"Jeg har blitt fortalt ..."

Selvutleveringsvarsel.

Jeg kommer til å skrive om følelser, blant ensomhet, autisme, og angst. For noen er det kanskje pinlig eller gjør vondt å lese om sånt.

Jeg kommer også til å snakke om ting jeg sliter med å forstå, og dermed antagelig sliter med å formulere, så hvis teksten min virker utilgjengelig er det nok meg, og ikke dere. Jeg har ikke så lett for å kommunisere. Tankene mine er på innsiden, og språket er et bur.

Jeg kommer til å snakke – om enn så indirekte – om politikk.

Men altså. Til utgangspunktet.

*

Jeg fikk en beskjed om at "folk legger merke til hva jeg gjør på sosiale medier". At jeg har likt ting som vitner om politisk uvett. At minst én person har observert det, og fortalt det videre til en annen.

Det er … er nok ikke noe uvanlig i det. Hverken at vi observerer hverandre eller at vi snakker om hverandre. I hvert fall ikke at vi trekker slutninger om hverandre.

Det føles nå likevel merkelig av meg å legge ut. Det føles som om å bli med på et spill. Som om jeg bruker formulaiske formuleringer for å innlede en tekst hvor jeg både anklager og klager. Folk kan lure på om det er dem jeg snakker om, fordi jeg er vag … og formuleringen kan bli det folk kaller passiv-aggressiv.

(Vagheten er forresten også en del av kommunikasjonsburet jeg sitter i. Jeg synes det er tungt å spesifisere. Strevsomt å navngi. Det er en mental motbakke, men jeg kjenner den som om den var fysisk, og den blir ofte for bratt for meg.)

Jeg beklager – jeg vil jo ikke få noen til å føle seg usikker.

Men om det hjelper noe skriver jeg ikke for å klage, eller anklage, eller det kunne være riktigere å si … jeg skriver ikke for å klage på DET.

Det er ikke uvanlig at vi observerer og snakker om hverandre. Vi gjør det ofte. Vi gjør det i hytt og pine, og om stort og smått. Det er sannsynligvis en av grunnene til at vi har utviklet språk. Det er en avgjørende del av "the human condition".

(Hvordan oversetter man "the human condition"? Jeg kan forsøke meg med …)

… en avgjørende del av "det å være menneske".

Det jeg vil klage over er å ikke få det ordentlig til.

*

… jeg forstår ikke nok av hvordan jeg fremstår for andre, de mentale modellene mine strekker ikke til, det er ikke det at jeg gir blaffen i hva folk synes, tvert imot engster jeg meg masse over det, selv om jeg hverken orker, eller har noe særlig lyst til, å jobbe for å skape et bedre inntrykk

(skal jeg jobbe for å  forbedre noe må det være å tenke på hvem jeg er. Hva jeg gjør. Altså ting som ligger bak inntrykket. Hva folk synes blir i så fall feedback, ikke målet i seg selv).

Jeg bryr meg om hva folk synes, men forstår det ikke. Klarer ikke danne meg et bilde. Klarer ikke skille mellom hva de synes og hva jeg er redd for at de skal synes. Sliter med å begripe hva det å synes noe om meg vil si.

Sliter med å begripe at jeg er en person det går an å synes noe om.

(På godt og vondt. Og for hva det er verdt, tror jeg det for det aller meste er godt.)

Jeg vet ikke om jeg er alene om det. Om det er en autismegreie. Kanskje det faller inn under "alle kan jo ha det sånn"? Nevrotypiske folk har heller ikke magisk innsikt i hva andre tenker. De kan ikke annet enn bygge på antagelser, de heller. Men de ser kanskje mer av bildet?

*

Hvis noe jeg trykker liker på på facebook gjør at jeg avslører min politiske lojalitet … vel, jeg har vel en slags politisk lojalitet. Det er ett eller annet beskyttet middelklasse-men lener mot venstre-aktig. Jeg er opptatt av ting som blant annet har å gjøre med identitet. Jeg er bekymret for hva et samfunn kan gjøre og ofte har gjort mot minoriteter, jeg ser overårvåkent etter faretegnene på det. Og litt statlig sikkerhetsnett her og der er sikkert lurt (jeg er jo trygdemottager selv).

Men jeg føler meg temmelig illojal når jeg ser hva folk i tilstøtende leirer snakker om og hvordan de snakker om hverandre.

Når de snakker om folk i egne rekker som har bestemte motstridende tanker, forbehold jeg tygger på, bestemte ting jeg tviler på, virker det som tingene og tvilen tilhører fiendens arsenal. Jeg ser tydelig for meg at folk jeg synes jeg er enig med ville avslørt meg som sviker, dersom de visste hva jeg tenkte; avslørt meg som _verre_ enn fienden.

