Å ha det bedre enn Harry Potter

Under morgenkaffen utbrøt en på nabobordet sin irritasjon over Ketil Bjørnstad, som denne gangen skal ha uttalt at "Harry Potter formørker barnas hverdag", eller om det var tilværelse. Jeg har ikke avisinnlegget og gjengir etter hukommelsen.

- så jeg risikerer kanskje å gjøre Ketil Bjørnstad urett, siden han kan ha stått ting i innlegget som setter uttalelsen i et annet lys. Faktisk når jeg googler litt ser jeg at selve innlegget nevner Harry Potter bare i forbifarten (selv om et skremmende bilde av Voldemort blir brukt som illustrasjon) – det er i et svar til Bjørnstad at han blir tillagt den påstanden om å formørke. Det var sikkert det svaret de på kafeen satt og leste. Ikke at jeg er enig med Bjørnstad, jeg er mer enig med svaret, men jeg kan jo ikke akkurat sitere ham på noe motstanderen hans har tillagt ham.

Så da må jeg vel i stedet rope på –

– og nå som jeg hadde det så fredelig her, eneste støyen er bygningsarbeiderne utenfor som skramler rundt med de digre containerne sine, men til sammenligning, å, så fredelig, for nå kommer –

STURLA STRÅMANN: Martin, Martin! Vet du hva jeg har funnet ut? Du vet de filmene om Harry Potter? De formørker barnas tilværelse.

Akkurat ja, der har vi ham ja. På tide at du stakk hodet opp igjen. For det er tiden for å snakke om brutalitet i media, er det ikke, Sturla? Akkurat som vi må snakke om frimurerlosjens skumlerier, og om likheten mellom massemordere og seriøse politiske partier. Alt dette må vi snakke om når vi først har fått sjansen, når vi er konfrontert med en hendelse så grusom at den har plass til de fleste av våre forutgående antipatier.

Og i media finner vi både lidelse og brutalitet, det er mørke saker. Og Harry Potter-bøkene er kanskje ekstra lunefulle, fordi de starter så koselig, men så begynner folk å dø. (Vel, koselig og koselig, de starter med et dobbeltmord, men det blir ikke direkte skildret før mye senere.) Barna blir narret inn i en fiksjonsverden hvor folk etter hvert begynner å lide og dø.

Men for en del barn er kanskje ikke dette så nytt… Det er jo barn som har verre ting enn foreldreløshet og hanskes med. Og som egentlig har tyngre ansvar som de må aksle enn kampen mot en guffen superskurk – i det minste ut fra en subjektiv opplevelse –

Det er vel heller ikke alle som har ressursene til Harry Potter, store ressurser kan de nok ha, men det er ganske få som er genier som ham, enten det gjelder hjerterom eller talent.

Jeg tenker at det er en del ren og meningstom brutalitet i media, og så er det ting som er brutalt meningsfulle, man bør i det minste ha øye for denne ganske store forskjellen.

Og den ideen om den lyse barndommen, hvor sola skinner og ingen skygger truer (noe som ikke er smør på flesk, men strengt tatt en motsigelse, for det er vel de sterkeste lyskildene som kaster de mest fremtredende skyggene), hvor ingen kinofilmer formørker – så er den heldigvis sann for de fleste av oss, i hvert fall her til lands. Man har sine tøffe tak, alle har sine tøffe tak, men ikke så man må misunne Harry Potter. Å være særingen i klassen som nesten daglig leverer raseriutbrudd til de andres forargelse og underholdning, for eksempel, er nok ingenting mot å få alle man er glad i revet bort av Mørkets fyrste. Barndommen er helt grei i de fleste tilfeller.

Men jeg vet ikke om den er så skjermet i utgangspunktet? De som har en helt grei barndom vet godt at det finnes folk som har det vondt, bekymrer seg for det helt av seg selv, bekymrer seg kanskje ekstra for barn som har det vondt, verre enn Harry Potter. Er barndommen faktisk, og bør den være, kan den i det hele tatt være, en bekymringsfri tid på jord?

