Vitenskapsmisjon

I hodet mitt er det noen tanker, noen innlegg, som jeg ikke helt får grep om. Det spriker i flere retninger, det har flere temaer, flere konklusjoner, og lar seg ikke helt stappe inn i en enkeltstående tekst; det blir trafikkork når jeg prøver å skrive dem ned. Jeg møter også min egen usikkerhet. Jeg har ikke alle begrepene på plass og stoler ikke alltid på min egen forståelse. Jeg vet sikkert ikke nok om dette, vil sikkert utelate noe viktig, og det jeg kommer frem til har sikkert blitt sagt før og bedre. Vel, det er kanskje ikke uvanlig for en skriveprosess, jeg kan i hvert fall prøve å finne mer ut av det.

Noe felles for de sprikende tankene er at de har noe å gjøre med vitenskap. Vitenskap sånn jeg selv opplever det, vitenskap som oppsamlet kunnskap og pågående foretak. Hva det i bunn og grunn består av. Men det dreier seg kanskje enda mer om at vitenskapelig tenkning ser ut til å bli avvist av så mange, og en mening om at det burde vært gjort noe med – for jeg tror vitenskap er godt, og nyttig, og egentlig ikke så vanskelig – og det munner ut i et ord: Vitenskapsmisjon.

Det er et upresist ord for øyeblikket, og kan høres i overkant religiøst ut for de som ikke liker religion, men jeg snakker om det som misjon fordi det handler om både formidling og overtalelse, og fordi det kan føles som et kall, eller i det minste en slags forpliktelse: Hvis vitenskapelig tenkning er godt og nyttig, synes jeg det er noe man kan gå inn for å spre.

… men her møter jeg motstand i usikkerhet, du ser det på at jeg går over i upersonlig form og uklare formuleringer. For hvilket grunnlag sier jeg dette på? Med hvilken rett uttaler jeg meg om hva andre burde lære? Hvordan vet jeg at det er kunnskapen som mangler? At den skulle være så enkel å lære? Eller i det hele tatt relevant for folk? Og hva er det å lære bort? Vitenskap? Jeg vet ikke riktig hva vitenskap er. Bare at jeg har studert det siden årtusenskiftet, og at det antagelig er en god idé.

Trafikken tetner seg til igjen, men jeg har i hvert fall ordet, og der jeg er i prosessen ser jeg at det kanskje kan virke samlende, og kanskje kan være et villspor. Det får vi se. Og spørsmålene jeg sitter igjen med, er kanskje veiledende heller enn å være i veien. Nettopp det jeg ikke vet, viser hva som må bli sagt.

Delt husarbeid gir økt sexlyst

Dagsavisen kan fortelle at noen forskere har funnet ut at delt husarbeid gir økt sexlyst. Det er sikkert spennende det forskningsmessig, (hvis man i det minste hadde fått vite nok i artikkelen til å vurdere det som forskning,) men sånn mer generelt er jeg ikke sikker på hvor mye det har å si. Når jeg selv mener at delt husarbeid er en god idé, er det ikke fordi det gir økt sexlyst.

Det vet jeg fordi jeg gjør et par tanketester med meg selv, og kommer frem til at jeg ikke ville slutte å synes at det var en god idé dersom noen viste meg data på at det ga redusert sexlyst. Jeg ville heller ikke nødvendigvis tatt til orde for andre ting som ville økt sexlysten i befolkningen, som for eksempel å tilsette viagra sink i drikkevannet. (Sink i maten skal visstnok også gi økt sexlyst.) Med andre ord ser jeg ikke på endringer i sexlyst som en tilstrekkelig begrunnelse for mine verdier.

Forholdet mellom verdier og vitenskap er ikke ukomplisert, og det blir for eksempel for enkelt å si at de må holdes fullstendig atskilt, men det er på det annen side heller ikke så enkelt at verdier kan bevises eller motbevises med statistiske analyser.

Risikoen for å dø

I følge Aftenposten har det blitt gjort en undersøkelse som viser at amerikanere uten helseforsikring har 40% større risiko for å dø. Forskerne mener at deres funn underbygger behovet for å utvide dagens helseforsikringsordning. Det siste høres vel ikke ut som noen urimelig konklusjon, men når det gjelder det første er jeg mer forvirret. Jeg trodde risikoen for å dø var mer eller mindre lik for de fleste?

