Debutromanen til en venn

Jeg leser debutromanen til en venn, en med noe av samme litterære dragning som meg selv. Den er bedre enn noe av det jeg skriver, tenker jeg. Ikke sånn at jeg stiller han og meg opp mot hverandre, jeg blir bare demotivert et øyeblikk. Den ligger liksom på et helt annet nivå.

 

Men selvfølgelig gjør den det. Den er jo ferdig gjennomarbeidet, har gått gjennom runde etter runde med modning, redigering, arbeid med redaktør. Det arbeidet som nettopp skal heve den opp på et annet nivå.

 

Jeg har opplevd det samme med eksamenslesing, sett over tidligere eksamensspørsmål før jeg begynte på pensum, og mistet motet. Jeg klarer jo ikke å svare på noe av dette! Men hadde jeg kunnet det, så hadde jeg vel ikke trengt å lese pensum.

 

Og mens jeg har jobbet med masteroppgaven har jeg ofte tenkt at jeg gjerne skulle sett noen skisser og utkast fra andre, ikke bare forskningsartikler og andres ferdige masteroppgaver. Det er så mange blindveier man må gå, så mange skuffelser og krokveier og omveier, som man neppe kan forberede seg ordentlig på før man en dag står der med hodet i spinn og lurer på hva i all verden det er man driver med.

 

Den ferdige forskningsrapporten forteller om et annet forløp. Noen kommer på spennende spørsmål, designer et gjennomtenkt forskningsopplegg, får noen svar som passer noenlunde bra, trekker noen konklusjoner som legger fint opp til neste prosjekt.

 

Jeg tror det skjer ganske ofte, at vi trekker den ene eller andre sammenligningen på feil grunnlag. Vi ser sluttproduktet, men ikke prosessen... Vissheten andre snakker med, men ikke tvilen... Vi kan bare si et ord av gangen, på rekke og rad, men forvirringen oppe i hodet følger hverken rekker eller rad, og jeg tror vi snurrer rundt i den alle sammen.

 

Å sammenligne seg med andres sluttprodukt har nok en god del for seg det, men da må du holde sluttproduktet og prosessen adskilt. Jeg vet det tar på, det krever en rent fysisk innsats. Som om du skulle hindre to vannmasser i å flyte over i hverandre. Eller nei, hindre to søsken i å slåss. Sluttproduktet representerer den dominerende av søsknene. Den som alltid synes, den som alltid kommer på toppen. Men det er prosessen man må prøve å bli kjent med.

 

Kanskje det gjelder i sosiale sammenhenger også, når alle rundt deg ser ut til å ha ting på stell, og er morsomme og underholdende og selvsikre og sjekker, flørter og bedårer, og du ikke kan skjønne hvorfor de skal få det til og ikke du.

Grønnsaksblanding (og morrpølse) i kokos- og daddelsaus

I dag fant jeg på middagen selv, og jeg synes det ble ganske godt. Så jeg har lyst til å dele oppskriften… men så kjenner jeg meg ikke helt trygg på oppskriftsjargong, for jeg har jo ikke holdt på med dette så mye heller. Først og fremst vet jeg ikke hva av det jeg gjorde som hadde noe å si, og hva som bare er overtro fra min side. Eller om jeg kunne ha gjort noe av det bedre. Men det smakte ganske godt, da.

Vel, jeg kjenner meg sjelden så veldig trygg når jeg skriver noe, alltid en fare for at jeg har tatt feil av noe. Det blir lettere når jeg innrømmer det som nå. Det har jeg vel sagt mye om før, jeg har begynt å kalle det for Disclaimergnomen. Jeg ser på ham som et støttehjul, forhåpentligvis klarer jeg meg uten en gang. Da kan jeg gjøre som vanlige folk og si noe om selve retten i stedet.

Her er oppskriften.

Man kan jo ta ut morrpølsa, hvis man vil ha noe helt uten kjøtt. Eller bruke helt andre grønnsaker, selvfølgelig.

Grønnsaksblanding (og morrpølse) i kokos- og daddelsaus

1 boks kokosmelk

En del dadler (jeg brukte seks stykker)

1 ss potetmel

Noen skiver morrpølse

1 fennikel
1 rødbet
Noen jordskokker
1 grønt eple
Noen vårløk

Gjør klar sausen: Fjern steiner fra dadlene, og hakk dem opp litt. Ha dem i en foodprocessor sammen med kokosmelken og kjør til de er most. Rør inn potetmelet.

Skrell og rens grønnsakene, og skjær dem i ganske store biter. Ha olje i en stekepanne eller wok. Begynn med å steke morrpølse og fennikel på høy varme i noen minutter. Ha i rødbet og jordskokk og stek en stund til. Skru ned varmen litt. Hell i sausen, vent til den begynner å tykne, og ha i eple og løk til slutt. La sausen småkoke til den ser fin og tykk ut. Så er det ferdig.

Hvorfor døden er verdt å skrive om

Jeg har kanskje skrevet litt mye om død og elendighet i det siste, når jeg har skrevet noe i det hele tatt… Først et dikt om å bli lurt av døden, og så en fortelling om å dø på do. Tilgriset og alene, som det står i overskriften. Jeg tenker – har tenkt – det kan kanskje få folk til å lure på hvordan jeg har det inni meg…

Men jeg har det jo bra inni meg. Jeg trives veldig godt med livet, og trekkes ikke mot død og elendighet, ikke i det hele tatt. Ikke personlig. Jeg trekkes mot det litterært. Personlig vil jeg helst ikke ha noe som helst å gjøre med det. Jeg finner stoff der som det er verdt å skrive om, bare. Kanskje nettopp derfor.

En dag om lenge ennå skal jeg dø. Det skal du også. Du kan telle alle julaftener du har igjen… du kan stille opp et grantre for hver eneste jul du har noen sjans i havet til å få levd gjennom, seksti, åtti? Med litt optimisme på moderne medisins vegne, kanskje hundre? Men selv ikke hundre grantrær tar noe særlig med plass. Du kan se fra den ene enden til den andre, og så går du tom for grønt.

