torsdag 7. juli 2016

Hvori Martin gjør opp regnskap for livet så langt, del 2


Dette er del 2 av en veldig lang tekst. Her prøver jeg å finne ut hvordan livet mitt er annerledes i år, hvordan det har vært før, og ikke minst hva jeg egentlig har holdt på med de siste åtte årene.

I forrige innlegg beskriver jeg fire områder hvor ting har forandret seg eller er i gang med det: Jeg synes at jeg har en mer oversiktlig fremtid, jeg har et mer selvstendig liv, jeg har et mer aktivt sex- og sosialliv, og jeg har utviklet meg en god del som skribent.

Men som jeg også sa i forrige innlegg er det ingen av disse tingene som er nye. Det kan tvert i mot virke som om jeg hadde mer av disse tingene i livet mitt frem til 2007, da jeg sluttet på profesjonsstudiet i psykologi. Det kan virke som om perioden imellom har vært et skritt tilbake, en tid på tomgang, et kapittel som ville vært dramaturgisk overflødig dersom livet mitt hadde vært en roman.

Jeg vet at jeg ikke har kastet bort de siste åtte årene, at det faktisk har skjedd veldig mye selv om de ytre forholdene har endret seg lite. Grunnen til at jeg driver på med dette lange dobbelinnlegget er at jeg vil finne ut av hva som egentlig har skjedd.

Previously on livshistorien til Martin.
Det ligger kanskje noe sant i at jeg ikke kan si den enkleste ting om meg selv uten å ta med hele livshistorien min først? Den handler mye om forvirring og frustrasjon, men litt om et par oppturer også.

Frem til jeg var rundt 15 var det mest forvirring og frustrasjon. Mye sosial friksjon og konflikt. Det skulle lite til før jeg ble veldig sint. Enkelte av barna rundt meg syntes det var moro når jeg ble sint, og jeg begynte å tolke selv velmente ting som fiendtlig og gjort for å provosere. Jeg prøvde å kontrollere sinnet mitt, men ga mer eller mindre alltid etter... selv om jeg hadde et trygt og godt hjem, og alltid hadde jevnaldrende venner å holde meg til, følte jeg meg utsatt, alene om ting, følte meg hele tiden under angrep. (Det hender fremdeles noen ganger at jeg føler meg sånn.) Hvis jeg skal snakke om kapitler er dette kapittel nummer 1. Utgangspunktet.

Så, rundt femtenårsalderen, opplevde jeg en sosial omveltning. Jeg utviklet en personlighet, eller i hvert fall fasade, som gjorde det lettere å komme overens med folk. De litt sære trekkene mine fikk større plass – jeg prøve å gjøre livet til en slags Monty Python-sketsj, eller Douglas Adams-roman. Eller det var fra sånne kilder jeg hentet inspirasjon. Å stå i utkanten av det normale fungerte bedre for meg enn å prøve å passe inn. Sjarmen og humoren min kom bedre frem, og dessuten hadde det vært noe ubestemmelig merkelig med meg før, som satte ut folk. Nå begynte jeg å være merkelig på en mer åpenlys og håndgripelig måte.

En konsekvens var at jeg ble mer aktiv i sosiale miljøer og organisasjoner... av alle slag, for jeg ville oppleve alt nå som jeg først kunne... jeg hadde det ganske moro og ble veldig sliten. Det var kapittel 2.

Da jeg var 19 hadde jeg tømt meg helt for krefter, og dratt eksentrisiteten såpass ut at jeg begynte å komme på utsiden av det aksepterte igjen. Angstnivået økte såpass at jeg begynte å få diagnoser for det. Antagelig var jeg deprimert også. Og frustrert. Og sint. Og kaotisk i hode og kropp og oppførsel. Så jeg herpa meg selv og økonomien min og folk rundt meg i noen år, før det gradvis begynte å roe seg. Kapittel 3.

I årene etter det var jeg fortsatt engstelig og deprimert, men mindre destruktiv, og jeg hadde noe å holde på med... en slags plan, så jeg ikke trengte ta beslutninger fra dag til dag (eller år til år). Jeg hadde det ikke så veldig bra, men hadde det ikke så veldig dårlig heller. Jeg hadde ikke noe særlig overskudd, og var fortsatt engstelig og litt deprimert. Kapittel 4.

Så hvor var jeg da høsten kom, 2007, og profesjonsstudiet ikke fungerte mer? Jeg var sliten! Og i det såkalt femte kapittelet i livet mitt, perioden fra 2007 og til i fjor, har jeg hvilt ordentlig ut. Jeg har gått i langvarig, regelmessig terapi, og fått en aspergerdiagnose underveis. Sosialt har jeg trukket meg tilbake, som jeg har sagt før. Gått lite på arrangementer, ikke truffet så mye folk, fått stilt behovene mine mer eller mindre på nettet. Materielt har jeg klart meg greit, vært i tiltak og systemer som for det meste har latt meg være i fred. Attføring og arbeidsavklaring, masterstudier og ventelistetid. Bodd hjemme hos mor.