Nå har det vært så mye å bekymre seg for de siste ukene at jeg gjør lurt i å hoppe ned fra talerstolen litt. Å ta vare på barna etter udåden på Utøya har vært en hovedoppgave for mange. Det har blitt sagt mye godt om det. Gode råd, og gode beretninger. Selvfølgelig skal ikke barn måtte ta all lidelse og elendighet innover seg. Selvfølgelig har de mindre vern mot verden på egen hånd. Og selvfølgelig skal man få ha noen illusjoner som barn.

Det er… jeg skrur meg kanskje opp på min egen tankeverden, kan miste gangsyn… men det med positivitet og illusjoner, galopperende optimisme, man vil ha sin vidunderlige nye verden, sin beste av mulige verdener, og kan man ikke få det får man hvert fall kreve at omgivelsene er med på å late som – som jeg har vært opptatt av i de siste årene – skjønnmaling. Skjønnmaling i kontrast til det fæle, skjønnmaling som ringeakt for det fæle og for de som må oppleve det… Barna som har det verre enn Harry Potter…

Kanskje er det ikke noen motsetning. Rådene jeg snakket om har jo mye gått på at man nettopp ikke skal skjønnmale. Man skal skjerme og beskytte, men det er noe annet. Regulere informasjonsstrømmen. Slå av TVen så lenge blodet flommer. Det er noe annet. Det er noe annet enn å ikke lage film av Harry Potter også. Rådene har gått på at man skal snakke med barna, trøste, men også lytte til dem, lage sammenhenger for dem. Kanskje nettopp det skjoldet man mangler som barn, nok erfaring til å lage sammenhenger for ting. Og det synes jeg er ganske forenelig med fortellinger som er vonde, men også meningsfulle. For de av oss som har hatt en ålreit barndom er saken ikke den at vi har sluppet smerte. Men vi hadde noen varme og myke fang vi kunne krype opp i etterpå.

Blodspruten i en del underholdningsgreier skiller seg som sagt ganske vesentlig fra Lord Voldemorts grusomhet i Harry Potter, og jeg skal ikke gå inn på hvor skillet går, for det kan være subtilt og det kan være subjektivt. Og jeg skal ikke gå i gang med noen sensurdebatt heller. Jeg skal avslutte med å si noe om de fortellingene jeg i hvert fall ikke synes man skal reise fanen mot.

Ondskapen i gode barnefortellinger – vi har snakket om Harry Potter, men det blir kanskje lettere å svelge hvis jeg nevner forfattere som Roald Dahl, Astrid Lindgren? Den gjør noe annet og mye mer enn å fenge, den utfordrer, den utfordrer barn til å ta stilling, til å ta stand, til om jeg tør si det, elske. Både barna som har det bedre enn i bøkene, og de barna som dessverre har det verre. Det er det vi alle blir drevet til i gode fortellinger, vi blir tvunget med i karakterenes valg. Skal jeg bruke et ord om det må det være ikke formørkelse. Det må tvert i mot være opplysning, i sin beste, mest moralske forstand.

Sandman og idelogiske briller

The Sandman Papers, en samling akademiske tekster om tegneserien Sandman, har en artikkel som sier at de tilsynelatende sterke kvinneskikkelsene i seriens nest siste historie i virkeligheten ikke symboliserer annet enn kvinnelig avmakt. Grunnen er først og fremst at de alle bare er brikker i et komplisert spill satt i verk av Drøm, seriens mannlige hovedperson. Artikkelen legger også vekt på mer spesifikke momenter. Hevnersken Lytas raseri er for eksempel som det blir påpekt knyttet til hennes moderskap, og fremstilles dermed innen en av de få rammer hvor bildet av en rasende kvinne ikke bare er godtatt, men nærmest forventet, av den mannsdominerte kulturen. Heksa Larissa ser en stund ut til å ha overtaket på sin tidligere elsker, men må til slutt innrømme at også hun har blitt brukt. Selv furiene må til slutt bøye av når Drøm storesøster Døden ber dem ryke og reise. Og Døden er der bare fordi han ikke har gitt henne noe valg.

