Det kan lønne seg å være snill

Min indre stråmann har nå fått en stemme og et navn. For å ta pulsen på hverandre har vi hatt en diskusjon om gode verdier. Sturla Stråmann prøver entusiastisk å overbevise meg om fortreffeligheten av å være snill. Nå er jeg jo ikke uenig i at det kan være fint, men jeg er likevel nysgjerrig på hvor han tar entusiasmen fra. "Jo," sier han…

STURLA STRÅMANN: Jeg har personlig foretatt en undersøkelse hvor jeg en gang for alle har bevist at noe så snilt som å hjelpe gamle damer over gata fører til lavere blodtrykk, høyere endorfinnivåer, kulere jobbtilbud, senere død, og tro det eller ei, 40% færre hull på sokkene.

Dette er selvfølgelig en parodi, jeg diskuterer tross alt med en stråmann. Men også i virkeligheten forskes det på hvordan verdier fører til helse, eller andre personlige fordeler. For eksempel fører delt husarbeid som vi tidligere har vært inne på til mere sex. (Det er for øvrig mye, eller i det minste google, som tyder på at sex i seg selv kan være sunt.) Snillhet fører til nedsatt risiko for tidlig død, i det minste hos eldre, jf nederst i dette avsnittet. I følge denne bokomtalen er et litt annerledes verdisett, jaget etter nytelse, også bra for helsa. Og jeg mener, uten å ha ført statistikk over det, at helsegevinster rett som det er har blitt listet opp i forbindelse med det ene eller andre av verdier, i psykologien.

Hvis det er helse man vil vite mer om, er jo dette vel og bra. All informasjon er av interesse, som i forskning ellers. Men er man opptatt av å fremme verdier, bør man kanskje argumentere ut fra andre ting. I tillegg til er at er-og-bør-slutninger vel alltid er problematiske, er helse og prestisje kanskje særlig tvilsomme som moralske argumenter.

STURLA STRÅMANN: Er det det? Kan man ikke ha det godt og være god på samme tid?

Jo, selvfølgelig kan man det. Det er jo ikke noe galt i det når det som er riktig å gjøre også er bra for deg. Tvert i mot, det er jo flott, det. Det er bare ikke alltid man er så heldig. Noen ganger koster det å gjøre de riktige valgene. Det blir de ikke mindre riktige av. Prinsipper trenger ikke å koste, men det er når det koster at vi trenger prinsipper.

STURLA STRÅMANN: Greit nok, så det er mer ved saken enn bare hva man kan tjene på det. Men det er da ikke noe grunn til ikke å drive med forskningen?

Nei, men det er grunn til å tolke den med en viss forsiktighet. Og det er ikke bare det, det er noe med selve forskningsprosessen også. Når man forsker på noe man setter høyt, er man gjerne ekstra motivert for å finne svar, og det er ofte ikke så lang vei fra det man ønsker å finne, til det man faktisk ender opp med. (Jf det psykologien kaller bekreftelsesbias.) Det fører vel sjelden til rent illusoriske forskningsresultater, sannsynligvis er det noe i koblingene mellom god oppførsel og langt liv og så videre. Men de kan fremstå som større enn de er… og man kan bli sittende med et litt snevert bilde av saken.

Hvis du begynner å gjøre din del av husarbeidet kan du for eksempel komme til å pådra deg belastningsskader, uten at forskningen nødvendigvis berører dette. Lever du for hardt etter nytelsesprinsippet kan du, om helsekonsekvensene er mer positive enn folkelig visdom vil ha det til, likevel for eksempel kunne pådra deg et tilfelle av sosial isolasjon. Og hjelper du stadig gamle damer over gata risikerer du å slite ut skoene dine. Og da nytter det vel fint lite med færre hull i sokkene.

STURLA STRÅMANN: ok, ja vel, jeg hører deg. Så du er med andre ord mot å hjelpe gamle damer over gata?

Nei. Det er jo det jeg nettopp har sagt.

STURLA STRÅMANN: Men argumentene dine slår jo grunnen under alt som er godt i verden. Du fremstår jo som en motstander av medmenneskelighet, likestilling, toleranse, og god konsumentatferd.

Nå synes jeg du tar av litt her, Sturla. Du er ikke noe troverdig stråmann mer, dette er ikke noen sannsynlig reaksjon på det jeg nettopp har sagt.

STURLA STRÅMANN: Pøh. Psykopat. Fascist.

Jeg tror bare ikke du takler nederlaget så godt, jeg. Men du, vet du hva jeg sitter med her? Jo, dette er data som viser at man kan få både helsemessige gevinster og økt personlig prestisje av å gi seg mens leken er god.

Høh. Dette finner Sturla det vanskelig å argumentere videre mot, eller kanskje han bare ikke har lyst. Vi har dermed avsluttet vår første diskusjon, jeg har som forventet vunnet, og Sturla spanderer neste runde med øl.

Han sier det er en slags premie for diskusjonen. Men jeg tror nok han bare gjør det for å være snill.

Dramatiske eksperimenter

"Vår aktive hjerne" eller Hjärnstorm på originalspråket, er tydeligvis et program om hvordan vi mennesker blir påvirket av ting vi ikke er oppmerksomme på, det vi altså kaller ubevisst påvirkning; jeg fikk med meg en bit av en sent-på-kvelden-reprise på NRK, sent nå i kveld.

Temaet er jo spennende nok, og det er alltid fint med litt psykologi på TV, men jeg lurer litt på om ikke dette er et av de tilfellene der prinsippet om at kompliserte sammenhenger skal demonstreres med enkle dramatiseringer, kan villede mer enn det tydeliggjør. Jeg stiller, mer spesifikt, spørsmål ved hvordan man fremstiller enkeltindividenes rolle i psykologiske eksperimenter.

I en dramatisert form av et eksperiment de kom inn på i kveldens program, ser man for eksempel at tilfeldig forbipasserende på et kjøpesenter får smake på to sorter brus, i to forskjellige innpakninger, og så skal fortelle hvilken som smaker best. Vi får se dem drikke, vi hører dem tenke høyt og begrunne sine valg, og vi er der når de ler godt etter å ha fått vite sannheten: De drakk den samme brusen to ganger, det var bare innpakningen som fikk den til å smake forskjellig.

I og for seg er dette en elegant fremstilling av det grunnleggende psykologiske eksperimentet: Gjør to ting (to smaksprøver), sørg for at det meste er likt (innholdet), men at det du er interessert i er forskjellig (innpakningen), mål folks reaksjoner (ved å spørre dem), og se om det gir noe utslag. Det er ikke nødvendig at alle liker brusen sin bedre når den, som i dette tilfellet, kommer i en flaske med sirkler på heller enn triangler, bare at et statistisk interessant flertall gjør det. Og at TV-produsentene antageligvis har valgt å klippe bort unntakstilfellene er i og for seg greit nok.

Det som muligens kan være villedende er at statistikken, selv om disse sammenhengene nettopp er statistiske, ikke en gang nevnes med et ord. Mesteparten av fokuset ligger på de enkelte deltagerne, deres opplevelse, og deres reaksjoner. Men disse konkrete, menneskelige opplevelsene som massemediene er så glad har veldig lite å si for diskusjonen på eksperimentet.

Og dette skillet mellom enkeltindivider og statistikk er viktig i psykologien. Uoverstigelig er det ikke, tvert i mot henger de to tingene tett sammen; det er enkeltindivider som utgjør statistikken, og statistikken sier noe om det enkelte individ. Men forskjellen har en del å si for hvordan man anvender forskningsresultatene, og det har en del å si for hvordan man diskuterer dem, og i begge tilfeller er det en del uheldige misforståelser på ferde.

Når man skal gjøre bruk av statistikk, er det viktig å vite hva vi dermed kan vite om individene; nemlig at noe med en viss sannsynlighet er tilfelle for medlemmene av en statistisk kategori. Akkurat hvor stor sannsynlighet, kommer an på. Dette er ikke noe perfekt grunnlag for å ta beslutninger, men ofte kan alternativene være enda dårligere. Sannsynlighet er imidlertid krevende å forstå seg på, og hvis man ikke holder tunga rett i munnen er det to feil man kan gjøre. Man kan overvurdere graden av sikkerhet, og glemme å fortolke den med visse forbehold, eller man kan undervurdere den, og rett og slett avvise at statistikk kan si noe om individer i det hele tatt. Begge deler kan ha negative konsekvenser for de som blir omfattet av beslutningen.

