Et ansikt i butikken

Jeg så et pent ansikt i butikken i dag. Et veldig pent ansikt, en sånn skjønnhet jeg ikke helt vet hva jeg skal si om...

Hva er det med akkurat de linjene? Hva er det med akkurat den munnen, og den huden, som får meg til å heller ville se der enn på hyllene, heller lete etter nye detaljer enn å lete etter hvitløk og rosiner?

- i korte sprang med blikket, for å ikke stå og glane for lenge.
En sånn skjønnhet som gjør meg trist. Gjør meg trist, gjør meg trist fordi...

fordi det munner ut i et aldri når jeg tenker på det

Jeg vil antagelig aldri se det ansiktet igjen, og hvis det skulle skje likevel ville jeg kanskje ikke legge merke til det. Det kan ha vært akkurat nå, akkurat i dag, jeg gikk ut av døra sånn anlagt at jeg stanset ved det ansiktet.

Men de ansiktene jeg ser rundt meg jevnlig kan gjøre meg triste de også. Det er jo én ting - de kan ikke fortsette som bare ansikter, de blir fort til personer, og sånn skal det være. Det gjør ikke så mye, tvert i mot. Det ligger mye skjønnhet i personer, og det gjør meg også trist.

Jeg kommer aldri så tett på at jeg ikke føler meg adskilt fra skjønnheten. Skjønnheten og adskillelsen vil følge hverandre i omfang.
Dette er ikke personlig. Det er ikke noen ensomhetsklage. Jeg har hatt det på samme måte med de jeg har vært virkelig nær, til og med verre, fordi skjønnheten har hvilt desto tyngre over meg.

Det er blant annet det som gjør nærhet så tungt.

Jeg omgir meg nå i dag med omtrent så mange mennesker som jeg ønsker, og omtrent så mye skjønnhet som jeg orker. Så det har ikke noe med akkurat meg å gjøre, det har noe med menneskeligheten å gjøre.

Og mennesker har vel skrevet om den samme adskillelsen så lenge det har funnets skrift. Kanskje snakket om den så lenge det har funnets tale, sunget om den så lenge det har funnets tone...

For det vakre i verden kan slippe aldri så tett inntil (og jeg er autist, "tett inntil" er ordene som definerer meg). Aldri så tett inntil, men aldri aldri på innsiden.
Innenfor hud er det bare kjøtt, innenfor kjøtt er det bare ben, og knoklenes hulrom stanser ved sin egen overflate.

"Innenfor" kan ikke være et punkt eller en tid, og nå tviler jeg vel på om det i det hele eksisterer, men om det hadde eksistert ville aldri noe i verden kunne komme dit...

Så det kan jeg jo si om skjønnhet, det gjør livet til en trist affære, og så alt for kort, det gjør at man holder ut hele strekket.

Jeg så et pent ansikt i butikken i dag. Et veldig pent ansikt, en sånn skjønnhet jeg ikke helt vet hva jeg skal si om...

Hva er det med akkurat de linjene? Hva er det med akkurat den munnen, og den huden, som får meg til å heller ville se der enn på hyllene, heller lete etter nye detaljer enn å lete etter hvitløk og rosiner?

- i korte sprang med blikket, for å ikke stå og glane for lenge.

En sånn skjønnhet som gjør meg trist. Gjør meg trist, gjør meg trist fordi...

fordi det munner ut i et aldri når jeg tenker på det

Jeg vil antagelig aldri se det ansiktet igjen, og hvis det skulle skje likevel ville jeg kanskje ikke legge merke til det. Det kan ha vært akkurat nå, akkurat i dag, jeg gikk ut av døra sånn anlagt at jeg stanset ved det ansiktet.

Men de ansiktene jeg ser rundt meg jevnlig kan gjøre meg triste de også. Det er jo én ting - de kan ikke fortsette som bare ansikter, de blir fort til personer, og sånn skal det være. Det gjør ikke så mye, tvert i mot. Det ligger mye skjønnhet i personer, og det gjør meg også trist.

Jeg kommer aldri så tett på at jeg ikke føler meg adskilt fra skjønnheten. Skjønnheten og adskillelsen vil følge hverandre i omfang.

Dette er ikke personlig. Det er ikke noen ensomhetsklage. Jeg har hatt det på samme måte med de jeg har vært virkelig nær, til og med verre, fordi skjønnheten har hvilt desto tyngre over meg.

Det er blant annet det som gjør nærhet så tungt.

Jeg omgir meg nå i dag med omtrent så mange mennesker som jeg ønsker, og omtrent så mye skjønnhet som jeg orker. Så det har ikke noe med akkurat meg å gjøre, det har noe med menneskeligheten å gjøre.

Og mennesker har vel skrevet om den samme adskillelsen så lenge det har funnets skrift. Kanskje snakket om den så lenge det har funnets tale, sunget om den så lenge det har funnets tone...

For det vakre i verden kan slippe aldri så tett inntil (og jeg er autist, "tett inntil" er ordene som definerer meg). Aldri så tett inntil, men aldri aldri på innsiden.

Innenfor hud er det bare kjøtt, innenfor kjøtt er det bare ben, og knoklenes hulrom stanser ved sin egen overflate.

"Innenfor" kan ikke være et punkt eller en tid, og nå tviler jeg vel på om det i det hele eksisterer, men om det hadde eksistert ville aldri noe i verden kunne komme dit...

Så det kan jeg jo si om det som er pent, det gjør livet til en trist affære, og så alt for kort, det hjelper med å holde ut hele strekket.

Et år sett fra begynnelsen av året

En stund før jeg la meg i natt så jeg det kommende året som et reisverk av dager, ruvende over meg, gotisk og mørklagt, og jeg fikk en slags omvendt høydeskrekk – du vet, når en nyttårskavalkade går helt tilbake til forrige januar, og du tenker – ligger det ikke lenger tilbake enn det? Det jordskjelvet, det avisoppslaget, den politikeren, hører virkelig alt det inn under 2011?

Samme tidsramme – i følge kalenderen - som juleforberedelsene man nettopp har lagt bak seg, vaskinga, ryddinga, matlaginga, mens desember rykker unna – den siste innspurten før selve julaften, når alt skifter brått, når det ikke lenger skal slites, men feires, når det oppsamlede arbeidet skal springe ut i en annerledes uke, hvor det er nyvasket og ryddig og fullt av mat. Det var det som var horisonten for forrige uke. Julaften var horisonten, fra høyden fikk jeg ennå øye på adventsukene. Og jeg husker en sommer der bak et sted. Men de første månedene i fjor – de er like lenge siden som – alt annet.

Og senere en gang vil årets januar oppleves på samme måten, det som nå er horisonten. Alt jeg kan se rundt meg – foran og bak – vil synke ned i den samme, mørke jorden, og bli likt med alt annet.

Og fjoråret fortsetter å utfolde seg. Etter de første månedene og "er det ikke lengre siden" kommer det et langt strekk med "hvem kunne ant". Ved inngangen til forrige år, hvem kunne ant det der, og det andre, som nå er en selvfølge, selvfølgelig. 2011 skiller seg jo ut, da. Det var ikke noe godt år for landet og fellesskapet. Men "hvem kunne ant" vil man finne i alle tilbakeblikk, og ikke bare i det offentlige, også i det personlige… og det var akkurat det som reiste seg over meg…

Det er 365 dager og én ekstra, og erfaringen sier at det ikke nytter å gjette så mye på hva som skal skje – utenom det generelle (det blir vår og sommer) og det eksepsjonelle (man skal på ferie, eller gifte seg), og selv det kan bli avlyst, eller utsatt – men uforutsette endringer hører også inn under det konstante, det man kan forberede seg på.

Nei, ferien berører meg ikke noe særlig, ikke på det planet. Det er ikke det at jeg kanskje ikke får reist dit jeg hadde planlagt. Det er det at ingenting egentlig går som planlagt. Ingenting som skjer kan man forestille seg på forhånd. (Man kan i høyden forestille seg omrisset, men ikke fargene.)  Det gjelder morgendagen for den saks skyld. Vil jeg stå opp åtte eller halv ni? Hvem kunne ant at morgenkaffen ville smake akkurat sånn eller slik? At jeg skulle brenne meg på tunga av den?

Det er på den måten jeg kjenner i magen at det ruver. Som om jeg stod på fortauet og så opp til toppen av et virkelig høyt byggverk, like svimlende som om jeg skulle stått på toppen og sett ned, med det samme motstridende suget – suget etter å komme til topps, og følelsen av at man blir revet avgårde hvis man ikke finner noe fast å støtte seg til…

Fremgang

Nå kommer snart slutten på det andre året av de to årene jeg bestemte meg for å bruke til å få til en del ting. (Jeg kunne sagt nå noen mål, som betyr mye av det samme, men den måten å snakke på liker jeg ikke noe særlig, og ikke den måten å tenke på.) 

Akkurat hvilke ting husker jeg ikke – nøyaktig – men jeg ser det mer eller mindre for meg. De fleste tingene har jeg mer eller mindre fått til. Eller målene har jeg nådd… 

Der har vi det! Det høres ut som en årsrapport. Som om jeg var en bedrift. Hmm. Er jeg ikke det da? Daglig leder i enkeltmannsforetaket Martin Bull Gudmundsen. Det står jeg som i Brønnøysund. Men til Brønnøysund rapporterer jeg om inntektene mine. Ikke om livet mitt. Man prioriterer masse i løpet av et liv, men det funker ikke å leve som etter et budsjett. Og hvorfor ikke? Fordi ikke alle verdiene våre kan veksles inn i hverandre? Men nok om det. 

Én ting holder jeg fortsatt på med – opprettholde mer av kontakten med venner, familie, i det hele tatt folk rundt meg. Én ting har jeg ikke rørt en gang, så skremt blir jeg av det. Tre ting har jeg fått til. Jeg har blitt mer forfengelig (før brydde jeg meg knapt). Jeg deltar mer aktivt på internett. Jeg skriver litt hver dag. 

