Om velferdsstaten og skrivekunstens opprinnelse

Jeg unte meg en Platondialog sist lørdag. Eller jeg begynte på en. Det var en av de dagene hvor jeg pleier å lese sakte, fordi tankene kommer i veien – det er den sinnstilstanden hvor det er tankene som legger opp veien for meg. Jeg tenkte jeg skulle unne meg en dialog. De ligger jo der på lesebrettet mitt, Platons samlede verker, jeg har dem jo med overalt, sammen med mange andre samlede verker.

Det tankene først sirklet rundt var det skrevne ordet. Skrivekunstens tidlige dager. Jeg leser om det i en bok om informasjonsvitenskapens historie, skrivekunst er jo den første og også den grunnleggende informasjonsteknologien, som tar språket ut av øyeblikket og synliggjør det for tanken – i følge James Gleick, som skriver boka. I følge ham og hans kilder.

Men jeg har lest meg enda videre, til før kileskriften, det eldste ordentlige skriftsystemet. Jeg har lest meg til tiden da tegningene som skulle minne om husstandens verdier, ble forvandlet til selve symbolet for husstandens verdier. Det var i Mesopotamia ca. 3300 år f.vt., samtidig som ismannen Ötzi fløy rundt med kobberøksa si oppe i alpene. Mesopotamerne drev og tegnet bilder som ikke var bilder. De var ord. Men det fantes neppe noe ord for ord, og i hvert fall ikke noe begrep for begrep.

Jeg er nødt til å nevne: Å begripe var et av yndlingsordene til faren min. Han likte å illustrere den fysiske handlingen i det, hvor man strekker ut hånden etter forståelse.

Den store kløften viser seg først senere, etter tusenvis av år, om man skal tro Gleick: Tiden hvor skriftspråket har satt seg så fast i kulturen at man ikke lenger kunne overse konsekvensene. Det at ord i seg selv kunne være gjenstand for tanke. Man kunne tenke om det å tenke.

Platons dialoger ble nettopp skrevet i en brytningstid som dette. Platon kvier seg for det selv, i munnen til den ikke-skrivende Sokrates, han liker ikke denne skrivekunsten som vil ta fra oss evnen til å huske utenat, som vil gjøre den livgivende samtalen om til død materie. Det er den dialogen jeg har begynt å lese, hvor de kommer inn på disse tingene – Phaedrus.

Så avbryter jeg meg selv. Jeg må bare si noe om at jeg ikke har så god peiling – det kan komme til å bli et fast innslag i tekster som dette, for det er der, som en tvangstanke, og det tetner til alle ordkanaler hvis jeg ikke bare gjør meg ferdig med det. Den disclaimeren, ikke påberope meg større kunnskap enn jeg har: Jeg kjenner ikke særlig godt til Platon fra før, ikke til Sokrates heller, annet enn fra filosofihistorie for begynnere. Men jeg har tittet på noen av dialogene nylig, og de kommuniserer med meg for tiden – jeg sitter igjen med noe som kjennes viktig ut – de snakker til meg fra Platons tid, fra begynnelsen av den moderne tanke – sånn apropos det skrevne.

Men jeg skal forlate det skrevne ordet nå, jeg har jo som sagt ikke kommet så langt i Phaedrus. Jeg skal si noe om kjærlighet. Og om logikk – som vi også har skriftspråket å takke for –

Phaedrus har vært og hørt på en tale, og han vil gjerne ta en diskusjon om den med Sokrates. Han husker den ikke helt utenat, men han har den nå skrevet ned og gjemt under kappen sin. Og talen handler om kjærlighet. Om hvorfor en venn er å foretrekke fremfor en elsker. Han lister opp ganske mange argumenter. En venn kan ikke skuffe deg på samme måten, en venn forblir en venn selv om forelskelsen har gått over. En venn ser tingene som de er, ublindet av lidenskapens tåke. (Kan man si blodtåke?)

Hva Sokrates mener om saken har jeg ikke funnet ut ennå. Det kan hende han er uenig. Det kan hende han vil snakke om noe helt annet enn kjærlighet. Det skrevne ord, for eksempel, jeg vet ikke. Og internett forteller meg at kjærlighet i sokratiske dialoger ofte står som symbol for den mer universelle kjærligheten. Til sannheten og det som er godt.

Men så fant jeg noe der som hørtes kjent ut. På vegne av denne skriftrullen sin sier Phaedrus at hvis man virkelig regner elskere for de viktigste av venner, må man også akseptere at man burde rette sine velgjerninger

ikke mot de mest dydige, men mot de mest trengende, for det er de menneskene som vil kjenne den største lettelse, og derfor vise den største takknemlighet; og når du holder fest skal du ikke invitere din venn, du skal invitere tiggeren og den tomme sjel; for det er de som vil elske deg, og gi deg oppmerksomhet, og vil vise størst glede og størst takknemlighet, og som vil nedkalle velsignelser over deg.

- noe som ikke høres så staselig ut. (Oversettelsen er på sett og vis min, basert på Benjamin Jowetts engelske oversettelse, for det er den jeg har fått tak i til lesebrettet mitt.)

Men du må da være enig i at du ikke skal yte dine tjenester til de som beleirer deg med bønner, men til de som er best egnet til å belønne deg; ikke til den som bare elsker, men til de som fortjener å bli elsket,

sier skriftrullen til Phaedrus.

Jeg leste for noen år siden "Atlas Shrugged" – etter oppfordring fra en venn, faktisk – av forfatter Ayn Rand – fra vår egen tid og ikke ukjent, den store forkjemperen for kapitalisme, egoisme og ikke minst menneskeåndens skaperkraft, hun mente de to første var en forutsetning for det siste. Og jeg tror ikke hun likte Sokrates noe særlig, eller Platon for den saks skyld, men jeg vet at hun satte pris på en av elevene til Platon, Aristoteles, som skrev ganske mye om hvordan man kunne bruke det skrevne ord til å tenke med – han kalte det altså logikk. Logos betyr (omtrent) ord, så det ville blitt ordikk på norsk.

Nå blir det mange av disse ordene her. Jeg tror det er disclaimergnomen igjen, han gjør meg nervøs igjen, da roter det seg ofte til. Han vil jeg skal si: Den boken er det eneste jeg har lest av Rand, alt annet har jeg bare plukket opp. Jeg kan ha misforstått henne, eller hørt eller husket feil. Det er en stor diskusjon om henne der ute, med både saklige og usaklige argumenter. Jeg føler meg liten sammenlignet med den diskusjonen, og hvis du liker henne og syns jeg bare fjoller, eller hvis du hater henne og syns jeg ikke burde ta henne seriøst, så – vel – jeg har ikke meldt meg inn i den store samtalen deres ennå, for øyeblikket bare fomler jeg litt rundt på bloggen min.

Men i utgangspunktet er jeg nok ganske uenig med henne. Eller med verdiene i boka jeg har lest. Synet på egoisme og altruisme, på kunst, og på statlig velferd – som hun virkelig avskyr. Men jeg er ganske enig med henne når hun skriver om intellektuell redelighet. At man skal argumentere grundig for sitt syn, og bøye seg når man møter overlegne argumenter. Eller i hvert fall tenke seg om. Det er derfor jeg fortsetter å fomle med henne, jeg synes jeg bør kunne forsvare min egen mening med argumenter med en viss substans. Om ikke annet er det utfordringen verdt.

Men hun skriver om kjærlighet også, i rent konkret forstand, i romantisk forstand. Det er to kjærlighetshistorier. Den gode, egoistiske heltinnen og hennes elskere, den onde, altruistiske broren hennes og hans unge kone.

Heltinnen legger sin elsk på de som fortjener det. Og hun forlater dem når hun møter noen som fortjener det mer. Hun forlater dem, og de bifaller at hun gjør det, for de har jo samme idealer som henne. Man skal elske den som fortjener det mest.

Om broren egentlig er i stand til å elske er litt vanskelig å si, men han krever i høyeste grad kjærlighet av andre, og den han fanger inn i sin nedrighet er en kvinne som først blir blendet av ham. Når han så har henne på kroken, forlanger han at hun skal elske ham for den han er, ikke fordi han fortjener det. Ayn Rand mener å avkle dette som: Hun skal elske ham for hans svakheter. Hun skal elske høyest det som vekker den største forakt. Dette er selvfølgelig uholdbart, og det går heller ikke så bra med den stakkars damen.

Forfatteren dramatiserer her et argument som springer ut fra en temmelig streng logikk. Og jeg vil stanse opp litt ved denne måten å bruke logikken på – for jeg føler meg på litt sikrere grunn akkurat der, logikken hennes kan jeg finne noen problemer med (tror jeg).

Rand legger vekt på logikken og dens regler, og hun har oppkalt seksjonene i Atlasboka etter dem. Del 3 heter for eksempel at "A er A". Det vil si at en ting er det den er, hverken mer eller mindre; den kan i hvert fall ikke være sin egen motsetning. (Tittelen til del 1 tror jeg kan oversettes med: Ingen påstand kan motsi seg selv.) Og det gjelder selvfølgelig i virkeligheten også. Hvis A er la oss si en påstand om at det regner ute, så er den påstanden enten sann, eller så er den det ikke. Det kan ikke både regne og ikke-regne samtidig.