Når det kommer til diskusjonen av forskningsresultater kan man komme til å gjøre noe av det samme, men andre veien; man kan bruke enkeltstående unntak eller personlig erfaring som grunnlag for å tvile på konklusjonene. Jeg har aldri opplevd å la meg lure av innpakningen, så dette kan ikke stemme. Eller, jeg så en film med mye skyting og gikk ikke ut og skjøt noen etterpå, så dette med medievold og virkelig vold er bare noe tull. Å trekke forskning i tvil er i og for seg positivt, (og jeg kan selv nevne et par kritiske punkter når det kommer til medievold,) men det er bedre om man kan gjøre det av ordentlige grunner, og det er ikke en ordentlig grunn at man vet om unntak fra en statistisk trend.

Popularisering av vitenskap er en viktig og vanskelig oppgave. Viktig fordi kunnskap har en verdi i seg selv, fordi det kan være nyttig, og ikke minst fordi vitenskap påvirker alles liv, og alle fortjener et innblikk i hvordan. Vanskelig fordi fagfolk har lang trening i å skjelne mellom nyansene i det de driver med, og må gjøre noen harde valg når de skal legge det frem for folk som mangler den samme treningen: En god del nyanser må velges bort, hvis ikke alle skal gå hus forbi.

Man skal derfor være forsiktig med å ta sine egne kjepphester og legge seg bort i hvordan andre velger å forenkle. Men hvis jeg skal bygge en sak for min egen, kan jeg antyde at det dreier seg om en situasjon der det blir en direkte motsetning mellom prinsippene for popularisering og for fortolkning av statistikk. Hvis statistiske sammenhenger i ethvert tilfelle skal dramatiseres, kan det i sum(i motsetning til enkeltvis) gi folk et inntrykk av at de vet alt som er verdt å vite om et psykologisk spørsmål, så sant de kan forestille seg seg selv i situasjonen.

Evolusjonspsykologi og sirkularitet

Et forbehold det hender jeg tar når jeg skriver eller snakker om evolusjonspsykologi, er at det er en del spørsmål i psykologien evolusjonsperspektivet ikke kan brukes til å belyse. Jeg har hatt sterk følelse av hva det har vært, men ikke helt klart å artikulere det, det har hatt noe med sirkelargumentasjon å gjøre. Men det er også en god del i psykologien man kan få større klarhet i ved hjelp av evolusjonsperspektivet.

Når har jeg klart å artikulere det.

Pinker igjen, i How the Mind Works, har jo det at vi er naturligselektert som grunnlag for sitt eget prosjekt, å reverse engineere menneskepsyken. (Jeg har det for meg at det finnes et norsk ord for reverse engineering.) Derfor bruker han et halvt kapittel på å forsvare evolusjonspsykologien mot vanlig, men i følge ham fattig, kritikk. Kort oppsummert: Naturlig seleksjon har en ypperlig evne til å lage velfungerende, kompliserte systemer. Ingen andre kjente prosesser har den evnen[1]. Dermed er det rimelig å anta at velfungerende, kompliserte systemer er naturlig selektert – jo mer kompliserte, jo mer rimelig. Vi kan lære nye ting om dem hvis vi spør: ”Hva er de for?” Og det er dette evolusjonspsykologiske forskere driver med.

Dette er jeg ikke uenig i (selv om kultur gjør bildet litt mer rotete). Hvordan mentale egenskaper fungerer er imidlertid ikke de eneste spørsmålene i psykologien; like ofte spør vi om hvilke mentale egenskaper vi i egentlig har. Og det hender man prøver å bruke evolusjonsperspektivet til å avklare disse spørsmålene også, for eksempel jeg selv, når jeg synes det er merkelig at vi skal ha et iboende behov for selvbedrag, fordi det jeg har vanskelig for å se hvordan dette skal tjene oss.

Dette er evolusjonsperspektivet ikke egnet til. Det er mange egenskaper vi kan forestille oss at ville vært nyttige, som vi rent faktisk ikke har. Altså kan vi ikke konkludere med at det at vi kan forestille oss noe, betyr at vi har det. Omvendt kan det godt hende at vi har egenskaper vi ikke umiddelbart ser nytteverdien med, ganske enkelt fordi vi ikke har nok informasjon. Tilgangen til informasjon om menneskets fjerne forhistorie er lissom litt laber.

Det sirkulære i det blir at enhver evolusjonsforklaring tar utgangspunkt i at en egenskap allerede eksisterer. Dermed kan man ikke bruke den samme forklaringen som argument for at den eksisterer.

For å oppsummere: Hvis vi (på andre måter) vet at vi har en egenskap, er vi nødt til å forestille oss at den er en adaptasjon, og kan spørre til hva; hvis vi kan (evt. ikke kan) forestille oss at vi kunne hatt en adaptasjon, betyr ikke det nødvendigvis at vi har (evt. ikke har) egenskapen.

I tillegg dette kan evolusjonspsykologien hjelpe til å gjøre oss nysgjerrige når noe virker litt merkelig skrudd sammen.




1) For de av mine lesere som her vil svare at høyere makter har denne evnen, kan jeg legge til at så lenge vi antar at de velfungerende, kompliserte systemene i så fall er gitt oss av en grunn, og ikke bare tilfeldig klasket på, er det fremdeles rimelig å analysere dem ut fra et reverseengineerisk utgangspunkt. Man kan fremdeles forstå mer av systemet ved å finne ut hva det er for. Det eneste er evt. at repertoaret av mulige grunner blir større; vi kan i så fall ha fått disse systemene av andre grunner enn at det øker barnebarnproduksjonen vår.

Ulempen med individualitet

Jeg leser Steven Pinker: How the Mind Works, og jeg har kommet til kapittelet om hjernen som datamaskin. Han er, der jeg har kommet, på hvorfor en rent konneksjonistisk modell av psyken – dvs at all tenkning består av et snedig nettverk av assosiasjoner mellom elementer av ting man har lært seg å se likhetstrekk i – ikke er i stand til å gjøre en del av de tingene menneskepsyken unektelig kan. På sidene 114-119 kommer han inn på evnen til å skjelne individualitet. Vi ser tydelig forskjell på to ting som ligner hverandre, sier han, og det kan ikke helt forklares ut fra en modell som sier at alt vi vet om ting, vet vi ut fra hvordan det ligner på andre ting.

Vel, argumentet er mer presist enn som så, jeg har ikke forstått det godt nok eller satt av plass nok til å gjengi det ordentlig, boka i seg selv er verdt å lese. I hvert fall deler av den. Poenget her er Pinkers påstand om at mennesker (og en del andre organismer med hjerne) har utviklet et eget apparat for å håndtere individualitet, og at det er gode grunner til at et slikt apparat vil være nyttig.

For det første, for sosiale dyr, kan man anta at ulike individer er mer forskjellige mentalt enn de er fysisk (fordi hjernen er laget for å lære), med andre ord vil det være en del kunnskap om å omgås bestemte individer man ikke nødvendigvis kan slutte seg til ved å se på dem. Man trenger altså et system for å lagre informasjon om den enkelte. For det andre har man et særlig behov for å ha rimelig god rede på hvem som er ens nære slektninger, siden man har større genetisk interesse av deres velferd, enn av artsmedlemmers velferd generelt (slektskapsaltruisme). For det tredje er det lurt for rovdyr som spiser flokkdyr, å kunne blinke ut et bestemt dyr som bytte. Både det å jage og det å flykte krever energi, men hvis man jager samme dyr, blir energiregnskapet på begge sider det samme. Skifter man potensielt bytte for ofte, vil man ende som en sliten løve som jager dusinvis av uthvilte… for eksempel zebraer.

