Jeg skulle ønske jeg var mer som Sokrates

Jeg skulle ønske jeg var mer som Sokrates. Sokrates hadde mye å lære bort – mye mer enn meg – men han hadde så mye å lære også. Han forstod mer enn deg, men han sidestilte seg med deg, genuint. Så lenge du gikk inn genuint inn i samtalen med ham, da. Skråsikkerhet både så han ned på og slo han ned på. Han visste, sa han, det mange andre ikke hadde fått med seg. At han egentlig ikke visste noe som helst. At han måtte spørre og undre og tvile og ikke minst snakke for å komme noen vei.

Det handler om å sette deg selv på spill. Sette det du tror på på spill. Hvis du gjør det, hvis du virkelig får det til så vil du bli overrasket over hvor mye felles grunn du vil finne. Overrasket over hvem som nikker og sier, “ja, det var noen interessante perspektiver du kom med”.

Jeg hadde slitsom twitterdag i går, mest personlig, følelsesmessig. Jeg kastet meg inn i en mangeveis diskusjon om betydningen av statistikk. Sammenhengen mellom overfallsvoldtekt og utseende. Og så har jeg fått det for meg at jeg forstår noe om statistikk, som vil gjøre en del av de diskusjonene unødvendige – spiller ingen rolle hva jeg tror jeg vet. Eller joo! Det spiller en kjemperolle. Men jeg forstår det ikke ordentlig.

Så det er kanskje ikke rart jeg sliter med å nå gjennom med det. I en mangeveis diskusjon. Med mange deltagere. Som ikke alltid hører hverandre fordi twitter er twitter. Og som har veldig få tegn til rådighet. Og fordi twitter er twitter blir det enda færre tegn til rådighet når det er mange som diskuterer, for da går tegnene med til å inkludere alle sammen.

Utover natten lå jeg våken en stund – det er tiden på året til å ligge våken utover natten – jeg grublet over hvorfor det gikk så inn på meg, hvorfor jeg tar på meg dette enorme ansvaret, for å få folk til å tenke riktig. Som om jeg visste hvordan man skulle tenke riktig. Som om det stod på meg hvordan fremtiden skulle bli. Det har blitt sagt at jeg har et messiaskompleks – og ja – jeg har blant annet innstiftet kultdyrkelse av meg selv i min ungdom, for moro skyld selvsagt. Men de holder på fortsatt.

Da glipper Sokratesambisjonene mine. Noen ganger skal man tenke seg selv stor, det kan bli en selvoppfyllende tanke. Tro at man kan forandre verden, det der. Men noen ganger bør man tenke seg selv litt mindre. Tro at man er en del av verden, det der. Vi er i samme båt. Vi skjønner ikke så mye noen av oss. Vi kommer lengre hvis vi senker skuldrene og bare bringer det vi har om bord og setter seg selv litt mer på spill - og med vi mener jeg ikke minst jeg

Det kan lønne seg å være snill

Min indre stråmann har nå fått en stemme og et navn. For å ta pulsen på hverandre har vi hatt en diskusjon om gode verdier. Sturla Stråmann prøver entusiastisk å overbevise meg om fortreffeligheten av å være snill. Nå er jeg jo ikke uenig i at det kan være fint, men jeg er likevel nysgjerrig på hvor han tar entusiasmen fra. "Jo," sier han…

STURLA STRÅMANN: Jeg har personlig foretatt en undersøkelse hvor jeg en gang for alle har bevist at noe så snilt som å hjelpe gamle damer over gata fører til lavere blodtrykk, høyere endorfinnivåer, kulere jobbtilbud, senere død, og tro det eller ei, 40% færre hull på sokkene.

Dette er selvfølgelig en parodi, jeg diskuterer tross alt med en stråmann. Men også i virkeligheten forskes det på hvordan verdier fører til helse, eller andre personlige fordeler. For eksempel fører delt husarbeid som vi tidligere har vært inne på til mere sex. (Det er for øvrig mye, eller i det minste google, som tyder på at sex i seg selv kan være sunt.) Snillhet fører til nedsatt risiko for tidlig død, i det minste hos eldre, jf nederst i dette avsnittet. I følge denne bokomtalen er et litt annerledes verdisett, jaget etter nytelse, også bra for helsa. Og jeg mener, uten å ha ført statistikk over det, at helsegevinster rett som det er har blitt listet opp i forbindelse med det ene eller andre av verdier, i psykologien.

Hvis det er helse man vil vite mer om, er jo dette vel og bra. All informasjon er av interesse, som i forskning ellers. Men er man opptatt av å fremme verdier, bør man kanskje argumentere ut fra andre ting. I tillegg til er at er-og-bør-slutninger vel alltid er problematiske, er helse og prestisje kanskje særlig tvilsomme som moralske argumenter.

STURLA STRÅMANN: Er det det? Kan man ikke ha det godt og være god på samme tid?

