Internett og hodene våre

Jeg lurer på om vi som bruker, eller utgjør, dette internettet, har noen full forståelse av hva det egentlig er. Jeg har følelsen av at det er noe i det med språk. Noe med kommunikasjon, i ulike medier, med hvor mye som blir det samme på tvers av svært ulike former, noe jeg tror kan si at forteller meg noe ganske uvant, og litt skremmende og spennende, om hvem jeg selv er. Hva jeg selv er. Jeg vet ikke. Jeg har ikke fått samlet tankene mine ordentlig omkring det. Men jeg fikk en anelse da jeg begynte å bruke twitter-kontoen min.

Som nye ting på data ofte er, var de første dagene både overveldende og suggererende, og det satte preg på bevisstheten min. Du vet, som med Tetris. Du har spilt alt for mye Tetris, og så ser du ut av vinduet: Husene har blitt Tetris-brikker. Du ser på frokostbordet: Hvis du lirker majonestuben inn akkurat der, mellom brødkurven og leverposteien, får du en perfekt linje. Det setter seg. I hodet. Trenger inn i den delen av hjernemaskineriet som organiserer inntrykk og impulser.

Det hjalp vel også at jeg hadde en middels kraftig omgangssyke den første dagen. (Også på bursdagen min, da, sukk.) Kroppen min oppførte seg feberaktig, selv om temperaturen var normal. Mye av ettermiddagen lå jeg og halvdøste. Og det var da jeg fikk opplevelsen av at halvsøvnetankene mine ble plukket opp og kommentert, i ruter med små hoder ved siden av, og at jeg i min tur besvarte dem. Jeg drømte twitter. Ikke om twitter; jeg hadde drømmer på twitterformat. Jeg sier det i kursiv for å understreke hvor sært det var. Det var ekkelt og fascinerende. Som om internett hadde funnet veien inn i hodet mitt.

Dagen etter, (ikke lenger siden enn i går,) var jeg småfrisk igjen, og fikk tenkt mer utfyllende over det med formatet. Jeg hadde også begynt å skjønne mer av twittermekanikken. Ting jeg ikke hadde forstått fra utsiden, men som ble tydelig da jeg stakk foten i vannet. Hva det vil si at jeg, på min egen twitterside, plukker opp biter av samtaler, som foregår delvis innenfor og delvis utenfor det utvalget av twitter-stemmer jeg selv har definert. Og at det er på samme måten for alle andre. Måten vi lager samtalekjeder på.

Det minnet meg om noe som skjedde for flere år siden. Jeg var i begynnelsen av tyveåra, avstandsforelsket, og nesten like keitete rundt det som i dag, jenta kjente jeg gjennom nettet. Jeg hadde også nettopp oppdaget msn, og hadde fortalt om det der, til folk fra samme forum. Så kom den dagen hvor jeg tenkte søren heller, nå forteller jeg det, og samtidig som jeg fomlet for å betro meg til den utkårede, holdt jeg de andre orientert, i et annet vindu, om hvordan det gikk. ”Nå har jeg fortalt det. Nå venter jeg på svar. Nå svarer hun.” Og det slo meg allerede da at denne situasjonen kunne ikke ha funnet sted i noe annet medium.

(Jeg ser det for meg.

- Du, jeg har sett på deg en stund.
løpe tilbake til vennene mine
- Nå har jeg sagt det!
løpe tilbake til jenta
- Og jeg synes du er veldig pen!
tilbake til vennene mine
- Nå er det i hvert fall ingen vei tilbake!

Hadde jeg prøvd, ville samtalen antagelig sluttet der. Man kan jo håpe, på en skånsom måte.)

Noe av det samme skjer på twitter, bare mye mer komplekst. På msn hadde jeg flere atskilte samtaler samtidig, og de var løpende, altså, vi svarte hverandre øyeblikkelig, og det gjør noe med samtaledynamikken. På twitter er samtalene litt mindre løpende, det kan gå timer mellom replikkene. De er også en god del mindre atskilte. Man kan i teorien se alt som blir sagt i hele verden (bortsett fra det som er sperret). Men i praksis vil man først og fremst følge med på, vel, de man følger med på. Man vil også få med seg en del, men litt mindre, av hva disse menneskene sier til andre, enda litt mindre av hva slags samtaler disse andre er involvert i, og så videre. Det vil til syvende og sist si at hver person sitter i sentrum av sin personlig definerte samtaleverden, og får med seg en del av det som skjer andre steder i samme verden, men lite av det som skjer i utkanten. Men ting som skjer i utkanten kan også sende bølger helt inn til sentrum.

En matematiker eller nettverksviter kunne sikkert forklart dette tydeligere. Poenget er at samtalesituasjonene virker så merkelige når jeg først tenker over dem. Parallelle samtaler har alltid eksistert, løpende samtaler har alltid eksistert, det spesielle med msn er kombinasjonen, som bare blir sprø hvis man forestiller seg den utenfor nettet. Twitterformatet ligger for så vidt nærmere virkeligheten. Det er mer som å være i en matsal. Man hører det som skjer på sitt eget bord, og hvis noe er interessant på nabobordene får man det ofte med seg. Forskjellen er at de andre på bordet ditt, fra sitt eget synspunkt, sitter på litt forskjellige bord igjen, men først og fremst, at matsalen er nesten ufattelig stor. Hvor mange er det på twitter nå? Millioner? Og alt skjer samtidig.

Og likevel er det lett å komme inn i. For meg og for mange andre. Man snubler seg frem, men lærer forbausende fort. Det faller seg så naturlig at man nesten må spørre seg om det ikke tross alt er naturlig (i den grad naturlighet er et meningsfullt begrep). Kanskje er det ikke vi som innretter oss etter nettet, men tvert i mot nettet som har innrettet seg etter oss. Kanskje de kommunikasjonsmønstrene som oppstår, nettopp er de som faller mest naturlig. Jeg mener, ut fra hvordan mennesker alltid har kommunisert.

I så fall betyr det at vi må se på internett som en slags utvidelse. En utvidelse av oss selv og hvordan vi er skrudd sammen. Men på den andre siden av dette, blir vi da selv en slags utvidelse av internett. Som i mine feberdrømmer, har nettet faktisk har funnet veien inn i hodene våre. Eller kanskje det er der det hele tiden har vært. At det ikke er datamaskinene våre som er koblet sammen i et nettverk, men hjernene våre, at datamaskinene bare er mellomleddet. Og at sammenkoblingen – fellesskapet og utvekslingen – som skjer på nettet slett ikke er noe nymotens og rart, men tvert i mot noe ganske så gammelt og ganske så menneskelig.

Samordning av tanker

Man er ikke alltid så original som man liker å tro. Sånn i begynnelsen av helgen følte jeg meg inspirert til å skrive noe vittig om Obama og fredsprisen, noe om at jeg håpet at jeg selv kunne huke inn en litteraturpris eller to hvis jeg bare fikk satt meg ned og laget et utkast til en genial roman. Men så gikk det opp for meg at akkurat den vitsen 1) antagelig ble dratt en tre-fire hundre ganger rundt om i verden allerede den første timen etter at prisen ble kunngjort, og 2) uansett ikke er så aktuell nå, hele tre dager etterpå.

Dette var en erkjennelse som ga meg en førstehånds observasjon av hvor lett det er å reagere forutsigbart på hendelser i massemedia. Siden jeg selv var en slik hendelse for noen år siden er det vel ikke noen overraskelse for meg. Da var det enkelte samtaler som gjentok seg så tilnærmet ordrett at jeg fikk følelsen av at vi fulgte et manus. Det var som om både den første, andre, og tredje tanken folk man fikk av å se noe på TV, ofte var like programfestede som sendingene i seg selv. (Da er det en trøst at den fjerde, femte, og sjette tanken kan være desto mer spennende.)

Massemedia ser ut til å ha en evne til å ensrette tankegods som kan være problematisk sånn politisk sett, og kan bidra til en overfladigjøring på det estetiske området, men det kan også stikke dypere enn dette. Det er jo unektelig slik at en del av det vi tenker bygger på (eller i det minste er reaksjoner på) ting vi får utenfra, og det er ikke bare en dårlig ting. I den grad flere mennesker får de samme tingene utenfra, og dermed tenker en del av de samme tankene, har de en form for fellesskap. Noe av det som knytter elskere, venner og bekjente til hverandre, er nettopp at de deler erfaringer. Noe av det som knytter folk til hverandre i kulturer et nettopp at de deler tankemønstre. Og noe av det som definerer oss som mennesker er at vi har muligheten til å dele av våre egne tanker, og trekke hverandre et aldri så lite stykke inn i våre egne private verdener. Vi blir alle en liten utvidelse av hverandre.

Det kunne ha vært interessant å se noen mer filosofiske betraktninger om hva det vil si for oss, på godt, vondt, og nøytralt, at måten vi deler eksistens på blir forandret av nye former for kommunikasjon. Hva vil det si at tidsperspektivet forandrer seg på veldig rare måter? (På den ene side, at opplevelsen av ”nå”, som i sin tid må ha gjeldt landsbyen, eller i høyden landsdelen, nå har utvidet seg til å gjelde hele kloden. På den annen side, at ”aktualitet” har gjennomgått en tilsvarende innskrenkning, sånn at jeg allerede nå vil være for sent ute med å vitse om Obama.) Hva vil det si at tankene våre har blitt stadig mer velkoordinerte etter hvert som ”media” har blitt mer ”masse”? Hva vil det si hvis jeg har rett i min kjypotesehest om at vi er i en trend hvor budskapene i massemedia stadig blir enklere?

Og dette er bare før internett, som visstnok gjør noen av de samme tingene med sted og identitet, som telegraf, radio, og sånt, i sin tid gjorde med tid. Om hvordan disse tingene blir oppløst på internett er den første, andre, og tredje tanken man kan tenke allerede uttalt, repetert, parodiert, og laget t-skjorte av, men, igjen, hva med den fjerde, femte, og sjette? Når vi er ferdige med å være fremmedgjorte og identitetsløse og skjønner at vi har jo fortsatt identitet, det betyr bare noe litt annet… hva vil det egentlig si at så mye mer enn før av det som er inni oss gjøres om til tekst og fordeles såpass jevnt utover menneskeheten? Hvordan omformer det det psykologiske ved å være menneske?

De som skulle skrevet en slik måtte antagelig ha hatt mer filosofisk erfaring enn meg. Og de måtte ha voktet seg for å bli for pessimistiske, ikke fordi utsiktene ikke kan være skremmende nok, men fordi de mest skremmende sidene av det som nevnt allerede er omfattet av den første, andre, og tredje tanken rundt spørsmålene. Og de måtte nok gått mye grundigere til verks enn jeg gjør i dette innlegget. Jeg legger det likevel ut på nett, i håp om at noen skal synes det er så lovende at de graver frem en eller annen nobelpris til meg som takk for gode intensjoner.

Napoleon på vidvanke og verdensbildet som raknet

TV3 sender for tiden episoder fra gode gamle Northern Exposure for tiden. Jeg så den i gode gamle dager, har gode minner, og den ser ut til å funke med nåtidens blikk også. Men likevel har de den gode gamle fremstillingen av ”vitenskapsdisippelen som er fanget av sin fornuft,” en figur jeg visstnok burde identifisere meg med, men det klarer jeg ikke helt.

I fredagens episode fant de en gammel franskmann frosset fast i en isblokk, med en dagbok som tyder på at han var en venn av Napoleon, og at de begge befant seg i Alaska på den tiden slaget ved Waterloo fant sted. Både franskmannen og dagboken ser ut til å være ekte vare.

Seriens residerende rasjonalist, legen fra New York, får dermed sitt verdensbilde utfordret. All historieskriving forteller jo at Napoleon, vel, deltok i slaget ved Waterloo, og hvis vi ikke kan stole på lærebøkene, hva har vi da å støtte oss til i livet? Han reagerer i faser. 1) Han nekter for alt. Det må være en forfalskning, eller dagbokskriveren må ha vært gal. 2) Han innser at bevisene må være ekte, (noe jeg innenfor rammene av fiksjonen går med på,) og blir rammet av den dypeste angst og fortvilelse. En lærebok har sagt noe som ikke stemte! Alt faller i grus. 3) Når han først har akseptert dette, aksepterer han det med konvertittens glød. Denne historien må ut, for enhver pris. Sannheten skal frem. Så har han i det minste det å forholde seg til: Fakta forandrer seg, men sannheten er urokkelig. 4) Så har han en religiøs opplevelse, han slapper mer av, og har lært noe viktig om livet.

