Jeg prøver å øve meg på å skrive kort og fort

Jeg prøver å øve meg på å skrive kort og fort, og med de siste par innleggene jeg skrev her har det gått ganske bra. Jeg skrev dem på under en time. Teknikken jeg brukte var å skrive uten å stoppe i nøyaktig et kvarter, og så bruke de neste to kvarterene på å redigere.

For så vidt der det lenge siden jeg lærte meg å skrive uten å stoppe… men den gang klarte jeg ikke å få noe meningsfullt ut av det. Det ble bare nonsens som jeg med litt selvbedrag kunne kalle lettsurrealisme. Den nye utviklingen er at jeg kan skrive fort over et tema, og at tankene som kommer ut på sett og vis hører sammen.

Det skjer noe spesielt med skrivingen når man skriver uten å stoppe, uten å rette feil, ofte uten å se på skjermen i det hele tatt… det er jo ikke en uvanlig teknikk, folk snakker om den indre kritikeren og hvordan det er en instans man må sette til side noen ganger.

Jeg har et mer blanda forhold til min egen indre kritiker, egentlig. Det er ofte derfra jeg får retningen på det jeg skriver. Det er ofte når det stopper opp og jeg ikke klarer å formulere hele setninger at jeg er på sporet av et eller annet spørsmål jeg ikke forstår, en eller annen problemstilling jeg trenger å finne ut mer om. Den indre kritikeren forteller meg at her, Martin, har jeg noe som er verdt å utforske.

Å skrive på denne måten føles som å skru av en del av bevisstheten, og det føles igjen som å flyte rundt på havet, drive med strømmen, ikke klare å feste seg til noe. Jeg tør ikke å holde på en tanke lenge nok til å finne ut hva den handler om. Da er jeg redd for at skrivingen skal stoppe, og at jeg ikke skal klare å få den i gang igjen.

Men det føles som en lettelse også. Det føles som om ordene har ligget i bakhodet mitt og nå triller de ned skuldrene og ut i fingrene mine og legger seg til ro på papiret (eller skjermen). Som om jeg alltid har litt for mange ord å bære på. Litt for mange påbegynte, og halvferdige, og ufordøyde skrivestykker. Jeg tenker jo ofte i form av tekst, når jeg har indre monologer med meg selv. Men tydeligvis ikke i setninger jeg kan få ned på arket uten å tvile…

En annen ting jeg er redd for med korte og raske stykker er å bli overmodig. Å gjøre ferdig én tekst gjør gjerne plass til nye ideer, og flere ideer, og så kommer den autistiske greia hvor jeg tror at jeg må skrive ut alle ideene. Så begynner de vanskeligste ideene å sige nedover på lista til det blir mer og mer ugjort på den og den er så baktung at jeg ikke orker å tenke på den en gang.

Det er det som skjer med gjøremålslister, og det er grunnen til at jeg ikke bruker dem. I stedet venter jeg til alt har samlet seg opp i hodet mitt, og til jeg er så sliten av å huske på alt at jeg blir fysisk uvel, og så skriver jeg ned alt sammen som om det var utfallet av en forstoppelse, og slutter ikke før jeg føler meg lettet. Og jeg får kanskje gjort 25% av alt jeg skriver ned men det er nok for det samler seg opp så mye tull i de listene uansett.

På den måten ender jeg med å blogge i bølger… noe man ser på datoene når man går til lista over tidligere innlegg…

En løs tanke jeg har: Kanskje det hjelper å legge inn litt tilfeldighet i prosessen? Hvis jeg skriver ned ideene mine på lapper i stedet for lister, og så legger jeg dem i en hatt… Når jeg skal skrive dagens tekst kan jeg trekke fra hatten. Hvis det begynner å komme ord går jeg videre med det, hvis ikke kan jeg ta en annen lapp… men hva gjør jeg med den gamle lappen i så fall?

Jeg kan bruke det ryddetipset jeg fikk for lenge siden, som har virket for både klær og bøker. Legge den til side "for nå", og så vurdere om jeg skal ta vare på den senere. I tiden mellom gir man oftere slipp enn man skulle tro.

