Nyttårsprosjektet, mai: Oppslukthet og sosiale vaner

Ja, hva har jeg drevet med i mai? Det har jeg ikke helt oversikt over. Sannsynligvis ville jeg klart å gjøre rede for det, altså laget en liste, en timeplan… først gjorde jeg det, og så gjorde jeg det, og så gjorde jeg det… jeg har ikke jobbet noe særlig med vanene mine, eller hvordan jeg bruker fritiden min, i hvert fall. Jeg føler ikke at jeg har hatt noe særlig tid til overs.

Eller kanskje det er mentalt overskudd jeg har manglet. Jeg har vært oppslukt av andre ting enn å jobbe med meg selv. Ting som har dukket opp fra dag til dag, på jobb og privat. Omstilling til det nye følelseslivet mitt, nå som jeg er på andre måneden uten medisiner. Tanker om den nærmeste fremtiden, som er veldig uavklart – jobb og praksis og uføresøknad, ting som kommer til å bli avklart, sannsynligvis til å ordne seg, men for øyeblikket er det mye ubestemt venting.

Og så er det fremtiden på lengre sikt… funksjonsnivået mitt på en del områder, særlig det sosiale, følelsesmessige, mellommenneskelige… jeg har begynt å lure på om jeg kan ha nådd et tak for hvor mye jeg er i stand til å lære, hvor mye lengre jeg kan utvikle meg. Jeg føler liksom at det er så mye jeg har tatt tak i allerede. Så mye jeg har prøvd. Men likevel er jeg liksom på – mye av det samme stedet?

Jeg føler meg ikke særlig flink til å knytte nye bånd, og ikke særlig flink til å ta vare på gamle. Jeg har familien min som jeg holder regelmessig kontakt med. Og så har jeg en håndfull venner som jeg har kjent så lenge at det er lett å plukke opp tråden igjen når som helst. Men ellers virker det som om alle tilløp til ny kontakt… sjelden blir noe særlig mer enn tilløp. Jeg somler med å ta initiativ til å treffe andre. Når de andre tar initiativet somler jeg med å svare. I beste fall blir det kanskje en to-tre treff med folk, før det bare… som sagt, dabber av.

Å ta vare sosiale bånd er et arbeid, og en ferdighet. Det krever gjensidig innsats, og innsatsen fra min side er… antagelig ganske lav. Det er så krevende. Noen ganger er det skummelt. Nærhet kan være veldig skummelt. Jeg føler meg ensom og isolert, og har ikke noen klar idé om veien videre.

Hodet mitt har vært fylt opp av alt dette i mai. Jeg har vært oppslukt av det. Og hva jeg har brukt fritiden til? De enkleste aktivitetene fra den mest tilgjengelige boksen med aktiviteter, ting jeg liksom vet jeg gir meg selv lov til – dataspill, twitter, koping ut i tomme luften. Dataspill så det har gått ut over søvn, til og med litt ut over jobb, og gitt meg enda mindre overskudd til å få orden på alle tankene.

Den oppsluktheten som hadde tak på meg i mai er eksempel på en av tingene som gjør vaner  vanskelig å komme inn i. For det hender rett som det er at jeg blir veldig oppslukt av bestemte ting, enten indre ting eller ytre, eller i dette tilfellet både indre og ytre på en gang – og så tenker jeg ikke på annet enn det jeg er oppslukt av i noen uker, og når det slipper taket har jeg liksom mistet tråden på alt annet. Oppslukthet… skjer vel alle i blant, men med autisme er det gjerne særlig uttalt.

Nå er det juni, og det virker som jeg har litt oversikt igjen… jeg reiser på ferie om noen uker, men har i hvert fall første halvdel av måneden til å jobbe med fritid. Og én av de tingene jeg trenger å dirigere fritiden mot, er å ta vare på sosiale bånd. Skrive de mailene, sende de meldingene. Opprettholde kontakten, foreslå ting å gjøre sammen.

