Spådomskunst

STURLA STRÅMANN: Martin? Martin Martin Martin?

Uhm… ja?

STURLA STRÅMANN: Har du fått med deg at en blekksprut i Tyskland har vært i verdens søkelys de siste ukene? Fordi den klarte å gjette riktig vinner syv VM-kamper på rad?

Ja, men jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe særlig om det. Stakkaren er allerede behørig gjort narr av alle som gjør narr av sånt. Dessuten er fotball-VM over.

STURLA STRÅMANN: Men er det ikke fascinerende? Bare tenk deg om. Er du klar over hvor lett det egentlig er å gjette vinneren av syv kamper på rad? Det er så lett at til og med det å regne det ut er lett. Jeg mener, selv jeg klarer det. To alternativer, enten eller, 50% sjanse hver gang. Hvis du bare gjetter på utfallet helt tilfeldig, har du en hundreogtjueåttendels sjanse for å få rett. Og hvis andre faktorer spiller inn blir sjansene enda større. Kloke Hans-fenomenet kan for eksempel godt ha noe med saken å gjøre.

Ja, jeg vet alt dette…

STURLA STRÅMANN: Og så er du ikke imponert?

Nei. Jeg er snarere forvirret.

STURLA STRÅMANN: Forvirret? Hvorfor det?

Du er jo en stråmann, mann. Jeg er ikke vant til at du snakker så fornuftig.

STURLA STRÅMANN: Hehe, jo, takk for det. Men hør altså her. En hundreogtjueåttendedels sjanse for å treffe, betyr at hver hundreogtjueåttende spådom, sånn i gjennomsnitt, burde være riktig. Og det må da være flere spådommer enn som så der ute? Jeg mener, når vi regner med både mennesker og dyr? Og for alt jeg vet også lykkehjul, saueinvoller, skitne kaffekopper, fotballeksperter, you name it. Av tolv hundre spådommer, på verdensbasis, bør det være ti som slår til. Eller, pluss-minus en del. Men mer enn bare en. Av tolv tusen spådommer, på verdensbasis, bør det være hundre som slår til. Ikke sant?

Jo?

STURLA STRÅMANN: Så hvorfor har vi ikke hørt om flere av dem?

Unnskyld?

STURLA STRÅMANN: Hvorfor har vi ikke hørt om flere av dem? Hvis ren tilfeldighet skulle tilsi at et titalls, nei, hundretalls, håpefulle sannsigere der ute burde treffe blink, eller for å si det sånn, sette inn en fulltreffer: Hvorfor har vi ikke hørt om dem?

Vel, kanskje fordi…

STURLA STRÅMANN: Når noe avviker nevneverdig fra det man skulle forvente ved tilfeldighet, er den vanlige å tenke at det er en grunn til det? Ikke sant? Ikke sant?

Jo, men det er vel helst…

STURLA STRÅMANN: Jeg skal si deg hva grunnen er, jeg. Fotballresultater har noen underfundige egenskaper ved seg som gjør at folk systematisk må spå feil om dem. Blekkspruten Paul er bare unntaket som bekrefter regelen. Det er den eneste logiske forklaringen.

Vel, kanskje ikke den eneste… kan jo være noe med hvem som får medieoppmerksomhet og ikke…

STURLA STRÅMANN: Tull og tøys. Og vet du hva det betyr videre? Det er mer mellom himmel og jord, Martin. Mer mellom himmel og jord.

Mer enn hva?

STURLA STRÅMANN: Mer. Mer enn sånne sneversynte vitenskapstryner som deg er klar over. Mer enn vitenskapen kan forklare. Når vitenskapen sier at noe ikke finnes, så tar den feil! Alt det andre vitenskapsfolk har ledd av? Fra spøkelser på loftet til den magiske kraften i positiv tenkning? Alt må være sant, alt, nå som vitenskapen endelig har meldt fallitt

Ah, der var stråmannvennen min tilbake igjen. Men vet du hva? Det finnes antagelig bedre forklaringer enn som så, men vet du hva? Det er ikke så farlig. Du har uansett rett i det viktigste. Fremtiden kan være vrien å forutsi noen ganger.

STURLA STRÅMANN: Du verden, gir du deg? Du? Det hadde jeg ikke ventet.

Nei, der kan du se. Skal vi finne på noe annet?

Imponer dine venner. Bli god i senga.

På instituttet der jeg studerer henger det av en eller annen grunn reklame for et kurs i avansert seksualitet. Det har visst noe med energier og sånn å gjøre. Jeg skal ikke vurdere det vitenskapelige, åndelige, eller energiske grunnlaget for det hele (for jeg ikke har satt meg inn i det), men jeg blir litt fascinert av garantien til deltagerne, innimellom løftene om større penis, bedre oralsex, og mange forskjellige slags orgasmer, om at de vil bli dyktigere seksuelt enn minst 98% av befolkningen.