Jeg skriver litt hver dag, og da mener jeg i tillegg til masteroppgaven min – jeg har skrevet en novelle, holder på med en forfatterpresentasjon, og i bakgrunnen har jeg en roman – og jeg er såre fornøyd. Og misfornøyd. Det går vel hånd i hånd. Måtte jeg aldri bli fri for misnøye. Hvorfor ikke? Vet da søren. Jeg ser ikke noe stort poeng i å forelske seg i misnøye. Kanskje fordi jeg strekker meg etter noe uoppnåelig. Så hvis jeg slipper all misnøye må det bety at jeg har gitt opp… 

Det jeg er misfornøyd med er fremdriften. Det går så sakte. Jeg skriver litt hver dag, men jeg stanser opp rett som det er. Jeg stanser ved setninger som ikke høres riktige ut, eller overganger som ikke fungerer. 

Da skal man bare skrive videre, sier noen. Jo, men når jeg henger meg opp i språk så henger jeg meg egentlig ikke opp i språk, skjønner du? Jeg henger meg opp i en tanke, jeg går meg fast i et spor, og det er sporet jeg må komme meg ut av, og det må jeg, etter alt å dømme, ta meg tiden til å jobbe med. Da klatrer jeg ikke. Jeg kaver. Og ut av det kommer – mer enn det var før. Overblikk.

– og på den måten går det fremover, sakte fremover, og selv enkle ting blir som om jeg aldri skal komme i mål med det. Ikke blogginnlegg en gang. Det er derfor jeg nesten ikke skriver dem for tiden, bortsett fra de som kommer av seg selv, som dette her, som jeg har skrevet på under en time. (Skulle gjerne visst hva som fikk dem til å komme av seg selv.)

Til neste år skal jeg prøve å bli fortere ferdig med ting, tror jeg. Det kan være et, ah, ok, mål. Ja, jo, blir det ikke bare feigt av meg … jeg tar det med skrivingen og putter det på en hylle jeg kaller livet mitt, men jeg vil også det skal være virket mitt, noe jeg kan rapportere om til Brønnøysund, noe jeg kan bruke mer enn litt tid på hver dag.

Om hvem man vil ha som leser

Kjære leser. Vil jeg at du skal fortsette å lese bloggen min? Tja. Det kommer an på om du får noe ut av det eller ikke.

Jeg plukker opp – det er disclaimergnomen som kommer her, vil jeg skal si: Jeg har ikke orientert meg så godt i debatten. Men en forfatter har sagt hvem han ikke vil bli lest av, og noen i den gruppen har svart med å si: Greit nok, da får du ikke meg som leser, hverken du eller andre i den samme demografiske gruppen.

Og – jeg skjønner det ikke helt, å proklamere at du ikke vil lese en forfatter, hvis han har sagt at han ikke vil ha deg som leser. Selve utspillet er det nå så som så med – om man ser logisk på det – for hvis forfatteren faktisk helst vil slippe deg som leser, så er dere jo skjønt enige, hvorfor gå ut og uttale seg om det, og hvis forfatteren ikke mente det akkurat sånn, du har du lagt ord i munnen på ham eller henne, og ord man legger i munnen på andre synes jeg nesten man får ta ansvar for selv.

– men så kan det jo hende jeg legger ord i munnen på deg – hvis du identifiserer deg med dette standpunktet, sånn akkurat nå, jeg har ikke tilgang til selve sitatstedet dessverre. Jeg setter som alltid pris på å bli korrigert, hvis det skulle være noen grunn til det.

Men når det er sagt – det jeg egentlig ikke skjønner, er den antagelsen som ligger under, (det jeg muligens misforstår som) “så kan du ha det så godt” – hvem kan ha det så godt? Hvis noen slutter å lese – for å vende tilbake til – bloggen min fordi jeg har sagt noe som fornærmer dem så burde ikke det berøre meg noe særlig. Vel, det berører meg hvis jeg fornærmer noen, det vil jeg helst ikke gjøre. Men det berører meg ikke, burde i hvert fall ikke berøre meg, at jeg da ikke lenger har vedkommende som leser –

– for jeg synes ikke man skal lese for å gjøre skribenten en tjeneste. Jeg synes man skal lese det man synes er verdt å lese, ut fra hva slags preferanser man så måtte ha – estetisk nytelse, intellektuell utfordring, behagelig avkobling, seksuell opphisselse, det får nå være så som så. Man kan selvfølgelig tenke annerledes, uten at jeg kan gjøre en døyt for å hindre det, men min holdning til å lese er i hvert fall dette. Dermed er det min holdning til å skrive også.

Så kjære leser – hvis du følger med på denne bloggen fordi du liker meg og vil gjøre meg en tjeneste, så for all del fortsett med det, men jeg forplikter meg ikke til å gjøre noen tjeneste til gjengjeld. Det er vel det jeg vil frem til. Jeg forplikter meg ikke til å skrive det du vil lese, jeg forplikter meg ikke til å vise deg noen større respekt enn alle andre jeg møter, eller de som bare dumper innom her (fordi de for eksempel googler etter stoff om å putte ting i rumpa) – altså, den respekten jeg i utgangspunktet prøver å vise alle.

Det er én gjentjeneste jeg gjør deg, og det er å skrive; tida du bruker på å lese, betaler jeg tilbake med å skrive så godt jeg kan. Hverken mer eller mindre. Får du nok igjen for det? Det må være opp til deg å bestemme. Vil du absolutt gjøre meg en tjeneste tilbake: Si noe om teksten, eller om skriveferdighetene, eller noe som i det hele tatt berører meg som skribent – da vil jeg skylde deg en ekstra gjentjeneste også: Jeg vil forsøke å lytte med størst mulig alvor. Eller gå i dialog med meg gjennom med teksten, da vil jeg forsøke å svare deg.

– og dette gjelder ikke bare blogger, men også bøker, ikke bare det skrevne ord, men også det tegnede ord, det fremførte ord, og det som er fremført uten ord for den saks skyld, altså, fjernsynsprogrammer, sceneoppsetninger, gatemusikanter –

– og det gjelder først og fremst for lesere, eller tilskuere, jeg vil ikke legge meg så mye opp i valgene deres, på tross av alt jeg har sagt. Aller mest gjelder det hvis du selv er en som skriver, tegner, fremfører osv. Du som vil ha meg som leser. Vær så snill å ikke skriv som om du skylder meg noe for at jeg setter av tid til deg, jeg kan fint ta ansvar for min egen tid, mange takk. Skriv heller noe du mener vil være verdt å lese. Den lille tjenesten vil jeg be deg om.

Vi skal alle dø, og livet er fullt av smerte.

Vi skal alle dø, og livet er fullt av smerte.

Og vi finner på så mye bullshitt for å late som at det ikke er sånn. Det fordunkler vi smerten med, og utvanner livet. Hverken smerten eller døden blir borte, men så har vi rotet bort den mulige meningen i det også.

Det er det som er problemet med “tenk positivt”. Ikke at Barbara Ehrenreich fikk noen dårlige og mildt sagt usmakelige råd da hun var syk, selv om det var ille nok, ikke at kriger har blitt startet og store ting kjørt i grøfta fordi negative stemmer ble hysjet ned eller frosset ut, ikke all den ringeakt den positive personlighet viser for all den rent faktiske lidelse – for jeg sier ikke her, dropp det positie, elsk det negative, jeg snakker hverken om nihilisme eller negasjon, man taper like mye på å avsverge det gode i livet i stedet.

Og det er masse ting i verden som bare er feil. Som er vondt, og fælt, og feil. Og som man viser en nesten unevnelig ringeakt for hvis man disiplinerer seg til å se på det som skjønnhetspletter i den beste av mulige verdener, og hvis vi bare tenker konstruktivt i stedet for å klage så kan vi skylle det bort med et smil og litt gode gjerninger.

Men den mest grunnleggende perversiteten å bannlyse tanken på det negative er at det negative vil fortsette å spille en rolle i livet ditt, og kanskje til og med en viktig rolle. Du blir ikke kvitt det. Du gjør det bare så dunkelt at det ikke en gang har kraft til å gi mening til det korte livet du nå en gang har. Du lar det vonde i livet råtne på rot. Kanskje merker du det ikke – det funker for deg – det driter jeg i – eller kanskje synes du at det fortsatt er noe som er galt? Du innbiller deg kanskje at du ikke har tenkt positivt nok? Hvis du bare utøver litt mer selvdisiplin, tenker du, kanskje.

Vekk med de negative tankene. Rens livet ditt for negative mennesker. Gi til en god sak, rop høyt om det som engasjerer deg, ta sjanser, angre ingenting, hopp i strikk, dra på ferie til ukomfortable steder med mennesker som er så snille og positive av seg at de oppfører seg autentisk noen dager bare for din skyld. Bullshitt! Om hundre år er du like dau som en dvask og halvråtten sild, og hvis noen binder en strikk til foten din og dytter deg utfor en klippe da, ja, da løsner resten av deg ved fotleddet og du blir en dvask liten pytt på bunnen av stupet.

Men kanskje er det også mening i bullshitt.

Vi skal alle dø, livet er fullt av smerte, og vi finner på noe utrolig masse bullshitt å fylle det med. Så egentlig burde all bullshiten møtes med samme åpne favn, den også, som smerten og døden. Man blir ikke kvitt det bare ved å stå opp med feil fot en dag, rekke tunge til verden og vise fingeren til menneskene, så man tror at man har skjønt noe særlig mer.

Så der går jeg jammen i grøfta jeg også, med denne hverken positive eller negative livsfilosofien jeg prøver å sette ord på, hvor man skal omfavne ting og rase mot dem og alt sammen gir mening – for jeg vet ikke hvor jeg skal sette grensene, og man kan for faen ikke omfavne alt, det blir jo som å omfavne ingenting, og ingenting er jo nettopp det tomme og dvaske som både smerten og døden tross alt er mye bedre enn.

Så jeg bullshiter ikke noe særlig mindre selv. Ikke hør på meg egentlig. Bare slutt å tenke positivt hele tiden, vær så snill, men ikke hør på meg noe mer enn det. Ikke ennå i hvert fall. Men når da? Er det sjansespillet verdt å vente på at jeg skal lete videre, lete, lete, lete! Kanskje dør jeg først. Jeg har toppen en femti-seksti år på meg. Og hva faen gjør vel det?

Kreativ på do

Det begynner å bli vanskelig å vite hvor man skal gå på do når man er ute og spiser. Eller rettere sagt, ikke om det er i blomsterpotta eller bak døren ute ved garderoben, men om det er damer eller herrer man har kommer til. Skiltene viser ikke lenger stiliserte figurer i skjørt eller bukse, og de færreste bruker noe så simpelt som det latinske alfabetet, nei, det skal være en opplevelse å tømme blæra i våre dager, og det skal begynne alt før du har fått opp smekken.

