Frykten for å ikke kunne svare på spørsmål

Jeg tror ikke jeg kjenner rekkevidden av min egen uvitenhet. Eller kanskje jeg kjenner den, men bare ikke forstår. Jeg vet ikke helt. Såvidt jeg vet vet ingen alt. Men jeg er lammende redd for å ta feil.

I sosialt ukjent terreng pleier jeg å se for meg at jeg vil  bli konfrontert med at jeg ikke hører til. Da jeg var yngre kalte jeg det "ryggsekk utenfor skolegård-syndromet" – jeg tror jeg har snakket om det før? At jeg hadde en motvilje mot å ha ryggsekk på meg mens jeg gikk forbi en skolegård, fordi noen kunne tro at jeg prøvde å gi meg ut for å være elev der. For sikkerhets skyld gikk jeg og forberedte meg på hvordan jeg skulle forklare meg hvis jeg ble konfrontert.

Senere har jeg snakket om det med – litt for mange ord, kanskje? Når jeg sliter med å finne enkle formuleringer, eller må ty til rare og uvanlige ord, oppfatter jeg det ofte som et tegn på at jeg famler. At jeg ikke helt vet hva jeg prøver å si.

"Frykten for at noen skal tro at jeg prøver å gi meg ut for å være noe jeg ikke er," har jeg kalt det. Så mange ganger at det har blitt en frase for meg, det gir gjenklang i øret når jeg sier det. Det er presist nok, men veldig omstendelig.

Senere har jeg tenkt på det som "frykten for å ta på meg identitetsmarkører med en undertekst jeg ikke forstår". Fordi jeg har lært at identitetsmarkører er en ting... og at det er mye undertekst jeg ikke forstår. Og at det er ganske en jevn nervøsitetsfaktor for meg.

Har jeg nevnt den gangen jeg gikk i kassa for å spørre etter en bok om New York? Og var så redd for at ekspeditøren skulle tro det var til meg selv, så jeg forberedte en lang beskrivelse om hvordan det skulle være en gave, til hvem og hvorfor, som om jeg trengte en begrunnelse, men så holdt jeg igjen og spurte bare etter boka – og ble nesten overrasket over at ekspeditøren bare gikk for å hente den, i stedet for å klatre opp på disken med ville øyne og rope utover hele lokalet at jeg ikke hadde rett til å kjøpe den boken, for jeg hadde ingen god grunn til å være interessert i New York.

Først etter at det lot være å skje ble jeg ordentlig klar over hvor sprøtt det egentlig hadde vært. Angstbildet av verden og den virkelige verden stod side om side for meg, og jeg ble overrasket selv over kontrasten.

Kanskje jeg kan koke de omstendelige formuleringene ned til noe sånt som "frykten for å bli avslørt som utenforstående?"

Fra barnehage til tidlig ungdomsskole samlet jeg meg alt for mange erfaringer med å ikke føle meg velkommen der jeg var. Noen av dem reelle, noen kanskje litt overdrevne... jeg opplevde det lissom som grunnstemningen i livet, og jeg har lært meg selv opp til å forberede meg til det der øyeblikket. Det hvor noen kommer og forteller meg at jeg har gått inn feil dør, besøkt feil klubb, kan du være så snill å gå, du har ikke noe her å gjøre.

Det skjer egentlig ikke særlig ofte.

Men jeg har kanskje ikke tatt det helt ut av tomme luften heller? Det kan hende at angstbildene i hodet mitt er gjenspeilinger av noen faktiske sosiale mekanismer som jeg har lagt merke til, men ikke helt forstått?

– for noen dager siden så jeg en artikkel om ting som gjorde miljøer vanskelig å komme inn i for utenforstående. Den ligger her, men jeg har nølt litt med å lenke til den, for det handlet spesifikt om ting i nerdemiljøer som gjorde det vanskelig for kvinner å føle seg tilpass, og jeg kommer fra den privilegerte parten her. Altså, jeg er en mann. Og når jeg tenker meg om, hører jeg også til andre sosiale grupper med det man kan kalle, majoritetsstatus, med mer sosial aksept og posisjon... og et av privilegiene det er snakk om er at jeg har større sjanser til å få innpass... de fleste steder. Så utestenging kan være ille nok når det skjer, men ville ha rammet enda hardere om jeg hadde vært en annen.

(Og et notat til meg selv: Jeg er også nervøs når jeg bruker begreper som privilegium, majoritetsstatus, osv. Betyr det at jeg gir inntrykk av å være innforstått med tankegang og terminologi? Har jeg alle svarene for hånden hvis noen utfordrer meg på bruk eller innhold av begrepene... eller hvis noen er uenige og vil diskutere? Det er derfor DISCLAIMERGNOMEN often holder meg tilbake når jeg vil ta inn sånne perspektiver. Fordi jeg er redd for å få kommentarer og spørsmål og bli stående uten svar. På en måte tror jeg kanskje hele dette innlegget er et forsøk på å komme til bunns i DISCLAIMERGNOMEN.)

DISCLAIMERGNOMEN: Drøm videre, Martin. Ingen jævla lesere lar seg innbille at det er noe seksuelt mellom deg og meg.

Hehe, jeg sa noe med en dobbeltbetydning. Men det i artikkelen som fikk meg til å gruble, var da jeg leste om folk som stiller inngående kontrollspørsmål til nykommere. Når kom den-og-den plata ut, eller hvem spilte den-og-den birollen i en film som ikke så mange har sett, og hvilke andre roller er vedkommende også kjent for? Miljøer og subkulturer samler på mengdevis av detaljkunnskap. Nerdemiljøer ikke minst. Og hvis man ikke kan svare ser alle som står rundt at man egentlig ikke passer inn. Det minnet veldig om de verste angstbildene. Ekspeditøren som står på disken og fråder.

Så det var den lange tankerekken som bragte meg inn på "frykten for å ikke kunne svare på spørsmål."

Før jeg går videre vil jeg nevne at det kanskje er andre sider ved det også enn tilhørighet. Noe av det skrev jeg litt om før jul. Det at jeg har et bokstavlig forhold til verden. Eller kanskje et litt for verdslig forhold til bokstaver. Jeg klarer ikke helt å se forskjellen. Ordet "pipe" kan virke like solid som en pipe. Og dermed blir det å si noe som er feil, selv i beste mening, som å føre en løgn, et misforhold, inn i verden.

Om jeg gir inntrykk av at jeg hører til et sted, og at jeg kan svare på sånt som de innvidde vet, har jeg vær så god å få det til også. Hvis ikke har jeg lovet bort for mye.

Og som enda en ting kan det å bli stående uten svar forstyrre den vanlige rytmen i en samtale. Plutselig er det min tur, og så vet jeg ikke hva jeg skal si. Jeg føler meg dum og hjelpeløs, jeg blir stående og fomle, og praten går i stå – i angstbildene mine i det minste. Og i angstbildene til ganske mange vil jeg tro, antagelig ikke bare autister. (Men autister har kanskje enda færre ressurser å ta av når samtalen skal hentes inn igjen?)