Og ikke et tilfeldig eksempel; Pinker nevner nettopp zebraens striper som en adaptasjon som ikke nødvendigvis hjelper dyret til å gjemme seg i naturen, men som hjelper det til å gjemme seg blant andre zebraer. Han forteller også om den observasjonen at forskere som setter fargemerker på individuelle gnuer i en flokk for å studere dem nærmere, ofte til sin frustrasjon opplever at dyret blir temmelig fort spist – nettopp fordi det blir enklere for rovdyrene å blinke dem ut.

Dette kan kanskje gjøre et par ting mennesker driver med, mer forståelig.

Eller vel, evolusjonspsykologi på roteloftet er og blir en svært spekulativ affære. Å tenke opp gode evolusjonshistorier er lett, jobben er å finne måter å teste dem på, og den jobben har ikke jeg tenkt å ta her. Men litt evolusjonstenkning kan også åpne fantasien for å teste andre hypoteser om et fenomen enn dets eventuelle evolusjonære status. Den fantasien har jeg lyst til å utforske.

For det første, det som, med et liberalt forhold til litteraturhistorien, kan kalles beslektet med janteloven, at kollektivet straffer de som stikker seg for mye ut, kan det forstås ved å se på skjebnen til den fargemerkede gnuen? Et scenario er at hvis det å skade folk er noe man (av en eller annen grunn) er motivert for – da vil man få mer utbytte nettopp av å blinke ut ett offer, enn å bare være kjip mot alle som kommer forbi. Og det er jo lettere å blinke ut de som skiller seg ut fra før.

Mer komplisert: Hva om man er motivert for å hindre folk i å skille seg ut, fordi, hvis alle i flokken er for mye individer, blir det vanskelig å kamuflere seg blant dem? (At jeg har skal ha hørt en slik teori, klinger i bakhodet mitt også.) En svakhet her, er at du vel vil være enda mer interessert i at noen skiller seg ekstremt ut, og resten – deriblant deg – utgjør en grå masse. Men de som er mest lettvintkanonføde, blir spist ganske fort. Og så er det opp til resten av oss, den halvgrå massen, å gjemme seg blant hverandre, samtidig som man blir gjenkjent hvis man trenger hjelp av slektningene, blir kjent igjen av flokken hvis man er høyt oppe i hierarkiet, osv.

Poenget her er ikke å tenke veldig dypt eller tette alle skott, men å antyde at både det å stikke seg ut og det å gli inn har sine fordeler og ulemper, og at menneskelivet kanskje er en avveining mellom disse, også på et biologisk plan. At det å ivareta både individualitet og konformitet i passende mengder er en dyp del av menneskers natur. Og at vi kan være motivert for å bry oss om andres grad av individualitet og konformitet også.

(En prediksjon som følger av dette, er at individer med høy status i en flokk vil være mer interessert i å vise sin individualitet, mens individer med lav status vil være mer interesser å vise sin konformitet; det er en fordel å bli kjent igjen hvis man kan kreve privilegier, men en større fordel å gli inn i massen hvis man kan bli avkrevd dem. En videre prediksjon er at et og samme individ vil skille seg mer ut når man er omgitt med noen av lavere status, være mer konform når man er omgitt av noen med høyere.)

For det tredje, og for min del kanskje det mest interessante, blir jeg nysgjerrig på enkelte mellomgruppe-fenomener. (For noen flere ord om mellomgruppe-psykologi, ta en kikk på forrige post.) Som mennesker er vi ikke bare utsatt for rovdyr, men også for andre mennesker; særlig for mennesker i andre grupper. Et kjent mellomgruppefenomen er ”de ser alle like ut”-effekten, tendensen til å se mindre forskjell på individer i andre grupper. Stort sett sett på som nedverdigende, til og med dehumaniserende.

Hypotesen det kunne vært gøy om noen formaliserte og testet ut, er: Kan det hende at du, i konflikt med ønsket om å fremstå som et individ, på andre måter arbeider ubevisst, men aktivt for å forsterke denne effekten – altså jobber for å gjøre det vanskeligere for folk fra de andre gruppene å skille dere ut som individer, og dermed blinke ut akkurat deg på slagmarken?

I så fall kan dere jo gjerne være unike dere hvis dere vil... men ikke jeg, nei!

Verdien av selvbedrag

En løs tanke, jeg leser på sosial kognisjon: Faget om hvordan mennesker prosesserer sosial informasjon, legger blant annet vekt på at vi i flere situasjoner opererer med bilder av virkeligheten som er skjeve, når vi sammenligner med mer ”objektive” perspektiver, men nyttige, sett fra situasjonen. For eksempel at vi har en tendens til å legge mer merke til at ting er unormalt enn at de er normalt, og dermed får et skjevt bilde av hvor ofte det skjer unormale ting. Dette er selvsagt nyttig… fordi det er viktigere å vite om det når ting ikke er som de skal være. (Altså unormale.)

En klasse av slike skjevoppfatninger (biases) er de som går på selvet. Kort oppsummert, vi har en tendens til å behandle informasjon om oss selv i verden slik at vi kommer godt ut av det. De fleste[1] tror for eksempel at de har flere positive egenskaper (og et stykke på vei færre negative) enn de fleste andre. De fleste tror at de oppfatter verden mer korrekt enn det andre gjør. Når man skal forklare utfallet av handlinger, tror man at positive ting i større grad skyldes personlige egenskaper (i motsetning til f eks flaks) når det er ens egne handlinger.

Det er to delvis konkurrerende, delvis forenelige forklaringer på dette. Det kan enten skyldes en asymmetri i informasjonstilgang. Man vet rett og slett mer om seg selv enn andre, og trekker derfor andre slutninger. Eller det kan skyldes at man har et dypereliggende motiv om å tenke godt om seg selv. God selvfølelse har da også, i følge en del forskning, vist seg å være tjenelig[2]… og forskningen tyder også på at det i hvert fall et stykke på vei er et spørsmål om motivasjon. Folks skjevoppfatninger ser ut til å bli større, jo lettere de kan brukes til å bedre selvfølelsen.

Så langt har jeg raskt og uten referanser og sånt oppsummert forskningen. Men det jeg har lurt en del på en stund, er hvordan et godt selvbilde – når det står i motsetning til et realistisk – kan være adaptivt. Positive illusjoner gjør at man blir mindre deprimert over sine feil… men fra et evolusjonsperspektiv er det ingen automatisk grunn til at det å bli deprimert over sine feil skulle være adaptivt. Med mindre det da var som en spore til å rette på dem, men i så fall kommer vel positive illusjoner i veien… osv. Jeg forklarer det ikke så godt her, jeg skal gå mer i dybden på det en annen gang. Poenget er at man kan forestille seg scenarier der man både utvikler realistiske selvforståelsesmekanismer og et behov for å kompensere for dem, men slike scenarier er mer humpete enn f eks scenarier der man utvikler et behov for mat.

Vel, en av disse selvforherligende skjevoppfatningene jeg leser om, er at man bidrar mer enn andre til fellesskapet. (Self centered bias, kalles det.) Hvis man spør to som bor sammen hvor mye de bidrar til husarbeidet, vil hver av dem typisk svare at de bidrar mer enn den andre. Og dette skyldes altså enten at de legger bedre merke til det når de gjør noe selv – eller at det hjelper på selvfølelsen deres å tenke på den måten. Men er det ikke en side av saken som mangler i disse to alternativene?

Når man krangler om hvem som skal vaske gulvet neste gang, da er det definitivt en fordel å kunne vise til hvem som tok oppvaska sist.

Denne mulige forklaringen på et såpass daglignært fenomen som fordeling av husarbeid, kan kanskje trekkes videre ut i sosialpsykologien, og si noe om hva som kan være fordelen med selvforherligende skjevoppfatninger… fordi det bør minne oss på at hensikten med sosial kognisjon… er å håndtere sosiale situasjoner. Relasjoner, som når man bor sammen. Fordelene ved selvbedrag, i motsetning til mer presise oppfatninger, er i beste fall kompliserte… fordelene med å bedra andre (og det er lettere å lyve hvis man tror på det selv) er imidlertid tydeligere. Det gir verbal ammunisjon, sosial innflytelse, status, MAKT.