Et bilde av et menneske, det ser for så vidt ut som en mann, men du må se på damen på døra ved siden av for å være sikker på at det har noe med kjønn å gjøre, noe med do å gjøre, at du ikke ender opp i bøttekottet, som ærlig talt ikke egner seg noe særlig bedre enn det blomsterpotta ville ha gjort. Og det er bare den kjedelige sorten. På de virkelig moderne stedene må du løse en liten gåte. To dører, to klesplagg… Litt hjernetrim på fredagskvelden. Aha, det ene er en flosshatt. Hva det andre er vet da pokker, jeg har et mer presserende ærend.

Det ser ut til å bli stadig mer populært for alle som vil uttrykke spisestedets egenart.

Litt som jeg synes at ulike geografiske steder burde uttrykke sin egenart: “Farlig sving”-skiltene langs veien for eksempel. Er stedet kjent for sin flotte natur, burde man bruke prangende nasjonalmalerier som på en eller annen måte hadde en sving i seg, er det beryktet for hjemmebrenning burde det være en vitsetegning av noen som prøvde å sjangle hjem – ikke å forveksle med “kjør forsiktig, fylliker i veien”. Og apropos: “Barn leker” blir for enkelt. Nei, sett heller opp en rebus i tre deler: En baby, forsiden på et bestemt pornoblad, og det matematiske tegnet =. (Eller kanskje bare bokstaven R. Men da er vi tilbake til det latinske alfabetet igjen.) Da skal de få noe å tenke på.

Takk og lov at jeg ikke kjører. Det hender imidlertid at jeg tisser, så det med doskiltene ligger meg tettere innpå livet.

Jeg er en av de som sliter litt med sosiale koder. Det er derfor jeg blir stående og lure og gjette gåter, litt som bilistene ville blitt nødt til hvis de kom til et sted der skiltene ikke var standardiserte. – med litt mindre alvorlige konsekvenser for min del, men for de av oss som sliter med sosiale koder kan det være ille nok om vi ender opp på damedo – Men så gjør det ikke så fryktelig mye, det tar meg noen sekunder kanskje, det blir bare en av de små humpene i hverdagen.

Apropos, noen burde ta et av skiltene for fartshumper og bytte det ut med et fotografi av kvinnebryster. Det ville gjort kjøringen mer spennende, ville det ikke? I hvert fall mer original.

Og det er det med originalitet, at jeg får følelsen av at man skal være kreativ, original, uttrykke egenart – men det er omtrent like originalt som en fantasybok der det er alvene som har skjegg, en vampyrroman der vampyrene er ofre for rasisme, eller er vegetarianere med høy seksualmoral, eller en ny vits om engleskolen til prinsessa – alle skal være med, alle skal si sin mening, på sin egen måte –

Det er jo egentlig en helt vanlig greie. Originalitet er det knapt nok med uansett, det blir neppe noe verre med en farsott eller to. Tilhørighet er egentlig ganske ålreit, ære være oss mennesker som søker det.

Men jeg vet ikke, jeg føler meg litt surmaga i dag. Eller noe med magen i hvert fall. Det er kanskje derfor jeg er så ivrig på å få vite hvilken forbanna dør jeg skal gå inn.

Byggeplassen

Nå skal de bygge hus tvers over gata for oss. Det har noen ganske drastiske konsekvenser for utsikten. Det har vært en parkeringsplass der siden vi flyttet inn. I sjuogtjue år, siden jeg var en femåring som syntes at tekst-tv var fascinerende. Rundt plassen har det vært et gjerde, på innsiden en grønn lagerbygning med noen litt spesielle takvinduer. Jeg pleide å fantasere om dem ved kjøkkenbordet. Kjøkkenet vårt var større den gangen, før ombygningen, mens vi ennå måtte ut på gangen for å gå på do. Leiligheten vår er bygget om, vi har do inne, et mindre kjøkken der rommet mitt pleide å være, og soverom der kjøkkenet pleide å være. Lagerbygningen har vært mange ting siden den gang, bedriftslokaler, festlokaler, og nå er den tom. Men det er trærne jeg vil savne mest. De har stått der og luktet syriner i så mange år, og så er det det store treet på hjørnet, som jeg la spesielt merke til en dag for noen år siden, og som jeg skrev en liten tekst om den gang. I går ble det sagd ned

Jeg dro for gardinene mens de holdt på. Jeg ville ikke se på da det gikk over ende. Men da jeg dro dem fra igjen var det egentlig litt spennende. Plassen hadde åpnet seg noe veldig. Et mellomstadium. Et svært kort mellomstadium. Snart kommer heisekraner og bygningsarbeidere, stillaser, vegger, vinduer, og tak, og krangling, driting, puling, sløving i bare undertøyet – alt det klamme personlige man bare gjør innenfor de kubikkmetrene man anser som sine egne. Kanskje noe av det skjer akkurat der den stillferdige fuglen en gang satt i en tretopp.

Fra mitt eget vindu får jeg se at det vokser frem, skjelett, kjøtt, hud, og klær. Er ikke et nakent hus egentlig et like stort privilegium å få se som en naken kvinne? (Du kan godt bytte ut med mann, hvis du er blant de eksklusivt androfile av mine lesere, eller velge selv dersom begge deler skulle tiltale deg.) Klær skjuler en hemmelighet – gjør ikke beboere det samme? Gjør ikke gulvbelegg og tapet, møbler og veggdekorasjoner? Forskjellen måtte være at huset før det blir bebodd har en mangel på mening man ikke vil finne i menneskekroppen. Men jeg gleder meg til å få hele prosessen så tett innpå livet.

Egentlig er jeg ikke noe glad i forandring. Jeg mener, virkelig ikke. Jeg skyr det nærmest i klinisk grad. Men leve med det er jeg nødt til. Tilværelsen er i forandring – kroppen er i forandring – selve ideen liv er hverken mer eller mindre enn materie som forandrer seg –

Jeg må leve med det, og jeg har min tankekraft til å oppleve det annerledes. Det er et spørsmål om øvelse. Byggeplanene over gata er egentlig en fin anledning til å få seg litt øvelse i det.

Det fungerer å se tingene mer utenfra, og meg selv som en del av det som forandrer seg. Utsikten forandrer seg, kroppen min forandrer seg, Melkeveien og resten av universet forandrer seg også, hver ting i sin skala, hver ting på sitt vis. Og når jeg tenker på det sånn kan jeg noen ganger høre det knake i cellene mine. De deler og utfolder seg som en løpsk orkidé.

Jeg får en billedlig følelse av det også. Jeg ser meg selv som en klump av ulike livsepoker, på bakken utenfor vinduet mellom gravemaskiner og opprevne røtter, hvor nåtiden hele tiden bobler ut av meg innenfra og legger seg utenpå min form, på den måten stearin kan renne ned over lysestaken og størkne i lag som bevitner det gamle og det nye samtidig – som en anemone kanskje, i livet, hva nå fangarmene måtte symbolisere – men det mentale billedspråket mitt er ikke det avgjørende.

Det avgjørende er at jeg har fått små smilerynker rundt øynene, jeg har fått grå hårstrå i hodebunnen, og jeg har sett min egen far slutte å leve, og det er en livskraft å finne i alle disse forandringene. 40- 50- 60- og 70- årskroppen knaker på innsiden av meg. Jeg vokser i tid på samme måte som det gamle bjerketreet vokser i høyde, helt til jeg faller overende. Og huset vokser frem fra leirgrunnen og opp til sitt eget tak på samme måte som jorden går rundt solen, helt til noen finner på noe nytt å bygge.

Hets mot andres overbevisning

I de fleste tilfeller bør både latterliggjøring og hets være ytringer folk står fritt til å komme med. Man kan likevel godt synes det er problematiske ytringer. Særlig når de retter seg mot folk eller grupper, men i noen grad også når det retter seg mot meninger, overbevisninger, og trosforestillinger.

Det er, for å ha nevnt det, en ganske alvorlig bakgrunn for at folk diskuterer dette nå for tiden. Brenning av koranen, opptøyene som kom etterpå, og menneskene som ble drept. Derfor kan man lett komme feil ut hvis man vil komme inn på bokbrenningsdelen av det, den er til sammenligning en bagatell. Det svir litt i halsen bare å nevne det i samme åndedrag som man snakker om mord. På den annen side er det i sånne situasjoner diskusjonen kommer opp. Offentlig bokbrenning vil i det minste etterlate et rom for å diskutere. De morderiske reaksjonene kan man enkelt og ensidig fordømme.

I en lengre diskusjon på twitter, som jeg først blandet meg inn i mot slutten, sa signaturen @abreFloken blant annet at han var opptatt av

”(…) 1) skille person/mening, 2) Lik beh. av alle tankesett.”
(Hele kvirrevitten og litt av sammenhengen rundt er her. Og denne andre kvirrevitten, som jeg ikke har sitert, vil nok utdype sammenhengen enda litt til.)

Begge deler er jeg i utgangspunktet enig i. Jeg lurer likevel på om det kan være litt mer komplisert.

Selv ikke i de mer avbalanserte samtalene, tror jeg sak og person er så adskilt som de kanskje burde være. Standpunkter og overbevisninger kan være nærliggende skillelinjer å trekke opp mellom både grupper og personer. På den måten gjør man meninger til en del av sin identitet. Man kan se eksempler i en god del diskusjoner, på det punktet hvor det slutter å handle om de mest fornuftige argumentene, og begynner å handle om de mest slagkraftige. Det gjelder å sette den andre siden på plass.

Dette vil kunne prege diskusjonene enten man synes at det skal det eller ikke. Men det er beklagelig at det er sånn, og det er verdt innsatsen om man får til å gjøre noe med det. Uenighet er ikke bare helt greit, det er ofte helt nødvendig.

Når argumentene blir mindre saklige, glir saksytringer enda lettere over i det personlige. Noen ganger er det ikke en gang helt urimelig. Latterliggjøring og hets vil for eksempel være rettet mot følelser, og de følelsene er sosiale mer enn de er saklige. Det rammer. Det er meningen at det skal ramme. Og det er ikke alltid så rart hvis man blir litt sur.