Frykten for å ikke kunne svare på spørsmål har gjort meg opptatt av å sikte meg inn på hvor mye jeg kan om et tema eller ikke. Selv om jeg ofte sikter feil, både ene og den andre veien. Jeg forteller veldig ofte til folk at "jeg kan ikke så mye om dette", understreker min egen kunnskapsløshet i det vide og brede og til det kjedsommelige, for at ingen skal blir særlig overrasket når jeg blir satt fast. Men så viser det seg ofte at jeg kan mer enn jeg tror.

I motsatte tilfeller hopper jeg uti noe jeg tror jeg har greie på, og blir forvirret når jeg ikke klarer å svare på alt. Da lurer jeg plutselig på om jeg egentlig har greie på noe. Og trekker meg tilbake fra situasjonen.

Å hoppe uti det er ofte den eneste måten å lære. Noen ganger får man bare med seg den lærdommen at det er skummelt der ute, og så nøler man med å kaste seg uti det igjen... andre ganger holder man ut lenge nok på dypet til at man rekker å lære noe før man kommer seg på land igjen.

For noen uker siden på twitter lærte jeg noe av å ikke trekke meg tilbake. Det var en melding som etterlyste folk med aspergerdiagnose, til å svare på noen spørsmål om seg selv. "Ja, dette liker jeg å snakke om," svarte jeg. Det var flere andre som også ble med. Men så kom det første spørsmålet – hva syntes vi om hvordan diagnosen ble representert i media? Og jeg oppdaget at... jeg hadde ikke noe å svare på det? jeg har ikke noen veldig sterk mening? og lurte med meg selv, er ikke en gang autisme et tema jeg har kunnskap om?

Men da de neste spørsmålene kom var jeg med igjen. Det var bare akkurat pressedekning jeg ikke hadde reflektert så mye om. Og når jeg tenker meg om vet jeg dessuten at det å si hva jeg synes om en ting er en noe jeg sliter med ofte. Så det var ikke så rart at jeg ble stående fast akkurat der.

På samme måte med den ekspeditøren ble jeg oppmerksom på innholdet i angstbildene mine fordi det skilte seg så veldig fra det som faktisk fant sted. Bare ett lite spørsmål, ett vanskelig spørsmål, og det skulle liksom bety at jeg ikke kunne noe som helst?

Enten jeg unngår situasjoner fra begynnelsen av, eller hopper uforberedt ut i dem og trekker meg unna så fort det skjer noe uventet, er frykten for å ikke kunne svare på spørsmål en god del av grunnen til at jeg ikke prøver meg så mye ut sosialt. Men fremover har jeg lyst til å prøve meg ut mer. Jeg tror jeg vil avslutte innlegget med noen øvelser jeg ser for meg at kan gjøre meg litt tryggere...

1. Jeg kan øve meg på å ikke trekke meg unna når det kommer spørsmål jeg ikke er forberedt på... det har jo hjulpet meg med så mange andre ting jeg har unngått, som for eksempel det å skrive. Jeg kunne for eksempel tenke meg å gå på noen flere konserter. Musikk har vært noe av det skumleste for meg å snakke om, kanskje nettopp fordi de innvidde har så veldig mye småkunnskap... mens jeg ikke en gang klarer å si hva jeg synes om en ting.

2. Jeg kan øve meg på å få en følelse i ulike miljøer for hvor sterkt de skiller mellom utenforstående, nykommere og veteraner. I noen miljøer er det bare rett og rimelig at man er litt på vakt mot de som ikke hører til, og da er det bare rett og rimelig at jeg følger trangen til å signalisere at jeg ikke hører til. I andre miljøer bryr man seg ikke så mye som jeg tror. Og det kan være lurt om jeg kan lære meg å se forskjellen, og ikke la magefølelsen bli overskygget av angst.

3. Forutsigbarhet demper angst, så for å hjelpe meg med 1) og 2) kunne jeg prøve å få en bedre følelse for hva jeg egentlig vet om et emne. Lære meg til å gjøre et anslag. Og et første skritt mot det er vel å lære av episoden med aspergerpørsmålene... det at jeg står fast på én ting, betyr ikke at jeg mangler kunnskap om alt.

4. Hvis jeg skal finne ut hvor mye jeg vet, må jeg også ha en følelse for hvor mye det er normalt å vite. Kanskje jeg venter for mye av meg selv? Heller ikke eksperter kan vel nødvendigvis svare på alt?

5. Lære meg hvordan jeg skal bringe samtalen videre når jeg støter på spørsmål jeg ikke kan besvare. Gjerne med noen konkrete replikker jeg kan si. Som sitter så godt at jeg kan ta dem frem selv om angstnivået og forvirringen tar overhånd.

Hvordan har dere andre et overblikk over alt dette – eller har dere? Omfanget av deres egen uvitenhet? Hvor mye mer eller mindre dere vet enn den dere snakker med? Hva gjør dere når dere står fast? Hva gjør dere når dere er så flaue eller redde eller føler dere ydmyket, men likevel klarer å få samtalen til å gå videre? Jeg har ikke akkurat et myldrende kommentarfelt, men tar gjerne imot ideer og diskusjon.

34 spørsmål om arbeid, vennskap og sex

Noen ganger kan det bli litt travelt oppi hodet. Man prøver å holde på for mange tanker samtidig. Ingen av tankesporene lar seg avslutte eller legge bort, de blir bare værende sånn i utkanten av bevisstheten, side om side, hvor de dulter borti hverandre og ber om oppmerksomhet, og man bruker innmari mye krefter bare på å huske alle sammen og får ikke så mye igjen til å finne svar på noen av dem.

Jeg har lært meg å kjenne igjen akkurat den stressfølelsen, sammenlignet med alle andre slags stressfølelser. Det kjennes ut som en slags varme øverst i panna (spør meg ikke hvorfor). Og når jeg blir oppmerksom på det vet jeg at jeg trenger blyant og papir. Og så raser det ut med alt jeg har gått rundt og grublet på, og jeg blir sittende med en så lang liste at jeg ikke synes det er rart jeg har vært sliten.

En fysisk følelse av lettelse tar meg, og den betyr ofte jeg har kommet ca halvveis.

Stort sett har det dreid seg om ting jeg må få gjort, på kort sikt og lang sikt. Betale den regningen. Lage pølser til middag. Skrive en roman. Men nå om dagen, når jeg står midt i én stor forandring i livet (arbeidstrening), og prøver å sette fart i en annen stor forandring i livet (et mer aktivt sosialt, seksuelt, og muligens romantisk liv), har det også vært fullt av spørsmål jeg gjerne skulle ha besvart.

Jeg har et annet sted på nettet hvor jeg pleier å skrive ned sånne spørsmål, og sitter ofte igjen med temmelig gode svar, men nå har spørsmålene kommet raskere enn jeg har klart å skrive, og blitt sittende fast på vei ut så jeg ikke har visst hvor jeg skulle begynne. Så jeg satte meg ned for noen dager siden og prøvde å lage en liste, hvor jeg bare formulerte spørsmålene for egen lesning, uten å ta med noe særlig kontekst eller noe.

Det ble 34 spørsmål, så det er ikke rart jeg har vært litt sliten.