I andre deler av sosialpsykologien er maktperspektivet viktig, men i sosial kognisjonsboka så langt (jeg har kommet halvveis) har det knapt blitt nevnt. Spekulasjonen i dette innlegget er at dette er en uheldig utelatelse. Sosial innflytelse over andre – statusforskjell i interaksjoner – burde lett kunne formuleres i sosialkognitive termer. Og siden innflytelse i fellesskapet ser ut til å være såpass umiddelbart nyttig, burde dette perspektivet kunne være med å forklare en god del mysterier, ikke bare verdien av selvbedrag.






1) Et interessant unntak er personer som er diagnostisert med depresjon. Noen har tatt dette til inntekt for at et realistisk syn på verden er patologisk. Tendensen er for øvrig også kulturbetinget, mer utbredt i det såkalte Vesten, hvor vi har mer individ- og uavhengighetsorienterte kulturelle verdier.

2) Selv om andre stiller spørsmål ved dette, for eksempel Robyn Dawes i boka House of Cards. Det er vel delvis noe normativt som henger over vurderingen av både denne og forrige note: Man er enige om at det er en viss motsetning mellom å føle seg vel, og å se verden som den er – verdispørsmålet er hvilket av alternativene som er å foretrekke.

"Du trenger ikke rope!"

Psykologisk forskning på kommunikasjon er spennende i seg selv, men også verdt å studere nærmere når man er interessert i en av de tingene jeg er interessert i: Hvordan stereotyper som ikke var sanne i utgangspunktet har en tendens til å oppleves sannere etter hvert.

Jeg leser en artikkel kommunikasjonsmodellen som forkortes CAT, dvs ”Communicative Accomodation Theory.” Kommunikativ akkomodering handler om hvordan man innretter seg etter hverandre når man kommuniserer. Det har noe med empati og å forklare underveis å gjøre, men også i hvor stor grad man tilpasser seg hverandres kommunikasjonsstil… etterligner hverandres kroppsspråk, dialekt, talerytme… både på det verbale og det nonverbale.

Dette gjør ikke bare kommunikasjonen enklere, men sier også noe om den sosiale underteksten. Hvis man innretter seg godt etter hverandre, sender man signaler om sosial nærhet og likeverd. Innretter man seg mindre, sender man signaler om avstand og statusforskjeller. Hvis jeg altså bruker noen ord fra din dialekt når vi snakker sammen, viser jeg at vi har mer til felles, enn det som skiller oss. Bruker jeg min egen dialekt, på sitt mest ekstreme, sier jeg noe om avstand. Men man risikerer også å overdrive, legge seg så tett opptil den andre at det blir påfallende. Dette oppfattes mer ironisk enn noe annet. (Hvis jeg etterligner dialekta di ord for ord, tror du kanskje jeg gjør narr av deg.)

Dette skjer delvis bevisst, i den forstand kognitiv psykologi snakker om ubevissthet – prosesser som altså ikke er direkte skjult for oss, men som foregår såpass i det små at vi ikke legger merke til dem. Vi kan bruke akkomodering (og ikke-akkomodering) bevisst, når vi vil understreke eller nedtone statusforskjeller. Men som regel tenker vi ikke på at det skjer. Vi er ikke klar over at vi gjør det, vi er ikke klar over at vi oppfatter det eller at det påvirker hvordan vi oppfører oss, tenker, og opplever samtalen videre.

En konsekvens av dette, er altså at stereotyper på denne måten kan komme til å bekrefte seg selv. I artikkelen jeg leser nevnes det i forbifarten, men resonnementet er dette: Det man prøver å innrette seg etter er nødvendigvis ikke hvordan de andre er, men hvordan man oppfatter de andre… og det er preget av hvilke stereotyper du har om dem. Hvis du for eksempel snakker med gamle mennesker, og tror at de hører dårligere enn de faktisk gjør, vil du nettopp overakkomodere, og snakke høyere. Du oppnår det motsatte av det du vil, du skaper avstand… og risikerer å få høre: ”Du trenger ikke rope, jeg er ikke døv!”

Vi har mange stereotyper, ikke bare mot eldre, og når vi snakker med mennesker vi ser stereotypt på, er sjansen stor for at vi skaper avstand på denne måten (og andre). Selv om det ikke er det vi prøver. Vi er ikke klar over hva vi gjør – men avstandsfølelsen merker vi oss, og tar med oss videre. Og det må jo være noe med den andre. Der ser vi hvordan de er. For vi har jo gjort så godt vi kunne for å være imøtekommende.



Litteratur:
Giles, H., Willemyns, M., Gallois, C., Anderson, M. C. (2007). Accommodating a New Frontier: The Context of Law Enforcement. In K. Fiedler (Ed.), Social communication (pp. 129-162). New York: Psychology Press.

Trikk og blikk

Jeg nøs på trikken. Etterpå snudde jeg meg mot damen ved siden av hverandre. Vi hadde opprettet en kontakt, og begynte å prate sammen om hvor synd det var at folk pratet så lite sammen på trikken. Det var ganske hyggelig.

Trivielt nok, og et par trivielle tanker som følger.

Det var kombinasjonen av to ting som gjorde at kontakten var der. Hadde det bare vært nyset, ville ingen ha brydd seg. Nysing er påfallende, men ikke særlig sjeldent. Det hadde ikke skjedd så mye om jeg bare snudde meg i hennes retning. At folk ser på hverandre, vel, er heller ikke så sjeldent.

Å se på noen etter å ha gjort noe påfallende, som å nyse - er å be om en kommentar. Og når man først har bedt om en kommentar, er det lov å snakke. Og når man først har begynt å snakke, er det lov å fortsette. (I det minste hvis man ikke venter for lenge etter forrige replikk, det betyr at samtalen er over igjen.)

Det er noe med blikk. Hvor mye underliggende kommunikasjon som forgår i blikk. Og det er noe med alle disse prosedyrene vi har i hjernen vår, som vi ofte ikke merker en gang. Når man har lov til å snakke. Når man kan skifte tema. Hvilke temaer som går an. Alt dette kan vi like automatisk som for eksempel å knytte skolissene våre. Bortsett fra at noen ganger blir man veldig oppmerksom på det, og verden fortoner seg gjennomsiktig.

Vel, det andre er hvor forutsigbart det likevel er i sånne situasjoner. Nettopp på grunn av disse prosedyrene. Kanskje en av (de mange) grunnene til at mye i livet virker som det umulig kan være tilfeldig, er at det ikke er tilfeldig. Ikke styrt av skjebne eller mystisk korrespondanse eller noe... men rett og slett av at selve handlingsrepertoaret vårt er mer begrenset enn vi tror.

Vitenskap og ideologi

Over på Ars Ethica (som jeg referer mye til for tiden fordi det er bra saker) har det vært noen innlegg om forholdet mellom er og bør, mellom vitenskap og politisk korrekthet, og dette er ting jeg tenker en del om. Det ene av innleggene handler om kjønn og fødselspermisjon, hvor det skal være vitenskapelige argumenter for at kvinner er de beste omsorgspersonene i den første delen av barnets liv.

Og der får jeg en utfordring selv, for jeg har ikke lyst til at det skal være sånn, så jeg finleter litt ekstra etter feil i innlegget. Men når psykolog og bekjent Lindgren også nevner saken, og dessuten linker til en artikkel om forskningen på det, så må jeg kanskje myke opp litt. Og så appellerer forklaringen om at barn bør få være sammen med sin nærmeste omsorgsperson, og at den nærmeste omsorgspersonen ofte er moren på grunn av amming og sånn, mer til meg enn evolusjon akkurat i dette tilfellet[1].

Vel, men jeg skriver altså egentlig om vitenskap og ideologi. Bør vitenskapelige funn holdes kjeft om, overses, eller settes til side, hvis de kommer i konflikt med en eller annen politisk agenda? For eksempel, sammenheng mellom barnets helse og omsorgspersonens kjønn… Eller, for å ta andre eksempler, statistiske forskjeller mellom sosiale grupper, for eksempel i IQ?

Det korte svaret er nei. Det lange svaret er… langt.