I noen situasjoner vil man også observere at noen kan rammes hardere enn andre. Eksisterende forhold kan spille inn: maktforhold, sosial anerkjennelse, historiske omstendigheter, omgangstonen i den senere tid. Én og samme ytring kan ha ganske ulike konsekvenser. Det blir mer uklart hva det vil si at man skal behandle alle likt.

Det er en ubestridelig rettighet å møte meninger med hets. Og det kan noen ganger være vanskelig å komme utenom. Et debattklima hvor man går på tærne for hverandre kan lett bli uheldig. Et debattklima hvor man er redd for sin egen sikkerhet, må betegnes som noe langt verre enn uheldig. Men for mye hets kan gjøre det vanskelig å konsentrere seg om saken. Det kan ramme folk som ikke nødvendigvis har fortjent det, selv om det er lett å si at de ikke burde la seg berøre. Og det kan ha praktiske konsekvenser ved at det kan spille opp mot allerede eksisterende fordommer.

Jeg prøver personlig å holde meg til at hvis jeg ikke absolutt er nødt, så har jeg ingen gode grunner til å drive noe særlig med hets. Jeg har dessuten nevnt noen grunner til å la det være.

Stråmannbrenning

Denne dagen er det en britisk tradisjon at man brenner strådukker på bålet. Dukkene representerer kruttkonspiratøren Guy Fawkes, som for noe over 400 år siden ikke fikk til å sprenge det britiske parlamentet i luften. Forsøket hadde bakgrunn i konflikten mellom katolikker og protestanter, og var tydeligvis alvorlig nok til å bli husket i århundrer etterpå.

Selv er jeg verken katolikk, protestant, eller britisk, så jeg bryr meg ikke noe særlig om Guy Fawkes. Men det er likevel noe med det. Å brenne dukker av strå.

STURLA STRÅMANN: Hei, vent nå litt. Jeg tror ikke helt jeg liker det her.

Nemlig. Jeg synes det er litt for mange stråmenn ute og går. Ikke fordi jeg moraliserer over det, ikke så mye fordi de er ufine virkemidler og alt det der. Ofte tror jeg ikke en gang de er tilsiktede. Men vi har en tendens til å la stereotyper av folk vi er uenige med, og vi har en tendens til å undervurdere sjansen for at de faktisk har lagt en god del tanke i sine standpunkt. Og dette fører til at man snakker dårligere sammen, som noen ganger kan være helt greit, og andre ganger kan være litt synd.

Uansett synes jeg man kan bruke denne dagen til å sette fyr på en del stråmenn.

STURLA STRÅMANN: Hæ? Hva? Sette fyr på HVAFORNO?

Å, Sturla, da. Ikke på ordentlig, skjønner du. Bare symbolsk.

STURLA STRÅMANN: Ja… ha?

Nei, jeg tenkte at vi kunne samle opp noen stråmenn på siden her, også før kvelden er over si noe sånt som VOOOOSJ. Bare for å vise at nå er de ute av verden for en stund. Men ikke du da, Sturla. Du er en hyggelig stråmann, du.

STURLA STRÅMANN: Å, jo, vel. Man gjør da sitt beste.

Vel, jeg tenkte jeg skulle bidra med et par stråmenn selv, og så se om det dukker opp noen flere i kommentarfeltet. Jeg har en sånn ti-tjue lesere, forteller google-statistikken meg, og noen av dem har kanskje også noen stråmenn de vil bli kvitt. Men man bør passe på kanskje, så man ikke er alt for forurettet, og ikke bare skaper nye stråmenn i forsøket på å bli kvitt de gamle. En god idé kan jo være å legge ut stråmannversjonen av standpunkter man egentlig er uenig i.

STURLA STRÅMANN: Ok. Så hva er dine bidrag?

To stykker. De som vil bruke mer kvantitativ metode i samfunnsvitenskapene (og de er jeg enig med), og de som mener at sannhet må sees på som noe relativt (de er jeg ikke så veldig enig med).

La oss gå i gang:

POSITIVISTEN
Hei. Jeg synes at samfunnsvitenskapelige påstander skal prøves ut med kvantitative metoder før man hevder at de sier noe allment om verden. Dette mener jeg fordi jeg er positivist. Jeg har en naiv tro på at alt kan måles og veies – og det mener jeg rent bokstavelig. Kjærlighet for eksempel, det kan faktisk suges ut av forsøkspersonen med en sprøyte, puttes på en skålvekt, veies, og sprøytes inn igjen. Enten det, eller så finnes ikke kjærlighet. Det tror jeg på, det er så kørka jeg er. Og hvis noen sier meg at jeg ved å forske på samfunnet både tar del i det og vil forandre det, bare ler jeg av dem, for jeg er trygg i min opphøyde posisjon på kunnskapens tinder. Jeg er hevet over dere alle, ha ha ha.

RELATIVISTEN
Hei. Jeg er en relativist. Det er jeg fordi jeg er litt naiv, og synes at toleranse høres koselig ut. Det er undertrykkende å være uenig med noen. Derfor sier jeg at alle sannheter er relative. De eksisterer bare i den subjektive bevissthet, og bare innenfor den spesielle situasjonen de erkjennes i. Noe jeg synes er litt koselig er at dette også gjelder verdier. Det som virker rent barbarisk for meg er det egentlig ikke, det har full gyldighet i sin egen kulturelle kontekst. Hvis noen sier at de regner utstrakt tortur av kattunger som et gode tar jeg med en pose popkorn til neste torturkveld og gleder meg over hvor åpen jeg er. Så gjennomført ond og følelseskald er jeg faktisk. Det som er litt rart er at jeg slett ikke skjønner paradokset i denne ekstreme formen for relativisme – at den også rammer relativismen i seg selv, og at jeg derfor ikke har noe grunnlag for å mene at andre bør innta samme holdning. Ja, det er egentlig pussig, for det er ikke akkurat noe som er vanskelig å få øye på. Men hei, alt er relativt, så det spiller kanskje ikke noen rolle.



Der har du dem, positivisten og relativisten. Jeg tror ikke at noen av dem eksisterer. Jeg tror relativisten, uenig som jeg er med ham, har tenkt et par skritt lengre enn dette, og jeg tror at positivisten ikke har noe påfallende nærvær i samfunnsvitenskapene i dag. Kvantitative metoder er ikke synonymt med positivisme. Senere i kveld tar Sturla og jeg en fyrstikk og setter symbolsk fyr på disse rare fyrene. Etterpå klarer vi kanskje å glemme dem for en stund. Er det noen som har flere til meg?



Oppdatering: Ser ikke ut som det kommer noen fler, så da får vi nøye oss med de to vi har. Postivisten, relativisten: VOOOOSJ. (Kanskje vi kan få litt fyrverkeri også?)

Trivialiteter

Stort sett hver dag skriver jeg femten minutters nonsens. Noen ganger gir det en slags mening. Som i dag.

Nå må vi mumle mer. Det er nemlig tid for avgang. De regjeringstro drøvlekjeftene hører alt vi sier. Men de er av den oppfatning at mummel bare er mummel. Det må vi utnytte. Det gir oss anledning til å snakke om meningsløse og uproduktive ting. Normalt ville slike ting blitt tatt opp i neste Storting. Det er derfor vi ikke vil at drøvlekjeftene skal høre oss. De påfølgende Stortingshøringene blir så langtekkelige. Jeg mener, hvem bryr seg egentlig om trivialitetsnivået i den allmenne befolkningen? Hvorfor må alt prat være så vesentlig? Hæ? Hæ? Kan du svare meg på det?

Det er ikke det at jeg ikke har noe vesentlig å snakke om. Jeg er av yrke filosof, og mitt spesialområde er betydningen av luktesansen for vår opplevelse av den menneskelige tilstand. Med en sånn jobb får man med seg det essensielle. Særlig når man er ut i felten. Der får man lukte på – ja, nemlig, du gjettet det – essenser.

Da kan jeg fortelle deg en ting. Luktesansen har en del å si for opplevelsen av den menneskelige tilstand. Den forteller oss for eksempel at vi ikke er på bunnen av havet. På bunnen av havet er ikke lukt slik vi forsår det den viktigste sansen. Skulle man luktet noe der ville det vært en spesiell form for smak. For når vi drikker vann, eller vin, tror vi det er smake vi gjør. Med mindre vi er vinkjennere. Da vet vi at det er luktesansen som har mest å si. Det er derfor vinkjennere fra hele landet står linet opp utenfor kontoret mitt. Jeg intervjuer dem om deres forhold til luktesansen. Og om deres opplevelse av hva det vil si å være menneske. Så sorterer jeg svarene deres i ti gjensidig overlappende kategorier. De kategoriene setter jeg deretter inn i en korrelasjonsmatrise. Jeg får ikke så mye ut av det, men det er heller ikke hensikten. Det er ikke til mitt eget prosjekt. Det er forberedelse til å bli intervjuet av min kollega nede i gangen, som også er filosof, og som har som sitt spesialområde betydningen av matematikk for opplevelsen av den menneskelige tilstand.

Men når jeg sitter på toget vil jeg helst slippe å tenke på disse tingene. Det er kjedelig og banalt – ja, det er faktisk det som er kjedelig og banalt – sett opp mot hva fritiden har å by på. Fritiden har selvfølgelig sine bølgedaler. Det er mange timer tilbrakt med fjernsynsprogrammer jeg ikke har særlig lyst til å se på. Det er all tiden som går med til å varme mat fra bokser, fordi man ironisk nok ikke tar seg tid til å lage den selv. Det er alle timene jeg sover uten å drømme noe spennende – men så er det også det at jeg rett som det er får en spennende drøm, eller overraskelsesbesøk av en god venn, som gjerne vil dele en flaske vin og sine egne forskningsresultater – og det er det jeg mumler om på toget. Hva vi pratet om, og hva vi gjorde etterpå. Det er mye av det som neppe ville egnet seg som stoff i en særlig interessant bok – det vi gjorde, var å se på hverandre løse kryssord, men det er likevel noe mer essensielt over det… noe mer essensielt enn de duftprøvene jeg får meg forelagt når jeg ute i felten.