Jeg har lyst til å legge ut hele lista, mer eller mindre sånn som den er. Eventuelt føye til noen setninger kontekst og forklaring, men ha en regel om ikke mer enn et par. Det betyr at det kommer ut ganske uredigert tankemateriale, og noe av det har å gjøre med seksualitet, så jeg vil legge til et SELVUTLEVERINGSVARSEL i tilfelle ikke alle jeg kjenner har lyst til å lese så mye av dette (og litt fordi jeg er flau over det selv).

Jeg tror jeg gjør det først og fremst å vise frem litt av hvordan hodet mitt ser ut på innsiden. Og litt for å oppbevare det et annet sted enn i hodet.

Men hvis det er noen som vil svare på et spørsmål eller to så vær så god. Eller kanskje si noe om trekkene de har felles... Mange av dem handler om rigid eller bokstavelig tenkning, eller om at jeg begynner å forstå elementene i å forholde meg til andre, men ikke har erfaring til å skjønne hvordan de henger sammen. Jeg blir lett forvirret av ting med bevegelige deler.

1. Hvor mye må man være der for noen for å være en god venn? (Kontekst: Jeg har, forholdsvis ofte, et behov for å være alene med meg selv som er såpass sterkt at det koster meg mye å ha noe særlig kontakt med andre. Hvis jeg overser det behovet mer enn et par ganger kommer jeg til å være engstelig og urolig i en god stund fremover)

2. Hvor alvorlig må behovet til en venn eller partner eller noe være for at jeg ikke kan avslå selv om jeg trenger tid alene veldig?

3. Hvor bokstavelig mener andre det når de sier at de slipper alt de har i hendene for å være der for vennene sine?

4. Hva slags grenser kan man ha for seg selv om man er eneste person i nærheten under en alvorlig krise?

5. Hvor mye kan jeg på eget initiativ tilby meg å stille opp for noen før det betyr at jeg har gitt dem falske forhåpninger hvis jeg senere møter en grense eller begrensning?

(og så en brå vending til):

6. Hva slags seksuelle opplevelser er det egentlig jeg søker?

7. Hvilken rolle spiller det å ha et sosialt nettverk når man søker etter mer uforpliktende former for sex?

8. Hvordan blir man kjent med folk?

9. Hva vil det si å bli bedre kjent med noen man er tiltrukket av før man sier at man er tiltrukket av dem og tiltrekningen er der, men det er ikke på grunn av tiltrekningen man blir kjent med dem? (Kontekst: Jeg har forstått og er helt enig i at det er påtrengende å bringe tiltrekning på bane for tidlig. Man må bygge en viss grad av forbindelse først. Og for å bygge en god forbindelse må man ha mer enn bare ett mål for øye, det blir ingen god forbindelse hvis man ikke er interessert i personen som person. Så problemet mitt har vel å gjøre med å ha flere tanker i hodet samtidig. At tiltrekningen min er der, og er med å styre meg, men den er samtidig ikke det eneste som styrer meg. Og jeg prøver å forstå hvilken rolle den har.)

Her får jeg et innspill fra DISCLAIMERGNOMEN: Noe av poenget, Martin, er at det å bli kjent med noen ikke er en sjekkliste av oppgaver du få unna før dere ender til sengs. Men likevel sitter du her og snakker om det på en ganske så skjematisk måte. Så kanskje problemet ditt har å gjøre med det?

På en måte, ja. Men jeg tror det vil bli bedre med erfaring... akkurat nå prøver jeg å lære meg de sosiale ferdighetene. Etterhvert som de får bedre flyt på seg fungererer de nok på en mindre skjematisk måte.

DISCLAIMERGNOMEN: Dette ble mer enn noen setningers tilføyelse Martin.

Til gjengjeld har det noe å si for de neste par spørsmålene på lista også.

10. Hva vil det si å gå på faste aktiviteter for å møte flere folk som en måte å øke sjansene for å finne noen å ligge med, samtidig som det ikke er for å lete etter partnere jeg går dit?

11. Har typen av forbindelse man bygger noe å si for hva den andre oppfatter at man er ute etter... jeg tenker kanskje særlig i definerte sjekkesammenhenger, som nettsjekking... kan det bli oppfattet som om jeg søker etter noe mer seriøst enn jeg gjør dersom spørsmålene jeg stiller går på mer personlige ting, og gjør det i så fall at jeg gir falske forhåpninger?

12. Hva vil det si å bli kjent med noen som person?

13. Hvordan eskalerer man flørtingen uten at det blir for brått eller påtrengende?

14. Hvordan nører man opp under småprat lenge nok til å vite om samtalen får sitt eget liv eller ikke? Hvordan lytter man oppmuntrende?

15. Hvordan starter man opp igjen en chatsamtale med noen man er i gang med å bli kjent med? (Altså en samtale hvor man sender korte meldinger til hverandre etter tur, men hvor samtalen har stanset for eksempel fordi man har sagt god natt?)

16. Hva er vanlige normer for turtaking i samtaler på chat?

17. Hvis jeg ser etter noe "ikke veldig seriøst", hva er det jeg ser etter i stedet?

18. Hvordan kan jeg uttrykke at det kommer an på person og situasjon og hvordan det utvikler seg uten å være en sånn som forleder andre med falske forhåpninger? (Bakgrunn: Jeg har sett eksempler på og omtaler av sånne folk som sier "så får vi se hvordan det går" eller "jeg vet hva jeg leter etter når jeg finner det" som en taktikk for å holde noen gående på falske forhåpninger... jeg har ikke lyst til å være en av dem.)

19. Er det noen det ikke kommer an på person og situasjon for? Er det noen som vet hva de leter etter før de finner det?

20. Hva er forskjellen på å ha partnere som ikke er kjærester og det å behandle partnere som en bekvemmelighet?

(Jeg lurer på om jeg har funnet svaret på spm 18-20, særlig 20, mens jeg har skrevet dem om for publikasjon – jeg tror det har nettopp å gjøre om å holde noen gående på falske forhåpninger? Jeg tror det også ligger under at jeg er flau over å ønske meg partnere som ikke er kjærester... det har jeg vært fra jeg begynte å skrive om det... men folk sier at det er mer normalt enn jeg tror.)

21. Er det galt å definere det jeg leter – og ikke leter – i form av noen parametre? Heller enn "kjærester, venner, elskere" osv ha en formening om for eksempel hvor mye nærhet jeg føler for å dele, hvor tett innpå hverandre jeg føler for å komme, hvor mye vi kan og skal stille opp for hverandre... (Hvorfor lurer jeg på om dette er galt? Fordi parametre føles kaldt, teknisk, mens mennesker som står en nær skal behandles med varme.)

22. Kan jeg si at jeg er åpen/nysgjerrig på forskjellige seksuelle aktiviteter samtidig som jeg har noen absolutt harde grenser – er "åpen for mye" det samme somi "åpen for alt"?

DISCLAIMERGNOMEN: Nei, Martin, det er det ikke. Nå tenker du fryktelig rigid.

Ja, jeg er litt redd for undertekster jeg ikke kan overskue.