Det korte svaret
Nei.

Det lange svaret
Det ville vært fint om man kunne legge ideologi til side, rapportere om verden slik den var, og dermed gi folk bedre grunnlag for viktige beslutninger, men det lar seg ikke helt gjøre. Verken forskeren eller den som hører om forskningsresultatene er i stand til å legge ideologi til side.

Man vet at ideologi påvirker oss på måter vi ikke helt rår over, blant annet gjennom holdninger og stereotyper. Og denne testen er en god demonstrasjon på automatiske stereotyper. (Selv om det sikkert er ting den kan kritiseres for. Men det ble i hvert fall påstått på en forelesning at den predikerer en god del atferd, og gjør det bedre enn mer eksplisitte holdningsmål.)

Man vet også at man har en tendens til å oppsøke informasjon som stemmer med det man tror på fra før (det kalles confirmation bias eller bekreftelsesbias). Og man vet at slike forventninger kan ha merkbare effekter på forskningen man gjør. Man blir påvirket av forventninger – og man kan aldri være helt fri fra forventninger. I ideologier er en del forventninger implisitte.

Hvis det stemmer at man ikke kan gjøre helt seg uavhengig av ideologi, er alternativet at man prøver å kompensere for virkningene av det. For eksempel at man bringer folk med forskjellige ideologiske utganspunkt på banen, og at fagkritikken også føres på et ideologisk nivå. Altså, man bør spørre: Kan ideologi ha påvirket forskningen, og i så fall hvordan?

Dette er nettopp et av de tilfellene hvor man må supplere sine ønsker om hvordan ting burde være (uhildede forskere), med hvordan ting faktisk viser seg å være.

Når det gjelder mottagelsen av funnene: Gode vitenskapelige funn er ikke bare et resultat av hvordan verden er, de er også med på å forårsake hvordan verden blir. Hvis myndighetene for eksempel endrer politikk ut fra vitenskap, eller hvis enkeltindivider endrer holdninger og dermed atferd.

Å formidle vitenskap er en handling med konsekvenser. Og konsekvensene er ikke nødvendigvis at mottageren får bedre grunnlag for viktige avgjørelser.

Vitenskapelige funn (og særlig når det kommer til mennesker og atferd og sånn) tar ofte en del forbehold, og bygger ofte på statistikk… og både forbehold og statistikk er vanskelig for menneskehjernen å forstå sånn på sparket. (Man finner massevis av forskning på dette hvis man søker rundt på heuristikker og kognitiv bias.) Jeg har også en viss grunn til å tro at ting som ideologi, holdninger og stereotyper er særlig forstyrrende for presis forståelse.

Det hjelper ikke så mye at det man rapporterer faktisk er sant, hvis mottageren misforstår. Og hvis man vet at noe vil bli misforstått i en viss retning, har man et visst ansvar for hva misforståelsen fører til.

Men selvfølgelig er det korte svaret på det opprinnelige spørsmålet fortsatt nei! Man skal ikke holde kjeft om det man har funnet. Man bør bare legge litt ekstra i å bli forstått riktig. Selv om det skulle bety at man må snakke mindre fra den metaforiske levra enn man skulle ha lyst til.

For det er heller ikke uproblematisk å unngå kontroversielle emner, eller å tie om kontroversielle resultater. Om ikke annet, fordi… det vi finner ut om hvordan ting er, ikke trenger å si noe om hvordan de bør være. Snarere tvert i mot! Hvis man har en formening om hvordan ting burde ha vært, er det vesentlig å finne ut om de faktisk er sånn eller ikke. Det er da man vet om man bør forandre dem eller ikke.







1) Misforstå ikke, jeg er glad i evolusjon, og evolusjonspsykologi er spennende. Men jeg er ikke sikker på om det kan anvendes akkurat her, og jeg har noen tanker om hvorfor som jeg kanskje skal skrive noe om.

2) Å finne ut mer om dette er en av målsetningene for våren. Jeg tar gjerne i mot lesetips, både for og i mot.

En drømmehypotese

Ars Ethica plukker opp en artikkel fra Dagbla', om hvordan en drøm om en bombe muligens satte i gang en serie hendelser som førte til at man evakuerte en hel oljeplatform. Han sier vel at man ikke kan vite at sanndrømthet er umulig, men at historiene man har hørt som skal "bevise" sanndrømthet ikke holder som bevis. Jeg ble inspirert til å utdype, og siden jeg ikke har skrevet her på evigheter tok jeg utdypingen her i stedet for i kommentarfeltet til Nicolas.

Så altså:

Man kan ikke være 100% sikker på at sanndrømthet er umulig... men det er alltids mulig å være 95% sikker på at det ikke virker særlig godt (eller evt. at det gjør det).

Kanskje litt vanskelig når det gjelder hendelser i dagliglivet. For da må man si noe om hvor mye en hendelse i en drøm ligner på en hendelse i dagliglivet, og hva den i så fall skulle ligne på, for å kunne fastslå om en drøm har predikert noe som har skjedd eller ikke over sjansenivå... og man må kunne si noe om hvor mange hendelser det er i dagliglivet totalt, og hvor forskjellig de er fra hverandre, for å kunne ha grunnlag for å si hva sjansenivå er. Men hva i all verden er egentlig en "hendelse"?

("Over sjansenivå" - altså at forutsigelsene slår til oftere enn om man hadde lagt alle mulige hendelser i en hatt, trukket lodd, og forutsagt det som kom opp.)

Litt enklere dersom noen påstår at de kan styre sin sanndrømthet. Da kan man bli enige med dem om kriterier for treff og bom (hvis de er modige nok til å ville settes på prøve), og så styrer de etter det.

Men åh! ting som dette - drømmer om katastrofer - det burde være gourmetmat for en parapsykolog som er sulten på å bruke sitt åpne sinn avvise hypoteser selv om de kan virke besnærende. For katastrofer kan defineres i hvert fall sånn passe godt, katastrofer totalt kan telles med en viss grad av enighet mellom de som teller (interraterreliabilitet), katastrofedrømmer-man-tror-er-sanne bør kunne skilles fra andre drømmer, forutsagte katastrofer som faktisk inntreffer bør kunne skilles fra katastrofer som ikke gjør det, osv.

Hvis treffprosenten på katastrofedrømmer ikke er høyere enn om man hadde trukket lodd... kan man ikke si noe om hvorvidt sanndrømthet er mulig... men man kan si med rimelig sikkerhet at det ikke virker. I hvert fall ikke når det virkelig gjelder.

Sinna og liker det

I følge Scientific Americans 60 Second Science, har man gjort funn som tyder på at rotter liker å krangle. Hvis det er riktig, vil det kanskje være med å besvare noen andre spørsmål også.

Når mennesker krangler, kaller vi det fra tid til annen for en utblåsning. Vi snakker om å lette på trykket, om oppsamlet sinne, om å få utløp for aggresjon. Alle disse metaforene fremstiller sinne (og i noen grad, andre følelser) som damp i en trykkoker; noe som samler seg opp, skaper trykk, og ikke forsvinner igjen før det har kommet til en eller annen form for uttrykk. Freud snakket i sin tid om seksualdrift på samme måten, og jeg kan gjette, uten å sverge på min vitenskapshistorie-bok, at disse forståelsesmodellene har samme opphav.

Denne billedbruken kan høres riktig (og gjenkjennelig) ut, men antageligvis stemmer den ikke. Av flere grunner. For det første, og mer på det teoretiske plan: Følelser er ikke krefter. På samme måte som mental aktivitet generelt kan følelser beskrives som skiftende tilstander i kroppen[1], ikke som krefter som styrer den. Det er med andre ord ingen nødvendighet i å se på følelser som noe som ”verken kan oppstå eller forsvinne, bare gå over i andre former”. Som psykologistudent og rollespiller Erling Rognli formulerer det: Menneskepsyken er nok ikke hydraulisk. På den annen side har vi jo hukommelse, og teknisk sett er det ikke umulig at minnet om å holde følelser tilbake, skaper et økende behov for å uttrykke dem. Vi kommer med andre ord (og som vanlig) ikke så langt med å se på teorien alene.

