Delt husarbeid gir økt sexlyst

Dagsavisen kan fortelle at noen forskere har funnet ut at delt husarbeid gir økt sexlyst. Det er sikkert spennende det forskningsmessig, (hvis man i det minste hadde fått vite nok i artikkelen til å vurdere det som forskning,) men sånn mer generelt er jeg ikke sikker på hvor mye det har å si. Når jeg selv mener at delt husarbeid er en god idé, er det ikke fordi det gir økt sexlyst.

Det vet jeg fordi jeg gjør et par tanketester med meg selv, og kommer frem til at jeg ikke ville slutte å synes at det var en god idé dersom noen viste meg data på at det ga redusert sexlyst. Jeg ville heller ikke nødvendigvis tatt til orde for andre ting som ville økt sexlysten i befolkningen, som for eksempel å tilsette viagra sink i drikkevannet. (Sink i maten skal visstnok også gi økt sexlyst.) Med andre ord ser jeg ikke på endringer i sexlyst som en tilstrekkelig begrunnelse for mine verdier.

Forholdet mellom verdier og vitenskap er ikke ukomplisert, og det blir for eksempel for enkelt å si at de må holdes fullstendig atskilt, men det er på det annen side heller ikke så enkelt at verdier kan bevises eller motbevises med statistiske analyser.

Menneskets natur

Jeg har vel alt for lenge vært frem og tilbake på hvor mye natur jeg egentlig tror mennesker har. Sånn siden vi kan utvikle oss på så mange forskjellige måter, og til og med kan lage teknologi som på dramatiske måter forandrer på forholdet mellom oss og verden... man kan nesten si at det ligger i menneskets natur å forandre sin egen natur... Og så kan man jo spørre seg videre om natur er en normativ greie. Dvs, er det slik at det naturlige nødvendigvis er godt, det unaturlige nødvendigvis dårlig? (Nei.)

Vet ikke jeg, men jeg snublet nå over begrepet i denne kommentartråddebatten, som jeg har stukket snuten min oppi (er det naturlig for mennesket å ha snuter?). Jeg prøver meg på en påstand:

Menneskets natur (i den grad vi har noen) er de egenskapene som er de mest sannsynlige uttrykkene for godt utbredte gener.

Mange ting hos mennesker er dermed ikke en del av menneskenaturen... og de tingene som er det kan forandre seg med tid og stunder, enten ved at genene i seg selv blir annerledes, eller ved at betingelsene for at de uttrykker seg, blir det. Hvordan de har blitt en del av menneskenaturen (f eks at de har blitt skapt sånn, utviklet seg naturlig, en eller annen blanding) er i forhold til denne definisjonen et åpent spørsmål, så lenge man er med på forutsetningen om at gener eksisterer. Og dersom det skulle vise seg at en viss følelse for moral er tilstede hos ganske mange mennesker, må moral - uansett hvor det ellers måtte komme fra - kunne sies å være en del av denne menneskenaturen.

Mørk ridder i grått landskap

Er det ikke fascinerende med moralske gråsoner? Viktig er det også, at folk endelig lærer seg at ikke alt er svart-hvitt. Det er i hvert fall en viss enighet om dette mange steder, for eksempel på panelet av fantasyforfattere jeg var tilskuer til på Oslo science fiction-festival i helgen, hvor alle var lei av rent onde skurker, Sauron et hederlig (og under tvil) unntak fordi Tolkien er stor. Jeg nikket gjenkjennende fordi jeg har brukt noen timer på moralske funderinger selv, lissom, og rynket pannen, fordi jeg nylig fikk grunn til å tenke at: Det er ikke fullt så enkelt som å si at ting ikke er fullt så enkelt. For en ukes tid siden så jeg den nye Batman-filmen.

Det var en film som fikk meg til å tenke. Deretter fikk den meg til å stoppe brått, se tilbake på det jeg nettopp hadde tenkt, og spørre hvorfor jeg egentlig tenkte akkurat det. Den siste fasen var forsåvidt den nyttigste... men filmen var på mange måter bra, den.