Ved første øyekast skulle man kanskje tro at jeg ville applaudere dette. Jeg synes som kjent det er viktig å gjøre noe for å øke den seksuelle yteevnen i befolkningen, for eksempel ved hjelp av delt husarbeid, eller tilsetting av zink i drikkevannet. Jeg er imidlertid ikke sikker på om jeg kan støtte et tiltak som tilsynelatende hjelper såpass få.

For at deltagerne virkelig skal bli seksuelt dyktigere enn minst 98% av befolkningen, må én av to forutsetninger være til stede:

1) Ikke mer enn 2% av befolkningen kan delta på kurset.

eller

2) En større andel av befolkningen kan delta, men kurset virker ikke like godt for alle.

Hadde det nemlig hadde vært slik at mange hadde deltatt, og at det samtidig hadde virket like godt for alle, ville rekkefølgen i det seksuelle prestasjonshierarkiet ikke ha forandret seg noe særlig. Alle vil bli dyktigere, men alle vil ha like mye fremgang, så de som var dyktigere enn deg før, vil være tilsvarende mye dyktigere enn deg nå.

Av disse mulighetene, bør vi raskt kunne legge bak oss alternativ 2). Hvis kurset ikke hadde virket like godt for alle, ville påstanden om at akkurat du ville bli seksuelt dyktigere enn mist 98% av befolkningen være vanskelig å forsvare. Siden man i utgangspunktet må gå ut fra at folk er ærlige, og siden de færreste strør om seg med statistikk uten å ha noe ordentlig grunnlag for det (eller i det hele tatt noen særlig forståelse av det), er det neppe dette som er forklaringen. (Kursholderne fastholder dessuten at det så langt ikke er noen som har benyttet seg av deres pengene tilbake-garanti.)

Jeg blir dermed desto mer nysgjerrig på hva som kan være grunnen til 1), at i hvert fall ikke mer enn 2% av befolkningen noen gang kan forventes å delta på dette kurset. Kan det være at de ikke vil? Av femti mennesker jeg møter på gata, eller på en litt for full buss, er det bare én som er veldig opptatt av å være seksuelt dyktigere enn de fleste andre? Det har jeg nesten vondt for å tro. Det finnes da ikke noe viktigere?

Kan det være prisen som er avskrekkende? Ett og et halvt tusen for et av kursene, to og et halvt tusen for to. Rabatt for studenter og par. For noen er det kanskje en høy pris å betale for å kunne imponere sine venner på soverommet. Men for hele 98% av befolkningen? Fullt så gjerrige kan vi da ikke være.

Eller kanskje ikke så mange har hørt om det? Nei, med en så mirakuløs metode å selge (større penis, mann, jeg sier større penis, eller om du er kvinne, trangere skjede står visstnok også på menyen) ville det vært rart om de ikke hadde markedsføringsbudsjett nok til å nå ut til flere enn som så. Demper de kanskje markedsføringen med vilje? Holder seg til oppslagstavlene på institutter og sånt? De satser kanskje på at det dermed vil begrense seg av seg selv. Men kan en så fantastisk hemmelighet holdes under lokk? Vil ikke for eksempel kursets tidligere deltagere være ivrige etter å lære bort disse nye teknikkene? I det minste til sine egne partnere? Jeg mener, her deler man ut av det aller fremste innen seksuell dyktighet, ønsker man ikke da å få det samme tilbake?

Akkurat hvordan de setter begrensninger for hvor mange medlemmer av befolkningen som får adgang til å bli blant de 2% dyktigste i senga, er med andre ord vanskelig å få tak på, men ett eller annet må vel det være. De lover det jo på plakatene sine. For de to prosentene som dermed kan baske seg i sin seksuelle dyktighet, er dette sikkert strålende. På vegne av resten av befolkningen vil jeg likevel legge inn en protest. Forbløffende kunnskaper som dette burde absolutt få være allment tilgjengelige. Vi kan ikke la trange skjeder, store peniser og eksotisk hypnoseorgasme være forbeholdt de få prosentene av befolkningen som skulle være så heldige å komme forbi en luguber oppslagstavle på et eller annet institutt.