Den største grunnen til at jeg vil skrive kort og fort, er at jeg ønsker å være mer aktiv sosialt. Skrive mailer og meldinger til folk, både gamle venner og nye kontakter og la oss ikke glemme nettdatingprofiler… Og skrive foruminnlegg og blogginnlegg som dette, kanskje ha en blogg jeg faktisk kan forplikte meg til! Oppdatere regelmessig nok til at folk begynner å følge med

siden prosjektet i år er å jobbe med utsettelser og en av tingene jeg vil oppnå er å ha mer sosial kontakt med folk er øvelse på korte og forte tekster noe å prøve, for da blir jeg ikke sittende og utsette noe så enkelt som å svare på en mail eller en sms.

For å opprettholde sosial kontakt må skrivingen gå i et visst tempo.

Grunnen er at hyppighet er et viktig sosialt signal. Hvis jeg venter lenge med å skrive svarer den andre med å vente lenge med å skrive. Og det plukker jeg igjen opp som et signal, og somler enda litt til. Så går det lengre og lengre tid mellom hver gang vi skriver til vi plutselig har sluttet å skrive helt.

Og det er jo en ting som skjer med alle. Det er det naturlige forløpet for de fleste små hverdagsmøter, og det er nok sunt. Vi har ikke mulighet til å knytte nære bånd med alle vi får kontakt med der og da.

Jeg skulle bare ønske jeg kunne knytte noen flere bånd enn jeg gjør… at jeg klarte å skrive litt fortere tilbake til litt flere folk… at ikke de kognitive problemene med å skrive kort og fort blandet seg opp i de sosiale problemene med å holde kontakt, og fikk meg til å fremstå som enda mer avvisende enn jeg faktisk er.

Kjente ansikter

Noe som har skjedd etter at jeg startet med arbeidstrening, er at jeg har begynt å se de samme ansiktene hver gang jeg er i kantina. Noen bare kjenner jeg igjen, noen smiler jeg til og sier hei. Noen spør meg om de kan sette seg ved bordet mitt, noen ganger er det jeg som spør dem. Og så slår vi av en liten prat, som det heter.

Det har gått noen år siden sist jeg hadde det sånn. Og jeg har ikke en gang lagt merke til at det har manglet. Jeg har visst vært mer... ikke akkurat isolert? Mer ett-eller-annet-ord enn jeg trodde.

Men ikke akkurat isolert. Jeg har både venner og nær familie, og steder jeg kan gå til om det trengs.

Venner har jeg egentlig aldri manglet. Det har alltid vært en håndfull mennesker rundt meg. Jeg har fortsatt folk jeg har kjent i mange år, og det kan gå måneder eller halvår uten at vi snakkes, men når vi ser hverandre plukker vi opp tråden – den type venner. Og de siste par årene har jeg fått til å se dem oftere. Hver femte eller sjette uke i stedet for et par ganger i året. Omtrent en sammenkomst med en venn pr. uke.

Jeg har ikke vært helt uten en bredere omgangskrets heller. Jeg har miljøer hvor det går fort å føle seg hjemme... science fiction- og rollespillmiljøene rundt omkring. Der kjenner jeg jo folk enten jeg har møtt dem før eller ikke. Og twittertreffene i Oslo. En fin blanding av både nye mennesker, og de som er der hver gang, og jeg føler meg ekstra velkommen når jeg kommer. (Jeg tror jeg må komme meg på et sånt et snart.)

Twitter gjør forresten mye for meg når jeg er hjemme hos meg selv også. Jeg har jo daglig omgang med mennesker der.

Men det å ikke ha regelmessige, faste aktiviteter utenfor huset...

Hvor lenge har det vært borte fra livet mitt? Vel, sist jeg hadde noen ytre forpliktelser var da jeg skrev masteroppgaven min, og den leverte jeg på slutten av 2013. Men da hadde jeg jobbet med den i en tre års tid, og mesteparten av det skjedde hjemme hos meg selv... jeg ble ferdig med forelesninger og sånn i 2010. Og selv da følte jeg meg litt... ikke lenger helt på plass... på instituttet. Fordi det kullet som jeg begynte å studere med, på profesjonsstudiet, de hadde blitt ferdigutdannede psykologer for lengst.