Så sier du kanskje: "Jo da, det kan regne her, men være klarvær et sted i Peru." Men da er det ikke logikken min du innvender mot, det er presisjonsnivået. Jeg kan si det samme i større detalj: Akkurat her og nå regner det. Og det vil være enten sant eller usant… og du kan fortsette med samme type innvendinger – som hva betyr egentlig "nå", eller for den saks skyld hva det vil si at det regner, og jeg kan svare med ytterligere presisjoner. Vi kan holde på lenge på den måten. Men så godt som hele veien vil vi bare ha diskutert definisjoner.

Vel, så godt som hele veien. Til syvende og sist vil vi møte et paradoks. Enhver tankerekke vil til slutt ende i et paradoks. Det er det de påstår, matematikerne, og når det kommer til logikk kan man gjøre klokt i å høre på matematikerne – men det er nettopp det, at når vi kommer så langt legger vi også all mening bak oss.

Det grunnleggende paradokset er på mange måter som døden, det er endestasjonen, det oppløser all mening, stanser enhver tanke. Det er kanskje dit Sokrates ønsker å komme med sine livgivende samtaler. Men vi må nok stanse før vi kommer så langt, vi som leter etter betingelsene for kjærlighet. (Eller informasjon om hva vi skal gjøre med paraplyen vår – ser man filosofisk på det er det umulig å si om det regner eller ikke, sier du, jo da, men det er jeg som er god og tørr, svarer jeg.)

Det er vanskelig å protestere på logikk. Vått kan ikke være tørt – så lenge vi definerer begrepene våre godt nok, noe som er gjennomgangstema i Atlasboka: Å sjekke definisjonene sine! Så beundring kan ikke være forakt. Frihet kan ikke være tvang, det gode kan ikke være ondt – for å ta noen andre av enten-eller-argumentene. Del 2 i boka har fått tittelen "enten-eller". Det er et annet gjennomgangstema. Påstanden om at det ikke fins absolutter, blir avkledd som tomprat, flere ganger om jeg husker rett.

– men noe galt må det være, for det fins jo ting i verden som er både-og. Man kan, eller opplever i hvert fall at man kan, elske og hate. Og det finnes i hvert fall ting i verden som er et-stykke-på-vei. Det er ikke enten 0 eller 100 grader. I så fall ville ikke vann ha eksistert. (La meg presisere begrepene mine: Vann i flytende form. Når vi ikke kaller det hverken damp eller is.) Og det tror jeg betyr noe viktig om forholdet mellom virkeligheten og logikk.

I begrepenes verden finnes det rene og pene definisjoner av både beundring og forakt, definisjoner som gjør dem uforenelige med hverandre. Selv ikke da er det gitt at ikke-beundring nødvendigvis betyr forakt, selvfølgelig. Beundring kan ha flere motsetninger. Likegyldighet, kanskje, men det passer heller ikke så godt sammen med kjærlighet, men hva med – toleranse? "Å elske noen for den de er" trenger ikke bety at man elsker dem på grunn av dere svakheter. Man kan elske dem på tross av deres svakheter, eller enda bedre, ganske uavhengig av deres svakheter. "Hvis vi ser noe vi liker i hverandre, så la oss dyrke det sammen. Så kan vi ta lett på skjønnhetsfeilene " – en holdning som kanskje ikke funker for alle – men jeg ser ikke strake veien derfra og ut i undergangen.

Og så har vi den rotete verdenen vi kaller virkeligheten, hva nå det måtte bety – men siden "virkeligheten eksisterer" også er noe som blir gjentatt i boka, tar jeg trygt utgangspunkt i at den faktisk gjør det: I virkeligheten ender det rett som det er med at vi blir glad i de små skjønnhetsfeilene, fordi de minner oss om alt vil deler, fordi de representerer den elskedes særegenhet – jeg kom til å tenke på slutten på en kjærlighetsfilm, Da Harry møtte Sally.

I love that you get cold when it's 71 degrees out. I love that it takes you an hour and a half to order a sandwich. I love that you get a little crinkle above your nose when you're looking at me like I'm nuts.

Om det er logisk riktig å si noe sånt? Vel – nå tror leseren kanskje jeg skal sette logikk opp mot virkeligheten, eller logikk opp mot følelser? Men hvorfor skulle jeg det. Følelser er da noe av det mest logiske som foregår oppi hodet vårt. Hvis det-og-det skjer rundt meg, så reagerer jeg sånn og sånn. Mer logisk blir det ikke. Tanken kommer inn og modererer, innfører tvil. Jeg kan tvile på om det er noe å frykte, men jeg kan ikke tvile på at jeg er redd.

Og jeg vil ikke avvise logikk heller, i en liten smule en gang, for det ville ikke bare ha irritert en tilhenger av Rand, det ville også ha irritert meg. Det kan finnes ulogiske ting i verden, men i så fall kan vi ikke vite noe om dem (jf. et tidligere innlegg). Vi kan i hvert fall ikke bruke dem som argumenter for vårt syn.

Nei, hvis en konklusjon er ulogisk, men likevel fremstår som sann, så ligger ikke feilen i logikken som metode. Den ligger et sted i resonnementet. Du sier: "Man kan ikke elske noen for deres svakheter." Jeg svarer: "Men se, der sitter det noen som gjør akkurat det." Logikken kan fortelle oss at en av oss nødvendigvis tar feil, men ikke hvem av oss. Det er ingenting i logikken som tilsier at det må være deg.

Jeg lurer på, tror, men innrømmer at jeg kan være på tynn is: At det i Rands filosofi alltid er begrepene som er sanne – begrepene er helt objektive – er det derfor de kaller det objektivisme? I så fall tilsier faktisk logikken at det er hos meg feilen ligger.

Hvis noe er feil, enten min påstand eller begrepet kjærlighet, og begrepet kjærlighet ikke kan være feil, ja, da må det jo være min påstand som er det. Der tror jeg kanskje problemet ligger. Jeg har ikke lest nok av Rand til å vite hvordan hun begrunner dette (eller om det i det hele tatt er det hun mener), men jeg skjønner i utgangspunktet ikke hvorfor det må være sånn. Hvorfor begrepene må være sanne, eller objektive.

Jeg vet tvert i mot at de ikke er det, filosofi er ikke mitt felt, men psykologi er. Og sansene virker ikke sånn. Hjernen virker ikke sånn. Begrepsdannelse er en psykologisk prosess. Man reagerer på virkeligheten (så de kan for så vidt være sanne), men man manifesterer ikke virkeligheten i sitt eget hode (så de er hverken ikke feilfrie eller uangripelige – og i hvert fall ikke objektive.)

Men hvorfor har jeg skrevet alt dette? Det vet jeg ikke helt. Det har ingen konsekvenser for det jeg egentlig er uenig med forfatteren i: Hvor vidt en som sliter i livet kan ha krav på en viss mengde hjelp fra omgivelsene – eller fra kollektivet, og dermed et annet spørsmål: Hvorvidt det i det hele tatt fins noe annet enn individer her i verden. Det er jeg ikke noe nærmere å finne svar på. Kanskje – pratingen min om logikk kan ende ut i – at hun i hvert fall ikke nødvendigvis har rett? At hun ikke ha overbevist meg, selv om jeg heller ikke argumentene til å overbevise henne.

Så det spørsmålet må jeg bare fortsette å la stå åpent, tror jeg. Så får vi se om Sokrates har noe å si. For Phaedrus argumenterer mot lidenskapelig kjærlighet så det minner veldig om når Rand argumenterer mot å hjelpe de som ikke fortjener det, og Sokrates – har det jo ikke med å ta argumentene for gitt. Hvis han ikke er mer opptatt av det skrevne ord, da. Det får jeg se, når jeg har skrevet ferdig dette. Jeg har ventet med å lese videre til jeg har fått lagt det ut – og det leder kanskje til enda en tanke:

Hvorfor vil jeg ikke lese videre før jeg har publisert dette innlegget? Jo, for da ville jeg ikke ha skrevet sant. Jeg skriver at jeg ikke har lest hva Sokrates har å si, og i skrivende stund er det helt korrekt. Men når du som leser kommer til bloggen, kan det veldig godt hende at det er annerledes. Og likevel er ordene mine sanne. Så skrivekunsten gir ikke bare varighet til ordene, det gir også en tidfestelse, som om man drar det langt nok har en moralsk betydning. Det finnes et før og etter at jeg skriver noe, i motsetning til om jeg sier noe. Da finnes det bare før og nå. Ordene mine blir borte fra verden lenge før virkeligheten kan komme og innhente dem; de kan ikke være sanne og uriktige på en og samme tid.

I tillegg til å fiksere sannhetsverdien, har jeg gjort noe egentlig mer nyttig. Jeg har også fiksert mitt eget tankespinn. For jeg har skrevet gjennom dette tre ganger, og for hver gang har jeg kommet nærmere å finne ut av hva jeg egentlig ønsker meg fra Sokrates: En holdbar definisjon… av begrepet kjærlighet… som ikke gjør det uforenelig med ufortjente gode gjerninger… rett og slett. Ideene mine har blitt frosset fast til dette lille mønsteret av skjermprikker, som ser ut som bokstaver. Det står mye rart her nå, men så mye mer velordnet det likevel er. Ordet kaldt har blitt brukt om tekst, fastfrosset (i motsetning til den livgivende samtalen). Men det frosne vannet står stille så vi kan se på det, fossen ser vi bare som prosess – så på den måten bidrar det skrevne ordet til tanken, vel så mye som omvendt –






En slags litteraturliste til slutt:
Platondialogen jeg nevnte er dialogen Phaedrus, av Platon. Atlasboka er boka Atlas Shrugged, av Ayn Rand. Informasjonboka heter "The Information: A History, a Theory, a Flood," og er skrevet av James Gleick. Lenkene går til kindleutgavene fordi jeg er veldig glad i det lille lesebrettet mitt.