Rulletekst og seertall

En seer har, i følge Dagbladet, sendt inn klage på NRKs programannonsering, nærmere bestemt det at de rett som det er begynner å lese opp informasjon om kommende programmer mens rulleteksten ennå går. Seeren synes det er respektløst overfor åndsverket, og stiller seg litt undrende til at en lisensfinansiert kanal skal være mer stressende enn en som er finansiert av reklame. Redaksjonsleder Ragnhild Sælthun Fjortoft viser i sitt svar på klagen til at kanalen mister mange seere under rulleteksten. "Vi er jo alle interessert i at vårt publikum får best mulig informasjon om NRKs programtilbud, og vi er interessert i at flest mulig ser på våre kanaler," siterer de henne i Dagbladet. Klagen ble avvist, men Hallo i Uken gjorde et lite poeng av den i gårsdagens sending.

Jeg har hørt den samme begrunnelsen før, og tviler ikke på at det stemmer at folk gjerne skifter kanal under rulleteksten. Men det jeg ikke forstår er hvorfor det er så viktig for NRK å holde på akkurat de seerne som akkurat den kvelden ikke er mer interessert i programtilbudet enn at de lar lengden på rulleteksten avgjøre hva de skal se på. For en reklamefinansiert kanal har seertallene noe å si i seg selv; de avgjør hvor interessant det er å annonsere der. Men i den grad NRK i det hele tatt skulle ha noen nytte av seertall, måtte det være som en form for tilbakemelding, en antydning om hvor interesserte folk var i programmene. Det får de vite mindre om når de manipulerer seertallene på denne måten. Det de statistisk sett gjør er å ta to ting – effekten av programmets kvalitet, og effekten av lengden på rulleteksten – og blande dem sammen sånn at man ikke finne ut noe særlig om noen av delene.

(At NRK er interessert i å gi best mulig informasjon om programtilbudet har jeg i og for seg større forståelse for, men da lurer jeg på den annen side igjen litt på akkurat hva det er med å bli lest opp samtidig som rulleteksten som gjør informasjonen bedre.)

For meg er det ikke i seg selv noen viktig sak eller så veldig irriterende at jeg må høre på programinformasjon når jeg ser på rulletekster, litt synd, noen ganger, men ikke verre. Irritasjonsmomentet er mer det generelle i at NRK i dette, så vel som i andre ting, oppfører seg som en reklamekanal når de ikke trenger å gjøre det. NRK har muligheten til å velge mer risikabelt, satse på smalere programmer, kjøre et roligere tempo, osv. enn kanaler som må ha reklameinntekter for å klare seg. De har muligheten til å motvirke den feedbackspiralen jeg snakker om her. Og for all del så gjør de nok også det. Men de utnytter ikke mulighetene så godt som de kunne gjort hvis de hadde vært mindre opptatt av seertallene i seg selv, og mer opptatt av hvilke forhold ved programtilbudet seertallene egentlig representerte.

Risikoen for å dø

I følge Aftenposten har det blitt gjort en undersøkelse som viser at amerikanere uten helseforsikring har 40% større risiko for å dø. Forskerne mener at deres funn underbygger behovet for å utvide dagens helseforsikringsordning. Det siste høres vel ikke ut som noen urimelig konklusjon, men når det gjelder det første er jeg mer forvirret. Jeg trodde risikoen for å dø var mer eller mindre lik for de fleste?

Dramatiske eksperimenter

"Vår aktive hjerne" eller Hjärnstorm på originalspråket, er tydeligvis et program om hvordan vi mennesker blir påvirket av ting vi ikke er oppmerksomme på, det vi altså kaller ubevisst påvirkning; jeg fikk med meg en bit av en sent-på-kvelden-reprise på NRK, sent nå i kveld.

Temaet er jo spennende nok, og det er alltid fint med litt psykologi på TV, men jeg lurer litt på om ikke dette er et av de tilfellene der prinsippet om at kompliserte sammenhenger skal demonstreres med enkle dramatiseringer, kan villede mer enn det tydeliggjør. Jeg stiller, mer spesifikt, spørsmål ved hvordan man fremstiller enkeltindividenes rolle i psykologiske eksperimenter.

I en dramatisert form av et eksperiment de kom inn på i kveldens program, ser man for eksempel at tilfeldig forbipasserende på et kjøpesenter får smake på to sorter brus, i to forskjellige innpakninger, og så skal fortelle hvilken som smaker best. Vi får se dem drikke, vi hører dem tenke høyt og begrunne sine valg, og vi er der når de ler godt etter å ha fått vite sannheten: De drakk den samme brusen to ganger, det var bare innpakningen som fikk den til å smake forskjellig.

I og for seg er dette en elegant fremstilling av det grunnleggende psykologiske eksperimentet: Gjør to ting (to smaksprøver), sørg for at det meste er likt (innholdet), men at det du er interessert i er forskjellig (innpakningen), mål folks reaksjoner (ved å spørre dem), og se om det gir noe utslag. Det er ikke nødvendig at alle liker brusen sin bedre når den, som i dette tilfellet, kommer i en flaske med sirkler på heller enn triangler, bare at et statistisk interessant flertall gjør det. Og at TV-produsentene antageligvis har valgt å klippe bort unntakstilfellene er i og for seg greit nok.

