Problemet med smarte barn

To artikler tegner to ganske forskjellige bilder av begavede barn i skolen. Det er visst en debatt om det for tiden. – mellom fagfolk, som har større fagkunnskap enn meg, så jeg skal ikke prøve å gå dem etter i næringa, bare se litt nærmere på den kontrasten. Eller legge min stemme til det som har blitt kalt et hylekor om skoleflinke barn…

 

Jeg føler meg ikke helt nøktern…

 

Den første artikkelen er signert av Tom Hetland og det som slår meg med den er hvordan den lovpriser janteloven. Ikke for såkalt vanlige folk. De kan gjerne tro at de er noe. Men ikke folk som utmerker seg på et eller annet vis, de "rikeste, mektigste, vakreste, mest intelligente". De bør ikke bli for høye på pæra, for da får vi et samfunn der en elite med "trekk som ikke akkurat er sympatiske" styrer samfunnet fra en posisjon "på alle måter fjernt fra vanlige dødelige".

 

Jeg er ikke helt sikker på alderen til de barna vi snakker om. Tolv? Ti? Sju? Er det sjuåringer med "trekk som ikke akkurat er sympatiske" som utgjør denne spirende trusselen mot vår gode måte å leve på?

 

Dette er det som slår meg mest når jeg leser artikkelen – slår meg i mer en én forstand, det gjør litt vondt i ansiktet også. Selv om det ikke er hovedtemaet i artikkelen en gang. Innledningen høres jo ganske ålreit ut: Vi bør se på de smarte barna som en ressurs, ikke som et problem. Det er en god tilnærming til de fleste som har problemer, det har gjort en veldig stor nytte i mitt eget liv.

 

Mer spesifikt foreslår Hetland at de skoleflinke settes i aktivitet med å hjelpe de andre barna, og det er der jeg ikke vil gå fagfolk etter i næringa, for hvorvidt det vil funke eller ikke er et empirisk spørsmål, jeg vet hva ikke empirien sier, ville neppe forstått det om jeg hadde fått det tilsendt.

 

Dessverre får jeg ikke alltid til å skille mellom kjernen av en sak og det som bare ligger utenpå, jeg får ikke til å se forbi formuleringene og begrunnelsene. De… slår meg… for begrunnelsen er ikke å gi disse (12? 10? 7? år gamle) barna noe å drive med på en måte som eventuelt kommer alle til gode. Begrunnelsen er at de skal vise ansvar i stedet for å sitte og hovere.

 

I den andre artikkelen, fra Jan Terje Bakler fra Mensa Norge, forbindes evnerike barn med risiko for mobbing, sosial isolasjon, skoletretthet, frafall fra skolen, og økt risiko for ADHD, Aspergers syndrom, autisme, ADD, depresjoner, og lignende.

 

Nå kommer jeg med en utilslørt appell til følelser: Deprimerte barn. Som sliter med mobbing og en følelse av sosial isolasjon.

 

Og så fortsettelsen, hvor det vises til en undersøkelse der  "halvparten av 24 ekstremt intelligente viste i en undersøkelse tegn på «dypereliggende følelse av utilstrekkelighet og mangel på selvtillit» Det høres ut som noe litt annet enn å sitte og hovere over de som ikke har like lett for det.

 

Det høres mer ut som om disse barna ikke har så lett for det de heller.

 

Disse beskrivelsene passer ikke helt sammen med hverandre. Ikke vet jeg hvem som har rett, kanskje begge har rett – man kan kanskje hovere og føle seg dypt utilstrekkelig samtidig, når jeg tenker meg om…

 

Kanskje jeg burde tenke at denne Bakler tar feil, han er jo tross alt fra Mensa, så han har valgt selv å identifisere seg med denne verdensfjerne eliten. Har man høy IQ kan man i hvert fall ikke si noe riktig! På den annen side så kan han dokumentere det han sier, det er kanskje elitistisk det også?

 

Mens Hetland dokumenterer at disse barna ikke har problemer fordi han ikke vet om slike problemer blant dem han kjenner selv.

 

Blant de jeg kjenner har jeg vært borti noen slike problemer. Og i mitt eget liv, vel, det er kanskje litt annerledes. Jeg har jo aspergers syndrom. Ikke at jeg utviklet det på skolen, det hadde jeg nok fra tidligere i livet. Jeg er uansett ikke spesielt begavet. Det vil si ikke spesielt begavet, men jeg er ganske begavet…

 

Litt begavelse kommer nok godt med, når man har andre ting å slite med. Jeg klarer meg nok en god del bedre enn om jeg hadde asperger og ikke vært ganske begavet samtidig. Men det har ført med sine egne problemer også. Språkferdighetene og tankeevnene mine har nok bidratt til å holde den underliggende utviklingsforstyrrelsen skjult. Jeg skjønte ikke selv at de kunne ligge noe dypere der inne før et stykke mot slutten av tjueåra.

 

Følelsen av isolasjon… har jeg erfaring med. Bare delvis på grunn av omgivelsen. Jeg hadde venner både på barne- og ungdomsskolen, gode venner, som tok bedre vare på meg enn jeg skjønte da. Jeg opplevde verden som konfliktfylt, slet meg ut med krangling hver eneste dag, så ikke gjennom til de lyse sidene.

 

Jeg tror nok jeg hadde både ressurser og problemer…

 

Artikkelen til Hetland begynner med at man bør se på de smarte barna som en ressurs, ikke som et problem, men jeg får ikke helt med meg hvordan problemperspektivet blir borte. Problemer som går gjennom hele greia er ikke situasjonen barna befinner seg i, men den omstendighet at de er smarte.

 

Gjør jeg meg vrang kan jeg lese det i konklusjonen til og med. "Me har kanskje eit problem, men me risikerar å få eit mykje større."

 

Jeg har ikke så mye greie på sakens egentlige kjerne, med hva som vil være beste pedagogiske tilnærminger og det, jeg vet heller ikke direkte hvordan det er å være spesielt begavet, eller mobbet. Jeg har bare fått en smak av de tingene selv.

 

Det jeg ser for meg, i fantasien som smører det tjukt på for meg, er små, ensomme barn i et klasserom. De har ikke så lett for det de heller, og det slår meg, minst i dobbelt forstand, når det blir hovert over dem i avisene, av voksne folk med en god del trofaste lesere.

Evnen til å tenke abstrakt

Det blir visst litt aspergerprat her enda en gang, for jeg begynte å lure på hva som ligger i abstrakt tenkning. Jeg skal visstnok ha problemer med noen former for abstrakt tenkning, men jeg vet også om former for det som jeg behersker, noen av dem behersker jeg ganske godt.

