When trouble's about, you'd best watch out

Watchmen-parodi jeg fant...

(på Hyperionforumet, med takk til BT)

Rulletekst og seertall

En seer har, i følge Dagbladet, sendt inn klage på NRKs programannonsering, nærmere bestemt det at de rett som det er begynner å lese opp informasjon om kommende programmer mens rulleteksten ennå går. Seeren synes det er respektløst overfor åndsverket, og stiller seg litt undrende til at en lisensfinansiert kanal skal være mer stressende enn en som er finansiert av reklame. Redaksjonsleder Ragnhild Sælthun Fjortoft viser i sitt svar på klagen til at kanalen mister mange seere under rulleteksten. "Vi er jo alle interessert i at vårt publikum får best mulig informasjon om NRKs programtilbud, og vi er interessert i at flest mulig ser på våre kanaler," siterer de henne i Dagbladet. Klagen ble avvist, men Hallo i Uken gjorde et lite poeng av den i gårsdagens sending.

Jeg har hørt den samme begrunnelsen før, og tviler ikke på at det stemmer at folk gjerne skifter kanal under rulleteksten. Men det jeg ikke forstår er hvorfor det er så viktig for NRK å holde på akkurat de seerne som akkurat den kvelden ikke er mer interessert i programtilbudet enn at de lar lengden på rulleteksten avgjøre hva de skal se på. For en reklamefinansiert kanal har seertallene noe å si i seg selv; de avgjør hvor interessant det er å annonsere der. Men i den grad NRK i det hele tatt skulle ha noen nytte av seertall, måtte det være som en form for tilbakemelding, en antydning om hvor interesserte folk var i programmene. Det får de vite mindre om når de manipulerer seertallene på denne måten. Det de statistisk sett gjør er å ta to ting – effekten av programmets kvalitet, og effekten av lengden på rulleteksten – og blande dem sammen sånn at man ikke finne ut noe særlig om noen av delene.

(At NRK er interessert i å gi best mulig informasjon om programtilbudet har jeg i og for seg større forståelse for, men da lurer jeg på den annen side igjen litt på akkurat hva det er med å bli lest opp samtidig som rulleteksten som gjør informasjonen bedre.)

For meg er det ikke i seg selv noen viktig sak eller så veldig irriterende at jeg må høre på programinformasjon når jeg ser på rulletekster, litt synd, noen ganger, men ikke verre. Irritasjonsmomentet er mer det generelle i at NRK i dette, så vel som i andre ting, oppfører seg som en reklamekanal når de ikke trenger å gjøre det. NRK har muligheten til å velge mer risikabelt, satse på smalere programmer, kjøre et roligere tempo, osv. enn kanaler som må ha reklameinntekter for å klare seg. De har muligheten til å motvirke den feedbackspiralen jeg snakker om her. Og for all del så gjør de nok også det. Men de utnytter ikke mulighetene så godt som de kunne gjort hvis de hadde vært mindre opptatt av seertallene i seg selv, og mer opptatt av hvilke forhold ved programtilbudet seertallene egentlig representerte.

Delt husarbeid gir økt sexlyst

Dagsavisen kan fortelle at noen forskere har funnet ut at delt husarbeid gir økt sexlyst. Det er sikkert spennende det forskningsmessig, (hvis man i det minste hadde fått vite nok i artikkelen til å vurdere det som forskning,) men sånn mer generelt er jeg ikke sikker på hvor mye det har å si. Når jeg selv mener at delt husarbeid er en god idé, er det ikke fordi det gir økt sexlyst.

Det vet jeg fordi jeg gjør et par tanketester med meg selv, og kommer frem til at jeg ikke ville slutte å synes at det var en god idé dersom noen viste meg data på at det ga redusert sexlyst. Jeg ville heller ikke nødvendigvis tatt til orde for andre ting som ville økt sexlysten i befolkningen, som for eksempel å tilsette viagra sink i drikkevannet. (Sink i maten skal visstnok også gi økt sexlyst.) Med andre ord ser jeg ikke på endringer i sexlyst som en tilstrekkelig begrunnelse for mine verdier.

Forholdet mellom verdier og vitenskap er ikke ukomplisert, og det blir for eksempel for enkelt å si at de må holdes fullstendig atskilt, men det er på det annen side heller ikke så enkelt at verdier kan bevises eller motbevises med statistiske analyser.

