Nyttårsprosjektet, februar

Det er første mars, og prosjektet med å bruke fritiden bedre har gått frem og tilbake, men litt mer frem enn tilbake. Jeg skrev en liste i går over hva jeg synes jeg har fått til, hva jeg vil få til bedre, og hva jeg er ordentlig frustrert over. Det ble en del ting under "fått til". Det var dessuten en ganske lang liste... for når man samler alle tre kategorier, blir det jo en liste over alt jeg vil at fritiden min skal bestå av, og det ble ganske mye.

Kanskje det er noe av problemet også, at jeg har veldig mange ønsker å sortere... hvordan ser andres fritid ut? Hvis de setter ned liste over alt av husarbeid og alt av adspredelse og avslapning de holder på med, og hva de gjerne skulle ha mer tid til... blir den like lang som min? Lengre? Kortere? Jeg vet ikke om det har noe å si hvordan andre har det. Målet mitt er jo å ha det bra med meg selv, ikke å være normal og i hvert fall ikke statistisk normal, men... hvis jeg har noe å gå etter blir lettere å peile seg inn på hva som er realistisk.

Sånn har jeg det med mange ting. Jeg har liksom ingen anelse om hvordan andre har det, hvor langt unna eller nærme det statistisk normale jeg ligger. Sannsynligvis overdriver jeg for det første inntrykket av hvor mye jeg skiller meg ut, og for det andre har jeg ikke noen holdepunkter for hva som er realistisk. Hvor mine egne rammer ligger.

Men når jeg oppsummerer er jeg altså ganske fornøyd med februar.

Lesingen min synes jeg det har gått bra med. Jeg har slappet av og kost meg med noen bøker. Jeg tror, når jeg ser på det, at jeg har klart å få lesing inn som avslappingsaktivitet og ikke overskuddsaktivitet, og da blir terskelen for å plukke opp en bok mindre.

Men... det kommer ikke nødvendgvis til å vare... jeg har bare tenkt annerledes på lesing i det siste, kanskje følt annerledes. Jeg har ikke forandret på noe utenfor meg selv, i hvert fall ikke som jeg vet om.

Matlaging har det også gått bra med... jeg har fortatt å gjøre et poeng av å lage nye ting i blant. Litt andre ting enn gruppen av 10-20 faste retter, pasta med ditt og pølser med datt og så videre. Jeg spiser en del av det også... men føles bra med litt variasjon, og terskelen for å prøve nye ting blir mindre av at jeg gjør det oftere.

Jeg tror belønningssystemet mitt har fungert, det hvor jeg legger plastperler på et glass... nevnte jeg det før? Jeg brukte det en del da jeg bodde hos moren min, men så ble ikke plastperlene med på flyttelasset... før nå, nyttår, hvor jeg tok dem med hjem som en del av dette nyttårsprosjektet. Jeg merker at det påvirker vanene mine, og at matvanene har ekstra godt av det. Å lage vanlig middag er rutineaktivitet, mens å lage noe nytt er belønningsaktivitet. Forskjellen blir virkeligere for meg.

Sosial kontakt er det også littegrann mer av. Jeg prøver... ønsker... å korte ned tiden jeg bruker på å svare på meldinger, mailer, og så videre. Jeg får det til halvveis... bedre enn før... men det går opp og ned. Noe nytt er at jeg har klart å snu rundt på frekvensen. Før var det sånn at det gikk lengre og lengre tid mellom hver kontakt og så gikk helt i oppløsning. Jeg klarte liksom aldri å snu det.

Å rette oppmerksomheten min mot andre mennesker har jeg tenkt litt på. Jeg tror jeg gjør veldig lite av det. Når jeg treffer folk fysisk faller jeg ofte ut av samtalen. Når jeg skal holde kontakt over avstand tar det lengre og lengre tid. Når det er jeg som skal ta initiativ, sklir det ofte helt ut. (Det tok meg femseks år sist jeg skulle bytte tannlege, for eksempel) Det er nok litt angst med i bildet. Både når jeg er fysisk sosial og over avstand. Men det kan være et oppmerksomhetsproblem også. Oppmerksomhet er jo en begrenset ressurs.

