Kreativ på do

Det begynner å bli vanskelig å vite hvor man skal gå på do når man er ute og spiser. Eller rettere sagt, ikke om det er i blomsterpotta eller bak døren ute ved garderoben, men om det er damer eller herrer man har kommer til. Skiltene viser ikke lenger stiliserte figurer i skjørt eller bukse, og de færreste bruker noe så simpelt som det latinske alfabetet, nei, det skal være en opplevelse å tømme blæra i våre dager, og det skal begynne alt før du har fått opp smekken.

Et bilde av et menneske, det ser for så vidt ut som en mann, men du må se på damen på døra ved siden av for å være sikker på at det har noe med kjønn å gjøre, noe med do å gjøre, at du ikke ender opp i bøttekottet, som ærlig talt ikke egner seg noe særlig bedre enn det blomsterpotta ville ha gjort. Og det er bare den kjedelige sorten. På de virkelig moderne stedene må du løse en liten gåte. To dører, to klesplagg… Litt hjernetrim på fredagskvelden. Aha, det ene er en flosshatt. Hva det andre er vet da pokker, jeg har et mer presserende ærend.

Det ser ut til å bli stadig mer populært for alle som vil uttrykke spisestedets egenart.

Litt som jeg synes at ulike geografiske steder burde uttrykke sin egenart: “Farlig sving”-skiltene langs veien for eksempel. Er stedet kjent for sin flotte natur, burde man bruke prangende nasjonalmalerier som på en eller annen måte hadde en sving i seg, er det beryktet for hjemmebrenning burde det være en vitsetegning av noen som prøvde å sjangle hjem – ikke å forveksle med “kjør forsiktig, fylliker i veien”. Og apropos: “Barn leker” blir for enkelt. Nei, sett heller opp en rebus i tre deler: En baby, forsiden på et bestemt pornoblad, og det matematiske tegnet =. (Eller kanskje bare bokstaven R. Men da er vi tilbake til det latinske alfabetet igjen.) Da skal de få noe å tenke på.

Takk og lov at jeg ikke kjører. Det hender imidlertid at jeg tisser, så det med doskiltene ligger meg tettere innpå livet.

Jeg er en av de som sliter litt med sosiale koder. Det er derfor jeg blir stående og lure og gjette gåter, litt som bilistene ville blitt nødt til hvis de kom til et sted der skiltene ikke var standardiserte. – med litt mindre alvorlige konsekvenser for min del, men for de av oss som sliter med sosiale koder kan det være ille nok om vi ender opp på damedo – Men så gjør det ikke så fryktelig mye, det tar meg noen sekunder kanskje, det blir bare en av de små humpene i hverdagen.

Apropos, noen burde ta et av skiltene for fartshumper og bytte det ut med et fotografi av kvinnebryster. Det ville gjort kjøringen mer spennende, ville det ikke? I hvert fall mer original.

Og det er det med originalitet, at jeg får følelsen av at man skal være kreativ, original, uttrykke egenart – men det er omtrent like originalt som en fantasybok der det er alvene som har skjegg, en vampyrroman der vampyrene er ofre for rasisme, eller er vegetarianere med høy seksualmoral, eller en ny vits om engleskolen til prinsessa – alle skal være med, alle skal si sin mening, på sin egen måte –

Det er jo egentlig en helt vanlig greie. Originalitet er det knapt nok med uansett, det blir neppe noe verre med en farsott eller to. Tilhørighet er egentlig ganske ålreit, ære være oss mennesker som søker det.

Men jeg vet ikke, jeg føler meg litt surmaga i dag. Eller noe med magen i hvert fall. Det er kanskje derfor jeg er så ivrig på å få vite hvilken forbanna dør jeg skal gå inn.