Det overskuddet som begynte å samle seg opp etter hvert har jeg brukt til å bli ordentlig kjent med meg selv.

Følelsesmessige nyanser
Støynivået i hodet mitt har vært lavere enn noen gang før. De har ikke vært så skrikende nært innpå lenger. Alle tingene i verden, mener jeg. Jeg har ikke måttet bruke det meste av ressuserne mine på å filtrere og sortere alt for mye informasjon. Jeg har oppdaget ting som at det finnes... følelsesmessige nyanser.

Følelsene mine var alt for intense før. For det aller meste gikk de i ett. Når det har kommet en følelse har jeg opplevd det enten som mellomsterk til sterk angst, fysisk mangel av ett eller annet slag, sinne og frustrasjon, eller bare noe numment stresset noe som kjentes som murring et sted bak øynene. Det var hele følelsesregisteret mitt.

For å ta et eksempel pleide jeg å slite med å kjenne forskjell på fornemmelsene av å være sulten, tørst, varm og trøtt (fysisk mangel av ett eller annet slag), så det ble litt tilfeldig om jeg reagerte med å spise, drikke, ta av meg skjorta, eller legge meg nedpå. Og jeg forstod ikke alltid følelsen av metthet, noe som førte til mye forspisning og ofte kvalme, mageknip, og annen klundrete fordøyelse.

For å ta et annet eksempel opplevde jeg nesten alle former for tiltrekning som en slags panikk – en blanding av begeistring, ønske om kontakt, angst for å ta kontakt, og frustrasjon over å ikke få kontakt.

Hvis jeg så et pent ansikt på bussen – den følelsen. Hvis noen lå og solte seg i parken – den følelsen. Hvis jeg ble kjent med noen og fant ut at de var et flott menneske – den følelsen. Hvis jeg var fascinert av noen men det var mest vennskapelig – den følelsen.

Hvis jeg så noen jeg kjente i et plutselig seksuelt lys – den følelsen. Hvis jeg begynte å bli betatt av noen – den følelsen. Hvis jeg fikk en mistanke om at noen var interessert i meg – den følelsen. Det lignet så fælt på angst at jeg ofte reagerte på tiltrekning med å tenke "å nei, ikke nå igjen".

I den seksuelt mer aktive perioden min... må jeg jo åpenbart ha tatt tiltrekningen videre. En gang i blant. Det kostet veldige anstrengelser, angst på forhånd og ofte i etterkant (i blant også under), og ble ofte friksjonsfylt, noen ganger destruktivt, fordi grensesansen min var jo ikke mer på plass. Selv om jeg hadde noen fine opplevelser også... så vil jeg ikke si at seksuallivet mitt fungerte bedre før, på tross av at det var mer av det.

Nå i dag kan jeg se et pent ansikt på bussen og tenke at "huh, det var et pent ansikt", og det er alt. Ingen følelse av at jeg burde ta noen form for kontakt. Tvert i mot vet jeg at bussen ikke noe særlig bra sted å ta kontakt.

Følelsen av at jeg "burde ta kontakt" gjelder ikke bare pene ansikter, forresten, og ikke bare det seksuelle... jeg må ofte bruke viljestyrke for å ikke blande meg i andres samtaler. På kafé for eksempel. Eller på Twitter ikke minst. Det er ikke fordi jeg  ikke skjønner at det er påtrengende – jeg skjønner det jo godt nok til å skrive om det – men jeg føler meg tvunget til det, at situasjonen fører meg dithen, at jeg bare henger på bevegelsen. Det er en av måtene grensesansen min pleide å være feilkoblet på.

Nå som jeg oppfatter flere av nyansene, er det også lettere å korrigere meg selv. Jeg kan kjenne på meg at jeg er betatt av noen, men at jeg egentlig ikke har lyst til å ta det videre, og vite at det kommer til å roe seg etter en stund. Så jeg kan like gjerne glede meg over det underveis. Eller kanskje jeg ønsker å ta det videre... og da står jeg ikke skvist inn mellom de to impulsene – følelsen av at jeg må si noe om det, og følelsen av at det vil være påtrengende av meg, fryktelig påtrengende.

Presset inn mellom to like feilkalibrerte impulser, skjør og rigid fordi jeg mangler nyanser. Ute av stand til å foreta meg noe som helst.