Hvis jeg forstår, da, hva som egentlig ligger i det.

Jeg leste om generiske utsagn i dag tidlig, i forbindelse med noe språkpsykologi. Det er utsagn som handler om hele kategorier, i motsetning til ett eller flere bestemte eksemplarer. Når jeg sier "katter fanger mus" snakker jeg ikke om katten Mons som ligger i hjørnet. Jeg snakker ikke en gang om alle katter i verden, stilt opp på rekke og rad (ja, lissom, forteller folk som vet noe om katter meg). Det jeg beskriver er kategorien "katt". Katter fanger mus sånn i sin alminnelighet.

Det høres ut som det handler om noe abstrakt, var poenget, og så vidt jeg vet så behersker jeg det. Men tanken satte meg på at det kanskje fantes ulike former for abstrakt tenkning, og jeg fikk lyst til å lage en liste. Den ble en lengre liste enn jeg hadde ventet, og jeg tror ikke jeg har fått med alt heller.

• Generiske utsagn (som allerede beskrevet)
• Systemer (sammenheng mellom ting, særlig årsak og virkning tror jeg)
• Begreper som ikke viser til noe materielt (frihet, likhet, brorskap)
• Utsagn med overført betydning, og de finnes det flere sorter av. Jeg behersker noen av dem bedre enn andre. DISCLAIMERGNOMEN min vil ha meg til å innrømme at jeg ikke har noen lærebok foran meg, så jeg treffer kanskje ikke begrepene. Poenget er mer forskjellene mellom dem, sånn som de ser ut innefra hodet mitt.
• Sammenligning: Dine tårer er som en elv
• Metafor: Dine tårer er en elv
• Analogi: Sammenligning av årsaks- og virkningsforhold: Dine tårer endrer formen på de følelsesmessige reaksjonene mine slik en elv endrer formen i et landskap. (Med en metafor kunne jeg sagt: Dine tårer endrer mitt indre landskap)
• Når det ligger mer i et utsagn enn den bokstavelige betydningen av ordene. Ikke abstrakt i seg selv, men i hvert fall noe som skiller seg fra det konkrete.
• Implisitte betydninger i et budskap. (Du kommer hjem og jeg sier "ikke se under senga, det ligger ikke noen knust vase der altså". Underforstått gjør det kanskje nettopp det.)
• Kroppsspråk. (som endrer konteksten for det som blir sagt med ord, og dermed hvordan det skal tolkes)
• Ulike grader av ironi og selvreferanse. (noe det kan bli mange sånne russiske dukker av, en mening inni en annen inni en tredje)

Tilbake til meg selv vet jeg at noen av disse tingene behersker jeg, jeg behersker dem til og med godt. Å tenke på systemer for eksempel. Det er jeg flink til, og det er også noe typisk autistisk å være flink til. Analogier… jeg har lett for å komme på analogier, men ikke så lett for å forstå analogiene til andre. Andre har ikke så lett for å forstå mine når jeg tenker meg om. Men analogier er jo en form for systemer. Metaforer, det vet jeg sannelig ikke. Litteratur og skriving står jo høyt oppe på lista over ting jeg bryr meg ekstra om, jeg kan ha plukket opp en del gjennom årene.

På den andre side, kroppspråk… heh, vel. Der er det mye jeg ikke får med meg. Ironi og selvreferanse så kommer det an på hvor mange grader. Når noen tuller kan jeg plukke det opp, når noen tuller om at de tuller, når noen tuller om at de tuller om at de tuller, så HVAFFORNO? Det tror jeg kanskje du ville sagt også (enten du nå selv er autist eller ikke), men hodet mitt går nok tidligere i spinn.

I tillegg til dette kan hende

• at det finnes former for abstraksjon som jeg slettes ikke forstår, som jeg ikke vet om en gang, som ville gått meg like hus forbi som hvis en flaggermus skulle forklart meg om ekkolokalisering. (Se, en analogi.) Hvis abstraksjon egentlig skulle bety noe jeg ikke vet om, kan jeg selvfølgelig ikke få det med det på lista.

Da jeg for en fem års tid siden begynte i terapi var det opprinnelig for å få utredet dette noe i meg som gjorde meg annerledes. Jeg begynte å forstå at når jeg slet med så mye forskjellig som jeg gjorde, lå det kanskje noe dypere bak enn emosjonelle problemer, problemer med å gjennomføre ting og litt dårlige erfaringer med det å forholde meg til andre; kanskje alle disse tingene hadde én felles årsak.

Det gikk likevel lenge før jeg til slutt ble diagnostisert med asperger. Jeg hadde foreslått det noen ganger selv, men fordi jeg hadde særlige styrker innenfor visse former for abstrakt tenkning tok vi ikke opp den tråden. Da jeg endelig fikk diagnosen var det fordi psykologen hadde vært på et kurs og lært mer om autismespekterforstyrrelser, og kommet til at det egentlig passet ganske bra likevel.

Etter det gikk det enda en stund før jeg begynte å føle meg sikker selv. Jeg måtte innom de bloggende og twitrende autistene på nettet før jeg fant ut at et eget lag med systemer, småpussige analogier og sånn faktisk var ganske vanlig.

Autismespekterforstyrrelser kjennetegnes av en såkalt ujevn evneprofil. En god del vanlige evner blir ikke så veldig påvirket. Noen utvikler seg senere enn normalt, eller svakere enn normalt, noen utvikler seg i litt andre. Enkelte evner utvikler seg under spesielt gode kår. Akkurat hvilke evner varierer så vidt jeg skjønner fra person til person.

Kortversjonen av hva asperger (og autisme generelt) vil si, har derfor en tendens til å føre litt på villspor. Man venter seg svakheter og styrker ved aspergere som ikke stemmer helt med virkeligheten, eller man legger ikke merke til en mulig aspergersituasjon fordi den ikke stemmer helt med kortversjonen.

Den såkalte mangelen på empati, for eksempel. Vi sliter kanskje med å forstå oss på andres følelser, men vi har ingen spesielle mangler når det kommer til å føle med dem. Mange forteller at de tvert i mot blir overveldet og hjelpeløse når de er vitne til at noen har det vondt.

– og det er kan hende på samme måten med abstrakt tenkning. Det er kan hende en litt misforstått beskrivelse, som har ført til at jeg har blitt både overvurdert og undervurdert. Gjerne av de samme folka i de samme situasjonene. Hvis mer av allmenheten – hvis vi selv –etter hvert får kjennskap til langversjonen vil flere sånne som meg kunne finne ut av ting tidligere.

