Profilbilde

Jeg pleier å få gode reaksjoner på innleggene jeg skriver om sex, at det er spennende og modig skrevet. Men mot? Vel, det har ikke skremt meg noe særlig siden i fjor vår. I det minste ikke på så abstrakt nivå. Jeg kan skrive om det å skrive om sex uten å bli noe særlig forstyrret av det.

Dette blir likevel et litt skumlere innlegg, for det går bort fra verbale beskrivelser, og over i visuelle. Jeg har kvaler for profilbildet mitt også. Flere forskjellige slags kvaler, som tar form av en spørsmålsfloke. Altså en sånn blanding av stress og forvirring hvor jeg ikke rekker å tenke over spørsmål 1 før jeg blir oppslukt av spørsmål 2, og glemmer begge deler når jeg ikke kan la spørsmål 3 ligge. Og en følelse av at alle svarene er forbundet med hverandre, hvert spørsmål inneholder noe av svaret på de andre, så det finnes ikke noe godt sted å begynne.

Jeg har spørsmål 1: om anonymitet. På stedet hvor jeg har profil er det vanlig med anonymitet. Det er få ansikter der. Noen ville i det hele tatt ikke stolt på en som viste ansiktet sitt. Men de er gjerne ute etter litt andre ting enn meg… Nå har jeg ingen sterk trang til å vise ansiktet, men så er ansiktet i det minste en del av kroppen som –

og uten at jeg får fullført den setningen, kommer spørsmålet 2: opp om kropp. Jeg har et litt rart forhold… kroppsbildet mitt er… vel, det er sånn, jeg har ikke noe direkte dårlig forhold til kroppen min. Det er bare ikke så veldig bevisst. Jeg vet ikke alltid hva den driver med, hvor jeg har kroppsdelene mine… jeg sliter med å gjøre to ting samtidig, som i bowling, om jeg både skal svinge armen og slippe taket i kula. Eller med en fotball, om jeg både skal kaste den i lufta og treffe den med panna.

Jeg må tenke for å vite forskjell på albue og skulder. Det var først mot slutten av tenårene at jeg lærte posisjonen til kroppsdeler som ankel, legg, underarm… først en gang i fjor lærte jeg at "rundt livet" betød et stykke under navlen, ikke helt nede på hoftene… og hvor er forresten anklene, egentlig?

Og det å kjenne på kroppen – kroppsfornemmelsene mine har vært uklare. Noen ganger alt for sterke, derfor har jeg ikke likt å bruke kroppen noe særlig, nesten all anstrengelse har ført til ubehag og i opplevelse minnet mest om angst – noen ganger alt for svake, så jeg ikke har lært skillet mellom viktige signaler, som å vite forskjell på sulten og mett, sliten og understimulert… så jeg har ikke regulert meg selv så godt, har forspist meg og fått vondt i magen, eller holdt senga når det jeg tvert i mot burde ha kommet meg ut…

Diverse småplager også, som kommer og så blir borte igjen. I tiårsalderen hadde jeg vondt i den høyre hofta en periode, antagelig på grunn av en belastning som jeg ikke kunne merke eller korrigere. Da jeg var femten vokste jeg fra underbuksene mine uten å skjønne det, og hadde store gnagsår i dagevis før jeg fant en løsning. En lang stund hadde jeg problemer med kjeven. Den låste seg ofte om natta, jeg måtte slite med den om morran.

Og jeg var – ehem – mildt inkontinent en periode, slet med små drypp, fordi, oppdaget jeg, jeg hadde kommet i vane med å koble blæremusklene og magemusklene sammen, sånn lillefingeren og ringfingeren ofte er koblet sammen. Så snart jeg ble bevisst på koblingen, vente jeg meg av med den, da gikk det over.

Nå om dagen sliter jeg med å pusse tennene, fordi en eller annen sammenkobling – jeg vet ikke helt hvilken – gjør at jeg setter skum i halsen og brekker meg.

Jeg vet ikke om det er sånt alle har, om folk har det oftere eller sjeldnere enn meg, men det er nærliggende for meg å sette aspergerlappen på det. Jeg ser spor av autisme både i forløpet og i utviklingen bort fra det. Den delen av autismen som har med sanseforskjeller å gjøre.