Det begynte vel å gå opp for meg at masterkullet mitt ville bli ferdige før meg også. Det nye kullet mitt.

Jeg var på avslutningsfest med begge kullene, og fantaserte om å invitere begge kullene til en sammenkomst når turen omsider kom til meg, men det kokte bort. Akkurat som det vel har kokt bort å ha en innflyttingsfest i leiligheten, nå som jeg har hatt den i over et år.

Nå mister jeg litt tråden her... hvor lenge har jeg vært uten det man kan kalle regelmessige, sosiale omgivelser? Jeg vil tippe at det har vært en fire-fem år. Og hva skal jeg si i stedet for "isolert"? Jeg tror jeg vil prøve med "tilbaketrukket".

Det er vel det man blir når man temmelig frivillig har trukket seg tilbake.

Det har delvis vært noe som bare ble sånn, med masteroppgave på overtid og så venteliste på tiltak, og så har jeg tenkt at det har vel vært like greit. Med hjelp av flaks og god familie og velferdsstat har jeg fått meg noen år hvor jeg har unngått ytre forpliktelser, unngått for mye kompleksitet, og unngått regelmessige, sosiale omgivelser.

For første gang siden – egentlig alltid – har jeg hatt mentale krefter nok til å slappe av. Med mindre sansestøy omkring meg har jeg fått kontroll over tanke- og følelsesstøyen inni meg. Jeg har lært meg hvordan de mer lavmælte følelsene tar seg ut, nyansene. Jeg har lært at det finnes nyanser, og på den måten har jeg blitt kjent med grensene og tersklene mine, funnet teknikker for å organisere hverdagen bedre, og lært meg noen følelsesmessige, sosiale og mellommenneskelige ferdigheter. Lært sånt man kan komme på etterskudd med som autist.

Man trekker seg vel... alle trekker seg vel litt tilbake i noen perioder av livet, titter frem igjen i andre? Ettersom behovene skifter?

Jeg ser for meg et barn som tasser rundt i parken... og løper tilbake til mamma. Tasser litt av gårde, og løper tilbake til mamma. Noen ganger er det tid for å utforske, andre ganger for å finne trygghet. Noen ganger er det tid for å bygge, andre ganger for å holde ved like. Noen ganger trenger man å hvile.

Behovene mine har endret seg de siste månedene... er det ikke typisk, her bruker jeg flere år på å finne ut hva behovene mine er, også er konsekvensen at de tar og endrer seg igjen... men selvfølgelig, behov endrer seg alltid. Det jeg egentlig har lært meg bedre er å holde følge.

Hvis jeg skal dele livet mitt i kaptitler, aner jeg at jeg har bladd over til et nytt et. Og det har ligget og surret under i de seneste innleggene jeg har skrevet, så jeg må ta det for meg på ordentlig snart. Hva er det egentlig jeg har lagt bak meg? Og hvorfor har jeg begynt å kalle det "bak meg"?

"Du har hatt de samme unnskyldningene i alle de åtte årene jeg har kjent deg," var det noen som fortalte meg her en gang. Hva er det som gjør de åtte årene til et kapittel i livet, og hva er det som har forandret seg nå?

De sosiale behovene mine, i hvert fall! De nye sosiale behovene mine... som førte til anfallet av frustrasjon her før... hvor mangel på sex er en stor del, eller kanskje bare et symptom, eller kanskje bare et symbol.

Som jeg kom litt inn på i forrige innlegg: Hvorfor har jeg ingen å ha sex med? Fordi jeg ikke har møtt noen jeg er interessert i som også er interessert i meg. Hvorfor har jeg ikke det? Fordi jeg ikke helt vet hva jeg er interessert i. Hvordan skal jeg finne ut det? Ved å prøve å feile. Men hvorfor gjør jeg ikke det da? Fordi jeg ikke har møtt noen å prøve å feile med. Hvorfor har jeg ikke det? Fordi jeg ikke har møtt noen i det hele tatt. Hvorfor har jeg ikke det? Fordi jeg ikke møter så mange nye mennesker. Hvorfor gjør jeg ikke det? Fordi jeg sjelden er på steder der hvor nye mennesker møtes.