Jo, selvfølgelig kan man det. Det er jo ikke noe galt i det når det som er riktig å gjøre også er bra for deg. Tvert i mot, det er jo flott, det. Det er bare ikke alltid man er så heldig. Noen ganger koster det å gjøre de riktige valgene. Det blir de ikke mindre riktige av. Prinsipper trenger ikke å koste, men det er når det koster at vi trenger prinsipper.

STURLA STRÅMANN: Greit nok, så det er mer ved saken enn bare hva man kan tjene på det. Men det er da ikke noe grunn til ikke å drive med forskningen?

Nei, men det er grunn til å tolke den med en viss forsiktighet. Og det er ikke bare det, det er noe med selve forskningsprosessen også. Når man forsker på noe man setter høyt, er man gjerne ekstra motivert for å finne svar, og det er ofte ikke så lang vei fra det man ønsker å finne, til det man faktisk ender opp med. (Jf det psykologien kaller bekreftelsesbias.) Det fører vel sjelden til rent illusoriske forskningsresultater, sannsynligvis er det noe i koblingene mellom god oppførsel og langt liv og så videre. Men de kan fremstå som større enn de er… og man kan bli sittende med et litt snevert bilde av saken.

Hvis du begynner å gjøre din del av husarbeidet kan du for eksempel komme til å pådra deg belastningsskader, uten at forskningen nødvendigvis berører dette. Lever du for hardt etter nytelsesprinsippet kan du, om helsekonsekvensene er mer positive enn folkelig visdom vil ha det til, likevel for eksempel kunne pådra deg et tilfelle av sosial isolasjon. Og hjelper du stadig gamle damer over gata risikerer du å slite ut skoene dine. Og da nytter det vel fint lite med færre hull i sokkene.

STURLA STRÅMANN: ok, ja vel, jeg hører deg. Så du er med andre ord mot å hjelpe gamle damer over gata?

Nei. Det er jo det jeg nettopp har sagt.

STURLA STRÅMANN: Men argumentene dine slår jo grunnen under alt som er godt i verden. Du fremstår jo som en motstander av medmenneskelighet, likestilling, toleranse, og god konsumentatferd.

Nå synes jeg du tar av litt her, Sturla. Du er ikke noe troverdig stråmann mer, dette er ikke noen sannsynlig reaksjon på det jeg nettopp har sagt.

STURLA STRÅMANN: Pøh. Psykopat. Fascist.

Jeg tror bare ikke du takler nederlaget så godt, jeg. Men du, vet du hva jeg sitter med her? Jo, dette er data som viser at man kan få både helsemessige gevinster og økt personlig prestisje av å gi seg mens leken er god.

Høh. Dette finner Sturla det vanskelig å argumentere videre mot, eller kanskje han bare ikke har lyst. Vi har dermed avsluttet vår første diskusjon, jeg har som forventet vunnet, og Sturla spanderer neste runde med øl.

Han sier det er en slags premie for diskusjonen. Men jeg tror nok han bare gjør det for å være snill.

Klassisk musikk gir uventede muligheter (fiksjon)

– Og så kom jeg meg endelig på subwayen, da, men tror du ikke…
– Uhurm.
– … tror du ikke jeg oppdaget at jeg kjørte i feil retning, sånn at jeg måtte gå av igjen på…
– Uhurm. Hrrrm.
– På nesten holdeplass, og så gå helt opp og tilbake til…
– Uhht. Uhht. Uhht. Hurrrm.
– Ehm, prøver du å fortelle meg noe?
– Nei, ikke i det hele tatt, bare fortsatt med historien, du. Uhurm.
– Det høres ut som du prøver å fortelle meg noe…
– Nei da, jeg har bare fått noe i halsen.
– Ubehagelig?
– Ja, det stikker og klør.
– Da hjelper det vel ikke å sitter her og småkremte?
– Nei men det er så masse folk her.
– Jeg skjønner hva du mener. Blir litt ekkelt hvis du skal begynne å gurgle og harke.
– Ja, folk kommer hit lissom for å spise. Uhurm... uhurm…
– Men det høres ikke noe godt ut…
– Uhurm. Hrrrmm. Uhurm.
– Vent litt… hmm… ja, jo, jeg tror jeg har en idé. (Lener seg nærmere.) Mumlemumle. Mumlemumle.
– Mumlemumle. Mumlemumle.
– Mumlemumle.
– Ok, da prøver vi da…
– Ok. Beethoven.
– Bach.
– Beethoven.
– Bach.
– Beethoven.
– Bach.
– BEETHOVEN!
– BACH!
En servitør kommer bort.
– Unnskyld, kan jeg hjelpe dere med noe?
– Nei da, vi krangler bare om hvilken komponist som er best.
– Ja, min venn her blir litt entusiastisk, skjønner du.
– Ooookay….
– BEETHOVEN.
– BACH! BACH! BACH! BACHHHH! Hurm, hurm. Ah.
– Bedre nå?
– Ja. Puh. Off. Å ja! Takk for hjelpen.
– Jo bare hyggelig. Jo, og så måtte jeg gå over til andre siden, men da oppdaget jeg at holdeplassen var stengt i den retningen. Og så…