Problemet med smarte barn

To artikler tegner to ganske forskjellige bilder av begavede barn i skolen. Det er visst en debatt om det for tiden. – mellom fagfolk, som har større fagkunnskap enn meg, så jeg skal ikke prøve å gå dem etter i næringa, bare se litt nærmere på den kontrasten. Eller legge min stemme til det som har blitt kalt et hylekor om skoleflinke barn…

 

Jeg føler meg ikke helt nøktern…

 

Den første artikkelen er signert av Tom Hetland og det som slår meg med den er hvordan den lovpriser janteloven. Ikke for såkalt vanlige folk. De kan gjerne tro at de er noe. Men ikke folk som utmerker seg på et eller annet vis, de "rikeste, mektigste, vakreste, mest intelligente". De bør ikke bli for høye på pæra, for da får vi et samfunn der en elite med "trekk som ikke akkurat er sympatiske" styrer samfunnet fra en posisjon "på alle måter fjernt fra vanlige dødelige".

 

Jeg er ikke helt sikker på alderen til de barna vi snakker om. Tolv? Ti? Sju? Er det sjuåringer med "trekk som ikke akkurat er sympatiske" som utgjør denne spirende trusselen mot vår gode måte å leve på?

 

Dette er det som slår meg mest når jeg leser artikkelen – slår meg i mer en én forstand, det gjør litt vondt i ansiktet også. Selv om det ikke er hovedtemaet i artikkelen en gang. Innledningen høres jo ganske ålreit ut: Vi bør se på de smarte barna som en ressurs, ikke som et problem. Det er en god tilnærming til de fleste som har problemer, det har gjort en veldig stor nytte i mitt eget liv.

 

Mer spesifikt foreslår Hetland at de skoleflinke settes i aktivitet med å hjelpe de andre barna, og det er der jeg ikke vil gå fagfolk etter i næringa, for hvorvidt det vil funke eller ikke er et empirisk spørsmål, jeg vet hva ikke empirien sier, ville neppe forstått det om jeg hadde fått det tilsendt.

 

Dessverre får jeg ikke alltid til å skille mellom kjernen av en sak og det som bare ligger utenpå, jeg får ikke til å se forbi formuleringene og begrunnelsene. De… slår meg… for begrunnelsen er ikke å gi disse (12? 10? 7? år gamle) barna noe å drive med på en måte som eventuelt kommer alle til gode. Begrunnelsen er at de skal vise ansvar i stedet for å sitte og hovere.

 

I den andre artikkelen, fra Jan Terje Bakler fra Mensa Norge, forbindes evnerike barn med risiko for mobbing, sosial isolasjon, skoletretthet, frafall fra skolen, og økt risiko for ADHD, Aspergers syndrom, autisme, ADD, depresjoner, og lignende.

 

Nå kommer jeg med en utilslørt appell til følelser: Deprimerte barn. Som sliter med mobbing og en følelse av sosial isolasjon.

 

Og så fortsettelsen, hvor det vises til en undersøkelse der  "halvparten av 24 ekstremt intelligente viste i en undersøkelse tegn på «dypereliggende følelse av utilstrekkelighet og mangel på selvtillit» Det høres ut som noe litt annet enn å sitte og hovere over de som ikke har like lett for det.

 

Det høres mer ut som om disse barna ikke har så lett for det de heller.

 

Disse beskrivelsene passer ikke helt sammen med hverandre. Ikke vet jeg hvem som har rett, kanskje begge har rett – man kan kanskje hovere og føle seg dypt utilstrekkelig samtidig, når jeg tenker meg om…

 

Kanskje jeg burde tenke at denne Bakler tar feil, han er jo tross alt fra Mensa, så han har valgt selv å identifisere seg med denne verdensfjerne eliten. Har man høy IQ kan man i hvert fall ikke si noe riktig! På den annen side så kan han dokumentere det han sier, det er kanskje elitistisk det også?

 

Mens Hetland dokumenterer at disse barna ikke har problemer fordi han ikke vet om slike problemer blant dem han kjenner selv.

