Om farlige og onde ideer

Hvordan kan man teste ut en påstand om at en idé er essensielt ond? Jeg begynte med å ville spørre twitter om det, men twitter vet desverre ikke hva jeg har i hodet mitt alltid - hva jeg mener med essensielt ond, eller for den saks skyld med å teste ut.

Jeg driver og leser om psykologisk essensialisme om dagen. Det er en måte å strukturere kategorier på, der kunnskapen som hører til kategorien er organisert rundt en kjent eller ukjent essens, en uunnværlig, definerende egenskap, som har vidtrekkende konsekvenser. 

I en sånn kategori vil et gitt eksemplar alltid ha en innvendig, kanskje ukjent  egenskap som 1) gjør det til et klart og tydelig medlem av kategorien, med lite eller ingen rom for tvil, og som 2) har en markant innvirkning på en del ytre, synlige egenskaper ved eksemplaret.

Essensen i seg selv kan ikke nødvendigvis måles.

Som et eksempel på en essensiell egenskap kan man se på DNA. Mitt DNA gjør meg utvetydig til et menneske. Jeg eksisterer ikke i noen gråsone mellom for eksempel menneske og sjimpanse (selv om det kunne vært kos noen ganger å være en bonobo). 

Mitt DNA gjør det ganske sannsynlig at jeg vil gå gjennom livet med nøyaktig ti fingre og ti tær, og en del mentale egenskaper. Sannsynlig, men ikke nødvendig - man kan bli og bør selvfølgelig bli klassifisert som menneske med flere eller færre lemmer enn normalen, og med ganske avvikende mentale egenskaper. 

Det jeg får når mitt DNA blir satt sammen av to andre mennesker sitt, er et potensial, bare, for å utvikle slike typiske menneskelige/pattedyraktige/virveldyraktige/osv. egenskaper.

DNA kan måles - i dag, fordi vi kjenner til det. Men ennå i dag har vi vanskelig for å si akkurat hvordan et strekk med DNA fungerer, nøyaktig hvilke trinn som ligger mellom oppskriften på et bestemt protein og utviklingen av et organ eller en tanke. Før moderne tid visste vi ikke en gang såpass - før Watson og Crick, før Darwin, Mendel. Men vi visste likevel at det fantes artsgrenser, og at noe i oss mennesker gjorde at vi var og ble mennesker og ikke sjimpanser.

At en idé skulle være essensielt ond, betyr med andre ord ikke at ondskapen i den nødvendigvis kan identifiseres, langt mindre måles og bestemmes. Det betyr bare - om "bare" det kan kalles - at den har et potensial for å lede til grusomhet og ondskap. 

Hvis vi følger den ideen, eller stilltiende godtar at andre følger den, løper vi en vesentlig risiko for at det går helt galt med samfunnet vårt. Det trenger ikke å gå galt hver eneste gang, det trenger ikke en gang å skje ofte. At det er essensielt betyr bare at kimen til det alltid ligger der.

Kanskje pratet om essensialisme egentlig kommer helt på siden. Har ikke noe å si for spørsmålet mitt. Bytt ut "essensielt ond" med et ord du liker bedre.

"Farlig".

"Fører galt av sted".

"Roten til alt ondt".

Eller kanskje jeg kan kalle det for overhengende negative konsekvenser. Ikke garantert negative, men såpass overhengende at de gjør hele ideen til noe negativt. 

Jeg har hørt om flere sånne ideer. Ting som folk sier at

STURLA STRÅMANN: Nei vent nå litt, Martin. Hvem er nå egentlig denne Folk, som flyr rundt og proklamerer sannheter du kan være uenig i?

Greit, greit. Jeg har ved ulike anledninger hørt en viss stråmann si, Sturla, 

STURLA STRÅMANN: at den-og-den ideen må motkjempes og skrives inn i glemmeboken straks for at det ikke skal gå aldeles galt med samfunnet vårt.

Men hva slags ideer snakker du om? Husker du noen eksempler?

STURLA STRÅMANN: Nja, det har jo blitt en del det. Sosialisme. Kapitalisme. Navngitte religioner. Eller religion som sådan. Eller darwinisme, eller ateisme. Rasisme. Eller pengeøkonomi. Eller forbruksmentalitet. Eller miljøvern.

(og når jeg ser mine egne eksempler slår det meg hvor godt de speiler hverandre, så jeg lurer på om det egentlig er vanlig, at hvis noen først tror at én idé er essensielt ond, vil noen andre tro at den motsatte ideen er det - og en tredjepart vil kanskje tro at de to motsetningene egentlig uttrykker én og samme onde essens, og ta til orde for en tredje idé, som de to første i sin tur enes om at er essensielt ond?)

STURLA STRÅMANN: Nå ble jeg veldig forvirra, Martin, særlig siden alle de partene du nevnte der er meg. Kanskje lurt å se nærmere på det det en annen gang, og så holder du deg til å utdype spørsmålet ditt nå?

Du har helt rett. (Ser du det, Sturla? Jeg gjør ikke så mye narr av deg som før.) Det jeg egentlig lurte på var jo Hvordan kan man teste ut en påstand om at en idé har såpass overhengende negative konsekvenser? Og nå har jeg satt mer eller mindre fingeren på hva jeg mener med ideer, og med overhengende konsekvenser.

Men gudene må vite hva jeg mener med "å teste ut"...

STURLA STRÅMANN: Hvaffornoattehvasadu, Martin?

At jeg får ikke grep om denne siste delen av spørsmålet. Hverken akkurat hva jeg snakker om å teste eller hvorfor jeg egentlig har bruk for det. Det er jo ikke som at Folk ikke har argumenter for disse påstandene, det er bare jeg som ikke helt klarer å holde følge.

STURLA STRÅMANN: Nei, ikke DET. Jeg mener da du påkalte gudene. Vet du ikke at religion er farlig, fører galt avsted, og virkelig er roten til alt ondt?

Å. Så jeg avbryter deg når du prøver å komme med et eksempel på hvilke argumenter jeg tror at folk pleier å komme med.

STURLA STRÅMANN: Nemlig. For at religion og på en måte antirasjonelt så logikk sier at religiøse ledere følger man jo blindt + tredveårskrigen og korstogene og ellevte september, og HITLER trodde jo på VELDIG mye rart. Og attpåtil er bordbønn en form for barnemishandling.

Og det der, det skjønte jeg innmari lite av. Det overbeviste meg ikke helt om at selve ideen om overnaturlige makter innebærer noen overhengende fare for ondskap.

STURLA STRÅMANN: Men nå har du funnet deg en skikkelig stråmann, Martin. Altså, du vet. Selv til våre samtaler å være. Det er jo ingen som argumenterer så ubehjelpelig på ordentlig.

Vet du hva? Der lurer jeg på om du ikke satte fingeren din akkurat i midten av problemet mitt. Parodien der oppe skulle ikke illustrere argumentene som sådan, men tvert i mot min egen forvirring. Det blir for mye for meg å ta inn.

Hva vet vel jeg om tredveårskrigen eller hvor mye folk stoler på religiøse ledere! Jeg forstår ikke strukturen i argumentene, jeg har slett ikke noe grep om faktaene folk mater meg med, så da blir det seende ut som den lille parodien over.

Ja, faktisk, Sturla. Jeg har jo en tommelfingerregel om det. Når noen argumenter ser ut som den rene parodi, bør man vurdere i det lengste om man kanskje kan ha misforstått ett eller annet avgjørende.

Og hvordan skal jeg nå teste ut andres påstander når jeg ikke en gang har greie på dem selv...

Hvordan skal jeg finne - nei, hvor skal jeg lete, mener jeg - etter den talende og umiskjennelige forskjellen som skiller essensielt onde ideer fra ideer man ikke trenger å bekymre seg for. Når selve essensen er skjult, og konsekvensene av den kan ta så mange former! Hva skal jeg se etter i historiebøkene, i teoretiske analyser, i de enkeltstående eksempler?

Du, jeg vet ikke selv hva jeg har i hodet mitt alltid, heller. Etterhvert som jeg får satt ord på spørsmålet, kommer jeg i tvil om jeg ville ha forstått noe særlig av svaret. Jeg må nok tenke meg om på egenhånd. Få ryddet opp i hva stråmannen min egentlig mener, når det høres ut som han snakker som det der. Gi gjerne føde til de tankene, jeg vet ikke om jeg kan svare for meg bare...

