Jeg krever talent, nå!

Nå om dagen er jeg skikkelig sinna, fordi jeg leser så mye bra litteratur. China Mievilles The City and the City er for eksempel absolutt en av hans bedre, Neal Stephensons Anathem har gitt meg flere eksistensielle sjokkopplevelser og jeg er ikke en gang ferdig med den, og både Sandman og Isaac Asimovs tidligste bøker er enda bedre enn jeg husker. For noen drittsekker.

Når disse folka skriver skikkelig bra, er det i strid med mine rettigheter som talentbruker. Jeg har alltid hatt mine egne litterære ambisjoner, og skriver kanskje ikke så verst, men det kunne vært så mye bedre, og det er jeg frustrert over. De siste par årene har jeg jobbet intenst for å lære. Jeg trodde egentlig dette skulle øke leseropplevelsen for meg. At det å lese glimrende litteratur i tillegg til å være til glede, også var til inspirasjon, og en kilde til nye tips og triks. Men den aktuelle debatten om bredde opp mot elite i musikkundervisningen i Oslo har satt meg på andre tanker.

Majorstua skole vil at talentfulle musikere i barneskolealder skal få tilbud om ekstra undervisning, og dermed få ødelegge for alle andre ved å spille enda bedre enn før! Men kunnskapsdepartementet mener at tilbudet kan være lovstridig. Jeg fikk med meg debatten på P2 i ettermiddag, og ble tvunget til å innse at også jeg kunne ha oppfylt mine drømmer og selvrealisert meg selv for lenge siden, hvis ikke egoister som Mieville, Gaiman og Stephenson hadde grafset til seg så mye av talentet i verden.

Vi må ikke la vår verdsettelse av disse bøkene få dekke over det faktum at både ferdighet og talent er begrensede ressurser, hvor kvoten er fastsatt en gang for alle. På vegne av alle oss som har en drøm om å skrive, fremsetter jeg derfor det følgende kravet: Forfattere som Mieville, Gaiman og Stephenson må umiddelbart gå i gang med å skrive dårlige bøker, og Asimovs beste må redigeres om og gjøres dårligere enn de er nå. Bare på denne måten kan vi endelig få en rettferdig fordeling av verdens talent.

En selvavkreftende profeti

For omtrent et år siden prøvde jeg å søke opp noen nonsensord som falt meg inn: "ubbeli gubbeli dim dam". Jeg ble ikke overrasket over at jeg ikke fikk noen treff, men syntes det virket spennende når google foreslo den alternative søketeksten "ubbeli grubbeli dim dam". Hadde jeg virkelig snublet over noe som faktisk eksisterte, noe som var verdt å søke på? Nei, da. Ingen treff der heller. Hvorfor søkemotoren likte grubbeli bedre enn gubbeli er jeg fremdeles ikke sikker på.

Jeg noterte meg søkeordene, fordi jeg syntes det var småmorsomt og hadde lyst til å skrive noe om det her. Men jeg lot være, av ulike grunner, litt fordi jeg er treig av meg, og litt fordi det gikk opp for meg at jeg ikke kunne skrive om det, uten å forandre det. Hvis du søker på ubbeli gubbeli dim dam i dag, kommer du... hit.

En innsikt fra kvantefysikken som har blitt plukket opp langt utenfor det faget (blant annet av meg) er, i muligens forenklet form, at man ikke kan observere noe uten å forandre det. Jeg forstår ikke hva dette innebærer i alle tilfeller, men jeg forstår det når det kommer til sosiale fenomener, og det samfunnsforskere driver med: Observasjonsakten er i seg selv en handling, som, i større eller mindre grad, vil bli en del av samhandlingene man prøver å observere. En bestemt type sosiale fenomener er kommunikasjon, og det belyser en annen side av forholdet mellom forskere og samfunn: Man forandrer også tingene ved å kommentere dem.