Vel, ja. Jeg går ut fra at man kan se det på den måten. Dette er slett ikke alt som er å si om den serien, men det er nok én, blant flere, ting man kan legge vekt på. Og jeg utelukker ikke at analysen kan ha noe for seg. Fra mitt eget fag vet jeg at stereotypiske forestillinger kan være robuste, og vanskelige å få øye på, jeg vet at selv velmente forsøk på å bryte med stereotyper kan ende med å stadfeste dem i stedet. Jeg har det inntrykk fra fag og forskning, at folk ser ut til å ha en preferanse for å se dem bekreftet. Men faget mitt er ikke litteraturvitenskap.

Jeg sitter derfor igjen litt i villrede når jeg forholder meg til sånne analyser. Jeg vet for lite om litteraturkritikk, for lite om den akademiske tradisjonen som nettopp går på å avsløre stereotyper i kulturen, som går på å lese en tekst og vise, med eksempler, at den kan se grei ut på overflaten, men i virkeligheten er en gjenfortelling av den dominerende kulturens verdensbilde. Jeg er ikke en gang sikker på om det egentlig er en tradisjon for det. Jeg skulle gjerne ha visst hvilket navn den i så fall hadde, og hvilke metoder man benyttet seg av; min egen erfaring med å fortolke noe er at det ofte er så mangetydig at hva som helst egentlig kan bevises. Jeg skulle gjerne ha visst hva som skulle til for å ikke få den dommen over seg. Kanskje jeg har noen informerte lesere som kan hjelpe? Eller kanskje flire litt av at jeg i det hele tatt bryr meg… Jeg vet ikke, jeg liker bare ikke når det er ting som berører meg som jeg ikke har oversikt over.

I den grad noe eventuelt måtte kunne reduseres til en repetisjon av stereotyper, er det på en måte problematisk. Kanskje ikke først og fremst i ideologisk forstand. Jeg synes tross alt man skal være forsiktig med å fortelle andre hva slags budskap de får lov til å formidle i sin kunst (selv om jeg ikke synes man skal gå av veien for å kommentere noe hvis man er uenig i det). Jeg synes også man skal være forsiktig med å gjøre moralen-i-soga til det sentrale i en fortelling, da blir resultatet som regel pussig. Det problematiske er mer estetisk: Det blir rett og slett bedre kunst av det når man sørger for å styre klar av gamle klisjeer. Eller kanskje man kan si at det estetiske og det ideologiske, akkurat når det kommer til stereotyper, går i samme retning.

The Gathering Storm

Wheel of Time nr. 12, The Gathering Storm, ble sluppet i dag, og jeg var og kjøpte den. Det er fire år siden forrige bok. Robert Jordan har gått bort i mellomtiden. Den unge fantasyforfatteren Brandon Sanderson har fått i oppgave å fullføre serien over tre bøker, på grunnlag av et halvskrevet manus og en god del etterlatte notater, mange av dem diktert fra sykesengen.

Jeg tror jeg er glad for valget av forfatter. Jeg har nettopp gjort meg ferdig med debutboka hans, og den var, på mange måter, ikke så verst. Litt for flink, kanskje, teknisk sett, og slutten fungerte(som i mange andre bøker) ikke helt; den var hektisk, oppstykket, og hadde litt for mye lysglimt og effekter. Men historien hadde mange spennende vendinger, og personene i den var fine, akkurat passe avmålt beskrevet. Og når man skal skjøte sitt eget arbeid inn i et univers som er så godt etablert, med lesere som antagelig har både store og spesifikke forventninger, er det kanskje likevel ikke noen ulempe å være teknisk dyktig.