Hva sier empirien? På et generelt plan vet man at i hvor stor grad man uttrykker følelser, er kulturelt variabelt. Jeg husker vagt å ha lest artikler om kulturer der man omtrent ikke uttrykker for eksempel sinne, uten at det får så store negative konsekvenser – altså, uten at noe tyder på at sinnet skaper noe trykk. Men igjen, jeg husker ikke så mye om dette stoffet; et mer solid argument kommer fra forskningen på Katharsishypotesen, innenfor medievoldfeltet. Katharsis betyr renselse, og Katharsishypotesen sier at det å uttrykke aggresjon (ved å spille dataspill, skrive sinte brev, osv.), vil føre til at man får lettet på trykket. Dermed vil man bli mindre aggressiv i senere situasjoner. Forskningen på denne hypotesen viser imidlertid det motsatte. Man blir faktisk mer disponert for aggresjon[2], ved å uttrykke det. Og dette er ikke forenelig med noe bilde av trykk og ventil.

Men hvorfor kan man likevel sitte med fornemmelsen av at det å holde sinnet i sjakk er slitsomt og stressende, og at det kan være en lettelse og en tilfredsstillelse med en skikkelig ”utblåsning”? Bortsett fra muligheten for at all forskningen på Katharsishypotesen er feil (og den muligheten er liten) finnes det flere forklaringer, og mange av dem spiller nok inn. Ting har som regel mer enn en årsak. Å vise sinne er blant annet en sosial handling, som kan henge sammen med dominans og underkastelse, og underkastelse kan være strevsomt. Et raseriutbrudd kan ha konsekvenser som noen ganger oppleves positivt: Det kan frembringe alt fra respekt til frykt hos andre, det kan i noen sammenhenger overvinne hindringer og løse problemer. (Det kan selvfølgelig også ha negative konsekvenser.) Og det kan se ut til at sinne er sin egen belønning.

I følge 60 Second Science har man altså forsket på rotter. Man har gitt og så tatt bort muligheten til å utøve aggresjon (= en annen rotte å slåss med), og oppdaget at rotta lærer å trykke på knapper hvis det fører til at muligheten kommer tilbake. Muligheten til å utøve aggresjon ser med andre ord ut til å fungere som belønning for rotta. Dette støttes opp av å studere dopamin i rottehjernene; dopamin er det hjernestoffet som særlig er forbundet med belønningsmekanismer. Rottene får frigjort dopamin når de slåss, rotter som på den annen side får dopaminreduserende medisiner, lærer ikke å trykke på knapper for å få sparringpartnere.

Hvis dette stemmer, og hvis det også stemmer for mennesker, kan det altså være med på å forklare hvorfor menneskepsyken kan virke hydraulisk, uten at den nødvendigvis er det. Vi har ikke noe innebygd behov for å uttrykke sinne. Det kan være skikkelig deilig å gi noen en skyllebøtte (eller skyte i stykker zombier på dataskjermen), og ofte kan det være helt greit. Men det er ikke nødvendigvis godt for noe annet enn selve tilfredsstillelsen.







1) Og da først og fremst hjernen; en bemerkelsesverdig del av menneskekroppen.

2) Det kan være et poeng å bemerke at denne forskningen, og disse konklusjonene, gjelder for sinne. Det betyr ikke automatisk at det gjelder for alle følelser, eller alle måter å uttrykke dem på. Jeg har for eksempel hørt ett eller annet sted at det å gråte kan føles som en lettelse, fordi man skiller ut stresshormoner sammen med tårene. Om det er noe hold i dette vet jeg ikke, kunne vært spennende å få vite mer om.

House of Cards, og verdien av personlig erfaring

For tiden leser jeg House of Cards – Psychology and Psychotherapy built on myth. Boka handler om psykolog-profesjonen i USA, som er i gang med å fjerne seg mer og mer fra psykologien som vitenskap. Kliniske psykologer – de eneste som har lov til å kalle seg psykologer – driver i følge Robyn Dawes terapi, tar beslutninger om behandling og innleggelse, og kommer med ekspertuttalelser i retten. Ikke på grunnlag av vitenskapelige funn, men heller basert på en slags mystisk, personlig innsikt, og langvarig erfaring med mennesker.

Dette mener han at er et problem. Hvis beskrivelsen stemmer, er jeg enig.

Men vitenskap, kan man spørre… er nå egentlig det den beste måten å finne frem til gode behandlingsformer på? Kanskje dreier psykoterapi seg om noe dypere enn det som kan defineres, måles, og kvantifiseres… Eller, selv om man skulle godta at man kan måle og kvantifisere hva det skulle være – hvilken nytte gjør det, når man ikke vet hva man skal lete etter i første omgang? Oppleves kanskje en psykisk lidelse så forskjellig for det enkelte individ, at det er vanskelig å definere lidelsen i det hele tatt?[1]

Dawes skriver boka i sinne, det sier han selv i forordet. I hvert fall i de første kapitlene viser han dermed at det er mulig å føre en god argumentasjon selv om man er sint. Metodisk plukker han fra hverandre denne forestillingen om spesiell innsikt. Er magefølelsen bedre enn statistiske modeller når det kommer til å finne ut hvordan det går med folk (om de vil komme ut i arbeid, er skikket til å ta seg av barn, bør løslates på prøve, osv.)? Nei, sier forskningen, og teorien forklarer hvorfor. Er en terapeut med mange års erfaring bedre enn en nybegynner med bare noen år på baken? Nei, sier forskningen, og teorien forklarer hvorfor.

Det er dette med erfaring jeg vil snakke videre om, for det fikk meg først til å stusse. For man kan da ikke ha mennesker i terapi i år etter år, uten å bli flinkere til det? Man må jo kunne lære av erfaring!

Å lære av erfaring?
For å si at noen lærer av erfaring må man forestille seg at de utfører en og samme oppgave mange ganger. (Hvis ikke rekker man ikke å lære noe.) Og at noen handlinger fører til bedre resultater enn andre. (Hvis man oppnår det beste mulige resultatet hver gang trenger har man ikke noe å lære.) Til slutt må man forestille seg at måten man utfører oppgaven på forandrer seg. Etter å ha lært av erfaring, gjør man flere handlinger som fører til gode resultater, enn det man gjorde tidligere. (Hvis ikke har man ikke lært noe.) Man kan dermed anta at den som lærer, har fått en eller annen tilbakemelding på om handlingene deres har ført til bra eller dårlige resultater. Og man trenger i så fall tilbakemelding om både bra og dårlig, og det er også mye som tyder på at man må få den tilbakemeldingen ganske raskt.

Og så er vi tilbake til spørsmålet: Hvem kan si hva oppgaven egentlig er, innenfor psykoterapi? Hvem kan si noe om hva som er bra og dårlige resultater? Dawes innrømmer at det ikke alltid er lett. At klienten får færre symptomer bør riktignok kunne være et godt nok svar på spørsmålet om resultater. Hvis man ikke har symptomer, har man heller ikke noe presserende behov for terapi. Men hva om symptomene kommer tilbake? For at man skal snakke om ”bra resultater” av terapi må i det minste symptomene være borte i mer enn noen uker, eller til og med måneder.

Når det gjelder hva oppgaven er, kommer det an på hva lidelsen er. I følge Dawes er noen psykiske lidelser mer håndgripelige enn andre, de har altså mer til felles med somatiske lidelser. Det er lidelser hvor det er mulig å si noe (selv om det kanskje ikke er så mye ennå) om symptomer, årsak, fysiologi, og forløp, kriterier som i følge boka skal til for å definere noe som en sykdom. Andre psykiske lidelser ser ikke ut til å følge disse kriteriene. De utgjør med andre ord ikke noen enhetlig kategori. Og i hvert fall en del av de oppgavene terapeuter har, vil være vanskelige å definere, og vanskelige å evaluere.