23. Hvorfor føles det som jeg gjør noe galt når jeg har personlige grenser?

24. Har jeg alltid hatt sånn problemer med grenser? (JA, og verre før enn nå.)

25. Hvordan oppdager jeg de sosiale og profesjonelle nettverkene jeg trenger for å få ting jeg skriver mer ut i verden?

26. Hvordan bidrar jeg til dem, gjør en innsats, kommer inn i dem, uten å være en som bare bruker dem?

27. Hvordan forholder jeg meg til at andre der har gjort enn større innsats/har større tilhørighet der enn meg?

28. Hvordan gjør jeg noe annet enn det alle andre har gjort før? (Dette spørsmålet forstår jeg ikke helt hva betyr. Men det står på lista mi.)

29. Hvordan kan jeg skrive om noe mer enn min egen navle, når jeg er så redd for å gjøre ordentlig research?

30. Hva vil det si å gjøre research?

31. Hvordan beveger jeg meg i sosiale og profesjonelle nettverk når jeg er så redd for å vise tilhørighet?

32. Hva er nyansene mellom det å prøve å fikse alt som er galt i verden, og det å være en passiv tilskuer til alt (og dermed medskyldig)?

33. Hva med folk som ser ut til å si at det å ikke prioritere deres sak er likeverdig med å være en passiv tilskuer til alt? De som sier at "det er alltid en eller annen unnskyldning", som om det at jeg har andre ting jeg må gjøre eller at må ta vare på meg selv er unnskyldninger... forstår jeg de menneskene riktig?

34. Hva når forskjellige mennesker har forskjellige saker, og alle sier at "det er alltid en unnskyldning", og jeg opplever det som sant fordi jeg har vansker med å abstrahere?

Og det var de 34 spørsmålene. Nå må jeg bare skynde meg å få dem ut på nettet før jeg føler trangen til å føye til noe mer.

Å få til alt på første forsøk

Hva var det jeg skrev her sist?

At jeg skulle prøve å skrive en del på engelsk fremover. Jeg hadde en ny engelsk blogg, og jeg hadde en tanke om å dele opp skrivingen. Det ble litt ensporet her for meg mot slutten. Jeg ville skrive en blogg med ting jeg var interessert i, og endte med å bare skrive om meg selv. Det var nyttig for meg, og sannsynligvis litt til glede for andre, men... det ble litt for ensporet til slutt. Så jeg tenkte å ta med sjelegranskingen over på den engelske, og koble det til noen forumer hvor jeg drev med det samme, og så prøve å finne andre ting å skrive om her.

 

Ingen av delene ble det noe særlig av. Jeg har skrevet andre ting. Øvd meg på å jobbe med mer langvarige prosjekter. Ikke at jeg har blitt ferdig med noe, men jeg har i hvert fall kommet lengre enn før. I tillegg til de forumene... hvor jeg har fått masse innspill, og oppmuntring, og tilhørighet, og funnet svar på en del av tingene jeg gikk og grublet på før. Så det er jo fint.

Jeg har noen tanker om hva jeg vil prøve til neste år. Det kan hende jeg kommer til å tenke høyt om det her. 

Men det jeg vil skrive om akkurat nå er noe jeg nettopp sa på Twitter:

Ok Martin, gjenta etter deg selv: Jeg må ikke være sosialt feilfri for å ha lov til å omgås folk.

— Martin BG (@bullgudmundsen) 12. desember 2015

– og jeg fikk masse... likes heter det visst nå, og noen retweets, og noen oppmuntrende kommentarer, og hele tiden tenkte jeg at "men hva om folk leser noe annet i det enn det jeg mente, for det kan jo faktisk leses på flere måter, som for eksempel at jeg prøvde å si noe om samfunnets krav og sosiale normer og at det forventes at vi skal være perfekte (for det er en ganske populær ting å snakke om, men det er ikke noe jeg er så opptatt av selv), eller at jeg snakket om å godta mine egne feil (for jeg er litt for opptatt av mine egne feil noen ganger), mens jeg i virkeligheten prøvde å formulere noen tanker som det ligger en del forhistorie bak, men den kjenner ikke folk, så derfor kan de ha trodd at jeg prøvde å si noe om det andre".

Og dermed illustrerer jeg akkurat det jeg prøvde å si til meg selv... kanskje jeg ikke får til å uttrykke akkurat det jeg vil si på første forsøk, men jeg er ikke nødt til å få til det hvis jeg skal ha lov til å omgås folk...

Jeg snakket med psykologen min (som man gjør) om det å be folk ut på date, hvorfor det var så vanskelig for meg, all informasjonen jeg følte jeg skyldte vedkommende og hvordan skulle jeg klare å pakke alt det inn i en setning. Og hun skjøt inn: "Det virker som du tror du må få det til på første forsøk?"

Og jeg svarte: "Ja. Hvorfor i all verden tror jeg det?"

Og det minner meg om noe moren min pleier å fortelle, at da jeg var liten prøvde jeg aldri på noe nytt med mindre jeg var sikker på at jeg ville få det til med en gang. Jeg var sen med å begynne å gå, sen med å begynne å snakke, sen med å si bokstaven "rrrrrrr" – jeg gjorde det ikke før jeg endelig følte meg trygg nok til å prøve.

Så det handler ikke direkte om at "samfunnet krever at vi skal være perfekte," for jeg har heldigvis ikke følt noe særlig av det presset selv (jeg er klar over at det gjør meg heldig). Jeg tror ikke en gang det handler om at jeg krever at jeg skal være perfekt, eller at jeg misliker å mislykkes, i og for seg... jeg tror det handler om at jeg misliker å føle meg klossete.

Jeg hater følelsen av å fomle og prøve å få til og rive ned ting og skvette når jeg kommer borti noe jeg ikke hadde tenkt på at var der og føle at jeg holder på å snuble og bruke feil muskler for å rette meg opp så jeg presser på blæra og dermed skvetter på en annen måte. Som er følelsen av å være klossete fysisk.

Eller si noe jeg ikke mente å si eller love noe jeg ikke mente å love eller gi folk forventninger som gjør at de blir skuffet eller kanskje aller verst si noe som får folk til å føle seg presset så jeg krever mer og tar større plass enn jeg har rett til. Som er følelsen av å være klossete språklig og sosialt.

Begge deler har med koordinasjon å gjøre, og jeg kan sikkert føre noe av det tilbake autisme. Og det er en annen, i hvert fall autistisk ting, med å ta ting veldig bokstavelig... jeg sliter med å vite forskjell på tegn og ting. Det folk sier, og det som faktisk er. Sånn som pipebildet til Magritte. Selv om jeg skjønner hvorfor bildet ikke er en pipe, får jeg ikke helt fatt på det med sosiale ting.

Jeg vet ikke hvor godt jeg kan forklare det, for jeg skjønner det ikke. Men for å ta et eksempel: Om noen for noen år siden sa "vi må treffes en gang til uka, jeg ringer deg" ville jeg ha unngått å gjøre andre avtaler den uka, og ventet hele uka på å bli oppringt. Vel, mer eller mindre. Fordi hvis noen sier noe som kanskje skal skje blir det en del av virkeligheten. Ordet fanger.