En stund etter det har alle du noen gang har brydd deg om gått samme vei, en stund etter det igjen vil alt du har gjort i livet være glemt. Du er klar over det, ikke sant? Kanskje du tror det fortsetter et annet sted, men jeg har ikke det en gang.

Selve dødsøyeblikket har vi nå felles uansett hva vi tror på, da. Det er den ene tingen alle levende ting har felles.

Andre ting kan man alltids i teorien komme seg unna – prøven i morgen kan bli avlyst, det gjør nok vondt å ta den sprøyta, men jeg kommer meg alltids gjennom det – det finnes ingen forestilling jeg kan leve meg inn i hvor jeg kommer meg helskinnet gjennom døden, og den blir ikke avlyst i siste liten. Den blir i beste fall utsatt.

Døden er verdt å skrive om fordi livet er verdt å bry seg om.

 (Ikke omvendt, tror jeg – man trenger ikke døden for å sette pris på livet tror jeg – men den er nå der for det om.)

Alt man bryr seg om skal bli borte, og det er jeg både sint og redd for.  Jeg skriver best om det jeg er enten sint eller redd for, det har jeg lagt merke til en stund, og det er kanskje ikke så rart. Kanskje det må til for at det som angår meg skal føles som det angår andre også.

Sterke, vonde følelser dytter virkeligheten innpå meg, jeg ser kanskje ikke klarere, men jeg ser mer, og jeg ser mer av det som betyr noe – nok til å fylle en tekst med mer enn fine betraktninger, nok til å gi den et liv jeg ikke har full kontroll over.

Jeg skulle ønske jeg var mer som Sokrates

Jeg skulle ønske jeg var mer som Sokrates. Sokrates hadde mye å lære bort – mye mer enn meg – men han hadde så mye å lære også. Han forstod mer enn deg, men han sidestilte seg med deg, genuint. Så lenge du gikk inn genuint inn i samtalen med ham, da. Skråsikkerhet både så han ned på og slo han ned på. Han visste, sa han, det mange andre ikke hadde fått med seg. At han egentlig ikke visste noe som helst. At han måtte spørre og undre og tvile og ikke minst snakke for å komme noen vei.

Det handler om å sette deg selv på spill. Sette det du tror på på spill. Hvis du gjør det, hvis du virkelig får det til så vil du bli overrasket over hvor mye felles grunn du vil finne. Overrasket over hvem som nikker og sier, “ja, det var noen interessante perspektiver du kom med”.

Jeg hadde slitsom twitterdag i går, mest personlig, følelsesmessig. Jeg kastet meg inn i en mangeveis diskusjon om betydningen av statistikk. Sammenhengen mellom overfallsvoldtekt og utseende. Og så har jeg fått det for meg at jeg forstår noe om statistikk, som vil gjøre en del av de diskusjonene unødvendige – spiller ingen rolle hva jeg tror jeg vet. Eller joo! Det spiller en kjemperolle. Men jeg forstår det ikke ordentlig.

Så det er kanskje ikke rart jeg sliter med å nå gjennom med det. I en mangeveis diskusjon. Med mange deltagere. Som ikke alltid hører hverandre fordi twitter er twitter. Og som har veldig få tegn til rådighet. Og fordi twitter er twitter blir det enda færre tegn til rådighet når det er mange som diskuterer, for da går tegnene med til å inkludere alle sammen.

Utover natten lå jeg våken en stund – det er tiden på året til å ligge våken utover natten – jeg grublet over hvorfor det gikk så inn på meg, hvorfor jeg tar på meg dette enorme ansvaret, for å få folk til å tenke riktig. Som om jeg visste hvordan man skulle tenke riktig. Som om det stod på meg hvordan fremtiden skulle bli. Det har blitt sagt at jeg har et messiaskompleks – og ja – jeg har blant annet innstiftet kultdyrkelse av meg selv i min ungdom, for moro skyld selvsagt. Men de holder på fortsatt.

Da glipper Sokratesambisjonene mine. Noen ganger skal man tenke seg selv stor, det kan bli en selvoppfyllende tanke. Tro at man kan forandre verden, det der. Men noen ganger bør man tenke seg selv litt mindre. Tro at man er en del av verden, det der. Vi er i samme båt. Vi skjønner ikke så mye noen av oss. Vi kommer lengre hvis vi senker skuldrene og bare bringer det vi har om bord og setter seg selv litt mer på spill - og med vi mener jeg ikke minst jeg

Dinosaurene på Aker Brygge

Når dinosaurene spankulerer på Aker Brygge, det skjer oftere at jeg kjenner dem igjen, i skikkelsen til en bydue eller en spurv. De viser seg i den vaktsomme halsen, de avslører seg i bakhodets rene kurve. Det er en tilståelse av at de er i feil tid, og attpåtil i feil fauna.

Da grøsser jeg, men ikke på huden; på innsiden. Det grøsser ytterst i tårekanalene, og på hornhinnen, som blir kald, det grøsser i de øvre nakkemusklene og i det indre av øregangen. Det grøsser i selve hjernen. I bakhodet, innbiller jeg meg på et vis.

Det er hveset fra en gammel vind, en hes og utmattet vind. Jeg fornemmer det når den rusker meg i kinnskjegget, og hvisker meg i øret. Det er en vind eldre enn alder, eldre enn år, og dette er ikke billedlig ment. Siden dinosaurenes tid (fugler unntatt) har også årene endret karakter, de var lengre den gang, ikke det samme som i dag.

Min familie pleide å leve i skjul for din familie. Vi pattedyr ville ikke ha noe særlig med dere øgler å gjøre. Men hvem er det som spiser brioche i dag? Og hvem går og hakker etter smulene? – men det er ikke det som får meg til å grøsse. Jeg bryr meg fint lite om hva de der små gnagerne hadde for seg.