Men nå skal det sies at jeg vel alltid kanskje foretrekker langversjonen. Et litt autistisk trekk, kanskje, men jeg deler det vel med alle – både nevrosånne og nevroslike – som vet ganske mye om en ting, og gjerne vil ha frem nyansene. Forskere når de er oppgitt over journalister for eksempel. Det er så mange viktige nyanser, og kortversjonene blir rett og slett litt for abstrakte.

Hets mot andres overbevisning

I de fleste tilfeller bør både latterliggjøring og hets være ytringer folk står fritt til å komme med. Man kan likevel godt synes det er problematiske ytringer. Særlig når de retter seg mot folk eller grupper, men i noen grad også når det retter seg mot meninger, overbevisninger, og trosforestillinger.

Det er, for å ha nevnt det, en ganske alvorlig bakgrunn for at folk diskuterer dette nå for tiden. Brenning av koranen, opptøyene som kom etterpå, og menneskene som ble drept. Derfor kan man lett komme feil ut hvis man vil komme inn på bokbrenningsdelen av det, den er til sammenligning en bagatell. Det svir litt i halsen bare å nevne det i samme åndedrag som man snakker om mord. På den annen side er det i sånne situasjoner diskusjonen kommer opp. Offentlig bokbrenning vil i det minste etterlate et rom for å diskutere. De morderiske reaksjonene kan man enkelt og ensidig fordømme.

I en lengre diskusjon på twitter, som jeg først blandet meg inn i mot slutten, sa signaturen @abreFloken blant annet at han var opptatt av

”(…) 1) skille person/mening, 2) Lik beh. av alle tankesett.”
(Hele kvirrevitten og litt av sammenhengen rundt er her. Og denne andre kvirrevitten, som jeg ikke har sitert, vil nok utdype sammenhengen enda litt til.)

Begge deler er jeg i utgangspunktet enig i. Jeg lurer likevel på om det kan være litt mer komplisert.

Selv ikke i de mer avbalanserte samtalene, tror jeg sak og person er så adskilt som de kanskje burde være. Standpunkter og overbevisninger kan være nærliggende skillelinjer å trekke opp mellom både grupper og personer. På den måten gjør man meninger til en del av sin identitet. Man kan se eksempler i en god del diskusjoner, på det punktet hvor det slutter å handle om de mest fornuftige argumentene, og begynner å handle om de mest slagkraftige. Det gjelder å sette den andre siden på plass.

Dette vil kunne prege diskusjonene enten man synes at det skal det eller ikke. Men det er beklagelig at det er sånn, og det er verdt innsatsen om man får til å gjøre noe med det. Uenighet er ikke bare helt greit, det er ofte helt nødvendig.

Når argumentene blir mindre saklige, glir saksytringer enda lettere over i det personlige. Noen ganger er det ikke en gang helt urimelig. Latterliggjøring og hets vil for eksempel være rettet mot følelser, og de følelsene er sosiale mer enn de er saklige. Det rammer. Det er meningen at det skal ramme. Og det er ikke alltid så rart hvis man blir litt sur.

I noen situasjoner vil man også observere at noen kan rammes hardere enn andre. Eksisterende forhold kan spille inn: maktforhold, sosial anerkjennelse, historiske omstendigheter, omgangstonen i den senere tid. Én og samme ytring kan ha ganske ulike konsekvenser. Det blir mer uklart hva det vil si at man skal behandle alle likt.

Det er en ubestridelig rettighet å møte meninger med hets. Og det kan noen ganger være vanskelig å komme utenom. Et debattklima hvor man går på tærne for hverandre kan lett bli uheldig. Et debattklima hvor man er redd for sin egen sikkerhet, må betegnes som noe langt verre enn uheldig. Men for mye hets kan gjøre det vanskelig å konsentrere seg om saken. Det kan ramme folk som ikke nødvendigvis har fortjent det, selv om det er lett å si at de ikke burde la seg berøre. Og det kan ha praktiske konsekvenser ved at det kan spille opp mot allerede eksisterende fordommer.

Jeg prøver personlig å holde meg til at hvis jeg ikke absolutt er nødt, så har jeg ingen gode grunner til å drive noe særlig med hets. Jeg har dessuten nevnt noen grunner til å la det være.

Stråmannbrenning

Denne dagen er det en britisk tradisjon at man brenner strådukker på bålet. Dukkene representerer kruttkonspiratøren Guy Fawkes, som for noe over 400 år siden ikke fikk til å sprenge det britiske parlamentet i luften. Forsøket hadde bakgrunn i konflikten mellom katolikker og protestanter, og var tydeligvis alvorlig nok til å bli husket i århundrer etterpå.

Selv er jeg verken katolikk, protestant, eller britisk, så jeg bryr meg ikke noe særlig om Guy Fawkes. Men det er likevel noe med det. Å brenne dukker av strå.

STURLA STRÅMANN: Hei, vent nå litt. Jeg tror ikke helt jeg liker det her.

Nemlig. Jeg synes det er litt for mange stråmenn ute og går. Ikke fordi jeg moraliserer over det, ikke så mye fordi de er ufine virkemidler og alt det der. Ofte tror jeg ikke en gang de er tilsiktede. Men vi har en tendens til å la stereotyper av folk vi er uenige med, og vi har en tendens til å undervurdere sjansen for at de faktisk har lagt en god del tanke i sine standpunkt. Og dette fører til at man snakker dårligere sammen, som noen ganger kan være helt greit, og andre ganger kan være litt synd.

Uansett synes jeg man kan bruke denne dagen til å sette fyr på en del stråmenn.

STURLA STRÅMANN: Hæ? Hva? Sette fyr på HVAFORNO?

Å, Sturla, da. Ikke på ordentlig, skjønner du. Bare symbolsk.

STURLA STRÅMANN: Ja… ha?

Nei, jeg tenkte at vi kunne samle opp noen stråmenn på siden her, også før kvelden er over si noe sånt som VOOOOSJ. Bare for å vise at nå er de ute av verden for en stund. Men ikke du da, Sturla. Du er en hyggelig stråmann, du.

STURLA STRÅMANN: Å, jo, vel. Man gjør da sitt beste.