Jeg tror jeg må skrive mer om det her en annen gang.

Om hvorfor man ikke bør stole på ord

Jeg tror det kan ha en del med sårbarhet å gjøre.

Jeg prøver fortsatt å finne ut hvorfor jeg fikk følelsen av at noe viktig skjedde, da jeg fikk juling av min egen stråmann. Det skjedde som sagt i fjor vår en gang, og jeg har fortsatt ikke kommet til slutten av det.
Det jeg egentlig skrev på hadde kjørt seg fast. Det begynte med at jeg kom på et ord, som liksom skulle oppklare en problemstilling jeg hadde strevd med. Men jeg fikk ikke teksten til å passe rundt det, ikke en gang da jeg satte inn noen stråmannsreplikker. For første gang siden jeg fant ham opp gjorde Sturla skikkelig motstand. Jeg fikk på følelsen av at han hadde noe å lære meg, hvis jeg bare skrev hele diskusjonen vår til ende – kan man lære av å lese andres ting, må man jo ha desto mer å lære av å lese sine egne, tenkte jeg – men til enden kom jeg aldri. Om det lå noen lærdom der, så fikk jeg egentlig aldri taket på den.

(Jeg tror ordet kan ha vært partiskhet. Hva problemstillingen var har jeg mer eller mindre glemt. Jeg kunne gått tilbake til det der halvskrevne innlegget, men jeg tror ikke jeg ville skjønt det hvis jeg hadde det foran meg heller.)

Dette hadde skjedd så langt. Til jeg prøvde å ta det opp igjen for noen dager siden, men endte på samme sted. Jeg skrev meg frem til et punkt, og så sa det stopp. Tankerekken ble revet av. Slutten på forrige innlegg ser kanskje greit nok ut for leseren; for meg henger den løst der som en blødende halestump, med slintrer av pels og kjøtt… æææ, nå tar jeg kanskje litt hardt i.

Et ord hadde gitt meg startkraften i dette nye innlegget også. Jeg tror det var ordet "sårbarhet". Men jeg husker det ikke sikkert. Jeg har brukt finn og erstatt, og ikke funnet noen ord med bokstavene "sår" i seg en gang. Hvis det var noe om sårbarhet jeg la opp til må jeg ha rotet meg noe skikkelig bort.

Sårbarhet

Det ordet kom opp i tankene mine av en litt annen grunn. Jeg hadde diskutert livsfilosofi på twitter, min egen – som har litt å gjøre med å avvise livsfilosofien om positivitet – og mer å gjøre med å avvise de aller fleste livsfilosofier. Det må minst to eller tre filosofier til for å få plass til noe så omfattende som et liv, det er det jeg tror. Minst en av dem bør si noe om utilstrekkelighet og prioriteringer. Vi strekker oss etter for mye av det beste, det er det jeg tror. Men vi kan ikke strekke oss etter alt. Vi kan bare oppnå litt av det beste. Resten er sånn passe, vi er pent nødt til å finne oss i det, kanskje til og med prøve å sette pris på det.

Men hvordan får man til det? Jeg tror det har noe med sårbarhet å gjøre det også. Uten at jeg kan sette fingeren på hva… men derfra kom altså ordet sårbarhet…

Å diskutere med stråmenn er jo å gjøre seg usårbar. Reale stråmenn bare føyer seg som ingenting, de har et eneste formål med tilværelsen. De vil at vennen deres skal fremstå som sterk. Sterk og ubøyelig, uten et eneste hull i argumentasjonen, uten en eneste åpning for innsikt. Der har du en overkommelig livsfilosofi der, hvis du først skulle være ute etter noe sånt…

STURLA STRÅMANN: Men jeg er ikke sånn.

Nemlig, Sturla, du har masse mer krutt i deg. Det var noe sånt jeg oppdaget og som jeg prøvde å ta lærdom av… jeg ble jo sinna på deg husker du – i det innlegget jeg aldri fikk lagt ut. En befriende krangel kunne det blitt, hadde vi bare kommet som langt som til slutten.

Du, hvorfor gjorde vi ikke det egentlig? Hvorfor ble teksten bare liggende som en sementblokk? Og her om dagen, det løsnet da jeg tenkte på sårbarhet, men det rikket fortsatt bare litt på seg. Hvorfor stoppet det opp igjen?

STURLA STRÅMANN: Kanskje fordi du gjorde akkurat det samme som sist, Martin? Ikke før hadde du tenkt ut ordet sårbarhet, så tok du frem hele det gamle problemet igjen. Som om et skinnende nytt ord skulle gjøre jobben, selv om flere tusen ord allerede hadde kommet til kort.

- og der setter han meg på plass igjen, gitt. Ja. Jeg stoler kanskje for mye på sånne skinnende nye ord, og på verdien av

gode formuleringer.

Det er ikke så lett det der, å formulere noe man har i hodet. Man skulle tro det ville gå bedre. Kan man først tenke noe, må man vel kunne sette det på papir. Hvis ikke prøver man bare ikke hardt nok.

Men jeg har skjønt at det skjer en del med tanken når man prøver å sette fingeren på den – at den endrer seg i det man skal ytre den – at det ytre språket har forskjellige egenskaper fra det indre.

Nå ser jeg for meg en søt liten tanke som piler frem og tilbake, som jeg må stanse varsomt med pekefingeren for å få øye på hva den er for noe.

Så får man tatt det på kornet noen ganger, og så godt det kjennes! Så tilfredsstillende! Se på avsnittene rett over her – spillet mitt på ytringer og ytre språk, på det å sette fingeren på noe. Jeg liker meg med å trekke sånne linjer mellom begreper, og sammenfatte noe av et standpunkt eller en tanke selv om man jeg får taket på alt det uhåndgripelige.

Det samme gjelder sånne biter av argumenter jeg har hørt, likt, og forsøker å gjenskape nedslaget til, men uten at jeg husker grunnlaget så godt – som da jeg følte for å kritisere Avatar, eller si noe om samsvaret mellom virkelige grenser og de rare sosiale grensene i boka The City and the City – to blogginnlegg som ga meg mye bry før de ble liggende som uferdige sementblokker et sted.

Som da jeg skrev meg gjennom forsøk etter forsøk på en ordentlig innledning til masteroppgaven, med mange års psykologifragmenter i bakhodet. Men jeg fikk ikke taket på hva jeg egentlig prøvde å få sagt.

Jeg blir så knyttet til sånne frittflytende biter av sterkt språk. De gir meg fast grunn å stå på, en sjanse til å delta i diskusjoner om egentlig alt for komplekse ting, hvor jeg egentlig mangler alt for mye kunnskap. Jeg skyter dem ut som verbale meningsbeholdere, og blir lei meg og sint når de ikke blir ordentlig trodd på…

Upartiskhet er svaret, sier jeg. Men hva mener du med upartisk, vil Sturla spørre. Så svarer jeg: At man ikke er partisk vel. Og hva mener du med partisk, da? Jeg gir meg ut på en forklaring – men det viser seg at jeg ikke forstår upartiskhet så godt – like dårlig som spørsmålet jeg trodde jeg hadde funnet en oppklaring på. Derfor begynte jeg å krangle med Sturla, det vil si meg selv.

Mange ting jeg prøver å skrive, kjører seg fast når jeg blir sint og lei meg på den måten – på meg selv.

En Martin på kanten

Man hører ulike råd om hva man skal gjøre når det kjører seg fast med skrivingen. Ofte sies det at man skal gi slipp inntil videre – komme seg videre først, og gå tilbake og redigere etterpå. Det skal hjelpe deg til å holde skaperkraft skilt fra selvkritikk.

Men noen sier at du trenger selvkritikk for å skape… at det lønner seg å dvele når det stanser opp, finne ut av det der og da. Dvele en liten stund i hvert fall.

For meg stanser skrivingen oftest når jeg når ytterkanten av en skinnende god formulering. Fra den kanten skuer jeg ut over en dynge av halvtygde tanker. Jeg vakler på kanten av å innse at det er noe jeg ikke VEIT, noe jeg ikke SKJØNNER, noe jeg ikke har grep om I DET HELE TATT.