Det er tiden, og likeså ubestemmelig som tiden selv – det er tiden som vrir og krøller på seg og stivner til hud, til hud med skjell og hud med fjær. Det er det at du følger med i tiden, ikke som krokodillen, det urtidskrypet. Du følger etter meg nordover, og hører til på disse breddegradene (jeg ser å høre til her som en aktiv handling, noe som genene dine har strukket ut sin innflytelse og tatt). Du synger for meg bak stengene i et bur. Du skuler på meg fra toppen av et tre. Du svermer over meg på flukt fra en jeger – en annen fugl, brutal i følge sin natur. Du hopper rundt på Aker Brygge, du kurrer og piper – men så ser du på meg.

Det er blant oss varmblodige du hører hjemme, ikke blant de kjempeøglene og krokodillene, du ørn og spurv, du svale og struts. Men din herkomst bærer du med deg. Du avslører deg på gangen, på det vaktsomme blikket, og på den rene kurven som føyer halsen din til bakhodet. Du avslører deg som noe veldig gammelt.

Den vitenskapelige debatten er ikke avsluttet ennå, så man vet ikke hvor nært det egentlig er, men du avtegner deg som et forestillingsbilde, og i skikkelsen til en liten due. Jeg ser en av de mindre øglene på jakt etter insekter, gjennom fremmedartet kratt, jeg kveles nesten i den tunge luften, som jeg innbiller meg er fuktig. Jeg er en kikker, en historieovertreder. Ikke i forestillingenes verden lenger. Også rent legemlig overtrer jeg historien. Du er gammel, jeg er ung, og hvis noen har havnet feil fauna her må det være meg.

Dessertrisotto med ingefærøl og mango

1,5 liter ingefærøl
2 mangoer
2 grønne epler
Jordbær
2 dl. risottoris
Litt olje
2 ss smør eller margarin

1. Skyll epler og mango godt, skrell dem, og ta vare på skallet. Kast mangostein og eplekjerner. Skjær fruktkjøttet, sammen med jordbærene, i passe store biter, som du setter til side.

2. Fres fruktskallet en liten stund i en stor kjele. Hell over ingefærøl og kok opp. Ta bort skummet på toppen når det koker, og fra tid til annen underveis. La det trekke i ca. 1 time

3. Når timen har gått, siler du ingefærølet, og kaster fruktskallet. Sett ingefærølet tilbake på plata, og hold det varmt. (Eller ta deg en pause og kok det opp igjen senere.)

4. Smelt smør eller margarin i en annen kjele. Ha i risen, og rør rundt til riskornene har blitt varme. Spe i med 1-2 øser ingefærøl, og rør rundt til væsken er absorbert. Gjenta med ikke for mye væske av gangen, til risen er passe myk (det bør være etter ca 8 dl. ingefærøl). Blir det for lite væske, kan du spe i med kokende vann.

5. Ta kjelen av platen, og la risen kjøle seg ned. Bland inn fruktbitene, og sett det i kjøleskapet. Serveres kaldt.

Han foretrekker å lytte

Han elsker språk han ikke forstår. Det er lyden av det han elsker. Så lenge han ikke skjønner ordene, kommer selve stemmen så mye klarere frem. Han liker kvinnestemmer og barnestemmer, han nyter stemmen til gamle mennesker og blir over seg av en klar mannsrøst; han skjelner de ulike stemmene fra hverandre når han står i et folksomt rom, har han på radioen slår han takten med pekefingeren mot høyttalermembranen. Men han må flytte mye rundt på seg, for snart så begynner han å lære de vanligste ordene. Det er språkinstinktet som slår inn. Det er menneskenes smålig produserte mening som trenger seg på. Derfor kan han nesten ikke høre stemmene lenger. Det er ikke så rart. Hvor ofte pleier kanskje du å se på armaturen i stedet for på tv-skjermen? Meningen trenger seg på, vi kan ikke hjelpe for det, vi lærer å lytte til meningen foran alt annet – til klamme og klossete menneskers små og halvprivate ytringer, rett fra den grå gugga de har oppi huet sitt. Heller ville han ha stukket hånda ned i underbuksene deres, om han måtte velge mellom det og å på høre alle meningene deres. Det ville være på samme måten, men i det minste kunne han vaske hendene etterpå. Om det så skulle være en ekstra varm og trykkende dag som gjør at de svetter enda mer nedentil, og om det var menn eller kvinner ville hatt lite å si, han tenner ikke seksuelt på noen av delene.

Merkelig oppførsel

Da jeg var yngre hendte det at jeg la meg ned på bakken eller på gulvet, fordi jeg syntes at det var en naturlig ting å gjøre, og fordi jeg hadde en litt klossete motorikk, så det var mer avslappende med den kroppen min når jeg ikke måtte tenke på å holde den oppreist. Da pleide de andre å stå i ring og dulte borti meg med føttene, de sparket ikke hardt, men såpass at det ble ubehagelig. Jeg syntes det var litt rart at de skulle holde på sånn, og spurte om hvorfor. Det jeg fikk til svar var at det var unormalt å ligge på gulvet. De ville oppdra meg.

I våre dager er den samme oppførselen noe man tar bilde av og legger ut på facebook.

Det sier noe om styrken i en trend, og hvor lite som skal til før rare ting blir akseptabelt, men det sier også noe om den viktige forskjellen mellom det som er påtatt rart, her leker vi bare surrealisme, og det som er rart sånn ufrivillig og helt av seg selv. Det påtatte er – tryggere, kanskje? Fordi det ikke er ekte galskap? Det er mindre av individets fingervisning til kollektivet (eller “tro at man er noe” som de kaller det)? Jeg vet ikke. Selvfølgelig er sosiale normer resultatet av kollektiv enighet. Det er det som gjør dem sosiale; det er det som gjør dem til normer.

For min egen del ble livet enklere da jeg omkring femtenårsalderen bestemte meg for å rendyrke min egen eksentrisitet, sånn at jeg ble mer påtatt rar, men i det minste på mine egne premisser.