Det som muligens kan være villedende er at statistikken, selv om disse sammenhengene nettopp er statistiske, ikke en gang nevnes med et ord. Mesteparten av fokuset ligger på de enkelte deltagerne, deres opplevelse, og deres reaksjoner. Men disse konkrete, menneskelige opplevelsene som massemediene er så glad har veldig lite å si for diskusjonen på eksperimentet.

Og dette skillet mellom enkeltindivider og statistikk er viktig i psykologien. Uoverstigelig er det ikke, tvert i mot henger de to tingene tett sammen; det er enkeltindivider som utgjør statistikken, og statistikken sier noe om det enkelte individ. Men forskjellen har en del å si for hvordan man anvender forskningsresultatene, og det har en del å si for hvordan man diskuterer dem, og i begge tilfeller er det en del uheldige misforståelser på ferde.

Når man skal gjøre bruk av statistikk, er det viktig å vite hva vi dermed kan vite om individene; nemlig at noe med en viss sannsynlighet er tilfelle for medlemmene av en statistisk kategori. Akkurat hvor stor sannsynlighet, kommer an på. Dette er ikke noe perfekt grunnlag for å ta beslutninger, men ofte kan alternativene være enda dårligere. Sannsynlighet er imidlertid krevende å forstå seg på, og hvis man ikke holder tunga rett i munnen er det to feil man kan gjøre. Man kan overvurdere graden av sikkerhet, og glemme å fortolke den med visse forbehold, eller man kan undervurdere den, og rett og slett avvise at statistikk kan si noe om individer i det hele tatt. Begge deler kan ha negative konsekvenser for de som blir omfattet av beslutningen.

Når det kommer til diskusjonen av forskningsresultater kan man komme til å gjøre noe av det samme, men andre veien; man kan bruke enkeltstående unntak eller personlig erfaring som grunnlag for å tvile på konklusjonene. Jeg har aldri opplevd å la meg lure av innpakningen, så dette kan ikke stemme. Eller, jeg så en film med mye skyting og gikk ikke ut og skjøt noen etterpå, så dette med medievold og virkelig vold er bare noe tull. Å trekke forskning i tvil er i og for seg positivt, (og jeg kan selv nevne et par kritiske punkter når det kommer til medievold,) men det er bedre om man kan gjøre det av ordentlige grunner, og det er ikke en ordentlig grunn at man vet om unntak fra en statistisk trend.

Popularisering av vitenskap er en viktig og vanskelig oppgave. Viktig fordi kunnskap har en verdi i seg selv, fordi det kan være nyttig, og ikke minst fordi vitenskap påvirker alles liv, og alle fortjener et innblikk i hvordan. Vanskelig fordi fagfolk har lang trening i å skjelne mellom nyansene i det de driver med, og må gjøre noen harde valg når de skal legge det frem for folk som mangler den samme treningen: En god del nyanser må velges bort, hvis ikke alle skal gå hus forbi.

Man skal derfor være forsiktig med å ta sine egne kjepphester og legge seg bort i hvordan andre velger å forenkle. Men hvis jeg skal bygge en sak for min egen, kan jeg antyde at det dreier seg om en situasjon der det blir en direkte motsetning mellom prinsippene for popularisering og for fortolkning av statistikk. Hvis statistiske sammenhenger i ethvert tilfelle skal dramatiseres, kan det i sum(i motsetning til enkeltvis) gi folk et inntrykk av at de vet alt som er verdt å vite om et psykologisk spørsmål, så sant de kan forestille seg seg selv i situasjonen.

Vitenskap og ideologi

Over på Ars Ethica (som jeg referer mye til for tiden fordi det er bra saker) har det vært noen innlegg om forholdet mellom er og bør, mellom vitenskap og politisk korrekthet, og dette er ting jeg tenker en del om. Det ene av innleggene handler om kjønn og fødselspermisjon, hvor det skal være vitenskapelige argumenter for at kvinner er de beste omsorgspersonene i den første delen av barnets liv.

Og der får jeg en utfordring selv, for jeg har ikke lyst til at det skal være sånn, så jeg finleter litt ekstra etter feil i innlegget. Men når psykolog og bekjent Lindgren også nevner saken, og dessuten linker til en artikkel om forskningen på det, så må jeg kanskje myke opp litt. Og så appellerer forklaringen om at barn bør få være sammen med sin nærmeste omsorgsperson, og at den nærmeste omsorgspersonen ofte er moren på grunn av amming og sånn, mer til meg enn evolusjon akkurat i dette tilfellet[1].