Nettopp dette er, i følge Dawes, en del av problemet. Hvis man ikke har noen god formening om hva som er bra og dårlige resultater er det vanskelig å få evaluere det man har gjort. Hvis man ikke en gang vet sikkert hva man har gjort, er det vanskelig å vite hva de evalueringene man har tilgang på, gjelder. (Dette gjelder enten læringen skjer bevisst eller mer automatisk.) De tilbakemeldingene man kan basere seg på, som fornøyde/misfornøyde pasienter, eller følelsen av at det går bra eller dårlig, er sårbare for feilslutninger, og for urepresentative utvalg.

Selv om det virker merkelig ved første øyekast, kan man altså forestille seg at det finnes ting å drive med, hvor man ikke har så god tilgang på den type erfaringer man lærer av. At det å lære av erfaring, ikke er universelt, kan i seg selv være lurt å ta med seg.

Erfaring og psykoterapi
Er psykoterapi en av disse tingene, hvor erfaringene man gjør seg er vanskelige å lære av? Dawes viser til en lang serie studier som tyder på dette. Det viser seg at gjennomsnittsklienten ikke får færre symptomer over tid når de går til erfarne psykoterapeuter, enn når terapeutene er nyutdannede. Erfaring ser, med andre ord, ikke ut til å være en del av ligningen. (Det virker som vi likevel lærer av erfaring av flere grunner, blant annet fordi vi har en tendens til å huske fortiden i lys av nåtiden, ikke i lys av hvordan den var.)

Når det gjelder innvendingene mot vitenskapelig undersøkelse, virker det for meg som om de er litt rimelige. Det er ikke umulig å finne ut ting om menneskepsyken (og psykiske lidelser) ved hjelp av strengt kvantitative vitenskapelige metoder… men prosjektet har sine begrensninger. Problemet er at alternativet – å gå på instinkt, magefølelse, skjønn, erfaring… har akkurat de samme begrensningene.

For å lære av erfaring må man også ha en viss forestilling om hva man skal lære noe om (det vil si, en brukbar definisjon). For å lære av erfaring må man også ha en viss mulighet til å vite om resultatene er bra eller dårlige (det vil si, måle resultatene). Dette forutsetter selvfølgelig at man har en formening om hva som er bra og dårlig (en målestokk). Statistikk betyr ikke at man er nødt til å fjerne informasjon som finnes i mer intuitiv kunnskap, eller at man overser alt som ikke er informasjon: Informasjon er informasjon er informasjon, enten den eksisterer som ubevisst kunnskap, eller tall i et regneark.

Men menneskehjernen har en del svakheter i tillegg til mangelen på definisjoner og kriterier. Vi er utstyrt for å vurdere verden raskt, snarere enn presist, og av den grunn gjør vi en del systematiske feilslutninger[2]. Vitenskapelige metoder er, blant annet, nettopp designet for å omgås, eller kompensere for, disse feilslutningene. De lykkes – til en viss grad. Noe som er bedre enn ingenting.

Det er med andre ord grunn til å anta at psykologisk vitenskap har sine svakheter, og ikke er veldig presis. Men personlig utvikling og erfaring, der man ser mennesker som individer, ser på variasjon som en kilde til skjønnhet, ikke støy, og all den andre retorikken… Denne kilden til kunnskap og ferdigheter har de samme svakhetene – og noen til. Det kan dermed se ut til at forskningsbasert kunnskap likevel er det beste av to langt fra perfekte alternativer.











Noter
1) Dette er innvendinger jeg ikke er helt enig i selv, og som jeg senere skal argumentere mot. Jeg kan derfor ikke stå inne for at de er korrekt gjengitt – bare at jeg har gjort så godt jeg kan.

2) Illusjonen av at vi lærer av erfaring også når vi i virkeligheten ikke har gjort det, er nettopp resultatet av slike feilslutninger. Jeg har for øvrig anmeldt en bok som handler om dem, og anmeldelsen finner du her.

Fra feilslutninger til enkestanden

Jeg har fått tre nye bokanmeldelser lagt ut på bokavisen.no, og linker til dem her.



The Psychology of Judgement and Decision Making - nyttig og underholdende faglitteratur om feilslutninger i hverdagslivet.



How to Think Straight About Psychology - viktig bok om hvorfor psykologi kan være en brukbar vitenskap, og svar på de angrepene faget utsettes for både fra innsiden og utsiden. Denne boka kommer jeg antagelgvis til å vise til i senere innlegg.



Enke for et år - av John Irving, om tre perioder i livet til forfatteren Ruth Cole, og menneskene rundt henne. De fleste av dem er også forfattere.

Placebo

Placeboeffekten er egentlig en ganske imponerende greie; kroppen kan gjøre seg selv en god del friskere for en del sykdommer bare ved å tro at den bør bli friskere. (Ja da. Det er kroppen som tror. Den bruker hjernen, på mange måter et spennende organ.) Ofte i medisinsk forskning er placeboeffekten et problem, fordi den kan forveksles med andre slags effekter. Men den kan selvfølgelig også være en ressurs i seg selv.

Jeg er usikker på hvor mye forskning som er lagt ned i mulighetene for å utnytte effektene av kontrollert placebo. Men i følge Scientific Americans 60 Second Science-podcast blir det i det minste gjort i praksis.

(Så kan bør man kanskje diskutere etikken i det. Det innebærer jo at man fører pasientene det gjelder bak lyset.)




EDIT: Ser ut til at flere enn meg har skrevet om kontrollert placeboeffekt i det siste.

Dataspill og vold

Mens jeg pusler med et noe lengre og tyngre innlegg, kan jeg jo legge ut lenke til et litt langt og tungt innlegg jeg har lagt ut et annet sted. Tråden begynner med denne artikkelen i nettavisen, og handler om sammenhengen dataspill og vold (som eksisterer, men er relativt svak).

Jeg har skrevet flere innlegg i tråden, men det innlegget jeg viser til er det mest omfattende og oppsummerende. Det tar også for seg en del av den vitenskapsteorien som ligger til grunn, når man kan uttale seg med såpass stor grad av sikkerhet, om saksforhold som i utgangspunktet er ganske vriene.

Om sammenhengen mellom vold i media, og vold i virkeligheten.

Sterke inntrykk

Jeg kikket litt på åpningen av NRK Super, den nye barnekanalen, og ble litt slått av hvor fort, tett, og intenst alt sammen var. Det var håndholdte kameraer, mye veldig nærbilder, og andre filmtekniske ting jeg ikke vet så mye om. På innholdssiden var det derimot bra, men slitsomt å se på, og man kan spørre seg: Hva skal vi nå med så mange inntrykk?

Men jeg har vel fått med meg at det nærmest er en leveregel for de som produserer for barn, at det skal være mange inntrykk. Det er det barna forventer i dag, hvis ikke skifter de bare kanal. Og på de andre kanalene er kvaliteten enda dårligere.

Det jeg skulle ønske man kunne stoppe opp å spørre seg, midt mellom alle inntrykkene, er: Hvor kommer disse forventningene fra? Hva er grunnen til at barn, om de nå er det, er mer utålmodige foran TV-skjermen i dag, enn… vel, da jeg var på deres alder? Forskjellen på da og nå må da være en kulturell forskjell, og en av de viktigste formidlerne av kultur er nettopp – TV-kanalene.

Nå var vel ikke alt så mye bedre før. Og det blir ganske sikkert ikke så mye verre i morgen. Men det har vært en slags kjepphest for meg i mange år, denne spiralen jeg tror oppstår mellom formidlere og publikum, hvor formidlerne må ta i bruk sterke virkemidler for å vinne mottagernes oppmerksomhet, og mottagerne dermed blir enda mer innstilt på at virkemidlene skal være sterke.

Og noen ganger er det et problem. Det er et problem når spiralen ikke bare går på intensitet, men på forenkling, at ting må fremstilles stadig enklere for å bli lagt merke til i det hele tatt. I en ganske komplisert verden når man fort et punkt der enklere budskap betyr svakere forståelse. Som vitenskapsinteressert skulle jeg for eksempel ønske at vanskelighetsgraden på den bredeste populærvitenskapen kunne ligge bare litte grann høyere. I formidling av politikk ville det også vært en fordel.