Så hvorfor er jeg egentlig frustrert? Fordi behovet mitt for sosial stimulans har økt, mens vanene mine har forblitt de samme. Fordi jeg regulerte ned det sosiale etter en stund hvor det hadde blitt for mye, og nå må jeg finne ut hvordan jeg skal regulere det opp igjen.

Hvordan treffer mennesker hverandre før de har sex? Og særlig av det mindre forpliktende slaget? I de aller fleste historiene jeg har lest, er det når et kjent ansikt dukker opp på riktig tid og sted. Altså folk man kjenner litt fra før, også møter man dem igjen når man i er riktig stemning, og så skjer det...

Hvor treffer folk hverandre før de blir venner? Ofte er det kjente ansikter som kommer litt i prat, og bestemmer seg for å gjøre noe sammen.

Når jeg tenker meg om er det kanskje et villspor å gruble over om det er sosialt eller seksuelt frustrert jeg er, for jeg kan jo være begge deler. Og litt eksistensielt frustrert i tillegg. Det kan være problemer hver for seg, men at de bindes sammen av en felles årsak, at jeg kan følge dem tilbake til de samme bakgrunnsbetingelsene...

– at jeg ikke har hatt noen jobb, eller studier, eller noen faste fritidsaktiviteter, eller en gang noen stamkafé, at jeg ikke har hatt noen bakgrunn av faste ansikter.

Det rare er at det kom så overraskende på. Jeg mener, det er jo ikke nytt at arbeid kan fylle sosiale behov. Og at man blir mer tilbaketrukket når man sitter mye hjemme. Det er allerede en stund siden jeg fant svaret på gåten: Hvorfor har jeg aldri blitt plukket opp på en bar? Fordi jeg nesten aldri har gått på en bar. Det er ikke den mest avanserte gåten, egentlig. Desto mer rart at det ikke har vært selvinnlysende hele tiden.

Jeg har alltid hatt sans for å bli over å oppdage noe som har vært der hele tiden.

Og skal jeg prøve med en autismetolkning av det? Forskjellen på figur og bakgrunn er en av de tingene det blir litt vanskelig å holde styr på når man opplever verden som mer fragmentert enn normalt.

Du kan legge merke til det i samtaler hvor jeg henger meg opp i det som er en detalj for andre... for andre er det tydelig hva som er "figuren", eller hovedsaken, i samtalen, men for meg trer de andre detaljene også såpass frem at det ikke alltid er like lett å velge...

Så derfor får jeg ikke alltid med meg det som skjer i bakgrunnen. Derfor sliter jeg med å forstå bakgrunnsbetingelsene for livet mitt, og derfor opplever jeg at mindre kontroll enn andre over livet... fordi jeg ikke ser den kontrollen jeg har, fordi jeg ikke ser hvilke betingelser jeg kan endre.

Jeg ser bare at ting skjer med meg, og omkring meg, uavhengig av og ofte på tross av mine egne anstrengelser, og det er ikke rart at det fører til en del frustrasjon.

Kanskje det er nettopp derfor det har vært så bra med noen år i ro, jeg har fått tid til å følge bedre med på bakgrunnen.

Det neste tiltaket mot den sosiale frustrasjonen – og den seksuelle i samme slengen – må være å prøve ut noen forskjellige sosiale arenaer. Finne ut hvor man gå, gjerne alene, uten noe mer ambisiøst mål enn å være til stede.

Kanskje lære noen av kodene, noen av undertekstene, som skiller tilstedeværerne fra de som deltar aktivt, finne ut noen av trinnene i mellom – når passer det seg å gå bort og si hei?

Den riktige typen arena er kanskje åpne arrangementer som har enkelte underliggende temaer til felles... for eksempel dataspill, kultur, populærvitenskap, og litteratur? Og målet er kanskje ikke å komme i prat der og da, men bare å bli kjent med ansiktene, og så får man noe å prate om etterhvert. Eller kanskje man bare smiler og sier hei. Det kan være hyggelig bare det.