Det å ta opp seriøse problemstillinger innenfor superheltrammer er forsåvidt ikke noe nytt, hverken i tegneserieformat, eller her som i film. Men der man - særlig i filmen - noen ganger kan få følelsen av at det som virker som dybde egentlig er staffasje, er The Dark Knight skrudd sammen slik at den tankevekkende siden av saken går like til kjernen av historien. Hver eneste karakter har sin moralfilosofi - Jokeren har til og med ekstreme moralske tilemmaer som hobby. Og hovedpersonen selv befinner seg altså i en av disse moralske gråsonene.

Han er - understrekes det i filmen - ikke en helt. Han er ikke en god mann. Og dermed kan han tillate seg å bekjempe ondskapen med ondskapens egne midler - uten å forringe det gode han oppnår med det. De blir ikke helliget av målet, de midlene, men så har han da også gitt opp håpet om å være hellig. Dette er prisen han må betale for å følge sin samvittighet. For der snillere (og mer bortskjemte?) helter må gjøre valget mellom det som er enkelt og det som er riktig, må Lynvingen velge mellom det som er riktig og det som er nødvendig.

I slutten av filmen ser vi ham enda mer hatet enn før. På grunn av et valg vi, som så hva som egentlig hendte, jeg skal ikke si nøyaktig hva det var, med det var jo det edleste av alle offer.

Og det er jo akkurat sånn det er! Det er de valgene man møter i den virkelige verden. Dette er et viktig budskap... tenker vi når vi går ut av salen. (Jeg kan nesten høre ekkoet av mine egne tanker i alle rundt meg...) Endelig er det noen som lærer oss at ikke alt er svart-hvitt, at det også finnes moralske gråsoner.

Er alt dette riktig? Tingene er verdt å tenke over. Men man gjør godt i å huske at det er en film man har vært på... og filmens virkemidler er enkle og intense. Høyt tempo, sterke sanseinntrykk, mørk sal, perfeksjonert fortellerteknikk - når en dyr film er riktig laget, er det lett å bli fascinert.

Fascinasjon kan føles litt som innsikt, men er ikke det samme. Filmen kan se ut til å stille spørsmål ved vigilantens rolle, men serverer i virkeligheten et svar. Fordi sympatien vår blir uvergerlig trukket i vigilantens retning. Han som fordømmes... men vi vet jo hva som egentlig hendte.

Vel.

Det er to konklusjoner man står i fare for å trekke for langt, her. Den første, i selve filmen: Vi vet at Lynvingen blir anklaget for noe han egentlig er uskyldig i. Det gir oss en sterk følelse av urettferdighet. Dette betyr ikke nødvendigvis at han er uskyldig i alt han kan anklages for. Det er ikke nødvendigvis urettferdig å fordømme noen for å ta loven i egne hender, selv om det er urettferdig å fordømme dem for det ene de ikke har gjort.

Men The Dark Knights kommentarer til vigilantens rolle hviler selvsagt mer enn dette ene sluttpoenget, det hviler på hele den utlegningen av moralske gråsoner og vanskelige valg som går igjen i handling, dialog, og dramaturgi gjennom hele filmen. Den andre konklusjonen man står i fare for å trekke for langt, bygger på fascinasjonen for moralske gråsoner. Det eksisterer en del av dem, og man kan bli fascinert av å oppdage dem, men fascinasjon er ikke det samme som innsikt.

At noen problemstillinger befinner seg i moralske gråsoner, betyr ikke at all moral er grå. At noen gråsoner er reelle, betyr ikke at alle påståtte gråsoner er det. Det finnes for eksempel situasjoner der det er vanskelig å finne klare svar. (Hvor går grensa mellom eggcelle og individ?) Det finnes kanskje også gjerninger man kan argumentere overbevisende for ut fra et moralsk fundament, og like overbevisende mot ut fra et annet (for Djengis Khan var det, i følge en av fantasyforfatterne våre, stor dyd i å slakte sine fiender) – ingenting av dette betyr at all moral er vilkårlig, eller at man med god samvittighet kan gjøre akkurat hva man vil.