Jeg bruker mye, mye tid på først å engste meg, så bli litt sint på egne vegne, og mer universelt mislike den sosiale kontrollen i det, før engstelsesdelen tar over igjen for godt.

Jeg er med andre ord det motsatte av likegyldig til hva folk synes om meg.

*

Beskjeden som satte i gang denne teksten, kom fra den andre enden.

Altså – ikke fra et sted mot venstre, men fra noen som mener å observere at jeg faller litt for lett for hva de et sted mot venstre sier.

(Jeg vet jeg skriver rotete. Mental motbakke og alt det der.)

Siden beskjeden kom indirekte vet jeg ikke akkurat hva jeg skal ha falt for, men det har muligens noe å gjøre med norske mediers omtale av amerikansk politikk.

Reaksjonen min på beskjeden var … noen minutters panikk.

Hjelpeløshet.

Ikke over å bli snakket om, kanskje litt over å bli stilt til veggs, men mest over hvor lite jeg forstår. Og hvor lite jeg klarer å forklare andre om hvor lite jeg forstår. Jeg blir fullstendig ubehjelpelig.

Folk snakker om meg? Ja vel. Jeg er sikker på at det skjer, fordi det skjer med alle og er en del av the human condition – "det å være menneske". Men jeg forstår hverken hvordan det skjer eller hva det betyr, og det å tenke aktivt på hvordan jeg fremstår klarer jeg ikke så lenge av gangen.

Kildekritikk? Javisst. Kjempeviktig.

Jeg aner ikke hvordan. Alle kilder virker mangelfulle for meg. Men folk tror da likevel på en del av dem. Jeg har noen gjetninger om hvordan de går frem, og jeg følger det vel sånn halvveis instinktivt. Lytte til eksperter? De legger kanskje vekt på andre ting enn meg, og har kanskje andre mål. (Agendaer jeg ikke forstår nok av.) Lese primærkilder? Åpenbart. Men hva ser jeg etter? Tenke selv? Ting blir veldig rotete når jeg prøver. Som denne halvannettusenordlange teksten kanskje viser.

Jeg kunne aldri ha kokt den ned til en diskusjon over sms.

*

Poenget er egentlig ikke beskjeden. Poenget er å si noe om meg selv. Hvor ustødig jeg står, hvor avsondret jeg blir …

… det er vanlig og svært utbredt at man legger merke til hva folk gjør, snakker om det, engster seg over hva andre mener, gir blaffen i hva andre mener, kjenner konsekvensene av hva andre mener og iblant kommer folk med vennlige advarsler om at "folk snakker."

Det er en del av "det å være menneske".

OG JEG KLARER IKKE HENGE MED PÅ DET! Jeg står bare med øret mot utsiden av døra når menneskeklubben møtes i klubbhuset, og jeg hører bare halvparten av alt det menneskelige som blir sagt.

*

Poenget er altså å si noe om meg selv. Men jeg sier kanskje også noe universelt? Jeg er kanskje ikke SÅ forskjellig fra alle andre? Ikke fra de nevrotypiske blant dere en gang … (hvis jeg når alt kommer til alt har noen av dem i bekjentskapskretsen).

Kanskje … noen av dere … virkelig har dreisen på kildekritikk? Og virkelig klarer å skille troverdig informasjon fra propaganda og/eller rør? Mange gir inntrykk av at de kan det. Kanskje ferdighetene svarer til inntrykket.

Kanskje noen av dere forstår hva det betyr at "folk snakker", eller selv klarer å delta i folkesnakket og i så fall skille mellom hva som er ok/hva som er over streken å si om noen andre, og hvordan dere skal prøve å styre hva folk har å si om dere, og/eller gi blaffen i det, eller kanskje aller helst både skape et fordelaktig inntrykk og samtidig skape inntrykk av at dere gir blaffen. Personlig merkevare osv. Eller, om dere ikke klarer det, klarer dere kanskje å finne trøst i at andre ikke klarer det heller.

Kanskje noen av dere klarer å holde dere lojale til en politisk side; er trygge på at tvilen og forbeholdene dere måtte ha er innafor. Eller kanskje noen av dere skjønner at det ikke har noe å gjøre med gruppelojalitet, kanskje det bare er jeg som tenker på det sånn. Kanskje noen av dere opplever "sidene" som noe mer bestandig og håndgripelig enn hva jeg gjør.

Eller kanskje … min egen tilkortkommenhet … på en måte gir meg innsikt? At tingene JEG ikke begriper ikke er så håndgripelige som jeg får inntrykk av at andre tror? At ingen av oss har så lett for å skjønne fakta. At mange av oss er fulle av tvil, politisk, sosialt. Føler seg utenfor.

Kanskje er det ubehjelpeligheten som er "det å være menneske"? Da ligger det jo en tilhørighet der for det.

(innlegget er skrevet for og samtidig postet på Facebook)