Hvilken måne?

Mamma ville jeg skulle se på månen. Utenfor vinduet fant jeg den. Den lå bak en sky, disig og stor, men litt ekstra uklar på grunn av mine egne, nærsynte øyne.

Jeg tok på meg briller. Med synet mitt korrigert ble omkretsen mindre, og kratrene tydeligere - jeg så mindre av skyen, og mer av selve månen. Men var dette den månen jeg skulle se?

Min mor har alltid vært nærsynt, jeg har blitt det med årene, og vi bruker for tiden omtrent samme brillestyrke, det er nesten så vi kan låne briller av hverandre. Men i går kveld hadde hun allerede tatt av seg brillene for kvelden. Og det ville si - forstod jeg etter en stund - at det som hadde imponert henne var månen slik den så ut uten briller. Den store, disige varianten.

Et enkelt eksempel på et gammelt problem. Månen der ute vet vi ingenting om, mens månen inni hodet vårt kommer i flere versjoner, en utgave for hver tilskuer. Minst. Hvordan kan vi vite hvilken som er sann? I dette tilfelle spilte det ikke noen særlig rolle. For å se den månen min mor ville vise meg - og det var månen slik hun så den akkurat da - hadde jeg ikke bruk for noe skarpere fokus. Det eneste jeg trengte, var å se den fra hennes perspektiv.

Det store mysteriet

Vår og sommer 2008 leste jeg Pinker om evolusjonspsykologi, nærmere bestemt How the Mind Works. Jeg var først entusiastisk, så litt kritisk, og skrev innlegg om begge deler. Men det siste innlegget ble av en eller annen grunn liggende på harddisken min. Nå har jeg hentet det frem igjen. Jeg presenterer det mer eller mindre sånn som jeg skrev det da, men har endret og føyd til litt, særlig på slutten. (Og for ordens skyld: At jeg legger ut dette akkurat nå, har ingenting å gjøre med at samme Pinker også har vært på TV i dag.)

Helt mot slutten av boka, skriver Pinker om bevissthet. Dette var noe han hadde bygget opp forventningen til fra begynnelsen av. Da kunne han fortelle at en del sider ved bevissthet allerede var kjent: Man visste for eksempel en del om hva slags informasjon bevisstheten hadde tilgang til eller ikke… man visste en del om ulike bevissthetstilstander, som søvn, koma, våken tilstand, beruselse… men et stort mysterium gjenstod: Sentience. Hva heter det på norsk? Den uutgrunnelige følelsen av at man som bevisst vesen opplever verden, intimt og subjektivt. Løsningen på dette spørsmålet skulle han komme tilbake til på et senere tidspunkt.

Og han holdt løftet sitt. Svaret, etter en del oppbygning og tilhørende trommevirvler, var (i min frie oversettelse): Hææææ?

Man kunne funnet på å bli skuffet. Men Pinker understreker at det å forklare bevissthetens mysterium med "hææææ" ikke er noe intellektuelt nederlag. Det er tvert i mot kronen på hans evolusjonspsykologiske verk. Han viser her hvilke endelige grenser historien har dømt oss til å leve med. Når han svarer som han gjør er det ikke han personlig som ikke forstår seg på bevissthet. Det ligger ikke i menneskets natur å forstå bevissthet, for en slik evne vil ikke ha noen overlevelsesverdi. Evolusjonspsykologien skulle nærmest tilsi at vår erkjennelse stanser her.

Beviset hans på at bevissthet er uforståelig, er at mange har prøvd seg og ingen har lyktes. Det samme kan selvfølgelig sies om opphavet til menneskets natur, som Pinker selv mener presenterte en del uløste problemer helt til evolusjonspsykologene kom på banen. Men i stedet for å se nærmere på om Pinker dermed har motbevist eksistensen av evolusjonspsykologer (fordi evnen til å forstå seg på opphavet til menneskets natur neppe har noen særlig stor overlevelsesverdi), er jeg interessert i hvorvidt det han sier, faktisk er riktig.

Jeg er nemlig ikke sikker på om alle forsøk på å nærme seg en forståelse av bevissthet, er like mislykkede som Pinker vil ha det til. Nærmere bestemt er det særlig en forklaring som jeg, som ikke-filosof, men litt bevandret i psykologi, kjenner meg svak for: At dette kanskje er et mindre problem enn vi egentlig tror. At bevissthet ikke har noen spesiell forklaring, fordi det ikke er et spesielt fenomen. Det er bare en av mange ting vi mennesker kan gjøre med hjernene våre.

Her skyter 2010-Martin inn at han innser at også dette kan være en dristig påstand, og at han ikke er like klar til å forsvare den i dag, som han kanskje var for noen år siden. Om ikke annet fordi han ikke lenger husker argumentene, i hvert fall ikke sånn på stående fot. Men han må si seg enig med 2008-Martin i at det ikke er det som er det viktigste. Kanskje bevissthet er noe helt for seg selv, kanskje er det en utfordring for et rent materielt verdensbilde, eller kanskje Pinker til og med har rett: Det har en høyst naturlig forklaring som bare er utenfor rekkevidde for oss.

Det jeg må si meg enig med '08-versjonen av meg selv i, er at terskelen for å kalle noe for grunnleggende uforståelig bør være høy, veldig høy. De finnes antagelig, de tingene som på grunn av selve forståelsens natur, ikke er til å forstå seg på. Men da bør man bygge på sterkere grunnlag enn det at man ikke har funnet ut av det ennå. Vi driver med vitenskap fordi vi ennå ikke vet alt, eller egentlig noe særlig.

I en verden der den menneskelige tilstand fremdeles har potensial for forbedring, kan mangel på forståelse godt være noe vi innfinner oss med for øyeblikket, men jeg synes ikke vi skal løfte det frem som vår endelige intellektuelle triumf.

Internett og hodene våre

Jeg lurer på om vi som bruker, eller utgjør, dette internettet, har noen full forståelse av hva det egentlig er. Jeg har følelsen av at det er noe i det med språk. Noe med kommunikasjon, i ulike medier, med hvor mye som blir det samme på tvers av svært ulike former, noe jeg tror kan si at forteller meg noe ganske uvant, og litt skremmende og spennende, om hvem jeg selv er. Hva jeg selv er. Jeg vet ikke. Jeg har ikke fått samlet tankene mine ordentlig omkring det. Men jeg fikk en anelse da jeg begynte å bruke twitter-kontoen min.

Som nye ting på data ofte er, var de første dagene både overveldende og suggererende, og det satte preg på bevisstheten min. Du vet, som med Tetris. Du har spilt alt for mye Tetris, og så ser du ut av vinduet: Husene har blitt Tetris-brikker. Du ser på frokostbordet: Hvis du lirker majonestuben inn akkurat der, mellom brødkurven og leverposteien, får du en perfekt linje. Det setter seg. I hodet. Trenger inn i den delen av hjernemaskineriet som organiserer inntrykk og impulser.

Det hjalp vel også at jeg hadde en middels kraftig omgangssyke den første dagen. (Også på bursdagen min, da, sukk.) Kroppen min oppførte seg feberaktig, selv om temperaturen var normal. Mye av ettermiddagen lå jeg og halvdøste. Og det var da jeg fikk opplevelsen av at halvsøvnetankene mine ble plukket opp og kommentert, i ruter med små hoder ved siden av, og at jeg i min tur besvarte dem. Jeg drømte twitter. Ikke om twitter; jeg hadde drømmer på twitterformat. Jeg sier det i kursiv for å understreke hvor sært det var. Det var ekkelt og fascinerende. Som om internett hadde funnet veien inn i hodet mitt.

Dagen etter, (ikke lenger siden enn i går,) var jeg småfrisk igjen, og fikk tenkt mer utfyllende over det med formatet. Jeg hadde også begynt å skjønne mer av twittermekanikken. Ting jeg ikke hadde forstått fra utsiden, men som ble tydelig da jeg stakk foten i vannet. Hva det vil si at jeg, på min egen twitterside, plukker opp biter av samtaler, som foregår delvis innenfor og delvis utenfor det utvalget av twitter-stemmer jeg selv har definert. Og at det er på samme måten for alle andre. Måten vi lager samtalekjeder på.

Det minnet meg om noe som skjedde for flere år siden. Jeg var i begynnelsen av tyveåra, avstandsforelsket, og nesten like keitete rundt det som i dag, jenta kjente jeg gjennom nettet. Jeg hadde også nettopp oppdaget msn, og hadde fortalt om det der, til folk fra samme forum. Så kom den dagen hvor jeg tenkte søren heller, nå forteller jeg det, og samtidig som jeg fomlet for å betro meg til den utkårede, holdt jeg de andre orientert, i et annet vindu, om hvordan det gikk. ”Nå har jeg fortalt det. Nå venter jeg på svar. Nå svarer hun.” Og det slo meg allerede da at denne situasjonen kunne ikke ha funnet sted i noe annet medium.

(Jeg ser det for meg.

- Du, jeg har sett på deg en stund.
løpe tilbake til vennene mine
- Nå har jeg sagt det!
løpe tilbake til jenta
- Og jeg synes du er veldig pen!
tilbake til vennene mine
- Nå er det i hvert fall ingen vei tilbake!

Hadde jeg prøvd, ville samtalen antagelig sluttet der. Man kan jo håpe, på en skånsom måte.)