Dramatiske eksperimenter

"Vår aktive hjerne" eller Hjärnstorm på originalspråket, er tydeligvis et program om hvordan vi mennesker blir påvirket av ting vi ikke er oppmerksomme på, det vi altså kaller ubevisst påvirkning; jeg fikk med meg en bit av en sent-på-kvelden-reprise på NRK, sent nå i kveld.

Temaet er jo spennende nok, og det er alltid fint med litt psykologi på TV, men jeg lurer litt på om ikke dette er et av de tilfellene der prinsippet om at kompliserte sammenhenger skal demonstreres med enkle dramatiseringer, kan villede mer enn det tydeliggjør. Jeg stiller, mer spesifikt, spørsmål ved hvordan man fremstiller enkeltindividenes rolle i psykologiske eksperimenter.

I en dramatisert form av et eksperiment de kom inn på i kveldens program, ser man for eksempel at tilfeldig forbipasserende på et kjøpesenter får smake på to sorter brus, i to forskjellige innpakninger, og så skal fortelle hvilken som smaker best. Vi får se dem drikke, vi hører dem tenke høyt og begrunne sine valg, og vi er der når de ler godt etter å ha fått vite sannheten: De drakk den samme brusen to ganger, det var bare innpakningen som fikk den til å smake forskjellig.

I og for seg er dette en elegant fremstilling av det grunnleggende psykologiske eksperimentet: Gjør to ting (to smaksprøver), sørg for at det meste er likt (innholdet), men at det du er interessert i er forskjellig (innpakningen), mål folks reaksjoner (ved å spørre dem), og se om det gir noe utslag. Det er ikke nødvendig at alle liker brusen sin bedre når den, som i dette tilfellet, kommer i en flaske med sirkler på heller enn triangler, bare at et statistisk interessant flertall gjør det. Og at TV-produsentene antageligvis har valgt å klippe bort unntakstilfellene er i og for seg greit nok.

Det som muligens kan være villedende er at statistikken, selv om disse sammenhengene nettopp er statistiske, ikke en gang nevnes med et ord. Mesteparten av fokuset ligger på de enkelte deltagerne, deres opplevelse, og deres reaksjoner. Men disse konkrete, menneskelige opplevelsene som massemediene er så glad har veldig lite å si for diskusjonen på eksperimentet.

Og dette skillet mellom enkeltindivider og statistikk er viktig i psykologien. Uoverstigelig er det ikke, tvert i mot henger de to tingene tett sammen; det er enkeltindivider som utgjør statistikken, og statistikken sier noe om det enkelte individ. Men forskjellen har en del å si for hvordan man anvender forskningsresultatene, og det har en del å si for hvordan man diskuterer dem, og i begge tilfeller er det en del uheldige misforståelser på ferde.

Når man skal gjøre bruk av statistikk, er det viktig å vite hva vi dermed kan vite om individene; nemlig at noe med en viss sannsynlighet er tilfelle for medlemmene av en statistisk kategori. Akkurat hvor stor sannsynlighet, kommer an på. Dette er ikke noe perfekt grunnlag for å ta beslutninger, men ofte kan alternativene være enda dårligere. Sannsynlighet er imidlertid krevende å forstå seg på, og hvis man ikke holder tunga rett i munnen er det to feil man kan gjøre. Man kan overvurdere graden av sikkerhet, og glemme å fortolke den med visse forbehold, eller man kan undervurdere den, og rett og slett avvise at statistikk kan si noe om individer i det hele tatt. Begge deler kan ha negative konsekvenser for de som blir omfattet av beslutningen.