- og dit er jeg nødt til å bevege meg. Det er den eneste veien forover. Det eneste som er verdt å skrive om. Jeg må stå til knes i avsmak for mine egne mangler, bare vente på å få tak i det - for jeg kan ikke lete fra trygg avstand, jeg vet ikke hvor jeg skulle begynne. Der og da vet jeg ikke at jeg leter i det hele tatt, bare at frasene ikke bærer meg videre, så jeg faller utenfor enten jeg vil eller ikke...

Jeg kommer aldri til å lære

Og midt i denne billedlige greia har jeg kanskje endelig funnet konklusjonen min. Med en viss avsmak må jeg i så fall innrømme at jeg kan ha siktet feil hele tiden. Jeg finner ikke noen stor lærdom om jeg fortsetter aldri så lenge å kjekle med Sturla – ingen lysglimt som frigjør meg fra alle ord og fraser – for jeg må finne det ut på nytt gang på gang, det er ingen annen lærdom enn det.

Innsikter har sin egen livssyklus. Fra formulering til uvisshet til oppdagelse - men for å gjøre det nye kjent må vi formulere det i gamle former - så det tar aldri slutt. Vi må utsette oss for det samme gang etter gang, og vi blir aldri gode til det selv om vi kan bli bedre.

Men et valg beholder vi, det enkleste, så enkelt at det for mange ikke virker som et valg. Vi kan stanse der og da, fordi vi tror at vi har det. Gå ut i verden med alle de gode formuleringene. Vi vil ikke oppnå så mye, men vi kan gjøre det skarpt i diskusjoner.

Skal vi motstå et enkelt valg som dette, tror jeg, må vi dyrke frem visse egenskaper. Tvinge dem og holde dem ved like med tvang. Jeg tror mange oppigjennom har vært inne på noe sånt, jeg har blant annet skrevet noen ord om Sokrates. Jeg tror de egenskapene kan ha en del med sårbarhet å gjøre.

Et uferdig innlegg

Det ligger en sementblokk av et innlegg, fem tusen ord av et innlegg, og det er enn så lenge. Det ligger skarpt og kantete og venter på å bli gjort noe med. Men nå tror jeg nok det blir liggende der det sist ble sluppet, jeg tror det skal beholde sin form som usagt og uferdig.

I det står det om den store krangelen mellom Martin og Sturla Stråmann, jeg har ymtet noe om det i andre sammenhenger, der Martin viser sin svakhet og Sturla endelig har fått nok. Han ville ikke jobbe som skyteskive mer når Martin ikke visste bedre enn ham en gang. Man kan ha forståelse for det. Men nå har det gått snart et år, og Martin og Sturla har ennå ikke funnet tilbake til den gode tonen de hadde.

STURLA STRÅMANN: Du mener den gode tonen du hadde. Jeg satt jo bare der og tok i mot dritt. Og ikke prøv og gjem deg bak Martinnavnet Martin. Du er Martin og Martin er deg. Det har vært deg hele tiden.

Som man ser. Ikke så god tone.

Det ligger der og vil aldri nå frem til noen konklusjon, aldri nå lengre enn til selve krangelen – urørlig i tid som når man våkner for tidlig fra en drøm, en serie blir kansellert rett etter en cliffhanger, noen dør brått uten at man får gjort opp med dem (men Sturla lever heldigvis, og det gjør jeg og, jeg vil nesten mene mere enn på lenge).

Krangelen representerer en indre konflikt.

EN STEMME FRA UNDEN: Øh, ja? Hva ellers skulle den bety? Lavmål, Martin. Selvfølgeligheter. Og før du lurer så er ikke dette Sturla, den ferskvannsfisken. Nei det er meg, DISCLAIMERGNOMEN som bryter ut og sier i fra når du roter deg oppi noe du ikke vet om du står inne for. Det vil si omtrent alt du roter deg oppi, for du er så forbanna usikker på alt.

STURLA STRÅMANN: Og vet lissom bedre enn alle.

DISCLAIMERGNOMEN: Kjeften på deg, Sturla, din brente mandelmasse. Men du har rett, da.

Krangelen representerer en indre konflikt – som jeg skulle til å si før jeg ble avbrutt – mellom det å mene og det å tvile. Derfor kommer disclaimergnomen inn, den store tvileren.

DISCLAIMERGNOMEN: Eller tvilen selv, som han også kaller seg – men Martin, hvor lenge tror du du kan snakke deg bort med det sirkuset her? Du skulle fortelle om det innlegget som du aldri fikk skrevet ferdig.

Jeg vet, men jeg tør det ikke. Da ville jeg bare rote meg bort på nytt.

For det var sånn det skjedde. Jeg rotet meg helt bort. Midt under en diskusjon med meg selv kom jeg over dette helt glimrende argumentet, bare at når jeg prøvde å skrive det ned så fikk jeg aldri noe orden med det, og på den måten skjønte jeg at det var hult. Derfor vil jeg ikke gjenta argumentet, nå, for jeg får neppe noe mere orden på det enn før.

Men jeg kan fortelle deg at Sturla plutselig fikk overtaket i diskusjonen, og det ble jeg temmelig satt ut av. Jeg gikk tilbake og skrev en ny innledning, om hvor flau man føler seg når man må gi tapt for en stråmann, sin egen attpåtil. Det blir som å jukse når man spiller Ludo med seg selv, og så likevel tape. For å finne ut av den motsetningen gjorde jeg Sturlas overtak til et hovedpoeng i innlegget. Han skjelte meg skikkelig ut. Og jeg tok i mot. Jeg trodde vel at jeg hadde noe viktig å lære.

– for det ligger en lærdom der ute et sted. I skyggen av alle de sementblokkene av noen innlegg som jeg ikke kommer til å få gjort noe med, der ligger lærdommen, ute av syne

DISCLAIMERGNOMEN: og lytter til rislingen av en sommerbekk i solnedgang, Martin? Pass deg så du ikke blir kald på føttene av å vade gjennom disse metaforene, da kan du pådra deg forkjølelse og snyte ut av deg en snørrklyse av noe bullshit, for ikke å si bullgudmundsen-snot, and that's not

som man ser. Jeg har ikke lært så mye. Men jeg tar poenget til gnomen.

Jeg pleide å skrive… for å mene… for å formidle tingene slik jeg forstod meg på dem. Hvem har ikke lyst til det? Jeg ville gjøre bloggen til en fin og gjennomsiktig katalog, hvor hvert innlegg tok for seg en påstand, ga den en saklig behandling, slo fast en konklusjon, som jeg kunne vise til når jeg kom til neste påstand igjen, og på den måten skulle jeg legge ut mitt syn på verden.

Det gikk heller ikke så godt med Encyclopaedia Bullgudmundsen. Jeg hadde lister over innlegg, og uferdige innlegg, og noen fulltreffere og noen bomskudd av det som i det minste kom ut på bloggen. (Man burde unne seg flere bomskudd.) Jeg tror det måtte en mørk vinter og en fullstendig skrivestans til før jeg skjønte én av de tingene jeg senere begynte å krangle med Sturla om: At jeg forstår meg på mye mindre enn jeg tror.

Man tetter til hodet sitt med definisjoner man tar for gitt. Med resonnementer man har hørt ett eller annet sted, og blitt overbevist der og da, og så husker man den gode følelsen av å forstå noe, og glemmer resonnementet, og blir bare sittende med overbevisningen. Jeg prøvde å skrive om stereotyper i filmen Avatar, men jeg visste egentlig ikke hvilke stereotyper, eller om boka The City and the City og hva det sier om sosiale grenser, men jeg skjønner meg ikke så godt som jeg trodde på det heller…

DISCLAIMERGNOMEN: Nå surrer du, Martin. Tetter til hodet med definisjoner? Hva er det du vil frem til egentlig?

Pussig, det sier Sturla også. I det innlegget jeg aldri kommer til å skrive ferdig. Men nå vet jeg ikke om jeg blir ferdig med dette innlegget heller. Jeg har mistet slutten av syne – igjen. Jeg må slutte av innlegget før jeg roter meg bort på nytt enda en gang. Kanskje jeg tar opp tråden igjen en gang.

DISCLAIMERGNOMEN: NÅ? Det var da fryktelig brått.

Ja. Jeg slutter tvert her.

DISCLAIMERGNOMEN: Uten en skikkelig avslutning.

Ja. Det blir ikke noen god tekst av det. Men jeg tror jeg har godt av det jeg. Alle har kanskje noe å lære av å la de uferdige tankene ligge i friluft litt.