Det går kanskje noen linjer til det som pleier å skje på konserter, og i noe mindre grad når jeg hører musikk hjemme. Jeg får vanligvis ikke med meg mer enn begynnelsen og slutten på musikken, de første par repetisjonene. Resten av tiden er jeg i min egen tankeverden. Det frustrerer meg, for jeg skulle gjerne ha rettet oppmerksomheten litt mer utover.

Er ikke jeg autist? Skal ikke jeg være flinkere, ikke dårligere til å konsentrere meg om ting? Ting jeg kjenner og forstår og klarer å sortere, kanskje. Rutiner og det der. Når jeg møter mer uvante stimuli, som musikk eller andre menneskers tanker, sklir oppmerksomheten min ofte tilbake til de tingene jeg kjenner og forstår og klarer å sortere.

Det er nok med på å gjøre de sosiale båndene i livet mitt tynne, flyktige, gjøre at jeg ikke kommer ordentlig innpå folk, at flørting er mer eller mindre utenkelig. Hva er vel flørting, om ikke å gi litt ekstra oppmerksomhet?

Hmm... hvordan skal jeg lære meg å konsentrere meg mer om menneskene jeg møter? Eller kompensere for manglende oppmerksomhet på andre måter. Jeg spiller bare under visse betingelser – når hvis oppgaver er gjort for dagen. Bivirkningen er at det blir vanskelig å få spillingen ut av hodet etter at betingelsene først er stilt. Jeg må jobbe for å få konsentrert meg om... lesing for eksempel, eller sosial kontakt.

Når jeg over de siste ukene føler jeg jo at det er mye fremgang. Men... men... jeg vet ikke om jeg forstår den helt, altså fremgangen. Jeg føler ikke at jeg har gjort noe drastisk nytt med livet mitt, bare bestemt meg for å gjøre litt mer av X litt mindre av Y... og viljestyrke gir ikke særlig varige forandringer.

Det jeg har fått til er jeg fornøyd med. Men jeg ønsker meg noe å bygge videre på. En større innsikt av noe slag.

Det kan ha noe å si at jeg har funnet meg ordentlig til rette med bolig og jobb. At jeg har mer struktur i de store tingene, dermed mer overskudd å bruke på de små. Som jeg har skrevet om før... det var vanskelig å legge planer for noe som helst i den tiden både arbeid og fritid var uavklarte spørsmål, noe jeg skulle få svar på av NAV men hvem-vet-når. Nå er jeg endelig i nærheten av slutten på hele arbeidsavklaringen. Slutt på meldekort og kontrakter og avtalte aktiviteter. Jeg føler ikke lenger at oppmerksomheten min på en måte er noen andre sin, at jeg har noen slags rapportplikt, og det er kanskje med å gjøre fritiden lettere å disponere?

Nyttårsprosjekt

Jeg har et nyttårsforsett jeg ikke helt forstår. Men jeg vet at det har noe med hvordan jeg bruker tiden min å gjøre. Jeg er bare ikke sikker på om det har med å bruke tiden min bedre å gjøre. Jeg vet nemlig ikke så mye om hvordan jeg bruker tiden min. Det er en stor del av problemet. Kanskje jeg bruker den veldig bra, egentlig.

Jeg er mye frustrert over hvordan jeg bruker tiden min. Og nyttårsforsettet mitt kan begynne med et par gjenkjennbare scener. For det første når jeg sitter i sofaen, eller ligger i sofaen, men det er nesten alltid i sofaen, en sjelden gang i blant kanskje senga, og gruer meg til å sette i gang med å få noe gjort. Ofte bruker jeg internett eller mobilspill for å få tiden til å gå. Og da kjenner jeg ikke at jeg gruer meg. Men i blant kommer jeg på det, og tenker at nå burde jeg snart få satt i gang. Det er en frustrerende følelse.