Når det kommer til diskusjonen av forskningsresultater kan man komme til å gjøre noe av det samme, men andre veien; man kan bruke enkeltstående unntak eller personlig erfaring som grunnlag for å tvile på konklusjonene. Jeg har aldri opplevd å la meg lure av innpakningen, så dette kan ikke stemme. Eller, jeg så en film med mye skyting og gikk ikke ut og skjøt noen etterpå, så dette med medievold og virkelig vold er bare noe tull. Å trekke forskning i tvil er i og for seg positivt, (og jeg kan selv nevne et par kritiske punkter når det kommer til medievold,) men det er bedre om man kan gjøre det av ordentlige grunner, og det er ikke en ordentlig grunn at man vet om unntak fra en statistisk trend.

Popularisering av vitenskap er en viktig og vanskelig oppgave. Viktig fordi kunnskap har en verdi i seg selv, fordi det kan være nyttig, og ikke minst fordi vitenskap påvirker alles liv, og alle fortjener et innblikk i hvordan. Vanskelig fordi fagfolk har lang trening i å skjelne mellom nyansene i det de driver med, og må gjøre noen harde valg når de skal legge det frem for folk som mangler den samme treningen: En god del nyanser må velges bort, hvis ikke alle skal gå hus forbi.

Man skal derfor være forsiktig med å ta sine egne kjepphester og legge seg bort i hvordan andre velger å forenkle. Men hvis jeg skal bygge en sak for min egen, kan jeg antyde at det dreier seg om en situasjon der det blir en direkte motsetning mellom prinsippene for popularisering og for fortolkning av statistikk. Hvis statistiske sammenhenger i ethvert tilfelle skal dramatiseres, kan det i sum(i motsetning til enkeltvis) gi folk et inntrykk av at de vet alt som er verdt å vite om et psykologisk spørsmål, så sant de kan forestille seg seg selv i situasjonen.

Dypere mening

TV2 har begynt å sende den amerikanske versjonen av TV-serien Life on Mars (om en politimann fra vår tid som blir utsatt for en trafikkulykke mens han hører på Life on Mars, havner i koma, og våkner opp i 1973). Jeg har ikke sett den, fordi jeg vil se andre sesong av originalen først, men jeg noterte meg, med et småurolig smil, at Programbladet fortalte at det i den nye versjonen var “lagt inn dypere mening og flere elementer av mystikk enn i den britiske utgaven”. Bildene det gir meg i hodet, er av en amerikansk TV-produsent med sigarettsneip og litt slitt skjorte som sitter med det britiske manuset på pulten og mumler for seg selv: “Hmm, ta ut litt Manchesterreferanser her, litt britisk aksent der, så legger vi til et element av mystikk eller to, og, hmm, jo, litt dypere mening her, her, og her. Yes! Dette blir bra.”

Vel, kanskje ikke, men når jeg leser at man har “lagt inn dypere mening” kommer jeg ikke utenom følelsen at det er en utilsiktet, vel, dypere mening, i den formuleringen. Kanskje på samme måte som at den samme artikkelen i Programbladet forteller at TV2 er “spent på mottagelsen av serien, fordi den til tider er litt komplisert.”

Og noen dager etter at jeg leste dette satt jeg på en benk i den lokale parken og overhørte en samtale mellom en mann og en kvinne som gikk forbi. Det hun sa var en så slående skarp (om enn ikke tilsiktet) observasjon at jeg skrev det ned, ordrett, på stedet. “Jeg har lagt inn sånne vanskelige ord, som jeg håper de spør meg om etterpå, for da kan jeg dem, ikke sant,” sa hun. Jeg tipper det gjaldt en eksamensinnlevering eller en masteroppgave eller noe sånt, men jeg kommer ikke utenom følelsen av at litt for mye vitenskapelig skriving har blitt til på samme måten, om ikke med den samme bevisstheten rundt det.

Begge disse observasjonene har jeg skrevet om som om de var symptomer på noe utover seg selv, og det tror jeg også de kan være. Uten å ville være for svovlisk i mine amatør-samtidsanalyser, ting var tross alt neppe så mye bedre før, vil jeg attpåtil antyde at de kanskje er symptomer på noe av det samme.