Jeg innbiller meg, med den kraft som gjerne ligger i innbilninger om stereotyper man selv faller under, at dette i og for seg er en velbrukt historie. Når den beinharde rasjonalisten nekter for alt som ikke står i lærebøkene i møte med noen overveldende vitnesbyrd om det motsatte, er det fordi hans vitenskap er et blendverk, et velbygd korthus han har bygget opp som en forskansning mot det ukjente. Han tåler ikke det han ikke kan forklare! I bunn og grunn er det nok sine egne følelser han frykter mest…

Som litterært virkemiddel er jo dette ypperlig! Et gjennomgripende karaktertrekk som samtidig er skjørt; det kan rokkes ved; helten kan utfordres, gjennomgå sine prøvelser, og vinne erkjennelse. Som psykologisk forklaringsmodell er det… vel, jeg vet ikke, det høres ut som en av de såkalte forsvarsmekanismene det er tvilsomt om vi egentlig har, men det er bedre å dømme noe ut fra hva det er, enn ut fra hva det høres ut som. Så vel, det kan jo godt hende det, at det er mennesker som tenker sånn. Men noe særlig med vitenskap å gjøre, har det ikke! Det er faktisk snarere et bilde av hvordan en vitenskapelig grunnholdning ville tatt seg ut, om man snudde den fullstendig på hodet.

Nysgjerrighet på det ukjente, ikke frykt for det. Mot og åpenhet til å gi slipp på teorier man ikke finner hold for, ikke New York-legens nevrotiske rigiditet. Evnen til å tåle at noe kan være uforklarlig for en stund, i stedet for å henfalle til det overnaturlige, når det såkalt naturlige ikke gir noen åpenbare svar. En brennende lidenskap for de ofte ganske obskure eller abstrakte tingene man har viet livet sitt til. Dette er egenskapene man må dyrke for å drive med god og fruktbar vitenskap.

Rasjonalitet og irrasjonalitet! En viktig myte i vårt moderne selvbilde er, om man skal tro skribent og bloggenminleser Davidsen, at nåtidens mennesker har overvunnet middelalderens religiøse irrasjonalitet. Samtidig kan man få følelsen[1] av at vrengebildet av vitenskapsfanatikeren kan være like fremtredende i populærkulturen som det motsatte vrengebildet av den gjennomforvirrede kirkerepresentanten!

Det kan være at de stammer fra forskjellige tider og tankeretninger… eller at de begge er ment å representere ekstreme avvik fra en mer gyllen middelvei… eller kanskje det at de begge blir sett på som institusjonaliserte og maktpåtvungne separasjoner fra det intuitive menneskets mer umiddelbare åndelige erkjennelser. Før jeg roter meg bort i enda flere spekulasjoner og ord, får jeg bare si et uforpliktende lite: Ikke vet jeg. Men legge til at jeg tror noe av problemet ligger i selve begrepet om rasjonalitet, eller vitenskap, som altså ikke er en katalog over etablerte sannheter; det er en familie av tilnærminger til erkjennelse.

Jeg liker Northern Exposure, dr. Fleishman, og de stadige utfordringene mot sitt verdensbilde som han blir utsatt for, men som fremstilling av å bygge på vitenskap, er det altså ikke så imponerende. En riktigere historie ville vært: Den nevrotiske nerden som nekter blankt for paranormale fenomener, men som er litt redd for at det kan være noe han ikke har fått med seg. Han blir konfrontert med tilsynelatende evidens for at, si, spøkelser, eksisterer. Etter en kritisk gjennomgang kommer han frem til at observasjonene er til å stole på (noe leseren bare må akseptere innenfor rammene av fiksjonen). Han tar en tur i skogen for å gjøre det harde arbeidet med å omstille sitt verdensbilde etter den nye informasjonen. Spøkelser tilhører nå ikke lenger det paranormale; det må, på et eller annet vis han ikke helt har oversikt over, kunne passes inn i de andre teoriene hans om virkeligheten. Han kommer hjem med et stort smil om munnen. Han har fått en nyttig erfaring med vitenskapelige tankemåter, og er styrket i sin overbevisning om at ingen av de andre fenomenene som pakkes inn i sekkebetegnelsen overnaturligheter, så langt ser ut til å eksistere.

En historie over denne modellen ville passe bedre med virkeligheten; den ville vri litt rundt på en klisjé, og den ville være vel så dramatisk som noe annet – om man bare kunne ha frigjort seg fra den gamle forestillingen om at vitenskap var kjedelig.





1) Vel vitende om at hva man kan få følelsen av og ikke når det gjelder hvordan menneskegrupper blir fremstilt, ikke er særlig god empiri, og at menneskegruppene i seg selv i de færreste tilfeller er særlig egnet som kategorier.

Aper med slips

Jeg skrev dette i sommer, men har hatt det liggende på harddisken for redigering frem til nå?

Fortsatt en tur innom Pinker og How the Mind Works… Når han argumenterer for at en eller annen egenskap er en adaptasjon for noe, viser han ofte til ganske spesifikke forhold i våre forfedres gjennomsnittsliv som vi kan være tilpasset til. Han viser også til eksempler fra antropologien: Hos stammer som lever isolert og med lite moderne teknologi, mener han at disse egenskapene og tendensene kommer mer til overflaten.

Vel, det slår meg at jeg kunne vært mer konkret med eksempler, men det er noen dager siden jeg la fra meg boka nå. Jeg nevner Pinker uansett som innledning til et par mer generelle spørsmål: 1) I hvor stor grad er vi egentlig savannedyr i litt rare omgivelser? 2) I hvor stor grad lever isolerte stammer i vår egen tid nærmere menneskets opprinnelige livsform enn oss? Begge disse spørsmålene er delvis testbare, og jeg har ikke kikket på empirien, men de teoretiske sidene ved det kan jeg spekulere i.

1. Menneskedyret
Er mennesket egentlig designet for et helt annet liv enn det vi lever i dag? Er vi ute av synk med vår egentlige natur? Vil både personlige og sosiale problemer kunne løses, hvis vi legger oss til levemåter som er nærmere våre forfedres, f eks når det gjelder kosthold eller innredning? Jeg har vært frem og tilbake på dette i mine amatørevolusjonistiske spekulasjoner[1].

Det er vanskelig å avvise helt. Tendensen vår til å like alt som smaker søtt, for eksempel, er nyttig i omgivelser der det er lite mat og sukker er kompakt energi, men mindre nyttig på steder der sukkerprodukter er i overflod. Det vil si at vi som lever med supermarkeder rundt hjørnet antageligvis tar skade av å leve forskjellig fra våre forfedre.

Men det virker på den andre siden urimelig at en art som kan leve i så forskjellige omgivelser som Svalbard og Sahara (for ikke å snakke om – i verdensrommet) skal være avhengig av såpass spesifikke betingelser for å trives. Man kan nesten lure på om ikke tilpasningsdyktighet i seg selv er en adaptasjon, for en art som oss. Hvis vi kan flytte fra savanne til ørken til skog til polarområder og likevel klare oss rimelig godt, burde vi også kunne flytte oss mellom ulike teknologiske og sosiale måter å leve på, uten nødvendigvis å ta skade av det[2].

Vel, når vi har eksempler på noen adaptasjoner som krever spesifikke forhold, og noen som ikke gjør det, har vi heldigvis lov til å konkludere med at begge deler er mulig, og det på en gang. (Jøsses. Går det an da? Vi kan vel ikke ha en skikkelig debatt uten å etterlate den ene siden død og begravet og dessuten skutt i fillebiter, vel?) Vi har mange forskjellige egenskaper – og noen kan være laget for steinalderliv og vanskelig å få til å fungere ordentlig i moderne sammenhenger, andre kan være fullt forenelige med maskiner, storbyer, mobiltelefoner og e-stoffer.

Til syvende og sist er det som sagt et empirisk spørsmål hvorvidt mennesker i vår tid er fisker på land eller i sitt rette element. Men i og med at vi ser ut til å være begge deler, bør man kanskje stille det spørsmålet litt mer spesifikt, før man forsøker å forske på det.

2. Det opprinnelige mennesket
Kan man lære noe om menneskets opprinnelige levemåter ved å studere folk som lever i isolerte stammer? Dette er et ubehagelig spørsmål å ta for seg, fordi man er fanget mellom den kultursjåvinistiske grøften på den ene siden, og den blindt politisk korrekte på den andre[6]. Men jeg går videre med en forsikring til mine lesere om at hvis jeg skulle snuble over i en av dem er det i vanvare; jeg ønsker ikke å markere noe annet enn det rent teoretiske.

For å begynne i en ende: Man kan ikke studere mennesker som lever i isolerte stammer, som om de har bevart en mer opprinnelig kultur, ubesmittet av vitenskap og teknologi. Kulturformer som er isolert fra resten av verden er ikke overlevninger fra en eldre tid; de har utviklet seg akkurat like lenge, og kan ha forandret seg akkurat like mye i løpet av de siste 10-20 000 årene. Man møter altså ikke steinaldermennesker, når man drar til Amazonas. For det måtte man hatt en tidsmaskin.

Det man imidlertid kan forestille seg, er at omgivelsene man lever i som samlere og sankere ligner på omgivelsene til våre gjennomsnittsforfedre – at man møter en del av de samme farene og utfordringene, de samme næringskildene, de samme betingelsene og begrensningene for sosial organisasjon. Det kan være en parallell mellom forholdene som formet menneskets utvikling, og de som har formet moderne jeger- og samler-kulturer. Sånn sett kan man kanskje få noen hint om det ene[7], ved å studere det andre.

Konklusjoner
I How the mind works bruker Pinker disse metodene ganske rundhåndet. Selv om det er en populærvitenskapelig bok, det er vanskelig å vite hvor mange nyanser, motargumenter, osv. som er overveid, men ikke fant plass mellom permene. Etter min mening skal man uansett ta en del forbehold når man bruker steinalderlivet som modell i et evolusjonsstudium av atferd. Et gen som påvirker atferd – og dermed tanke- og følelsesmønstre – kan ha blitt formet for å løse problemer som er spesifikke for et lavteknologisk jeger- og samlerliv. Men det er også fullt mulig at det ikke har det, eller at det kan uttrykkes på andre måter, som kan være vel så nyttige, i andre slags miljøer.

Det samme gjelder vel andre typer evolusjonspsykologisk evidens. Og, når jeg tenker meg om, for andre typer psykologisk evidens i det hele tatt. Evolusjonshistorien er vanskelig å få tak på, den ligger et godt stykke i fortiden og har etterlatt seg tvetydige spor. Alle metoder har styrker og svakheter, og det er først når mange forskjellige metoder peker i omtrent samme retning (og man har gjort en oppriktig innsats for å komme opp med motargumenter) at man kan konkludere med en viss sikkerhet. Også i populærvitenskapen burde man betone dette. (Særlig i populærvitenskapen.)








1) Jeg noterer meg at jeg er verre enn vanlig til å kringkaste min egen uvitenhet på området; en uvane jeg heller ellers ikke er ukjent med. Er dette bra eller dårlig? Tja! Ikke vet jeg!

2) Pinker nevner selv dette med fobier som eksempel på hvordan psyken vår er tilpasset et annet liv enn det vi lever. Han understreker at de fleste merkelige fobier vi hører om bare er oppspinn; folk går ikke rundt og er livredde for vind, kyllinger, eller det å gå (for å ta noen eksempler fra A på denne lista). Kanskje mer påfallende har vi heller ikke fobier for ting vi burde unngå i det moderne liv, som for eksempel skytevåpen, eller det å krysse gata. Vi kan være redde for det, men fobi er liksom en grad eller to verre enn redsel. Det vi har fobier for, er, i følge Pinker, utelukkende ting som var farlige for forfedrene våre: Slanger, edderkopper, høyder, ild, blod (som er en indikasjon på at noe skadelig er i nærheten) osv.