Og her og nå – så fikk jeg problemer med å skrive forrige avsnitt, fordi det kunne virke som om jeg fortsatt hadde problemer med "en gang til uka," mens det faktisk er noe jeg har blitt flinkere med. Om jeg hadde sagt at det var sånn nå og det ikke var sant ville jeg har uttrykt noe som brøt med virkeligheten, og det ville føles som en fysisk skade. Fordi ordet fanger.
 

Jeg pleier å utrykke meg mer omstendelig enn jeg trenger, fordi jeg er er så innmari redd for å bli misforstått. Er det fordi misforståelse føles som en slags utilsiktet løgn? Og fordi løgn, i sin tur, ikke bare er uærlig, det er også nesten en slags revne i virkeligheten...

Så hva skal jeg da gjøre med all underteksten som er en stor del av all kommunikasjon, og en enda større del av sosial kommunikasjon? For det første sliter jeg litt mer enn andre med undertekst, og for det andre sliter alle andre også med undertekst. Vi misforstår hverandre hele tiden. Det er et under at kommunikasjon i det hele tatt er en ting.

Sammenlign det jeg nettopp sa

jeg er så innmari redd for å bli misforstått

med det tankereferatet jeg gjenga lenger oppe

men hva om folk leser noe annet i det enn det jeg mente, for det kan jo faktisk leses på flere måter, som for eksempel at jeg prøvde å si noe om samfunnets krav og sosiale normer og at det forventes at vi skal være perfekte (for det er en ganske populær ting å snakke om, men det er ikke noe jeg er så opptatt av selv), eller at jeg snakket om å godta mine egne feil (for jeg er litt for opptatt av mine egne feil noen ganger), mens jeg i virkeligheten prøvde å formulere noen tanker som det ligger en del forhistorie bak, men den kjenner ikke folk, så derfor kan de ha trodd at jeg prøvde å si noe om det andre

Å snakke til vanlig er det samme som å koke de 125 ordene ned til 9. Eller skrive. Hvor skal man begynne? Hva skal man kutte ut?  Det er noe av grunnen til at Twitter funker bedre for meg enn blogg – der har jeg lært meg å tenke i riktig format. Det er noe av grunnen til at jeg begynner på så mange innlegg som ikke blir ferdige. Det blir så slitsomt å presse hele rekken av tanker gjennom den lille, smale trakten som er en setning. Det er grunnen til at jeg noen ganger blir stående og åpne og lukke munnen når jeg egentlig har noe viktig jeg vil si. For ordene setter seg fast i trakten, så jeg ikke får ut noe som helst. Det er noe av grunnen til at jeg har en DISCLAIMERGNOM på denne bloggen, han gir en stemme til i hvert fall noen av de forbeholdene jeg ikke klarer å putte inn ellers.

Det er noe av grunnen til at det er så vanskelig for meg å be folk ut. Eller ta opp andre sosiale ting. Diskutere forholdet mellom meg og en annen. "Jeg vil gjerne at du gjør sånn, jeg liker ikke at dette skjer, det gjør meg glad når du sier det og det, har du lyst til å treffes en dag til uka, har du lyst til å være mer enn bare venner..."

Jeg synes jeg må få med meg så mye. Passe på å ikke love for mye. Passe på å ikke kreve for mye. Faen, jeg klarer knapt å få meg til å si navnet på noen, fordi bare det er å ta opp forholdet mellom dem og meg. Jeg klarer knapt å si navnet på fiktive karakterer.

Men fordi jeg ikke vil noen skal misforstå: Jeg har blitt flinkere til mye av dette i det siste. Jeg begynner å lære meg hvordan jeg skal stille spørsmålene, og håpe at forbeholdene heller lar seg oppklare underveis. Om noen dager skal jeg drikke øl med noen jeg har truffet på Tinder.

"Lyst til å treffes?"

"Klart det!"

Egentlig er det ikke så komplisert.

Kommentaren fra psykologen, pluss innspillene fra forumet jeg er på, pluss det at jeg har tenkt så mye på alt sammen, har lissom gitt meg lov til å si at jeg ikke må være sosialt feilfri for å ha lov til å omgås folk. Og at hvis jeg sier noe som ikke er helt korrekt, betyr det ikke at jeg har innført en løgn i verden som kan få romtiden til å revne i sømmene.

Om sexlivet mitt

Jeg husker – noe av det tidligste jeg hørte om samleie var at det kunne virke som en rar ting å gjøre, men for de voksne kunne det være en veldig hyggelig ting. Jeg tror det sto i kroppen min-boka til Trond Viggo… Samtidig pleide jeg å fantasere opp lange føljetonger i hodet mitt da jeg var liten. Ting skulle stemme, plottet skulle henge sammen. Men på et tidspunkt ville jeg at hovedpersonene mine skulle stifte familie, og da slet jeg mye med å finne ut hva som skulle motivere dem til noe sånt.

Til slutt ga jeg opp og lot det skje ved et uhell. Mannen gikk rundt i leiligheten og kom til å snuble sånn at han landet rett over damen, og havnet inne i henne. Ved et uhell. Sånn kunne jeg tillate at alle barna kom til verden.

Man kan få mye rart for seg som liten, men det plothullet jeg forteller om nå har jeg ikke helt blitt kvitt som voksen heller. Man lærer jo med tiden at det fins nærliggende og plausible grunner til å ville overlate eget kjønnsorgan i noen andres varetekt for en stund. Men selve viljeshandlingen, grensekryssingen, har jeg hatt tungt for å se for meg. Særlig tungt for å identifisere meg med den.

Det følger et SELVUTLEVERINGSVARSEL her, og et lite VARSEL OM AT ORDET SEX BLIR NEVNT også. Mest for min egen sinnsro sin del, jeg klarer ikke holde helt styr på hva man snakker om i godt selskap og ikke. Derfor lar jeg jo for det meste vær.

Men altså så har jeg hatt tungt for å se meg selv som en mulig seksuell aktør.

– som ungdom fantaserte jeg mye om den emosjonelle barrieren. Kjønnsorganer kom ikke noe særlig i bruk. Det gikk på det første kysset, den første kjærlighetserklæringen. Jeg brukte de fantasiene som innsovningsteknikk, så mye gikk jeg opp i dem. I mange år fikk jeg ikke sove før jeg klarte å forestille meg en jente som ad omveier fikk vite at en gutt var avstandsforelsket i henne – og som gjengjeldte det, og så kysset de – og så fulgte jeg ikke fantasien lengre enn det. Og da mener jeg ikke bare det seksuelle. Jeg hadde ingen forestilling om hva kjærester faktisk skulle gjøre sammen.

Det var en periode med vonde og sterke følelser – på avstand – for både den ene og den andre i omgangskretsen, som hovedsakelig betød på skolen. Jeg pleide å tenke på det som avstandsforelskelser, men jeg vet ikke helt lenger. Jeg vet jo ikke hvordan det føles for andre. Skrekkblandet fryd, tror jeg, men det har vært så mye skrekk og så lite fryd i det for meg.

– såpass at de gangene jeg tross alt har hatt kjæreste har jeg begynt å tvile på mine egne følelser fordi skrekken ikke var der mer. Opp mot den har alle de andre følelsene virket matte, uekte.