I Gotham City ser vi at loven står maktesløs mot råttenskap og korrupsjon. Man kan, som flertallet, resignere – det vil være galt, man kan velge den sterke manns byrde, å sette seg over loven – det vil være galt. Her er vi i enda en moralsk gråsone: Noen ganger er det lett å se forskjell på rett og galt, men alt er så galt fatt at det ikke finnes noen riktige valg. Som skrivebordsmoralist vil jeg påstå at mangel på riktige valg i virkeligheten ofte er mangel på fantasi. Men i virkelighetens verden er fantasi og tid en knapp ressurs, og det kan godt hende at valget mellom to onder er det vanligste moralske dilemma av alle.

Men at man noen ganger velger noe galt fordi alternativet er verre, betyr ikke at man har gjort noe edelt valg. Man er ikke dristig, eller modig, bare avmektig. (I tillegg til at jeg, vel, rent personlig, tror at når man tvinges til å velge mellom gode midler og gode mål, så er det ikke nødvendigvis de gode midlene som må vike. Altså, at de ikke nødvendigvis blir helliget av aldri så gode mål - selv om en figur i en film personlig skulle ha noen sympatiske trekk.)

Noen ganger bør man stoppe opp og tenke. Andre ganger bør man stoppe opp og tenke over hvorfor man tenker.

Når man føler noe for et argument, er det lett å trekke konklusjonene over til lignende - men ikke identiske - områder. Moralske gråsoner er fascinerende fordi de er noe å tenke over. De er kanskje også betryggende fordi de betyr at alle disse moralistene kanskje ikke er bedre mennesker enn oss likevel (i virkeligheten er de kanskje verre). Men la ikke fascinasjonen over det tankevekkende og tankekrevende, forføre oss til å slutte å tenke! La oss ikke, i rusen over å gjenoppdage at noen ting ikke kan kalles hverken rett eller galt, glemme at noen ting etter alt å dømme kan det.

Arv vs. miljø

Mye kan tyde på at man fremdeles heftig diskuterer hvorvidt det er arv, miljø, eller en eller annen slags mikstur av dem, som danner grunnlaget for menneskets natur. Selv om det har blitt gjort en del teoretisk og empirisk fremgang på feltet (som mange debattanter forbeholder seg retten til å overse av overbevisningsgrunner) er ikke jeg smart nok til å ha god nok oversikt til å banne på noen konklusjoner, selv om jeg heller til en eller annen slags mikstur, med vekt på "eller annen"... men jeg kan i det minste sette av noen minutter til å besvare det langt viktigere spørsmålet. I det følgende skal jeg redegjøre for hvilke vesentlige moralske implikasjoner som hviler på utfallet av denne debatten:



























































Nå som det er overstått, ønsker jeg alle mine lesere en fortsatt god sommer. (Evt i samsvar med sin natur.)

Kultur og kritikk

Når Bjørn Are skriver om kulturrelativisme, samtidig som jeg leser om grupperelasjoner og stereotyper på pensum, er det fristende å si noen egne ord om kultur og kritikk. Selv om det for så vidt betyr at jeg beveger meg ut av det relativt trygge blågglandskapet jeg vanligvis legger meg i, ved å si ting jeg kan risikere at folk er uenige i. Og noen av tingene har jeg ikke nødvendigvis greie på.

En ting jeg ikke har veldig greie på, er hva kulturrelativisme egentlig er. Men så vidt jeg forstår handler det om at verdier nødvendigvis eksisterer i en kulturell sammenheng, og derfor bare kan forstås i lys av kulturen de kommer fra… evt. at de av samme grunn bare kan bedømmes i lys av kulturen de kommer fra.

Litt søking på nettet, og jeg finner ut at Dagens ateist har skrevet ganske inngående om denne forskjellen på deskriptiv og normativ kulturrelativisme. Der sier han at verken han eller så mange andre er uenige i den deskriptive kulturrelativismen, men at når det kommer til det normative, forbeholder han seg retten til å kritisere verdier andre har, selv om det skulle ligge kulturelle forhold bak dem. (Han understreker også at kulturer ikke kan ses på som ensartede størrelser.)