Pinker ser imidlertid ut til å ha glemt[3] fenomener som tannlegeskrekk, flyskrekk, og telefonskrekk. Verken tannleger, fly, eller telefoner forekom særlig hyppig i miljøet til våre gjennomsnittlige forfedre over noen tusen generasjoner. Man kan selvsagt innvende at dette er tillempinger av andre fobier (høydeskrekk, ha-noen-innenfor-intimsone-skrekk, skrekk for sosial prestasjon, smerteskrekk, osv)… men dette er egentlig ikke noen innvending. Det er tvert i mot sterke eksempler på tilpasningsdyktighet utenom det genetiske. Det er i så fall gamle adaptasjoner som er tilpasset det moderne liv.

3) I denne noten til en note[4] vil jeg nok en gang (forrige gang er her), gjøre den litt tvilsomme øvelsen å spekulere i andres motiver. Det kan kanskje… på en måte… virke som om Steven Pinker er styrt av en agenda om å vise at ikke alt ved mennesket kan forklares ved læring (noe vel ingen heller har påstått), og som om han kanskje… på en måte… om han nå er klar over det selv eller ikke… er disponert for å glemme innvendinger og moteksempler som virker ganske tydelige for oss uten en slik agenda.

4) Jeg skal imidlertid ikke rote mine lesere inn i noen endeløs metaspiral ved å fortsette å lage noter til noter til noter; dette er den aller siste[5] i kjeden.

5) Ok, det var den nest siste, da.

(Mens vi er inne på det… vet noen av mine medbrukere av blogger om noen bedre måter å lage fotnoter på enn dette?)

6) For å gjøre det klart: Forskjellen på den kultursjåvinistiske og den blindt politisk korrekte grøften er ikke at man kommer i den kultursjåvinistiske hvis man sier ”folk i isolerte stammer er noe dårlig” og den blindt politisk korrekte hvis man sier ”det er noe bra”. Disse standpunktene er ganske like hverandre sjåvinismemessig, fordi problemet med dem ikke er evalueringen, men det at de behandler eventuelle kulturelle forskjeller som om det skulle være noe essensielt. Om de er bra eller dårlig – oss tilhører de i hvert fall ikke. Det blindt politisk korrekte (jeg burde kanskje ha et annet navn på det, siden jeg mener politisk korrekthet har et ufortjent dårlig navn) er når man forkaster vitenskapelige data på grunnlag av moral, og ikke metode.

7) Jeg er, for nok en gang å bedyre min egen uvitenhet, ingen antropolog, og det kan godt hende man finner bedre svar på dette spørsmålet hos folk som jobber med det.

Sammenheng

Går det an å si:

Det som eksisterer (hvis noe gjør det) er atomer og måten de er satt sammen på, molekyler og måten de beveger seg sammen på, og samvariasjoner i informasjon; og at akkurat hvilke sammensetninger, sambevegelser, og samvariasjoner vi deler opp som objekter kommer an på forholdene, men at mulighetene langt fra er uendelige; og at når vi sier at to ting er det samme er det fordi komponentene i dem gjør ting sammen, på samme måte?

Jeg er ikke helt sikker på hva noe av dette betyr, men det var i hodet mitt og hørtes fornuftig ut, og jeg har følelsen av at hvis jeg forstår det vil en del andre ting også begynne å henge... vel, sammen.

What a piece of work

Mer Pinker og evolusjon. (Jeg har ikke tenkt å gifte meg med mannen, men jeg føler meg skrivefør for tiden, inspirert av ting jeg leser, og det er tilfeldigvis boka hans jeg leser på [1].)

En rød tråd i evolusjonskapittelet hans er jakten på intelligent liv utenfor Jorden. Altså sannsynligheten for at gitt så og så mange planeter, så og så mange livsstartende hendelser osv, vil det oppstå andre sivilisasjoner vi mennesker kan leke med. (Eller krige med, alt ettersom hvordan man ser på den menneskelige tilstand.)

Feilen med disse beregningene, sier Pinker, er at man gjerne overvurderer sannsynligheten for at (menneskelignende) intelligens skal oppstå på en planet der det finnes liv. Grunnen til at man gjør denne feilen er at man er i overkant antroposentriske; selv om man prøver å la vær, tror man gjerne at mennesket er malen for evolusjon, at menneskelighet er en egenskap som nærmest ligger som et uforløst potensial i livets natur, og bare venter på sjansen til å oppstå.

Noe som, selvfølgelig, stemmer dårlig med det vi vet om livets utvikling, nemlig at det er en prosess som er styrt av årsaker, ikke virkninger; eller rettere sagt, det er en prosess som bare er styrt av virkninger i den grad virkningene i seg selv kan bli årsaker. Det er med andre ord ikke en målrettet prosess: Evolusjonen streber ikke mot å utvikle ting som ligner på menneskehjerner. Eller for den saks skyld (Pinkers eget eksempel), elefantsnabler.

Pinker går videre med å legge ut det han regner med er betingelsene for evolusjonen av menneskelig intelligens. Noen av dem er ganske generelle: At intelligens på tross av kostnadene (stort hode, vanskelig fødsel, behov for en god del mat osv.) er temmelig forbanna [i]nyttig [/i]for en organisme; at ting som kan læres har lettere for å oppstå i evolusjonen enn ting som ikke kan det, pga den riktignok kontroversielle Baldwin-effekten. Noen av dem er spesifikke for mennesket: At vi har en kompleks synssans, som kan bestemme ikke bare konturer, men også farger, posisjon, og bevegelse; at vi lever i et komplekst sosialt miljø; at vi har hender som kan lage kompliserte verktøy; og at vi har en diett som gjør det mulig å holde en såpass krevende hjerne gående.

Hva er så sannsynligheten, spør Pinker, for at alle disse spesifikke faktorene skal oppstå samtidig, og i den nødvendige rekkefølgen, som skulle til for at menneskene skulle bli det de ble? Jeg er enig med ham, den er skikkelig lav. Godt mulig lavere enn antall planeter i galaksen som kan ha en eller annen form for liv. Men når han konkluderer med at sjansen for å finne forståeligkommuniserende, intelligent liv i vårt nabolag er tilsvarende lav, virker han like antroposentrisk som han anklager SETI-optimistene for å være:

Han går ut fra at den eneste prosessen som kan føre til intelligens, er den prosessen menneskets genom har vært gjennom.

Men hvorfor skulle det være det, så lenge man går ut fra at de egenskapene vi forbinder med intelligens er temmelig forbanna nyttige, enten det nå måtte være sosial eller teknologisk intelligens, eller bare evnen til å lære språk i en hel rekke modaliteter… Mye mer universelt nyttig enn for eksempel en snabel.

I hvert fall hvis vi skal tro Pinker selv, når han skryter av menneskets evne til å leve en enorm spennvidde forskjellige slags liv, i en enorm spennvidde av miljøer (i motsetning til hva en snabel kunne hjulpet oss med). Og i hvert fall hvis man skal tro Pinker selv, når han argumenterer for at temmelig forbanna nyttige ting som for eksempel øyne har en sterk tendens til å oppstå fra svært enkle begynnelser, selv om det ferdige produktet forutsetter enn langt-mer-enn-heldig kombinasjon av mange forskjellige betingelser. Og i hvert fall hvis man skal tro Pinker selv, når han til forsvar for den datamaskinlignende modellen for menneskelig intelligens argumenterer for at det slett ikke er noen grunn til å tro at bare karbonbaserte nevronklumper kan være grunnlag for intelligente prosesser.

Et argument som har en viss relevans, er at intelligens neppe har skjedd mer enn en gang i jordens levetid. I motsetning til utviklingen av andre forbanna nyttige ting, som f eks øyne eller huggtenner. Dette argumentet forutsetter noen variabler vi i og for seg ikke kan være sikre på[2]. Det forutsetter at jorden er representativ for planeter som kan ha liv i en eller annen form (og jorden er den eneste planeten vi har undersøkt, litt tynt å generalisere ut fra). Det forutsetter også at oddsene for at en eller annen form for menneskekompatibel intelligens skal oppstå – på en bestemt planet – i løpet av noen milliarder år – er relativt lave i forhold til hvor mange planet/år som finnes i universet. Alt vi vet så langt er at oddsene (hvis Jorden er representativ) er minst 1:ca fire milliarder planet/år. De kan være omtrent i det området, de kan være vesentlig mindre.

Hvis de er vesentlig mindre, er det et argument for at menneskekompatibel intelligens er en rimelig unik egenskap. Det er i så fall også et (riktignok noe svakere) argument mot at både intelligens og snabler er rene produkter av evolusjon. Noe både jeg og Pinker vel tror at de er.

Det kan godt hende det er gode grunner til å ikke forvente for mye av SETI. Men det unektelig riktige faktum at det var en lang rekke av (for oss) heldige omstendigheter som førte til utviklingen av menneskehjernen sier ingenting om hvor mange andre rekker av (for dem) heldige omstendigheter som kan føre til utviklingen av andre informasjonsprosessorer med sammenlignbare egenskaper. Man må ikke nødvendigvis være menneske for å være menneskelig.

*

Når det gjelder Pinker selv, som har vist seg å vekke en viss kontrovers i kommentarfeltet mitt, kan man gjøre seg noen spekulasjoner om hans faglige blindsoner. Det forblir selvsagt spekulasjoner, fordi det er veldig vanskelig å gjette seg til andres skjulte motiver, vi er (muligens pga vår evolusjon som sosiale dyr) særlig flinke til å skjule våre motiver ved behov, selv for oss selv. Og det er egentlig urettferdig å spekulere i at noen har en egenskap de ikke kunne motbevist at de hadde selv om de ikke hadde det. Men men, jeg, Martinbg, er neppe noe meteornedslag på det evolusjonspsykologiske feltet uansett.

Altså, man kan lure på om ikke Pinker nettopp har en i overkant antroposentrisk agenda. At han sterkt ønsker å vise at mennesket har en særstilling i universet. Man kan lure på det ut fra noen av teoriene han tar åpenlyst til orde mot, noen av de mer skjulte sleivsparkene han kommer med, noen av måtene han velger å tolke flertydige data på… og i dette tilfellet at han virker såpass blind for at det han selv kommer med vel så gjerne kan være argumenter for, som mot, utenommenneskelig intelligens.

I så fall er det en intellektuell utfordring å lese ham med forbehold. Det er en like viktig utfordring å plukke opp barnet før man kaster ut badevannet.




1) Jeg kunne evt latt meg inspirere av Night’s Dawn-trilogien til Hamilton, men der er det litt for store spoilere til at jeg i det hele tatt vil begynne. Og sånn apropos: Jeg har ikke kommet så langt selv heller, så jeg klarer meg godt uten å høre hva som skjer.

2) Med forbehold om at jeg ikke tenker helt feil om statistikk akkurat nå. At jeg bommer på statistikk er en hendelse som har vært dokumentert ved flere tidligere anledninger, men jeg har ikke noe mål på hvor representativt det er.

Ulempen med individualitet

Jeg leser Steven Pinker: How the Mind Works, og jeg har kommet til kapittelet om hjernen som datamaskin. Han er, der jeg har kommet, på hvorfor en rent konneksjonistisk modell av psyken – dvs at all tenkning består av et snedig nettverk av assosiasjoner mellom elementer av ting man har lært seg å se likhetstrekk i – ikke er i stand til å gjøre en del av de tingene menneskepsyken unektelig kan. På sidene 114-119 kommer han inn på evnen til å skjelne individualitet. Vi ser tydelig forskjell på to ting som ligner hverandre, sier han, og det kan ikke helt forklares ut fra en modell som sier at alt vi vet om ting, vet vi ut fra hvordan det ligner på andre ting.

Vel, argumentet er mer presist enn som så, jeg har ikke forstått det godt nok eller satt av plass nok til å gjengi det ordentlig, boka i seg selv er verdt å lese. I hvert fall deler av den. Poenget her er Pinkers påstand om at mennesker (og en del andre organismer med hjerne) har utviklet et eget apparat for å håndtere individualitet, og at det er gode grunner til at et slikt apparat vil være nyttig.