Forholdet mitt til Wheel of Time har vært vekslende gjennom årene. Da jeg leste de første syv bøkene ble jeg fenget, på den spesielle måten man gjerne blir fenget på i den alderen. Senere trakk serien ut, og det gjorde også tålmodigheten til mange av leserne. Jeg begynte etter hvert å bli enig med dem. Bøkene føltes stillestående. Mye av handlingen besto i at hovedpersonene gikk frem og tilbake og snakket med folk. Mange ting man ventet på, så aldri ut til å skje. Da jeg tidligere i år begynte å lese serien på nytt igjen, så jeg også en del svakheter som jeg ikke hadde lagt merke til før, og tenkte litt på det som noe å få overstått. Men i løpet av året har også nye styrker ved serien kommet til syne for meg, og alt i alt, vel, så er den ikke så verst. Og jeg er fortsatt glad i den, man utvikler jo et forhold til sånne ting etterhvert.

The Gathering Storm kan gå mange veier. Det er en mulighet for at jeg blir skuffet, og i hvert fall en mulighet for at sjokket over å se noe jeg kjenner så godt i en så forskjellig drakt vil gi meg et førsteinntrykk av å være skuffet, for det er en annen drakt. Sanderson sier selv at han følger sin egen stil, ikke Jordans, riktignok tilpasset historiens krav, og blant annet språklig ser man godt forskjellen allerede på første side (jeg har smuglest). Men jeg kan også bli positivt overrasket, akkurat som jeg har blitt av å lese de senere bøkene om igjen, og jeg er uansett glad for at serien blir videreført og etter hvert avsluttet. Både fordi jeg gjerne vil vite hvordan det går, og fordi det var forfatterens eget ønske.

Som Sanderson sier i forordet, er The Gathering Storm ikke først og fremst hans bok, men Robert Jordans. Den er både bok og minnesmerke. Og Jordans ”om forfatteren”-tekst bakerst i boka har blitt passende skrevet om, (jeg har smuglest på den også,) fra hans opprinnelige erklæring om at han aktet å skrive videre til ”de satte spikeren i kista hans,” til en stadfestelse av at det nettopp var dette han gjorde.

Mørk ridder i grått landskap

Er det ikke fascinerende med moralske gråsoner? Viktig er det også, at folk endelig lærer seg at ikke alt er svart-hvitt. Det er i hvert fall en viss enighet om dette mange steder, for eksempel på panelet av fantasyforfattere jeg var tilskuer til på Oslo science fiction-festival i helgen, hvor alle var lei av rent onde skurker, Sauron et hederlig (og under tvil) unntak fordi Tolkien er stor. Jeg nikket gjenkjennende fordi jeg har brukt noen timer på moralske funderinger selv, lissom, og rynket pannen, fordi jeg nylig fikk grunn til å tenke at: Det er ikke fullt så enkelt som å si at ting ikke er fullt så enkelt. For en ukes tid siden så jeg den nye Batman-filmen.

Det var en film som fikk meg til å tenke. Deretter fikk den meg til å stoppe brått, se tilbake på det jeg nettopp hadde tenkt, og spørre hvorfor jeg egentlig tenkte akkurat det. Den siste fasen var forsåvidt den nyttigste... men filmen var på mange måter bra, den.

Det å ta opp seriøse problemstillinger innenfor superheltrammer er forsåvidt ikke noe nytt, hverken i tegneserieformat, eller her som i film. Men der man - særlig i filmen - noen ganger kan få følelsen av at det som virker som dybde egentlig er staffasje, er The Dark Knight skrudd sammen slik at den tankevekkende siden av saken går like til kjernen av historien. Hver eneste karakter har sin moralfilosofi - Jokeren har til og med ekstreme moralske tilemmaer som hobby. Og hovedpersonen selv befinner seg altså i en av disse moralske gråsonene.

Han er - understrekes det i filmen - ikke en helt. Han er ikke en god mann. Og dermed kan han tillate seg å bekjempe ondskapen med ondskapens egne midler - uten å forringe det gode han oppnår med det. De blir ikke helliget av målet, de midlene, men så har han da også gitt opp håpet om å være hellig. Dette er prisen han må betale for å følge sin samvittighet. For der snillere (og mer bortskjemte?) helter må gjøre valget mellom det som er enkelt og det som er riktig, må Lynvingen velge mellom det som er riktig og det som er nødvendig.