Skriveøvelser og eksponeringsterapi
Med skrivingen har også utviklingen vært den samme. I tenårene gikk det bedre, i tyveårene gikk det verre, en stund sto det helt stille, også kom vi til høsten 2007…

I den perioden det gikk bra skrev jeg som sagt en god del, selv om det var litt lite filtrert, litt lite strukturert, og ikke fungerte i mer enn ganske små doser.

Da det begynte å gå verre var skrivingen et av stedene det viste seg først. Jeg satte meg sjeldnere ned, og når jeg satt jobbet jeg sjelden særlig lenge før jeg ble overvunnet av usikkerhet og frustrasjon, angstnivå såpass høyt at jeg ikke hadde sjans til å produsere ord.

Jeg skrev fremdeles litt… selv i den aller verste perioden fikk jeg til en slags kladd til en roman, selv om den ikke fungerte særlig godt… og i tiden etterpå, hvor jeg studerte, skriblet jeg i blant ned noen ting som et sideprosjekt. Dit var det jeg hadde kommet da mellomperioden tok til.

Den samme dagen jeg sluttet på profesjonsstudiet sa jeg til meg selv at "nå kan jeg gjøre det jeg har lyst til i stedet". Og da var det skrivingen jeg mente. Og noen år senere, da jeg begynte å få overtaket på angsten og de andre følelsene, var skrivingen noe av det første jeg tok tak i.

Det var skrivingen som gjorde at jeg ved siden av terapien jeg gikk i begynte å eksperimentere med eksponeringsøvelser alene.

Jeg husker noen av de tidligste øvelsene... noe av det første jeg presset meg til å gjøre, var oversettelse. På den måten trengte jeg ikke å produsere språk fra ingenting, det var angsten for sterk til. At jeg hadde noe å bruke språksenteret på var nok, og det var ille nok bare det. Femten minutter om dagen. Ikke mer. Uansett hvor bra eller dårlig det gikk, skulle jeg gi meg når de femten minuttene var ute.

Ofte sto det helt stille. Bare angst og frustrasjon og jeg var rasende på meg selv. Men fordi jeg ikke hadde lov til å gi opp i frustrasjon fikk jeg muligheten til å bli kjent med… det jeg har snakket om før… nyansene.

Når man slutter med noe i frustrasjon er man et bestemt punkt på en  følelsesmessig kurve. Det vokser og vokser til det når toppen, og så tar det slutt. Det tar slutt fordi jeg gir opp. Det er deilig å gi opp. Det er befriende å gi opp. Jeg blir også enda mer forbanna på meg selv, men akkurat det øyeblikket hvor jeg gir opp... ah, endelig tar det slutt.

Man lærer seg å lengte etter den lettelsen. På et plan gleder man seg til å gi opp i frustrasjon.

Når man derimot slutter på grunn av en ytre faktor, klokka, det at de femten minuttene er ute, begynner avbruddet å falle på helt forskjellige punkter. Noen ganger er man litt frustrert, noen ganger veldig frustrert. Noen ganger godt i gang, og har lyst til å skrive mer… man får flere og mer varierte erfaringer med avbrudd, det blir ikke lenger forbundet med lettelse i hodet.

Man får også sjansen til å erfare at frustrasjonen går ganske fort over av seg selv. Eller, blir litt lettere, og så kanskje blomstrer den opp igjen, og så letner den… man lærer at det kommer i bølger, men at det finnes noe på andre siden av toppen. Det blir ikke bare verre og verre og verre for alltid.

Angst og andre sterke følelser
Vinteren etterpå lærte jeg meg mye av det samme om angst. I stedet for å prøve å vri tankene vekk begynte jeg å la tankene komme av seg selv. Det opplevdes som selvpining, som om jeg ville meg selv vondt, men jeg klarte å holde ut lenge nok til å lære at etter toppen av kurven… er det et ned igjen på den andre siden. Man føler seg bedre uten å måtte fordrive de skremmende tankene i hodet.

Her må jeg understreke – det var på kroppen at jeg lærte det. Det holder ikke å vite det i teorien, er ikke noe ren viljestyrke kan fikse. For min del tok det kunnskap, planlegging, prøving og feiling, at jeg nesten ikke hadde andre forpliktelser. Det var noe jeg kunne gjøre fordi jeg var heldig og kunne bo hos familie, hadde studier uten noen sluttdato som truet, hadde en psykolog som hjalp meg med å sortere alt rotet.