Martin og Sturla Stråmann krangler om religion

Sturla og jeg har det ikke så lett om dagen. Vi snakker nesten ikke med hverandre – og som du ser, det kommer ikke så mye ut heller. En pratmaker trenger sin stråmann, kan det virke som. Grunnen til at vi ikke snakker, vel, vi slåss ikke akkurat, men vi befinner oss i et personlig oppgjør. Noe jeg har skrevet på siden mai, så man skjønner jo at det tar sin tid. Men vi kommer oss jo gjennom det.

Men en gang i blant klarer vi da å dra i gang en samtale. Om religion, for eksempel. Sturla pleier jo å vekke meg sånn omtrent en gang i uka med en eller annen ateistisk frase han har plukket opp – rart det der, forresten, jeg tror jo ikke på noe gud jeg heller, så hvorfor skal jeg bry meg med ateistiske fraser? Og så er Sturla, som veksler mellom ravende overtro og beinhard ateisme, alt etter hva jeg irriterer meg over for øyeblikket.

Vel, i dag kom han med en han er veldig glad i, han har gjentatt den for meg mange ganger.

STURLA STRÅMANN: Martin, Martin, vet du hva jeg har funnet ut? Kristne er egentlig ateister.

Hvafforno?

STURLA STRÅMANN: Kristne er egentlig ateister.

Nå igjen? Det er tidlig på morran, Sturla! Men du er vel en morrafugl du – ser ut som du har fanget en mark til og med – eller spist en kanarifugl. Nei, nå må jeg slutte med disse amerikanske uttrykkene – tidlig på morran vet du, ække så sving på orda mine. Men du ser nå pokker så selvtilfreds ut.

STURLA STRÅMANN: Er det noe rart? Jeg har jo funnet et virkelig knusende argument mot de kristne. Altså ikke funnet på, da. Men jeg har funnet det selv. På blogg etter blogg. Skal du ikke spørre hva det betyr, da?

Hva skulle nå det være godt for?

STURLA STRÅMANN: Det betyr…

Jeg vet hva det betyr Sturla. Jeg leser blogger jeg også. Det betyr at den som tror på én religion avviser alle andre religioner, og derfor “er de ateister” med hensyn til alle andre religioner, og derfor er de egentlig enige med deg og meg, om at det ikke finnes noen gud i det hele tatt; de har bare ikke skjønt det selv.

STURLA STRÅMANN: Du får det til å høres så banalt ut. Det, som jo egentlig er en knivskarp innsikt. Et knusende slag mot de kristne, så vi ateister endelig kan få den anerkjennelse vi fortjener, og ikke bare bli trykket ned og holdt nede og tråkket på (nede på bakken) av den kunnskapsfiendtlige kirken som tror de har monopol på åndelig innsikt og – ehm, altså, ikke at det finnes noen åndelig innsikt, men dæven døtte, kirken tror de har monopol på den, altså.

Ateisme, Sturla? Du sier at de kristne egentlig er ateister…

STURLA STRÅMANN: Ja, de er jo ikke det sånn teknisk sett, da. De tror jo på gud. Men det er en måte å få i gang en diskusjon på, ikke sant. Så jeg kan slå til med det virkelig knusende spørsmålet: “Ja, hvorfor tror du på akkurat den guden da, og ikke på noen av de andre?” For det er jo bare blind tro, ikke sant. De elsker jo blind tro. Rasjonell tenkning er jo djevelens verk for de folka der. Bare se hvordan de tok monopol på all kunnskap i Middelalderen, ikke at det var så mye kunnskap å snakke om i Middelalderen, men dæven døtte, som kirken tok monopol på den altså.

La oss la det siste der ligge, med Middelalderen og rasjonell tenkning og sånn –

STURLA STRÅMANN: Men de kristne haaaaater jo rasjonell tenkning. (Og hvis du synes jeg for litt for ivrig nå må jeg minne om at jeg er en stråmann.) De haaaaater jo rasjonell tenkning. Så vil vel du trekke frem filosofiske tilnærminger til kristendommen, men de er i hvert fall ikke rasjonelle, for de bygger jo på premisset om at det er mulig for en gud å eksistere. Du kan ikke si noe fornuftig om guds eksistens på det grunnlaget der. Selvbedrag er det. Selvbedrag.

Okay, okay! La oss si at det er sånn, for nå i hvert fall. Så kan jeg være en ordentlig irrasjonell kristen og svare på argumentet ditt: “Jeg vet at Odin ikke finnes, for det har Herren sagt at han ikke gjør.” Eller Ba’al, da, eller Zevs, eller hva du nå liker.

STURLA STRÅMANN: Aha. Da kan jeg svare: “Men hvordan vet du at Herren finnes, da?”

Nå ser du i hvert fall ut som du har spist en kanarifugl – og likt det, altså, skulle jeg ha spist en kanarifugl med fjær og alt ville vel uttrykket mitt vært omtrent det motsatte… Men hvis jeg skal si noe tilbake… jeg må være en ordentlig irrasjonell kristen? Okay?

“Jeg vet det fordi han har sagt det også.”

STURLA STRÅMANN: Ha ha ha. Det er jo et sirkelargument. Ho ho ho ho ho. Nå ruller jeg rundt på gulvet i latter, altså.

Selvfølgelig er det et sirkelargument! Men det avslører meg vel ikke akkurat som ateist?

STURLA STRÅMANN: Jo, for jeg kunne ha sagt akkurat det samme om Odin.

Men i så fall ville vel ikke du akkurat avslørt deg som ateist heller… for da ville du jo trodd på Odin?

STURLA STRÅMANN: Men hvordan skulle vi ha avgjort hvem av oss som hadde rett?

Ja, ikke spør meg, jeg tror jo ikke hverken på Herren eller Odin. Men sett at jeg hadde sagt at “Enten eksisterer Herren, eller så eksisterer Odin, eller så eksisterer Ba’al, Zevs, Allah, Visnhu, Spaghettimonsteret, osv, osv…”, med andre ord: “noe guddommelig eksisterer”, og du hadde svart:

STURLA STRÅMANN: Det kan det ikke gjøre, for det er jo mye guddommelig som ikke eksisterer.

Nemlig. La oss prøve på noe annet. Jeg sier: “2+3 er enten likt med 4, 5, 6, 7, osv, osv,” med andre ord: “Ett eller annet tall er likt med 2+3”, da må du svare:

STURLA STRÅMANN: Det kan det ikke være, for det er jo mange tall som ikke er likt med 2+3… hvah? Hva sa jeg nå? Æsj, nå legger du sånne dumme ord i munnen på meg igjen. Det blir jo ikke det samme i det hele tatt. Det er ingen gode argumenter mot at 2+3=5, men masse gode argumenter mot at en bestemt gud eksisterer!

Det kan godt være, men du har ikke kommet med noen av dem. Du har bare argumentert for at ingen guder eksisterer.

STURLA STRÅMANN: Men det er jo samme sak!

Hvordan vet du det?

STURLA STRÅMANN: Fordi det er så mange guder å tro på, at hvorfor skulle den ene være den rette?

Men det er så mange tall å sette to streker under, så hvorfor skulle det ene være det rette…

STURLA STRÅMANN: Det blir ikke det samme! Det er noe du overser, Martin.

Kanskje… jeg vet jeg overser ting rett som det er… men kan ikke du fortelle meg hva, i så fall?

STURLA STRÅMANN: Selvfølgelig ikke. Jeg vet jo ikke mer enn det du vet. Men jeg vet at du ikke tror på noen gud, så jeg skjønner ikke hvorfor du på død og liv skal argumentere for noen guds eksistens.

Men det gjør jeg heller ikke. Jeg snakker bare om argumentene mot. Jeg er med på at jeg ikke vet om noen grunn til å tro på Herren fremfor Odin, og jeg er med på at jeg ikke vet om noen grunn til å tro på noen gud i det hele tatt. Men jeg kan ikke se at de spørsmålene egentlig går ut på ett: Om noe eksisterer i det hele tatt – og hvordan det i så fall tar seg ut. Jeg skjønner ikke at det skal være det samme.

STURLA STRÅMANN: Men du driver jo bare med flisespikkeri! Hakker løs på argumentene, når du egentlig er enig i konklusjonen. Du burde bruke tida på noe annet…

Nja, jeg vet ikke… man trenger vel ikke være slepphendt med argumentene sine bare fordi om man har rett?