 

Blant de jeg kjenner har jeg vært borti noen slike problemer. Og i mitt eget liv, vel, det er kanskje litt annerledes. Jeg har jo aspergers syndrom. Ikke at jeg utviklet det på skolen, det hadde jeg nok fra tidligere i livet. Jeg er uansett ikke spesielt begavet. Det vil si ikke spesielt begavet, men jeg er ganske begavet…

 

Litt begavelse kommer nok godt med, når man har andre ting å slite med. Jeg klarer meg nok en god del bedre enn om jeg hadde asperger og ikke vært ganske begavet samtidig. Men det har ført med sine egne problemer også. Språkferdighetene og tankeevnene mine har nok bidratt til å holde den underliggende utviklingsforstyrrelsen skjult. Jeg skjønte ikke selv at de kunne ligge noe dypere der inne før et stykke mot slutten av tjueåra.

 

Følelsen av isolasjon… har jeg erfaring med. Bare delvis på grunn av omgivelsen. Jeg hadde venner både på barne- og ungdomsskolen, gode venner, som tok bedre vare på meg enn jeg skjønte da. Jeg opplevde verden som konfliktfylt, slet meg ut med krangling hver eneste dag, så ikke gjennom til de lyse sidene.

 

Jeg tror nok jeg hadde både ressurser og problemer…

 

Artikkelen til Hetland begynner med at man bør se på de smarte barna som en ressurs, ikke som et problem, men jeg får ikke helt med meg hvordan problemperspektivet blir borte. Problemer som går gjennom hele greia er ikke situasjonen barna befinner seg i, men den omstendighet at de er smarte.

 

Gjør jeg meg vrang kan jeg lese det i konklusjonen til og med. "Me har kanskje eit problem, men me risikerar å få eit mykje større."

 

Jeg har ikke så mye greie på sakens egentlige kjerne, med hva som vil være beste pedagogiske tilnærminger og det, jeg vet heller ikke direkte hvordan det er å være spesielt begavet, eller mobbet. Jeg har bare fått en smak av de tingene selv.

 

Det jeg ser for meg, i fantasien som smører det tjukt på for meg, er små, ensomme barn i et klasserom. De har ikke så lett for det de heller, og det slår meg, minst i dobbelt forstand, når det blir hovert over dem i avisene, av voksne folk med en god del trofaste lesere.

Et ansikt i butikken

Jeg så et pent ansikt i butikken i dag. Et veldig pent ansikt, en sånn skjønnhet jeg ikke helt vet hva jeg skal si om...

Hva er det med akkurat de linjene? Hva er det med akkurat den munnen, og den huden, som får meg til å heller ville se der enn på hyllene, heller lete etter nye detaljer enn å lete etter hvitløk og rosiner?

- i korte sprang med blikket, for å ikke stå og glane for lenge.
En sånn skjønnhet som gjør meg trist. Gjør meg trist, gjør meg trist fordi...

fordi det munner ut i et aldri når jeg tenker på det

Jeg vil antagelig aldri se det ansiktet igjen, og hvis det skulle skje likevel ville jeg kanskje ikke legge merke til det. Det kan ha vært akkurat nå, akkurat i dag, jeg gikk ut av døra sånn anlagt at jeg stanset ved det ansiktet.

Men de ansiktene jeg ser rundt meg jevnlig kan gjøre meg triste de også. Det er jo én ting - de kan ikke fortsette som bare ansikter, de blir fort til personer, og sånn skal det være. Det gjør ikke så mye, tvert i mot. Det ligger mye skjønnhet i personer, og det gjør meg også trist.

Jeg kommer aldri så tett på at jeg ikke føler meg adskilt fra skjønnheten. Skjønnheten og adskillelsen vil følge hverandre i omfang.
Dette er ikke personlig. Det er ikke noen ensomhetsklage. Jeg har hatt det på samme måte med de jeg har vært virkelig nær, til og med verre, fordi skjønnheten har hvilt desto tyngre over meg.