Gyldensdals konversasjonsleksikon fra 1932

I familien har vi et papirleksikon fra 1932, som har fulgt med i bokhyllene gjennom noen generasjoner. Jeg er interessert i 1932. For noen dager siden var det noen småting jeg lurte på der.

Men det er vanskelig å komme til målet i et oppslagsverk, når det er så mange andre lokkende ord der, ord i en fet skrift som fanger blikket. Så før jeg fant ut det jeg ville – som jeg ikke husker en gang – fikk jeg blant annet vite hvorfor programmusikk heter programmusikk, noe jeg ikke en gang visste at jeg var nysgjerrig på.

(Det er fordi det følger med et programhefte som skal fortelle deg hva som skjer.)

Det er noe som er lettere med papirbøker (eller bøker, som det het i Gutenbergs dager). Man kan bla rundt i dem på måfå, med oppslagsverk er man nesten nødt – jo dårligere man kan alfabetet på rams, jo mer uventet kunnskap kan man få i fanget – det vet jeg ikke hvordan blir med elektronleksikoner . (Mon tro hvordan det var med papyrusruller?)

- leksikoner, sier du? Vet du ikke at det heter leksika?

Ikke på mitt språk, mitt eget private språk som heldigvis har så store likhetstrekk med norsk at jeg for det meste kan gjøre meg forstått.

- norsk, da, med andre ord.

Ja, egentlig, men jeg har gjort det til mitt. Gjør ikke alle egentlig det? Det synes jeg alle skulle gjøre.

Jeg har valgt meg ut noen språklige feil som jeg rett og slett skal insistere på. Jeg bøyer kompliment som et intetkjønnsord fordi jeg synes det høres bedre ut da. Det ansvaret synes jeg hviler på oss alle, å gjøre språket bedre. Jeg prøver å unngå greske og latinske flertallsendringer, og det er en annen av mine språklige ulydigheter.

Med sitt eget språk får man sin egen tankeverden også. Det gjelder egentlig fortsatt alle, men noen ganger kan språksprikene vokse seg større enn meg, synes jeg.

Det skorter på de heldige sammenfallene (hvor man alle snakker samme språk) og man strever. Man prøver på måfå, men holder ikke måfå på å gå av moten, eller i det minste forandre sin natur?

Jeg liker i hovedsak det moderne og måten vi flyter sammen på. Vi omformer hverandre, befester og forskanser oss i det å være offentlige, elektronikken har forandret måten jeg leser på, og er uunnværlig for måten jeg skriver på, men noen ganger synker vi sammen i vårt eget private, som en limefrukt noen har klemt ut safen på – i å være særegne på den måten som har blitt synonym med å ha et selv.

- da er det noe annet med 1932, og måten en redaksjon en gang vedtok at det var på i det året.

Vitenskapsmisjon

I hodet mitt er det noen tanker, noen innlegg, som jeg ikke helt får grep om. Det spriker i flere retninger, det har flere temaer, flere konklusjoner, og lar seg ikke helt stappe inn i en enkeltstående tekst; det blir trafikkork når jeg prøver å skrive dem ned. Jeg møter også min egen usikkerhet. Jeg har ikke alle begrepene på plass og stoler ikke alltid på min egen forståelse. Jeg vet sikkert ikke nok om dette, vil sikkert utelate noe viktig, og det jeg kommer frem til har sikkert blitt sagt før og bedre. Vel, det er kanskje ikke uvanlig for en skriveprosess, jeg kan i hvert fall prøve å finne mer ut av det.

Noe felles for de sprikende tankene er at de har noe å gjøre med vitenskap. Vitenskap sånn jeg selv opplever det, vitenskap som oppsamlet kunnskap og pågående foretak. Hva det i bunn og grunn består av. Men det dreier seg kanskje enda mer om at vitenskapelig tenkning ser ut til å bli avvist av så mange, og en mening om at det burde vært gjort noe med – for jeg tror vitenskap er godt, og nyttig, og egentlig ikke så vanskelig – og det munner ut i et ord: Vitenskapsmisjon.

Det er et upresist ord for øyeblikket, og kan høres i overkant religiøst ut for de som ikke liker religion, men jeg snakker om det som misjon fordi det handler om både formidling og overtalelse, og fordi det kan føles som et kall, eller i det minste en slags forpliktelse: Hvis vitenskapelig tenkning er godt og nyttig, synes jeg det er noe man kan gå inn for å spre.

… men her møter jeg motstand i usikkerhet, du ser det på at jeg går over i upersonlig form og uklare formuleringer. For hvilket grunnlag sier jeg dette på? Med hvilken rett uttaler jeg meg om hva andre burde lære? Hvordan vet jeg at det er kunnskapen som mangler? At den skulle være så enkel å lære? Eller i det hele tatt relevant for folk? Og hva er det å lære bort? Vitenskap? Jeg vet ikke riktig hva vitenskap er. Bare at jeg har studert det siden årtusenskiftet, og at det antagelig er en god idé.

Trafikken tetner seg til igjen, men jeg har i hvert fall ordet, og der jeg er i prosessen ser jeg at det kanskje kan virke samlende, og kanskje kan være et villspor. Det får vi se. Og spørsmålene jeg sitter igjen med, er kanskje veiledende heller enn å være i veien. Nettopp det jeg ikke vet, viser hva som må bli sagt.

Tvangsfortolkning

Jeg synes jeg har hørt så mange radiodebatter (vel, to, de siste dagene) hvor mesteparten av debatten går ut på hva som egentlig har blitt sagt. Hvor den som har sagt noe hele tiden prøver å oppklare og utfylle, mens de innkalte motstanderne har én tolkning av utsagnet, som de fortsetter å insistere på. – Det var ikke helt det jeg mente, det har jeg faktisk understreket, det jeg prøver å si er at… – Ja, men det var det du sa. (Eller i en pelsdyrdebatt nå i ettermiddag: – Ja, men jeg føler at det var det du sa. Det føler jeg faktisk veldig sterkt.)