Vel, men jeg skriver altså egentlig om vitenskap og ideologi. Bør vitenskapelige funn holdes kjeft om, overses, eller settes til side, hvis de kommer i konflikt med en eller annen politisk agenda? For eksempel, sammenheng mellom barnets helse og omsorgspersonens kjønn… Eller, for å ta andre eksempler, statistiske forskjeller mellom sosiale grupper, for eksempel i IQ?

Det korte svaret er nei. Det lange svaret er… langt.

Det korte svaret
Nei.

Det lange svaret
Det ville vært fint om man kunne legge ideologi til side, rapportere om verden slik den var, og dermed gi folk bedre grunnlag for viktige beslutninger, men det lar seg ikke helt gjøre. Verken forskeren eller den som hører om forskningsresultatene er i stand til å legge ideologi til side.

Man vet at ideologi påvirker oss på måter vi ikke helt rår over, blant annet gjennom holdninger og stereotyper. Og denne testen er en god demonstrasjon på automatiske stereotyper. (Selv om det sikkert er ting den kan kritiseres for. Men det ble i hvert fall påstått på en forelesning at den predikerer en god del atferd, og gjør det bedre enn mer eksplisitte holdningsmål.)

Man vet også at man har en tendens til å oppsøke informasjon som stemmer med det man tror på fra før (det kalles confirmation bias eller bekreftelsesbias). Og man vet at slike forventninger kan ha merkbare effekter på forskningen man gjør. Man blir påvirket av forventninger – og man kan aldri være helt fri fra forventninger. I ideologier er en del forventninger implisitte.

Hvis det stemmer at man ikke kan gjøre helt seg uavhengig av ideologi, er alternativet at man prøver å kompensere for virkningene av det. For eksempel at man bringer folk med forskjellige ideologiske utganspunkt på banen, og at fagkritikken også føres på et ideologisk nivå. Altså, man bør spørre: Kan ideologi ha påvirket forskningen, og i så fall hvordan?

Dette er nettopp et av de tilfellene hvor man må supplere sine ønsker om hvordan ting burde være (uhildede forskere), med hvordan ting faktisk viser seg å være.

Når det gjelder mottagelsen av funnene: Gode vitenskapelige funn er ikke bare et resultat av hvordan verden er, de er også med på å forårsake hvordan verden blir. Hvis myndighetene for eksempel endrer politikk ut fra vitenskap, eller hvis enkeltindivider endrer holdninger og dermed atferd.

Å formidle vitenskap er en handling med konsekvenser. Og konsekvensene er ikke nødvendigvis at mottageren får bedre grunnlag for viktige avgjørelser.

Vitenskapelige funn (og særlig når det kommer til mennesker og atferd og sånn) tar ofte en del forbehold, og bygger ofte på statistikk… og både forbehold og statistikk er vanskelig for menneskehjernen å forstå sånn på sparket. (Man finner massevis av forskning på dette hvis man søker rundt på heuristikker og kognitiv bias.) Jeg har også en viss grunn til å tro at ting som ideologi, holdninger og stereotyper er særlig forstyrrende for presis forståelse.

Det hjelper ikke så mye at det man rapporterer faktisk er sant, hvis mottageren misforstår. Og hvis man vet at noe vil bli misforstått i en viss retning, har man et visst ansvar for hva misforståelsen fører til.

Men selvfølgelig er det korte svaret på det opprinnelige spørsmålet fortsatt nei! Man skal ikke holde kjeft om det man har funnet. Man bør bare legge litt ekstra i å bli forstått riktig. Selv om det skulle bety at man må snakke mindre fra den metaforiske levra enn man skulle ha lyst til.

For det er heller ikke uproblematisk å unngå kontroversielle emner, eller å tie om kontroversielle resultater. Om ikke annet, fordi… det vi finner ut om hvordan ting er, ikke trenger å si noe om hvordan de bør være. Snarere tvert i mot! Hvis man har en formening om hvordan ting burde ha vært, er det vesentlig å finne ut om de faktisk er sånn eller ikke. Det er da man vet om man bør forandre dem eller ikke.







1) Misforstå ikke, jeg er glad i evolusjon, og evolusjonspsykologi er spennende. Men jeg er ikke sikker på om det kan anvendes akkurat her, og jeg har noen tanker om hvorfor som jeg kanskje skal skrive noe om.

2) Å finne ut mer om dette er en av målsetningene for våren. Jeg tar gjerne i mot lesetips, både for og i mot.