I slutten av filmen ser vi ham enda mer hatet enn før. På grunn av et valg vi, som så hva som egentlig hendte, jeg skal ikke si nøyaktig hva det var, med det var jo det edleste av alle offer.

Og det er jo akkurat sånn det er! Det er de valgene man møter i den virkelige verden. Dette er et viktig budskap... tenker vi når vi går ut av salen. (Jeg kan nesten høre ekkoet av mine egne tanker i alle rundt meg...) Endelig er det noen som lærer oss at ikke alt er svart-hvitt, at det også finnes moralske gråsoner.

Er alt dette riktig? Tingene er verdt å tenke over. Men man gjør godt i å huske at det er en film man har vært på... og filmens virkemidler er enkle og intense. Høyt tempo, sterke sanseinntrykk, mørk sal, perfeksjonert fortellerteknikk - når en dyr film er riktig laget, er det lett å bli fascinert.

Fascinasjon kan føles litt som innsikt, men er ikke det samme. Filmen kan se ut til å stille spørsmål ved vigilantens rolle, men serverer i virkeligheten et svar. Fordi sympatien vår blir uvergerlig trukket i vigilantens retning. Han som fordømmes... men vi vet jo hva som egentlig hendte.

Vel.

Det er to konklusjoner man står i fare for å trekke for langt, her. Den første, i selve filmen: Vi vet at Lynvingen blir anklaget for noe han egentlig er uskyldig i. Det gir oss en sterk følelse av urettferdighet. Dette betyr ikke nødvendigvis at han er uskyldig i alt han kan anklages for. Det er ikke nødvendigvis urettferdig å fordømme noen for å ta loven i egne hender, selv om det er urettferdig å fordømme dem for det ene de ikke har gjort.

Men The Dark Knights kommentarer til vigilantens rolle hviler selvsagt mer enn dette ene sluttpoenget, det hviler på hele den utlegningen av moralske gråsoner og vanskelige valg som går igjen i handling, dialog, og dramaturgi gjennom hele filmen. Den andre konklusjonen man står i fare for å trekke for langt, bygger på fascinasjonen for moralske gråsoner. Det eksisterer en del av dem, og man kan bli fascinert av å oppdage dem, men fascinasjon er ikke det samme som innsikt.

At noen problemstillinger befinner seg i moralske gråsoner, betyr ikke at all moral er grå. At noen gråsoner er reelle, betyr ikke at alle påståtte gråsoner er det. Det finnes for eksempel situasjoner der det er vanskelig å finne klare svar. (Hvor går grensa mellom eggcelle og individ?) Det finnes kanskje også gjerninger man kan argumentere overbevisende for ut fra et moralsk fundament, og like overbevisende mot ut fra et annet (for Djengis Khan var det, i følge en av fantasyforfatterne våre, stor dyd i å slakte sine fiender) – ingenting av dette betyr at all moral er vilkårlig, eller at man med god samvittighet kan gjøre akkurat hva man vil.

I Gotham City ser vi at loven står maktesløs mot råttenskap og korrupsjon. Man kan, som flertallet, resignere – det vil være galt, man kan velge den sterke manns byrde, å sette seg over loven – det vil være galt. Her er vi i enda en moralsk gråsone: Noen ganger er det lett å se forskjell på rett og galt, men alt er så galt fatt at det ikke finnes noen riktige valg. Som skrivebordsmoralist vil jeg påstå at mangel på riktige valg i virkeligheten ofte er mangel på fantasi. Men i virkelighetens verden er fantasi og tid en knapp ressurs, og det kan godt hende at valget mellom to onder er det vanligste moralske dilemma av alle.

Men at man noen ganger velger noe galt fordi alternativet er verre, betyr ikke at man har gjort noe edelt valg. Man er ikke dristig, eller modig, bare avmektig. (I tillegg til at jeg, vel, rent personlig, tror at når man tvinges til å velge mellom gode midler og gode mål, så er det ikke nødvendigvis de gode midlene som må vike. Altså, at de ikke nødvendigvis blir helliget av aldri så gode mål - selv om en figur i en film personlig skulle ha noen sympatiske trekk.)