(Isaac Asimov og Stifelsestri-pluss-en-del-logien gjør et poeng av dette. Stiftelsen har fått sin fremtidige historie planlagt for seg, ved hjelp av matematiske formler som kan forutsi hvordan de vil reagere på de ulike utfordringene de vil møte på vei mot å bli det neste galaktiske imperiet. Problemet er at de ikke kan få vite noe om denne planen, fordi den kunnskapen vil gjøre at de reagerer annerledes og roter til alle de finstilte ligningene.)

I tilfellet med ubbeli gubbeli dim dam er det dette jeg gjør, jeg forandrer det ved å kommentere det. Og ikke bare forandrer jeg det: Jeg utsletter det fullstendig. Så lenge dette innlegget ligger ute og er søkbart, vil man slett ikke få svaret "ingen treff" når man søker på "ubbeli gubbeli dim dam". Først hvis innlegget blir slettet, og til og med en stund etter det igjen, vil ingen treff-fenomenet kunne gjennopstå. Med andre ord er kommentaren i dette innlegget, i seg selv, den logiske motsetningen til kommentarens innhold. De to kan ikke eksistere samtidig, den ene vil på den annen side begynne å eksistere så snart den andre slutter.

Da er det kanskje ikke så rart om jeg nølte? Her har man opplevd noe man vil dele, men man kan ikke dele det uten å ødelegge det, men men om man ikke deler det blir det liksom så bagatellmessig det hele. (For en samfunnsforsker vil jeg tro at trangen til å dele må være enda sterkere enn for en ringe nonsensordsøker.)

Selvfølgelig hadde det ikke vært noen sak å gjøre noen tilpasninger - skrive ordene litt annerledes, for eksempel, u b b e l i eller noe, gjøre et eller annet som sikkert går an for at google ikke skulle plukke opp innlegget - så jeg er ikke særlig filosofisk disiplinert når jeg sier at de aldri kunne eksistere sammen. Men på dette punktet i tankerekka begynte uansett det at kommentering forandrer på det som blir kommentert å interessere meg mer enn selve nonsensfrasen. Og da må vi tilbake til den andre grunnen til at det tok tid, som var treghet.

For noen dager siden søkte jeg på de samme ordene igjen. Da fantes ikke lenger anbefalningen om å prøve seg på ubbeli grubbeli dim dam. Hvis man venter for lenge med å få sagt det man har å si, blir med andre ord konsekvensene uansett uvesentlige. Leseren må selv få avgjøre om denne konklusjonen er beroligende, litt trist, eller kanskje en moral å ta med seg videre.

Den nyttigste boka, dobbelt opp

En av de nyttigste bøkene jeg har lest på lenge, snublet jeg over i bokhylla for noen måneder siden. Jeg vet ikke hvor jeg har den fra, en bruktsjappe eller Aniaraauksjon eller noe tenker jeg, men det er altså Those Who Can, redigert av Robert Scott Wilson, en samling science fiction-noveller fra sent 60- og tidlig 70-tall med kommentarer fra forfatterne selv. Kommentarene dreier seg om hvordan de har jobbet med rent tekniske sider av skrivingen, som plot, karakter, setting, og det er nettopp ting som dette jeg sliter med. For de som ikke måtte kjenne meg, er det altså skriving av skjønnlitteratur (og først og fremst fabelprosa) jeg tenker å bruke livet mitt til, sånn på lang sikt, og det har det vært siden jeg var 11, men ennå er det et stykke igjen å gå før jeg kommer dit. Men denne boka har vært litt som syvmilsstøvler. For hver novelle-med-kommentar jeg har lest har jeg lært noe nytt, og selv om det har vært enkelt nok i og for seg, har det vært revolusjonerende oppe i hodet mitt. Teknikk er selvsagt på langt nær alt, men det andre blir så mye enklere når man behersker det.

Jeg er lykkelig akkurat nå, for jeg har gått rundt og gruet meg til å bli ferdig med boka, den var lissom bare så alt for kort. Men når jeg stabba litt rundt på nettet her i dag, fant jeg ut at samme mann gjorde akkurat det samme på midten av 90-tallet; altså 12 nye science fiction-noveller, med nyttige råd, om de samme tingene, fra 12 nye mestere innen faget. Det er dobbelt så mye, det.