House of Cards, og verdien av personlig erfaring

For tiden leser jeg House of Cards – Psychology and Psychotherapy built on myth. Boka handler om psykolog-profesjonen i USA, som er i gang med å fjerne seg mer og mer fra psykologien som vitenskap. Kliniske psykologer – de eneste som har lov til å kalle seg psykologer – driver i følge Robyn Dawes terapi, tar beslutninger om behandling og innleggelse, og kommer med ekspertuttalelser i retten. Ikke på grunnlag av vitenskapelige funn, men heller basert på en slags mystisk, personlig innsikt, og langvarig erfaring med mennesker.

Dette mener han at er et problem. Hvis beskrivelsen stemmer, er jeg enig.

Men vitenskap, kan man spørre… er nå egentlig det den beste måten å finne frem til gode behandlingsformer på? Kanskje dreier psykoterapi seg om noe dypere enn det som kan defineres, måles, og kvantifiseres… Eller, selv om man skulle godta at man kan måle og kvantifisere hva det skulle være – hvilken nytte gjør det, når man ikke vet hva man skal lete etter i første omgang? Oppleves kanskje en psykisk lidelse så forskjellig for det enkelte individ, at det er vanskelig å definere lidelsen i det hele tatt?[1]

Dawes skriver boka i sinne, det sier han selv i forordet. I hvert fall i de første kapitlene viser han dermed at det er mulig å føre en god argumentasjon selv om man er sint. Metodisk plukker han fra hverandre denne forestillingen om spesiell innsikt. Er magefølelsen bedre enn statistiske modeller når det kommer til å finne ut hvordan det går med folk (om de vil komme ut i arbeid, er skikket til å ta seg av barn, bør løslates på prøve, osv.)? Nei, sier forskningen, og teorien forklarer hvorfor. Er en terapeut med mange års erfaring bedre enn en nybegynner med bare noen år på baken? Nei, sier forskningen, og teorien forklarer hvorfor.

Det er dette med erfaring jeg vil snakke videre om, for det fikk meg først til å stusse. For man kan da ikke ha mennesker i terapi i år etter år, uten å bli flinkere til det? Man må jo kunne lære av erfaring!

Å lære av erfaring?
For å si at noen lærer av erfaring må man forestille seg at de utfører en og samme oppgave mange ganger. (Hvis ikke rekker man ikke å lære noe.) Og at noen handlinger fører til bedre resultater enn andre. (Hvis man oppnår det beste mulige resultatet hver gang trenger har man ikke noe å lære.) Til slutt må man forestille seg at måten man utfører oppgaven på forandrer seg. Etter å ha lært av erfaring, gjør man flere handlinger som fører til gode resultater, enn det man gjorde tidligere. (Hvis ikke har man ikke lært noe.) Man kan dermed anta at den som lærer, har fått en eller annen tilbakemelding på om handlingene deres har ført til bra eller dårlige resultater. Og man trenger i så fall tilbakemelding om både bra og dårlig, og det er også mye som tyder på at man må få den tilbakemeldingen ganske raskt.

Og så er vi tilbake til spørsmålet: Hvem kan si hva oppgaven egentlig er, innenfor psykoterapi? Hvem kan si noe om hva som er bra og dårlige resultater? Dawes innrømmer at det ikke alltid er lett. At klienten får færre symptomer bør riktignok kunne være et godt nok svar på spørsmålet om resultater. Hvis man ikke har symptomer, har man heller ikke noe presserende behov for terapi. Men hva om symptomene kommer tilbake? For at man skal snakke om ”bra resultater” av terapi må i det minste symptomene være borte i mer enn noen uker, eller til og med måneder.

Når det gjelder hva oppgaven er, kommer det an på hva lidelsen er. I følge Dawes er noen psykiske lidelser mer håndgripelige enn andre, de har altså mer til felles med somatiske lidelser. Det er lidelser hvor det er mulig å si noe (selv om det kanskje ikke er så mye ennå) om symptomer, årsak, fysiologi, og forløp, kriterier som i følge boka skal til for å definere noe som en sykdom. Andre psykiske lidelser ser ikke ut til å følge disse kriteriene. De utgjør med andre ord ikke noen enhetlig kategori. Og i hvert fall en del av de oppgavene terapeuter har, vil være vanskelige å definere, og vanskelige å evaluere.

Nettopp dette er, i følge Dawes, en del av problemet. Hvis man ikke har noen god formening om hva som er bra og dårlige resultater er det vanskelig å få evaluere det man har gjort. Hvis man ikke en gang vet sikkert hva man har gjort, er det vanskelig å vite hva de evalueringene man har tilgang på, gjelder. (Dette gjelder enten læringen skjer bevisst eller mer automatisk.) De tilbakemeldingene man kan basere seg på, som fornøyde/misfornøyde pasienter, eller følelsen av at det går bra eller dårlig, er sårbare for feilslutninger, og for urepresentative utvalg.