I fantasien skulle det skje ad omveier. Helst ved uhell. I virkeligheten har det skjedd – et par tre ganger – med overlegg. Men det har jo kostet. Første gangen jeg sa til noen at jeg, vel, tenkte veldig veldig mye på henne, så anstrengte jeg meg så hardt at jeg opplevde fysiske lammelser etterpå. Virkelig. Fingrene mine ble stive og numne etterpå, jeg klarte ikke å bevege dem. (Hun likte meg også.)

– som etter hvert voksen, i begynnelsen av 20-åra, ble jeg helt opphengt i tanken på tilfeldige seksuelle møter. Jeg hadde noen forhold bak meg, og en del samleier innenfor de forholdene. En dag ville jeg prøve på det med forhold på nytt. Men det med sex uten noe forhold i det hele tatt tok en veldig plass oppe i hodet mitt. Som noe jeg ville nesten aller mest i verden, men så skjedde det meg aldri. Jeg forstod ikke hvorfor det ikke skjedde.

Jeg lurte på om det skyldtes en eller annen avgjørende mangel, en forferdelig mangel. Det hadde en veldig makt over meg. Det var et stort plothull i alle forestillingene mine om det.

Det sitter langt inne for meg å snakke om det seksuelle. Ellers i verden liker jeg jo nesten å utlevere meg selv. Men når jeg skal snakke om seksuelle følelser – ønsker – fryser jeg, ordene dukker ikke opp, tanken klarer ikke å samle seg. Jeg må ty til omveier. Omskrivinger. Plothull.

Vel, mindre det siste året. Jeg skriver jo dette. Jeg tenker ikke på å gjøre det anonymt. Disclaimergnomen får ikke mer av meg enn et lysende rødt selvutleveringsvarsel i begynnelsen. (Og han slår seg til ro med det, sitter der i hjørnet og tygger på det som et kjøttben.) Jeg kjenner ordene komme, akkurat de ordene jeg trenger, enda lettere enn jeg trodde da jeg satte meg ned med det for et førsteutkast siden.

Lettere enn med noe jeg har skrevet på lenge, faktisk. Skal vi se hvordan neste avsnitt går?

Jeg har lyst på litt sex snart. Se… flere ord trengte jeg ikke. Jeg har den samme gamle lysten på mer eller mindre tilfeldig sex, og helst ikke noe fast forhold. Og jeg har skrevet flere avsnitt om hvorfor. Men de tar jeg ikke med, for jeg skjønner mens jeg sitter her at det ikke er noe jeg egentlig trenger noe forsvar.

Ro deg ned Martin, sier Disclaimergnomen. Sist du la ut de ordene på nettet tolket noen det som en kontaktannonse. Ja, svarer jeg, og det førte oss etter noen omveier til sengs. Jo, men likevel. Det var i en helt annen sammenheng. Dette er bloggen din. Bolig for ditt litterære jeg. Ikke noe simpelt sjekkested.

Ok. Om jeg sier at det ikke bare handler om sexlivet mitt i grunnen. Dette innlegget er ikke bare noe jeg skriver for å øve meg opp til å snakke om det. Det handler om å finne ut av verden sånn generelt. Jeg hadde en veldig hullete bevissthet en periode. Store felter av tåkelagt verdensbilde. Og hva mener jeg med tåkelagt verdensbilde? Det jeg ikke forstår, har ord for, en gang klarer å tenke på.

Ikke så mye på grunn av angsten og selvbildet som har hengt over meg seksuelt, for jeg snakker om helt andre slags områder. Jeg har ikke forstått – kroppssansene, for eksempel, har ikke kjent forskjell på når jeg er sulten, sliten, eller for varm. Eller forskjell på forelskelse og panikk. Har ikke forstått meg på studieteknikk, ikke skjønt hvordan andre har klart å ta notater eller lese lekser. Har ikke forstått meg på tekstiler, kunne ikke om jeg hadde fått betalt for det sagt forskjellen på en bukse og en annen så lenge de hadde samme farge. Har ikke forstått meg på musikk eller poesi – forstår meg fremdeles ikke på billedkunst.

Og så har jeg plutselig funnet en nøkkel – det virker som plutselig, selv om det sikkert ligger grunnlagsarbeid bak. Jeg har fått påpekt at den ene buksa der har en søm som mest er til pynt, og plutselig ser jeg forskjell på både sømmer, snitt, og ulike rynker, tråder, revner, knapper som bare er til pynt, i hvert fall om jeg ser etter. Jeg har grepet fatt i at musikk går på gjentagelser og variasjoner, og plutselig får jeg tak på det som kommer ut av radioen. For ikke så lenge siden hørte jeg en hel pianosonate på radio uten å koble ut og tenke på helt andre ting etter et halvt minutt, og det er faen meg første gang.

La oss blande metaforer her, tenk på en garnvase. Prøv å få øye på en enkelt trådlengde, følg den med øynene når den løper over en annen, ligger innimellom fire helt like trådlengder, går innimellom tre, forsvinner inn vasen og ut på den andre siden, og du skal fortsatt følge tråden – ja, la oss virkelig blande metaforer – blikket fester seg ved den vasen som et par nypolerte glassko ville ha festet seg til en nypreparert skøytebane, i hvert fall mitt blikk.

Ikke bare garn, men verden, har en sånn avstøtende kraft på meg når jeg prøver å få grep om den. Og det rimer med det jeg vet om autisme. Verden fremstår mer oppstykket, i større detalj, så mye større at man blir tullerusk av å prøve å forstå seg på den. Tror jeg. Jeg vet jo ikke hvordan det oppleves for alle som ikke er autister. Kanskje vi tuller og roter akkurat like mye hele hurven.

Men når man finner enden av garnet så har man egentlig alt man trenger. Da kan man nappe, og følge bevegelsen innover i vasen. Man kan dra ut litt og litt garn så man ikke mister den dyrebare enden av syne igjen. Det er tidkrevende. Men til slutt sitter man der med et velordnet og kulerundt nøste. Eller i stedet for en garnende finner man en eller annen bit av verden som man plutselig skjønner hvordan henger sammen, og så kan man begynne å sortere alle de andre detaljene, en etter en, og til slutt sitter man der med oversikten.

(Fint, Martin. Du klarte å hente deg opp igjen fra de faretruende nedre regioner.)

For denne gangen, kanskje… men du må forberede deg på nye prøvelser, Disclaimergnomen. Jeg finner flere og flere av garnendene i verden, det åpner seg flere og flere muligheter. Det satte særlig fart da jeg fikk diagnosen min for et og et halvt år siden. Det går jo lettere å finne frem når jeg vet hva det er jeg må lete etter.

I dag kan jeg til og med høre på sonater, eller si noen få ord på internett om sex om jeg vil; jeg vil. Jeg er i ferd med å nøste opp både sexlivet og livet mitt til et mer velskrevet og sammenhengende plot.

Forfjamset bloggetikk

Nå titter jeg litt forfjamset på en stafettpinne jeg har fått i hånda. Jeg blir nesten alltid forfjamset når jeg plutselig får plassert noe i hånda. Du kunne gitt meg en fjernkontroll til verdenspolitikken eller en stor plate melkesjokolade, og jeg ville sett rart og nesten litt bebreidende på deg før jeg fikk ryddet plass i hodet mitt til å finne ut hva det var. Ikke at jeg ikke trenger å få ryddet litt i hodet mitt en gang i blant.