Og det er kanskje nettopp det jeg har holdt på med i mellomperioden. Brukt minst mulig ressurser på eksterne ting, som jobb, bolig og økonomi; hatt akkurat nok ressurser igjen til å... forandre meg selv? Forandre på grunnleggende ting...

lært meg kognitive, sosiale, emosjonelle og relasjonelle ferdigheter. Lært meg filtrering og sortering, kategorisering av følelser og inntrykk, forskjellen på fornuftige hemninger og angst... lært meg å forholde meg til grenser av alle slag. Lært meg å si stopp, ikke bare til andre, men til meg selv, vel så ofte til meg selv

med alle de tingene jeg nevnte i begynnelsen, skriving, flørting, selvforsørging, som motivatorer, som overordnede mål, litt noe å hente motivasjon fra, litt noe å peile seg inn etter, men også store livsmål i seg selv. Sider av livet som ikke bare ble preget av angst, men også førte til mye angst.

Hvorfor kan jeg si jeg satser på skriving nå?
Når jeg formulerer det sånn, lurer jeg ikke lenger på om de siste åtte årene har stått stille eller ikke. Tvert i mot har de vært innadvendte, men veldig hektiske.

Jeg skjønner også hvordan mellomperioden har vært et bindeledd, ikke et avbrudd, jeg skjønner hva som ligger i at jeg har lært en god del ting på nytt. Før fikk jeg til ting på en spontan og fomlete måte, jeg visste ikke hvordan jeg skulle gå frem, men hoppet litt ut i det likevel. Mens nå har jeg jobbet målbevisst med de nødvendige ferdighetene, og har et ganske bevisst forhold til det jeg gjør. Kanskje mer bevisst enn hva mange andre er, fordi jeg har måtte jobbe gjennom det så grundig.

Når jeg tenker meg om har jeg sett den læringskurven i en bok. Læringskurven for å videreutvikle et talent. Man kan være ganske flink til å tegne, synge, spille, men så bestemmer man seg for å utvikle det mer systematisk, og da kommer det ofte en nedgang den første tiden. Man legger av seg de teknikkene man har brukt opp til nå — de har fungert helt fint, men de lar seg ikke utvikle noe særlig videre. Til gjengjeld begynner man med teknikker som fungerer dårligere akkurat nå, men som man kan komme veldig mye lengre med på sikt.

Måtene jeg tenker fremover på, tar vare på meg selv, pleier vennskap, utforsker mulige seksuelle relasjoner, de har blitt mer fleksible, tåler motgang bedre, finner nye veier i stedet for å stoppe opp… de har også blitt mer hensiktsmessige, bruker opp mindre krefter på forvirring og rot.

Jeg begynte hele denne teksten, den jeg har delt i to innlegg, med å skrive litt om planene mine for å skrive. At jeg vil satse ordentlig på skriving når de andre tingene i livet mitt har falt på plass… og mens jeg har jobbet med innlegget har de falt enda mer på plass…

Men som han sa, han som har kjent meg i åtte år: Det samme har jeg påstått gjennom hele mellomperioden, det såkalte kapittel 5. Når ting bare faller på plass skal jeg ta skrivingen mer på alvor. Hvordan kan jeg vite at det ikke har vært utsettelser og unnskyldninger, at de siste åtte årene faktisk har vært et fremskritt for skrivingen?

Fordi skrivingen har gått opp og ned sammen med alt det andre jeg har fortalt om. Og fordi jeg har lært mer bevisste skriveferdigheter, og arbeidsrutiner, på samme måte som jeg har lært meg mer bevisste teknikker for alt det andre.

Jeg skal si det foregår mye omkring meg akkurat nå, men det kommer til å roe seg ned igjen etter en stund, etter at alle omveltningene har blitt til den nye hverdagslivet. Og da kommer kanskje tiden for at jeg virkelig skal satse på å skrive?

mandag 4. juli 2016

Hvori Martin gjør opp regnskap for livet sitt så langt, del 1


"Du har hatt de samme unnskyldningene så lenge jeg har kjent deg..."
 
Utfordringen, for det var en utfordring, kom fra en jeg har kjent i litt over åtte år. Jeg nevnte det vel i forrige innlegg. Det vi hadde snakket om var skrivingen min, som han så og ser potensial i. Jeg hadde fortalt at når jeg var ferdig med arbeidsavklaringen, da kunne jeg endelig satse ordentlig.
 
Det er lettere å satse på noe når man har liv og økonomi på plass, og vet bedre hva man vil ha å forholde seg til. Men det samme har jeg altså sagt omtrent siden den dagen vi ble kjent.
 
For litt over åtte år siden var det et halvår etter at jeg sluttet på profesjonsstudiet i psykologi. Det var den samme våren jeg begynte på arbeidsavklaringspenger. Den samme våren jeg begynte å skrive mer enn jeg hadde gjort, fordi jeg ikke lenger studerte til et yrke som ville tatt for mye tid, nesten alt jeg hadde av overskudd og tid. Den samme våren som... en hel rekke andre ting også.
 