Vanlige folks opplevelser

I løpet av debatten om politikeres forhold til alternativ medisin, uttalte Helga Pedersen at hun ble ”provosert av forskere og eksperter som bare skal kritisere saker som dette. De har ingen respekt for opplevelser som vanlige folk har hatt” (fra VG 29.01.09, nederst i artikkelen). Jeg lunter etter sånn en uke senere med noen tanker om dette med vanlige folks opplevelser (hvem nå ”vanlige folk” måtte være; kategorien inkluderer tydeligvis stortingspolitikere, men av en eller annen grunn ikke forskere eller eksperter).

Å respektere folk, både de vanlige og de uvanlige, er selvfølgelig jevnt over å anbefale, men når man forholder seg til vitenskap tror jeg det er lurt å trekke et skille mellom hva folk opplever, og hvordan de forklarer det de har opplevd.

Overfor folks opplevelser, har verken forskere, eksperter, skeptikere, politikere, eller journalister, noe særlig å stille opp med. Ikke så mange andre heller, for den saks skyld. Opplevelser befinner seg inne i hodene til folk, og kan ikke etterprøves. Så lenge man tar utgangspunkt i at noen ikke lyver, er det vanskelig å nekte for at de har hatt de opplevelsene de har hatt – for eksempel, opplevelsen av å føle seg bedre etter å ha mottatt alternativ behandling.

Derimot er det fullt å oppleve noe som man tror har en forklaring, mens det i virkeligheten har en annen forklaring. For å ta noen eksempler fra vanlige folks liv, kan du oppdage at kjæresten din tar en masse hemmelige telefoner og bli livredd for at noe muffens er på gang, mens det som egentlig foregår, er forberedelser til bursdagsfesten din. Eller du kan høre en uventet lyd i underetasjen og tro at det er en innbruddstyv der, mens det i virkeligheten var et paraplystativ som veltet. På samme måte kan man motta en eller annen behandling, og bli bedre etterpå, og tro at bedringen var forårsaket av behandlingen, mens årsaken i virkeligheten kan ha vært helt andre ting. (Man har blitt bedre av seg selv, bekymret seg mindre for plagene, kjent mindre til dem, møtt respekt for opplevelsen av å være plaget, osv; alt dette er ting man vet at har noe å si for hvordan folk føler seg.)

En og samme opplevelse kan altså ha flere forskjellige forklaringer, og i mange tilfeller går det an å si at noen forklaringer er bedre enn andre. (Hvis du tror at det er en innbruddstyv der nede, og jeg tror det er et paraplystativ, går det for eksempel an å finne ut hvem av oss som har rett.)

Jeg er ikke med i Arbeiderpartiet, og kan ikke si noe om hva partiets nestleder la i sine uttalelser: Om hun trekker dette skillet mellom forklaringer og opplevelser, og hva hun i så fall mener man skal la være å stille spørsmål ved, hvis man vil vise respekt for vanlige folk. Jeg har imidlertid en del med vitenskap å gjøre, og kan slå fast at forskning på sammenhengene mellom ting (som medisinsk forskning hører inn under) handler om forklaringer – fordi vi kan gjøre mer med helsa vår om vi forstår den bedre. Og selv om jeg ikke vet nok om hvordan folkehelsa var for 50 eller 100 år siden, sammenlignet med i dag, har jeg et generelt inntrykk av at dette prosjektet har noe for seg.

Hvis det er respektløst å si at én forklaring på sammenhengen mellom behandling og helse er bedre enn en annen, har man dermed et dilemma: Man må sette respekten for det Helga Pedersen kaller vanlige folk, opp mot en innstilling om at de samme folkene har krav på god informasjon før de gjør sine medisinske valg.

Én vei ut av dette dilemmaet vil være om man sluttet å trekke et skille mellom vitenskapens verdensbilde og vanlige folks liv; det første bygger tross alt ikke på noe annet enn det andre, og ingen av de som driver med vitenskap, eller bare interesserer seg for det, er noe annet enn vanlige folk. Et annet og enda bedre tiltak (og en kjepphest for meg) ville være om vi som driver med vitenskap ble flinkere til å hva vi drev med, og hva som ligger bak de påstandene vi kommer med. Så kan vanlige folk vurdere det på sine egne premisser. Jeg tror egentlig ikke at de grunnleggende trekkene i vitenskapelige metoder er så vanskelige å få tak i – eller å forklare.