En annen ting jeg ikke har fullt og helt greie på, er nyansene i den norske debatten om kritikk av andre verdier fra andre kulturer og religioner. Jeg holder meg stort sett utenfor slike debatter, litt på grunn av feighet (jeg liker det ikke når det blir for hett om øra), litt fordi jeg har grunn til å ikke stole helt på min egen dømmekraft.

Sosiale grupper
Noe jeg imidlertid har litt greie på, er sosiale grupper: Hva en sosial gruppe er og ikke er, hva som skjer med tankene og følelsene våre når vi hører om folk fra andre grupper, hva som skjer med relasjonene mellom folk som oppfatter at de representerer ulike grupper.

Andre mennesker kan være enten innenfor eller utenfor din sosiale gruppe, de er, med et velkjent begrepsapparat, enten en av ”oss” eller en av ”dem”. Og gruppene kan ha alle størrelser, og kjennetegnes av stort sett hva som helst. Det kan være alt fra ”Science fiction-fans fra Oslo (i motsetning til Trondheim)”, til ”alle som bor i Afrika”. Eller, rett og slett ”menneskeheten”.

Hvorvidt noen tilhører en annen gruppe eller ikke, er et psykologisk spørsmål. I interaksjoner med hverandre kan vi tenke på hverandre som representanter for ulike grupper, medlemmer av samme gruppe, eller ikke tenke noe særlig på gruppe i det hele tatt. Dette kommer an på hva vi oppfatter som relevante trekk ved hverandre, og viktige føringer i situasjonen. Vi har altså flere identiteter på en gang; et og samme menneske kan være enten en av ”oss,” eller en av ”dem,” avhengig av hvilke sosiale forskjeller som er relevante for situasjonen.

Noen ganger kan jeg og Mona være ”oss studenter” som snakker med professor Lisa; andre ganger kan jeg og Lisa være ”oss science fiction-entusiaster” som kjekler med krimelskeren Mona. (Eller kanskje Lisa liker både krim og sf, jeg liker Mona, og alt til slutt ender i forvirring.)

Enkelte sosiale kjennetegn legger vi imidlertid oftere merke til enn andre. Kjønn, alder og etnisitet blir (i det minste av nordamerikanske forskere) omtalt som særlig kroniske skillelinjer, og begrepet kultur – som jo egentlig er det jeg tar opp – overlapper i denne betydningen ganske godt med etnisitet. Å sette til side oppfattelsen av at disse tingene er viktige forskjeller er mulig, men krever tid og ressurser, både på individuelt og samfunnsmessig plan.

Jeg skal nå si noe om hvorfor vi bør bruke legge tid og ressurser i det.

Konsekvensen av å oppfatte folk som fremmede
Når vi oppfatter at det å tilhøre andre grupper er en viktig egenskap hos noen, vil vi tenke, føle, og handle annerledes i forhold til dem. Kort oppsummert: Vi legger lettere merke til det som gjør folk forskjellige fra oss enn det som gjør dem like, vi legger lettere merke til negative enn positive ting de gjør[1], og vi husker disse tingene bedre. Dette skjer ofte automatisk, vi har lite kontroll over det, og trenger ikke en gang være klar over det.

Sammen med en del andre prosesser, fører dette til at selv når man prøver å unngå det, vil man få et bilde av folk fra andre grupper som mer fremmedartede, ekstreme på enkelte områder, og negative i sin atferd, enn hva de faktisk er.

Jeg sa at jeg ikke stoler på min egen dømmekraft, og dette er grunnen. Jeg mener at andre bør være tilsvarende skeptiske til sin dømmekraft, når de skal evaluere noen de selv oppfatter som utenfor sin egen gruppe – egen kultur, subkultur, etnisitet, religion, eller hva forskjellen måtte være.

Selvfølgelig finnes det folk i verden som oppfører seg fremmedartet, eller gjør negative ting… men tendensen til å overvurdere disse egenskapene er så stor at man bør finne mer objektive kilder enn sine egne sanser og minner – og selv da være en liten smule skeptisk.