Den andre er når jeg plukker frem noen punkter fra den lange lista over alt jeg burde har gjort. Den inneholder aktiviteter for både nytte og glede. Men jeg har ikke noen eksempler på hvilke, for den er så lang at jeg ikke husker langt nær hele på en gang. Men det dukker opp ting fra den stadig vekk. (Jeg må få kjøpt meg en ny gardinstang, fordi den gamle gikk i stykker i fjor, altså det nye fjor, eller kanskje året før.) De dukker opp og så forestiller jeg meg hvordan jeg skal få det gjort, eller ser for meg at jeg gjør det, men jeg får nesten aldri gjort det der og da. Enten dukker bildene opp når jeg holder på med noe annet, for eksempel å sove, eller så føler jeg at jeg ikke orker å sette i gang. Tilbake til scenen i sofaen.

På den ene siden har jeg altså masse somling. Og på den andre siden har jeg masse ugjort. Og det kunne vært så enkelt som at nyttårsforsettet er å somle mindre…

men man kan ikke bare drive å bli mer effektiv og mer effektiv og mer effektiv heller. Det vil alltid være mer man kunne få gjort

dessuten vet jeg ikke hvor mye jeg kommer til å orke. Det kan jo hende at somlingen min skyldes at jeg ikke har kapasitet til så mye annet.

Jeg vet nok at jeg har mindre kapasitet enn andre. Det er vel derfor jeg prøver å få delvis uføretrygd. Men det hjelper ikke så veldig å vite at jeg har mindre kapasitet enn andre så lenge jeg ikke vet hvor mye kapasitet andre har.

Folk kan si at jeg trenger ikke å sammenligne meg med alle andre, eller gå rundt å lure på hva som er normalt, men det er ikke helt det som er poenget. Poenget er at vil være normal men at jeg trenger et eller annet ankerfeste, et eller annet utgangspunkt, hvis jeg i det hele tatt skal klare å måle min egen kapasitet. En følelse av hva som var realistisk for andre ville ha blitt et utgangspunkt til å finne ut hva som hva var realistisk for meg.

Derfor er det ikke å få gjort så mye mer som er målet. Nødvendigvis. Kanskje er det det som er målet. Det vet jeg ikke ennå, for jeg har ikke begynt å undersøke. Det er jo det jeg sier. At jeg ikke helt forstår hva målet er. Det er derfor jeg må begynne et sted. Lete etter et sted å begynne.

Jeg vil at det skal være en bedre balanse mellom hvor mye kapasitet jeg har, hva jeg venter av meg selv, og hva jeg faktisk får gjort. Jeg vil være mindre frustrert over alt det ugjorte. Kanskje det er én side av det ubegripelige forsettet mitt: Jeg vil korte ned listen over ting jeg ikke får gjort, enten ved å gjøre flere av dem, eller ved å droppe noen av forventningene.

I løpet av den neste tiden skal jeg prøve å få bedre tak på hva som egentlig er forsettet mitt. Ikke nødvendigvis her – jeg kan ikke love bort en ny gjenoppblussing av bloggen. Men på blyant og papir i første omgang. Oppe i hodet mitt ligger nemlig det meste og venter, tror jeg. På samme sted som de liste jeg tar frem 3-4 punkter fra og grubler over når jeg ikke får gjort noe med det.

Så jeg kan lage lister over både det jeg ikke får gjort, det jeg faktisk gjør i løpet av dagen, og alt jeg tror kan være grunner til at det er vanskelig å få ting gjort.

Et annet navn på forsettet kan være at jeg vil prøve å strukturere fritiden min bedre, ved å lage meg til noen bedre vaner. Det første skrittet er å finne ut hvorfor. Hva jeg vil at dette forsettet skal føre til.

Om farlige og onde ideer

Hvordan kan man teste ut en påstand om at en idé er essensielt ond? Jeg begynte med å ville spørre twitter om det, men twitter vet desverre ikke hva jeg har i hodet mitt alltid - hva jeg mener med essensielt ond, eller for den saks skyld med å teste ut.

Jeg driver og leser om psykologisk essensialisme om dagen. Det er en måte å strukturere kategorier på, der kunnskapen som hører til kategorien er organisert rundt en kjent eller ukjent essens, en uunnværlig, definerende egenskap, som har vidtrekkende konsekvenser. 