Vitenskapsformidling

Vitenskap og ideologi

Over på Ars Ethica (som jeg referer mye til for tiden fordi det er bra saker) har det vært noen innlegg om forholdet mellom er og bør, mellom vitenskap og politisk korrekthet, og dette er ting jeg tenker en del om. Det ene av innleggene handler om kjønn og fødselspermisjon, hvor det skal være vitenskapelige argumenter for at kvinner er de beste omsorgspersonene i den første delen av barnets liv.

Og der får jeg en utfordring selv, for jeg har ikke lyst til at det skal være sånn, så jeg finleter litt ekstra etter feil i innlegget. Men når psykolog og bekjent Lindgren også nevner saken, og dessuten linker til en artikkel om forskningen på det, så må jeg kanskje myke opp litt. Og så appellerer forklaringen om at barn bør få være sammen med sin nærmeste omsorgsperson, og at den nærmeste omsorgspersonen ofte er moren på grunn av amming og sånn, mer til meg enn evolusjon akkurat i dette tilfellet[1].

Vel, men jeg skriver altså egentlig om vitenskap og ideologi. Bør vitenskapelige funn holdes kjeft om, overses, eller settes til side, hvis de kommer i konflikt med en eller annen politisk agenda? For eksempel, sammenheng mellom barnets helse og omsorgspersonens kjønn… Eller, for å ta andre eksempler, statistiske forskjeller mellom sosiale grupper, for eksempel i IQ?

Det korte svaret er nei. Det lange svaret er… langt.

Det korte svaret
Nei.

Det lange svaret
Det ville vært fint om man kunne legge ideologi til side, rapportere om verden slik den var, og dermed gi folk bedre grunnlag for viktige beslutninger, men det lar seg ikke helt gjøre. Verken forskeren eller den som hører om forskningsresultatene er i stand til å legge ideologi til side.

Man vet at ideologi påvirker oss på måter vi ikke helt rår over, blant annet gjennom holdninger og stereotyper. Og denne testen er en god demonstrasjon på automatiske stereotyper. (Selv om det sikkert er ting den kan kritiseres for. Men det ble i hvert fall påstått på en forelesning at den predikerer en god del atferd, og gjør det bedre enn mer eksplisitte holdningsmål.)

Man vet også at man har en tendens til å oppsøke informasjon som stemmer med det man tror på fra før (det kalles confirmation bias eller bekreftelsesbias). Og man vet at slike forventninger kan ha merkbare effekter på forskningen man gjør. Man blir påvirket av forventninger – og man kan aldri være helt fri fra forventninger. I ideologier er en del forventninger implisitte.

Hvis det stemmer at man ikke kan gjøre helt seg uavhengig av ideologi, er alternativet at man prøver å kompensere for virkningene av det. For eksempel at man bringer folk med forskjellige ideologiske utganspunkt på banen, og at fagkritikken også føres på et ideologisk nivå. Altså, man bør spørre: Kan ideologi ha påvirket forskningen, og i så fall hvordan?

Dette er nettopp et av de tilfellene hvor man må supplere sine ønsker om hvordan ting burde være (uhildede forskere), med hvordan ting faktisk viser seg å være.

Når det gjelder mottagelsen av funnene: Gode vitenskapelige funn er ikke bare et resultat av hvordan verden er, de er også med på å forårsake hvordan verden blir. Hvis myndighetene for eksempel endrer politikk ut fra vitenskap, eller hvis enkeltindivider endrer holdninger og dermed atferd.

Å formidle vitenskap er en handling med konsekvenser. Og konsekvensene er ikke nødvendigvis at mottageren får bedre grunnlag for viktige avgjørelser.

Vitenskapelige funn (og særlig når det kommer til mennesker og atferd og sånn) tar ofte en del forbehold, og bygger ofte på statistikk… og både forbehold og statistikk er vanskelig for menneskehjernen å forstå sånn på sparket. (Man finner massevis av forskning på dette hvis man søker rundt på heuristikker og kognitiv bias.) Jeg har også en viss grunn til å tro at ting som ideologi, holdninger og stereotyper er særlig forstyrrende for presis forståelse.