Det dreier seg visst om å skrive noe om bloggetikk, på stafettbasis. Det begynte med et avisinnlegg av Stine Bjerkestrand, fortsatte med en oppfordring fra Sigve Indregaard til bloggere rundt omkring om å tenke høyt om sine egne etiske vurderinger. Anna Tostrup Worsley plukket opp en pinne, den passerte via Gunnar R. Tjomlid, og for øyeblikket ligger den i hendene mine – og hos en del andre, skulle jeg tro, hvert på  sitt vis.

Jeg har ikke fått med meg så mye av debatten fra før. Jeg skjønner at mange er negative til formaliserte retningslinjer for blogging. Det virker litt som om de har rett. Men mye av det foregår i utkanten av min verden, eller omvendt er det en verden jeg ligger i utkanten av, en klynge blogger jeg kanskje har noe til felles med, men jeg har vel sånn opp til 100 lesere. Jeg skygger unna de viktigste debattene. Så slipper jeg å tenke så mye på konsekvensene av mine handlinger. Det står ikke så mye på spill, hverken for andre eller for meg selv.

Kanskje det er derfor jeg skygger unna?

Det står jo i profilen min: "Opptatt av samfunnsting, men litt feig." Jeg burde kanskje heller si pysete.

Så jeg har ikke tenkt så mye om egen bloggetikk, ennå. Jeg burde kanskje? Selv i den lille boblen jeg gjemmer meg i, prøver jeg i hvert fall å tenke på det med å snakke om andre…

Jeg prøver å ikke påstå ting om andre hvis det ikke er enten hyggelig eller viktig, og jeg må vel også forsikre meg om at det er sant… Det bommet jeg kanskje på for ikke så lenge siden senest. Eller kanskje ikke.

Jeg prøver å ikke utlevere fortrolig informasjon, selv om jeg nok kan rote litt med de grensene… Men det kan være lurt å si ifra til folk før man snakker for mye om dem, tror jeg.

Jeg prøver å være snill og hyggelig. Ikke dytte på for mange ømme punkter. Ikke ta alt for hardt i. Med noen begrensninger dessverre, som for det første at ømme punkter dukker opp på uventede steder noen ganger, og man kan ikke dekke seg på alle fronter… men så kan man i det minste være lydhør. Ikke undervurdere følelsene folk har omkring seg selv og sin egen person. For det andre at det fins ting som snill og hyggelig ikke kan gå på bekostning av – man skal ikke la være å si noe, for eksempel, ikke la være å fordømme når noe fortjener å bli fordømt… ikke la være å ta sjanser eller kaste seg utpå. For det er da det blir bra stoff.

Hvis man leser litt i denne bloggen, vil man kanskje legge merke til en annen ting jeg prøver litt vel hardt på – en like viktig sak som hvordan man omtaler andre mennesker… Jeg prøver å ikke stille meg bak påstander når jeg ikke kjenner meg helt sikker på dem. Og det gjør jeg som regel ikke – derfor holder jeg meg også med min egen DISCLAIMERGNOM. Jeg overdriver selvsagt skikkelig med alle forbeholdene mine. Kan det ikke virke litt kokett? Nesten avvæpnende. Risikerer jeg på den måten å slippe unna nærmere ettersyn?

Kanskje man ikke skal ta for mye lærdom av hvordan jeg takler akkurat dette.

Det kommer kanskje an på hvor alvorlig man tror at man blir tatt. Blogger fyller et stort spenn. Jeg har sett forsøk på å organisere dem inn i sjangre. Det tror jeg er i tidligste laget. De har ikke funnet sin form ennå. Internett har ikke funnet sin form ennå. Internett er det mest omveltende som har skjedd med kommunikasjon siden morsekoden ble oppfunnet – før det, boktrykkekunsten – før det, tja, mesopotanske leirtavler, kanskje? Dere kan legge til et nytt argument mot nedskrevne og definerte etiske retningslinjer: De etiske problemstillingene vil forandre seg så fort, jeg vet ikke om retningslinjene vil kunne følge med.

Men det finnes altså små, stille og rolige blogger – uten mange lesere – uten ønske om mange lesere – kanskje til og med min hører inn under dem? Det finnes store og innflytelsesrike blogger, det finnes folk det blir ironisert over, men også folk som blir tatt på alvor.

Hvis ens lesere har tillit til at man vet hva man snakker om, bør man sørge for at man faktisk vet hva man snakker om, og at man kan stå inne for det. Er man på tynn is sier man noe klart og tydelig om det. Kanskje ikke så masete som jeg gjør. Men mer enn bare i en bisetning, eller som en prinsipperklæring på en fane kanskje noen av leserne finner veien til.

Det skal så lite til før folk tror at du vet hva du snakker om…

Hvis du sier noe folk har lyst til å tro på, så tror de at du vet hva du snakker om. Hvis du er fagperson, autorisert synser, eller synlig populær, så tror de at du vet hva du snakker om. Hvis du sier at du ikke kommer med allmenne påstander, bare deler subjektive erfaringer, så tror i hvert fall folk at du vet hva du snakker om.

– med mindre de mistror deg av andre grunner, eller ikke har lyst til å tro på det du sier.

– men i utgangspunktet stikker dementier og forbehold seg ganske lite ut i en tekst, man kan ikke stole helt på at alle vil plukke dem opp. Jo klarere og tydeligere, jo bedre.

Man kan spørre seg om det er så viktig, man driver jo bare med en hobby (evt en hobby som har vokst til en småjobb på siden). Men saken er at jo mer innflytelse du har, jo større ansvar har du overfor dem som stoler på deg. Jo mer etikk er det du må ta hensyn til.

Der finner man så langt rekkevidden av mine bloggetiske forfjamselser. Og DISCLAIMERGNOMEN dukker opp helt av seg selv, uten ironi, og forteller at det kan være flere andre ting folk burde gå inn for, som for øyeblikket ikke faller meg inn.

Så ikke gå ut og si at "Martinbg nevnte det ikke, så da går det helt greit," da. Nå tror jeg ikke jeg blir sett på som noen autoritet innen etikk.

Mon tro om noen ser på meg som en autoritet innenfor noe som helst? Kan jeg ta sjansen på at de ikke gjør det?

Men jeg vet ikke om jeg kan få til noen full og oversiktlig liste over etikk. Etikk handler mest om å fortsette å tenke. Om å akseptere at man har ansvar for den innflytelsen man har over andre, om å ta en alvorsprat med seg selv om hvor langt det ansvaret strekker seg. Stadig vekk. Kanskje man burde gjenta en sånn stafett med jevne mellomrom.

Jeg har vel en pinne jeg skal gi videre også. Det pleier jeg å slite med, sånne vandregreier. Hvilke kriterier skal jeg begynne med? Jeg kunne funnet noen andre jeg tror mener noe om saken – jeg svever i utkanten av noen relevante debatter på twitter om dagen – men det blir for betent til at jeg tør. Jeg kunne gått til en helt annen type blogg, funnet de kretsene som vanligvis ikke lar høre fra seg i metadebatten.