Vel, jeg tenkte jeg skulle bidra med et par stråmenn selv, og så se om det dukker opp noen flere i kommentarfeltet. Jeg har en sånn ti-tjue lesere, forteller google-statistikken meg, og noen av dem har kanskje også noen stråmenn de vil bli kvitt. Men man bør passe på kanskje, så man ikke er alt for forurettet, og ikke bare skaper nye stråmenn i forsøket på å bli kvitt de gamle. En god idé kan jo være å legge ut stråmannversjonen av standpunkter man egentlig er uenig i.

STURLA STRÅMANN: Ok. Så hva er dine bidrag?

To stykker. De som vil bruke mer kvantitativ metode i samfunnsvitenskapene (og de er jeg enig med), og de som mener at sannhet må sees på som noe relativt (de er jeg ikke så veldig enig med).

La oss gå i gang:

POSITIVISTEN
Hei. Jeg synes at samfunnsvitenskapelige påstander skal prøves ut med kvantitative metoder før man hevder at de sier noe allment om verden. Dette mener jeg fordi jeg er positivist. Jeg har en naiv tro på at alt kan måles og veies – og det mener jeg rent bokstavelig. Kjærlighet for eksempel, det kan faktisk suges ut av forsøkspersonen med en sprøyte, puttes på en skålvekt, veies, og sprøytes inn igjen. Enten det, eller så finnes ikke kjærlighet. Det tror jeg på, det er så kørka jeg er. Og hvis noen sier meg at jeg ved å forske på samfunnet både tar del i det og vil forandre det, bare ler jeg av dem, for jeg er trygg i min opphøyde posisjon på kunnskapens tinder. Jeg er hevet over dere alle, ha ha ha.

RELATIVISTEN
Hei. Jeg er en relativist. Det er jeg fordi jeg er litt naiv, og synes at toleranse høres koselig ut. Det er undertrykkende å være uenig med noen. Derfor sier jeg at alle sannheter er relative. De eksisterer bare i den subjektive bevissthet, og bare innenfor den spesielle situasjonen de erkjennes i. Noe jeg synes er litt koselig er at dette også gjelder verdier. Det som virker rent barbarisk for meg er det egentlig ikke, det har full gyldighet i sin egen kulturelle kontekst. Hvis noen sier at de regner utstrakt tortur av kattunger som et gode tar jeg med en pose popkorn til neste torturkveld og gleder meg over hvor åpen jeg er. Så gjennomført ond og følelseskald er jeg faktisk. Det som er litt rart er at jeg slett ikke skjønner paradokset i denne ekstreme formen for relativisme – at den også rammer relativismen i seg selv, og at jeg derfor ikke har noe grunnlag for å mene at andre bør innta samme holdning. Ja, det er egentlig pussig, for det er ikke akkurat noe som er vanskelig å få øye på. Men hei, alt er relativt, så det spiller kanskje ikke noen rolle.



Der har du dem, positivisten og relativisten. Jeg tror ikke at noen av dem eksisterer. Jeg tror relativisten, uenig som jeg er med ham, har tenkt et par skritt lengre enn dette, og jeg tror at positivisten ikke har noe påfallende nærvær i samfunnsvitenskapene i dag. Kvantitative metoder er ikke synonymt med positivisme. Senere i kveld tar Sturla og jeg en fyrstikk og setter symbolsk fyr på disse rare fyrene. Etterpå klarer vi kanskje å glemme dem for en stund. Er det noen som har flere til meg?



Oppdatering: Ser ikke ut som det kommer noen fler, så da får vi nøye oss med de to vi har. Postivisten, relativisten: VOOOOSJ. (Kanskje vi kan få litt fyrverkeri også?)

Napoleon på vidvanke og verdensbildet som raknet

TV3 sender for tiden episoder fra gode gamle Northern Exposure for tiden. Jeg så den i gode gamle dager, har gode minner, og den ser ut til å funke med nåtidens blikk også. Men likevel har de den gode gamle fremstillingen av ”vitenskapsdisippelen som er fanget av sin fornuft,” en figur jeg visstnok burde identifisere meg med, men det klarer jeg ikke helt.

I fredagens episode fant de en gammel franskmann frosset fast i en isblokk, med en dagbok som tyder på at han var en venn av Napoleon, og at de begge befant seg i Alaska på den tiden slaget ved Waterloo fant sted. Både franskmannen og dagboken ser ut til å være ekte vare.

Seriens residerende rasjonalist, legen fra New York, får dermed sitt verdensbilde utfordret. All historieskriving forteller jo at Napoleon, vel, deltok i slaget ved Waterloo, og hvis vi ikke kan stole på lærebøkene, hva har vi da å støtte oss til i livet? Han reagerer i faser. 1) Han nekter for alt. Det må være en forfalskning, eller dagbokskriveren må ha vært gal. 2) Han innser at bevisene må være ekte, (noe jeg innenfor rammene av fiksjonen går med på,) og blir rammet av den dypeste angst og fortvilelse. En lærebok har sagt noe som ikke stemte! Alt faller i grus. 3) Når han først har akseptert dette, aksepterer han det med konvertittens glød. Denne historien må ut, for enhver pris. Sannheten skal frem. Så har han i det minste det å forholde seg til: Fakta forandrer seg, men sannheten er urokkelig. 4) Så har han en religiøs opplevelse, han slapper mer av, og har lært noe viktig om livet.

Jeg innbiller meg, med den kraft som gjerne ligger i innbilninger om stereotyper man selv faller under, at dette i og for seg er en velbrukt historie. Når den beinharde rasjonalisten nekter for alt som ikke står i lærebøkene i møte med noen overveldende vitnesbyrd om det motsatte, er det fordi hans vitenskap er et blendverk, et velbygd korthus han har bygget opp som en forskansning mot det ukjente. Han tåler ikke det han ikke kan forklare! I bunn og grunn er det nok sine egne følelser han frykter mest…

Som litterært virkemiddel er jo dette ypperlig! Et gjennomgripende karaktertrekk som samtidig er skjørt; det kan rokkes ved; helten kan utfordres, gjennomgå sine prøvelser, og vinne erkjennelse. Som psykologisk forklaringsmodell er det… vel, jeg vet ikke, det høres ut som en av de såkalte forsvarsmekanismene det er tvilsomt om vi egentlig har, men det er bedre å dømme noe ut fra hva det er, enn ut fra hva det høres ut som. Så vel, det kan jo godt hende det, at det er mennesker som tenker sånn. Men noe særlig med vitenskap å gjøre, har det ikke! Det er faktisk snarere et bilde av hvordan en vitenskapelig grunnholdning ville tatt seg ut, om man snudde den fullstendig på hodet.