Det er i og for seg synd at det skal være mindre viktig hva folk mener, enn hva motstanderne deres synes de helst burde mene. (Selv om Sturla Stråmann kanskje synes noe annet.) Men en kanskje verre konsekvens av dette, er at all modererende informasjon blir skvist ut av debatten. Man får ikke sjanse til å fulle ut, begrunne, nyansere, tenke mer enn én tanke om gangen. Man må gjøre det så enkelt som mulig, aller helt pakke inn budskapet i en ferdiglevert overskrift. Hvis ikke er det fritt frem, og litt vel virkningsfullt, for motstanderne å vri det om til noe tullete.

Alt for informasjonstunge budskap er for så vidt ikke bedre. Man bør holde det rimelig enkelt. Ikke bare av hensyn til mottageren, men også for avsenderen selv. Å hamre ut det man vil si til en kortfattet oppsummering, kan være en nyttig øvelse. Man blir tvunget til å få oversikt.

Men mellom rimelig enkle budskap, og budskap så enkle at de umulig kan vris på, tror jeg avstand er betydelig, og jeg skulle ønske at man i det minste i noen debatter kunne bruke mindre tid på å tvangsfortolke hverandre, og mer tid på sine egne argumenter. Om ikke annet ville debattene blitt mer spennende.

Latskap

På forsiden av gårsdagens VG sier Kari Jaquesson at ”feite er late – ikke syke”. På innsiden av dagens VG kan det hende hun sier noe mer nyansert. Men jeg synes uansett det er en overraskende uttalelse fra en slankeekspert. Hvis overvekt skyldes latskap, er det overflødig med slankeråd. Råd er en tilførsel av kunnskap, ikke en tilførsel av vilje. Så hun legger kanskje noe annet i latskap, enn at man bare ikke gidder…

Selv skal jeg ikke spekulere i om overvekt skyldes latskap, kunnskapsmangel, psyke, genetikk, eller noe helt annet. Litt fordi jeg ikke har satt meg inn i litteraturen. Mest fordi jeg mistenker at det kan ha mange forskjellige slags årsaker, inkludert alle jeg var inne på. Jeg tror det er et område hvor forenklinger lett blir for enkle. Jeg er mer interessert i latskap generelt.

Problemet mitt med latskap er man for lett kan forveksle det med andre grunner – når det er saker folk ønsker å gjøre, og kanskje til og med er motivert for å gjøre, men som de av en eller annen grunn ikke klarer. Det kan være avmaktsfølelse eller utrygghet, det kan være at man ikke ordentlig har lært hvordan, det kan være andre grunner, og de synes ikke nødvendigvis på utsiden.

Man kan jo (som min venn Sturla Stråmann formulerer det, mens han ligger i sofaen og gjør iherdige situps) lure litt på nå dette egentlig er så interessant. "Folk får ta ansvar for eget liv. Man kan ikke bare forstå alt ihjel heller."

Det er jeg ikke bare uenig i. Alt har strengt sine grunner, og mange av dem kan man gjøre noe med. Heller ikke er det nødvendigvis galt å oppfordre folk til hardere innsats. Noen ganger er det meningsløst, fordi det ikke er innsatsen det skorter på. Noen ganger kan det (nettopp av den grunn) være provoserende, andre ganger skape enda mer avmakt. På den annen side kan man også utrette det motsatte: Med litt finfølelse, kan en oppfordring om å ta tak i ting nettopp være det som styrker innsatsviljen. ”Kom igjen, dette klarer du,” er liksom noe annet enn ”døh, skjerp deg’a, alle klarer vel det”.

Forståelse leder ofte også til løsninger. Hvis mangelen på tiltak skyldes at man er redd, kan man gripe det an på en tryggere måte. Skyldes det at man ikke vet hvordan, kan man få en antydning om hva man trenger å lære. Da kan for eksempel helseråd komme til nytte.

Latskap er et innviklet begrep, men likevel er det lett å ty til. Trekker man inn flere forklaringer blir det mer krevende. Utbyttet blir til gjengjeld større. Det tar både tid og tankevirksomhet, men såpass synes jeg egentlig man får gidde.

Skrivetvang

I januar i år skrev jeg at jeg hadde et ikke-forsett om å være mer aktiv på bloggen. Kunngjøringen var kanskje rettet vel mye mot meg selv, og det kan det hende denne oppfølgingen også er. (Men den har også et avsnitt som er en liten unnskyldning.) Med det halvveisforpliktende forsettet ville jeg tvinge meg til å forandre skriverutiner: Til å skrive oftere, og helst regelmessig, og til å skrive tekster som krevde mer av meg. Jeg ville tvinge meg gjennom den gamle og dype motviljen mot denne mest grunnleggende forutsetningen for å få skrevet noe: At man som de sier setter rumpa på stolen. Bloggen min og internett var et av flere steder jeg kunne få litt øvelse.

Jeg kan vel mene at det har fungert. I løpet av året har jeg funnet tvangs- og belønningsmekanismer som får meg til å sette meg ned, og som får meg til å jobbe meg gjennom forvirring og frustrasjon, og ren handlingslammelse. Jeg har klart å få ut minst fire innlegg i måneden, og kom allerede i slutten av juni til det punktet hvor jeg hadde slått innleggsrekorden fra i fjor. Og om det skulle være mål på noe, tror jeg også at folk har begynt å stikke innom her – slik de gjerne gjør, når de synes man har noe å komme med på regelmessig basis.