For det første, for sosiale dyr, kan man anta at ulike individer er mer forskjellige mentalt enn de er fysisk (fordi hjernen er laget for å lære), med andre ord vil det være en del kunnskap om å omgås bestemte individer man ikke nødvendigvis kan slutte seg til ved å se på dem. Man trenger altså et system for å lagre informasjon om den enkelte. For det andre har man et særlig behov for å ha rimelig god rede på hvem som er ens nære slektninger, siden man har større genetisk interesse av deres velferd, enn av artsmedlemmers velferd generelt (slektskapsaltruisme). For det tredje er det lurt for rovdyr som spiser flokkdyr, å kunne blinke ut et bestemt dyr som bytte. Både det å jage og det å flykte krever energi, men hvis man jager samme dyr, blir energiregnskapet på begge sider det samme. Skifter man potensielt bytte for ofte, vil man ende som en sliten løve som jager dusinvis av uthvilte… for eksempel zebraer.

Og ikke et tilfeldig eksempel; Pinker nevner nettopp zebraens striper som en adaptasjon som ikke nødvendigvis hjelper dyret til å gjemme seg i naturen, men som hjelper det til å gjemme seg blant andre zebraer. Han forteller også om den observasjonen at forskere som setter fargemerker på individuelle gnuer i en flokk for å studere dem nærmere, ofte til sin frustrasjon opplever at dyret blir temmelig fort spist – nettopp fordi det blir enklere for rovdyrene å blinke dem ut.

Dette kan kanskje gjøre et par ting mennesker driver med, mer forståelig.

Eller vel, evolusjonspsykologi på roteloftet er og blir en svært spekulativ affære. Å tenke opp gode evolusjonshistorier er lett, jobben er å finne måter å teste dem på, og den jobben har ikke jeg tenkt å ta her. Men litt evolusjonstenkning kan også åpne fantasien for å teste andre hypoteser om et fenomen enn dets eventuelle evolusjonære status. Den fantasien har jeg lyst til å utforske.

For det første, det som, med et liberalt forhold til litteraturhistorien, kan kalles beslektet med janteloven, at kollektivet straffer de som stikker seg for mye ut, kan det forstås ved å se på skjebnen til den fargemerkede gnuen? Et scenario er at hvis det å skade folk er noe man (av en eller annen grunn) er motivert for – da vil man få mer utbytte nettopp av å blinke ut ett offer, enn å bare være kjip mot alle som kommer forbi. Og det er jo lettere å blinke ut de som skiller seg ut fra før.

Mer komplisert: Hva om man er motivert for å hindre folk i å skille seg ut, fordi, hvis alle i flokken er for mye individer, blir det vanskelig å kamuflere seg blant dem? (At jeg har skal ha hørt en slik teori, klinger i bakhodet mitt også.) En svakhet her, er at du vel vil være enda mer interessert i at noen skiller seg ekstremt ut, og resten – deriblant deg – utgjør en grå masse. Men de som er mest lettvintkanonføde, blir spist ganske fort. Og så er det opp til resten av oss, den halvgrå massen, å gjemme seg blant hverandre, samtidig som man blir gjenkjent hvis man trenger hjelp av slektningene, blir kjent igjen av flokken hvis man er høyt oppe i hierarkiet, osv.

Poenget her er ikke å tenke veldig dypt eller tette alle skott, men å antyde at både det å stikke seg ut og det å gli inn har sine fordeler og ulemper, og at menneskelivet kanskje er en avveining mellom disse, også på et biologisk plan. At det å ivareta både individualitet og konformitet i passende mengder er en dyp del av menneskers natur. Og at vi kan være motivert for å bry oss om andres grad av individualitet og konformitet også.

(En prediksjon som følger av dette, er at individer med høy status i en flokk vil være mer interessert i å vise sin individualitet, mens individer med lav status vil være mer interesser å vise sin konformitet; det er en fordel å bli kjent igjen hvis man kan kreve privilegier, men en større fordel å gli inn i massen hvis man kan bli avkrevd dem. En videre prediksjon er at et og samme individ vil skille seg mer ut når man er omgitt med noen av lavere status, være mer konform når man er omgitt av noen med høyere.)

For det tredje, og for min del kanskje det mest interessante, blir jeg nysgjerrig på enkelte mellomgruppe-fenomener. (For noen flere ord om mellomgruppe-psykologi, ta en kikk på forrige post.) Som mennesker er vi ikke bare utsatt for rovdyr, men også for andre mennesker; særlig for mennesker i andre grupper. Et kjent mellomgruppefenomen er ”de ser alle like ut”-effekten, tendensen til å se mindre forskjell på individer i andre grupper. Stort sett sett på som nedverdigende, til og med dehumaniserende.

Hypotesen det kunne vært gøy om noen formaliserte og testet ut, er: Kan det hende at du, i konflikt med ønsket om å fremstå som et individ, på andre måter arbeider ubevisst, men aktivt for å forsterke denne effekten – altså jobber for å gjøre det vanskeligere for folk fra de andre gruppene å skille dere ut som individer, og dermed blinke ut akkurat deg på slagmarken?

I så fall kan dere jo gjerne være unike dere hvis dere vil... men ikke jeg, nei!

Kultur og kritikk

Når Bjørn Are skriver om kulturrelativisme, samtidig som jeg leser om grupperelasjoner og stereotyper på pensum, er det fristende å si noen egne ord om kultur og kritikk. Selv om det for så vidt betyr at jeg beveger meg ut av det relativt trygge blågglandskapet jeg vanligvis legger meg i, ved å si ting jeg kan risikere at folk er uenige i. Og noen av tingene har jeg ikke nødvendigvis greie på.

En ting jeg ikke har veldig greie på, er hva kulturrelativisme egentlig er. Men så vidt jeg forstår handler det om at verdier nødvendigvis eksisterer i en kulturell sammenheng, og derfor bare kan forstås i lys av kulturen de kommer fra… evt. at de av samme grunn bare kan bedømmes i lys av kulturen de kommer fra.

Litt søking på nettet, og jeg finner ut at Dagens ateist har skrevet ganske inngående om denne forskjellen på deskriptiv og normativ kulturrelativisme. Der sier han at verken han eller så mange andre er uenige i den deskriptive kulturrelativismen, men at når det kommer til det normative, forbeholder han seg retten til å kritisere verdier andre har, selv om det skulle ligge kulturelle forhold bak dem. (Han understreker også at kulturer ikke kan ses på som ensartede størrelser.)

En annen ting jeg ikke har fullt og helt greie på, er nyansene i den norske debatten om kritikk av andre verdier fra andre kulturer og religioner. Jeg holder meg stort sett utenfor slike debatter, litt på grunn av feighet (jeg liker det ikke når det blir for hett om øra), litt fordi jeg har grunn til å ikke stole helt på min egen dømmekraft.

Sosiale grupper
Noe jeg imidlertid har litt greie på, er sosiale grupper: Hva en sosial gruppe er og ikke er, hva som skjer med tankene og følelsene våre når vi hører om folk fra andre grupper, hva som skjer med relasjonene mellom folk som oppfatter at de representerer ulike grupper.

Andre mennesker kan være enten innenfor eller utenfor din sosiale gruppe, de er, med et velkjent begrepsapparat, enten en av ”oss” eller en av ”dem”. Og gruppene kan ha alle størrelser, og kjennetegnes av stort sett hva som helst. Det kan være alt fra ”Science fiction-fans fra Oslo (i motsetning til Trondheim)”, til ”alle som bor i Afrika”. Eller, rett og slett ”menneskeheten”.

Hvorvidt noen tilhører en annen gruppe eller ikke, er et psykologisk spørsmål. I interaksjoner med hverandre kan vi tenke på hverandre som representanter for ulike grupper, medlemmer av samme gruppe, eller ikke tenke noe særlig på gruppe i det hele tatt. Dette kommer an på hva vi oppfatter som relevante trekk ved hverandre, og viktige føringer i situasjonen. Vi har altså flere identiteter på en gang; et og samme menneske kan være enten en av ”oss,” eller en av ”dem,” avhengig av hvilke sosiale forskjeller som er relevante for situasjonen.

Noen ganger kan jeg og Mona være ”oss studenter” som snakker med professor Lisa; andre ganger kan jeg og Lisa være ”oss science fiction-entusiaster” som kjekler med krimelskeren Mona. (Eller kanskje Lisa liker både krim og sf, jeg liker Mona, og alt til slutt ender i forvirring.)

Enkelte sosiale kjennetegn legger vi imidlertid oftere merke til enn andre. Kjønn, alder og etnisitet blir (i det minste av nordamerikanske forskere) omtalt som særlig kroniske skillelinjer, og begrepet kultur – som jo egentlig er det jeg tar opp – overlapper i denne betydningen ganske godt med etnisitet. Å sette til side oppfattelsen av at disse tingene er viktige forskjeller er mulig, men krever tid og ressurser, både på individuelt og samfunnsmessig plan.

Jeg skal nå si noe om hvorfor vi bør bruke legge tid og ressurser i det.

Konsekvensen av å oppfatte folk som fremmede
Når vi oppfatter at det å tilhøre andre grupper er en viktig egenskap hos noen, vil vi tenke, føle, og handle annerledes i forhold til dem. Kort oppsummert: Vi legger lettere merke til det som gjør folk forskjellige fra oss enn det som gjør dem like, vi legger lettere merke til negative enn positive ting de gjør[1], og vi husker disse tingene bedre. Dette skjer ofte automatisk, vi har lite kontroll over det, og trenger ikke en gang være klar over det.

Sammen med en del andre prosesser, fører dette til at selv når man prøver å unngå det, vil man få et bilde av folk fra andre grupper som mer fremmedartede, ekstreme på enkelte områder, og negative i sin atferd, enn hva de faktisk er.

Jeg sa at jeg ikke stoler på min egen dømmekraft, og dette er grunnen. Jeg mener at andre bør være tilsvarende skeptiske til sin dømmekraft, når de skal evaluere noen de selv oppfatter som utenfor sin egen gruppe – egen kultur, subkultur, etnisitet, religion, eller hva forskjellen måtte være.

Selvfølgelig finnes det folk i verden som oppfører seg fremmedartet, eller gjør negative ting… men tendensen til å overvurdere disse egenskapene er så stor at man bør finne mer objektive kilder enn sine egne sanser og minner – og selv da være en liten smule skeptisk.

Vi blir også annerledes i atferd mot hverandre, når vi oppfatter at vi representerer forskjellige grupper. I dagliglivet tar dette form av alt fra subtile og gjerne nonverbale tegn på misbilligelse, til ubevisst eller åpen diskriminering, men det kan også få mer alvorlige konsekvenser: I verste fall kan vi begynne å se på ”de andre” som litt mindre menneskelige… og dermed ha litt mindre hemninger mot for eksempel å gjøre ting som skader ”dem”… gå til krig mot ”dem”… mishandle krigsfangene ”deres”, osv[2].

Nå forlater jeg den trygge sosialpsykologien og går over i det som for min del blir mer spekulativt. Men den som vil vite mer om hvordan tanker og atferd blir påvirket av fremmedhet uten at vi vet det, kan følge med på etiketten ubevisste stereotyper. Dette er et tema jeg ganske sikkert kommer tilbake til.

Kulturrelativisme
Ut fra det jeg vet om sosiale grupper, stereotyper, og konsekvensene av oppfattet fremmedhet, er jeg ganske sikker på at kulturrelativisme, i hvert fall i sin normative form, er en dårlig idé. Forstår jeg kulturrelativismen riktig er utgangspunktet nettopp at folks kultur er en viktig egenskap ved dem, og at folk fra ”andre kulturer” er grunnleggende fremmede for oss. Akkurat hva slags konsekvenser det vil ha for tanker og følelser vet jeg ikke, men det kunne vært interessant å se forskning på det.

(Noen hypoteser: Hvis har et kulturrelativistisk grunnsyn når man møter noen vil man i mindre grad overvurdere negative trekk, men i større grad overvurdere forskjeller; man vil i mindre grad møte folk på fiendtlige måter, men kanskje være litt mer nedlatende.)

Den normative kulturrelativismen strider også mot et annet syn jeg har, nemlig at hva som er rett og galt ikke er helt tilfeldig. Akkurat hva jeg mener er fasiten og hvordan man kommer frem til den, er et spørsmål jeg bare kan svare langt og vagt på (og denne posten er lang og vag nok fra før), men jeg tror altså at det finnes… en slags… fasit[3].

I så fall har jeg noe å lære bort til andre. Men tar jeg prinsippet hele veien… risikerer jeg å få korrigert noen av mine egne verdioppfatninger også. Man kan selvsagt velge om man vil se på dette som en risiko eller en bonus. Selv ser jeg på det som en bonus. Hvis det nå finnes en fasit for rett og galt… er det faktisk en mulighet for at jeg selv også kan ta feil på enkelte punkter, for at jeg selv også har noe å lære.