Nysgjerrighet på det ukjente, ikke frykt for det. Mot og åpenhet til å gi slipp på teorier man ikke finner hold for, ikke New York-legens nevrotiske rigiditet. Evnen til å tåle at noe kan være uforklarlig for en stund, i stedet for å henfalle til det overnaturlige, når det såkalt naturlige ikke gir noen åpenbare svar. En brennende lidenskap for de ofte ganske obskure eller abstrakte tingene man har viet livet sitt til. Dette er egenskapene man må dyrke for å drive med god og fruktbar vitenskap.

Rasjonalitet og irrasjonalitet! En viktig myte i vårt moderne selvbilde er, om man skal tro skribent og bloggenminleser Davidsen, at nåtidens mennesker har overvunnet middelalderens religiøse irrasjonalitet. Samtidig kan man få følelsen[1] av at vrengebildet av vitenskapsfanatikeren kan være like fremtredende i populærkulturen som det motsatte vrengebildet av den gjennomforvirrede kirkerepresentanten!

Det kan være at de stammer fra forskjellige tider og tankeretninger… eller at de begge er ment å representere ekstreme avvik fra en mer gyllen middelvei… eller kanskje det at de begge blir sett på som institusjonaliserte og maktpåtvungne separasjoner fra det intuitive menneskets mer umiddelbare åndelige erkjennelser. Før jeg roter meg bort i enda flere spekulasjoner og ord, får jeg bare si et uforpliktende lite: Ikke vet jeg. Men legge til at jeg tror noe av problemet ligger i selve begrepet om rasjonalitet, eller vitenskap, som altså ikke er en katalog over etablerte sannheter; det er en familie av tilnærminger til erkjennelse.

Jeg liker Northern Exposure, dr. Fleishman, og de stadige utfordringene mot sitt verdensbilde som han blir utsatt for, men som fremstilling av å bygge på vitenskap, er det altså ikke så imponerende. En riktigere historie ville vært: Den nevrotiske nerden som nekter blankt for paranormale fenomener, men som er litt redd for at det kan være noe han ikke har fått med seg. Han blir konfrontert med tilsynelatende evidens for at, si, spøkelser, eksisterer. Etter en kritisk gjennomgang kommer han frem til at observasjonene er til å stole på (noe leseren bare må akseptere innenfor rammene av fiksjonen). Han tar en tur i skogen for å gjøre det harde arbeidet med å omstille sitt verdensbilde etter den nye informasjonen. Spøkelser tilhører nå ikke lenger det paranormale; det må, på et eller annet vis han ikke helt har oversikt over, kunne passes inn i de andre teoriene hans om virkeligheten. Han kommer hjem med et stort smil om munnen. Han har fått en nyttig erfaring med vitenskapelige tankemåter, og er styrket i sin overbevisning om at ingen av de andre fenomenene som pakkes inn i sekkebetegnelsen overnaturligheter, så langt ser ut til å eksistere.

En historie over denne modellen ville passe bedre med virkeligheten; den ville vri litt rundt på en klisjé, og den ville være vel så dramatisk som noe annet – om man bare kunne ha frigjort seg fra den gamle forestillingen om at vitenskap var kjedelig.





1) Vel vitende om at hva man kan få følelsen av og ikke når det gjelder hvordan menneskegrupper blir fremstilt, ikke er særlig god empiri, og at menneskegruppene i seg selv i de færreste tilfeller er særlig egnet som kategorier.

Kategorier og stereotyper

Jeg leser ofte at fordommer og stereotyper bare er uheldige utslag av vår naturlige, nødvendige, tendens til å kategorisere ting i verden rundt oss for at den skal bli lettere å forholde seg til. Men forholdet mellom kategorier og stereotyper, er i virkeligheten mye av det samme som forholdet mellom forestillinger og vrangforestillinger.

Kultur og kritikk

Når Bjørn Are skriver om kulturrelativisme, samtidig som jeg leser om grupperelasjoner og stereotyper på pensum, er det fristende å si noen egne ord om kultur og kritikk. Selv om det for så vidt betyr at jeg beveger meg ut av det relativt trygge blågglandskapet jeg vanligvis legger meg i, ved å si ting jeg kan risikere at folk er uenige i. Og noen av tingene har jeg ikke nødvendigvis greie på.

En ting jeg ikke har veldig greie på, er hva kulturrelativisme egentlig er. Men så vidt jeg forstår handler det om at verdier nødvendigvis eksisterer i en kulturell sammenheng, og derfor bare kan forstås i lys av kulturen de kommer fra… evt. at de av samme grunn bare kan bedømmes i lys av kulturen de kommer fra.

Litt søking på nettet, og jeg finner ut at Dagens ateist har skrevet ganske inngående om denne forskjellen på deskriptiv og normativ kulturrelativisme. Der sier han at verken han eller så mange andre er uenige i den deskriptive kulturrelativismen, men at når det kommer til det normative, forbeholder han seg retten til å kritisere verdier andre har, selv om det skulle ligge kulturelle forhold bak dem. (Han understreker også at kulturer ikke kan ses på som ensartede størrelser.)

En annen ting jeg ikke har fullt og helt greie på, er nyansene i den norske debatten om kritikk av andre verdier fra andre kulturer og religioner. Jeg holder meg stort sett utenfor slike debatter, litt på grunn av feighet (jeg liker det ikke når det blir for hett om øra), litt fordi jeg har grunn til å ikke stole helt på min egen dømmekraft.

Sosiale grupper
Noe jeg imidlertid har litt greie på, er sosiale grupper: Hva en sosial gruppe er og ikke er, hva som skjer med tankene og følelsene våre når vi hører om folk fra andre grupper, hva som skjer med relasjonene mellom folk som oppfatter at de representerer ulike grupper.

Andre mennesker kan være enten innenfor eller utenfor din sosiale gruppe, de er, med et velkjent begrepsapparat, enten en av ”oss” eller en av ”dem”. Og gruppene kan ha alle størrelser, og kjennetegnes av stort sett hva som helst. Det kan være alt fra ”Science fiction-fans fra Oslo (i motsetning til Trondheim)”, til ”alle som bor i Afrika”. Eller, rett og slett ”menneskeheten”.

Hvorvidt noen tilhører en annen gruppe eller ikke, er et psykologisk spørsmål. I interaksjoner med hverandre kan vi tenke på hverandre som representanter for ulike grupper, medlemmer av samme gruppe, eller ikke tenke noe særlig på gruppe i det hele tatt. Dette kommer an på hva vi oppfatter som relevante trekk ved hverandre, og viktige føringer i situasjonen. Vi har altså flere identiteter på en gang; et og samme menneske kan være enten en av ”oss,” eller en av ”dem,” avhengig av hvilke sosiale forskjeller som er relevante for situasjonen.