I en sånn kategori vil et gitt eksemplar alltid ha en innvendig, kanskje ukjent  egenskap som 1) gjør det til et klart og tydelig medlem av kategorien, med lite eller ingen rom for tvil, og som 2) har en markant innvirkning på en del ytre, synlige egenskaper ved eksemplaret.

Essensen i seg selv kan ikke nødvendigvis måles.

Som et eksempel på en essensiell egenskap kan man se på DNA. Mitt DNA gjør meg utvetydig til et menneske. Jeg eksisterer ikke i noen gråsone mellom for eksempel menneske og sjimpanse (selv om det kunne vært kos noen ganger å være en bonobo). 

Mitt DNA gjør det ganske sannsynlig at jeg vil gå gjennom livet med nøyaktig ti fingre og ti tær, og en del mentale egenskaper. Sannsynlig, men ikke nødvendig - man kan bli og bør selvfølgelig bli klassifisert som menneske med flere eller færre lemmer enn normalen, og med ganske avvikende mentale egenskaper. 

Det jeg får når mitt DNA blir satt sammen av to andre mennesker sitt, er et potensial, bare, for å utvikle slike typiske menneskelige/pattedyraktige/virveldyraktige/osv. egenskaper.

DNA kan måles - i dag, fordi vi kjenner til det. Men ennå i dag har vi vanskelig for å si akkurat hvordan et strekk med DNA fungerer, nøyaktig hvilke trinn som ligger mellom oppskriften på et bestemt protein og utviklingen av et organ eller en tanke. Før moderne tid visste vi ikke en gang såpass - før Watson og Crick, før Darwin, Mendel. Men vi visste likevel at det fantes artsgrenser, og at noe i oss mennesker gjorde at vi var og ble mennesker og ikke sjimpanser.

At en idé skulle være essensielt ond, betyr med andre ord ikke at ondskapen i den nødvendigvis kan identifiseres, langt mindre måles og bestemmes. Det betyr bare - om "bare" det kan kalles - at den har et potensial for å lede til grusomhet og ondskap. 

Hvis vi følger den ideen, eller stilltiende godtar at andre følger den, løper vi en vesentlig risiko for at det går helt galt med samfunnet vårt. Det trenger ikke å gå galt hver eneste gang, det trenger ikke en gang å skje ofte. At det er essensielt betyr bare at kimen til det alltid ligger der.

Kanskje pratet om essensialisme egentlig kommer helt på siden. Har ikke noe å si for spørsmålet mitt. Bytt ut "essensielt ond" med et ord du liker bedre.

"Farlig".

"Fører galt av sted".

"Roten til alt ondt".

Eller kanskje jeg kan kalle det for overhengende negative konsekvenser. Ikke garantert negative, men såpass overhengende at de gjør hele ideen til noe negativt. 

Jeg har hørt om flere sånne ideer. Ting som folk sier at

STURLA STRÅMANN: Nei vent nå litt, Martin. Hvem er nå egentlig denne Folk, som flyr rundt og proklamerer sannheter du kan være uenig i?

Greit, greit. Jeg har ved ulike anledninger hørt en viss stråmann si, Sturla, 

STURLA STRÅMANN: at den-og-den ideen må motkjempes og skrives inn i glemmeboken straks for at det ikke skal gå aldeles galt med samfunnet vårt.

Men hva slags ideer snakker du om? Husker du noen eksempler?

STURLA STRÅMANN: Nja, det har jo blitt en del det. Sosialisme. Kapitalisme. Navngitte religioner. Eller religion som sådan. Eller darwinisme, eller ateisme. Rasisme. Eller pengeøkonomi. Eller forbruksmentalitet. Eller miljøvern.

(og når jeg ser mine egne eksempler slår det meg hvor godt de speiler hverandre, så jeg lurer på om det egentlig er vanlig, at hvis noen først tror at én idé er essensielt ond, vil noen andre tro at den motsatte ideen er det - og en tredjepart vil kanskje tro at de to motsetningene egentlig uttrykker én og samme onde essens, og ta til orde for en tredje idé, som de to første i sin tur enes om at er essensielt ond?)