Men jeg tror heller jeg spør en jeg er nysgjerrig på å høre fra. Sånn i sin alminnelighet. Hvis Somalieren kunne tenke seg å gjøre et forsøk? Bloggen hennes står i hvert fall høyt på lista over ting som bør leses. Hun tenker bra, om mange forskjellige ting, hun har en sterk og overbevisende penn. Og det virker som det ligger en god etikk bak det hun gjør. Det kunne jeg vært interessert i å høre en del mer om.

Et uferdig innlegg

Det ligger en sementblokk av et innlegg, fem tusen ord av et innlegg, og det er enn så lenge. Det ligger skarpt og kantete og venter på å bli gjort noe med. Men nå tror jeg nok det blir liggende der det sist ble sluppet, jeg tror det skal beholde sin form som usagt og uferdig.

I det står det om den store krangelen mellom Martin og Sturla Stråmann, jeg har ymtet noe om det i andre sammenhenger, der Martin viser sin svakhet og Sturla endelig har fått nok. Han ville ikke jobbe som skyteskive mer når Martin ikke visste bedre enn ham en gang. Man kan ha forståelse for det. Men nå har det gått snart et år, og Martin og Sturla har ennå ikke funnet tilbake til den gode tonen de hadde.

STURLA STRÅMANN: Du mener den gode tonen du hadde. Jeg satt jo bare der og tok i mot dritt. Og ikke prøv og gjem deg bak Martinnavnet Martin. Du er Martin og Martin er deg. Det har vært deg hele tiden.

Som man ser. Ikke så god tone.

Det ligger der og vil aldri nå frem til noen konklusjon, aldri nå lengre enn til selve krangelen – urørlig i tid som når man våkner for tidlig fra en drøm, en serie blir kansellert rett etter en cliffhanger, noen dør brått uten at man får gjort opp med dem (men Sturla lever heldigvis, og det gjør jeg og, jeg vil nesten mene mere enn på lenge).

Krangelen representerer en indre konflikt.

EN STEMME FRA UNDEN: Øh, ja? Hva ellers skulle den bety? Lavmål, Martin. Selvfølgeligheter. Og før du lurer så er ikke dette Sturla, den ferskvannsfisken. Nei det er meg, DISCLAIMERGNOMEN som bryter ut og sier i fra når du roter deg oppi noe du ikke vet om du står inne for. Det vil si omtrent alt du roter deg oppi, for du er så forbanna usikker på alt.

STURLA STRÅMANN: Og vet lissom bedre enn alle.

DISCLAIMERGNOMEN: Kjeften på deg, Sturla, din brente mandelmasse. Men du har rett, da.

Krangelen representerer en indre konflikt – som jeg skulle til å si før jeg ble avbrutt – mellom det å mene og det å tvile. Derfor kommer disclaimergnomen inn, den store tvileren.

DISCLAIMERGNOMEN: Eller tvilen selv, som han også kaller seg – men Martin, hvor lenge tror du du kan snakke deg bort med det sirkuset her? Du skulle fortelle om det innlegget som du aldri fikk skrevet ferdig.

Jeg vet, men jeg tør det ikke. Da ville jeg bare rote meg bort på nytt.

For det var sånn det skjedde. Jeg rotet meg helt bort. Midt under en diskusjon med meg selv kom jeg over dette helt glimrende argumentet, bare at når jeg prøvde å skrive det ned så fikk jeg aldri noe orden med det, og på den måten skjønte jeg at det var hult. Derfor vil jeg ikke gjenta argumentet, nå, for jeg får neppe noe mere orden på det enn før.

Men jeg kan fortelle deg at Sturla plutselig fikk overtaket i diskusjonen, og det ble jeg temmelig satt ut av. Jeg gikk tilbake og skrev en ny innledning, om hvor flau man føler seg når man må gi tapt for en stråmann, sin egen attpåtil. Det blir som å jukse når man spiller Ludo med seg selv, og så likevel tape. For å finne ut av den motsetningen gjorde jeg Sturlas overtak til et hovedpoeng i innlegget. Han skjelte meg skikkelig ut. Og jeg tok i mot. Jeg trodde vel at jeg hadde noe viktig å lære.

– for det ligger en lærdom der ute et sted. I skyggen av alle de sementblokkene av noen innlegg som jeg ikke kommer til å få gjort noe med, der ligger lærdommen, ute av syne

DISCLAIMERGNOMEN: og lytter til rislingen av en sommerbekk i solnedgang, Martin? Pass deg så du ikke blir kald på føttene av å vade gjennom disse metaforene, da kan du pådra deg forkjølelse og snyte ut av deg en snørrklyse av noe bullshit, for ikke å si bullgudmundsen-snot, and that's not

som man ser. Jeg har ikke lært så mye. Men jeg tar poenget til gnomen.

Jeg pleide å skrive… for å mene… for å formidle tingene slik jeg forstod meg på dem. Hvem har ikke lyst til det? Jeg ville gjøre bloggen til en fin og gjennomsiktig katalog, hvor hvert innlegg tok for seg en påstand, ga den en saklig behandling, slo fast en konklusjon, som jeg kunne vise til når jeg kom til neste påstand igjen, og på den måten skulle jeg legge ut mitt syn på verden.

Det gikk heller ikke så godt med Encyclopaedia Bullgudmundsen. Jeg hadde lister over innlegg, og uferdige innlegg, og noen fulltreffere og noen bomskudd av det som i det minste kom ut på bloggen. (Man burde unne seg flere bomskudd.) Jeg tror det måtte en mørk vinter og en fullstendig skrivestans til før jeg skjønte én av de tingene jeg senere begynte å krangle med Sturla om: At jeg forstår meg på mye mindre enn jeg tror.

Man tetter til hodet sitt med definisjoner man tar for gitt. Med resonnementer man har hørt ett eller annet sted, og blitt overbevist der og da, og så husker man den gode følelsen av å forstå noe, og glemmer resonnementet, og blir bare sittende med overbevisningen. Jeg prøvde å skrive om stereotyper i filmen Avatar, men jeg visste egentlig ikke hvilke stereotyper, eller om boka The City and the City og hva det sier om sosiale grenser, men jeg skjønner meg ikke så godt som jeg trodde på det heller…

DISCLAIMERGNOMEN: Nå surrer du, Martin. Tetter til hodet med definisjoner? Hva er det du vil frem til egentlig?

Pussig, det sier Sturla også. I det innlegget jeg aldri kommer til å skrive ferdig. Men nå vet jeg ikke om jeg blir ferdig med dette innlegget heller. Jeg har mistet slutten av syne – igjen. Jeg må slutte av innlegget før jeg roter meg bort på nytt enda en gang. Kanskje jeg tar opp tråden igjen en gang.

DISCLAIMERGNOMEN: NÅ? Det var da fryktelig brått.

Ja. Jeg slutter tvert her.

DISCLAIMERGNOMEN: Uten en skikkelig avslutning.

Ja. Det blir ikke noen god tekst av det. Men jeg tror jeg har godt av det jeg. Alle har kanskje noe å lære av å la de uferdige tankene ligge i friluft litt.