Fremskrittene i skriverutiner har imidlertid endt med å gå ut over nettopp bloggen. Når selvtilliten har blitt sterkere, har skriveprosjektene blitt flere. En masteroppgave som skal gjøres ferdig. Noen artikler jeg driver og fikler med. Noen skjønnlitterære greier i skissefasen. Jeg prøver meg også på innlegg som er vanskeligere å skrive, jeg tar meg bedre tid med det jeg gjør, og det blir ikke så fort til at jeg hiver fra meg det jeg sliter med for å prøve meg på noe lettere i stedet. Derfor har det i de siste ukene gått tregere. Forrige måned klarte jeg så vidt fire innlegg, og det var fordi jeg slang ut litt hønsepoesi på tampen. Denne måneden blir det neppe såpass en gang. Det tar seg sikkert opp, men jeg kan ikke ordentlig love når. (Og dermed var unnskyldningsbiten ferdig.)

Jeg var ikke så veldig forpliktende i vinter. Jeg uttalte meg med vaklende selvtillit, og nettopp selvtilliten var mye av problemet. Ved å tvinge meg til å skrive har jeg lært at jeg er i stand til det. Jeg har lært at det ikke er uhørt av meg å prøve. Jeg har lært at skikkelig arbeid kan føre til brukbare tekster. Jeg er nå nok til å påberope meg skriving som overordnet mål, om enn ennå ikke som yrke. Vel i hvert fall nesten, ja, jo, så vidt, sånn kanskje, og i omstendelige ordelag. Men uten de samme forbehold, og med en stadig vikende sjenanse.

Målrettet handling

Å sikte seg inn på et mål er noe jeg alltid har trodd jeg har vært dårlig til. Når jeg prøver meg på biljard, for eksempel, eller som i en kort periode for noe år siden, fotball: Jeg har problemer med å treffe det jeg skal. Jeg forstår rett og slett ikke helt hva man gjør når man sikter.

Folk tror ikke helt på meg, og det har pleid å gjøre meg irritert. Hva vet de, liksom? Et av de svake punktene i livet mitt er jo nettopp det. En del ferdigheter jeg ikke er så god på, av den typen man ikke pleier å tenke på som ferdigheter. Det er jo sånt man bare kan. Og hvis man ikke kan det skjønner man ikke riktig hva som skjer, før man begynner å tenke over det.

Men i dag opplevde jeg noe. Jeg sto på kanten av fortauet, på vei hjem fra butikken, med inngangsdøren litt på skrått over veien for meg. Jeg måtte stoppe opp en stund, på grunn av en ryggende tauebil, men den kjørte til slutt sin vei. Jeg gikk skrått over veien og fulgte den samme rette linja helt frem til inngangsdøra. Merkelig nok endte jeg akkurat der jeg skulle. Ikke noen meter til høyre eller venstre for døra, ikke noen centimeter en gang. Jeg har det med det, vel, jeg og de fleste andre. Følger vi en rett linje, ender vi ofte der vi skal. Og merker vi at det bærer galt av sted er det bare å korrigere litt, så følger vi en kurve i stedet. Funker greit det også. Det er ikke første gang jeg forundrer meg over dette, at folk som regel går akkurat der de trenger å gå, for å komme dit de vil. Men denne gangen fulgte jeg tanken enda litt. Jeg stoppet opp en stund, med nøkkelen i hånda: Det er jo fordi vi kan bruke øynene våre. Og, som jeg utbrøt: ”Men jeg kan jo sikte!”

Så det er altså det man gjør når man sikter. Man bruker visuell informasjon til å bestemme retningen på en bevegelse. Så enkelt som det. Vanskeligere med fotball og biljard, selvfølgelig, der må beregningene gjøres ferdig før kula settes i bevegelse. Men de har visst rett, de som insisterer på at jeg kan sikte. Jeg gjør det jo hele tiden. Jeg må gi dem rett i at det er unødvendig å undervurdere seg selv.

Å vurdere sine egne ferdigheter går egentlig også på å sikte seg inn. Ikke gape over for mye, ikke gi seg for fort, men legge akkurat passe innsats i oppgaven. Det er vanskeligere enn å treffe en dør, men lettere enn å treffe med biljardkula, for i likhet med en som går over gata, og i motsetning til en kule i fart, er det mulig å korrigere kursen underveis. Som i dag, hvor jeg, vel, kan ha oppdaget noe nytt om meg selv.

Fordelene med å synge kykeliky

For tiden morer jeg meg med å sette ordet ”kykeliky” inn i forskjellige melodier. Først (som i denne kykelikysangen) la jeg det bare inn et sted eller to, men nå som jeg har fått smaken på det hender det stadig oftere at jeg går inn for å synge hele melodien på dette ene ordet. Og det fungerer som regel bra.

Den største fordelen med å bruke akkurat ”kykeliky” er at det begynner og slutter på samme stavelse. Det blir dermed lettere å trekke sammen. Trenger jeg fire og fire stavelser, synger jeg selvsagt ”kykeliky kykeliky". Men skulle jeg tre stavelser et sted kan jeg si ”kykeliky keliky"; de to ordene deler rett og slett ett og samme ky. Jeg kan også komme til tre stavelser ved å droppe e’en i midten: ”kykliky”. Og det kan jeg trekke ytterligere sammen igjen på samme måte som over: ”Kykeliky kliky.” Jeg får med andre ord nok variasjonsmuligheter til å føye det inn i noen ellers ganske så vriene melodier.

Jeg har lyst til å demonstrere det med et eksempel, hvor jeg setter kykkeliky inn i en melodi av Grieg. (Nærmere bestemt, Solveigs sang.) Som man ser gjør jeg noe litt ekstra rart helt i begynnelsen. Der sier jeg ”kyk(li)ky” selv om det blir en stavelse for mye. Det er noe med musikk – jeg skjønner meg ikke helt på musikk – men det er noe med det som gjør at det er noen steder man kan skyte inn en ekstra stavelse, mens det er andre steder man ikke kan det. Dette er et av de stedene hvor det går. Og dermed blir resultatet som dette:

Kyk(li)ky keliky keliky kykeliky
keliky kykeliky
kyk(li)ky keliky keliky kykeliky
keliky kykeliky
keliky kykkeliky keliky keliky
keliky kliky
keliky kykeliky keliky keliky
keliky kliky

Som man ser bruker jeg her alle variantene: Kyk(li)ky i begynnelsen, keliky for det aller meste, og et fullt kykeliky der det er nødvendig. Men jeg er særlig fornøyd når jeg kommer til avslutningen, med sitt helt fantastiske lille ”keliky kliky”. Der ser man hvor fleksibelt dette ordet kan være.