Kritikk og verdier
Når man systematisk lar være å kritisere noen for handlinger og verdier man er selv er uenig i, er det nødvendigvis ekskluderende. Velger man å kritisere, kan man gjøre det inkluderende, eller antagonistisk og ekskluderende måter. Man kan møte hverandre som likeverdige mennesker, som har en felles interesse i å gjøre det rette… eller man kan møte hverandre som motstandere, som må sette hverandre på plass.

Å kritisere hverandre som likeverdige kan, som vi var inne på i forrige avsnitt, føre to bra ting med seg. For det første vil man kunne inkludere, ikke ekskludere, folk langs en innenfor-utenfor-dimensjon – og folk som er innenfor vil man stort sett behandle bedre. For det andre risikerer man at alle som er involvert lærer noe nytt om rett og galt. Vi er alle medlemmer av menneskeheten; vi har en felles interesse av dette.

Hvis du derimot kritiserer noen på en slik måte at de, du selv, eller eventuelle tilskuere oppfatter at du betrakter dem som representanter for en annen gruppe er det mindre sjanse for at det blir fruktbart. Sjansen for at du selv lærer noe nytt om rett og galt, er liten. Sjansen for at du lærer bort noe om rett og galt er enda mindre. Folk er ofte lite villige til å tenke grundig over kritikk fra noen de oppfatter som motstandere.

Fra et sosialpsykologisk perspektiv, vil forskjellen mellom gruppene nok en gang være demonstrert for de som har vært med, og sannsynligheten for feiloppfatninger, urettferdig behandling, osv. vil vokse.

Det er også fare for enda en utilsiktet virkning. Jeg er ikke sikker på om jeg har lest noe direkte, eller om jeg spekulerer litt fritt, men jeg bygger uansett på kjente teorier. Hvis man knytter kritikk til gruppetilhørighet, knytter man det man kritiserer for, til identitet – i både egne, og andres øyne. Men når man opplever at gruppa man tilhører kommer under press, vil man samle seg mer om gruppas identitet. Man blir mer overbevist om at det man kritiseres for, i virkeligheten er gode verdier.

(Hvis denne mekanismen er reell, vil antagonistisk kritikk virke direkte mot sin hensikt, dersom hensikten å forandre på det du kritiserer. Hvis hensikten imidlertid er å tegne et bilde av din egen gruppes moralske overlegenhet i en stadig farligere verden har du lyktes aldeles utmerket. Særlig i det med en stadig farligere verden. Det er alt i alt en viss mulighet for at om kulturrelativisme er dårlig, er antagonistisk kritikk av ”andre kulturer” enda verre, på de samme dimensjonene.)

Måter å diskutere på
Det er to måter å diskutere verdier på, en bra og en dårlig. Jeg har noen tanker om hva som skiller dem i konsekvens, men ikke i form… hvordan man snur en verdidiskusjon til å bli fruktbar for alle som er med, vet jeg ikke nok om.

Jeg tror det har noe å gjøre med tone og innstilling, antageligvis noe med ordvalg, men det har nok også noe å gjøre med hvor godt man tilrettelegger for hverandre. Anstrenger man seg for å finne en felles plattform, et utgangspunkt for videre samtale? Har man i det hele tatt en samtale… eller går kritikken mer ut på provokasjoner, markeringer, å ta stilling, å holde stand?

Noen av prinsippene fra kulturrelativismen – fra den deskriptive siden av den – kan kanskje også være til hjelp. Det er feil at man umulig kan forstå hverandre, og ikke har noe å lære hverandre; det skaper muligens mer fellesskapsinnstilling å vise at man er villig til å forstå hverandre ut fra hverandres forskjellige bakgrunn… og at man er villig til… som jeg har nevnt tidligere… å korrigere sine egne verdier og ikke bare andres. Eller i det minste lytte.

Men konkrete grep for å snakke sammen på det jeg tror er den riktige måten… har jeg ikke eller kjenner jeg ikke til ennå. Og det er mulig at det må være relativt sterke grep, det er fare for at tendensen til å møte hverandre som representanter for ulike grupper – og ikke for menneskeheten som sådan – er en tildragelse som må overvinnes. Jeg vet ikke. Men personlig har jeg såpass lite oversikt over hva som aktiverer gruppeforestillingene, og misforståelsene som hører til, at jeg nok, som jeg sa i innledningen, holder meg litt på utsiden av selve diskusjonen. Ikke fordi jeg er redd for å si hva jeg mener, men fordi jeg er redd for å si noe jeg ikke mener.

Jeg får heller prøve å bidra sterkere til metadiskusjonen






1) Når det gjelder kjønn og alder, er ikke tendensen på samme måte at vi overvurderer negative trekk, der er bildet er mer komplisert. Men det ligger et stykke (et enda lengre stykke) utenfor tematikken i dag.

2) Dehumanisering, som det kalles, er også en viktig ingrediens i de aller verste tingene vi finner på, utrenskninger og rene folkemord. Men den glatte utforbakken fra å kritisere folk fra ”andre kulturer” til å utrydde dem er såpass lang og krokete at jeg bare nevner sammenhengen som fotnote, ikke som argument.

3) Jeg tror også – men er villig til å bøye meg hvis evidens fra sosialantropologien sier noe annet – at de viktigste, allmennmenneskelige verdiene er til stede i alle hjørner av verden. Men tendensen til å overvurdere annerledeshet kan gjøre oss blind for det… og jeg har altså en hypotese om at en kulturrelativistisk innstilling vil gjøre oss blindere for det.

Verdien av selvbedrag

En løs tanke, jeg leser på sosial kognisjon: Faget om hvordan mennesker prosesserer sosial informasjon, legger blant annet vekt på at vi i flere situasjoner opererer med bilder av virkeligheten som er skjeve, når vi sammenligner med mer ”objektive” perspektiver, men nyttige, sett fra situasjonen. For eksempel at vi har en tendens til å legge mer merke til at ting er unormalt enn at de er normalt, og dermed får et skjevt bilde av hvor ofte det skjer unormale ting. Dette er selvsagt nyttig… fordi det er viktigere å vite om det når ting ikke er som de skal være. (Altså unormale.)

En klasse av slike skjevoppfatninger (biases) er de som går på selvet. Kort oppsummert, vi har en tendens til å behandle informasjon om oss selv i verden slik at vi kommer godt ut av det. De fleste[1] tror for eksempel at de har flere positive egenskaper (og et stykke på vei færre negative) enn de fleste andre. De fleste tror at de oppfatter verden mer korrekt enn det andre gjør. Når man skal forklare utfallet av handlinger, tror man at positive ting i større grad skyldes personlige egenskaper (i motsetning til f eks flaks) når det er ens egne handlinger.

Det er to delvis konkurrerende, delvis forenelige forklaringer på dette. Det kan enten skyldes en asymmetri i informasjonstilgang. Man vet rett og slett mer om seg selv enn andre, og trekker derfor andre slutninger. Eller det kan skyldes at man har et dypereliggende motiv om å tenke godt om seg selv. God selvfølelse har da også, i følge en del forskning, vist seg å være tjenelig[2]… og forskningen tyder også på at det i hvert fall et stykke på vei er et spørsmål om motivasjon. Folks skjevoppfatninger ser ut til å bli større, jo lettere de kan brukes til å bedre selvfølelsen.

Så langt har jeg raskt og uten referanser og sånt oppsummert forskningen. Men det jeg har lurt en del på en stund, er hvordan et godt selvbilde – når det står i motsetning til et realistisk – kan være adaptivt. Positive illusjoner gjør at man blir mindre deprimert over sine feil… men fra et evolusjonsperspektiv er det ingen automatisk grunn til at det å bli deprimert over sine feil skulle være adaptivt. Med mindre det da var som en spore til å rette på dem, men i så fall kommer vel positive illusjoner i veien… osv. Jeg forklarer det ikke så godt her, jeg skal gå mer i dybden på det en annen gang. Poenget er at man kan forestille seg scenarier der man både utvikler realistiske selvforståelsesmekanismer og et behov for å kompensere for dem, men slike scenarier er mer humpete enn f eks scenarier der man utvikler et behov for mat.

Vel, en av disse selvforherligende skjevoppfatningene jeg leser om, er at man bidrar mer enn andre til fellesskapet. (Self centered bias, kalles det.) Hvis man spør to som bor sammen hvor mye de bidrar til husarbeidet, vil hver av dem typisk svare at de bidrar mer enn den andre. Og dette skyldes altså enten at de legger bedre merke til det når de gjør noe selv – eller at det hjelper på selvfølelsen deres å tenke på den måten. Men er det ikke en side av saken som mangler i disse to alternativene?

Når man krangler om hvem som skal vaske gulvet neste gang, da er det definitivt en fordel å kunne vise til hvem som tok oppvaska sist.

Denne mulige forklaringen på et såpass daglignært fenomen som fordeling av husarbeid, kan kanskje trekkes videre ut i sosialpsykologien, og si noe om hva som kan være fordelen med selvforherligende skjevoppfatninger… fordi det bør minne oss på at hensikten med sosial kognisjon… er å håndtere sosiale situasjoner. Relasjoner, som når man bor sammen. Fordelene ved selvbedrag, i motsetning til mer presise oppfatninger, er i beste fall kompliserte… fordelene med å bedra andre (og det er lettere å lyve hvis man tror på det selv) er imidlertid tydeligere. Det gir verbal ammunisjon, sosial innflytelse, status, MAKT.

I andre deler av sosialpsykologien er maktperspektivet viktig, men i sosial kognisjonsboka så langt (jeg har kommet halvveis) har det knapt blitt nevnt. Spekulasjonen i dette innlegget er at dette er en uheldig utelatelse. Sosial innflytelse over andre – statusforskjell i interaksjoner – burde lett kunne formuleres i sosialkognitive termer. Og siden innflytelse i fellesskapet ser ut til å være såpass umiddelbart nyttig, burde dette perspektivet kunne være med å forklare en god del mysterier, ikke bare verdien av selvbedrag.






1) Et interessant unntak er personer som er diagnostisert med depresjon. Noen har tatt dette til inntekt for at et realistisk syn på verden er patologisk. Tendensen er for øvrig også kulturbetinget, mer utbredt i det såkalte Vesten, hvor vi har mer individ- og uavhengighetsorienterte kulturelle verdier.

2) Selv om andre stiller spørsmål ved dette, for eksempel Robyn Dawes i boka House of Cards. Det er vel delvis noe normativt som henger over vurderingen av både denne og forrige note: Man er enige om at det er en viss motsetning mellom å føle seg vel, og å se verden som den er – verdispørsmålet er hvilket av alternativene som er å foretrekke.

Trikk og blikk

Jeg nøs på trikken. Etterpå snudde jeg meg mot damen ved siden av hverandre. Vi hadde opprettet en kontakt, og begynte å prate sammen om hvor synd det var at folk pratet så lite sammen på trikken. Det var ganske hyggelig.

Trivielt nok, og et par trivielle tanker som følger.

Det var kombinasjonen av to ting som gjorde at kontakten var der. Hadde det bare vært nyset, ville ingen ha brydd seg. Nysing er påfallende, men ikke særlig sjeldent. Det hadde ikke skjedd så mye om jeg bare snudde meg i hennes retning. At folk ser på hverandre, vel, er heller ikke så sjeldent.

Å se på noen etter å ha gjort noe påfallende, som å nyse - er å be om en kommentar. Og når man først har bedt om en kommentar, er det lov å snakke. Og når man først har begynt å snakke, er det lov å fortsette. (I det minste hvis man ikke venter for lenge etter forrige replikk, det betyr at samtalen er over igjen.)

Det er noe med blikk. Hvor mye underliggende kommunikasjon som forgår i blikk. Og det er noe med alle disse prosedyrene vi har i hjernen vår, som vi ofte ikke merker en gang. Når man har lov til å snakke. Når man kan skifte tema. Hvilke temaer som går an. Alt dette kan vi like automatisk som for eksempel å knytte skolissene våre. Bortsett fra at noen ganger blir man veldig oppmerksom på det, og verden fortoner seg gjennomsiktig.