Noen ganger kan jeg og Mona være ”oss studenter” som snakker med professor Lisa; andre ganger kan jeg og Lisa være ”oss science fiction-entusiaster” som kjekler med krimelskeren Mona. (Eller kanskje Lisa liker både krim og sf, jeg liker Mona, og alt til slutt ender i forvirring.)

Enkelte sosiale kjennetegn legger vi imidlertid oftere merke til enn andre. Kjønn, alder og etnisitet blir (i det minste av nordamerikanske forskere) omtalt som særlig kroniske skillelinjer, og begrepet kultur – som jo egentlig er det jeg tar opp – overlapper i denne betydningen ganske godt med etnisitet. Å sette til side oppfattelsen av at disse tingene er viktige forskjeller er mulig, men krever tid og ressurser, både på individuelt og samfunnsmessig plan.

Jeg skal nå si noe om hvorfor vi bør bruke legge tid og ressurser i det.

Konsekvensen av å oppfatte folk som fremmede
Når vi oppfatter at det å tilhøre andre grupper er en viktig egenskap hos noen, vil vi tenke, føle, og handle annerledes i forhold til dem. Kort oppsummert: Vi legger lettere merke til det som gjør folk forskjellige fra oss enn det som gjør dem like, vi legger lettere merke til negative enn positive ting de gjør[1], og vi husker disse tingene bedre. Dette skjer ofte automatisk, vi har lite kontroll over det, og trenger ikke en gang være klar over det.

Sammen med en del andre prosesser, fører dette til at selv når man prøver å unngå det, vil man få et bilde av folk fra andre grupper som mer fremmedartede, ekstreme på enkelte områder, og negative i sin atferd, enn hva de faktisk er.

Jeg sa at jeg ikke stoler på min egen dømmekraft, og dette er grunnen. Jeg mener at andre bør være tilsvarende skeptiske til sin dømmekraft, når de skal evaluere noen de selv oppfatter som utenfor sin egen gruppe – egen kultur, subkultur, etnisitet, religion, eller hva forskjellen måtte være.

Selvfølgelig finnes det folk i verden som oppfører seg fremmedartet, eller gjør negative ting… men tendensen til å overvurdere disse egenskapene er så stor at man bør finne mer objektive kilder enn sine egne sanser og minner – og selv da være en liten smule skeptisk.

Vi blir også annerledes i atferd mot hverandre, når vi oppfatter at vi representerer forskjellige grupper. I dagliglivet tar dette form av alt fra subtile og gjerne nonverbale tegn på misbilligelse, til ubevisst eller åpen diskriminering, men det kan også få mer alvorlige konsekvenser: I verste fall kan vi begynne å se på ”de andre” som litt mindre menneskelige… og dermed ha litt mindre hemninger mot for eksempel å gjøre ting som skader ”dem”… gå til krig mot ”dem”… mishandle krigsfangene ”deres”, osv[2].

Nå forlater jeg den trygge sosialpsykologien og går over i det som for min del blir mer spekulativt. Men den som vil vite mer om hvordan tanker og atferd blir påvirket av fremmedhet uten at vi vet det, kan følge med på etiketten ubevisste stereotyper. Dette er et tema jeg ganske sikkert kommer tilbake til.

Kulturrelativisme
Ut fra det jeg vet om sosiale grupper, stereotyper, og konsekvensene av oppfattet fremmedhet, er jeg ganske sikker på at kulturrelativisme, i hvert fall i sin normative form, er en dårlig idé. Forstår jeg kulturrelativismen riktig er utgangspunktet nettopp at folks kultur er en viktig egenskap ved dem, og at folk fra ”andre kulturer” er grunnleggende fremmede for oss. Akkurat hva slags konsekvenser det vil ha for tanker og følelser vet jeg ikke, men det kunne vært interessant å se forskning på det.

(Noen hypoteser: Hvis har et kulturrelativistisk grunnsyn når man møter noen vil man i mindre grad overvurdere negative trekk, men i større grad overvurdere forskjeller; man vil i mindre grad møte folk på fiendtlige måter, men kanskje være litt mer nedlatende.)

Den normative kulturrelativismen strider også mot et annet syn jeg har, nemlig at hva som er rett og galt ikke er helt tilfeldig. Akkurat hva jeg mener er fasiten og hvordan man kommer frem til den, er et spørsmål jeg bare kan svare langt og vagt på (og denne posten er lang og vag nok fra før), men jeg tror altså at det finnes… en slags… fasit[3].

I så fall har jeg noe å lære bort til andre. Men tar jeg prinsippet hele veien… risikerer jeg å få korrigert noen av mine egne verdioppfatninger også. Man kan selvsagt velge om man vil se på dette som en risiko eller en bonus. Selv ser jeg på det som en bonus. Hvis det nå finnes en fasit for rett og galt… er det faktisk en mulighet for at jeg selv også kan ta feil på enkelte punkter, for at jeg selv også har noe å lære.

Kritikk og verdier
Når man systematisk lar være å kritisere noen for handlinger og verdier man er selv er uenig i, er det nødvendigvis ekskluderende. Velger man å kritisere, kan man gjøre det inkluderende, eller antagonistisk og ekskluderende måter. Man kan møte hverandre som likeverdige mennesker, som har en felles interesse i å gjøre det rette… eller man kan møte hverandre som motstandere, som må sette hverandre på plass.

Å kritisere hverandre som likeverdige kan, som vi var inne på i forrige avsnitt, føre to bra ting med seg. For det første vil man kunne inkludere, ikke ekskludere, folk langs en innenfor-utenfor-dimensjon – og folk som er innenfor vil man stort sett behandle bedre. For det andre risikerer man at alle som er involvert lærer noe nytt om rett og galt. Vi er alle medlemmer av menneskeheten; vi har en felles interesse av dette.

Hvis du derimot kritiserer noen på en slik måte at de, du selv, eller eventuelle tilskuere oppfatter at du betrakter dem som representanter for en annen gruppe er det mindre sjanse for at det blir fruktbart. Sjansen for at du selv lærer noe nytt om rett og galt, er liten. Sjansen for at du lærer bort noe om rett og galt er enda mindre. Folk er ofte lite villige til å tenke grundig over kritikk fra noen de oppfatter som motstandere.