Under en skriveøvelse den samme våren fant jeg på en replikk som fikk de andre til å le høyt. Den lå i munnen på en fiktiv karakter, men handlet jo selvfølgelig om meg selv. "Jeg har kommet til et vendepunkt i livet, og der har jeg egentlig blitt."
 
Og der har jeg egentlig vært, i de litt over åtte årene som har gått.
 
I år har jeg en klarere følelse av at kommet videre fra det vendepunktet, at jeg er ferdig med en slags mellomperiode. At jeg har kommet til et nytt kapittel nå. Jeg kommer til å bruke begge begrepene, selv om jeg ikke er sikker på hva det betyr. Jeg vil veldig gjerne finne ut hva det betyr, men jeg er ikke sikker på hvorfor jeg trenger å finne det ut heller.
 
Kanskje jeg synes jeg trenger å gjøre rede for hva jeg egentlig har holdt på med så hele tiden… i stedet for for eksempel å satse ordentlig på å skrive…
 
Jeg har uansett brukt lang tid, veldig lang tid, på å skrive det innlegget du leser nå. Langt har det også blitt. Jeg vet ikke om jeg synes det er helt ferdig. Men jeg synes nesten jeg er nødt til å gjøre meg ferdig med det, for denne gang… bare mens jeg har skrevet på det har det skjedd så mye nytt…
 
På grunn av lengden deler jeg innlegget i to. I første del skal jeg skrive om hva som har blitt annerledes i år, og hvordan det var i årene før. Vi begynner derfor med en oppsummering av
 
hvori Martin bor for seg selv, er noen dager i uka på arbeidsmarkedstiltak, har mer konkrete fremtidsplaner, er mer aktiv sosialt, deltar på arrangementer, blir kjent med folk... gjør fremskritt med nettdating og har blitt flinkere, mye flinkere, til å håndtere følelsene sine; han forstår nyansene i dem dem bedre, de tar ikke så overhånd, og han har blitt flinkere til å forholde seg til grenser
 
De fleste av disse handlingstrekkene kan føres bakover til ting jeg var opptatt av i det forrige kapittelet, det såkalte kapittel 5, så derfor kommer jeg til å skrive litt frem og tilbake — fortid, nåtid, fortid, nåtid og så videre — til jeg kan begynne å gjøre rede for hva disse forskjellene betyr.
 
Hvorfor trenger jeg å gjøre rede for noe som helst? Hvem skriver jeg for? Kanskje bare min egen, estetiske sans…
 
hvis jeg holder meg til bildet av livshistorien min som roman kan kapittel 5, ved første øyekast, se ut som et ikke så veldig bra stykke håndverk. Karakterutviklingen i kapittlene 1 – 4 stopper liksom opp, eller går tilbake, i kapittel 5. Det er helle ikke noe særlig plot. Og så starter det opp igjen i kapittel 6…
 
Det er åtte år av livet mitt. Har jeg bare surret dem bort eller har de en plass? Kanskje ikke så rart at jeg har brukt hele våren på bloggen, og bruker hele dette kjempeinnlegget, til å finne på en form for konklusjon.
 
 
For litt over åtte år siden søkte jeg NAV om attføring (som ble til arbeidsavklaring, som ble til venteliste, som ble til tiltak). Jeg hadde blitt nødt til å slutte på profesjonsstudiet, og ville prøve å ta en mastergrad i stedet, men den øvre grensa for år på studielån var nesten nådd.
 
Jeg fikk vite at attføring kunne gi en mulighet til å få fullført. I løpet av søknadsprossesen hadde jeg noen samtaler med NAV, og etter hvert begynte jeg å forstå at jeg også ville trenge hjelp inn i arbeidslivet...
 
ville trenge hjelp til å skjønne selve konseptet jobb, og hjelp til å legge opp et arbeidsliv rundt det jeg begynte å skjønne var en litt krevende mental helse, selv om jeg ikke hadde fått noen aspergerdiagnose ennå. Jeg visste bare at jeg hadde masse angst, eller det som opplevdes som angst, slet med temperamentet, følte meg begrenset på mange områder, hadde problemer med å gjennomføre praktiske oppgaver, og problemer med å ta vare på meg selv.
 
I de første seks årene på AAP var jeg student: Først noen år med forelesninger og eksamener, og så en masteroppgave som tok innmari lang tid. De siste to årene har jeg stått på venteliste for tiltak.
 
Gjennom hele perioden var arbeidsmuligheter og fremtidsmuligheter lite avklart. Jeg har bare visst at noe har ligget der fremme og ventet. En prosess jeg skulle gjennom, en avgjørelse en eller annen instans skulle ta, eller kanskje begge deler? Noe jeg ikke har forstått eller visst hvordan kom til å bli…
 
Det frister ikke så veldig å lage store planer når man vet at betingelsene kan forandre seg igjen om noen år. Det frister ikke å legge opp til mer intensiv skriving, for eksempel – innarbeide en dagsrytme med mer enn halvannen times skriving pr. dag. Det tar lang tid å innarbeide en dagsrytme, og koster mye slit, jeg tipper enda mer dersom man er autist. Det er ikke noe jeg har hatt lyst til å gjøre forgjeves.
 