Sandman og idelogiske briller

The Sandman Papers, en samling akademiske tekster om tegneserien Sandman, har en artikkel som sier at de tilsynelatende sterke kvinneskikkelsene i seriens nest siste historie i virkeligheten ikke symboliserer annet enn kvinnelig avmakt. Grunnen er først og fremst at de alle bare er brikker i et komplisert spill satt i verk av Drøm, seriens mannlige hovedperson. Artikkelen legger også vekt på mer spesifikke momenter. Hevnersken Lytas raseri er for eksempel som det blir påpekt knyttet til hennes moderskap, og fremstilles dermed innen en av de få rammer hvor bildet av en rasende kvinne ikke bare er godtatt, men nærmest forventet, av den mannsdominerte kulturen. Heksa Larissa ser en stund ut til å ha overtaket på sin tidligere elsker, men må til slutt innrømme at også hun har blitt brukt. Selv furiene må til slutt bøye av når Drøm storesøster Døden ber dem ryke og reise. Og Døden er der bare fordi han ikke har gitt henne noe valg.

Vel, ja. Jeg går ut fra at man kan se det på den måten. Dette er slett ikke alt som er å si om den serien, men det er nok én, blant flere, ting man kan legge vekt på. Og jeg utelukker ikke at analysen kan ha noe for seg. Fra mitt eget fag vet jeg at stereotypiske forestillinger kan være robuste, og vanskelige å få øye på, jeg vet at selv velmente forsøk på å bryte med stereotyper kan ende med å stadfeste dem i stedet. Jeg har det inntrykk fra fag og forskning, at folk ser ut til å ha en preferanse for å se dem bekreftet. Men faget mitt er ikke litteraturvitenskap.

Jeg sitter derfor igjen litt i villrede når jeg forholder meg til sånne analyser. Jeg vet for lite om litteraturkritikk, for lite om den akademiske tradisjonen som nettopp går på å avsløre stereotyper i kulturen, som går på å lese en tekst og vise, med eksempler, at den kan se grei ut på overflaten, men i virkeligheten er en gjenfortelling av den dominerende kulturens verdensbilde. Jeg er ikke en gang sikker på om det egentlig er en tradisjon for det. Jeg skulle gjerne ha visst hvilket navn den i så fall hadde, og hvilke metoder man benyttet seg av; min egen erfaring med å fortolke noe er at det ofte er så mangetydig at hva som helst egentlig kan bevises. Jeg skulle gjerne ha visst hva som skulle til for å ikke få den dommen over seg. Kanskje jeg har noen informerte lesere som kan hjelpe? Eller kanskje flire litt av at jeg i det hele tatt bryr meg… Jeg vet ikke, jeg liker bare ikke når det er ting som berører meg som jeg ikke har oversikt over.

I den grad noe eventuelt måtte kunne reduseres til en repetisjon av stereotyper, er det på en måte problematisk. Kanskje ikke først og fremst i ideologisk forstand. Jeg synes tross alt man skal være forsiktig med å fortelle andre hva slags budskap de får lov til å formidle i sin kunst (selv om jeg ikke synes man skal gå av veien for å kommentere noe hvis man er uenig i det). Jeg synes også man skal være forsiktig med å gjøre moralen-i-soga til det sentrale i en fortelling, da blir resultatet som regel pussig. Det problematiske er mer estetisk: Det blir rett og slett bedre kunst av det når man sørger for å styre klar av gamle klisjeer. Eller kanskje man kan si at det estetiske og det ideologiske, akkurat når det kommer til stereotyper, går i samme retning.

Takras

Nå som det har blitt mildere igjen kommer snøen ned fra takene, og på bygninger der den kan komme til å gjøre det i alle nærmeste fremtid, setter man opp sånne røde eller oransje stenger som det henger strimler fra. (Avvisere, fant jeg i dag ut at de kalles.) Så vidt jeg forstår er vel noe av poenget med disse strimlene at folk som ikke kan se dem, likevel skal merke dem når de passerer under. Da er det litt underlig at så mange er hengt opp et godt stykke over hodehøyde. Hva som er grunnen til akkurat det er jeg ikke sikker, men det er både ganske dumt og litt fascinerende. Fascinerende fordi det sier noe om symboler og assosiasjoner. Disse strimlene har blitt forbundet med rasfare på samme måte som ding-ding, ding-ding har blitt forbundet med isbilen, de er et relativt veletablert symbol, og nå har de tydeligvis blitt så vel etablerte at man har begynt å glemme hva som var deres opprinnelige funksjon. Dette er kanskje ikke en uvanlig måte for ting å få mening på. Dumt, selvfølgelig, fordi disse samme strimlene tross alt har en funksjon, som kanskje burde ivaretas bedre.