Fra et sosialpsykologisk perspektiv, vil forskjellen mellom gruppene nok en gang være demonstrert for de som har vært med, og sannsynligheten for feiloppfatninger, urettferdig behandling, osv. vil vokse.

Det er også fare for enda en utilsiktet virkning. Jeg er ikke sikker på om jeg har lest noe direkte, eller om jeg spekulerer litt fritt, men jeg bygger uansett på kjente teorier. Hvis man knytter kritikk til gruppetilhørighet, knytter man det man kritiserer for, til identitet – i både egne, og andres øyne. Men når man opplever at gruppa man tilhører kommer under press, vil man samle seg mer om gruppas identitet. Man blir mer overbevist om at det man kritiseres for, i virkeligheten er gode verdier.

(Hvis denne mekanismen er reell, vil antagonistisk kritikk virke direkte mot sin hensikt, dersom hensikten å forandre på det du kritiserer. Hvis hensikten imidlertid er å tegne et bilde av din egen gruppes moralske overlegenhet i en stadig farligere verden har du lyktes aldeles utmerket. Særlig i det med en stadig farligere verden. Det er alt i alt en viss mulighet for at om kulturrelativisme er dårlig, er antagonistisk kritikk av ”andre kulturer” enda verre, på de samme dimensjonene.)

Måter å diskutere på
Det er to måter å diskutere verdier på, en bra og en dårlig. Jeg har noen tanker om hva som skiller dem i konsekvens, men ikke i form… hvordan man snur en verdidiskusjon til å bli fruktbar for alle som er med, vet jeg ikke nok om.

Jeg tror det har noe å gjøre med tone og innstilling, antageligvis noe med ordvalg, men det har nok også noe å gjøre med hvor godt man tilrettelegger for hverandre. Anstrenger man seg for å finne en felles plattform, et utgangspunkt for videre samtale? Har man i det hele tatt en samtale… eller går kritikken mer ut på provokasjoner, markeringer, å ta stilling, å holde stand?

Noen av prinsippene fra kulturrelativismen – fra den deskriptive siden av den – kan kanskje også være til hjelp. Det er feil at man umulig kan forstå hverandre, og ikke har noe å lære hverandre; det skaper muligens mer fellesskapsinnstilling å vise at man er villig til å forstå hverandre ut fra hverandres forskjellige bakgrunn… og at man er villig til… som jeg har nevnt tidligere… å korrigere sine egne verdier og ikke bare andres. Eller i det minste lytte.

Men konkrete grep for å snakke sammen på det jeg tror er den riktige måten… har jeg ikke eller kjenner jeg ikke til ennå. Og det er mulig at det må være relativt sterke grep, det er fare for at tendensen til å møte hverandre som representanter for ulike grupper – og ikke for menneskeheten som sådan – er en tildragelse som må overvinnes. Jeg vet ikke. Men personlig har jeg såpass lite oversikt over hva som aktiverer gruppeforestillingene, og misforståelsene som hører til, at jeg nok, som jeg sa i innledningen, holder meg litt på utsiden av selve diskusjonen. Ikke fordi jeg er redd for å si hva jeg mener, men fordi jeg er redd for å si noe jeg ikke mener.

Jeg får heller prøve å bidra sterkere til metadiskusjonen






1) Når det gjelder kjønn og alder, er ikke tendensen på samme måte at vi overvurderer negative trekk, der er bildet er mer komplisert. Men det ligger et stykke (et enda lengre stykke) utenfor tematikken i dag.

2) Dehumanisering, som det kalles, er også en viktig ingrediens i de aller verste tingene vi finner på, utrenskninger og rene folkemord. Men den glatte utforbakken fra å kritisere folk fra ”andre kulturer” til å utrydde dem er såpass lang og krokete at jeg bare nevner sammenhengen som fotnote, ikke som argument.

3) Jeg tror også – men er villig til å bøye meg hvis evidens fra sosialantropologien sier noe annet – at de viktigste, allmennmenneskelige verdiene er til stede i alle hjørner av verden. Men tendensen til å overvurdere annerledeshet kan gjøre oss blind for det… og jeg har altså en hypotese om at en kulturrelativistisk innstilling vil gjøre oss blindere for det.

"Du trenger ikke rope!"

Psykologisk forskning på kommunikasjon er spennende i seg selv, men også verdt å studere nærmere når man er interessert i en av de tingene jeg er interessert i: Hvordan stereotyper som ikke var sanne i utgangspunktet har en tendens til å oppleves sannere etter hvert.

Jeg leser en artikkel kommunikasjonsmodellen som forkortes CAT, dvs ”Communicative Accomodation Theory.” Kommunikativ akkomodering handler om hvordan man innretter seg etter hverandre når man kommuniserer. Det har noe med empati og å forklare underveis å gjøre, men også i hvor stor grad man tilpasser seg hverandres kommunikasjonsstil… etterligner hverandres kroppsspråk, dialekt, talerytme… både på det verbale og det nonverbale.

Dette gjør ikke bare kommunikasjonen enklere, men sier også noe om den sosiale underteksten. Hvis man innretter seg godt etter hverandre, sender man signaler om sosial nærhet og likeverd. Innretter man seg mindre, sender man signaler om avstand og statusforskjeller. Hvis jeg altså bruker noen ord fra din dialekt når vi snakker sammen, viser jeg at vi har mer til felles, enn det som skiller oss. Bruker jeg min egen dialekt, på sitt mest ekstreme, sier jeg noe om avstand. Men man risikerer også å overdrive, legge seg så tett opptil den andre at det blir påfallende. Dette oppfattes mer ironisk enn noe annet. (Hvis jeg etterligner dialekta di ord for ord, tror du kanskje jeg gjør narr av deg.)

Dette skjer delvis bevisst, i den forstand kognitiv psykologi snakker om ubevissthet – prosesser som altså ikke er direkte skjult for oss, men som foregår såpass i det små at vi ikke legger merke til dem. Vi kan bruke akkomodering (og ikke-akkomodering) bevisst, når vi vil understreke eller nedtone statusforskjeller. Men som regel tenker vi ikke på at det skjer. Vi er ikke klar over at vi gjør det, vi er ikke klar over at vi oppfatter det eller at det påvirker hvordan vi oppfører oss, tenker, og opplever samtalen videre.