Nå som tiltaket er i gang begynner fremtiden å bli mer overskuelig. Jeg kan forestille meg en fremtidig Martin, slik han ser ut i jobb og i fritid, jeg kan forestille meg hvordan dagsrytmen min kan. Jeg kan begynne å gjøre noe mer enn bare vente.
 
At jeg flyttet for meg selv i fjor sommer er jo en viktig endring... det går ikke helt opp med at "i år er alt forandret", men der har vi vel forskjellen på et liv og en bok. Livet er ikke like spissfindig komponert.
 
Jeg har gjort tidligere forsøk på å flytte hjemme fra også. Jeg gikk på folkehøyskole et år, et år jeg hadde det temmelig rotete i hodet (ikke bare på grunn av folkehøyskolen, det begynte allerede vinteren før), og etter det hadde jeg en leilighet i noen måneder, noe som også var ganske rotete... jeg hadde jo ingen inntekt å betale husleie med… alt dette var rundt årtusenskiftet.
 
En stund senere, som egentlig bare var et halvår, skaffet jeg en studenthybel, men jeg bodde ikke så veldig hjemmefra da heller. For det første var økonomien fortsatt rot. Jeg brukte opp pengene alt for fort, måtte låne av moren min, penger jeg ennå ikke har betalt tilbake. Det var ikke det at jeg festet og drakk så mye en gang, jeg hadde bare ikke noe særlig oversikt.
 
For det andre krevde det mer av meg enn jeg hadde trodd når jeg måtte dele kjøkken og bad og tynne vegger med så mange andre og bare ha noen få kvadratmeter til bøker, filmer, klær, arvemøbler, alt sammen egentlig... en hjemmebase med veldig begrenset kapasitet.
 
Det gikk ikke så lenge før jeg begynte å overnatte en natt eller to hos moren min... og ha noen av bøkene og filmene og klærne der... en gang eller to, og så en uke eller to, og så et år eller to.
 
Med unntak av den aller første tiden vil jeg ikke si at jeg akkurat bodde på studenthybelen. Én jeg snakket med foreslo at jeg kunne se på den som et veldig dyrt lager. Og i 2009 var det slutt – jeg hadde bodd der så lenge jeg hadde lov, og selv om det var trist å flytte, og jeg liker jo ikke forandringer, så gjorde det ikke noe særlig forskjell i livet mitt.
 
Vinter 2009 – sommer 2015 er ikke fullt så mye som åtte år. Men det hører til under den samme perioden. Følger det samme mønsteret med utvikling, og så avbrudd, og så gjenopptagelse: Jeg prøvde å bo for meg selv, og så gjorde jeg det ikke mer, og nå gjør jeg det igjen, men på ordentlig.
 
En periode her på bloggen skrev jeg ikke om annet. At jeg ikke fant noen å ha sex med. At jeg ikke var i stand til å finne noen. Jeg analyserte det opp og ned, stilte mange spørsmål, fikk oversikt over noen nye måter å tenke på. Og presset meg gjennom en del personlige sperrer ved å uttale noen av ønskene mine høyt. Det var skummelt å innrømme at jeg ønsket meg noe som helst!
 
I år har det begynt å skje ting igjen. Faktisk mens jeg har holdt på å skrive dette. Jeg har hatt sex! For første (og andre, tredje og fjerde) gang siden november 2006. Veldig bra sex har det vært også.
 
Så der har vi enda en ting som har stått stille i litt over åtte år. (Nesten ti da, egentlig.)
 
Gjennom hele perioden virket det seksuelle som noe nesten umulig. Gjennom mye av perioden prøvde jeg ikke en gang. Jeg hadde på følelsen av at et eller annet måtte på plass først, et eller annet jeg ikke helt visste hva.
 
Jeg har tatt tak i det ene, og det andre og det tredje, og det har alltid vært noe mer... enda en hindring å komme seg forbi, gjerne enda vanskeligere enn den forrige.
 
Sex med en partner — har jeg forstått — er resultatet av en sammensatt serie av handlinger, og bygger på en innviklet struktur av sosiale, relasjonelle og emosjonelle vaner. Man må komme i kontakt med noen, forholde seg til dem i det minste der og da, håndtere og sortere alle følelsene som dukker opp, både hverandres og ens egne følelser.
 