Selv om det virker merkelig ved første øyekast, kan man altså forestille seg at det finnes ting å drive med, hvor man ikke har så god tilgang på den type erfaringer man lærer av. At det å lære av erfaring, ikke er universelt, kan i seg selv være lurt å ta med seg.

Erfaring og psykoterapi
Er psykoterapi en av disse tingene, hvor erfaringene man gjør seg er vanskelige å lære av? Dawes viser til en lang serie studier som tyder på dette. Det viser seg at gjennomsnittsklienten ikke får færre symptomer over tid når de går til erfarne psykoterapeuter, enn når terapeutene er nyutdannede. Erfaring ser, med andre ord, ikke ut til å være en del av ligningen. (Det virker som vi likevel lærer av erfaring av flere grunner, blant annet fordi vi har en tendens til å huske fortiden i lys av nåtiden, ikke i lys av hvordan den var.)

Når det gjelder innvendingene mot vitenskapelig undersøkelse, virker det for meg som om de er litt rimelige. Det er ikke umulig å finne ut ting om menneskepsyken (og psykiske lidelser) ved hjelp av strengt kvantitative vitenskapelige metoder… men prosjektet har sine begrensninger. Problemet er at alternativet – å gå på instinkt, magefølelse, skjønn, erfaring… har akkurat de samme begrensningene.

For å lære av erfaring må man også ha en viss forestilling om hva man skal lære noe om (det vil si, en brukbar definisjon). For å lære av erfaring må man også ha en viss mulighet til å vite om resultatene er bra eller dårlige (det vil si, måle resultatene). Dette forutsetter selvfølgelig at man har en formening om hva som er bra og dårlig (en målestokk). Statistikk betyr ikke at man er nødt til å fjerne informasjon som finnes i mer intuitiv kunnskap, eller at man overser alt som ikke er informasjon: Informasjon er informasjon er informasjon, enten den eksisterer som ubevisst kunnskap, eller tall i et regneark.

Men menneskehjernen har en del svakheter i tillegg til mangelen på definisjoner og kriterier. Vi er utstyrt for å vurdere verden raskt, snarere enn presist, og av den grunn gjør vi en del systematiske feilslutninger[2]. Vitenskapelige metoder er, blant annet, nettopp designet for å omgås, eller kompensere for, disse feilslutningene. De lykkes – til en viss grad. Noe som er bedre enn ingenting.

Det er med andre ord grunn til å anta at psykologisk vitenskap har sine svakheter, og ikke er veldig presis. Men personlig utvikling og erfaring, der man ser mennesker som individer, ser på variasjon som en kilde til skjønnhet, ikke støy, og all den andre retorikken… Denne kilden til kunnskap og ferdigheter har de samme svakhetene – og noen til. Det kan dermed se ut til at forskningsbasert kunnskap likevel er det beste av to langt fra perfekte alternativer.











Noter
1) Dette er innvendinger jeg ikke er helt enig i selv, og som jeg senere skal argumentere mot. Jeg kan derfor ikke stå inne for at de er korrekt gjengitt – bare at jeg har gjort så godt jeg kan.

2) Illusjonen av at vi lærer av erfaring også når vi i virkeligheten ikke har gjort det, er nettopp resultatet av slike feilslutninger. Jeg har for øvrig anmeldt en bok som handler om dem, og anmeldelsen finner du her.

Fra feilslutninger til enkestanden

Jeg har fått tre nye bokanmeldelser lagt ut på bokavisen.no, og linker til dem her.



The Psychology of Judgement and Decision Making - nyttig og underholdende faglitteratur om feilslutninger i hverdagslivet.



How to Think Straight About Psychology - viktig bok om hvorfor psykologi kan være en brukbar vitenskap, og svar på de angrepene faget utsettes for både fra innsiden og utsiden. Denne boka kommer jeg antagelgvis til å vise til i senere innlegg.



Enke for et år - av John Irving, om tre perioder i livet til forfatteren Ruth Cole, og menneskene rundt henne. De fleste av dem er også forfattere.

Umålbarhet: En myte?

Jeg leste nettopp i en lærebok: ”Hvis vi går med på at bevissthet ikke er fysisk, kan det antageligvis ikke måles. Hvordan kan man i så fall studere det?” Det er ikke det eneste stedet i psykologien hvor man snakker om ting som ikke kan måles. Effekter av terapi er en annen kandidat for umålbarhet, særlig når man kommer inn på terapiformer hvor man ikke kan måle særlig imponerende effekter. I verden utenfor laboratoriet er det en kjent frase at ”det er ikke alt som kan måles og veies”.