Mange på autismespekteret har enten overfølsomme eller underfølsomme sanser, eller begge deler – det varierer fra person til person, fra sans til sans, fra tidspunkt til tidspunkt. Noen får med seg hver eneste lyd i omgivelsene, mens andre har problemer med å lytte. Noen er plaget av lukter, noen av bestemte visuelle mønstre.

Det er vanskelig å si noe sikkert om min egen sanseprofil, for jeg vet ikke hva jeg skal sammenligne med. Sine egne sanser tar man oftest for gitt, man tror at verden er full av høye lyder, eller skarpe lukter, til det faller en inn å spørre noen andre. Og hva skal man spørre om da? Det er det spørsmålet som vi egentlig vokser fra, som ofte ikke har noe å si i praksis – ser du og jeg det samme når vi ser på fargen rød? Et felles begrepsapparat kan være vanskelig å finne.

(Er det rart man lever i sin egen verden iblant?)

Men for meg er det så vidt jeg forstår nettopp kroppssansene som skiller seg mest ut. De som registrerer stimuli innenfra – opphisselse, smerte, sult, tretthet – de som registrerer kroppens positur og musklenes tilstand. Og de er overfølsomme noen ganger, underfølsomme andre ganger. Det kan gi meg glede iblant. Det kan være moro bare å holde armen i været. Det kan være opphissende bare å stramme musklene i bena. Men jeg var ikke akkurat den beste i gymmen. Jeg funker ikke noe særlig som fotballspiller heller.

Hvorfor skriver jeg egentlig om kropp?

Jo, det var profilbildet. 3: Hvordan skal jeg finne en ærlig, men smigrende, vinkel for kroppen min? Den er ikke veltrent – jeg har en synlig mage, og antagelig for mye svai i ryggen, et misfarget arr fra en brokkoperasjon i barndommen, mye hår på armer og ben – er det bra? Mer pjuskete hår på bryst og mage…

Som sagt så misliker jeg ikke egentlig kroppen min, det er mer at jeg ikke forstår den noe særlig. Det finnes sikkert smigrende vinkler. Men hjernen min… forestillingsevnen min… får ikke tak i dem, det preller av, den mentale modellen av kroppen min er som tåke

– jeg har begynt å bli kjent med den innenfra, men jeg har ikke trukket linjer derfra til utsiden. Jeg har begynt… over en periode på mange år har jeg lært meg å skifte sokker hver dag, skifte undertøy hver dag, veksle mellom to skjorter i stedet for å bare ha den ene, jeg bruker deodorant og børster håret, pusser tennene og bruker tanntråd… alt dette har jeg måtte øve meg på, en ting av gangen. Nå senest har jeg begynt å vaske meg i ansiktet. Det overrasket meg hvor godt det føltes. Det overrasket meg at de plagsomme kvisene plutselig bare kunne forsvinne.

Dette betyr at jeg tenker mer på kroppen min, føler meg mer hjemme i den – det hjelper på de indre kroppssansene også. Men jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal ta profilbilder av den.

Jeg kunne tatt en og annen isolert kroppsdel. Nei ikke den da vet du. Jeg tenker mer på hendene mine – de pleier å få komplimenter. Haka mi, så håret og skjegget synes, fordi det er flere som liker sånt. Men da ser det kanskje ut som jeg vil skjule noe? Hvorfor lar han fyren så uttrykkelig være med å vise frem kroppen i sin helhet, vil kanskje folk lure.

En innskutt tanke: På et nettsted med mye fysisk sjekking, er det egentlig rimelig at folk har fysiske preferanser.

Og så er det neste spørsmålet 4: om bakgrunn. For det blir lagt så godt merke til, står det overalt hvor jeg leser profilbildetips. Ikke ta bilde av deg selv på badet! Unngå rot og skittent sengetøy. Bakgrunnen gir så mange signaler om hvem du er – sier profilbildetipsene. Men jeg har aldri vært noe særlig flink med bakgrunn! Med kontekst, med helhet! Tror jeg… i det minste tilsier aspergerdiagnosen at jeg ikke er noe flink med bakgrunn, og det stemmer, så langt jeg kan se, med min egen erfaring.