Vel, det andre er hvor forutsigbart det likevel er i sånne situasjoner. Nettopp på grunn av disse prosedyrene. Kanskje en av (de mange) grunnene til at mye i livet virker som det umulig kan være tilfeldig, er at det ikke er tilfeldig. Ikke styrt av skjebne eller mystisk korrespondanse eller noe... men rett og slett av at selve handlingsrepertoaret vårt er mer begrenset enn vi tror.

To av mine fundamentale gjetninger

Når jeg diskuterer vitenskap og sånn hender det[1] folk forteller meg hvorfor man i virkeligheten ikke kan vite noe om noen objektiv sannhet. Som om det var det som var utgangspunkt for den forståelsen jeg har av vitenskap. Men det er det jo ikke. Jeg vet godt at den eneste måten man kan underbygge en antagelse om verden, er ved hjelp av påstander som i seg selv er antagelser. Og så videre.

Så alt det jeg tror på, bygger på gjetninger, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Men jeg kan prøve å finne frem til noen av de mest fundamentale gjetningene.

Noen av mine mest fundamentale gjetninger, egentlig ganske radikale greier, er:

1. Når man sier en ting to ganger, har man snakket om noe av det samme.
2. Når to personer sier en ting to ganger, har de snakket om noe av det samme.

Og dette er, og det mener jeg faktisk, påstander jeg ikke kan bevise, og som egentlig er litt mystiske for meg også. Jeg forstår ikke alt hva de innebærer, for eksempel hva det betyr å snakke "om" noe.

Men hvis disse to tingene stemmer, er det med ett mye annet som også må være sant. Litt som når man finner et avgjørende tall i sudoku, og plutselig kan fylle ut halve resten av brettet.






1) Tilfeldigvis fikk jeg inspirasjonen til å skrive dette etter en samtale med en som ikke trodde at jeg prøvde å si noe om noen objektiv sannhet, så innledningen er kanskje malplassert.

Sinna og liker det

I følge Scientific Americans 60 Second Science, har man gjort funn som tyder på at rotter liker å krangle. Hvis det er riktig, vil det kanskje være med å besvare noen andre spørsmål også.

Når mennesker krangler, kaller vi det fra tid til annen for en utblåsning. Vi snakker om å lette på trykket, om oppsamlet sinne, om å få utløp for aggresjon. Alle disse metaforene fremstiller sinne (og i noen grad, andre følelser) som damp i en trykkoker; noe som samler seg opp, skaper trykk, og ikke forsvinner igjen før det har kommet til en eller annen form for uttrykk. Freud snakket i sin tid om seksualdrift på samme måten, og jeg kan gjette, uten å sverge på min vitenskapshistorie-bok, at disse forståelsesmodellene har samme opphav.

Denne billedbruken kan høres riktig (og gjenkjennelig) ut, men antageligvis stemmer den ikke. Av flere grunner. For det første, og mer på det teoretiske plan: Følelser er ikke krefter. På samme måte som mental aktivitet generelt kan følelser beskrives som skiftende tilstander i kroppen[1], ikke som krefter som styrer den. Det er med andre ord ingen nødvendighet i å se på følelser som noe som ”verken kan oppstå eller forsvinne, bare gå over i andre former”. Som psykologistudent og rollespiller Erling Rognli formulerer det: Menneskepsyken er nok ikke hydraulisk. På den annen side har vi jo hukommelse, og teknisk sett er det ikke umulig at minnet om å holde følelser tilbake, skaper et økende behov for å uttrykke dem. Vi kommer med andre ord (og som vanlig) ikke så langt med å se på teorien alene.

Hva sier empirien? På et generelt plan vet man at i hvor stor grad man uttrykker følelser, er kulturelt variabelt. Jeg husker vagt å ha lest artikler om kulturer der man omtrent ikke uttrykker for eksempel sinne, uten at det får så store negative konsekvenser – altså, uten at noe tyder på at sinnet skaper noe trykk. Men igjen, jeg husker ikke så mye om dette stoffet; et mer solid argument kommer fra forskningen på Katharsishypotesen, innenfor medievoldfeltet. Katharsis betyr renselse, og Katharsishypotesen sier at det å uttrykke aggresjon (ved å spille dataspill, skrive sinte brev, osv.), vil føre til at man får lettet på trykket. Dermed vil man bli mindre aggressiv i senere situasjoner. Forskningen på denne hypotesen viser imidlertid det motsatte. Man blir faktisk mer disponert for aggresjon[2], ved å uttrykke det. Og dette er ikke forenelig med noe bilde av trykk og ventil.

Men hvorfor kan man likevel sitte med fornemmelsen av at det å holde sinnet i sjakk er slitsomt og stressende, og at det kan være en lettelse og en tilfredsstillelse med en skikkelig ”utblåsning”? Bortsett fra muligheten for at all forskningen på Katharsishypotesen er feil (og den muligheten er liten) finnes det flere forklaringer, og mange av dem spiller nok inn. Ting har som regel mer enn en årsak. Å vise sinne er blant annet en sosial handling, som kan henge sammen med dominans og underkastelse, og underkastelse kan være strevsomt. Et raseriutbrudd kan ha konsekvenser som noen ganger oppleves positivt: Det kan frembringe alt fra respekt til frykt hos andre, det kan i noen sammenhenger overvinne hindringer og løse problemer. (Det kan selvfølgelig også ha negative konsekvenser.) Og det kan se ut til at sinne er sin egen belønning.

I følge 60 Second Science har man altså forsket på rotter. Man har gitt og så tatt bort muligheten til å utøve aggresjon (= en annen rotte å slåss med), og oppdaget at rotta lærer å trykke på knapper hvis det fører til at muligheten kommer tilbake. Muligheten til å utøve aggresjon ser med andre ord ut til å fungere som belønning for rotta. Dette støttes opp av å studere dopamin i rottehjernene; dopamin er det hjernestoffet som særlig er forbundet med belønningsmekanismer. Rottene får frigjort dopamin når de slåss, rotter som på den annen side får dopaminreduserende medisiner, lærer ikke å trykke på knapper for å få sparringpartnere.

Hvis dette stemmer, og hvis det også stemmer for mennesker, kan det altså være med på å forklare hvorfor menneskepsyken kan virke hydraulisk, uten at den nødvendigvis er det. Vi har ikke noe innebygd behov for å uttrykke sinne. Det kan være skikkelig deilig å gi noen en skyllebøtte (eller skyte i stykker zombier på dataskjermen), og ofte kan det være helt greit. Men det er ikke nødvendigvis godt for noe annet enn selve tilfredsstillelsen.







1) Og da først og fremst hjernen; en bemerkelsesverdig del av menneskekroppen.

2) Det kan være et poeng å bemerke at denne forskningen, og disse konklusjonene, gjelder for sinne. Det betyr ikke automatisk at det gjelder for alle følelser, eller alle måter å uttrykke dem på. Jeg har for eksempel hørt ett eller annet sted at det å gråte kan føles som en lettelse, fordi man skiller ut stresshormoner sammen med tårene. Om det er noe hold i dette vet jeg ikke, kunne vært spennende å få vite mer om.

Dawkins erindret

En bølge av Dawkinsdebatt har rullet over skjermen min de siste ukene, kanskje fordi jeg leser hos folk som mener noe om de samme tingene som Richard Dawkins mener noe om. Gud og livssyn og sånt. Personlig synes jeg det er forferdelig uinteressant med Dawkinsdebatt, men noe av debatten har heldigvis også handlet om boken hans, ”The God Delusion,” eller ”Gud, en vrangforestilling”.

Jeg leste den boken for en åtte måneders tid siden, og har gått gravid med en del tanker siden da. (Det blir med andre ord en litt prematur[1] fødsel.) Jeg baserer meg på det jeg mener å huske var forfatterens viktigste poenger. Å bygge på hukommelsen er et trefjerdedelsoverveid valg (og en fjerdedels latskap). Jeg satser på at det jeg husker etter såpass lang tid, vil representere det jeg sitter igjen med fra boka.

Ulempen med å bygge på hukommelsen, er jo at hukommelsen er feilbarlig. (Dette vet jeg, jeg har studert psykologi lenge.) Det er derfor ganske sannsynlig at jeg kommer til å huske noe feil, og for å komme med en DISCLAIMER med en gang: Det ligger ingen ond vilje bak. Med andre ord: Det sier ingenting om min personlige karakter. Med andre ord: Det innebærer ikke at alt annet som står i denne teksten, dermed er vist ugyldig.

Det ville det heller ikke innebåret dersom min personlige karakter hadde vært pill råtten.

Det samme går for eventuelle sarkastiske bemerkninger jeg måtte gjøre underveis. Mange av dem bygger på detaljer i tidligere innspill i debatten. Og, ja, det gjelder til og med for faktafeil!! Denne røvernes forbrytelse, denne ethvert arguments bane. Jeg kan ta feil i noen fakta, og likevel ha sterke argumenter på helt andre områder. Hvem skulle trodd.

Jeg tar heretter for meg det jeg husker som de viktigste av Dawkins' påstander.

Spørsmålet om eksistensen av høyere makter kan settes opp som en hypotese, og testes vitenskapelig.
Dette er jeg et stykke på vei enig i, fordi det er en konsekvens av at så godt som ingenting[2] som er av betydning for menneskene, er utilgjengelig for vitenskapelig testing. Dette er noe jeg har vært opptatt av det siste halvåret, og som jeg kanskje skriver noe om i et eget innlegg. Det begynte da jeg skulle prøvde å ta stilling til nettopp denne påstanden.

Dawkins selv utsetter imidlertid ikke hypotesen Gud for vitenskapelig testing (ut fra det jeg vet om vitenskap). Konklusjonen han trekker er basert på ren logikk, som i tillegg er tynn:

At universet på et tidspunkt skal ha begynt er svært usannsynlig, men også en kjensgjerning (vi er jo her). At universet skal ha blitt skapt er imidlertid enda mer usannsynlig, fordi skaperen av et univers, må være mer kompleks enn universet i seg selv; skaperen må inneholde kompleksiteten i universet og den kompleksiteten som skal til for å skape det.

Jeg er usikker på om det er selvinnlysende at forskjellen i kompleksitet mellom universet og dets hypotetiske skaper er stor nok til å gjøre noen betydelig forskjell i sannsynlighet, når usannsynligheten er såpass stor i utgangspunktet? (Hvis du får hundre tusen kroner i gave, men allerede har ti milliarder fra før, vil det gjøre noe særlig forskjell?) Og er det overhodet utenkelig at noe mindre komplekst kan gi opphav til noe mer komplekst? (Svaret er nei: Akkurat en slik prosess er velkjent innenfor naturvitenskapen og kalles evolusjon.) Og er det i det hele tatt noe logisk poeng i å spørre hva som skjedde forut for tiden, eller er spørsmålet i sin formulering nonsensisk? (Siden ”før” forutsetter ”tid”.)

Men uansett er vitenskapelig testing av hypoteser noe annet enn logisk argumentasjon. (Med mindre det er jeg som er farget her av min egen bakgrunn fra samfunnsvitenskapen, og at min forakt for naturvitenskapen – som man jo må forakte, hvis man skulle være uenig med Dawkins i noe – gjør meg blind for at man i naturvitenskap kanskje har et større register av metoder.[3])

Selv tror jeg altså at det ikke eksisterer høyere makter, men jeg tror det av andre grunner.

Religion fører til så mye ondskap at det må sies å være ondskap i seg selv.
Dette er også en påstand som kan formuleres som en hypotese, og testes empirisk[4]. Det har det ikke blitt gjort forsøk på i The God Delusion. Det er nemlig ikke nok å peke på eksempler på at mennesker med religion også har gjort onde ting.

For å se om det er noen sammenheng må man sammenligne andelen av onde og ikke-onde gjerninger hos både religiøse og ikke-religiøse mennesker. Aller helst bør nok gode gjerninger også være med i regnestykket. Med andre ord, fire variabler, seks kombinasjoner: 1) Gode gjerninger, 2) nøytrale gjerninger, 3) onde gjerninger – multiplisert med a) religiøse og b) ikke-religiøse mennesker. Jeg kan bare huske at boka viser til to av disse kombinasjonene: Onde handlinger hos religiøse mennesker, og nøytrale handlinger hos ikke-religiøse. Dette estimeres (se note 1) ved å peke på eksempler, ikke ved å utarbeide målbare begreper og gjennomføre pålitelige målinger.