Vi blir også annerledes i atferd mot hverandre, når vi oppfatter at vi representerer forskjellige grupper. I dagliglivet tar dette form av alt fra subtile og gjerne nonverbale tegn på misbilligelse, til ubevisst eller åpen diskriminering, men det kan også få mer alvorlige konsekvenser: I verste fall kan vi begynne å se på ”de andre” som litt mindre menneskelige… og dermed ha litt mindre hemninger mot for eksempel å gjøre ting som skader ”dem”… gå til krig mot ”dem”… mishandle krigsfangene ”deres”, osv[2].

Nå forlater jeg den trygge sosialpsykologien og går over i det som for min del blir mer spekulativt. Men den som vil vite mer om hvordan tanker og atferd blir påvirket av fremmedhet uten at vi vet det, kan følge med på etiketten ubevisste stereotyper. Dette er et tema jeg ganske sikkert kommer tilbake til.

Kulturrelativisme
Ut fra det jeg vet om sosiale grupper, stereotyper, og konsekvensene av oppfattet fremmedhet, er jeg ganske sikker på at kulturrelativisme, i hvert fall i sin normative form, er en dårlig idé. Forstår jeg kulturrelativismen riktig er utgangspunktet nettopp at folks kultur er en viktig egenskap ved dem, og at folk fra ”andre kulturer” er grunnleggende fremmede for oss. Akkurat hva slags konsekvenser det vil ha for tanker og følelser vet jeg ikke, men det kunne vært interessant å se forskning på det.

(Noen hypoteser: Hvis har et kulturrelativistisk grunnsyn når man møter noen vil man i mindre grad overvurdere negative trekk, men i større grad overvurdere forskjeller; man vil i mindre grad møte folk på fiendtlige måter, men kanskje være litt mer nedlatende.)

Den normative kulturrelativismen strider også mot et annet syn jeg har, nemlig at hva som er rett og galt ikke er helt tilfeldig. Akkurat hva jeg mener er fasiten og hvordan man kommer frem til den, er et spørsmål jeg bare kan svare langt og vagt på (og denne posten er lang og vag nok fra før), men jeg tror altså at det finnes… en slags… fasit[3].

I så fall har jeg noe å lære bort til andre. Men tar jeg prinsippet hele veien… risikerer jeg å få korrigert noen av mine egne verdioppfatninger også. Man kan selvsagt velge om man vil se på dette som en risiko eller en bonus. Selv ser jeg på det som en bonus. Hvis det nå finnes en fasit for rett og galt… er det faktisk en mulighet for at jeg selv også kan ta feil på enkelte punkter, for at jeg selv også har noe å lære.

Kritikk og verdier
Når man systematisk lar være å kritisere noen for handlinger og verdier man er selv er uenig i, er det nødvendigvis ekskluderende. Velger man å kritisere, kan man gjøre det inkluderende, eller antagonistisk og ekskluderende måter. Man kan møte hverandre som likeverdige mennesker, som har en felles interesse i å gjøre det rette… eller man kan møte hverandre som motstandere, som må sette hverandre på plass.

Å kritisere hverandre som likeverdige kan, som vi var inne på i forrige avsnitt, føre to bra ting med seg. For det første vil man kunne inkludere, ikke ekskludere, folk langs en innenfor-utenfor-dimensjon – og folk som er innenfor vil man stort sett behandle bedre. For det andre risikerer man at alle som er involvert lærer noe nytt om rett og galt. Vi er alle medlemmer av menneskeheten; vi har en felles interesse av dette.

Hvis du derimot kritiserer noen på en slik måte at de, du selv, eller eventuelle tilskuere oppfatter at du betrakter dem som representanter for en annen gruppe er det mindre sjanse for at det blir fruktbart. Sjansen for at du selv lærer noe nytt om rett og galt, er liten. Sjansen for at du lærer bort noe om rett og galt er enda mindre. Folk er ofte lite villige til å tenke grundig over kritikk fra noen de oppfatter som motstandere.

Fra et sosialpsykologisk perspektiv, vil forskjellen mellom gruppene nok en gang være demonstrert for de som har vært med, og sannsynligheten for feiloppfatninger, urettferdig behandling, osv. vil vokse.