Noe av det samme skjer på twitter, bare mye mer komplekst. På msn hadde jeg flere atskilte samtaler samtidig, og de var løpende, altså, vi svarte hverandre øyeblikkelig, og det gjør noe med samtaledynamikken. På twitter er samtalene litt mindre løpende, det kan gå timer mellom replikkene. De er også en god del mindre atskilte. Man kan i teorien se alt som blir sagt i hele verden (bortsett fra det som er sperret). Men i praksis vil man først og fremst følge med på, vel, de man følger med på. Man vil også få med seg en del, men litt mindre, av hva disse menneskene sier til andre, enda litt mindre av hva slags samtaler disse andre er involvert i, og så videre. Det vil til syvende og sist si at hver person sitter i sentrum av sin personlig definerte samtaleverden, og får med seg en del av det som skjer andre steder i samme verden, men lite av det som skjer i utkanten. Men ting som skjer i utkanten kan også sende bølger helt inn til sentrum.

En matematiker eller nettverksviter kunne sikkert forklart dette tydeligere. Poenget er at samtalesituasjonene virker så merkelige når jeg først tenker over dem. Parallelle samtaler har alltid eksistert, løpende samtaler har alltid eksistert, det spesielle med msn er kombinasjonen, som bare blir sprø hvis man forestiller seg den utenfor nettet. Twitterformatet ligger for så vidt nærmere virkeligheten. Det er mer som å være i en matsal. Man hører det som skjer på sitt eget bord, og hvis noe er interessant på nabobordene får man det ofte med seg. Forskjellen er at de andre på bordet ditt, fra sitt eget synspunkt, sitter på litt forskjellige bord igjen, men først og fremst, at matsalen er nesten ufattelig stor. Hvor mange er det på twitter nå? Millioner? Og alt skjer samtidig.

Og likevel er det lett å komme inn i. For meg og for mange andre. Man snubler seg frem, men lærer forbausende fort. Det faller seg så naturlig at man nesten må spørre seg om det ikke tross alt er naturlig (i den grad naturlighet er et meningsfullt begrep). Kanskje er det ikke vi som innretter oss etter nettet, men tvert i mot nettet som har innrettet seg etter oss. Kanskje de kommunikasjonsmønstrene som oppstår, nettopp er de som faller mest naturlig. Jeg mener, ut fra hvordan mennesker alltid har kommunisert.

I så fall betyr det at vi må se på internett som en slags utvidelse. En utvidelse av oss selv og hvordan vi er skrudd sammen. Men på den andre siden av dette, blir vi da selv en slags utvidelse av internett. Som i mine feberdrømmer, har nettet faktisk har funnet veien inn i hodene våre. Eller kanskje det er der det hele tiden har vært. At det ikke er datamaskinene våre som er koblet sammen i et nettverk, men hjernene våre, at datamaskinene bare er mellomleddet. Og at sammenkoblingen – fellesskapet og utvekslingen – som skjer på nettet slett ikke er noe nymotens og rart, men tvert i mot noe ganske så gammelt og ganske så menneskelig.

En selvavkreftende profeti

For omtrent et år siden prøvde jeg å søke opp noen nonsensord som falt meg inn: "ubbeli gubbeli dim dam". Jeg ble ikke overrasket over at jeg ikke fikk noen treff, men syntes det virket spennende når google foreslo den alternative søketeksten "ubbeli grubbeli dim dam". Hadde jeg virkelig snublet over noe som faktisk eksisterte, noe som var verdt å søke på? Nei, da. Ingen treff der heller. Hvorfor søkemotoren likte grubbeli bedre enn gubbeli er jeg fremdeles ikke sikker på.

Jeg noterte meg søkeordene, fordi jeg syntes det var småmorsomt og hadde lyst til å skrive noe om det her. Men jeg lot være, av ulike grunner, litt fordi jeg er treig av meg, og litt fordi det gikk opp for meg at jeg ikke kunne skrive om det, uten å forandre det. Hvis du søker på ubbeli gubbeli dim dam i dag, kommer du... hit.

En innsikt fra kvantefysikken som har blitt plukket opp langt utenfor det faget (blant annet av meg) er, i muligens forenklet form, at man ikke kan observere noe uten å forandre det. Jeg forstår ikke hva dette innebærer i alle tilfeller, men jeg forstår det når det kommer til sosiale fenomener, og det samfunnsforskere driver med: Observasjonsakten er i seg selv en handling, som, i større eller mindre grad, vil bli en del av samhandlingene man prøver å observere. En bestemt type sosiale fenomener er kommunikasjon, og det belyser en annen side av forholdet mellom forskere og samfunn: Man forandrer også tingene ved å kommentere dem.

(Isaac Asimov og Stifelsestri-pluss-en-del-logien gjør et poeng av dette. Stiftelsen har fått sin fremtidige historie planlagt for seg, ved hjelp av matematiske formler som kan forutsi hvordan de vil reagere på de ulike utfordringene de vil møte på vei mot å bli det neste galaktiske imperiet. Problemet er at de ikke kan få vite noe om denne planen, fordi den kunnskapen vil gjøre at de reagerer annerledes og roter til alle de finstilte ligningene.)

I tilfellet med ubbeli gubbeli dim dam er det dette jeg gjør, jeg forandrer det ved å kommentere det. Og ikke bare forandrer jeg det: Jeg utsletter det fullstendig. Så lenge dette innlegget ligger ute og er søkbart, vil man slett ikke få svaret "ingen treff" når man søker på "ubbeli gubbeli dim dam". Først hvis innlegget blir slettet, og til og med en stund etter det igjen, vil ingen treff-fenomenet kunne gjennopstå. Med andre ord er kommentaren i dette innlegget, i seg selv, den logiske motsetningen til kommentarens innhold. De to kan ikke eksistere samtidig, den ene vil på den annen side begynne å eksistere så snart den andre slutter.

Da er det kanskje ikke så rart om jeg nølte? Her har man opplevd noe man vil dele, men man kan ikke dele det uten å ødelegge det, men men om man ikke deler det blir det liksom så bagatellmessig det hele. (For en samfunnsforsker vil jeg tro at trangen til å dele må være enda sterkere enn for en ringe nonsensordsøker.)

Selvfølgelig hadde det ikke vært noen sak å gjøre noen tilpasninger - skrive ordene litt annerledes, for eksempel, u b b e l i eller noe, gjøre et eller annet som sikkert går an for at google ikke skulle plukke opp innlegget - så jeg er ikke særlig filosofisk disiplinert når jeg sier at de aldri kunne eksistere sammen. Men på dette punktet i tankerekka begynte uansett det at kommentering forandrer på det som blir kommentert å interessere meg mer enn selve nonsensfrasen. Og da må vi tilbake til den andre grunnen til at det tok tid, som var treghet.

For noen dager siden søkte jeg på de samme ordene igjen. Da fantes ikke lenger anbefalningen om å prøve seg på ubbeli grubbeli dim dam. Hvis man venter for lenge med å få sagt det man har å si, blir med andre ord konsekvensene uansett uvesentlige. Leseren må selv få avgjøre om denne konklusjonen er beroligende, litt trist, eller kanskje en moral å ta med seg videre.

Samordning av tanker

Man er ikke alltid så original som man liker å tro. Sånn i begynnelsen av helgen følte jeg meg inspirert til å skrive noe vittig om Obama og fredsprisen, noe om at jeg håpet at jeg selv kunne huke inn en litteraturpris eller to hvis jeg bare fikk satt meg ned og laget et utkast til en genial roman. Men så gikk det opp for meg at akkurat den vitsen 1) antagelig ble dratt en tre-fire hundre ganger rundt om i verden allerede den første timen etter at prisen ble kunngjort, og 2) uansett ikke er så aktuell nå, hele tre dager etterpå.

Dette var en erkjennelse som ga meg en førstehånds observasjon av hvor lett det er å reagere forutsigbart på hendelser i massemedia. Siden jeg selv var en slik hendelse for noen år siden er det vel ikke noen overraskelse for meg. Da var det enkelte samtaler som gjentok seg så tilnærmet ordrett at jeg fikk følelsen av at vi fulgte et manus. Det var som om både den første, andre, og tredje tanken folk man fikk av å se noe på TV, ofte var like programfestede som sendingene i seg selv. (Da er det en trøst at den fjerde, femte, og sjette tanken kan være desto mer spennende.)

Massemedia ser ut til å ha en evne til å ensrette tankegods som kan være problematisk sånn politisk sett, og kan bidra til en overfladigjøring på det estetiske området, men det kan også stikke dypere enn dette. Det er jo unektelig slik at en del av det vi tenker bygger på (eller i det minste er reaksjoner på) ting vi får utenfra, og det er ikke bare en dårlig ting. I den grad flere mennesker får de samme tingene utenfra, og dermed tenker en del av de samme tankene, har de en form for fellesskap. Noe av det som knytter elskere, venner og bekjente til hverandre, er nettopp at de deler erfaringer. Noe av det som knytter folk til hverandre i kulturer et nettopp at de deler tankemønstre. Og noe av det som definerer oss som mennesker er at vi har muligheten til å dele av våre egne tanker, og trekke hverandre et aldri så lite stykke inn i våre egne private verdener. Vi blir alle en liten utvidelse av hverandre.