Men hvordan kan noe som helst av interesse være umålbart i prinsippet? Et måleinstrument trenger ikke være en skålvekt, eller et målebånd, eller en elektronisk dings med knotter og visere. Det eneste man trenger er et eller annet som det vi skal måle, la oss kalle det X, har en mer eller mindre systematisk effekt på. I psykologien bruker vi for eksempel spørreskjemaer en del.

At noe er umålbart i prinsippet betyr at man ikke i sin villeste fantasi kan forestille seg et instrument som kan måle det. Det vil si at man ikke i sin villeste fantasi kan lage et instrument det har en mer eller mindre systematisk effekt på. Men hvis det ikke finnes noe instrument det kan ha systematisk effekt på… kan det da på noen måte påvirke noe annet? Er det i så fall overhodet av interesse?

Jeg kan tenke meg to eller tre tilfeller hvor svaret er ja. Men i all hovedsak virker det som den logiske sammenhengen mellom eksistens og målbarhet er såpass sterk at jeg ikke uten videre ville råde noen til å endre sin virkelighetsoppfatning på grunn av noen hypotetisk størrelse som påstås å unndra seg enhver systematisk undersøkelse.



(Dette er en kjepphest jeg har, og en tanke jeg jobber med både utviklingen og formuleringen av. Det kan hende det kommer nye versjoner av den etterhvert. Jeg skal prøve å ta i mot saklige innvendinger med et strålende smil.)

Statistikk som er sann for en populasjon, sier noe om hvert av individene i den populasjonen.

Gode sjanser for å rekke bussen

Når jeg vrir nøkkelen om i låsen på jobben, endrer du sannsynligheten for at døren er låst, fra så godt som 0 til så godt som 100.

Når du beveger deg mot trappa, endrer du sannsynligheten for å være på bakken innen et visst tidsrom fra litt over 0 til litt under 100. Litt over 0 fordi du kan komme ned på andre måter – jordskjelv, falle ut av vinduet... Litt under 100 fordi du kan bli forhindret fra å komme ned – plutselig få slag, bli knivstukket av naboen… eller, for å være mindre dramatisk: Du kan komme på noe du har glemt.

Når du går mot bussholdeplassen, endrer du sannsynligheten for å komme dit du skal på et bestemt tidspunkt til en del under 100. Ting som, vel, skjer oftere enn jordskjelv og knivdrap, kan komme i veien. Du kan for eksempel komme for sent til bussen, eller bussen kan være forsinket.

Om du ikke er fremme på det nøyaktige tidspunktet du hadde regnet med, er det likevel en viss sannsynlighet for at du vil være der på et tidspunkt som ikke er så langt unna, den ene eller andre veien. Jo nærmere tidspunkt, jo større sannsynlighet (sånn omtrent).

Når du stiller vekkerklokka, endrer du sannsynligheten for å våkne klokka sju fra en god del mer enn 0 (du kunne ha våknet på egen hånd selv uten klokke), til en god del mindre enn 100 (du kan komme til å forsove deg).

I faget jeg driver med, psykologi, er det ofte slike tall vi har å forholde oss til. Når du for eksempel kommuniserer med noen (verbalt eller non-verbalt,) øker du sannsynligheten for at de skal tenke på det du vil de skal tenke på, fra godt over 0, til godt under 100. Godt over 0 fordi de kanskje tenker på det allerede, særlig hvis dere er på samme sted. Godt under 100 fordi mennesker ofte misforstår hverandre.

Det er sjelden vi kan være veldig sikre på at A fører til B, (for eksempel at terapi fører til bedring, eller at reklame fører til kjøping,) vi kan bare si noe om sannsynligheten for det.

Folk kan bli bedre av seg selv, eller bestemme seg for å kjøpe ting helt på egen hånd. Men hvis sannsynligheten for disse tingene blir større når noen har blitt utsatt for terapi eller reklame, kan man – selvfølgelig – si at terapi og reklame har hatt en innvirkning på disse menneskenes liv.

Poenget mitt med å si rare ting om noe så enkelt som å dra hjem fra jobb, er å understreke at dette med sannsynlighet og usikkerhet ikke er spesielt for psykologien. Alt vi vet om årsak og virkning, handler om å endre sannsynligheten for at noe skal skje. Spørsmålet er bare hvilke grader av sikkerhet og sannsynlighet vi snakker om.

Det vi finner ut med psykologisk forskning er mer usikkert enn i mange andre fag. Men det bygger på sannsynlighet, så vi har i det minste en anelse om hvor usikre - og dermed, hvor sikre - vi kan være.