Selv da jeg hadde partnere i blant var det mye i forholdet mellom oss som var krevende. Jeg slet nesten ut meg selv, gikk mye med angst, for å prøve å holde forpliktelser jeg ikke forsto. Jeg var heller ikke noen særlig god partner for andre. For å si det mildt. Så jeg var i forhold og hadde sex, men ikke under de aller beste omstendigheter.
 
Og hvordan jeg klarte å finne meg partnere... jeg var jo så redd for å uttrykke noen som helst interesse! Så redd for å svare når noen andre viste interesse for meg. De få gangene jeg i det hele tatt brøt gjennom frykten ble jeg utkjørt etterpå, i et tilfelle ble jeg nummen i fingre og ansikt, og svimmel
 
ikke kom jeg meg så veldig mye rundt heller, traff ikke folk, var ikke helt oppmerksom på hvor lite jeg kom meg rundt, gikk for eksempel og lurte på hvorfor jeg aldri opplevde å bli plukket opp på barer uten å huske på at jeg faktisk aldri gikk på barer
 
på tross av det var jeg mer sosialt aktiv før mellomperioden, kapittel 5. Først etter at masteroppgaven begynte å trekke ut, hybelen var forlatt på ordentlig, alle jeg hadde studert med hadde sluttet, ble jeg så tilbaketrukket at jeg nesten aldri møtte nye folk.
 
Tilbaketrekningen var ganske frivillig, eller i det minste velkommen. Jeg visste at jeg trengte tid for meg selv, tid til å komme inn i mer behagelige rytmer... nå går jeg aktivt inn for å komme mer i kontakt med folk igjen, og det betyr også at jeg finner flere mulige partnere, det er den største forandringen.
 
...men vel så mye sosiale evner
Nå følger det en tanke jeg ikke helt klarer å formulere:
 
"Jeg har visst hele tiden at sex ikke har vært det eneste, eller viktigste, jeg har savnet. At arbeidet for å oppnå et sexliv, også har vært med å gi meg et sosialliv. Og at det har vært noe av vitsen hele tiden."
 
Jeg har lært meg nye sosiale vaner – hvordan man treffer folk, starter samtaler, oppdager hvem man har kjemi med, og hvem man vil fortsette kontakten med. Jeg har lært meg nye mellommenneskelige vaner og ferdigheter – hvordan man knytter og opprettholder kontakt uten å virke for uinteressert eller masete, hvordan man kan gjøre i hvert fall små ting for hverandre, be om tjenester, gjøre tjenester, lytte eller gi råd ettersom hva den andre foretrekker. Jeg har lært meg nye emosjonelle ferdigheter – blir ikke satt like mye ut av andres følelser, plukker opp mer av andres følelser, men vel så viktig plukker jeg opp mer av mine egne. Jeg kan regulere meg selv på en helt annen måte, oppsøke ting jeg har behov for (mat, drikke, stimulans), trekke meg tilbake når jeg begynner å bli (mett, utørst, overstimulert), og med andre mennesker klarer jeg å lese og kommunisere om grenser, både andres grenser og mine egne, og det gjør at jeg kan slippe folk mye nærmere uten fare for at noen av oss tråkker over.
 
Hver og en av disse vanene og ferdighetene er nyttige hvis man ønsker bra og regelmessig sex. De er elementer av den strukturen et sexliv bygger på.
 
Hvis man sliter med alle, eller de fleste, av disse vanene og ferdighetene, sånn som jeg har gjort, er det ikke så rart at sexlivet har vært litt tynt... jeg har sett folk lete etter den ene store grunnen til at de ikke får det til med sex, men i mitt tilfelle i hvert fall har det vært mange små grunner. Og det har jeg jo vært klar over.
 
Den samme strukturen er også nyttig hvis man ønsker et bedre sosialliv, flere vennskap, og mer trivsel i sitt eget selskap... kanskje ikke noen universalkur, kanskje ikke tilstrekkelig, kanskje ikke nødvendig en gang, men til god nytte.
 
Den tanken jeg ikke helt klarer å formulere er at jeg tror jeg har oppnådd alt dette fordi jeg har peilet meg inn på sex... at jakten på et sexliv har vært en metode for å finne ut alle de spesifikke tingene jeg trengte å lære, og for å hente frem krefter og motivasjon til å gå gjennom prosessen. At jeg tror man kan bygge opp andre ferdigheter på den samme måten. Finne et høythengende mål som er sterkt nok ønsket, bruke det som ledesnor og drivkraft.
 
Eller kanskje det har vært en unnskyldning jeg har sagt til meg selv, fordi jeg egentlig ikke har hatt "lov" til å ønske meg sex, så da har jeg sagt til meg selv at det egentlig har hjulpet meg til å oppnå andre ting, så da er det lov?
 