Noen ganger bør man stoppe opp og tenke. Andre ganger bør man stoppe opp og tenke over hvorfor man tenker.

Når man føler noe for et argument, er det lett å trekke konklusjonene over til lignende - men ikke identiske - områder. Moralske gråsoner er fascinerende fordi de er noe å tenke over. De er kanskje også betryggende fordi de betyr at alle disse moralistene kanskje ikke er bedre mennesker enn oss likevel (i virkeligheten er de kanskje verre). Men la ikke fascinasjonen over det tankevekkende og tankekrevende, forføre oss til å slutte å tenke! La oss ikke, i rusen over å gjenoppdage at noen ting ikke kan kalles hverken rett eller galt, glemme at noen ting etter alt å dømme kan det.

ITRAS BY

(Inneholder sterke scener.)

Hjemmesiden til spillet er her.

Spillet kan kjøpes for kr. 299,- her.

Lanseringsfest på Cacadou tirsdag 24. juni kl. 1700.

Ole Peder Giæver og jeg har laget spillet. Thore Hansen har laget tegninger.

Sunkne riker

Det hender jeg er opptatt av min egen alder. Føler meg voksen, møter jevnaldrende som har fått seg kone, barn og måne osv., og synes at ting jeg husker klart begynner å bli så lenge siden. Jeg nærmer meg tredve. Nå til høsten vil de som begynner på ungdomsskolen, være det årskullet som ble født da jeg sluttet på ungdomsskolen.

En av fordelene med å være voksen, er at jeg har begynt å tilhøre en ganske kjøpesterk gruppe, og at folk dermed begynner å selge ting jeg er interessert i. Eller kanskje det faktisk er folk på min alder som selger dem også, fordi de er interessert i dem selv. Uansett, noe av dette må være forklaringen på at en del ting jeg så på TV som barn, plutselig er å få tak i på DVD. Jeg kjøpte Shagma på postkontoret i går, animasjonsserien om barna som reiser til jordens indre for å hjelpe til med å reparere en kunstig sol. Etter litt søking rundt på nettet klikker jeg over på the Mysterious Cities of Gold, som gikk på TV3 noen år senere (med svensk tale), den er også nylig sluppet på DVD (og det kan se ut til at de skal lage spillefilm av den). For noen år siden fikk jeg tak i Galaxy Express 999, og det var foranledningen til aller første post, gamle blogg.

Nå er jeg i utgangspunktet ingen dyrker av nostalgi, akkurat som jeg ikke dyrker ironi, eller andre ting som evt. slutter på -i og handler om en type blikk som distanserer. Det betyr ikke at jeg ikke har nostalgi, eller kan glede meg over det. Men jeg ser forskjell på at noe vekker minner, og at det er bra.

Shagma er bra.

Det vekker minner også. Selvfølgelig er det en sammenheng der... Shagma er blant annet bra fordi den har en stor evne til å vekke barns fantasi (i hvert fall hvis jeg som barn var representativ for barn). Det jeg husker best når jeg ser sangene, figurene, noen av historiene, er hvor ladede med mine egne utbroderinger de er. Hvor levende de var for meg. Skal jeg prøve å analysere vil jeg tippe det har noe med selvtilliten i det fantastiske å gjøre. De fantastiske elementene er presentert

- med selvfølgelighet
- med indre sammenheng (som ikke er eksplisitt utlagt)
- uten tant og fjas og bortforklaringer

man trenger ikke våkne og oppdage at alt bare er en drøm; dette er en fiktiv verden der det fantastiske er naturlig. Akkurat som Bob og Rebecca ikke stiller spørsmål når det kommer en dame og sier at hun er fra jordens indre og trenger hjelp med å redde sin verden (eller, bare spør: hvordan kan vi hjelpe?) stiller jeg som seer ingen spørsmål når sveveskipet deres, tett forfulgt av pirater, kommer til en krystallvegg han har evnen til å passere gjennom. Mens piratskipene ikke har det. Sånne ting går an i dette universet.