Og det er mitt bidrag til den pågående Stortingsdebatten om at det foregår så mye trivielt i befolkningen, og at noe av det mest spennende er teknikkene folk bruker for å unngå drøvlekjeftenes oppmerksomhet – nemlig at det burde trykkes opp flere kryssord. Og ikke bare kryssord, men også andre ting man kan drive med i stillhet, i selskap med en god og småfull venn, som ikke lenger bryr seg om sine egne forskningsresultater, eller dine små kjærlighetshistorier, som aldri ender i noe fruktbart – en venn som liker å løse kryssord. Og en gang i blant kan han til og med titte opp fra kryssordet og spørre om et ord på femten bokstaver. Det kan ikke drøvlekjeftene svare på om de så måtte være aldri så mye essensielle.

Hvor var der og da?

På verdt å vite 15. oktober (som man kan lete frem podkasten til her, eller på en enklere måte hvis man er mer kyndig) fikk jeg høre at dinosaurene kan ha stammet fra dagens Polen. Der har de nemlig funnet 250 millioner år gamle fotspor, etter et dyr som de muligens tror kan være dinosaurenes stamfar. Det eventuelle slektskapet har man anelse om på grunn av anatomiske detaljer som dinosaurforskere har god greie på. Men hvordan vet man at de levde i Polen? For 250 millioner år siden regner man med at verden så litt ut som dette. Dagens kontinenter, eller det som skulle bli dem, er tegnet inn på kartet, men det står ikke hva som danner kontinuitet mellom den gang og nå.

Det er ikke helt noe jeg vet mye om, dette, jeg er vel egentlig på tynn is (eller jordskorpe). Jeg vil tippe det kan ha med forflytning å gjøre. At fotsporstedet er akkurat den biten av Jorden som har flyttet seg til der Polen er i dag. Men akkurat hva slags forflytning? Gravde man opp en den biten av Polen og flyttet den til USA, for eksempel, ville ikke dinosaurene med ett stamme fra Central Park. Hadde man derimot med en superbulldoser skjøvet hele Europa rundt omkring i Atlanteren, ville både funnstedet og Polen fulgt med. Et sted mellom disse fantasiene må det være en antydning om hvor mye land man må flytte, for at et noen centimeter stort fotspor kan sies å høre til der.

Noen lignende forutsetninger må til for at et menneske skal kunne være det samme, fra en dag, eller et år, til et annet. Jeg er utvilsomt den samme som lille Martingutt, 10 år, og det ville vært skremmende for meg om jeg ikke var det, men jeg vet ikke fullt ut hvorfor. Kroppen er forandret, cellene stort sett byttet ut, og det tar man som en selvfølge, men heller ikke tankene, erfaringsgrunnlaget, og referansepunktene kan egentlig sies å være det samme. Jeg vet vi har rent ytre trekk felles. Familie. Navn. Personnummer. Men hvis mammaen min hadde adoptert en annen gutt, brutt seg inn på folkeregisteret, og overført identiteten min til ham, ville det likevel vært jeg som (innelåst i kjelleren og på en nitrist diett) var meg. At jeg er jeg, er så konstant at det til og med løser problemet med sted. Om jeg drar verden rundt eller helt til månen: Hvor er du? Jeg er her.

I spørsmålet om hvordan man så utvetydig kan være den samme, finner noen argumenter for at de har en sjel. Andre finne bare noe å undre seg over. Science fiction-forfattere finner inspirasjon – China Miéville kommer for eksempel inn på det i Kraken, hvor teleportasjon skal vise seg å ha urovekkende konsekvenser, og Richard Morgan gjør det til et sentralt tema i Altered Carbon, som jeg nettopp har lest, og i oppfølgere, som jeg ikke har lest.

I spørsmålet om hvordan steder forflytter seg, er jeg mindre sikker på hva man finner. Det kan være lokalpatriotisk interessant, kanskje? Jeg tror ikke det er skrevet mye science fiction om det, det måtte være om man problematiserte det i tidsreisefortellinger. (Det blir ofte ikke problematisert i tidsreisefortellinger.) Men det vekker altså min personlige nysgjerrighet, og kan kanskje si meg noe om kontinuitet som sådan. Er det noen som vet mer enn meg om verden for lenge siden? Som så å si kan… sette meg på sporet?

Unntakstilfeller

Min venn Sturla Stråmann forsøker stadig å overbevise meg om at det er mer. Han kommer løpende med historier som skal bevise eksistensen av et eller annet overnaturlig. Vel, overnaturlig og overnaturlig, i hvert fall eksistensen av ting den såkalte vitenskapen rynker på nesen av. Som for eksempel rasling på loftet (som skal skyldes spøkelser), eller merkelige lyspunkter på himmelen (som skal stamme fra romskip). (Mens jeg har skrevet på dette innlegget har også ting som klarsyn og helbredelse hatt en viss plass i media.) Når jeg ikke kan komme med noen god forklaring på disse tingene gnir han seg i hendene og hopper opp og ned, og roper

STURLA STRÅMANN: Ha. Der kan du se. Vitenskapen kan ikke forklare alt. Det er mer, mer, Martin. Mer.

Han er litt irriterende når han holder på med dette. Men det forhindrer ikke at han egentlig har rett. Samme hvor gode modeller vi måtte ha av virkeligheten, vil det antagelig alltid finnes hendelser som ikke passer inn i dem.

STURLA STRÅMANN: Hvaforno? Si meg hva, hæ, hæforno? Enig? Men… du… og… vitenskap… men… Er du enig? Du? Med meg?

Joa. Alle modeller er til en viss grad forenklinger av virkeligheten. For å lage oss noe begrep om hva som skjer rundt oss må vi velge hva vi skal fokusere på, og ved å velge en forståelse, vil vi alltid velge bort en annen. Det vi kaller vitenskap er en familie med metoder for å gjøre de beste valgene i så måte. Men det er likevel valg, og enkelte ting vil nødvendigvis måtte falle utenfor. La oss kalle dem… unntakstilfeller. Det som er for sjeldent eller usannsynlig til at det er enkelt å fange det opp, det som er for rart eller uvesentlig til at det er bryet verdt, eller det som rett og slett må være uforståelig, fordi det ikke er den måten vi har valgt å forstå verden på.

STURLA STRÅMANN: Og du regner opplevelsene mine inn blant disse unntakstilfellene? Raslingen på loftet? Lyspunktene på himmelen?

Ikke nødvendigvis. Det kan også være helt normale ting. Vinden, treverket som utvider seg, hva vet vel jeg? Det er vanskelig på stående fot å forklare enkelthendelser, selv de gangene det er en god forklaring. Vel, jeg tror at som regel er det en god forklaring. Men enkelthendelser er så sammensatte, det er ofte så mange faktorer som spiller inn, så det blir bare søkt når man prøver å forklare det. Særlig når man ikke har noe kunnskap på området, eller kjenner til detaljene. En som vet mye om treverk, kan greie ut om hvordan det høres ut når man er alene hjemme om kvelden. Jeg kan det ikke. Det vil høres ut som tafatte argumenter om jeg forsøker.

STURLA STRÅMANN: Men du innrømmer altså at de finnes? Ting vitenskapen ikke kan forklare?

I hvert fall hvis jeg tenker riktig om begreper og modeller. Men ikke bli alt for entusiastisk av den grunn, da. Det er nemlig ingen grunn til å tro at spøkelser eller romskip har noe med saken å gjøre. Uansett hva disse begrepene viser til, kan det ikke være snakk om unntakstilfeller.

Unntakstilfellene vet man pr. definisjon ingenting om. Poenget er at de ikke passer inn i noen eksisterende modeller. Men når man kaller noe for et spøkelse, eller et romskip, eller hva det måtte være, tar man utgangspunkt i mange flere antagelser enn som så. Bare i å i det hele tatt gi noe et navn, ligger en antagelse av at det er for hyppig til å være et unntakstilfelle. Og hvis man tillegger det egenskaper utover det man har observert, er det ikke lenger for flyktig til å kunne testes ut av vitenskapen. Eller for å si det på en annen måte: Unntakstilfeller er unntakstilfeller fordi de ikke lar seg forklare. Og det dreier seg da om alle typer forklaringer, konvensjonelle så vel som alternative.
Alternative forklaringer har attpåtil det som veier mot seg, at de i egenskap av å være alternative, strider mot alt annet man vet om verden.

Raslingen på loftet kan med andre ord godt være treverk som rører på seg – det er en liten mulighet for at det går som unntakstilfelle – men det er en enda mindre mulighet for at det skyldes et spøkelse, eller noe annet som visstnok skal finnes overalt men som man bare ikke har kunnet dokumentere ennå.

STURLA STRÅMANN: Æhh, jammen, jammen… man kan jo aldri vite… det kan jo være et spøkelse likevel…

Nå synes jeg du faller litt fra hverandre, Sturla. Jeg skjønner at du er skuffet, men jeg er redd det bare er til å slå seg til ro med: Det finnes ting i denne verden som den overtroiske ikke kan forklare.

STURLA STRÅMANN: Ja, okay. Men det finnes i det minste mer.

Spådomskunst

STURLA STRÅMANN: Martin? Martin Martin Martin?

Uhm… ja?

STURLA STRÅMANN: Har du fått med deg at en blekksprut i Tyskland har vært i verdens søkelys de siste ukene? Fordi den klarte å gjette riktig vinner syv VM-kamper på rad?

Ja, men jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe særlig om det. Stakkaren er allerede behørig gjort narr av alle som gjør narr av sånt. Dessuten er fotball-VM over.

STURLA STRÅMANN: Men er det ikke fascinerende? Bare tenk deg om. Er du klar over hvor lett det egentlig er å gjette vinneren av syv kamper på rad? Det er så lett at til og med det å regne det ut er lett. Jeg mener, selv jeg klarer det. To alternativer, enten eller, 50% sjanse hver gang. Hvis du bare gjetter på utfallet helt tilfeldig, har du en hundreogtjueåttendels sjanse for å få rett. Og hvis andre faktorer spiller inn blir sjansene enda større. Kloke Hans-fenomenet kan for eksempel godt ha noe med saken å gjøre.

Ja, jeg vet alt dette…

STURLA STRÅMANN: Og så er du ikke imponert?

Nei. Jeg er snarere forvirret.

STURLA STRÅMANN: Forvirret? Hvorfor det?

Du er jo en stråmann, mann. Jeg er ikke vant til at du snakker så fornuftig.