STURLA STRÅMANN: Jeg tror ikke vi kommer noen vei med dette her nå, jeg.

Det, det tror jeg egentlig du har rett i, Sturla… For vi har det som sagt ikke så lett om dagen, kjære leser. Sturla ser ut til å ha vokst opp litt, han gir seg ikke så lett mer, han er mindre underdanig… Litt ukarakteristisk for en stråmann, men det gjør ham sikkert godt i lengden. Og han er jo min venn, så jeg vil ham jo godt…

STURLA STRÅMANN: Og kanskje gjør det deg også godt i lengden, Martin?

Å ha det bedre enn Harry Potter

Under morgenkaffen utbrøt en på nabobordet sin irritasjon over Ketil Bjørnstad, som denne gangen skal ha uttalt at "Harry Potter formørker barnas hverdag", eller om det var tilværelse. Jeg har ikke avisinnlegget og gjengir etter hukommelsen.

- så jeg risikerer kanskje å gjøre Ketil Bjørnstad urett, siden han kan ha stått ting i innlegget som setter uttalelsen i et annet lys. Faktisk når jeg googler litt ser jeg at selve innlegget nevner Harry Potter bare i forbifarten (selv om et skremmende bilde av Voldemort blir brukt som illustrasjon) – det er i et svar til Bjørnstad at han blir tillagt den påstanden om å formørke. Det var sikkert det svaret de på kafeen satt og leste. Ikke at jeg er enig med Bjørnstad, jeg er mer enig med svaret, men jeg kan jo ikke akkurat sitere ham på noe motstanderen hans har tillagt ham.

Så da må jeg vel i stedet rope på –

– og nå som jeg hadde det så fredelig her, eneste støyen er bygningsarbeiderne utenfor som skramler rundt med de digre containerne sine, men til sammenligning, å, så fredelig, for nå kommer –

STURLA STRÅMANN: Martin, Martin! Vet du hva jeg har funnet ut? Du vet de filmene om Harry Potter? De formørker barnas tilværelse.

Akkurat ja, der har vi ham ja. På tide at du stakk hodet opp igjen. For det er tiden for å snakke om brutalitet i media, er det ikke, Sturla? Akkurat som vi må snakke om frimurerlosjens skumlerier, og om likheten mellom massemordere og seriøse politiske partier. Alt dette må vi snakke om når vi først har fått sjansen, når vi er konfrontert med en hendelse så grusom at den har plass til de fleste av våre forutgående antipatier.

Og i media finner vi både lidelse og brutalitet, det er mørke saker. Og Harry Potter-bøkene er kanskje ekstra lunefulle, fordi de starter så koselig, men så begynner folk å dø. (Vel, koselig og koselig, de starter med et dobbeltmord, men det blir ikke direkte skildret før mye senere.) Barna blir narret inn i en fiksjonsverden hvor folk etter hvert begynner å lide og dø.

Men for en del barn er kanskje ikke dette så nytt… Det er jo barn som har verre ting enn foreldreløshet og hanskes med. Og som egentlig har tyngre ansvar som de må aksle enn kampen mot en guffen superskurk – i det minste ut fra en subjektiv opplevelse –

Det er vel heller ikke alle som har ressursene til Harry Potter, store ressurser kan de nok ha, men det er ganske få som er genier som ham, enten det gjelder hjerterom eller talent.

Jeg tenker at det er en del ren og meningstom brutalitet i media, og så er det ting som er brutalt meningsfulle, man bør i det minste ha øye for denne ganske store forskjellen.

Og den ideen om den lyse barndommen, hvor sola skinner og ingen skygger truer (noe som ikke er smør på flesk, men strengt tatt en motsigelse, for det er vel de sterkeste lyskildene som kaster de mest fremtredende skyggene), hvor ingen kinofilmer formørker – så er den heldigvis sann for de fleste av oss, i hvert fall her til lands. Man har sine tøffe tak, alle har sine tøffe tak, men ikke så man må misunne Harry Potter. Å være særingen i klassen som nesten daglig leverer raseriutbrudd til de andres forargelse og underholdning, for eksempel, er nok ingenting mot å få alle man er glad i revet bort av Mørkets fyrste. Barndommen er helt grei i de fleste tilfeller.

Men jeg vet ikke om den er så skjermet i utgangspunktet? De som har en helt grei barndom vet godt at det finnes folk som har det vondt, bekymrer seg for det helt av seg selv, bekymrer seg kanskje ekstra for barn som har det vondt, verre enn Harry Potter. Er barndommen faktisk, og bør den være, kan den i det hele tatt være, en bekymringsfri tid på jord?

Nå har det vært så mye å bekymre seg for de siste ukene at jeg gjør lurt i å hoppe ned fra talerstolen litt. Å ta vare på barna etter udåden på Utøya har vært en hovedoppgave for mange. Det har blitt sagt mye godt om det. Gode råd, og gode beretninger. Selvfølgelig skal ikke barn måtte ta all lidelse og elendighet innover seg. Selvfølgelig har de mindre vern mot verden på egen hånd. Og selvfølgelig skal man få ha noen illusjoner som barn.

Det er… jeg skrur meg kanskje opp på min egen tankeverden, kan miste gangsyn… men det med positivitet og illusjoner, galopperende optimisme, man vil ha sin vidunderlige nye verden, sin beste av mulige verdener, og kan man ikke få det får man hvert fall kreve at omgivelsene er med på å late som – som jeg har vært opptatt av i de siste årene – skjønnmaling. Skjønnmaling i kontrast til det fæle, skjønnmaling som ringeakt for det fæle og for de som må oppleve det… Barna som har det verre enn Harry Potter…

Kanskje er det ikke noen motsetning. Rådene jeg snakket om har jo mye gått på at man nettopp ikke skal skjønnmale. Man skal skjerme og beskytte, men det er noe annet. Regulere informasjonsstrømmen. Slå av TVen så lenge blodet flommer. Det er noe annet. Det er noe annet enn å ikke lage film av Harry Potter også. Rådene har gått på at man skal snakke med barna, trøste, men også lytte til dem, lage sammenhenger for dem. Kanskje nettopp det skjoldet man mangler som barn, nok erfaring til å lage sammenhenger for ting. Og det synes jeg er ganske forenelig med fortellinger som er vonde, men også meningsfulle. For de av oss som har hatt en ålreit barndom er saken ikke den at vi har sluppet smerte. Men vi hadde noen varme og myke fang vi kunne krype opp i etterpå.

Blodspruten i en del underholdningsgreier skiller seg som sagt ganske vesentlig fra Lord Voldemorts grusomhet i Harry Potter, og jeg skal ikke gå inn på hvor skillet går, for det kan være subtilt og det kan være subjektivt. Og jeg skal ikke gå i gang med noen sensurdebatt heller. Jeg skal avslutte med å si noe om de fortellingene jeg i hvert fall ikke synes man skal reise fanen mot.

Ondskapen i gode barnefortellinger – vi har snakket om Harry Potter, men det blir kanskje lettere å svelge hvis jeg nevner forfattere som Roald Dahl, Astrid Lindgren? Den gjør noe annet og mye mer enn å fenge, den utfordrer, den utfordrer barn til å ta stilling, til å ta stand, til om jeg tør si det, elske. Både barna som har det bedre enn i bøkene, og de barna som dessverre har det verre. Det er det vi alle blir drevet til i gode fortellinger, vi blir tvunget med i karakterenes valg. Skal jeg bruke et ord om det må det være ikke formørkelse. Det må tvert i mot være opplysning, i sin beste, mest moralske forstand.

Stråmannbrenning

Denne dagen er det en britisk tradisjon at man brenner strådukker på bålet. Dukkene representerer kruttkonspiratøren Guy Fawkes, som for noe over 400 år siden ikke fikk til å sprenge det britiske parlamentet i luften. Forsøket hadde bakgrunn i konflikten mellom katolikker og protestanter, og var tydeligvis alvorlig nok til å bli husket i århundrer etterpå.

Selv er jeg verken katolikk, protestant, eller britisk, så jeg bryr meg ikke noe særlig om Guy Fawkes. Men det er likevel noe med det. Å brenne dukker av strå.

STURLA STRÅMANN: Hei, vent nå litt. Jeg tror ikke helt jeg liker det her.