Det kunne ha vært interessant å se noen mer filosofiske betraktninger om hva det vil si for oss, på godt, vondt, og nøytralt, at måten vi deler eksistens på blir forandret av nye former for kommunikasjon. Hva vil det si at tidsperspektivet forandrer seg på veldig rare måter? (På den ene side, at opplevelsen av ”nå”, som i sin tid må ha gjeldt landsbyen, eller i høyden landsdelen, nå har utvidet seg til å gjelde hele kloden. På den annen side, at ”aktualitet” har gjennomgått en tilsvarende innskrenkning, sånn at jeg allerede nå vil være for sent ute med å vitse om Obama.) Hva vil det si at tankene våre har blitt stadig mer velkoordinerte etter hvert som ”media” har blitt mer ”masse”? Hva vil det si hvis jeg har rett i min kjypotesehest om at vi er i en trend hvor budskapene i massemedia stadig blir enklere?

Og dette er bare før internett, som visstnok gjør noen av de samme tingene med sted og identitet, som telegraf, radio, og sånt, i sin tid gjorde med tid. Om hvordan disse tingene blir oppløst på internett er den første, andre, og tredje tanken man kan tenke allerede uttalt, repetert, parodiert, og laget t-skjorte av, men, igjen, hva med den fjerde, femte, og sjette? Når vi er ferdige med å være fremmedgjorte og identitetsløse og skjønner at vi har jo fortsatt identitet, det betyr bare noe litt annet… hva vil det egentlig si at så mye mer enn før av det som er inni oss gjøres om til tekst og fordeles såpass jevnt utover menneskeheten? Hvordan omformer det det psykologiske ved å være menneske?

De som skulle skrevet en slik måtte antagelig ha hatt mer filosofisk erfaring enn meg. Og de måtte ha voktet seg for å bli for pessimistiske, ikke fordi utsiktene ikke kan være skremmende nok, men fordi de mest skremmende sidene av det som nevnt allerede er omfattet av den første, andre, og tredje tanken rundt spørsmålene. Og de måtte nok gått mye grundigere til verks enn jeg gjør i dette innlegget. Jeg legger det likevel ut på nett, i håp om at noen skal synes det er så lovende at de graver frem en eller annen nobelpris til meg som takk for gode intensjoner.

Jeg kjenner jo til alt dette om Hume, og om å ikke slutte fra er til bør. Men noen ganger skulle jeg ønske at folk også kunne være mer forbeholdne med å slutte fra bør til er.

Skilpaddespotting

Bjørn Are sendte meg en liten stafettpinne her en dag, hvor man

1. Rækker ud efter den nærmeste bog

2. Slår op på side 123

3. Finder den femte sætning på siden

4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne)

5. Kommenterer citatet

6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.

Jeg står over punkt 6 (av sjenanse, for det meste, de bloggerne jeg kjenner har hatt'n allerede), men tar gjerne for meg resten.

Nærmeste bok da jeg mottok utfordringen var - tro det eller ei - Bjørn Are Davidsens "Svar Skyldig". Femte setning på s. 123 dreier seg om Luther og fornuften.

Frelse handler om tillit til Gud, ikke til min fornuft eller mine følelser [mente Luther. Han] gikk dermed i kjent retorisk stil ut mot de som mente noe annet. Bare Guds nåde kan gi frelsende tro, ikke våre egne gjerninger.

Dette er svaret på et Luther-sitat Dawkins har trukket frem, hvor Luther skal ha stilt seg svært negativ til fornuften.

Vel, Luther og Dawkins skal jeg la være i fred for anledningen. Tro og fornuft er jeg mer interessert i.

Jeg gjør sjelden noen hemmelighet av at jeg er opptatt av fornuften. Jeg har grubling som hobby, rasjonalitet som et av fagområdene jeg liker, og mener at man skal tenke vitenskapelig på ting, i motsetning til å bare synse om dem, før man gjør moralsk viktige beslutninger.

Hva jeg mener med å tenke vitenskapelig på ting er... omfattende og uklart... jeg gir bare en kortversjon med rom for forbedring: Det handler om å undersøke tingene grundig, se dem fra flere synsvinkler, bruke metoder for å unngå å gjøre de feilslutningene og feilobservasjonene vi vet at mennesker er disponert for. Det handler også om å jobbe for at tingene man tror på skal være mer eller mindre logisk kompatible med hverandre. Det handler om å invitere til (saklig) motstand mot sine egne overbevisninger. Og det handler om å ha et åpent sinn: Det vil si, være åpen for at man kan ta feil.

Det handler om å gjøre beslutninger på et så sikkert som mulig grunnlag.

Alt dette bunner selvfølgelig i tro. Å gjøre observasjoner er å tro på sine sanser (noe vi vet vi ikke alltid har grunn til), altså at vi har observert noenlunde riktig. Videre analyser forutsetter også at vi har observert alt som er av interesse, og, på et mer grunnleggende plan, at i det hele tatt finnes regelmessigheter å analysere seg frem til. Med andre ord, alle bevisene har en hel del forutsetninger som ikke i seg selv kan bevises. De er i virkeligheten bare nesten-bevis.

Fornuftssynet mitt raser ikke sammen på grunn av dette, på noen måter er det motsatt. Å være åpen for at man kan ta feil er, som sagt, et av fundamentene. Det er aksepten for usikkerhet som er nøkkelen til størst mulig sikkerhet. Jeg håper å gå mest mulig til bunns i det, når jeg først skal utforme noen grunnleggende gjetninger... om jeg ikke får øye på den aller nederste skilpadden, prøver jeg i det minste å skue så langt ned som synet rekker. (Jf. dette prosjektet.)

Vel, det var mitt om hvordan bevissthet om hva man tror kan hjelpe den fornuftsorienterte til innsikt. Hvorvidt fornuften på sin side kan hjelpe den troende til frelse har jeg ingen formening om. Men Bjørn Ares prosjekt om å bringe litt mer fornuft inn i livssynsdebatten støtter jeg hjertelig.

Mørk ridder i grått landskap

Er det ikke fascinerende med moralske gråsoner? Viktig er det også, at folk endelig lærer seg at ikke alt er svart-hvitt. Det er i hvert fall en viss enighet om dette mange steder, for eksempel på panelet av fantasyforfattere jeg var tilskuer til på Oslo science fiction-festival i helgen, hvor alle var lei av rent onde skurker, Sauron et hederlig (og under tvil) unntak fordi Tolkien er stor. Jeg nikket gjenkjennende fordi jeg har brukt noen timer på moralske funderinger selv, lissom, og rynket pannen, fordi jeg nylig fikk grunn til å tenke at: Det er ikke fullt så enkelt som å si at ting ikke er fullt så enkelt. For en ukes tid siden så jeg den nye Batman-filmen.

Det var en film som fikk meg til å tenke. Deretter fikk den meg til å stoppe brått, se tilbake på det jeg nettopp hadde tenkt, og spørre hvorfor jeg egentlig tenkte akkurat det. Den siste fasen var forsåvidt den nyttigste... men filmen var på mange måter bra, den.

Det å ta opp seriøse problemstillinger innenfor superheltrammer er forsåvidt ikke noe nytt, hverken i tegneserieformat, eller her som i film. Men der man - særlig i filmen - noen ganger kan få følelsen av at det som virker som dybde egentlig er staffasje, er The Dark Knight skrudd sammen slik at den tankevekkende siden av saken går like til kjernen av historien. Hver eneste karakter har sin moralfilosofi - Jokeren har til og med ekstreme moralske tilemmaer som hobby. Og hovedpersonen selv befinner seg altså i en av disse moralske gråsonene.

Han er - understrekes det i filmen - ikke en helt. Han er ikke en god mann. Og dermed kan han tillate seg å bekjempe ondskapen med ondskapens egne midler - uten å forringe det gode han oppnår med det. De blir ikke helliget av målet, de midlene, men så har han da også gitt opp håpet om å være hellig. Dette er prisen han må betale for å følge sin samvittighet. For der snillere (og mer bortskjemte?) helter må gjøre valget mellom det som er enkelt og det som er riktig, må Lynvingen velge mellom det som er riktig og det som er nødvendig.

I slutten av filmen ser vi ham enda mer hatet enn før. På grunn av et valg vi, som så hva som egentlig hendte, jeg skal ikke si nøyaktig hva det var, med det var jo det edleste av alle offer.

Og det er jo akkurat sånn det er! Det er de valgene man møter i den virkelige verden. Dette er et viktig budskap... tenker vi når vi går ut av salen. (Jeg kan nesten høre ekkoet av mine egne tanker i alle rundt meg...) Endelig er det noen som lærer oss at ikke alt er svart-hvitt, at det også finnes moralske gråsoner.

Er alt dette riktig? Tingene er verdt å tenke over. Men man gjør godt i å huske at det er en film man har vært på... og filmens virkemidler er enkle og intense. Høyt tempo, sterke sanseinntrykk, mørk sal, perfeksjonert fortellerteknikk - når en dyr film er riktig laget, er det lett å bli fascinert.

Fascinasjon kan føles litt som innsikt, men er ikke det samme. Filmen kan se ut til å stille spørsmål ved vigilantens rolle, men serverer i virkeligheten et svar. Fordi sympatien vår blir uvergerlig trukket i vigilantens retning. Han som fordømmes... men vi vet jo hva som egentlig hendte.

Vel.

Det er to konklusjoner man står i fare for å trekke for langt, her. Den første, i selve filmen: Vi vet at Lynvingen blir anklaget for noe han egentlig er uskyldig i. Det gir oss en sterk følelse av urettferdighet. Dette betyr ikke nødvendigvis at han er uskyldig i alt han kan anklages for. Det er ikke nødvendigvis urettferdig å fordømme noen for å ta loven i egne hender, selv om det er urettferdig å fordømme dem for det ene de ikke har gjort.