Det er blant annet det som gjør nærhet så tungt.

Jeg omgir meg nå i dag med omtrent så mange mennesker som jeg ønsker, og omtrent så mye skjønnhet som jeg orker. Så det har ikke noe med akkurat meg å gjøre, det har noe med menneskeligheten å gjøre.

Og mennesker har vel skrevet om den samme adskillelsen så lenge det har funnets skrift. Kanskje snakket om den så lenge det har funnets tale, sunget om den så lenge det har funnets tone...

For det vakre i verden kan slippe aldri så tett inntil (og jeg er autist, "tett inntil" er ordene som definerer meg). Aldri så tett inntil, men aldri aldri på innsiden.
Innenfor hud er det bare kjøtt, innenfor kjøtt er det bare ben, og knoklenes hulrom stanser ved sin egen overflate.

"Innenfor" kan ikke være et punkt eller en tid, og nå tviler jeg vel på om det i det hele eksisterer, men om det hadde eksistert ville aldri noe i verden kunne komme dit...

Så det kan jeg jo si om skjønnhet, det gjør livet til en trist affære, og så alt for kort, det gjør at man holder ut hele strekket.

Jeg så et pent ansikt i butikken i dag. Et veldig pent ansikt, en sånn skjønnhet jeg ikke helt vet hva jeg skal si om...

Hva er det med akkurat de linjene? Hva er det med akkurat den munnen, og den huden, som får meg til å heller ville se der enn på hyllene, heller lete etter nye detaljer enn å lete etter hvitløk og rosiner?

- i korte sprang med blikket, for å ikke stå og glane for lenge.

En sånn skjønnhet som gjør meg trist. Gjør meg trist, gjør meg trist fordi...

fordi det munner ut i et aldri når jeg tenker på det

Jeg vil antagelig aldri se det ansiktet igjen, og hvis det skulle skje likevel ville jeg kanskje ikke legge merke til det. Det kan ha vært akkurat nå, akkurat i dag, jeg gikk ut av døra sånn anlagt at jeg stanset ved det ansiktet.

Men de ansiktene jeg ser rundt meg jevnlig kan gjøre meg triste de også. Det er jo én ting - de kan ikke fortsette som bare ansikter, de blir fort til personer, og sånn skal det være. Det gjør ikke så mye, tvert i mot. Det ligger mye skjønnhet i personer, og det gjør meg også trist.

Jeg kommer aldri så tett på at jeg ikke føler meg adskilt fra skjønnheten. Skjønnheten og adskillelsen vil følge hverandre i omfang.

Dette er ikke personlig. Det er ikke noen ensomhetsklage. Jeg har hatt det på samme måte med de jeg har vært virkelig nær, til og med verre, fordi skjønnheten har hvilt desto tyngre over meg.

Det er blant annet det som gjør nærhet så tungt.

Jeg omgir meg nå i dag med omtrent så mange mennesker som jeg ønsker, og omtrent så mye skjønnhet som jeg orker. Så det har ikke noe med akkurat meg å gjøre, det har noe med menneskeligheten å gjøre.

Og mennesker har vel skrevet om den samme adskillelsen så lenge det har funnets skrift. Kanskje snakket om den så lenge det har funnets tale, sunget om den så lenge det har funnets tone...

For det vakre i verden kan slippe aldri så tett inntil (og jeg er autist, "tett inntil" er ordene som definerer meg). Aldri så tett inntil, men aldri aldri på innsiden.

Innenfor hud er det bare kjøtt, innenfor kjøtt er det bare ben, og knoklenes hulrom stanser ved sin egen overflate.

"Innenfor" kan ikke være et punkt eller en tid, og nå tviler jeg vel på om det i det hele eksisterer, men om det hadde eksistert ville aldri noe i verden kunne komme dit...

Så det kan jeg jo si om det som er pent, det gjør livet til en trist affære, og så alt for kort, det hjelper med å holde ut hele strekket.