STURLA STRÅMANN: Hehe, jo, takk for det. Men hør altså her. En hundreogtjueåttendedels sjanse for å treffe, betyr at hver hundreogtjueåttende spådom, sånn i gjennomsnitt, burde være riktig. Og det må da være flere spådommer enn som så der ute? Jeg mener, når vi regner med både mennesker og dyr? Og for alt jeg vet også lykkehjul, saueinvoller, skitne kaffekopper, fotballeksperter, you name it. Av tolv hundre spådommer, på verdensbasis, bør det være ti som slår til. Eller, pluss-minus en del. Men mer enn bare en. Av tolv tusen spådommer, på verdensbasis, bør det være hundre som slår til. Ikke sant?

Jo?

STURLA STRÅMANN: Så hvorfor har vi ikke hørt om flere av dem?

Unnskyld?

STURLA STRÅMANN: Hvorfor har vi ikke hørt om flere av dem? Hvis ren tilfeldighet skulle tilsi at et titalls, nei, hundretalls, håpefulle sannsigere der ute burde treffe blink, eller for å si det sånn, sette inn en fulltreffer: Hvorfor har vi ikke hørt om dem?

Vel, kanskje fordi…

STURLA STRÅMANN: Når noe avviker nevneverdig fra det man skulle forvente ved tilfeldighet, er den vanlige å tenke at det er en grunn til det? Ikke sant? Ikke sant?

Jo, men det er vel helst…

STURLA STRÅMANN: Jeg skal si deg hva grunnen er, jeg. Fotballresultater har noen underfundige egenskaper ved seg som gjør at folk systematisk må spå feil om dem. Blekkspruten Paul er bare unntaket som bekrefter regelen. Det er den eneste logiske forklaringen.

Vel, kanskje ikke den eneste… kan jo være noe med hvem som får medieoppmerksomhet og ikke…

STURLA STRÅMANN: Tull og tøys. Og vet du hva det betyr videre? Det er mer mellom himmel og jord, Martin. Mer mellom himmel og jord.

Mer enn hva?

STURLA STRÅMANN: Mer. Mer enn sånne sneversynte vitenskapstryner som deg er klar over. Mer enn vitenskapen kan forklare. Når vitenskapen sier at noe ikke finnes, så tar den feil! Alt det andre vitenskapsfolk har ledd av? Fra spøkelser på loftet til den magiske kraften i positiv tenkning? Alt må være sant, alt, nå som vitenskapen endelig har meldt fallitt

Ah, der var stråmannvennen min tilbake igjen. Men vet du hva? Det finnes antagelig bedre forklaringer enn som så, men vet du hva? Det er ikke så farlig. Du har uansett rett i det viktigste. Fremtiden kan være vrien å forutsi noen ganger.

STURLA STRÅMANN: Du verden, gir du deg? Du? Det hadde jeg ikke ventet.

Nei, der kan du se. Skal vi finne på noe annet?

Det kan lønne seg å være snill

Min indre stråmann har nå fått en stemme og et navn. For å ta pulsen på hverandre har vi hatt en diskusjon om gode verdier. Sturla Stråmann prøver entusiastisk å overbevise meg om fortreffeligheten av å være snill. Nå er jeg jo ikke uenig i at det kan være fint, men jeg er likevel nysgjerrig på hvor han tar entusiasmen fra. "Jo," sier han…

STURLA STRÅMANN: Jeg har personlig foretatt en undersøkelse hvor jeg en gang for alle har bevist at noe så snilt som å hjelpe gamle damer over gata fører til lavere blodtrykk, høyere endorfinnivåer, kulere jobbtilbud, senere død, og tro det eller ei, 40% færre hull på sokkene.

Dette er selvfølgelig en parodi, jeg diskuterer tross alt med en stråmann. Men også i virkeligheten forskes det på hvordan verdier fører til helse, eller andre personlige fordeler. For eksempel fører delt husarbeid som vi tidligere har vært inne på til mere sex. (Det er for øvrig mye, eller i det minste google, som tyder på at sex i seg selv kan være sunt.) Snillhet fører til nedsatt risiko for tidlig død, i det minste hos eldre, jf nederst i dette avsnittet. I følge denne bokomtalen er et litt annerledes verdisett, jaget etter nytelse, også bra for helsa. Og jeg mener, uten å ha ført statistikk over det, at helsegevinster rett som det er har blitt listet opp i forbindelse med det ene eller andre av verdier, i psykologien.

Hvis det er helse man vil vite mer om, er jo dette vel og bra. All informasjon er av interesse, som i forskning ellers. Men er man opptatt av å fremme verdier, bør man kanskje argumentere ut fra andre ting. I tillegg til er at er-og-bør-slutninger vel alltid er problematiske, er helse og prestisje kanskje særlig tvilsomme som moralske argumenter.

STURLA STRÅMANN: Er det det? Kan man ikke ha det godt og være god på samme tid?

Jo, selvfølgelig kan man det. Det er jo ikke noe galt i det når det som er riktig å gjøre også er bra for deg. Tvert i mot, det er jo flott, det. Det er bare ikke alltid man er så heldig. Noen ganger koster det å gjøre de riktige valgene. Det blir de ikke mindre riktige av. Prinsipper trenger ikke å koste, men det er når det koster at vi trenger prinsipper.

STURLA STRÅMANN: Greit nok, så det er mer ved saken enn bare hva man kan tjene på det. Men det er da ikke noe grunn til ikke å drive med forskningen?

Nei, men det er grunn til å tolke den med en viss forsiktighet. Og det er ikke bare det, det er noe med selve forskningsprosessen også. Når man forsker på noe man setter høyt, er man gjerne ekstra motivert for å finne svar, og det er ofte ikke så lang vei fra det man ønsker å finne, til det man faktisk ender opp med. (Jf det psykologien kaller bekreftelsesbias.) Det fører vel sjelden til rent illusoriske forskningsresultater, sannsynligvis er det noe i koblingene mellom god oppførsel og langt liv og så videre. Men de kan fremstå som større enn de er… og man kan bli sittende med et litt snevert bilde av saken.

Hvis du begynner å gjøre din del av husarbeidet kan du for eksempel komme til å pådra deg belastningsskader, uten at forskningen nødvendigvis berører dette. Lever du for hardt etter nytelsesprinsippet kan du, om helsekonsekvensene er mer positive enn folkelig visdom vil ha det til, likevel for eksempel kunne pådra deg et tilfelle av sosial isolasjon. Og hjelper du stadig gamle damer over gata risikerer du å slite ut skoene dine. Og da nytter det vel fint lite med færre hull i sokkene.

STURLA STRÅMANN: ok, ja vel, jeg hører deg. Så du er med andre ord mot å hjelpe gamle damer over gata?

Nei. Det er jo det jeg nettopp har sagt.

STURLA STRÅMANN: Men argumentene dine slår jo grunnen under alt som er godt i verden. Du fremstår jo som en motstander av medmenneskelighet, likestilling, toleranse, og god konsumentatferd.

Nå synes jeg du tar av litt her, Sturla. Du er ikke noe troverdig stråmann mer, dette er ikke noen sannsynlig reaksjon på det jeg nettopp har sagt.

STURLA STRÅMANN: Pøh. Psykopat. Fascist.

Jeg tror bare ikke du takler nederlaget så godt, jeg. Men du, vet du hva jeg sitter med her? Jo, dette er data som viser at man kan få både helsemessige gevinster og økt personlig prestisje av å gi seg mens leken er god.

Høh. Dette finner Sturla det vanskelig å argumentere videre mot, eller kanskje han bare ikke har lyst. Vi har dermed avsluttet vår første diskusjon, jeg har som forventet vunnet, og Sturla spanderer neste runde med øl.

Han sier det er en slags premie for diskusjonen. Men jeg tror nok han bare gjør det for å være snill.

Imponer dine venner. Bli god i senga.

På instituttet der jeg studerer henger det av en eller annen grunn reklame for et kurs i avansert seksualitet. Det har visst noe med energier og sånn å gjøre. Jeg skal ikke vurdere det vitenskapelige, åndelige, eller energiske grunnlaget for det hele (for jeg ikke har satt meg inn i det), men jeg blir litt fascinert av garantien til deltagerne, innimellom løftene om større penis, bedre oralsex, og mange forskjellige slags orgasmer, om at de vil bli dyktigere seksuelt enn minst 98% av befolkningen.

Ved første øyekast skulle man kanskje tro at jeg ville applaudere dette. Jeg synes som kjent det er viktig å gjøre noe for å øke den seksuelle yteevnen i befolkningen, for eksempel ved hjelp av delt husarbeid, eller tilsetting av zink i drikkevannet. Jeg er imidlertid ikke sikker på om jeg kan støtte et tiltak som tilsynelatende hjelper såpass få.

For at deltagerne virkelig skal bli seksuelt dyktigere enn minst 98% av befolkningen, må én av to forutsetninger være til stede:

1) Ikke mer enn 2% av befolkningen kan delta på kurset.

eller

2) En større andel av befolkningen kan delta, men kurset virker ikke like godt for alle.

Hadde det nemlig hadde vært slik at mange hadde deltatt, og at det samtidig hadde virket like godt for alle, ville rekkefølgen i det seksuelle prestasjonshierarkiet ikke ha forandret seg noe særlig. Alle vil bli dyktigere, men alle vil ha like mye fremgang, så de som var dyktigere enn deg før, vil være tilsvarende mye dyktigere enn deg nå.

Av disse mulighetene, bør vi raskt kunne legge bak oss alternativ 2). Hvis kurset ikke hadde virket like godt for alle, ville påstanden om at akkurat du ville bli seksuelt dyktigere enn mist 98% av befolkningen være vanskelig å forsvare. Siden man i utgangspunktet må gå ut fra at folk er ærlige, og siden de færreste strør om seg med statistikk uten å ha noe ordentlig grunnlag for det (eller i det hele tatt noen særlig forståelse av det), er det neppe dette som er forklaringen. (Kursholderne fastholder dessuten at det så langt ikke er noen som har benyttet seg av deres pengene tilbake-garanti.)

Jeg blir dermed desto mer nysgjerrig på hva som kan være grunnen til 1), at i hvert fall ikke mer enn 2% av befolkningen noen gang kan forventes å delta på dette kurset. Kan det være at de ikke vil? Av femti mennesker jeg møter på gata, eller på en litt for full buss, er det bare én som er veldig opptatt av å være seksuelt dyktigere enn de fleste andre? Det har jeg nesten vondt for å tro. Det finnes da ikke noe viktigere?