Men The Dark Knights kommentarer til vigilantens rolle hviler selvsagt mer enn dette ene sluttpoenget, det hviler på hele den utlegningen av moralske gråsoner og vanskelige valg som går igjen i handling, dialog, og dramaturgi gjennom hele filmen. Den andre konklusjonen man står i fare for å trekke for langt, bygger på fascinasjonen for moralske gråsoner. Det eksisterer en del av dem, og man kan bli fascinert av å oppdage dem, men fascinasjon er ikke det samme som innsikt.

At noen problemstillinger befinner seg i moralske gråsoner, betyr ikke at all moral er grå. At noen gråsoner er reelle, betyr ikke at alle påståtte gråsoner er det. Det finnes for eksempel situasjoner der det er vanskelig å finne klare svar. (Hvor går grensa mellom eggcelle og individ?) Det finnes kanskje også gjerninger man kan argumentere overbevisende for ut fra et moralsk fundament, og like overbevisende mot ut fra et annet (for Djengis Khan var det, i følge en av fantasyforfatterne våre, stor dyd i å slakte sine fiender) – ingenting av dette betyr at all moral er vilkårlig, eller at man med god samvittighet kan gjøre akkurat hva man vil.

I Gotham City ser vi at loven står maktesløs mot råttenskap og korrupsjon. Man kan, som flertallet, resignere – det vil være galt, man kan velge den sterke manns byrde, å sette seg over loven – det vil være galt. Her er vi i enda en moralsk gråsone: Noen ganger er det lett å se forskjell på rett og galt, men alt er så galt fatt at det ikke finnes noen riktige valg. Som skrivebordsmoralist vil jeg påstå at mangel på riktige valg i virkeligheten ofte er mangel på fantasi. Men i virkelighetens verden er fantasi og tid en knapp ressurs, og det kan godt hende at valget mellom to onder er det vanligste moralske dilemma av alle.

Men at man noen ganger velger noe galt fordi alternativet er verre, betyr ikke at man har gjort noe edelt valg. Man er ikke dristig, eller modig, bare avmektig. (I tillegg til at jeg, vel, rent personlig, tror at når man tvinges til å velge mellom gode midler og gode mål, så er det ikke nødvendigvis de gode midlene som må vike. Altså, at de ikke nødvendigvis blir helliget av aldri så gode mål - selv om en figur i en film personlig skulle ha noen sympatiske trekk.)

Noen ganger bør man stoppe opp og tenke. Andre ganger bør man stoppe opp og tenke over hvorfor man tenker.

Når man føler noe for et argument, er det lett å trekke konklusjonene over til lignende - men ikke identiske - områder. Moralske gråsoner er fascinerende fordi de er noe å tenke over. De er kanskje også betryggende fordi de betyr at alle disse moralistene kanskje ikke er bedre mennesker enn oss likevel (i virkeligheten er de kanskje verre). Men la ikke fascinasjonen over det tankevekkende og tankekrevende, forføre oss til å slutte å tenke! La oss ikke, i rusen over å gjenoppdage at noen ting ikke kan kalles hverken rett eller galt, glemme at noen ting etter alt å dømme kan det.

Sammenheng

Går det an å si:

Det som eksisterer (hvis noe gjør det) er atomer og måten de er satt sammen på, molekyler og måten de beveger seg sammen på, og samvariasjoner i informasjon; og at akkurat hvilke sammensetninger, sambevegelser, og samvariasjoner vi deler opp som objekter kommer an på forholdene, men at mulighetene langt fra er uendelige; og at når vi sier at to ting er det samme er det fordi komponentene i dem gjør ting sammen, på samme måte?

Jeg er ikke helt sikker på hva noe av dette betyr, men det var i hodet mitt og hørtes fornuftig ut, og jeg har følelsen av at hvis jeg forstår det vil en del andre ting også begynne å henge... vel, sammen.

Flere grunnleggende antagelser, og skisse til et prosjekt

I et tidligere innlegg kom jeg med noen grunnleggende gjetninger om verden, og fikk noen interessante kommentarer tilbake. Denne gangen skal jeg prøve å si noe av det samme, på en litt annen måte.

Det dreier seg altså om rene gjetninger. Det er antagelser jeg ikke kan være sikker på om stemmer, men som, dersom de gjør det, gir meg en viss sikkerhet om at andre ting også er riktig.

1. Det finnes observasjoner.
2. Det finnes handlinger.
3. Det et visst samsvar mellom observasjoner og handlinger.

Igjen så vet jeg ikke akkurat hva observasjoner er, eller handlinger. Observasjoner har noe med informasjon å gjøre. Altså, at av alt som kunne vært observert, skiller det som faktisk observeres seg fra det som ikke observeres. Men hva er i så fall informasjon? Handlinger er det som går ut av hva det nå er som observasjoner går inn i.

Jeg burde kanskje kalt observasjoner for innkommende og handlinger for utgående informasjon. Men da blir inn og ut av hva? et ubesvart spørsmål. Jeg har nemlig ennå ikke påstått at det finnes noe selv. Eller jeg kunne kalle det sensorisk og motorisk informasjon. Fraværet av et selv er fremdeles plagsomt… men i det minste får jeg en terminologi som er lettere å forene med psykologi, som jeg forhåpentligvis behersker noe bedre enn filosofi.

Hva man nå kaller det… Den tredje antagelsen, at det er et samsvar mellom 1 og 2, betyr i denne sammenhengen at når noe går ut, kommer noe annet inn, og hva som kommer inn til en viss grad kan forutsies ut fra hva som gikk ut. Vel vel.

Skisse til et prosjekt
For øyeblikket er dette altså ikke noe forsøk på å lage et (vitenskaps)filosofisk byggverk.

Jeg har et byggverk i meg. Det vil si, jeg har en del tanker, premisser, og forutsetninger i hodet som henger sammen på ett eller annet vis, og som støtter opp under de mer overfladiske og bastante kommentarene jeg kan komme til å lire av meg om liv, moral, og vitenskap. Men jeg er ikke filosof. Og det jeg likevel har av filosofi, er ikke artikulert klart nok til at jeg kan gjøre verbale ytringer ut av dem. Og dermed heller ikke klart nok til at jeg selv kan analysere dem fullstendig.

Skal vi holde oss i familienærværet av byggverksmetaforen, er innleggene i denne serien et forsøk på å kaste noen planker i vannet og se om de flyter.

To av mine fundamentale gjetninger

Når jeg diskuterer vitenskap og sånn hender det[1] folk forteller meg hvorfor man i virkeligheten ikke kan vite noe om noen objektiv sannhet. Som om det var det som var utgangspunkt for den forståelsen jeg har av vitenskap. Men det er det jo ikke. Jeg vet godt at den eneste måten man kan underbygge en antagelse om verden, er ved hjelp av påstander som i seg selv er antagelser. Og så videre.

Så alt det jeg tror på, bygger på gjetninger, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Men jeg kan prøve å finne frem til noen av de mest fundamentale gjetningene.

Noen av mine mest fundamentale gjetninger, egentlig ganske radikale greier, er:

1. Når man sier en ting to ganger, har man snakket om noe av det samme.
2. Når to personer sier en ting to ganger, har de snakket om noe av det samme.

Og dette er, og det mener jeg faktisk, påstander jeg ikke kan bevise, og som egentlig er litt mystiske for meg også. Jeg forstår ikke alt hva de innebærer, for eksempel hva det betyr å snakke "om" noe.

Men hvis disse to tingene stemmer, er det med ett mye annet som også må være sant. Litt som når man finner et avgjørende tall i sudoku, og plutselig kan fylle ut halve resten av brettet.






1) Tilfeldigvis fikk jeg inspirasjonen til å skrive dette etter en samtale med en som ikke trodde at jeg prøvde å si noe om noen objektiv sannhet, så innledningen er kanskje malplassert.

Dawkins erindret

En bølge av Dawkinsdebatt har rullet over skjermen min de siste ukene, kanskje fordi jeg leser hos folk som mener noe om de samme tingene som Richard Dawkins mener noe om. Gud og livssyn og sånt. Personlig synes jeg det er forferdelig uinteressant med Dawkinsdebatt, men noe av debatten har heldigvis også handlet om boken hans, ”The God Delusion,” eller ”Gud, en vrangforestilling”.

Jeg leste den boken for en åtte måneders tid siden, og har gått gravid med en del tanker siden da. (Det blir med andre ord en litt prematur[1] fødsel.) Jeg baserer meg på det jeg mener å huske var forfatterens viktigste poenger. Å bygge på hukommelsen er et trefjerdedelsoverveid valg (og en fjerdedels latskap). Jeg satser på at det jeg husker etter såpass lang tid, vil representere det jeg sitter igjen med fra boka.

Ulempen med å bygge på hukommelsen, er jo at hukommelsen er feilbarlig. (Dette vet jeg, jeg har studert psykologi lenge.) Det er derfor ganske sannsynlig at jeg kommer til å huske noe feil, og for å komme med en DISCLAIMER med en gang: Det ligger ingen ond vilje bak. Med andre ord: Det sier ingenting om min personlige karakter. Med andre ord: Det innebærer ikke at alt annet som står i denne teksten, dermed er vist ugyldig.

Det ville det heller ikke innebåret dersom min personlige karakter hadde vært pill råtten.