Det hjelper ikke så mye at det man rapporterer faktisk er sant, hvis mottageren misforstår. Og hvis man vet at noe vil bli misforstått i en viss retning, har man et visst ansvar for hva misforståelsen fører til.

Men selvfølgelig er det korte svaret på det opprinnelige spørsmålet fortsatt nei! Man skal ikke holde kjeft om det man har funnet. Man bør bare legge litt ekstra i å bli forstått riktig. Selv om det skulle bety at man må snakke mindre fra den metaforiske levra enn man skulle ha lyst til.

For det er heller ikke uproblematisk å unngå kontroversielle emner, eller å tie om kontroversielle resultater. Om ikke annet, fordi… det vi finner ut om hvordan ting er, ikke trenger å si noe om hvordan de bør være. Snarere tvert i mot! Hvis man har en formening om hvordan ting burde ha vært, er det vesentlig å finne ut om de faktisk er sånn eller ikke. Det er da man vet om man bør forandre dem eller ikke.







1) Misforstå ikke, jeg er glad i evolusjon, og evolusjonspsykologi er spennende. Men jeg er ikke sikker på om det kan anvendes akkurat her, og jeg har noen tanker om hvorfor som jeg kanskje skal skrive noe om.

2) Å finne ut mer om dette er en av målsetningene for våren. Jeg tar gjerne i mot lesetips, både for og i mot.

Sterke inntrykk

Jeg kikket litt på åpningen av NRK Super, den nye barnekanalen, og ble litt slått av hvor fort, tett, og intenst alt sammen var. Det var håndholdte kameraer, mye veldig nærbilder, og andre filmtekniske ting jeg ikke vet så mye om. På innholdssiden var det derimot bra, men slitsomt å se på, og man kan spørre seg: Hva skal vi nå med så mange inntrykk?

Men jeg har vel fått med meg at det nærmest er en leveregel for de som produserer for barn, at det skal være mange inntrykk. Det er det barna forventer i dag, hvis ikke skifter de bare kanal. Og på de andre kanalene er kvaliteten enda dårligere.

Det jeg skulle ønske man kunne stoppe opp å spørre seg, midt mellom alle inntrykkene, er: Hvor kommer disse forventningene fra? Hva er grunnen til at barn, om de nå er det, er mer utålmodige foran TV-skjermen i dag, enn… vel, da jeg var på deres alder? Forskjellen på da og nå må da være en kulturell forskjell, og en av de viktigste formidlerne av kultur er nettopp – TV-kanalene.

Nå var vel ikke alt så mye bedre før. Og det blir ganske sikkert ikke så mye verre i morgen. Men det har vært en slags kjepphest for meg i mange år, denne spiralen jeg tror oppstår mellom formidlere og publikum, hvor formidlerne må ta i bruk sterke virkemidler for å vinne mottagernes oppmerksomhet, og mottagerne dermed blir enda mer innstilt på at virkemidlene skal være sterke.

Og noen ganger er det et problem. Det er et problem når spiralen ikke bare går på intensitet, men på forenkling, at ting må fremstilles stadig enklere for å bli lagt merke til i det hele tatt. I en ganske komplisert verden når man fort et punkt der enklere budskap betyr svakere forståelse. Som vitenskapsinteressert skulle jeg for eksempel ønske at vanskelighetsgraden på den bredeste populærvitenskapen kunne ligge bare litte grann høyere. I formidling av politikk ville det også vært en fordel.

Alt dette er i og for seg et stykke unna NRK Super, det var dette med kjepphester og økseskaft. Men uansett, når det gjelder påstanden om en spiral, kan jeg foreslå følgende eksperiment for den som har tilgang til en 20-30 unger og tillatelse til å forske på dem (hvis det ikke har blitt gjort allerede da, uten at jeg har fått det med meg):

Vis et femten minutters TV-program med relativt høyt tempo til halvparten av dem. Vis et like langt program med relativt lavt tempo til den andre halvparten. Gi dem en pustepause. La alle få se et nytt program, med lavt tempo, og mål hvor mye de kjeder seg. Min hypotese er at ungene ikke vil kjede seg like mye, hvis de har fått sett noen langsomme programmer fra før.