Nemlig. Jeg synes det er litt for mange stråmenn ute og går. Ikke fordi jeg moraliserer over det, ikke så mye fordi de er ufine virkemidler og alt det der. Ofte tror jeg ikke en gang de er tilsiktede. Men vi har en tendens til å la stereotyper av folk vi er uenige med, og vi har en tendens til å undervurdere sjansen for at de faktisk har lagt en god del tanke i sine standpunkt. Og dette fører til at man snakker dårligere sammen, som noen ganger kan være helt greit, og andre ganger kan være litt synd.

Uansett synes jeg man kan bruke denne dagen til å sette fyr på en del stråmenn.

STURLA STRÅMANN: Hæ? Hva? Sette fyr på HVAFORNO?

Å, Sturla, da. Ikke på ordentlig, skjønner du. Bare symbolsk.

STURLA STRÅMANN: Ja… ha?

Nei, jeg tenkte at vi kunne samle opp noen stråmenn på siden her, også før kvelden er over si noe sånt som VOOOOSJ. Bare for å vise at nå er de ute av verden for en stund. Men ikke du da, Sturla. Du er en hyggelig stråmann, du.

STURLA STRÅMANN: Å, jo, vel. Man gjør da sitt beste.

Vel, jeg tenkte jeg skulle bidra med et par stråmenn selv, og så se om det dukker opp noen flere i kommentarfeltet. Jeg har en sånn ti-tjue lesere, forteller google-statistikken meg, og noen av dem har kanskje også noen stråmenn de vil bli kvitt. Men man bør passe på kanskje, så man ikke er alt for forurettet, og ikke bare skaper nye stråmenn i forsøket på å bli kvitt de gamle. En god idé kan jo være å legge ut stråmannversjonen av standpunkter man egentlig er uenig i.

STURLA STRÅMANN: Ok. Så hva er dine bidrag?

To stykker. De som vil bruke mer kvantitativ metode i samfunnsvitenskapene (og de er jeg enig med), og de som mener at sannhet må sees på som noe relativt (de er jeg ikke så veldig enig med).

La oss gå i gang:

POSITIVISTEN
Hei. Jeg synes at samfunnsvitenskapelige påstander skal prøves ut med kvantitative metoder før man hevder at de sier noe allment om verden. Dette mener jeg fordi jeg er positivist. Jeg har en naiv tro på at alt kan måles og veies – og det mener jeg rent bokstavelig. Kjærlighet for eksempel, det kan faktisk suges ut av forsøkspersonen med en sprøyte, puttes på en skålvekt, veies, og sprøytes inn igjen. Enten det, eller så finnes ikke kjærlighet. Det tror jeg på, det er så kørka jeg er. Og hvis noen sier meg at jeg ved å forske på samfunnet både tar del i det og vil forandre det, bare ler jeg av dem, for jeg er trygg i min opphøyde posisjon på kunnskapens tinder. Jeg er hevet over dere alle, ha ha ha.

RELATIVISTEN
Hei. Jeg er en relativist. Det er jeg fordi jeg er litt naiv, og synes at toleranse høres koselig ut. Det er undertrykkende å være uenig med noen. Derfor sier jeg at alle sannheter er relative. De eksisterer bare i den subjektive bevissthet, og bare innenfor den spesielle situasjonen de erkjennes i. Noe jeg synes er litt koselig er at dette også gjelder verdier. Det som virker rent barbarisk for meg er det egentlig ikke, det har full gyldighet i sin egen kulturelle kontekst. Hvis noen sier at de regner utstrakt tortur av kattunger som et gode tar jeg med en pose popkorn til neste torturkveld og gleder meg over hvor åpen jeg er. Så gjennomført ond og følelseskald er jeg faktisk. Det som er litt rart er at jeg slett ikke skjønner paradokset i denne ekstreme formen for relativisme – at den også rammer relativismen i seg selv, og at jeg derfor ikke har noe grunnlag for å mene at andre bør innta samme holdning. Ja, det er egentlig pussig, for det er ikke akkurat noe som er vanskelig å få øye på. Men hei, alt er relativt, så det spiller kanskje ikke noen rolle.



Der har du dem, positivisten og relativisten. Jeg tror ikke at noen av dem eksisterer. Jeg tror relativisten, uenig som jeg er med ham, har tenkt et par skritt lengre enn dette, og jeg tror at positivisten ikke har noe påfallende nærvær i samfunnsvitenskapene i dag. Kvantitative metoder er ikke synonymt med positivisme. Senere i kveld tar Sturla og jeg en fyrstikk og setter symbolsk fyr på disse rare fyrene. Etterpå klarer vi kanskje å glemme dem for en stund. Er det noen som har flere til meg?



Oppdatering: Ser ikke ut som det kommer noen fler, så da får vi nøye oss med de to vi har. Postivisten, relativisten: VOOOOSJ. (Kanskje vi kan få litt fyrverkeri også?)

Latskap

På forsiden av gårsdagens VG sier Kari Jaquesson at ”feite er late – ikke syke”. På innsiden av dagens VG kan det hende hun sier noe mer nyansert. Men jeg synes uansett det er en overraskende uttalelse fra en slankeekspert. Hvis overvekt skyldes latskap, er det overflødig med slankeråd. Råd er en tilførsel av kunnskap, ikke en tilførsel av vilje. Så hun legger kanskje noe annet i latskap, enn at man bare ikke gidder…

Selv skal jeg ikke spekulere i om overvekt skyldes latskap, kunnskapsmangel, psyke, genetikk, eller noe helt annet. Litt fordi jeg ikke har satt meg inn i litteraturen. Mest fordi jeg mistenker at det kan ha mange forskjellige slags årsaker, inkludert alle jeg var inne på. Jeg tror det er et område hvor forenklinger lett blir for enkle. Jeg er mer interessert i latskap generelt.

Problemet mitt med latskap er man for lett kan forveksle det med andre grunner – når det er saker folk ønsker å gjøre, og kanskje til og med er motivert for å gjøre, men som de av en eller annen grunn ikke klarer. Det kan være avmaktsfølelse eller utrygghet, det kan være at man ikke ordentlig har lært hvordan, det kan være andre grunner, og de synes ikke nødvendigvis på utsiden.

Man kan jo (som min venn Sturla Stråmann formulerer det, mens han ligger i sofaen og gjør iherdige situps) lure litt på nå dette egentlig er så interessant. "Folk får ta ansvar for eget liv. Man kan ikke bare forstå alt ihjel heller."

Det er jeg ikke bare uenig i. Alt har strengt sine grunner, og mange av dem kan man gjøre noe med. Heller ikke er det nødvendigvis galt å oppfordre folk til hardere innsats. Noen ganger er det meningsløst, fordi det ikke er innsatsen det skorter på. Noen ganger kan det (nettopp av den grunn) være provoserende, andre ganger skape enda mer avmakt. På den annen side kan man også utrette det motsatte: Med litt finfølelse, kan en oppfordring om å ta tak i ting nettopp være det som styrker innsatsviljen. ”Kom igjen, dette klarer du,” er liksom noe annet enn ”døh, skjerp deg’a, alle klarer vel det”.

Forståelse leder ofte også til løsninger. Hvis mangelen på tiltak skyldes at man er redd, kan man gripe det an på en tryggere måte. Skyldes det at man ikke vet hvordan, kan man få en antydning om hva man trenger å lære. Da kan for eksempel helseråd komme til nytte.

Latskap er et innviklet begrep, men likevel er det lett å ty til. Trekker man inn flere forklaringer blir det mer krevende. Utbyttet blir til gjengjeld større. Det tar både tid og tankevirksomhet, men såpass synes jeg egentlig man får gidde.

Unntakstilfeller

Min venn Sturla Stråmann forsøker stadig å overbevise meg om at det er mer. Han kommer løpende med historier som skal bevise eksistensen av et eller annet overnaturlig. Vel, overnaturlig og overnaturlig, i hvert fall eksistensen av ting den såkalte vitenskapen rynker på nesen av. Som for eksempel rasling på loftet (som skal skyldes spøkelser), eller merkelige lyspunkter på himmelen (som skal stamme fra romskip). (Mens jeg har skrevet på dette innlegget har også ting som klarsyn og helbredelse hatt en viss plass i media.) Når jeg ikke kan komme med noen god forklaring på disse tingene gnir han seg i hendene og hopper opp og ned, og roper

STURLA STRÅMANN: Ha. Der kan du se. Vitenskapen kan ikke forklare alt. Det er mer, mer, Martin. Mer.