100%

I full motsetning til en gammel frase, har noen grå hår begynt å sette tanker i hodet på meg. Det er også på grunn av en fortelling jeg jobber med[1]. Foreløpig har jeg så få grå hår at de ikke er synlige annet enn i speilet, men av de få er det ingen som blir brunt igjen. En dag vil hele håret mitt aldri bli brune igjen. Jeg har et irreversibelt hår, og det samme kan sies om meg. For øyeblikket har jeg en forventet levealder på 78 år, og hva så? Jeg alltid hatt et energisk behov for å etterlate meg noe.

Det ser, når jeg skumleser noen kilder (som Bevingede Ord) ut til at det er en tre-fire hundre år siden første gang det ble sagt at om hundre år er allting glemt, noe som burde tilsi at uttrykket har kræsjet i seg selv for lenge siden, men spiller det noen rolle? Hundre år, tusen, eller en million? Man kan ikke etterlate seg noe som helst på sikt. Fra dag til dag kommer hele den menneskeheten jeg ble født inn i til å dø, og mer og mer av den menneskeheten jeg skal dø fra, blir født. Og for barna som blir født den dagen jeg omsider ånder ut vil det være på samme måte.

Jeg er heldigvis ennå ung nok til at jeg kan snakke svulstig om dette. Jeg er gammel nok til å ha en del fortid, men så ung at jeg ennå ikke overskuer min fremtid. Jeg er heldigvis gammel nok til å skjønne at ingen av disse tankene jeg får av å undersøke håret mitt er særlig dype eller originale, og akkurat det kan vi vel alle puste lettet ut over. La oss nå endelig puste lettede ut over begge deler.



1) Det er kanskje også grunnen til at de siste par innleggene har vært noe dystrere enn jeg egentlig er til sinns.

Risikoen for å dø

I følge Aftenposten har det blitt gjort en undersøkelse som viser at amerikanere uten helseforsikring har 40% større risiko for å dø. Forskerne mener at deres funn underbygger behovet for å utvide dagens helseforsikringsordning. Det siste høres vel ikke ut som noen urimelig konklusjon, men når det gjelder det første er jeg mer forvirret. Jeg trodde risikoen for å dø var mer eller mindre lik for de fleste?

Hi hi, demokrati

“For å stemme må man være over femti. He he, nei da, jeg bare tuller, man må være 18, eller bli 18 i løpet av året man skal stemme,” sier mannen på video nr. 2 på nettstedet stemmingsrapport, (de går også som kinoreklame,) og det ser ut til å ha noe med kommunal og regional-departementet å gjøre. He he, nei da, jeg bare tuller, det har utvilsomt noe med kommunal og regionaldepartementet å gjøre, det står jo på siden, det. Noen i korridorene der har tydeligvis bestemt seg for å ta humor i bruk, for å få opp valgdeltagelsen blant unge velgere.

HVA I HULESTE SKAL VÆRE POENGET MED DET?

Altså ikke det med å få opp valgdeltagelsen, men det med å ta humor i bruk? Hva skulle det være med unge velgere som gjør at de ikke kan forholde seg til et budskap uten at noen har kvotert inn en flau vits her og der? Er det ikke litt nedlatende å tro at potensielle unge velgere skulle mangle enten evne eller vilje til alvor, engasjement sånn i utgangspunktet? (Eller, for å være litt prippen, evnen til å verdsette det at vi i det hele tatt har et demokrati? Sånn at vi slipper at kinoreklametiden vår blir fylt opp med festlige vitser som ”Din stemme teller. He he, nei da, jeg bare kødder med deg, den går rett i do. Men vi ser gjerne at du stemmer for syns skyld, og hvis du attpåtil stemmer på oss vil du unngå problemer i fremtiden.” He he, moro med valg og sånn, er det ikke?)

Og hvis det skulle vise seg at ungdom nå faktisk har mindre av den evnen eller viljen... sånn at det faktisk ikke ville føre frem å skape interesse for politikk ut fra innholdet i politikken… burde man ikke, i stedet for å skifte fotballdrakter pr. filmtriks, leke med pyroteknikk på skrivebordet, osv., stoppe opp og spørre seg om det alltid har vært sånn, og hvis ikke, hvordan det har blitt sånn?

Min egen kjypotesehest er at det dreier seg om en kulturell spiralgreie, hvor holdningene til det som formidles skapes av det som allerede er formidlet. Det vil si at

1. Den generaliserte avsenderen slenger inn flere og flere effekter for å bli tatt seriøst
2. Den generaliserte mottageren får en stadig økende forventning om at flere og flere effekter er en forutsetning for å ta noe seriøst.
3. Den generaliserte avsenderen må rette seg etter dette for å bli tatt seriøst: Gå tilbake til 1.

I så fall skulle jeg ønske at flere kunne ta sjansen på å ikke rette seg etter disse forventningene, men tvert i mot gjøre en innsats for å snu dem.