STURLA STRÅMANN: Nå ble jeg veldig forvirra, Martin, særlig siden alle de partene du nevnte der er meg. Kanskje lurt å se nærmere på det det en annen gang, og så holder du deg til å utdype spørsmålet ditt nå?

Du har helt rett. (Ser du det, Sturla? Jeg gjør ikke så mye narr av deg som før.) Det jeg egentlig lurte på var jo Hvordan kan man teste ut en påstand om at en idé har såpass overhengende negative konsekvenser? Og nå har jeg satt mer eller mindre fingeren på hva jeg mener med ideer, og med overhengende konsekvenser.

Men gudene må vite hva jeg mener med "å teste ut"...

STURLA STRÅMANN: Hvaffornoattehvasadu, Martin?

At jeg får ikke grep om denne siste delen av spørsmålet. Hverken akkurat hva jeg snakker om å teste eller hvorfor jeg egentlig har bruk for det. Det er jo ikke som at Folk ikke har argumenter for disse påstandene, det er bare jeg som ikke helt klarer å holde følge.

STURLA STRÅMANN: Nei, ikke DET. Jeg mener da du påkalte gudene. Vet du ikke at religion er farlig, fører galt avsted, og virkelig er roten til alt ondt?

Å. Så jeg avbryter deg når du prøver å komme med et eksempel på hvilke argumenter jeg tror at folk pleier å komme med.

STURLA STRÅMANN: Nemlig. For at religion og på en måte antirasjonelt så logikk sier at religiøse ledere følger man jo blindt + tredveårskrigen og korstogene og ellevte september, og HITLER trodde jo på VELDIG mye rart. Og attpåtil er bordbønn en form for barnemishandling.

Og det der, det skjønte jeg innmari lite av. Det overbeviste meg ikke helt om at selve ideen om overnaturlige makter innebærer noen overhengende fare for ondskap.

STURLA STRÅMANN: Men nå har du funnet deg en skikkelig stråmann, Martin. Altså, du vet. Selv til våre samtaler å være. Det er jo ingen som argumenterer så ubehjelpelig på ordentlig.

Vet du hva? Der lurer jeg på om du ikke satte fingeren din akkurat i midten av problemet mitt. Parodien der oppe skulle ikke illustrere argumentene som sådan, men tvert i mot min egen forvirring. Det blir for mye for meg å ta inn.

Hva vet vel jeg om tredveårskrigen eller hvor mye folk stoler på religiøse ledere! Jeg forstår ikke strukturen i argumentene, jeg har slett ikke noe grep om faktaene folk mater meg med, så da blir det seende ut som den lille parodien over.

Ja, faktisk, Sturla. Jeg har jo en tommelfingerregel om det. Når noen argumenter ser ut som den rene parodi, bør man vurdere i det lengste om man kanskje kan ha misforstått ett eller annet avgjørende.

Og hvordan skal jeg nå teste ut andres påstander når jeg ikke en gang har greie på dem selv...

Hvordan skal jeg finne - nei, hvor skal jeg lete, mener jeg - etter den talende og umiskjennelige forskjellen som skiller essensielt onde ideer fra ideer man ikke trenger å bekymre seg for. Når selve essensen er skjult, og konsekvensene av den kan ta så mange former! Hva skal jeg se etter i historiebøkene, i teoretiske analyser, i de enkeltstående eksempler?

Du, jeg vet ikke selv hva jeg har i hodet mitt alltid, heller. Etterhvert som jeg får satt ord på spørsmålet, kommer jeg i tvil om jeg ville ha forstått noe særlig av svaret. Jeg må nok tenke meg om på egenhånd. Få ryddet opp i hva stråmannen min egentlig mener, når det høres ut som han snakker som det der. Gi gjerne føde til de tankene, jeg vet ikke om jeg kan svare for meg bare...

Jeg tror jeg må skrive mer om det her en annen gang.