Kan det være prisen som er avskrekkende? Ett og et halvt tusen for et av kursene, to og et halvt tusen for to. Rabatt for studenter og par. For noen er det kanskje en høy pris å betale for å kunne imponere sine venner på soverommet. Men for hele 98% av befolkningen? Fullt så gjerrige kan vi da ikke være.

Eller kanskje ikke så mange har hørt om det? Nei, med en så mirakuløs metode å selge (større penis, mann, jeg sier større penis, eller om du er kvinne, trangere skjede står visstnok også på menyen) ville det vært rart om de ikke hadde markedsføringsbudsjett nok til å nå ut til flere enn som så. Demper de kanskje markedsføringen med vilje? Holder seg til oppslagstavlene på institutter og sånt? De satser kanskje på at det dermed vil begrense seg av seg selv. Men kan en så fantastisk hemmelighet holdes under lokk? Vil ikke for eksempel kursets tidligere deltagere være ivrige etter å lære bort disse nye teknikkene? I det minste til sine egne partnere? Jeg mener, her deler man ut av det aller fremste innen seksuell dyktighet, ønsker man ikke da å få det samme tilbake?

Akkurat hvordan de setter begrensninger for hvor mange medlemmer av befolkningen som får adgang til å bli blant de 2% dyktigste i senga, er med andre ord vanskelig å få tak på, men ett eller annet må vel det være. De lover det jo på plakatene sine. For de to prosentene som dermed kan baske seg i sin seksuelle dyktighet, er dette sikkert strålende. På vegne av resten av befolkningen vil jeg likevel legge inn en protest. Forbløffende kunnskaper som dette burde absolutt få være allment tilgjengelige. Vi kan ikke la trange skjeder, store peniser og eksotisk hypnoseorgasme være forbeholdt de få prosentene av befolkningen som skulle være så heldige å komme forbi en luguber oppslagstavle på et eller annet institutt.

Møt Sturla Stråmann

Jeg vet ikke alltid hvem jeg er uenig med. Jeg vet bare hva argumentene er. De har jeg gjentatt gang på gang, i samtaler i mitt eget hode. Det begynner gjerne med noe jeg har hørt, eller lest, eller på diskusjoner jeg har vært i, men jeg har bygget på dem, blandet kilder, glemt kilder, eller funnet på ting på egen hånd. Med andre ord tar jeg regien over mine egne motargumenter, og diskuterer med en slags stråmann, og det skal man jo helst la være med.

Når jeg likevel prøver å formulere noen ord om det, har jeg problemer med å komme i gang. Jeg kan begynne med et ”mange mener at,” eller ”noen har sagt at,” eller ”jeg var i en gang i en diskusjon hvor.” Men denne så ofte omtalte ”mange” er for vag til å sette et ansikt på. Er det deg jeg mener (som leser det)? Eller noen som mener noe av det samme som deg? Eller kanskje bare noen jeg setter deg i bås med? Uspesifikk kilder og stråmenn er vel uansett ganske nært beslektet.

Det er andre muligheter. Jeg kan selvfølgelig alltids holde kjeft. Eller jeg kan prøve å finne noe å knytte argumentene til. ”Jeg hørte i en samtale,” eller ”jeg var i en diskusjon om,” eller ”som vi har sett i nyhetene, har det og det fått ny aktualitet. Her er mine egne meninger om saken.” Men dessverre er det ikke alltid virkeligheten samarbeider. Samtalene, diskusjonene og nyhetssaken handler sjelden om akkurat det samme som mine indre dialoger, og så må jeg redigere litt, og gjøre noen omveier, og så er regien tilbake i mine hender. Et tredje alternativ hadde vært om jeg kunne bakt diskusjonen inn i selve teksten, bygget den opp sånn at det var jeg selv som presenterte motargumentene, i stedet for å legge dem i munnen på noen. Det er vel sånn man egentlig skal gjøre det. Problemet er at det krever bedre oversikt over problemstillingen enn jeg ofte har. Kanskje er det nettopp av den grunn jeg diskuterer så mye med meg selv.

Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre det litt enklere. Når det nå en gang er sånn at jeg har sittet på begge sider av bordet i mitt eget hode, kan jeg like gjerne la være å dekke over det. Jeg vil heller konfrontere min indre stråmann. Jeg vil bringe ham ut i lyset og gi ham en stemme og et navn. Kjære lesere, jeg vil presentere dere for et nytt alter ego, min nemesis og kamerat: Stråmannen Sturla.

STURLA STRÅMANN: Hei.

Han er ikke den verste av sitt slag, for å si det sånn. Han gjør seg ikke dummere enn han er. Han gir seg ikke ut for å representere noen andres meninger enn sine egne, vel, på sett og vis mine, da, og argumentene hans er ikke nødvendigvis det beste min hypotetiske motpart måtte ha å by på. Jeg bruker ham ikke for å gi meg selv en sikker seier, bare for å i det hele tatt få ballen i spill.

STURLA STRÅMANN: Men blir ikke dette litt for dumt, Martin? Komme trekkende med en stråmann i samme åndedrett som du innrømmer at det er problematisk? Blir ikke det en for enkel utvei?

Ja da, ja da. Som dere kan høre er han allerede godt i gang. Observant er han også, den lille flisespikkeren. Men ta nå uansett godt i mot ham, folkens, og vær snille med ham. Det er ikke hans skyld at han alltid tar feil.

Det store mysteriet

Vår og sommer 2008 leste jeg Pinker om evolusjonspsykologi, nærmere bestemt How the Mind Works. Jeg var først entusiastisk, så litt kritisk, og skrev innlegg om begge deler. Men det siste innlegget ble av en eller annen grunn liggende på harddisken min. Nå har jeg hentet det frem igjen. Jeg presenterer det mer eller mindre sånn som jeg skrev det da, men har endret og føyd til litt, særlig på slutten. (Og for ordens skyld: At jeg legger ut dette akkurat nå, har ingenting å gjøre med at samme Pinker også har vært på TV i dag.)

Helt mot slutten av boka, skriver Pinker om bevissthet. Dette var noe han hadde bygget opp forventningen til fra begynnelsen av. Da kunne han fortelle at en del sider ved bevissthet allerede var kjent: Man visste for eksempel en del om hva slags informasjon bevisstheten hadde tilgang til eller ikke… man visste en del om ulike bevissthetstilstander, som søvn, koma, våken tilstand, beruselse… men et stort mysterium gjenstod: Sentience. Hva heter det på norsk? Den uutgrunnelige følelsen av at man som bevisst vesen opplever verden, intimt og subjektivt. Løsningen på dette spørsmålet skulle han komme tilbake til på et senere tidspunkt.

Og han holdt løftet sitt. Svaret, etter en del oppbygning og tilhørende trommevirvler, var (i min frie oversettelse): Hææææ?

Man kunne funnet på å bli skuffet. Men Pinker understreker at det å forklare bevissthetens mysterium med "hææææ" ikke er noe intellektuelt nederlag. Det er tvert i mot kronen på hans evolusjonspsykologiske verk. Han viser her hvilke endelige grenser historien har dømt oss til å leve med. Når han svarer som han gjør er det ikke han personlig som ikke forstår seg på bevissthet. Det ligger ikke i menneskets natur å forstå bevissthet, for en slik evne vil ikke ha noen overlevelsesverdi. Evolusjonspsykologien skulle nærmest tilsi at vår erkjennelse stanser her.

Beviset hans på at bevissthet er uforståelig, er at mange har prøvd seg og ingen har lyktes. Det samme kan selvfølgelig sies om opphavet til menneskets natur, som Pinker selv mener presenterte en del uløste problemer helt til evolusjonspsykologene kom på banen. Men i stedet for å se nærmere på om Pinker dermed har motbevist eksistensen av evolusjonspsykologer (fordi evnen til å forstå seg på opphavet til menneskets natur neppe har noen særlig stor overlevelsesverdi), er jeg interessert i hvorvidt det han sier, faktisk er riktig.

Jeg er nemlig ikke sikker på om alle forsøk på å nærme seg en forståelse av bevissthet, er like mislykkede som Pinker vil ha det til. Nærmere bestemt er det særlig en forklaring som jeg, som ikke-filosof, men litt bevandret i psykologi, kjenner meg svak for: At dette kanskje er et mindre problem enn vi egentlig tror. At bevissthet ikke har noen spesiell forklaring, fordi det ikke er et spesielt fenomen. Det er bare en av mange ting vi mennesker kan gjøre med hjernene våre.

Her skyter 2010-Martin inn at han innser at også dette kan være en dristig påstand, og at han ikke er like klar til å forsvare den i dag, som han kanskje var for noen år siden. Om ikke annet fordi han ikke lenger husker argumentene, i hvert fall ikke sånn på stående fot. Men han må si seg enig med 2008-Martin i at det ikke er det som er det viktigste. Kanskje bevissthet er noe helt for seg selv, kanskje er det en utfordring for et rent materielt verdensbilde, eller kanskje Pinker til og med har rett: Det har en høyst naturlig forklaring som bare er utenfor rekkevidde for oss.

Det jeg må si meg enig med '08-versjonen av meg selv i, er at terskelen for å kalle noe for grunnleggende uforståelig bør være høy, veldig høy. De finnes antagelig, de tingene som på grunn av selve forståelsens natur, ikke er til å forstå seg på. Men da bør man bygge på sterkere grunnlag enn det at man ikke har funnet ut av det ennå. Vi driver med vitenskap fordi vi ennå ikke vet alt, eller egentlig noe særlig.

I en verden der den menneskelige tilstand fremdeles har potensial for forbedring, kan mangel på forståelse godt være noe vi innfinner oss med for øyeblikket, men jeg synes ikke vi skal løfte det frem som vår endelige intellektuelle triumf.

Fanget av situasjonen

De som har greie på det, forteller at hukommelsen blir påvirket av hvor vi er. Jeg husker et morsomt lite forsøk som jeg leste om allerede på grunnfag, hvor deltagerne skulle ta på seg dykkerdrakt, hoppe uti et basseng, og pugge ett eller annet. Ved senere testing klarte de seg bedre tilbake i bassenget, enn på tørt land. Hukommelsen er bygget opp som et nettverk av assosiasjoner: En ting minner oss på en annen, som bringer oss til en tredje. Skal man lære seg noe, trenger man gode knagger å feste det til, og i omgivelser og situasjoner er det rikelig med slike knagger. Dette kan i seg selv være nyttig å vite. Jeg liker dessuten tanken på undervannspugging i vitenskapens navn.