Han er litt irriterende når han holder på med dette. Men det forhindrer ikke at han egentlig har rett. Samme hvor gode modeller vi måtte ha av virkeligheten, vil det antagelig alltid finnes hendelser som ikke passer inn i dem.

STURLA STRÅMANN: Hvaforno? Si meg hva, hæ, hæforno? Enig? Men… du… og… vitenskap… men… Er du enig? Du? Med meg?

Joa. Alle modeller er til en viss grad forenklinger av virkeligheten. For å lage oss noe begrep om hva som skjer rundt oss må vi velge hva vi skal fokusere på, og ved å velge en forståelse, vil vi alltid velge bort en annen. Det vi kaller vitenskap er en familie med metoder for å gjøre de beste valgene i så måte. Men det er likevel valg, og enkelte ting vil nødvendigvis måtte falle utenfor. La oss kalle dem… unntakstilfeller. Det som er for sjeldent eller usannsynlig til at det er enkelt å fange det opp, det som er for rart eller uvesentlig til at det er bryet verdt, eller det som rett og slett må være uforståelig, fordi det ikke er den måten vi har valgt å forstå verden på.

STURLA STRÅMANN: Og du regner opplevelsene mine inn blant disse unntakstilfellene? Raslingen på loftet? Lyspunktene på himmelen?

Ikke nødvendigvis. Det kan også være helt normale ting. Vinden, treverket som utvider seg, hva vet vel jeg? Det er vanskelig på stående fot å forklare enkelthendelser, selv de gangene det er en god forklaring. Vel, jeg tror at som regel er det en god forklaring. Men enkelthendelser er så sammensatte, det er ofte så mange faktorer som spiller inn, så det blir bare søkt når man prøver å forklare det. Særlig når man ikke har noe kunnskap på området, eller kjenner til detaljene. En som vet mye om treverk, kan greie ut om hvordan det høres ut når man er alene hjemme om kvelden. Jeg kan det ikke. Det vil høres ut som tafatte argumenter om jeg forsøker.

STURLA STRÅMANN: Men du innrømmer altså at de finnes? Ting vitenskapen ikke kan forklare?

I hvert fall hvis jeg tenker riktig om begreper og modeller. Men ikke bli alt for entusiastisk av den grunn, da. Det er nemlig ingen grunn til å tro at spøkelser eller romskip har noe med saken å gjøre. Uansett hva disse begrepene viser til, kan det ikke være snakk om unntakstilfeller.

Unntakstilfellene vet man pr. definisjon ingenting om. Poenget er at de ikke passer inn i noen eksisterende modeller. Men når man kaller noe for et spøkelse, eller et romskip, eller hva det måtte være, tar man utgangspunkt i mange flere antagelser enn som så. Bare i å i det hele tatt gi noe et navn, ligger en antagelse av at det er for hyppig til å være et unntakstilfelle. Og hvis man tillegger det egenskaper utover det man har observert, er det ikke lenger for flyktig til å kunne testes ut av vitenskapen. Eller for å si det på en annen måte: Unntakstilfeller er unntakstilfeller fordi de ikke lar seg forklare. Og det dreier seg da om alle typer forklaringer, konvensjonelle så vel som alternative.
Alternative forklaringer har attpåtil det som veier mot seg, at de i egenskap av å være alternative, strider mot alt annet man vet om verden.

Raslingen på loftet kan med andre ord godt være treverk som rører på seg – det er en liten mulighet for at det går som unntakstilfelle – men det er en enda mindre mulighet for at det skyldes et spøkelse, eller noe annet som visstnok skal finnes overalt men som man bare ikke har kunnet dokumentere ennå.

STURLA STRÅMANN: Æhh, jammen, jammen… man kan jo aldri vite… det kan jo være et spøkelse likevel…

Nå synes jeg du faller litt fra hverandre, Sturla. Jeg skjønner at du er skuffet, men jeg er redd det bare er til å slå seg til ro med: Det finnes ting i denne verden som den overtroiske ikke kan forklare.

STURLA STRÅMANN: Ja, okay. Men det finnes i det minste mer.

Spådomskunst

STURLA STRÅMANN: Martin? Martin Martin Martin?

Uhm… ja?

STURLA STRÅMANN: Har du fått med deg at en blekksprut i Tyskland har vært i verdens søkelys de siste ukene? Fordi den klarte å gjette riktig vinner syv VM-kamper på rad?

Ja, men jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe særlig om det. Stakkaren er allerede behørig gjort narr av alle som gjør narr av sånt. Dessuten er fotball-VM over.

STURLA STRÅMANN: Men er det ikke fascinerende? Bare tenk deg om. Er du klar over hvor lett det egentlig er å gjette vinneren av syv kamper på rad? Det er så lett at til og med det å regne det ut er lett. Jeg mener, selv jeg klarer det. To alternativer, enten eller, 50% sjanse hver gang. Hvis du bare gjetter på utfallet helt tilfeldig, har du en hundreogtjueåttendels sjanse for å få rett. Og hvis andre faktorer spiller inn blir sjansene enda større. Kloke Hans-fenomenet kan for eksempel godt ha noe med saken å gjøre.

Ja, jeg vet alt dette…

STURLA STRÅMANN: Og så er du ikke imponert?

Nei. Jeg er snarere forvirret.

STURLA STRÅMANN: Forvirret? Hvorfor det?

Du er jo en stråmann, mann. Jeg er ikke vant til at du snakker så fornuftig.

STURLA STRÅMANN: Hehe, jo, takk for det. Men hør altså her. En hundreogtjueåttendedels sjanse for å treffe, betyr at hver hundreogtjueåttende spådom, sånn i gjennomsnitt, burde være riktig. Og det må da være flere spådommer enn som så der ute? Jeg mener, når vi regner med både mennesker og dyr? Og for alt jeg vet også lykkehjul, saueinvoller, skitne kaffekopper, fotballeksperter, you name it. Av tolv hundre spådommer, på verdensbasis, bør det være ti som slår til. Eller, pluss-minus en del. Men mer enn bare en. Av tolv tusen spådommer, på verdensbasis, bør det være hundre som slår til. Ikke sant?

Jo?

STURLA STRÅMANN: Så hvorfor har vi ikke hørt om flere av dem?

Unnskyld?

STURLA STRÅMANN: Hvorfor har vi ikke hørt om flere av dem? Hvis ren tilfeldighet skulle tilsi at et titalls, nei, hundretalls, håpefulle sannsigere der ute burde treffe blink, eller for å si det sånn, sette inn en fulltreffer: Hvorfor har vi ikke hørt om dem?

Vel, kanskje fordi…

STURLA STRÅMANN: Når noe avviker nevneverdig fra det man skulle forvente ved tilfeldighet, er den vanlige å tenke at det er en grunn til det? Ikke sant? Ikke sant?

Jo, men det er vel helst…

STURLA STRÅMANN: Jeg skal si deg hva grunnen er, jeg. Fotballresultater har noen underfundige egenskaper ved seg som gjør at folk systematisk må spå feil om dem. Blekkspruten Paul er bare unntaket som bekrefter regelen. Det er den eneste logiske forklaringen.

Vel, kanskje ikke den eneste… kan jo være noe med hvem som får medieoppmerksomhet og ikke…

STURLA STRÅMANN: Tull og tøys. Og vet du hva det betyr videre? Det er mer mellom himmel og jord, Martin. Mer mellom himmel og jord.

Mer enn hva?

STURLA STRÅMANN: Mer. Mer enn sånne sneversynte vitenskapstryner som deg er klar over. Mer enn vitenskapen kan forklare. Når vitenskapen sier at noe ikke finnes, så tar den feil! Alt det andre vitenskapsfolk har ledd av? Fra spøkelser på loftet til den magiske kraften i positiv tenkning? Alt må være sant, alt, nå som vitenskapen endelig har meldt fallitt

Ah, der var stråmannvennen min tilbake igjen. Men vet du hva? Det finnes antagelig bedre forklaringer enn som så, men vet du hva? Det er ikke så farlig. Du har uansett rett i det viktigste. Fremtiden kan være vrien å forutsi noen ganger.

STURLA STRÅMANN: Du verden, gir du deg? Du? Det hadde jeg ikke ventet.

Nei, der kan du se. Skal vi finne på noe annet?