Jeg vet ikke om det har blitt gjort mer systematiske undersøkelser av saken.

Hvis det viser seg at religiøse mennesker gjør flere onde ting, betyr ikke det automatisk at religion fører til ondskap. Det kan vel så gjerne være at årsaken går motsatt vei; at mennesker som har gjort mange onde ting, også har en tendens til å søke til religionen. Kanskje på grunn av dårlig samvittighet? Eller, det kan være andre, ukjente årsaker til ondskapen, noe som får mennesker til å søke mot både onde handlinger og religion. Rene statistiske sammenhenger sier aldri noe om årsaksretning. Dette er en grunnleggende regel. (I hvert fall i samfunnsvitenskapen, mulig at naturvitenskapen som jeg forakter sier noe annet, se note 3, osv.)

For å påvise en årsakssammenheng, må man gjøre et eksperiment. Konstruere to situasjoner, hvor den ene har noe med religion å gjøre, og den andre ikke har det. Se om folk i den første situasjonen har en større tendens til å gjøre småkjipe ting. (Ikke noe direkte ondt, siden vi helst skal ta godt vare på forsøkspersonene våre.)

Jeg vet ikke om noen har gjorte eksperimentelle undersøkelser av den hypotetiske sammenhengen mellom religion og ondskap. Jeg er ganske sikker på at Dawkins ikke har gjort det.

Inntil man har gjort vitenskapelige undersøkelser av denne hypotesen, står man fritt til å mene hva man vil. Alle synspunkter er like mye verdt, fordi alle synspunkter i bunn og grunn er verdiløse. Min personlige gjetning er at religion ikke direkte fører til ondskap. (Jeg tror kanskje andre ting som er beslektet med religion, f eks identitet, kan gjøre det. Under visse betingelser.)

Så lenge den ikke viser til annen støtte enn iøynefallende eksempler, som kanskje ikke en gang er korrekte, er dette kanskje den minst interessante påstanden i The God Delusion.

Religion er et ondartet mem![5]
Teorien om memer, er teorien om at ideer sprer seg og utvikler seg omtrent på samme måte som gener. Dawkins lanserte den selv som en vill hypotese for litt over tredve år siden, og den har fått en del tilhengere og en del motstandere siden det. Selve teorien er ikke så urimelig som den kan høres ut som. At ideer sprer seg er det ingen tvil om, at noen ideer sprer seg mer enn andre er også en rimelig antagelse; og nettopp dette er de viktigste betingelsene for genetisk evolusjon.

Hvis religion ikke er sant, er det et mysterium hvorfor så mange mennesker er religiøse. Noe som er såpass utbredt har, antageligvis, en eller annen grunn. Ut fra evolusjonsteori må det være godt for noe (eller en bivirkning av noe annet som er godt for noe, eller, i det minste, må det ikke være dårlig for noe).

Dawkins’ svar er at religion er godt for seg selv. Det er en mental struktur som lever i hjernene våre og fremmer sine egne interesser, på bekostning av våre. Litt som en parasitt kan leve i tarmene våre, på bekostning av vår egen helse.

Som sagt, sånne ting er ikke teoretisk utenkelig. Hvorvidt de er reelle, er et spørsmål for empirisk forskning. Det er mange ting som er teoretisk tenkelige, men som har vist seg å ikke eksistere. Det første spørsmålet må være om det eksisterer noe slikt som memer. Der vet jeg det er gjort forskning, men jeg har ikke oversikt over det. Deretter må man teste ut hvorvidt religion har de egenskapene man burde forvente, ut fra hva forskningen har fortalt oss om memer. Her aner jeg ikke hva som har blitt gjort. Til slutt må man finne ut hvorvidt religion i så fall er et ondartet mem. Betingelsene for å konstatere en sammenheng mellom religion og ondartethet har jeg dekket i et tidligere avsnitt.

Men for ordens skyld må jeg legge til at hvorvidt det finnes materielle forklaringer på hvorfor folk er religiøse, ikke er relevant i forhold til hypotesen om Gud. Hvis det ikke eksisterer høyere makter, vil de materielle forklaringene (religion som mem, religionssenter i hjernen, osv.) fortelle oss hvorfor folk likevel tror på dem. Hvis det eksisterer høyere makter, vil de samme forklaringene fortelle oss hvordan folk er utstyrt for å erkjenne dem. (Altså: Selvsagt har vi et religionssenter i hjernen, Gud har plassert det der sånn at vi kan få kontakt med ham.)

Jeg synes at teorien om religion som mem, er interessant og tankevekkende. Men jeg må vente på forskningen før jeg kan mene noe mer om saken enn det.

Religion gjør krav på en særskilt respekt i offentlig debatt. Dette er uberettiget.
Her er jeg langt på vei enig med det som står i The God Delusion, og jeg tror at det kan være noe i det. Altså at religion gjør krav på, ikke nødvendigvis får, en særskilt respekt. (Selv om det nok er en del variasjon i dette, og selv om en del nok vil begrense seg til å la det gjelde angrep på egen religion.) Alt dette er selvsagt løse påstander fra min side; jeg kan ikke underbygge dem, og det skal ikke så mye til før jeg går bort fra dem.

Jeg kan stå inne for den andre delen: Jeg synes ikke at religion skal ha krav på noen særskilt respekt.

Men for å bevege meg bort fra Dawkins og boka hans noen sekunder, må jeg understreke at dette gjelder for særskilt respekt. Religion, og religiøse mennesker, har som andre mennesker krav på helt vanlig respekt. Det ligger ingen egenverdi i blasfemi. Snarere tvert i mot. Det er ikke noe beundringsverdig over religiøse fornærmelser. Snarere tvert i mot. (Jeg er ikke en gang sikker på om det er noen god idé å kalle religion for psykose.)

Det vesentlige med dette poenget må være at argumenter med henvisning til religion, ikke veier tyngre enn andre slags argumenter. Det er med andre ord ingen særskilt grunn til å akseptere nedrangering av, si, menn som forelsker seg i menn, eller kvinner som forelsker seg i kvinner, selv om det skulle stå noe om saken i Bibelen.

Det er et viktig poeng når The God Delusion hever bevisstheten om at ”særskilt respekt for religion” ikke har noe for seg.

Det er ingen grunn til å skamme seg over ateisme. Man kan faktisk være stolt av det.
Personlig har jeg aldri opplevd å bli direkte sett ned på på grunn av mitt livssyn. Det kan være fordi jeg har vært heldig, eller fordi jeg har vokst opp i kretser der ateisme ikke har vært noe særlig unormalt. Jeg vet for så vidt at det finnes situasjoner hvor man helst ikke skal si at man ikke tror på Gud, (presidentvalg i USA, for ekesmpel,) men jeg har ikke vært i dem. Hvorvidt ateister er så utsatt og latterliggjort som The God Delusion gir inntrykk av, er jeg derfor dårlig i stand til å vite noe om.

Sannsynligvis er imidlertid ”holdninger til ateister” et vitenskapelig spørsmål, som kan avgjøres empirisk.

Men jeg er helt enig i at det å ikke tro på Gud bør være noen ulempe i et politisk valg, noe man ikke sier så høyt i selskapslivet osv. Jeg støtter Dawkins og The God Delusion man ikke skal måtte skamme seg over å ikke tro på Gud.

Hva mer er, mener jeg at det er på dette området boka har noen sterke sider. Gyldigheten av ateisme blir langt bedre underbygget enn ugyldigheten av religion, og det å heve bevisstheten om ateisme som gangbart livssyn, er en viktig jobb å gjøre.

Mennesker kan være moralske uten å være religiøse.
Jeg er ganske enig med boka i dette prinsippet. Men jeg husker ikke helt argumentene for det. Jeg mener å ha det for meg at det var noe med altruisme og selviske gener, noe med memer og det å overvinne sin evolusjonære arv, og ikke noe av dette virker helt som gode nok grunner til at det å forholde seg moralsk, også overfor ganske fremmede, er så utbredt som det er.

Men jeg konstaterer at moral er et faktum. Altså, det finnes en del mennesker som oppfører seg ålreit mot hverandre, og en del begreper om hva ålreit oppførsel vil innebære. At moral er rimelig sikkert, i en verden der gyldigheten av religion ikke er det, er et midlertidig bevis på at det siste ikke er en forutsetning for det første.

Dette er bare kortversjonen. Jeg ønsker å gå dypere inn i saken i et senere innlegg. Egentlig er jeg i villrede når det kommer til moral, ut over å konstatere at jeg har det.

Spørsmålet om hvorvidt religion er en forutsetning for moral, eller omformulert, om religion fører til godhet, er for øvrig parallelt til spørsmålet om religion fører til ondskap, og kan utforskes – empirisk – med omtrent samme metoder.

* * *

Noen konklusjoner
På en måte har jeg ikke så lyst til å komme med noen helhetlige konklusjoner om boka (men jeg gjør det jo likevel). Noe av poenget med å skrive denne omtalen, er nettopp at Dawkins sier mer enn en ting, og at hver av påstandene kan evalueres separat. Hvis det skulle bli noen diskusjon i kommentarfeltet mitt, håper jeg derfor det kan ta utgangspunkt i direkte referanser til det jeg har skrevet over. (Og fortrinnsvis referanser til substansen i det, ikke til sarkasme, faktafeil, feilhukommelse, eller annen irrelevant skit.) Men jeg ser to hovedtrender i mine egne kommentarer.

The God Delusion har ikke overbevist meg om at religion egentlig er noe problem. Jeg ser ingen grunn til å være aktivt motstander av andres gudstro, misjonerende ateist, eller noe lignende.

(Jeg ser en grunn til å være motstander av mystikk, eller myten om at det finnes ting man aldri kan få svar på, men det blir noe litt annet.)

Siden jeg ikke har noen særskilt respekt for religion (takk for påminnelsen, Dawkins,) kan jeg finne på å si at religiøse argumenter ikke er tilstrekkelige, når ett eller annet moralsk spørsmål diskuteres. Altså: Også religiøse oppfatninger bør man stille spørsmål ved.

The God Delusion har styrket meg i min overbevisning om at ateisme heller ikke er noe problem – verken filosofisk eller moralsk. Dette mente jeg for så vidt fra før, men forfatterens prosjekt om å heve bevissthet rundt gyldigheten av ateisme har, for min del, vært vellykket.

Jeg har med andre ord ikke lært noe nytt av boka til Dawkins. Den stiller en del interessante spørsmål, som den ikke alltid gjør så god jobb med å besvare. (Særlig ikke ut fra vitenskapelige standarder.) Men jeg har lært en del av å prøve å besvare dem på egen hånd.










1) Jeg får bare beklage hvis noen mener jeg bedriver fremmedordonani (jf kommentaren til Anonym) når jeg bruker ord som prematur. Hva kan jeg si? Tanken på nakne damer gjør det ikke for alle. Jeg mener, premat-uuuuu-r. Kan man ikke bare høre erotikken i utpustet, dette bevrende åndedrag. Og så så yndig punktert av en rullende r?

2) De eneste unntakene jeg kommer på i farta, er hva som foregår inni et sort hull, og hva som eventuelt foregår etter at man er død. Med andre ord, barrierer man kan passere den ene veien, men ikke sende noe informasjon som helst tilbake fra.

3) Ikke noe tilleggsinformasjon i denne noten, jeg ville bare være helt sikker på at folk skjønte at jeg var sarkastisk. For all del, det regner jeg med dere skjønner uansett, men jeg ville bare trekke ekstra oppmerksomhet til det; det var en fin sarkasme. Om sammenhengen mellom sarkasme og den generelle gyldigheten av argumentene mine (oops, nå var jeg visst sarkastisk enda en gang), se innledningen.

4) Forutsatt at man blir enige om en brukbar definisjon av ondskap.

5) Egentlig tror jeg meme, ikke mem, er den mest brukte entallsformen av dette ordet på norsk. Men ordet er laget for å være en parallell til gen. Derfor dropper jeg e’en til slutt. I entall.

Sterke inntrykk

Jeg kikket litt på åpningen av NRK Super, den nye barnekanalen, og ble litt slått av hvor fort, tett, og intenst alt sammen var. Det var håndholdte kameraer, mye veldig nærbilder, og andre filmtekniske ting jeg ikke vet så mye om. På innholdssiden var det derimot bra, men slitsomt å se på, og man kan spørre seg: Hva skal vi nå med så mange inntrykk?