Så jeg kan – her stotrer tanken igjen – jeg kan 5: spørre noen om hjelp men da kommer spørsmålet, hvor intimt… Liksom yttertøy og lene meg mot noen søyler, det har jeg bilder av allerede. Ålreit bilde, men kjedelig som selvpresentasjon… Nakenbilder vil jeg ikke ta, i det minste ikke først

– vil jeg ha nakenbilder i det hele tatt? Burde jeg, hvis noen skulle spørre? Da kunne jeg funnet en smigrende nok vinkel, kanskje, men 5: hvem skulle i så fall ha tatt det? Ingen jeg kan tenke meg som jeg kjenner i dag,

så springer hodet mitt tilbake til 1: ansiktsbilder, som jeg i hvert fall kan ta på egen hånd. Men anonymitet – og et spørsmål jeg har gått med lenge, 1b: hva har det å si at jeg har et – selv nå i dag – halvkjent ansikt? Jeg har lurt: Vil det føre til noen slags rykter, ha konsekvenser som jeg slett ikke overskuer? (Det bekymrer meg ikke like mye nå, det var verre da jeg var redd for å være seksuell.) Vil det øke sjansene mine hos noen, av riktige eller feile grunner? Minske sjansene mine hos andre… og en ting jeg lurer mest på, hvis jeg blir kjent med noen først, og så viser hvem jeg er etterpå… 1c: kan de ta det ille opp? At de har snakket med en de kanskje kjenner ansiktet til?

*

Nå tror jeg jeg har fått meg en slags oversikt over floka – over spørsmålene, 1 a-c, og så 2-5, over grunnene, at jeg ikke forstår kroppen min, at jeg ikke forstår identiteten min… for det handler ikke bare om profilbilder eller sex, det handler om selvpresentasjon også. Jeg har en oversikt over valgmulighetene, og over spørsmålene som svimler meg og får meg til å slippe tråden, vurdere de andre alternativene i stedet:

– et antydende, men anstendig bilde av kroppen min. Hvordan skal jeg i så fall få tatt det? Ikke vet jeg vinkel, ikke vet jeg bakgrunn, ikke har jeg noen greie på selvutløser heller. Det må en sosial handling til, og det –

– et ansiktsbilde, men kan det ha konsekvenser? Vil det bære undertekster, fordi ansiktet mitt er kjent. Sjekking er så fullt av undertekster, og det –

– en del av enten kropp eller ansikt? Men hvilken del, hvilken vinkel, og vil folk tro at det er noe jeg prøver å skjule… en tanke jeg i det minste klarer å tenke ferdig, så noe jeg kunne ha gjennomført, men antagelig det minst interessante av alternativene.

Dette handler om selvpresentasjon også, og om de gode gamle temaene. Å surre og rote med undertekst. Å snakke klart og tydelig om sin egen vilje.

Løsningen vil jeg tro at også går ut på det samme. Det jeg har gjort for å snakke mer aktivt om meg hva jeg vil (eller eventuelt ikke vet at jeg vil). Øvelse, rett og slett. Selvadministrert eksponeringsterapi. Oppdage nervene mine og trykke på dem. Legge ut bilder enten jeg er fornøyd med dem eller ikke.

Av tekst og bilde, hva er egentlig det skumleste? Å vise at jeg har en vilje, eller å vise at jeg har en kropp? De henger antagelig sammen, gjennom læring og erfaring, gjennom praksis. Når man ikke så ofte opplever at man har at man har en handlekraft som står til viljen, når man venner seg til å oppleve kroppen som vekselvis blendende og vag, da er det en overgang det å plutselig plassere seg i verden, det å plutselig skulle eksistere, ville, være, tilstede, blant alle de andre.

Fornuftig disponering av sansekapasitet

I løpet av sommeren har jeg kanskje lært å sikte. Jeg skrev ned datoen og tidspunktet, for moro skyld, for å gjøre et poeng av at det kunne tidfestes så nøyaktig. Og jeg oppdaget at noe jeg hadde trodd at jeg kunne kunne jeg ikke likevel, man det kunne hende jeg kunne det nå, eller altså:

 

For omtrent to år siden skrev jeg et innlegg som jeg kalte målrettet handling, om det at jeg faktisk kunne sikte, og hadde vært i stand til det hele tiden. Det handlet jo bare om å bruke øynene, og så koordinere bevegelsene ut fra den visuelle informasjonen man innhentet. Og det gjorde jeg hver gang jeg tok føttene fatt. Jeg gikk i akkurat den retningen jeg skulle, og kom akkurat dit jeg hadde planlagt.

 

Det ble jeg litt overrasket over å oppdage, for det er andre sammenhenger hvor jeg alltid har hatt problemer med å sikte. Jeg vil fremdeles påstå at jeg rett og slett ikke kan det. Jeg vet ikke hvordan det skal gjøres.