Jeg opplever dette fenomenet når jeg trener, noe jeg har kommet i gang med nå siden i fjor høst.
Ikke noe veldig, bare sånn en gang i uka, jeg løper på et bånd, som en maskin prøver å rive bort under føttene mine. Og mens jeg løper hører jeg på lydbok. Det er nesten en forutsetning, for at jeg skal distrahere meg selv, for at jeg ikke skal begynne å telle sekunder. Kroppen min er ikke noe glad i å bli brukt. Den forteller meg at jeg skal stoppe, stoppe, stoppe. Hvis jeg prøver å parere med at det bare er tre, eller to, eller et halvt minutt igjen, sier den at det er likevel for mye, og på den måten blir sekundene lengre… og lengre… og lengre... og jeg blir nesten fanget i midten av et eneste sekund, og lurer på om jeg i det hele tatt vil komme ut igjen. På den måten funker det ikke, da holder jeg kanskje ut noen uker, og så finner jeg på unnskyldninger for å droppe treninga, og til slutt slutter jeg. Som, jeg tipper, at mange andre også gjør. Så jeg trenger noe å konsentrere meg om. Ikke bare musikk, for det går over i bakgrunnen, jeg trenger ord som jeg må følge med på, ord som interesserer meg, en lydbok.

Men meg og trening, greit det, hurra for meg. Poenget er at jeg knapt kan fortelle hva lydboka handler om. Ikke her og nå. Vel, det er krim, narkotika, Spania, Solkysten, en journalist. (Og altså, for den som måtte følge med, En plass i solen, av Liza Marklund.) Jeg husker de grove trekkene. Men når jeg sitter hjemme hos meg selv, er detaljene nesten borte.

I treningslokalet har jeg imidlertid oversikt. Historien, det som har skjedd før, karakterene, deres problemer og særegenheter, og stemningen i boka. Det kommer tilbake når jeg omgir meg med bestemte lyder og lukter, bestemte farger, bestemte apparater, og bestemte rutiner. Og ikke minst av impulser fra kroppen min. En god takt under føttene. Litt smerte i låret. En annen slags smerte i siden. Varme i kinnet og svette i panna. De forskjellige inntrykkene av pust. I munnen noe litt kjølig som passerer over tunga, nedover halsen noe sårt som møter, i brystet et press men også en tilfredsstillelse. Lungene har fått sitt. Og så ut med det igjen. Minnene fester seg til alt dette, hvert eneste av de intense inntrykkene, som om de var klister, og slipper ikke ut igjen. De blir fanget, av omgivelse og situasjon.

På mange måter blir tilværelsen på løpebåndet en tilværelse for seg selv, en lukket, liten verden. Hvis hukommelsen også ellers blir påvirket av hvor vi er, er vi kanskje alltid på tur mellom verdenene, mellom forskjellige tankesett, forskjellige væremåter, opplevelser som blir forskjellige fordi de står mot forskjellige baktepper, og det eneste som binder oss sammen er bevegelsen.

Sandman og idelogiske briller

The Sandman Papers, en samling akademiske tekster om tegneserien Sandman, har en artikkel som sier at de tilsynelatende sterke kvinneskikkelsene i seriens nest siste historie i virkeligheten ikke symboliserer annet enn kvinnelig avmakt. Grunnen er først og fremst at de alle bare er brikker i et komplisert spill satt i verk av Drøm, seriens mannlige hovedperson. Artikkelen legger også vekt på mer spesifikke momenter. Hevnersken Lytas raseri er for eksempel som det blir påpekt knyttet til hennes moderskap, og fremstilles dermed innen en av de få rammer hvor bildet av en rasende kvinne ikke bare er godtatt, men nærmest forventet, av den mannsdominerte kulturen. Heksa Larissa ser en stund ut til å ha overtaket på sin tidligere elsker, men må til slutt innrømme at også hun har blitt brukt. Selv furiene må til slutt bøye av når Drøm storesøster Døden ber dem ryke og reise. Og Døden er der bare fordi han ikke har gitt henne noe valg.

Vel, ja. Jeg går ut fra at man kan se det på den måten. Dette er slett ikke alt som er å si om den serien, men det er nok én, blant flere, ting man kan legge vekt på. Og jeg utelukker ikke at analysen kan ha noe for seg. Fra mitt eget fag vet jeg at stereotypiske forestillinger kan være robuste, og vanskelige å få øye på, jeg vet at selv velmente forsøk på å bryte med stereotyper kan ende med å stadfeste dem i stedet. Jeg har det inntrykk fra fag og forskning, at folk ser ut til å ha en preferanse for å se dem bekreftet. Men faget mitt er ikke litteraturvitenskap.

Jeg sitter derfor igjen litt i villrede når jeg forholder meg til sånne analyser. Jeg vet for lite om litteraturkritikk, for lite om den akademiske tradisjonen som nettopp går på å avsløre stereotyper i kulturen, som går på å lese en tekst og vise, med eksempler, at den kan se grei ut på overflaten, men i virkeligheten er en gjenfortelling av den dominerende kulturens verdensbilde. Jeg er ikke en gang sikker på om det egentlig er en tradisjon for det. Jeg skulle gjerne ha visst hvilket navn den i så fall hadde, og hvilke metoder man benyttet seg av; min egen erfaring med å fortolke noe er at det ofte er så mangetydig at hva som helst egentlig kan bevises. Jeg skulle gjerne ha visst hva som skulle til for å ikke få den dommen over seg. Kanskje jeg har noen informerte lesere som kan hjelpe? Eller kanskje flire litt av at jeg i det hele tatt bryr meg… Jeg vet ikke, jeg liker bare ikke når det er ting som berører meg som jeg ikke har oversikt over.

I den grad noe eventuelt måtte kunne reduseres til en repetisjon av stereotyper, er det på en måte problematisk. Kanskje ikke først og fremst i ideologisk forstand. Jeg synes tross alt man skal være forsiktig med å fortelle andre hva slags budskap de får lov til å formidle i sin kunst (selv om jeg ikke synes man skal gå av veien for å kommentere noe hvis man er uenig i det). Jeg synes også man skal være forsiktig med å gjøre moralen-i-soga til det sentrale i en fortelling, da blir resultatet som regel pussig. Det problematiske er mer estetisk: Det blir rett og slett bedre kunst av det når man sørger for å styre klar av gamle klisjeer. Eller kanskje man kan si at det estetiske og det ideologiske, akkurat når det kommer til stereotyper, går i samme retning.

Karikaturtrykking

Dagens Radioselskap på P2 kunne vise til at dagens forside på Dagbladet kunne vise til at Facebooksiden til PST viste til en side hvor noen hadde publisert en tegning av en gris med påskriften Muhammed, altså enda en av disse karikaturene. I Radioselskapet spurte de om det at Dagbladforsiden hadde bilde av en PC-skjerm hvor det var bilde av denne karikaturen var greit, eller om det var krenkende mot muslimer.

Som jeg kom frem til i en kaféprat i dag, er dette en sak som har to sider. For meg, som ikke identifiserer meg så sterkt med noen av dem, er det ting med både spørsmålet og konklusjonen i Radioselskapet som virker litt rart. Og det er mye som har virket rart på meg gjennom hele denne karikaturhistorien.

Jeg tror noe av grunnen er at striden har dreid seg mindre om tegningene det er snakk om, og mer om det å trykke dem. Skal man gjøre det, eller skal man ikke, skal man be om unnskyldning eller trykke dem på nytt? Det er disse spørsmålene debatten ber oss ta stilling til.

Problemet er at kommunikasjon fungerer som det gjør. Budskapene går ikke i en enkel sikksakklinje fra en avsender til en mottager og tilbake igjen, men i innviklede løkker, som kan være vel så heseblesende som å ta loopen på Tusenfryd. Når de formulerer seg og fortolker, må begge parter hele tiden ta hensyn til sammenhengen, og til hverandre. Det man ”mente å si” vil derfor alltid ha noe å gjøre med hvordan man trodde man ville bli oppfattet. Og det man på den annen side oppfatter, vil ha noe å gjøre med hva man tror den andre kan ha ment.

Disse tingene går ofte automatisk, og kommunikasjon fungerer gjerne overraskende bra. Men når de underliggende sidene ved kommunikasjonen, når selve handlingen i å ytre seg, blir en del av debatten, blir man nødt til å forholde seg til alle disse antagelsene som om de var skrevet på veggen med store bokstaver. (Man forandrer som kjent ting ved å kommentere dem.)

Gjennom måten trykking og ikke-trykking har blitt stilt opp mot hverandre på, har begge handlingsalternativene fått ganske fastlåste meninger. Det å publisere disse tegningene har så mange ganger blitt gjort for demonstrere, at enhver publisering nå har et demonstrativt element – fordi man ikke kan unngå å vite at det er slik det vil bli oppfattet. Det å la være å publisere tegningene, har på den annen side blitt definert som å gi etter, fordi det har vært så mye press at man ikke kan unngå å vite at det er slik det vil bli oppfattet.

Mer nøytrale betydninger, som at man viser tegningene av rene informasjonsgrunner, eller kanskje fordi man synes de er morsomme, eller tvert i mot skikkelig teite, eller at man lar være å vise dem fordi man ikke synes det er noe vits, (eller fordi man ikke vil gjøre det bare for å demonstrere,) vil være vanskelige å få øye på i kryssilden mellom disse posisjonene. Men kanskje er det nettopp i slike betydninger at man kan finne noen nye spor å gå opp, sånn at man kan si noe om saken uten at det får såpass merkelige utslag som på Radioselskapet i dag.

Jeg nevnte tidligere noe om hvordan denne saken har to sider. Og det er det jeg synes er problemet med den, for ingen av sidene er særlig ålreite. Man burde helst slippe å ta stilling til om noe sånt er ”greit” eller ikke, og for eksempel heller ha muligheten til å si at det er ikke om det er greit som er poenget. Rent personlig er jeg nemlig mer interessert i saker som har mer enn bare to sider, og debatter som i det minste i teorien kan komme til å ta nye og bedre vendinger.