Men jeg har vel fått med meg at det nærmest er en leveregel for de som produserer for barn, at det skal være mange inntrykk. Det er det barna forventer i dag, hvis ikke skifter de bare kanal. Og på de andre kanalene er kvaliteten enda dårligere.

Det jeg skulle ønske man kunne stoppe opp å spørre seg, midt mellom alle inntrykkene, er: Hvor kommer disse forventningene fra? Hva er grunnen til at barn, om de nå er det, er mer utålmodige foran TV-skjermen i dag, enn… vel, da jeg var på deres alder? Forskjellen på da og nå må da være en kulturell forskjell, og en av de viktigste formidlerne av kultur er nettopp – TV-kanalene.

Nå var vel ikke alt så mye bedre før. Og det blir ganske sikkert ikke så mye verre i morgen. Men det har vært en slags kjepphest for meg i mange år, denne spiralen jeg tror oppstår mellom formidlere og publikum, hvor formidlerne må ta i bruk sterke virkemidler for å vinne mottagernes oppmerksomhet, og mottagerne dermed blir enda mer innstilt på at virkemidlene skal være sterke.

Og noen ganger er det et problem. Det er et problem når spiralen ikke bare går på intensitet, men på forenkling, at ting må fremstilles stadig enklere for å bli lagt merke til i det hele tatt. I en ganske komplisert verden når man fort et punkt der enklere budskap betyr svakere forståelse. Som vitenskapsinteressert skulle jeg for eksempel ønske at vanskelighetsgraden på den bredeste populærvitenskapen kunne ligge bare litte grann høyere. I formidling av politikk ville det også vært en fordel.

Alt dette er i og for seg et stykke unna NRK Super, det var dette med kjepphester og økseskaft. Men uansett, når det gjelder påstanden om en spiral, kan jeg foreslå følgende eksperiment for den som har tilgang til en 20-30 unger og tillatelse til å forske på dem (hvis det ikke har blitt gjort allerede da, uten at jeg har fått det med meg):

Vis et femten minutters TV-program med relativt høyt tempo til halvparten av dem. Vis et like langt program med relativt lavt tempo til den andre halvparten. Gi dem en pustepause. La alle få se et nytt program, med lavt tempo, og mål hvor mye de kjeder seg. Min hypotese er at ungene ikke vil kjede seg like mye, hvis de har fått sett noen langsomme programmer fra før.

Vendepunktene

Finnes virkelig vendepunktene i livet? Enkeltstående, eksistensielle opplevelser som gjør at vi forandrer kurs? Åpenbaringer og helbredelse? Jeg lurer på dette, for det høres rimelig ut, og tiltalende. Men de gangene jeg har opplevd det selv, har opplevelsen gått over ganske fort. Følelsen av åpenbaring har lagt seg, livet har fortsatt å være mye av det samme som før. De virkelige forandringene skjer mer i det stille. Og livet følger jo heller ikke én kurs, men flere parallelle veier, de fleste av oss har mange sider på en gang.

Fortellinger og drama har vendepunkter. Skjellsettende opplevelser er motoren i et drama. Fortellinger begynner ved, slutter med, og dreier seg om disse vendepunktene – lærer vi i hvert fall på skriveskolene. Og fortellinger er beslektet med livsløp, eller, hvordan vi ser på et livsløp… Vi husker utvilsomt enkelte hendelser som emosjonelle vendepunkter, den dagen vi innså noe om oss selv, overvant en indre demon, gjorde et avgjørende valg. Men så vet vi også at mye av hukommelsen er konstruert.

Jeg vil gjerne vite om disse vendepunktene faktisk finnes… fordi de er noe av det som virker mest tiltalende med terapeutrollen. Å være tilstede i klientenes mest skjellsettende øyeblikk, ta del i noe uvanlig viktig, kanskje til og med få litt av æren for det. Et samarbeid, om å skape noe av eksistensiell betydning. Som i en bok av Irvin Yalom. Jeg hadde ikke lest Yalom da jeg begynte på studiet, men ble likevel bekymret, kanskje skuffet, da jeg hørte rektors velkomsttale: At fremtidens psykoterapi kanskje ville være raskere, enklere, og mindre eksistensiell enn i alle filmer og bøker.

Ting har forandret seg. Jeg skal ikke bli terapeut likevel. Tvert i mot ligger jeg godt an til å bli klient. Dermed har interessene mine forandret seg noe. Jeg håper nå jeg kan finne en terapi som er raskere, enklere, og mindre eksistensiell enn i alle filmer og bøker. Skinnvendepunkter har jeg hatt mange av, men få, kanskje ingen, reelle. Jeg ønsker meg forandringer som skjer mer i det stille – men som jeg merker effektene av.

Her er det en interessemotsetning. Da jeg trodde jeg skulle bli psykolog, hadde jeg ikke lyst til å tenke at terapien kunne være enklere enn på TV, at betroelsene, åpenbaringene, og vendepunktene ikke var det viktigste, at jeg ikke nødvendigvis ville få oppfylt drømmen om å være deltager i andres mest eksistensielle øyeblikk. Kanskje alle som skal behandle noen burde se etter om de har denne drømmen. For det ville i grunnen være litt ekkelt – å skulle trekke ut noens lidelse for å øke gleden ved å se den gå over. ”Hun ønsket seg en pus, et lite nøste.”

Merkelig, kjære lesere, jeg skjønte ikke helt meningen med det diktet før akkurat nå, bare at det hadde noe å gjøre med hjelpetrang og at det var noe viktig i det. Det var en liten åpenbaring å se at det passet så godt inn i avslutningen på dette innlegget. Men noe vendepunkt var det neppe.

En skjermet verden

Aftenposten skriver at vi stadig bruker mer tid foran skjermen – noen bruker så mye som åtte timer pr. dag, og mer tid enn de bruker på å sove. I og for seg ikke så fjernt fra det jeg spekulerte litt rundt i et tidligere innlegg, og jeg er slett ikke uenig i at for mye tide foran TV- og data-skjermer kan være bekymringsverdig. Blant annet er det en påkjenning for kropp, for øyne, og muligens for hjerne.

Min lille kommentar akkurat nå går på noe litt annet. Jeg noterer meg en liten setning blant flere under spørsmålet om hvor vi tar all tiden fra: ”Og i tillegg kommer at folk rett og slett har mer fritid. For menn har arbeidstiden sunket de siste årene. Og kanskje er vi mindre sosiale?” (Min utheving.)

Men er det å sitte foran en skjerm nødvendigvis mindre sosialt enn å omgås hverandre på samme fysiske sted? Ok, ikke ansiktsuttrykk og kroppsspråk, og vanskelig med klining og klemming og sånt. Man bruker også skjerm til andre ting enn kommunikasjon, men det gjør man da også med tiden borte fra skjerm … men motsetningen som angivelig skal være mellom den virtuelle verden og det ”virkelige liv” (som til og med har egen forkortelse, IRL,) har jeg vanskelig for å se.

For alt som foregår på internett, og mellom andre sammenkoblede datamaskiner, det er ikke noen avskygning av den ”virkelige verden,” intet alternativ til den, men en del av den. Vårt bilde av verden, som finnes i hjernene våre, er ingenting mer enn informasjon. Vår sosiale omgang med andre mennesker, er ingenting mer enn kommunikasjon. Informasjon er det datamaskiner behandler, og kommunikasjon er det vi gjør når datamaskinene våre sender ord til hverandre.

En stor slurk med vann

Klokka var litt over ett om natta. Jeg hadde sittet i en tre-fire timer og spilt CivIV, men nå begynte jeg å få nok. Dessuten var jeg tørst. Med en liten viljesanstrengelse slo jeg av data’n. Deretter gikk jeg ut på kjøkkenet, skrudde på springen, og tappet meg et deilig, kaldt glass vann som jeg tømte i noen få slurker.

Dette ville vært mindre oppsiktsvekkende hvis det ikke hadde vært for parasittene som muligens var i drikkevannet på den tiden, og oppfordringen om å koke vann.

Så veldig bekymret for ekle parasitter etter det lille glasset er jeg egentlig ikke. Jeg er mer interessert i hvorfor jeg glemte hele kokingen, hvorfor denne saken som har dominert både nyhetsbildet og hverdagslivet de siste dagene plutselig var helt ute av hodet mitt.

Det har selvfølgelig noe med automatikk å gjøre, noe med vaner og rutiner. I psykologien lærer vi hva som skjer når man blir vant til å gjøre noe på en spesiell måte, for eksempel bruke springen, når man skal drikke. Slike rutiner kan vi gjennomføre mer eller mindre automatisk, uten at vi egentlig trenger å tenke på det.

Fordelen med dette er nettopp at man slipper å tenke på det. Vi kan bruke oppmerksomheten på andre ting. Ulempen er at vi får mindre frihet til å justere oss etter omstendighetene. Noen ganger kan det være vanskelig å gå utenom rutinen, selv om man konsentrerer seg brukbart underveis. Da jeg tappet meg det vannglasset tenkte jeg ikke en gang over hva jeg gjorde.

Altså, det psykologiske nøkkelordet er automatisering. Øver man lenge nok på å gjøre noe, kan man etter hvert gjennomføre det uten å konsentrere seg noe særlig – men man lærer seg også å gjøre det akkurat på den måten. Er det en eller to upraktiske omveier i rutinen, synd. Man kan legge om, men det er vanskelig. Oppstår det uforutsette omstendigheter, synd. Du legger selvfølgelig om, men det tar lengre tid. Noen ganger glipper det. Tannpuss. Påkledning. Bilkjøring. Og… det å tappe vann.

*

For viderekommende kan jeg stille spørsmålet: Hvorfor skjedde det akkurat da, og ikke før eller etterpå? Var det fordi jeg var trøtt? Fordi jeg var så tørst… eller kan det ha hatt noe direkte med dataspillet å gjøre?

Personlig observasjon: Jeg opplever ofte å bli helt oppslukt av dataskjermen, enten jeg sitter på nettet eller spiller et spill. Folk kan snakke til meg uten at jeg hører det. Timer kan gå uten at jeg tenker på å reise meg, eller en gang skifte stilling. Jeg vet at andre har det på samme måten. Jeg har også hørt at data, særlig dataspill, er satt i forbindelse med begrepet flow, eller flyt, fra positiv psykologi: Den tilstanden man kommer i når man er så interessert i noe at man går helt opp i det.

Selv om ikke jeg er avhengig av datating, blir jeg kanskje oppslukt litt på samme måten… Det kan uansett være nærliggende å tenke seg at dataavhengighet har noe med flyt å gjøre, og et kjapt google scholar-søk på nøkkelordene ”computer” ”addiction” ”flow” tyder på at det er tilfelle; flere studier som kommer opp peker på at nettopp en sterkere opplevelse av flyt er en av de tingene som skiller tilfeller av dataavhengighet fra ikke-tilfeller.

Men var det timene med dataspill, eller noe helt annet, som fikk meg til å skru på autopiloten før jeg hentet meg vann den gangen? Og hvis det var timene med dataspill: Var det fordi jeg var sliten i hodet og hadde mindre ressurser til å tenke? Eller var det fordi det å sitte foran skjermen setter meg i en slags automatikk-modus… at jeg ikke skrudde på autopiloten i det hele tatt, jeg hadde bare ikke rukket å skru den av.

Jeg har følelsen av at det er et eller annet interessant her. At det ville være spennende hvis dette med automatisering hadde noe å gjøre med hvorfor sånne som meg noen ganger ble oppslukt av dataskjermen – og hvorfor en del andre blir rent avhengige.

Å gjøre et overfladisk søk på sammenhenger mellom 1) Flyt, 2) Databruk, og 3) Automatisering var ikke fullt så enkelt, siden både flyt og automatisering kan bety en del andre ting. Jeg er ikke fullt så interessert at jeg begynner med mer dyptgående søking. Men hvis noen skulle kjenne til slik forskning kunne det vært interessant å få høre et sammendrag. (Antageligvis er jeg slett ikke den første som har vært inne på denne tanken.) Og hvis noen skulle få lyst til å drive med sånn forskning – kunne det vært interessant å få vite resultatene.