 

Folk pleier ikke å tro meg når jeg sier ting som det. Kanskje jeg ikke formulerer meg presist nok, kanskje jeg ikke selv forstår det presist nok… Jeg kan ikke si akkurat hva jeg mener med å sikte, jeg vet jo ikke helt hva det vil si å sikte… så i stedet for å slåss med Sturla og Disclaimergnomen om det riktige oppsummerende ordet kan jeg ramse opp noen eksempler. Jeg sliter, i økende grad, med å treffe rett når jeg skal

 

Sparke ball.

Kaste ting, for eksempel en ball eller en dartpil.

Serve i volleyball. (En gang ble jeg byttet ut på et volleyballag til fordel for en med armen i bind.)

Ta vanskelige skudd i biljard.

Ta vanskelige baner når jeg spiller minigolf.

Treffe en ball med et balltre.

 

og vi kan se hva som kommer av fellesfaktorer til syne her… ball? Jo, men jeg tror ikke formen på ballen har så mye å si, kuler treffer vel ikke sjeldnere enn firkanter eller – dartpiler? Eller sammenkrølla matpapir. Men baller har i det minste en viktig egenskap. De ruller. Det er sjelden vi prøver å sparke en pappeske over banen, kaste en terning i været i en volleyballturnering – men jeg kunne gjort det og jeg ville nok ha problemer med å sikte da også

 

Nei, la meg avsløre hva jeg kom frem til, i stedet for å forvirre alle andre med tankeprosessene mine. Det er ett fellestrekk som alle eksemplene deler: Først setter en gjenstand i bevegelse, etterpå fortsetter den bare i samme retning. Man kan ikke følge etter og rette opp etter hvert som den skjærer ut. I motsetning til når man setter den ene foten foran den andre og så videre og så videre.

 

Og så kan eksemplene deles inn i to mindre grupper: Én gruppe hvor man har direkte kontakt med ballen, en gruppe hvor man skal treffe den med noe annet. Med en kølle. En pinne. Med en annen ball. Den siste gruppen gir meg størst problemer.

 

Så det er det jeg mener når jeg sier at jeg ikke kan sikte.

 

Men jeg kan ha lært noe avgjørende om det den 28. juni i år, omtrent klokka 1435, på en minigolfbane i Sverige – den har vært der i alle år, ved der jeg har den lille hytta mi, på Mellbystrand. Jeg var i begynnelsen av et spill, og kom til å tenke på at jeg alltid har konsentrert meg mest av alt om å treffe selve ballen. Først har jeg siktet meg inn på riktig retning, og så har jeg flyttet blikket, lagt all den informasjonen til side, og konsentrert meg om å få kølla til å treffe ballen.

 

Jeg lurte tidligere på hva det egentlig ville si å sikte… Selv om jeg hadde funnet svaret i det to år gamle innlegget… Å sikte vil si at man lar hender og føtter kontrolleres av umiddelbar feedback fra sansene. Når man går bort over fortauet vil man merke det med en gang hvis man plutselig skulle gjøre en gal sving. Så retter man seg opp, og får neppe med seg at noen særskilt aktivitet har funnet sted.

 

Med en del unntak. Kanskje man er full. Eller går i sine egne tanker. Eller har en eller annen sanseforstyrrelse, kognitiv forstyrrelse, motorisk forstyrrelse – jeg har litt av alle de tre når jeg tenker meg om, men i såpass liten grad at det ikke gir noe utslag når jeg bare går ute på fortauet. Eller kanskje man har blikket festet på noe annet… hvis jeg hadde sett på føttene mine hele tiden er det ikke sikkert jeg hadde endt opp akkurat der jeg hadde tenkt…

 

Og når jeg ser på ballen hele tiden, er det ikke sikkert den ender opp akkurat der jeg hadde tenkt.

 

Det er til og med et munnhell. Et jeg egentlig ikke liker. Men det beskriver jo oppdagelsen min i juni i år. "Hold blikket festet på målet." Jeg liker det ikke når det handler om å ikke henge seg opp i motforestillinger og problemer, for jeg synes ærlig talt vi har alt for lite motforestillinger her i verden, og jeg liker det ikke når det handler om å hvordan man skal oppnå suksess, for jeg synes suksess høres rart ut. Hele ordet gjør litt vondt i autismen min. Men oppdagelsen min i juni handlet om hvor man skulle feste blikket.