Det kan lønne seg å være snill

Min indre stråmann har nå fått en stemme og et navn. For å ta pulsen på hverandre har vi hatt en diskusjon om gode verdier. Sturla Stråmann prøver entusiastisk å overbevise meg om fortreffeligheten av å være snill. Nå er jeg jo ikke uenig i at det kan være fint, men jeg er likevel nysgjerrig på hvor han tar entusiasmen fra. "Jo," sier han…

STURLA STRÅMANN: Jeg har personlig foretatt en undersøkelse hvor jeg en gang for alle har bevist at noe så snilt som å hjelpe gamle damer over gata fører til lavere blodtrykk, høyere endorfinnivåer, kulere jobbtilbud, senere død, og tro det eller ei, 40% færre hull på sokkene.

Dette er selvfølgelig en parodi, jeg diskuterer tross alt med en stråmann. Men også i virkeligheten forskes det på hvordan verdier fører til helse, eller andre personlige fordeler. For eksempel fører delt husarbeid som vi tidligere har vært inne på til mere sex. (Det er for øvrig mye, eller i det minste google, som tyder på at sex i seg selv kan være sunt.) Snillhet fører til nedsatt risiko for tidlig død, i det minste hos eldre, jf nederst i dette avsnittet. I følge denne bokomtalen er et litt annerledes verdisett, jaget etter nytelse, også bra for helsa. Og jeg mener, uten å ha ført statistikk over det, at helsegevinster rett som det er har blitt listet opp i forbindelse med det ene eller andre av verdier, i psykologien.

Hvis det er helse man vil vite mer om, er jo dette vel og bra. All informasjon er av interesse, som i forskning ellers. Men er man opptatt av å fremme verdier, bør man kanskje argumentere ut fra andre ting. I tillegg til er at er-og-bør-slutninger vel alltid er problematiske, er helse og prestisje kanskje særlig tvilsomme som moralske argumenter.

STURLA STRÅMANN: Er det det? Kan man ikke ha det godt og være god på samme tid?

Jo, selvfølgelig kan man det. Det er jo ikke noe galt i det når det som er riktig å gjøre også er bra for deg. Tvert i mot, det er jo flott, det. Det er bare ikke alltid man er så heldig. Noen ganger koster det å gjøre de riktige valgene. Det blir de ikke mindre riktige av. Prinsipper trenger ikke å koste, men det er når det koster at vi trenger prinsipper.

STURLA STRÅMANN: Greit nok, så det er mer ved saken enn bare hva man kan tjene på det. Men det er da ikke noe grunn til ikke å drive med forskningen?

Nei, men det er grunn til å tolke den med en viss forsiktighet. Og det er ikke bare det, det er noe med selve forskningsprosessen også. Når man forsker på noe man setter høyt, er man gjerne ekstra motivert for å finne svar, og det er ofte ikke så lang vei fra det man ønsker å finne, til det man faktisk ender opp med. (Jf det psykologien kaller bekreftelsesbias.) Det fører vel sjelden til rent illusoriske forskningsresultater, sannsynligvis er det noe i koblingene mellom god oppførsel og langt liv og så videre. Men de kan fremstå som større enn de er… og man kan bli sittende med et litt snevert bilde av saken.

Hvis du begynner å gjøre din del av husarbeidet kan du for eksempel komme til å pådra deg belastningsskader, uten at forskningen nødvendigvis berører dette. Lever du for hardt etter nytelsesprinsippet kan du, om helsekonsekvensene er mer positive enn folkelig visdom vil ha det til, likevel for eksempel kunne pådra deg et tilfelle av sosial isolasjon. Og hjelper du stadig gamle damer over gata risikerer du å slite ut skoene dine. Og da nytter det vel fint lite med færre hull i sokkene.

STURLA STRÅMANN: ok, ja vel, jeg hører deg. Så du er med andre ord mot å hjelpe gamle damer over gata?

Nei. Det er jo det jeg nettopp har sagt.

STURLA STRÅMANN: Men argumentene dine slår jo grunnen under alt som er godt i verden. Du fremstår jo som en motstander av medmenneskelighet, likestilling, toleranse, og god konsumentatferd.

Nå synes jeg du tar av litt her, Sturla. Du er ikke noe troverdig stråmann mer, dette er ikke noen sannsynlig reaksjon på det jeg nettopp har sagt.

STURLA STRÅMANN: Pøh. Psykopat. Fascist.

Jeg tror bare ikke du takler nederlaget så godt, jeg. Men du, vet du hva jeg sitter med her? Jo, dette er data som viser at man kan få både helsemessige gevinster og økt personlig prestisje av å gi seg mens leken er god.

Høh. Dette finner Sturla det vanskelig å argumentere videre mot, eller kanskje han bare ikke har lyst. Vi har dermed avsluttet vår første diskusjon, jeg har som forventet vunnet, og Sturla spanderer neste runde med øl.

Han sier det er en slags premie for diskusjonen. Men jeg tror nok han bare gjør det for å være snill.

Møt Sturla Stråmann

Jeg vet ikke alltid hvem jeg er uenig med. Jeg vet bare hva argumentene er. De har jeg gjentatt gang på gang, i samtaler i mitt eget hode. Det begynner gjerne med noe jeg har hørt, eller lest, eller på diskusjoner jeg har vært i, men jeg har bygget på dem, blandet kilder, glemt kilder, eller funnet på ting på egen hånd. Med andre ord tar jeg regien over mine egne motargumenter, og diskuterer med en slags stråmann, og det skal man jo helst la være med.

Når jeg likevel prøver å formulere noen ord om det, har jeg problemer med å komme i gang. Jeg kan begynne med et ”mange mener at,” eller ”noen har sagt at,” eller ”jeg var i en gang i en diskusjon hvor.” Men denne så ofte omtalte ”mange” er for vag til å sette et ansikt på. Er det deg jeg mener (som leser det)? Eller noen som mener noe av det samme som deg? Eller kanskje bare noen jeg setter deg i bås med? Uspesifikk kilder og stråmenn er vel uansett ganske nært beslektet.

Det er andre muligheter. Jeg kan selvfølgelig alltids holde kjeft. Eller jeg kan prøve å finne noe å knytte argumentene til. ”Jeg hørte i en samtale,” eller ”jeg var i en diskusjon om,” eller ”som vi har sett i nyhetene, har det og det fått ny aktualitet. Her er mine egne meninger om saken.” Men dessverre er det ikke alltid virkeligheten samarbeider. Samtalene, diskusjonene og nyhetssaken handler sjelden om akkurat det samme som mine indre dialoger, og så må jeg redigere litt, og gjøre noen omveier, og så er regien tilbake i mine hender. Et tredje alternativ hadde vært om jeg kunne bakt diskusjonen inn i selve teksten, bygget den opp sånn at det var jeg selv som presenterte motargumentene, i stedet for å legge dem i munnen på noen. Det er vel sånn man egentlig skal gjøre det. Problemet er at det krever bedre oversikt over problemstillingen enn jeg ofte har. Kanskje er det nettopp av den grunn jeg diskuterer så mye med meg selv.

Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre det litt enklere. Når det nå en gang er sånn at jeg har sittet på begge sider av bordet i mitt eget hode, kan jeg like gjerne la være å dekke over det. Jeg vil heller konfrontere min indre stråmann. Jeg vil bringe ham ut i lyset og gi ham en stemme og et navn. Kjære lesere, jeg vil presentere dere for et nytt alter ego, min nemesis og kamerat: Stråmannen Sturla.

STURLA STRÅMANN: Hei.

Han er ikke den verste av sitt slag, for å si det sånn. Han gjør seg ikke dummere enn han er. Han gir seg ikke ut for å representere noen andres meninger enn sine egne, vel, på sett og vis mine, da, og argumentene hans er ikke nødvendigvis det beste min hypotetiske motpart måtte ha å by på. Jeg bruker ham ikke for å gi meg selv en sikker seier, bare for å i det hele tatt få ballen i spill.

STURLA STRÅMANN: Men blir ikke dette litt for dumt, Martin? Komme trekkende med en stråmann i samme åndedrett som du innrømmer at det er problematisk? Blir ikke det en for enkel utvei?

Ja da, ja da. Som dere kan høre er han allerede godt i gang. Observant er han også, den lille flisespikkeren. Men ta nå uansett godt i mot ham, folkens, og vær snille med ham. Det er ikke hans skyld at han alltid tar feil.