En konsekvens av dette, er altså at stereotyper på denne måten kan komme til å bekrefte seg selv. I artikkelen jeg leser nevnes det i forbifarten, men resonnementet er dette: Det man prøver å innrette seg etter er nødvendigvis ikke hvordan de andre er, men hvordan man oppfatter de andre… og det er preget av hvilke stereotyper du har om dem. Hvis du for eksempel snakker med gamle mennesker, og tror at de hører dårligere enn de faktisk gjør, vil du nettopp overakkomodere, og snakke høyere. Du oppnår det motsatte av det du vil, du skaper avstand… og risikerer å få høre: ”Du trenger ikke rope, jeg er ikke døv!”

Vi har mange stereotyper, ikke bare mot eldre, og når vi snakker med mennesker vi ser stereotypt på, er sjansen stor for at vi skaper avstand på denne måten (og andre). Selv om det ikke er det vi prøver. Vi er ikke klar over hva vi gjør – men avstandsfølelsen merker vi oss, og tar med oss videre. Og det må jo være noe med den andre. Der ser vi hvordan de er. For vi har jo gjort så godt vi kunne for å være imøtekommende.



Litteratur:
Giles, H., Willemyns, M., Gallois, C., Anderson, M. C. (2007). Accommodating a New Frontier: The Context of Law Enforcement. In K. Fiedler (Ed.), Social communication (pp. 129-162). New York: Psychology Press.

Vitenskap og ideologi

Over på Ars Ethica (som jeg referer mye til for tiden fordi det er bra saker) har det vært noen innlegg om forholdet mellom er og bør, mellom vitenskap og politisk korrekthet, og dette er ting jeg tenker en del om. Det ene av innleggene handler om kjønn og fødselspermisjon, hvor det skal være vitenskapelige argumenter for at kvinner er de beste omsorgspersonene i den første delen av barnets liv.

Og der får jeg en utfordring selv, for jeg har ikke lyst til at det skal være sånn, så jeg finleter litt ekstra etter feil i innlegget. Men når psykolog og bekjent Lindgren også nevner saken, og dessuten linker til en artikkel om forskningen på det, så må jeg kanskje myke opp litt. Og så appellerer forklaringen om at barn bør få være sammen med sin nærmeste omsorgsperson, og at den nærmeste omsorgspersonen ofte er moren på grunn av amming og sånn, mer til meg enn evolusjon akkurat i dette tilfellet[1].

Vel, men jeg skriver altså egentlig om vitenskap og ideologi. Bør vitenskapelige funn holdes kjeft om, overses, eller settes til side, hvis de kommer i konflikt med en eller annen politisk agenda? For eksempel, sammenheng mellom barnets helse og omsorgspersonens kjønn… Eller, for å ta andre eksempler, statistiske forskjeller mellom sosiale grupper, for eksempel i IQ?

Det korte svaret er nei. Det lange svaret er… langt.

Det korte svaret
Nei.

Det lange svaret
Det ville vært fint om man kunne legge ideologi til side, rapportere om verden slik den var, og dermed gi folk bedre grunnlag for viktige beslutninger, men det lar seg ikke helt gjøre. Verken forskeren eller den som hører om forskningsresultatene er i stand til å legge ideologi til side.

Man vet at ideologi påvirker oss på måter vi ikke helt rår over, blant annet gjennom holdninger og stereotyper. Og denne testen er en god demonstrasjon på automatiske stereotyper. (Selv om det sikkert er ting den kan kritiseres for. Men det ble i hvert fall påstått på en forelesning at den predikerer en god del atferd, og gjør det bedre enn mer eksplisitte holdningsmål.)

Man vet også at man har en tendens til å oppsøke informasjon som stemmer med det man tror på fra før (det kalles confirmation bias eller bekreftelsesbias). Og man vet at slike forventninger kan ha merkbare effekter på forskningen man gjør. Man blir påvirket av forventninger – og man kan aldri være helt fri fra forventninger. I ideologier er en del forventninger implisitte.

Hvis det stemmer at man ikke kan gjøre helt seg uavhengig av ideologi, er alternativet at man prøver å kompensere for virkningene av det. For eksempel at man bringer folk med forskjellige ideologiske utganspunkt på banen, og at fagkritikken også føres på et ideologisk nivå. Altså, man bør spørre: Kan ideologi ha påvirket forskningen, og i så fall hvordan?

Dette er nettopp et av de tilfellene hvor man må supplere sine ønsker om hvordan ting burde være (uhildede forskere), med hvordan ting faktisk viser seg å være.

Når det gjelder mottagelsen av funnene: Gode vitenskapelige funn er ikke bare et resultat av hvordan verden er, de er også med på å forårsake hvordan verden blir. Hvis myndighetene for eksempel endrer politikk ut fra vitenskap, eller hvis enkeltindivider endrer holdninger og dermed atferd.

Å formidle vitenskap er en handling med konsekvenser. Og konsekvensene er ikke nødvendigvis at mottageren får bedre grunnlag for viktige avgjørelser.

Vitenskapelige funn (og særlig når det kommer til mennesker og atferd og sånn) tar ofte en del forbehold, og bygger ofte på statistikk… og både forbehold og statistikk er vanskelig for menneskehjernen å forstå sånn på sparket. (Man finner massevis av forskning på dette hvis man søker rundt på heuristikker og kognitiv bias.) Jeg har også en viss grunn til å tro at ting som ideologi, holdninger og stereotyper er særlig forstyrrende for presis forståelse.

Det hjelper ikke så mye at det man rapporterer faktisk er sant, hvis mottageren misforstår. Og hvis man vet at noe vil bli misforstått i en viss retning, har man et visst ansvar for hva misforståelsen fører til.

Men selvfølgelig er det korte svaret på det opprinnelige spørsmålet fortsatt nei! Man skal ikke holde kjeft om det man har funnet. Man bør bare legge litt ekstra i å bli forstått riktig. Selv om det skulle bety at man må snakke mindre fra den metaforiske levra enn man skulle ha lyst til.

For det er heller ikke uproblematisk å unngå kontroversielle emner, eller å tie om kontroversielle resultater. Om ikke annet, fordi… det vi finner ut om hvordan ting er, ikke trenger å si noe om hvordan de bør være. Snarere tvert i mot! Hvis man har en formening om hvordan ting burde ha vært, er det vesentlig å finne ut om de faktisk er sånn eller ikke. Det er da man vet om man bør forandre dem eller ikke.







1) Misforstå ikke, jeg er glad i evolusjon, og evolusjonspsykologi er spennende. Men jeg er ikke sikker på om det kan anvendes akkurat her, og jeg har noen tanker om hvorfor som jeg kanskje skal skrive noe om.

2) Å finne ut mer om dette er en av målsetningene for våren. Jeg tar gjerne i mot lesetips, både for og i mot.