 

Jeg satte opp noen mentale punkter over grunner til å holde blikket festet på målet – det vil si, på minigolfbanen, enten selve hullet, der på vantet man har regnet ut at man må treffe, eller hva det nå er man sikter seg inn på. Så da kommer det enda en liste:

 

1. Man kan med en gang notere seg hvor mye man treffer eller bommer. Så bruker man den informasjonen til å finjustere de mentale koblingene mellom før, under og etter: Synsinntrykk når man sikter, muskelaktivitet når man slår, glede eller misnøye over resultatet. Dette skjer uten at man trenger å tenke over det bevisst. Man øver det opp som en automatisk ferdighet en uanstrengt forbindelse fra blikket og ned til enden av kølla, den blir mer og mer som en forlenget arm.

 

2. Man må selvfølgelig også øve seg på å treffe selve ballen, treffe den på riktig punkt, treffe den med riktig styrke. Men hvis man velger å bruke øynene på dette, så sløser man bare med sansekapasitet. Kontakten med ballen kan man høre, men enda viktigere kan man føle det i fingrene. Styrken i slaget kan man kjenne i armene helt fra man begynner å svinge kølla. Hvis man heller bruker disse mer kroppsnære sansene til de handlingene som skjer nærmere innpå kroppen, kan man frigjøre blikket, og heller holde øye med: Hvor ballen helst skal, og hvor den ender med å treffe.

 

3. Som en fortsettelse av punkt 2 har jeg jo blitt bevisst på at kroppssansene er de mest følsomme sansene jeg har. Særlig gjelder det berøring, og det som kalles propriosepsjon, den sansen som gjør at vi vet hvor de ulike kroppsdelene våre til en hver tid befinner seg. Jo mer jeg tar de sansene i bruk, jo mer utnytter de fordelaktige sidene av denne autismen min.

 

Før var disse sansene så følsomme at de ikke kunne gi meg så mye nyttig informasjon. De forstyrret meg. Gjorde vondt eller ga meg uro, jeg opplevde mange av dem som angst, overså mye av det som skjedde i kroppen min fordi jeg ikke taklet det noe særlig.  Nå har jeg vent meg til dem, og jeg har lært meg å tolke dem. De har faktisk blitt yndlingssansene mine. Jeg finner nytelse i å løfte en arm i været.

 

Eller i å svinge en minigolfkølle så jeg treffer med akkurat riktig styrke... Jeg fikk ikke flere treff, akkurat den dagen i juni på minigolfbanen. T vert i mot, faktisk. Måten jeg gjorde det på fra før hadde jeg jo tross alt en del øvelse i. Og det vet jeg fra før at man må regne med. Når man lærer seg en ny måte å gjøre ting på, at det vil gå dårligere enn før i en periode. Det kan jo ta fra folk motivasjonen – hvis man ikke har klart for seg at det nesten er nødt til å foregå sånn, at bedre metoder kan ta en lengre stund å lære.

 

Med skrivingen min opplevde jeg det. Jo mer jeg lærte av grep, teknikker, struktur – såntno, jeg har fortsatt bare et skjelvent grep om det – jo mindre syntes jeg det kunne måle seg med de småtingene jeg skrev i slutten av tenårene. Mindre av fantasien, villskapen. Og det mistet jeg faktisk motet av, en stund. Så fikk jeg overtalt meg selv til å skrive videre uten særlig lyst eller motivasjon… og jeg synes noe av villskapen begynner å komme tilbake igjen, og dessuten mer velformet… denne bloggen har gitt meg viktige øvelser i det.

 

Men på minigolfbanen tenkte jeg ikke så mye på læringskurvene, så vidt jeg husker. Jeg hadde andre ting å glede meg over. Det å gjennomskue grunnen til en ting jeg har pleid å slite med. Og jeg hadde funnet noe interessant å skrive i bloggen min om – vel, interessant for meg. En måte å gjøre levende på hvordan tankene mine stort sett alltid høres ut innenfra – detaljnivået, referansene, måten jeg setter i system på. Jeg liker jo så godt å snakke om meg selv… og så var det en behagelig dag i juni, og jeg stod på det kjære sommerstedet mitt, og kunne svinge en minigolfkølle så bevegelsen forplantet seg i meg, inn gjennom hele kroppen, helt i takt med livet.