Det finnes sikkert andre ord som kan brukes til mye av det samme. Kanskje noen der ute har sine egne? Men for meg og for øyeblikket er det kykkeliky det går i. Det er mange melodier i verden, så jeg kan få mye moro ut av det ennå.

Opplevelse og illusjon

Jeg hadde en interessant kapsaicin -opplevelse her om dagen. Kapsaicin er det stoffet som får chili til å brenne på tunga. Dette er ikke bare en metafor. Kapsaicin skaper rent bokstavelig en brannfølelse, ved at det etterligner molekylstrukturen til stoffet som frigjøres i huden når du får en faktisk brannskade. Hjernen merker ikke forskjell. Og det gjelder ikke bare for tunga, men for resten av kroppen også.

Selv fikk jeg det i øyet. Og ikke bare litt. Jeg hadde en skikkelig ladning på fingrene, og gned det godt inn, og da det virkelig begynte å svi gned jeg meg liksågodt enda litt mer. Det er kanskje to steder på kroppen hvor man i hvert fall ikke vil bli innsmurt med kapsaicin. Det ene er i underlivet. Det andre er nettopp i øyet.

I slike situasjoner kan et et par-tre ting være greit å være klar over:

1. Kapsaicin frastøtes av vann. Det nytter dermed ikke å skylle det bort.
Tvert i mot vil det bare spre det mer. (Det samme gjelder for øvrig hvis du har
fått for mye av det i munnen. Du bør motstå den naturlige trangen til å helle i
deg vann. Det hjelper derimot bedre om du drikker litt melk. Sukkerlake skal
visstnok også fungere.)

2. Det må en god del større doser kapsaicin til for at det skal gjøre noen
varig skade. Selve brannfølelsen kan gjøre vondt nok, men den er ikke mer enn en
illusjon.

Da jeg fortalte det til en venn, protesterte han på det siste. Og jeg må egentlig gi ham rett. Det gir ikke så mye mening å snakke om smerte som en illusjon. Smerteopplevelsen kan ikke stå i noe misforhold til virkeligheten; at jeg opplever den er virkelig nok i seg selv.

Vel, rent filosofisk kan det være spennende nok å diskutere. Og på det praktiske plan er det heller ikke noe uvesentlig. Smerte skal man ta alvorlig. Når det gjelder brannfølelsen av kapsaicin er det imidlertid enda en ting som må nevnes:

3. Det varer heldigvis ikke så lenge

Der jeg satt og tviholdt på øyet mitt, og hadde følelsen av at jeg aldri kunne få det opp igjen, la jeg filosofien mer eller mindre til side. Smerte eller ikke var uansett skaden en illusjon. I virkeligheten var det ingen som hadde prøvd å blinde meg med en fakkel, og det var jeg egentlig ganske glad for å vite.

Å tenke seg om

Trafikketaten har nylig hatt ute noen plakater om pakrering. Slagordet var "tenk deg om før du feilparkerer". Jeg får da en forestilling om en bilist som stanser opp midt i et trikkespor, tenker seg om en liten stund, og feilparkerer. Det er muligens ikke dette trafikketaten ville oppfordre til.

En bilist som tolket kampanjen slik, måtte nok vært i overkant kverulantisk, eller tatt ting veldig bokstavelig. Ordet "før" sier riktignok noe om rekkefølgen ting skjer i, men i uttrykket "tenk deg om før," betyr det tradisjonelt at det er beslutningen om å handle, ikke handlingen i seg selv, som bør komme i etterkant av tenkningen.

Noe er det likevel som skurrer i setningen, nok til at den tøyeste tolkningen får tid til å melde seg. Om det ikke er ordet før, tror jeg heller det kan være ordet "feil". Det er nemlig sjeldent, om ikke uhørt, at man tenker over om man skal gjøre en feil eller ikke. Merkelappen "feil" er snarere noe man kommer frem til etter at man har gjort en vurdering.

Fra perspektivet til en mottager som ennå ikke har tenkt seg om, er det ganske uklart hvorvidt handlingen kan betraktes som feil, selv om den sikkert åpenbart er det sett med trafikketatens øyne.

Det blir med andre ord et spørsmål om kolliderende perspektiver. Snakker man som om bestemte perspektiver må tas for gitt, kan man ikke regne med at mottageren vil bry seg så veldig. Du kaller det feil, jeg er ikke en gang sikker på om det er feil, så da kan det neppe være til meg du snakker. (Og det samme gjelder for så vidt i politisk språkbruk. Insisterer man, som man noen ganger gjør, på å bruke ord med en tydelig ladning, snakker man i all hovedsak til de man allerede er enig med.)

I tilfellet med trafikketatens slagord skjønner nok den hypotetiske bilisten hva som er greia. Dette er for så vidt et unntakstilfelle, hvor ordet "feilparkering" er innarbeidet sånn at det nettopp inkluderer de tilfellene hvor det gjøres med overlegg. Kampanjen handler da også mest om folks unnskyldninger for å gjøre det likevel, "skulle bare en liten tur," osv.

Tenker jeg meg om litt først, lurer jeg likevel på om det ikke kunne finnes bedre formuleringer. "Ikke feilparker, er du snill" for eksempel. Eller litt mer slagferdig, "feilparkering har konsekvenser". Eller hva med rett og slett "tenk deg om før du parkerer ulovlig"? Jeg kjører ikke bil, men går ut fra at feil- og ulovlig parkering er det samme. I så fall ville man sluppet unna hele utydeligheten, og attpåtil gjort livet mindre underholdende for kverulantiske bilister som bare skal en liten tur innom vaskeriet.