Alt dette er i og for seg et stykke unna NRK Super, det var dette med kjepphester og økseskaft. Men uansett, når det gjelder påstanden om en spiral, kan jeg foreslå følgende eksperiment for den som har tilgang til en 20-30 unger og tillatelse til å forske på dem (hvis det ikke har blitt gjort allerede da, uten at jeg har fått det med meg):

Vis et femten minutters TV-program med relativt høyt tempo til halvparten av dem. Vis et like langt program med relativt lavt tempo til den andre halvparten. Gi dem en pustepause. La alle få se et nytt program, med lavt tempo, og mål hvor mye de kjeder seg. Min hypotese er at ungene ikke vil kjede seg like mye, hvis de har fått sett noen langsomme programmer fra før.

Fra selvfølelse til andre verdenskrig

I tillegg til å skrive her, hender det jeg skriver bokomtaler for bokavisen.no. Jeg tenkte jeg skulle legge ut lenker til de jeg har sendt inn så langt. Jeg legger ut nye anmeldelser etterhvert.

Å bekjempe lav selvfølelse - en selvhjelpsbok i kognitiv terapi.

Danteklubben - en bok om historiske personer som løser krimgåter og oversatter Dante om hverandre. Og en innføring i den Guddommelige komedie.

Harry Potter and the Deathly Hallows - det er kanskje ingen overraskelse at det er siste boka i Rowlings serie, og ikke en helt annen bok med samme navn.

Shopenhauerkuren - Irvin Yaloms nyeste. Om psykoterapi, filosofi, og alt det andre Irvin Yalom pleier å skrive om.

Den guddommelige komedie - av Dante.

og Møte ved milepælen - av Sigurd Hoel, et oppgjør med både det ene og det andre i kjølvannet av andre verdenskrig.

Umålbarhet: En myte?

Jeg leste nettopp i en lærebok: ”Hvis vi går med på at bevissthet ikke er fysisk, kan det antageligvis ikke måles. Hvordan kan man i så fall studere det?” Det er ikke det eneste stedet i psykologien hvor man snakker om ting som ikke kan måles. Effekter av terapi er en annen kandidat for umålbarhet, særlig når man kommer inn på terapiformer hvor man ikke kan måle særlig imponerende effekter. I verden utenfor laboratoriet er det en kjent frase at ”det er ikke alt som kan måles og veies”.

Men hvordan kan noe som helst av interesse være umålbart i prinsippet? Et måleinstrument trenger ikke være en skålvekt, eller et målebånd, eller en elektronisk dings med knotter og visere. Det eneste man trenger er et eller annet som det vi skal måle, la oss kalle det X, har en mer eller mindre systematisk effekt på. I psykologien bruker vi for eksempel spørreskjemaer en del.

At noe er umålbart i prinsippet betyr at man ikke i sin villeste fantasi kan forestille seg et instrument som kan måle det. Det vil si at man ikke i sin villeste fantasi kan lage et instrument det har en mer eller mindre systematisk effekt på. Men hvis det ikke finnes noe instrument det kan ha systematisk effekt på… kan det da på noen måte påvirke noe annet? Er det i så fall overhodet av interesse?

Jeg kan tenke meg to eller tre tilfeller hvor svaret er ja. Men i all hovedsak virker det som den logiske sammenhengen mellom eksistens og målbarhet er såpass sterk at jeg ikke uten videre ville råde noen til å endre sin virkelighetsoppfatning på grunn av noen hypotetisk størrelse som påstås å unndra seg enhver systematisk undersøkelse.



(Dette er en kjepphest jeg har, og en tanke jeg jobber med både utviklingen og formuleringen av. Det kan hende det kommer nye versjoner av den etterhvert. Jeg skal prøve å ta i mot saklige innvendinger med et strålende smil.)

Vendepunktene

Finnes virkelig vendepunktene i livet? Enkeltstående, eksistensielle opplevelser som gjør at vi forandrer kurs? Åpenbaringer og helbredelse? Jeg lurer på dette, for det høres rimelig ut, og tiltalende. Men de gangene jeg har opplevd det selv, har opplevelsen gått over ganske fort. Følelsen av åpenbaring har lagt seg, livet har fortsatt å være mye av det samme som før. De virkelige forandringene skjer mer i det stille. Og livet følger jo heller ikke én kurs, men flere parallelle veier, de fleste av oss har mange sider på en gang.

Fortellinger og drama har vendepunkter. Skjellsettende opplevelser er motoren i et drama. Fortellinger begynner ved, slutter med, og dreier seg om disse vendepunktene – lærer vi i hvert fall på skriveskolene. Og fortellinger er beslektet med livsløp, eller, hvordan vi ser på et livsløp… Vi husker utvilsomt enkelte hendelser som emosjonelle vendepunkter, den dagen vi innså noe om oss selv, overvant en indre demon, gjorde et avgjørende valg. Men så vet vi også at mye av hukommelsen er konstruert.

Jeg vil gjerne vite om disse vendepunktene faktisk finnes… fordi de er noe av det som virker mest tiltalende med terapeutrollen. Å være tilstede i klientenes mest skjellsettende øyeblikk, ta del i noe uvanlig viktig, kanskje til og med få litt av æren for det. Et samarbeid, om å skape noe av eksistensiell betydning. Som i en bok av Irvin Yalom. Jeg hadde ikke lest Yalom da jeg begynte på studiet, men ble likevel bekymret, kanskje skuffet, da jeg hørte rektors velkomsttale: At fremtidens psykoterapi kanskje ville være raskere, enklere, og mindre eksistensiell enn i alle filmer og bøker.

Ting har forandret seg. Jeg skal ikke bli terapeut likevel. Tvert i mot ligger jeg godt an til å bli klient. Dermed har interessene mine forandret seg noe. Jeg håper nå jeg kan finne en terapi som er raskere, enklere, og mindre eksistensiell enn i alle filmer og bøker. Skinnvendepunkter har jeg hatt mange av, men få, kanskje ingen, reelle. Jeg ønsker meg forandringer som skjer mer i det stille – men som jeg merker effektene av.

Her er det en interessemotsetning. Da jeg trodde jeg skulle bli psykolog, hadde jeg ikke lyst til å tenke at terapien kunne være enklere enn på TV, at betroelsene, åpenbaringene, og vendepunktene ikke var det viktigste, at jeg ikke nødvendigvis ville få oppfylt drømmen om å være deltager i andres mest eksistensielle øyeblikk. Kanskje alle som skal behandle noen burde se etter om de har denne drømmen. For det ville i grunnen være litt ekkelt – å skulle trekke ut noens lidelse for å øke gleden ved å se den gå over. ”Hun ønsket seg en pus, et lite nøste.”

Merkelig, kjære lesere, jeg skjønte ikke helt meningen med det diktet før akkurat nå, bare at det hadde noe å gjøre med hjelpetrang og at det var noe viktig i det. Det var en liten åpenbaring å se at det passet så godt inn i avslutningen på dette innlegget. Men noe vendepunkt var det neppe.

Statistikk som er sann for en populasjon, sier noe om hvert av individene i den populasjonen.

Fri vilje

Jeg snakket med en medstudent som fortalte at det snart ville være mulig å teste hypotesen om fri vilje, ved å se direkte på nevroner.

Tidligere på kvelden hadde hun spurt om jeg egentlig hadde plass til fri vilje i dette verdensbildet mitt som holdt på å vokse frem.

Jeg er ikke sikker på svaret, fordi jeg ikke helt forstår hva fri vilje er. Eller, hva viljen skulle være fri fra, for frihet alltid er i forhold til noe? Og aldeles fri vil viljen uansett ikke kunne være. Det vil alltid være valg vi ikke kan gjøre, fordi de pr. dags dato er umulige å gjennomføre. (Men for all del, vi kan jo ønske.) Det vil alltid være vel så mange valg vi ikke kan gjøre, fordi de ikke faller oss inn.

Men hva er vilje, hva er det å velge? Hva er den filosofiske definisjonen av fri vilje? For ikke å snakke om den vitenskapelige, operasjonelle definisjonen. Hvilken observasjon vil kunne enten demonstrere eller falsifisere at viljen er fri? Dette trenger jeg å vite for videre tenkning, og jeg tar gjerne i mot opplysninger om det.