Det er også fare for enda en utilsiktet virkning. Jeg er ikke sikker på om jeg har lest noe direkte, eller om jeg spekulerer litt fritt, men jeg bygger uansett på kjente teorier. Hvis man knytter kritikk til gruppetilhørighet, knytter man det man kritiserer for, til identitet – i både egne, og andres øyne. Men når man opplever at gruppa man tilhører kommer under press, vil man samle seg mer om gruppas identitet. Man blir mer overbevist om at det man kritiseres for, i virkeligheten er gode verdier.

(Hvis denne mekanismen er reell, vil antagonistisk kritikk virke direkte mot sin hensikt, dersom hensikten å forandre på det du kritiserer. Hvis hensikten imidlertid er å tegne et bilde av din egen gruppes moralske overlegenhet i en stadig farligere verden har du lyktes aldeles utmerket. Særlig i det med en stadig farligere verden. Det er alt i alt en viss mulighet for at om kulturrelativisme er dårlig, er antagonistisk kritikk av ”andre kulturer” enda verre, på de samme dimensjonene.)

Måter å diskutere på
Det er to måter å diskutere verdier på, en bra og en dårlig. Jeg har noen tanker om hva som skiller dem i konsekvens, men ikke i form… hvordan man snur en verdidiskusjon til å bli fruktbar for alle som er med, vet jeg ikke nok om.

Jeg tror det har noe å gjøre med tone og innstilling, antageligvis noe med ordvalg, men det har nok også noe å gjøre med hvor godt man tilrettelegger for hverandre. Anstrenger man seg for å finne en felles plattform, et utgangspunkt for videre samtale? Har man i det hele tatt en samtale… eller går kritikken mer ut på provokasjoner, markeringer, å ta stilling, å holde stand?

Noen av prinsippene fra kulturrelativismen – fra den deskriptive siden av den – kan kanskje også være til hjelp. Det er feil at man umulig kan forstå hverandre, og ikke har noe å lære hverandre; det skaper muligens mer fellesskapsinnstilling å vise at man er villig til å forstå hverandre ut fra hverandres forskjellige bakgrunn… og at man er villig til… som jeg har nevnt tidligere… å korrigere sine egne verdier og ikke bare andres. Eller i det minste lytte.

Men konkrete grep for å snakke sammen på det jeg tror er den riktige måten… har jeg ikke eller kjenner jeg ikke til ennå. Og det er mulig at det må være relativt sterke grep, det er fare for at tendensen til å møte hverandre som representanter for ulike grupper – og ikke for menneskeheten som sådan – er en tildragelse som må overvinnes. Jeg vet ikke. Men personlig har jeg såpass lite oversikt over hva som aktiverer gruppeforestillingene, og misforståelsene som hører til, at jeg nok, som jeg sa i innledningen, holder meg litt på utsiden av selve diskusjonen. Ikke fordi jeg er redd for å si hva jeg mener, men fordi jeg er redd for å si noe jeg ikke mener.

Jeg får heller prøve å bidra sterkere til metadiskusjonen






1) Når det gjelder kjønn og alder, er ikke tendensen på samme måte at vi overvurderer negative trekk, der er bildet er mer komplisert. Men det ligger et stykke (et enda lengre stykke) utenfor tematikken i dag.

2) Dehumanisering, som det kalles, er også en viktig ingrediens i de aller verste tingene vi finner på, utrenskninger og rene folkemord. Men den glatte utforbakken fra å kritisere folk fra ”andre kulturer” til å utrydde dem er såpass lang og krokete at jeg bare nevner sammenhengen som fotnote, ikke som argument.

3) Jeg tror også – men er villig til å bøye meg hvis evidens fra sosialantropologien sier noe annet – at de viktigste, allmennmenneskelige verdiene er til stede i alle hjørner av verden. Men tendensen til å overvurdere annerledeshet kan gjøre oss blind for det… og jeg har altså en hypotese om at en kulturrelativistisk innstilling vil gjøre oss blindere for det.