Kanskje begge delene stemmer litt? Sosiale, relasjonelle og emosjonelle ferdigheter har en stor verdi i seg selv. Men det har jammen meg god og regelmessig sex også.
 
Når det kommer til skriving vet jeg ikke helt hvor jeg har havnet. Produserer jeg skriveøvelser eller skriver jeg på ordentlig? Hva vil det si å skrive på ordentlig? Kanskje grunnen til at jeg ikke har noe bedre ord for det er at det ikke er noen ordentlig forskjell?
 
Jeg skriver ikke noe som blir solgt, eller trykket noe sted. Eller for den saks skyld delt, så langt jeg vet. Det meste jeg skriver publiserer jeg her, og det har gått noen måneder siden sist. Eller på forumer rundt omkring. Det var en erotisk novelle som fungerte ganske bra... har ført til real life ganske fantastisk sex, så det sier vel noe om skriveevnene mine i det minste...
 
det jeg trenger for å komme videre fra forumer og egen blogg er antagelig en avgrenset mengde prosjekter å satse på, nok tid satt av hver dag til å satse, og viljen eller motet til å fortsette å satse når jeg kommer til de vanskelige delene
 
men de siste åtte årene, hva har jeg holdt på med da?
 
Lært meg det meste av det jeg kan nå.
 
Det er rart å si det, for jeg har skrevet mye, mye lengre tid enn det. Siden jeg var 11 omtrent. Jeg har hatt noen bra ting gående. Særlig på videregående skrev jeg ting som virket. Særpregede... og egentlig ganske sære... men de hadde humor og struttet av ideer og kom seg litt rundt i verden.
 
Jeg vant en novellekonkurranse for ungdom. Ble trykket på baksiden av Klassekampen. Skrev en tekst jeg leste opp på et arrangement en gang... og mange år senere ble jeg kontaktet av noen som ennå husket meg, og teksten min, og lurte på om hun kunne få en kopi...
 
Jeg lurer på hvordan jeg klarte alt det, uten alle de tingene jeg har lært meg siden da.
 
Arbeidsdisiplin! Nå har jeg faste skriveøkter, hver eller nesten hver eneste dag. Jeg har knyttet det opp til et belønningssystem, og det gjør at jeg ikke faller ut av rutinen selv om jeg skulle hoppe over en dag. Og når jeg setter meg ned blir jeg sittende til økten er over, og sklir ikke ut i andre ting... sjekker ikke mailen min eller twitter, går ikke og vasker opp i stedet. Til nød går jeg på do.
 
Jeg fortsetter å skrive selv når jeg kommer til de vanskelige delene. Jeg hopper ikke over til et annet prosjekt (og går ikke og vasker opp i stedet). Det er de vanskelige delen, har jeg oppdaget, som inneholder mye av drivkraften min til å skrive. Det er der det formløse, uklare, viktige ligger, som for eksempel hva jeg har holdt på med i de siste åtte årene.
 
Det jeg skrev før var nok mer inspirert enn nå. Til gjengjeld har jeg klart å bli uavhengig av inspirasjon. Det er noe de fleste må lære hvis de skal skrive særlig oftere enn sporadisk.
 
Det andre jeg har lært meg er struktur. Jeg kan sette stikkord på det, som spenningskurve, komposisjon, vendepunkter, komplikasjoner, klimaks, tema, verdensbygging, konflikt, karakter, plot...
 
Konflikt. Karakterer. Plot. Jeg hadde ikke noe bevisst forhold til noe av det. Jeg skjønte ikke helt hva det dreide seg om.
 
Jeg har lyst til å skylde litt på autismen... når man ser detaljer på bekostning av helhet betyr det at man ser en strøm av replikker og handlinger i stedet for personlighetstrekk. (Det hjelper heller ikke at man sliter med å leve seg inn i andres tanker.) Man ser en strøm av hendelser og scener som liksom bare skjer, mens en forfatter bør lete etter årsak og konsekvens og føye det sammen til et plot.
 
De tekstene jeg skrev før hadde mange ting som liksom bare skjedde. Og veldig mange folk som bare gjorde ting. Jeg skjønte i hvert fall ikke hva de drev med! I ikke alt for lange tekster kan det holde... så lenge det spruter av ideer og inspirasjon... men i lengden gjør det at man mister sammenheng, retning, struktur. (I mine tekster i hvert fall.)
 
Hva har jeg gjort de siste åtte årene? Jeg har lest med mer aktivt blikk (og sett serier og filmer). Lært å kjenne igjen fortellingens spenningskurve, komposisjon, vendepunkter, komplikasjoner, klimaks, tema, verdensbygging, konflikt, karakter, plot. Jeg har erstattet inpsirasjon med struktur.
 
(Dette var del 1 av innlegget, del 2 er klart og kommer ut i løpet av uka.)