Det samme går for eventuelle sarkastiske bemerkninger jeg måtte gjøre underveis. Mange av dem bygger på detaljer i tidligere innspill i debatten. Og, ja, det gjelder til og med for faktafeil!! Denne røvernes forbrytelse, denne ethvert arguments bane. Jeg kan ta feil i noen fakta, og likevel ha sterke argumenter på helt andre områder. Hvem skulle trodd.

Jeg tar heretter for meg det jeg husker som de viktigste av Dawkins' påstander.

Spørsmålet om eksistensen av høyere makter kan settes opp som en hypotese, og testes vitenskapelig.
Dette er jeg et stykke på vei enig i, fordi det er en konsekvens av at så godt som ingenting[2] som er av betydning for menneskene, er utilgjengelig for vitenskapelig testing. Dette er noe jeg har vært opptatt av det siste halvåret, og som jeg kanskje skriver noe om i et eget innlegg. Det begynte da jeg skulle prøvde å ta stilling til nettopp denne påstanden.

Dawkins selv utsetter imidlertid ikke hypotesen Gud for vitenskapelig testing (ut fra det jeg vet om vitenskap). Konklusjonen han trekker er basert på ren logikk, som i tillegg er tynn:

At universet på et tidspunkt skal ha begynt er svært usannsynlig, men også en kjensgjerning (vi er jo her). At universet skal ha blitt skapt er imidlertid enda mer usannsynlig, fordi skaperen av et univers, må være mer kompleks enn universet i seg selv; skaperen må inneholde kompleksiteten i universet og den kompleksiteten som skal til for å skape det.

Jeg er usikker på om det er selvinnlysende at forskjellen i kompleksitet mellom universet og dets hypotetiske skaper er stor nok til å gjøre noen betydelig forskjell i sannsynlighet, når usannsynligheten er såpass stor i utgangspunktet? (Hvis du får hundre tusen kroner i gave, men allerede har ti milliarder fra før, vil det gjøre noe særlig forskjell?) Og er det overhodet utenkelig at noe mindre komplekst kan gi opphav til noe mer komplekst? (Svaret er nei: Akkurat en slik prosess er velkjent innenfor naturvitenskapen og kalles evolusjon.) Og er det i det hele tatt noe logisk poeng i å spørre hva som skjedde forut for tiden, eller er spørsmålet i sin formulering nonsensisk? (Siden ”før” forutsetter ”tid”.)

Men uansett er vitenskapelig testing av hypoteser noe annet enn logisk argumentasjon. (Med mindre det er jeg som er farget her av min egen bakgrunn fra samfunnsvitenskapen, og at min forakt for naturvitenskapen – som man jo må forakte, hvis man skulle være uenig med Dawkins i noe – gjør meg blind for at man i naturvitenskap kanskje har et større register av metoder.[3])

Selv tror jeg altså at det ikke eksisterer høyere makter, men jeg tror det av andre grunner.

Religion fører til så mye ondskap at det må sies å være ondskap i seg selv.
Dette er også en påstand som kan formuleres som en hypotese, og testes empirisk[4]. Det har det ikke blitt gjort forsøk på i The God Delusion. Det er nemlig ikke nok å peke på eksempler på at mennesker med religion også har gjort onde ting.

For å se om det er noen sammenheng må man sammenligne andelen av onde og ikke-onde gjerninger hos både religiøse og ikke-religiøse mennesker. Aller helst bør nok gode gjerninger også være med i regnestykket. Med andre ord, fire variabler, seks kombinasjoner: 1) Gode gjerninger, 2) nøytrale gjerninger, 3) onde gjerninger – multiplisert med a) religiøse og b) ikke-religiøse mennesker. Jeg kan bare huske at boka viser til to av disse kombinasjonene: Onde handlinger hos religiøse mennesker, og nøytrale handlinger hos ikke-religiøse. Dette estimeres (se note 1) ved å peke på eksempler, ikke ved å utarbeide målbare begreper og gjennomføre pålitelige målinger.

Jeg vet ikke om det har blitt gjort mer systematiske undersøkelser av saken.

Hvis det viser seg at religiøse mennesker gjør flere onde ting, betyr ikke det automatisk at religion fører til ondskap. Det kan vel så gjerne være at årsaken går motsatt vei; at mennesker som har gjort mange onde ting, også har en tendens til å søke til religionen. Kanskje på grunn av dårlig samvittighet? Eller, det kan være andre, ukjente årsaker til ondskapen, noe som får mennesker til å søke mot både onde handlinger og religion. Rene statistiske sammenhenger sier aldri noe om årsaksretning. Dette er en grunnleggende regel. (I hvert fall i samfunnsvitenskapen, mulig at naturvitenskapen som jeg forakter sier noe annet, se note 3, osv.)

For å påvise en årsakssammenheng, må man gjøre et eksperiment. Konstruere to situasjoner, hvor den ene har noe med religion å gjøre, og den andre ikke har det. Se om folk i den første situasjonen har en større tendens til å gjøre småkjipe ting. (Ikke noe direkte ondt, siden vi helst skal ta godt vare på forsøkspersonene våre.)

Jeg vet ikke om noen har gjorte eksperimentelle undersøkelser av den hypotetiske sammenhengen mellom religion og ondskap. Jeg er ganske sikker på at Dawkins ikke har gjort det.

Inntil man har gjort vitenskapelige undersøkelser av denne hypotesen, står man fritt til å mene hva man vil. Alle synspunkter er like mye verdt, fordi alle synspunkter i bunn og grunn er verdiløse. Min personlige gjetning er at religion ikke direkte fører til ondskap. (Jeg tror kanskje andre ting som er beslektet med religion, f eks identitet, kan gjøre det. Under visse betingelser.)

Så lenge den ikke viser til annen støtte enn iøynefallende eksempler, som kanskje ikke en gang er korrekte, er dette kanskje den minst interessante påstanden i The God Delusion.

Religion er et ondartet mem![5]
Teorien om memer, er teorien om at ideer sprer seg og utvikler seg omtrent på samme måte som gener. Dawkins lanserte den selv som en vill hypotese for litt over tredve år siden, og den har fått en del tilhengere og en del motstandere siden det. Selve teorien er ikke så urimelig som den kan høres ut som. At ideer sprer seg er det ingen tvil om, at noen ideer sprer seg mer enn andre er også en rimelig antagelse; og nettopp dette er de viktigste betingelsene for genetisk evolusjon.

Hvis religion ikke er sant, er det et mysterium hvorfor så mange mennesker er religiøse. Noe som er såpass utbredt har, antageligvis, en eller annen grunn. Ut fra evolusjonsteori må det være godt for noe (eller en bivirkning av noe annet som er godt for noe, eller, i det minste, må det ikke være dårlig for noe).

Dawkins’ svar er at religion er godt for seg selv. Det er en mental struktur som lever i hjernene våre og fremmer sine egne interesser, på bekostning av våre. Litt som en parasitt kan leve i tarmene våre, på bekostning av vår egen helse.

Som sagt, sånne ting er ikke teoretisk utenkelig. Hvorvidt de er reelle, er et spørsmål for empirisk forskning. Det er mange ting som er teoretisk tenkelige, men som har vist seg å ikke eksistere. Det første spørsmålet må være om det eksisterer noe slikt som memer. Der vet jeg det er gjort forskning, men jeg har ikke oversikt over det. Deretter må man teste ut hvorvidt religion har de egenskapene man burde forvente, ut fra hva forskningen har fortalt oss om memer. Her aner jeg ikke hva som har blitt gjort. Til slutt må man finne ut hvorvidt religion i så fall er et ondartet mem. Betingelsene for å konstatere en sammenheng mellom religion og ondartethet har jeg dekket i et tidligere avsnitt.

Men for ordens skyld må jeg legge til at hvorvidt det finnes materielle forklaringer på hvorfor folk er religiøse, ikke er relevant i forhold til hypotesen om Gud. Hvis det ikke eksisterer høyere makter, vil de materielle forklaringene (religion som mem, religionssenter i hjernen, osv.) fortelle oss hvorfor folk likevel tror på dem. Hvis det eksisterer høyere makter, vil de samme forklaringene fortelle oss hvordan folk er utstyrt for å erkjenne dem. (Altså: Selvsagt har vi et religionssenter i hjernen, Gud har plassert det der sånn at vi kan få kontakt med ham.)

Jeg synes at teorien om religion som mem, er interessant og tankevekkende. Men jeg må vente på forskningen før jeg kan mene noe mer om saken enn det.

Religion gjør krav på en særskilt respekt i offentlig debatt. Dette er uberettiget.
Her er jeg langt på vei enig med det som står i The God Delusion, og jeg tror at det kan være noe i det. Altså at religion gjør krav på, ikke nødvendigvis får, en særskilt respekt. (Selv om det nok er en del variasjon i dette, og selv om en del nok vil begrense seg til å la det gjelde angrep på egen religion.) Alt dette er selvsagt løse påstander fra min side; jeg kan ikke underbygge dem, og det skal ikke så mye til før jeg går bort fra dem.

Jeg kan stå inne for den andre delen: Jeg synes ikke at religion skal ha krav på noen særskilt respekt.

Men for å bevege meg bort fra Dawkins og boka hans noen sekunder, må jeg understreke at dette gjelder for særskilt respekt. Religion, og religiøse mennesker, har som andre mennesker krav på helt vanlig respekt. Det ligger ingen egenverdi i blasfemi. Snarere tvert i mot. Det er ikke noe beundringsverdig over religiøse fornærmelser. Snarere tvert i mot. (Jeg er ikke en gang sikker på om det er noen god idé å kalle religion for psykose.)