Sensur og skandale som salgsargument

Hva er det første du ser etter i en film? For noen dager siden kom jeg over en DVD-utgivelse av Lolita (1997). På forsiden ble den solgt under slagordet "den forbudte romanen som ble boykottet (sic) i USA og England". Baksideteksten fokuserte for det meste på det samme. Hulter til bulter mellom alt det andre var det riktignok noen ord om selve historien, men hovedvekten var på hvor kontroversiell den var. Og ikke bare denne filmatiseringen, heller ikke bare boka, som de også nevnte på forsiden… For å være på den sikre siden fikk vi vite at også Stanley Kubricks filmatisering fra 1962 var, vel, den var kontroversiell den også. En ganske kontroversiell sak, med andre ord.

Det er nok en viss fare for at dette, som salgsstrategi, fungerer helt umerket. At noe har vært boikottet, sensurert, og direkte forbudt kan nok ha sin appell. Av flere grunner, vil jeg tro. For det første er det vel noe i det at sjokk og skandale interesserer (og man kan sikkert si mye frydefullindignert om den menneskelige tilstand ut fra dette, men det gidder ikke jeg). Det kan videre være en sosial dimensjon, det retter seg jo mot "moralistene", en gruppe vi gjerne er negative til. Det er de som tror de er så mye bedre enn oss, de som vil bestemme hvordan vi skal leve. Vi jekker dem ned litt, ser filmene på hatlista deres, det er en trasshandling. Og til slutt er kanskje baksidetekstens oppfordring om å "se den og gjøre seg opp sin egen mening" også et brukbart motiv.

Fortellinger får liv utenfor sine egne permer, omtalen og mottagelsen en bok (og filmatiseringene av den) har fått er en del av bokas historie. Det kan være gode grunner til å interessere seg for det, og det kan være gode grunner til å si noen ord om det på baksiden av en DVD. Men i baksideteksten jeg snublet over har kontroversen blitt selve hovedsaken, det store salgsargumentet. Det handler mer om skandale enn om Lolita.

Problemet med akkurat denne teksten er kanskje mest slepphendthet (den var dårlig skrevet ellers også, og litt for mange andre DVD-baksider lider av det samme). Men kontrovers som salgsargument er uansett ikke uproblematisk, det handler om å flytte oppmerksomheten bort fra hva man diskuterer, til det å diskutere, og det er en viss fare for at det fungerer helt utmerket.

Siste ord er sjelden sagt, enighet kan være alt fra kjedelig til skadelig, og et stykke på vei er det en egenverdi i diskusjon. Men den er neppe så stor at den bør få overskygge diskusjonens substans.

Gjøkurimitasjoner

Det er hyggelig med gjøkur. Inni det lille huset sitt er det en munter liten fugl, og hver eneste time om dagen stikker den hodet ut for å hilse på. En gang i tiden hadde jeg et på veggen. For noen måneder siden begynte jeg å imitere et. Jeg tar meg et lite koko når anledningen byr seg. Som regel i enerom, eller med folk jeg kjenner godt, men noen ganger gjør jeg unntak. Så veldig alvorlig tar jeg det nok ikke. Jeg står ikke opp om natta for å gale, for eksempel. Jeg passer ikke en gang på å få med meg hver eneste time, jeg gjør det bare når anledningen byr seg. Og jeg treffer ikke alltid nøyaktig, klokker går litt for fort eller sakte, sånn er bare livet. Så lenge det er én klokke som viser hel time er det greit, det kan være mobilklokka, armbåndsuret, klokka på PCen eller på tven. Det gir meg noen minutters slingringsmonn, og det er jeg fornøyd med.

I går fikk jeg vite at jeg ikke er alene. En videresending på twitter gjorde at jeg oppdaget @raadhusklokka i Oslo. Hver time sender den ut melding hvor den teller opp klokkeslag, og forteller hvilken melodi den følger opp med å spille. Og fra rådhusklokka kommer jeg inn på et helt nettverk av klokker. Jeg finner Big Ben, som slår fra seg med sitt kraftige BONG, det er klokker som oppgir tiden i tekst, klokker på språk jeg ikke en gang kan, og ikke minst er det et skikkelig, sveitsisk gjøkur.

Så jeg får nå inn klokkeslag på twitter'n min. Og jeg føler meg på en måte flau, for denne lille gjøken slår meg grundig på det meste: På presisjon, på dedikasjon, og ikke minst når det kommer til publikum. Men den trenger vel ikke å vite noe, gjør den? Den kan jo bare fortsette å si hva klokken er i offentligheten, mens jeg galer i ny og ne for meg selv.

Hvilken måne?

Mamma ville jeg skulle se på månen. Utenfor vinduet fant jeg den. Den lå bak en sky, disig og stor, men litt ekstra uklar på grunn av mine egne, nærsynte øyne.

Jeg tok på meg briller. Med synet mitt korrigert ble omkretsen mindre, og kratrene tydeligere - jeg så mindre av skyen, og mer av selve månen. Men var dette den månen jeg skulle se?

Min mor har alltid vært nærsynt, jeg har blitt det med årene, og vi bruker for tiden omtrent samme brillestyrke, det er nesten så vi kan låne briller av hverandre. Men i går kveld hadde hun allerede tatt av seg brillene for kvelden. Og det ville si - forstod jeg etter en stund - at det som hadde imponert henne var månen slik den så ut uten briller. Den store, disige varianten.

Et enkelt eksempel på et gammelt problem. Månen der ute vet vi ingenting om, mens månen inni hodet vårt kommer i flere versjoner, en utgave for hver tilskuer. Minst. Hvordan kan vi vite hvilken som er sann? I dette tilfelle spilte det ikke noen særlig rolle. For å se den månen min mor ville vise meg - og det var månen slik hun så den akkurat da - hadde jeg ikke bruk for noe skarpere fokus. Det eneste jeg trengte, var å se den fra hennes perspektiv.