Akkurat nå er disse tingene ekstra interessant for meg fordi jeg er interessert i hvilke stemninger som ligger bak mine egne skriveinteresser. Der ser man kanskje også et kvalitetsskille. Jeg så og leste mye som barn, men det er lett å plukke ut hva av det som inspirerer meg ennå i dag.

Vel, høres ut som jeg kanskje er nostalgiker likevel. Shagma er bra og vekker minner.

Vestalinnen som elsket meg

Hva var det nå som egentlig skjedde da republikken Roma ble keiserdømme? Jeg har sett miniserien Empire, og der får vi svar. Det var nemlig slik at idealisten og demokraten Julius Caesar mente at Roma tilhørte folket, ikke det onde korrupte senatet – så derfor gjorde han seg selv til enehersker. Det likte ikke den onde korrupte senatoren Cassius, som samlet sammen en konspirasjon og fikk ham drept. Han døde i armene på livvakten sin (en frigitt gladiator som de onde korrupte historikerne har glemt å nevne). Hans siste ord: Beskytt min arving, Octavius.

Livvakten blir unge Octavius mentor, beskytter, og farsfigur, og sammen legger de ut på mange eventyr for å vinne tilbake Caesars trone(!).Men Octavius er plaget av tvil. Hvordan skal han, en festglad tenåring, kunne lede et verdensrike? Er det ikke ironisk – den eneste i Roma som ikke vil ha makt, og så får han en slik arv over skuldrene. De havner etter hvert i gladiatorleiren Arkham, hvor de må holde en lav profil. Etter å ha startet et opprør der drar de på besøk hos Caesars venn, Antonius. Der blir Octavius beruset av all glamouren og sender livvakten fra seg. Også når han trenger ham som mest, da. Den drittsekken Antonius forgifter ham, og etterlater ham som død. Ja ja, sånn går det når man tror man er noe.

Men han er ikke død. Han blir reddet av unge Agrippa og en vestalinne som er forelsket i ham. Nå er han enda mer plaget av tvil enn før. Men så blir vestalinnen bortført, og han må bli keiser for å redde henne. Da drar han til Gallia, for å besøke sin gode venn Cicero. På veien møter han Caesars tapte legion, en litt Robin Hood-aktig gjeng av desertører som gjemmer seg i skogen. De slår seg sammen med ham og hjelper ham å overvinne Antonius’ her. Og vips så er han keiser.

Selv sitter jeg og småriver meg i håret. Jeg vet jo at det ikke var sånn det gikk for seg. Jeg har jo sett Rome.

Ehm…

Man kan kanskje ikke bruke én fiksjon som standard for en annen, sånn egentlig.

Jeg har dessverre ikke lest noen mer faglig korrekte Augustusbiografier. (Noen anbefalninger?) Og pinlig historisk korrekthet er ikke det aller viktigste. Det gjør ikke så mye at guttens mor blir presentert som Caesars søster, ikke niese. Det gjør ikke så mye at Antonius blir overvunnet i feil slag, og at mye av mellomspillet blir droppet. Alt dette gjør ting enklere. Og i en action-serie kan plotet godt være litt enkelt. Det kan i og for også seg være greit at Caesar og hans prosjekt ikke blir så veldig utforsket eller problematisert. Det gjør ikke en gang så veldig mye at Octavius besøker sin gode venn og støttespiller Cicero, som han i virkeligheten lot myrde. Og jeg blåser virkelig en lang fanfare i om legionærene hadde feil farge (eller whatever) på uniformene sine. De kunne gått med påfuglfjær på hodet uten at jeg brød meg.