Det vesentlige med dette poenget må være at argumenter med henvisning til religion, ikke veier tyngre enn andre slags argumenter. Det er med andre ord ingen særskilt grunn til å akseptere nedrangering av, si, menn som forelsker seg i menn, eller kvinner som forelsker seg i kvinner, selv om det skulle stå noe om saken i Bibelen.

Det er et viktig poeng når The God Delusion hever bevisstheten om at ”særskilt respekt for religion” ikke har noe for seg.

Det er ingen grunn til å skamme seg over ateisme. Man kan faktisk være stolt av det.
Personlig har jeg aldri opplevd å bli direkte sett ned på på grunn av mitt livssyn. Det kan være fordi jeg har vært heldig, eller fordi jeg har vokst opp i kretser der ateisme ikke har vært noe særlig unormalt. Jeg vet for så vidt at det finnes situasjoner hvor man helst ikke skal si at man ikke tror på Gud, (presidentvalg i USA, for ekesmpel,) men jeg har ikke vært i dem. Hvorvidt ateister er så utsatt og latterliggjort som The God Delusion gir inntrykk av, er jeg derfor dårlig i stand til å vite noe om.

Sannsynligvis er imidlertid ”holdninger til ateister” et vitenskapelig spørsmål, som kan avgjøres empirisk.

Men jeg er helt enig i at det å ikke tro på Gud bør være noen ulempe i et politisk valg, noe man ikke sier så høyt i selskapslivet osv. Jeg støtter Dawkins og The God Delusion man ikke skal måtte skamme seg over å ikke tro på Gud.

Hva mer er, mener jeg at det er på dette området boka har noen sterke sider. Gyldigheten av ateisme blir langt bedre underbygget enn ugyldigheten av religion, og det å heve bevisstheten om ateisme som gangbart livssyn, er en viktig jobb å gjøre.

Mennesker kan være moralske uten å være religiøse.
Jeg er ganske enig med boka i dette prinsippet. Men jeg husker ikke helt argumentene for det. Jeg mener å ha det for meg at det var noe med altruisme og selviske gener, noe med memer og det å overvinne sin evolusjonære arv, og ikke noe av dette virker helt som gode nok grunner til at det å forholde seg moralsk, også overfor ganske fremmede, er så utbredt som det er.

Men jeg konstaterer at moral er et faktum. Altså, det finnes en del mennesker som oppfører seg ålreit mot hverandre, og en del begreper om hva ålreit oppførsel vil innebære. At moral er rimelig sikkert, i en verden der gyldigheten av religion ikke er det, er et midlertidig bevis på at det siste ikke er en forutsetning for det første.

Dette er bare kortversjonen. Jeg ønsker å gå dypere inn i saken i et senere innlegg. Egentlig er jeg i villrede når det kommer til moral, ut over å konstatere at jeg har det.

Spørsmålet om hvorvidt religion er en forutsetning for moral, eller omformulert, om religion fører til godhet, er for øvrig parallelt til spørsmålet om religion fører til ondskap, og kan utforskes – empirisk – med omtrent samme metoder.

* * *

Noen konklusjoner
På en måte har jeg ikke så lyst til å komme med noen helhetlige konklusjoner om boka (men jeg gjør det jo likevel). Noe av poenget med å skrive denne omtalen, er nettopp at Dawkins sier mer enn en ting, og at hver av påstandene kan evalueres separat. Hvis det skulle bli noen diskusjon i kommentarfeltet mitt, håper jeg derfor det kan ta utgangspunkt i direkte referanser til det jeg har skrevet over. (Og fortrinnsvis referanser til substansen i det, ikke til sarkasme, faktafeil, feilhukommelse, eller annen irrelevant skit.) Men jeg ser to hovedtrender i mine egne kommentarer.

The God Delusion har ikke overbevist meg om at religion egentlig er noe problem. Jeg ser ingen grunn til å være aktivt motstander av andres gudstro, misjonerende ateist, eller noe lignende.

(Jeg ser en grunn til å være motstander av mystikk, eller myten om at det finnes ting man aldri kan få svar på, men det blir noe litt annet.)

Siden jeg ikke har noen særskilt respekt for religion (takk for påminnelsen, Dawkins,) kan jeg finne på å si at religiøse argumenter ikke er tilstrekkelige, når ett eller annet moralsk spørsmål diskuteres. Altså: Også religiøse oppfatninger bør man stille spørsmål ved.

The God Delusion har styrket meg i min overbevisning om at ateisme heller ikke er noe problem – verken filosofisk eller moralsk. Dette mente jeg for så vidt fra før, men forfatterens prosjekt om å heve bevissthet rundt gyldigheten av ateisme har, for min del, vært vellykket.

Jeg har med andre ord ikke lært noe nytt av boka til Dawkins. Den stiller en del interessante spørsmål, som den ikke alltid gjør så god jobb med å besvare. (Særlig ikke ut fra vitenskapelige standarder.) Men jeg har lært en del av å prøve å besvare dem på egen hånd.










1) Jeg får bare beklage hvis noen mener jeg bedriver fremmedordonani (jf kommentaren til Anonym) når jeg bruker ord som prematur. Hva kan jeg si? Tanken på nakne damer gjør det ikke for alle. Jeg mener, premat-uuuuu-r. Kan man ikke bare høre erotikken i utpustet, dette bevrende åndedrag. Og så så yndig punktert av en rullende r?

2) De eneste unntakene jeg kommer på i farta, er hva som foregår inni et sort hull, og hva som eventuelt foregår etter at man er død. Med andre ord, barrierer man kan passere den ene veien, men ikke sende noe informasjon som helst tilbake fra.

3) Ikke noe tilleggsinformasjon i denne noten, jeg ville bare være helt sikker på at folk skjønte at jeg var sarkastisk. For all del, det regner jeg med dere skjønner uansett, men jeg ville bare trekke ekstra oppmerksomhet til det; det var en fin sarkasme. Om sammenhengen mellom sarkasme og den generelle gyldigheten av argumentene mine (oops, nå var jeg visst sarkastisk enda en gang), se innledningen.

4) Forutsatt at man blir enige om en brukbar definisjon av ondskap.

5) Egentlig tror jeg meme, ikke mem, er den mest brukte entallsformen av dette ordet på norsk. Men ordet er laget for å være en parallell til gen. Derfor dropper jeg e’en til slutt. I entall.

Umålbarhet: En myte?

Jeg leste nettopp i en lærebok: ”Hvis vi går med på at bevissthet ikke er fysisk, kan det antageligvis ikke måles. Hvordan kan man i så fall studere det?” Det er ikke det eneste stedet i psykologien hvor man snakker om ting som ikke kan måles. Effekter av terapi er en annen kandidat for umålbarhet, særlig når man kommer inn på terapiformer hvor man ikke kan måle særlig imponerende effekter. I verden utenfor laboratoriet er det en kjent frase at ”det er ikke alt som kan måles og veies”.

Men hvordan kan noe som helst av interesse være umålbart i prinsippet? Et måleinstrument trenger ikke være en skålvekt, eller et målebånd, eller en elektronisk dings med knotter og visere. Det eneste man trenger er et eller annet som det vi skal måle, la oss kalle det X, har en mer eller mindre systematisk effekt på. I psykologien bruker vi for eksempel spørreskjemaer en del.

At noe er umålbart i prinsippet betyr at man ikke i sin villeste fantasi kan forestille seg et instrument som kan måle det. Det vil si at man ikke i sin villeste fantasi kan lage et instrument det har en mer eller mindre systematisk effekt på. Men hvis det ikke finnes noe instrument det kan ha systematisk effekt på… kan det da på noen måte påvirke noe annet? Er det i så fall overhodet av interesse?

Jeg kan tenke meg to eller tre tilfeller hvor svaret er ja. Men i all hovedsak virker det som den logiske sammenhengen mellom eksistens og målbarhet er såpass sterk at jeg ikke uten videre ville råde noen til å endre sin virkelighetsoppfatning på grunn av noen hypotetisk størrelse som påstås å unndra seg enhver systematisk undersøkelse.



(Dette er en kjepphest jeg har, og en tanke jeg jobber med både utviklingen og formuleringen av. Det kan hende det kommer nye versjoner av den etterhvert. Jeg skal prøve å ta i mot saklige innvendinger med et strålende smil.)

Statistikk som er sann for en populasjon, sier noe om hvert av individene i den populasjonen.

Fri vilje

Jeg snakket med en medstudent som fortalte at det snart ville være mulig å teste hypotesen om fri vilje, ved å se direkte på nevroner.

Tidligere på kvelden hadde hun spurt om jeg egentlig hadde plass til fri vilje i dette verdensbildet mitt som holdt på å vokse frem.

Jeg er ikke sikker på svaret, fordi jeg ikke helt forstår hva fri vilje er. Eller, hva viljen skulle være fri fra, for frihet alltid er i forhold til noe? Og aldeles fri vil viljen uansett ikke kunne være. Det vil alltid være valg vi ikke kan gjøre, fordi de pr. dags dato er umulige å gjennomføre. (Men for all del, vi kan jo ønske.) Det vil alltid være vel så mange valg vi ikke kan gjøre, fordi de ikke faller oss inn.

Men hva er vilje, hva er det å velge? Hva er den filosofiske definisjonen av fri vilje? For ikke å snakke om den vitenskapelige, operasjonelle definisjonen. Hvilken observasjon vil kunne enten demonstrere eller falsifisere at viljen er fri? Dette trenger jeg å vite for videre tenkning, og jeg tar gjerne i mot opplysninger om det.