Alle må jo ha et plot

Jeg har sett noen trailere for den nye Alice-filmen, og det virker som den har... et plot. Det kan det forsåvidt hende at de opprinnelige fortellingene har også, noen stor kjenner er jeg ikke (og jeg vet jeg har lesere som er det), men jeg har nå bladd litt i dem, og jeg finner ikke noe særlig referanser der til spektakulære slag, noen ond tyrann som vil ta over verden, eller fortellingens budskap formulert i direkte tale. Og da er det jo på tide å ta affære. Et plot må man ha. Alt som skjer må enten vise karakter, eller bringe handlingen videre.

Litt som i Charlie og Sjokoladefabrikken, hvor Willy Wonka riktignok fortsatt gjør en del ganske sære ting, men han har i det minste en narrativt akseptabel grunn til det; han er en plaget sjel, det har røtter tilbake i hans barndom. Han vil noe. Alle karakterer må ville noe. Og han lærer noe. Han vokser som person.

Jeg mener, Roald Dahl, Lewis Carroll, de har noen fine ideer, men de kan ikke sitt håndverk. De vet ikke hvordan en historie må bygges opp, hvis man vil fenge publikum og dra inn billettinntekter. Da er det fint vi har Tim Burton (som jeg - oppriktig, ikke ironisk - liker på mange andre måter) til å gjøre de obskure små greiene deres tilgjengelig for et større publikum...

... og jeg har allerede begynt å se frem til hans neste produksjon: Mens vi venter på Godot. Med Johnny Depp i tittelrollen.

Mørk ridder i grått landskap

Er det ikke fascinerende med moralske gråsoner? Viktig er det også, at folk endelig lærer seg at ikke alt er svart-hvitt. Det er i hvert fall en viss enighet om dette mange steder, for eksempel på panelet av fantasyforfattere jeg var tilskuer til på Oslo science fiction-festival i helgen, hvor alle var lei av rent onde skurker, Sauron et hederlig (og under tvil) unntak fordi Tolkien er stor. Jeg nikket gjenkjennende fordi jeg har brukt noen timer på moralske funderinger selv, lissom, og rynket pannen, fordi jeg nylig fikk grunn til å tenke at: Det er ikke fullt så enkelt som å si at ting ikke er fullt så enkelt. For en ukes tid siden så jeg den nye Batman-filmen.

Det var en film som fikk meg til å tenke. Deretter fikk den meg til å stoppe brått, se tilbake på det jeg nettopp hadde tenkt, og spørre hvorfor jeg egentlig tenkte akkurat det. Den siste fasen var forsåvidt den nyttigste... men filmen var på mange måter bra, den.

Det å ta opp seriøse problemstillinger innenfor superheltrammer er forsåvidt ikke noe nytt, hverken i tegneserieformat, eller her som i film. Men der man - særlig i filmen - noen ganger kan få følelsen av at det som virker som dybde egentlig er staffasje, er The Dark Knight skrudd sammen slik at den tankevekkende siden av saken går like til kjernen av historien. Hver eneste karakter har sin moralfilosofi - Jokeren har til og med ekstreme moralske tilemmaer som hobby. Og hovedpersonen selv befinner seg altså i en av disse moralske gråsonene.

Han er - understrekes det i filmen - ikke en helt. Han er ikke en god mann. Og dermed kan han tillate seg å bekjempe ondskapen med ondskapens egne midler - uten å forringe det gode han oppnår med det. De blir ikke helliget av målet, de midlene, men så har han da også gitt opp håpet om å være hellig. Dette er prisen han må betale for å følge sin samvittighet. For der snillere (og mer bortskjemte?) helter må gjøre valget mellom det som er enkelt og det som er riktig, må Lynvingen velge mellom det som er riktig og det som er nødvendig.

I slutten av filmen ser vi ham enda mer hatet enn før. På grunn av et valg vi, som så hva som egentlig hendte, jeg skal ikke si nøyaktig hva det var, med det var jo det edleste av alle offer.

Og det er jo akkurat sånn det er! Det er de valgene man møter i den virkelige verden. Dette er et viktig budskap... tenker vi når vi går ut av salen. (Jeg kan nesten høre ekkoet av mine egne tanker i alle rundt meg...) Endelig er det noen som lærer oss at ikke alt er svart-hvitt, at det også finnes moralske gråsoner.

Er alt dette riktig? Tingene er verdt å tenke over. Men man gjør godt i å huske at det er en film man har vært på... og filmens virkemidler er enkle og intense. Høyt tempo, sterke sanseinntrykk, mørk sal, perfeksjonert fortellerteknikk - når en dyr film er riktig laget, er det lett å bli fascinert.

Fascinasjon kan føles litt som innsikt, men er ikke det samme. Filmen kan se ut til å stille spørsmål ved vigilantens rolle, men serverer i virkeligheten et svar. Fordi sympatien vår blir uvergerlig trukket i vigilantens retning. Han som fordømmes... men vi vet jo hva som egentlig hendte.

Vel.

Det er to konklusjoner man står i fare for å trekke for langt, her. Den første, i selve filmen: Vi vet at Lynvingen blir anklaget for noe han egentlig er uskyldig i. Det gir oss en sterk følelse av urettferdighet. Dette betyr ikke nødvendigvis at han er uskyldig i alt han kan anklages for. Det er ikke nødvendigvis urettferdig å fordømme noen for å ta loven i egne hender, selv om det er urettferdig å fordømme dem for det ene de ikke har gjort.