Men jeg kan sammenligne Empire-greia med Rome som fiksjon. Og da sitter jeg likevel igjen med lite til overs for Empire. For Rome (som jeg elsker) har også sprita opp historien en del (blant annet, etter hva jeg har lest, i fremstillingen av Atia). Man har forenklet handlingen, hoppet over noen år, forsterket noen temaer og tatt fokus fra andre, osv. Det fungerer bra for meg, irriterer sikkert noen. Men det Empire-folka har byttet ut den egentlige historien med er… kjedelig!

Den unge prinsen som må gjennom så mange strabaser for å vinne tilbake sin rettmessige trone. Den rettferdige herskeren, plaget av tvil. Beruset av makt og glamour støter han fra seg sine sanne venner. Slaveopprør i gladiatorleiren. Forbudt kjærlighet. Rettferdighetens seier. Alt dette er gamle historier. Som i Empire bare repeteres. Ikke på noen måte utforskes.

Som eventyrserie og bakgrunn for kule scener er den helt grei. Og hadde den vært presentert som fantasy (gjerne med noen drager og trollmenn) kunne jeg sett på med en viss interesse. Det jeg lurer på er hvorfor hovedpersonene heter Caesar, Antonius, Brutus, Octavius. Det blir liksom så tilfeldig. Den samme historien hadde fungert like godt – og vært (marginalt) bedre – uten.

Film: Beowulf

Beowulf er et gammelengelsk heltedikt, og engelsk nasjonalepos, som jeg ikke har lest. Men jeg har sett filmversjonen, som Neil Gaiman har vært med å skrive manus til. Jeg så den faktisk i dag.

Det begynner som historien om en skikkelig tøffing, som reiser fra sted til sted og dreper monstre, mest for å vise at han kan. Men etter å ha drept det litt stakkarslige monsteret Grendel, som ikke liker at andre fester og har det gøy, får han en langt vanskeligere utfordring å håndtere: Monsterets demoniske mor, i skikkelsen til en vakker kvinne. (Dette siste er tydeligvis noe de har funnet på i filmen.)

Selv om den helten vi møter i siste halvdel av filmen er eldre og klokere, og derfor passer bedre med moderne helteforestillinger, er han kanskje vel så interessant i begynnelsen av historien. Der er han lite ettertenksom, men både snarrådig og handlekraftig; en idealtype fra en litt annen tid. Men jeg blir likevel engasjert i ham, og det er det som er det interessante. Det kan hende at Gaiman skal ha noe av æren for dette. To av de tingene han kan godt er nettopp levende skildringer – av karakterer, og av mytologier. Han ser ut til å ha en forståelse av disse tingene, som gir seg utslag i subtile nyanser i beskrivelsene, som igjen skaper følelsen av å se på noe levende.

Jeg så også filmen i 3D-versjon, og for meg er dette første gangen jeg har sett noen bruke 3D-teknikker til annet enn å vise frem 3D-teknikker. Det vil si at innholdet som regel stod i fokus, at bare noen få av scenene var laget spesielt med tanke på teknikken. (Noen var det, og de var fine.)

Beowulf-filmen forteller en relativt enkel historie, som jeg levde meg godt inn i. Jeg ser den gjerne om igjen.

Fra selvfølelse til andre verdenskrig

I tillegg til å skrive her, hender det jeg skriver bokomtaler for bokavisen.no. Jeg tenkte jeg skulle legge ut lenker til de jeg har sendt inn så langt. Jeg legger ut nye anmeldelser etterhvert.

Å bekjempe lav selvfølelse - en selvhjelpsbok i kognitiv terapi.

Danteklubben - en bok om historiske personer som løser krimgåter og oversatter Dante om hverandre. Og en innføring i den Guddommelige komedie.

Harry Potter and the Deathly Hallows - det er kanskje ingen overraskelse at det er siste boka i Rowlings serie, og ikke en helt annen bok med samme navn.

Shopenhauerkuren - Irvin Yaloms nyeste. Om psykoterapi, filosofi, og alt det andre Irvin Yalom pleier å skrive om.

Den guddommelige komedie - av Dante.

og Møte ved milepælen - av Sigurd Hoel, et oppgjør med både det ene og det andre i kjølvannet av andre verdenskrig.