Men The Dark Knights kommentarer til vigilantens rolle hviler selvsagt mer enn dette ene sluttpoenget, det hviler på hele den utlegningen av moralske gråsoner og vanskelige valg som går igjen i handling, dialog, og dramaturgi gjennom hele filmen. Den andre konklusjonen man står i fare for å trekke for langt, bygger på fascinasjonen for moralske gråsoner. Det eksisterer en del av dem, og man kan bli fascinert av å oppdage dem, men fascinasjon er ikke det samme som innsikt.

At noen problemstillinger befinner seg i moralske gråsoner, betyr ikke at all moral er grå. At noen gråsoner er reelle, betyr ikke at alle påståtte gråsoner er det. Det finnes for eksempel situasjoner der det er vanskelig å finne klare svar. (Hvor går grensa mellom eggcelle og individ?) Det finnes kanskje også gjerninger man kan argumentere overbevisende for ut fra et moralsk fundament, og like overbevisende mot ut fra et annet (for Djengis Khan var det, i følge en av fantasyforfatterne våre, stor dyd i å slakte sine fiender) – ingenting av dette betyr at all moral er vilkårlig, eller at man med god samvittighet kan gjøre akkurat hva man vil.

I Gotham City ser vi at loven står maktesløs mot råttenskap og korrupsjon. Man kan, som flertallet, resignere – det vil være galt, man kan velge den sterke manns byrde, å sette seg over loven – det vil være galt. Her er vi i enda en moralsk gråsone: Noen ganger er det lett å se forskjell på rett og galt, men alt er så galt fatt at det ikke finnes noen riktige valg. Som skrivebordsmoralist vil jeg påstå at mangel på riktige valg i virkeligheten ofte er mangel på fantasi. Men i virkelighetens verden er fantasi og tid en knapp ressurs, og det kan godt hende at valget mellom to onder er det vanligste moralske dilemma av alle.

Men at man noen ganger velger noe galt fordi alternativet er verre, betyr ikke at man har gjort noe edelt valg. Man er ikke dristig, eller modig, bare avmektig. (I tillegg til at jeg, vel, rent personlig, tror at når man tvinges til å velge mellom gode midler og gode mål, så er det ikke nødvendigvis de gode midlene som må vike. Altså, at de ikke nødvendigvis blir helliget av aldri så gode mål - selv om en figur i en film personlig skulle ha noen sympatiske trekk.)

Noen ganger bør man stoppe opp og tenke. Andre ganger bør man stoppe opp og tenke over hvorfor man tenker.

Når man føler noe for et argument, er det lett å trekke konklusjonene over til lignende - men ikke identiske - områder. Moralske gråsoner er fascinerende fordi de er noe å tenke over. De er kanskje også betryggende fordi de betyr at alle disse moralistene kanskje ikke er bedre mennesker enn oss likevel (i virkeligheten er de kanskje verre). Men la ikke fascinasjonen over det tankevekkende og tankekrevende, forføre oss til å slutte å tenke! La oss ikke, i rusen over å gjenoppdage at noen ting ikke kan kalles hverken rett eller galt, glemme at noen ting etter alt å dømme kan det.

ITRAS BY

(Inneholder sterke scener.)

Hjemmesiden til spillet er her.

Spillet kan kjøpes for kr. 299,- her.

Lanseringsfest på Cacadou tirsdag 24. juni kl. 1700.

Ole Peder Giæver og jeg har laget spillet. Thore Hansen har laget tegninger.

Film: Beowulf

Beowulf er et gammelengelsk heltedikt, og engelsk nasjonalepos, som jeg ikke har lest. Men jeg har sett filmversjonen, som Neil Gaiman har vært med å skrive manus til. Jeg så den faktisk i dag.

Det begynner som historien om en skikkelig tøffing, som reiser fra sted til sted og dreper monstre, mest for å vise at han kan. Men etter å ha drept det litt stakkarslige monsteret Grendel, som ikke liker at andre fester og har det gøy, får han en langt vanskeligere utfordring å håndtere: Monsterets demoniske mor, i skikkelsen til en vakker kvinne. (Dette siste er tydeligvis noe de har funnet på i filmen.)

Selv om den helten vi møter i siste halvdel av filmen er eldre og klokere, og derfor passer bedre med moderne helteforestillinger, er han kanskje vel så interessant i begynnelsen av historien. Der er han lite ettertenksom, men både snarrådig og handlekraftig; en idealtype fra en litt annen tid. Men jeg blir likevel engasjert i ham, og det er det som er det interessante. Det kan hende at Gaiman skal ha noe av æren for dette. To av de tingene han kan godt er nettopp levende skildringer – av karakterer, og av mytologier. Han ser ut til å ha en forståelse av disse tingene, som gir seg utslag i subtile nyanser i beskrivelsene, som igjen skaper følelsen av å se på noe levende.

Jeg så også filmen i 3D-versjon, og for meg er dette første gangen jeg har sett noen bruke 3D-teknikker til annet enn å vise frem 3D-teknikker. Det vil si at innholdet som regel stod i fokus, at bare noen få av scenene var laget spesielt med tanke på teknikken. (Noen var det, og de var fine.)

Beowulf-filmen forteller en relativt enkel historie, som jeg levde meg godt inn i. Jeg ser den gjerne om igjen.