Somling – som nyttårsprosjektet skulle ta tak i – er jo en stor del av de sosiale problemene også. Jeg somler med å ta kontakt på samme måte som jeg somler med matlaging og brodering og så videre – jeg er redd jeg skal gjøre feil eller miste oversikten og bli frustrert, eller miste tidsfølelsen og plutselig er kvelden over og jeg får ikke gjort alle de andre tingene jeg hadde lyst til. Så det jeg trenger er å være mindre redd for frustrasjon – tenke "hva så om jeg legger meg uten å ha fått gjort X eller Y, jeg har i hvert fall fått skrevet den mailen til Z, og det er vel så viktig."

Så da har jeg kanskje noe å ta fatt i likevel, på det sosiale området. Vi får se.

Nyttårsprosjektet, januar

Nå har vi kommet til begynnelsen av februar. Hvordan gikk det med nyttårsprosjektet jeg snakket om i januar?

Prosjektet var jo å prøve å finne den riktige balansen i fritida mi, mellom… ja hva egentlig? Jeg hadde jo ikke helt oversikt over det. Jeg syntes det var for mye av noen ting og for lite av andre. At jeg kanskje brukte mer tid på å hvile enn jeg trengte? At jeg heller falt tilbake til trygt, velkjent tidsfordriv enn å prøve meg frem ting jeg ikke gjorde så ofte. Altså for mye komfortsone, for lite utprøving… At jeg brukte opp mye tid på å sitte i sofaen og somle og tenke på alt jeg burde ha gjort. Og særlig det jeg burde sette i gang med akkurat nå. I stedet for å sitte i sofaen.

Jeg syntes det var ting jeg gjorde for mye av, men målet var ikke nødvendigvis å kutte ned, i hvert fall ikke kutte ut… for jeg skjønner jo at jeg trenger en god del tidsfordriv, en god del rutiner, en god del komfort. Jeg ønsker heller å finne ut av hvor mye, hvor mye tid jeg trenger hvor jeg ikke bruker den praktiske hjernen så veldig. Jeg har nok lett for å ta det for langt, er nok redd for å bli for sliten.

Da januar begynte, og da jeg skrev det forrige innlegget om å undersøke vanene mine, følte jeg det som et bluss av viljestyrke. Som om selve beslutningen ga meg mot eller tillatelse eller noe til å komme litt raskere ut av sofaen. Men det har vel gått litt over igjen, slik bluss gjerne gjør.

Jeg hadde noen uker hvor hodet mitt var opptatt – med omstillinger på jobb, og noen uvante arbeidsoppgaver, med nye arbeidstreningsveileder, og frykten omkring det å trappe opp antall timer i uka for å prøve ut… I forrige uke hadde jeg et følelsesutbrudd på twitter, og så en natt med ganske lite søvn, og så en dag hvor jeg var ganske redusert på jobb (men kom meg dit). Og etter det… jeg husker ikke helt. Når hodet mitt blir opptatt i sånne perioder føler jeg ofte at det blir et brudd mellom før og etter. Det blir vanskelig å plukke opp igjen mange av tanketrådene jeg hadde gående på forhånd.

Jeg var kanskje inne på noe i begynnelsen av måneden, men når opptattperioden kom mistet jeg litt sporet.

Eller kanskje ikke. Men målet var jo ikke å få et bluss av vilje… det hjelper ikke i lengden å vilje seg til å få til mer. Målet er å lage bedre vaner, så jeg ikke trenger å ty så mye til viljestyrke. Har jeg gjort noe med det i det hele tatt?

Jeg vet ikke… hva slags vaner det skulle vært…

Men jeg har i hvert fall selvbelønningssystemet mitt tilbake på plass, det jeg ikke har brukt siden jeg flyttet hjemmefra, for snart to år siden. Selvbelønningssystemet mitt er en kopp som jeg legger en liten markør i hver gang jeg gjør noe utenom de helt faste rutinene – noe som jeg ellers pleier å somle med, utsette, eller avlyse - og så kan jeg bytte et visst antall markører inn i noe fint. Å vaske baderomgulvet for eksempel, gir en markør. Å sende inn meldekort gir en markør. Å lage noe nytt til middag, utenom de 10-15 jeg lager stadig vekk, gir en markør. Og det har jeg gjort et par ganger. Laget noe nytt til middag. Det var en av de tingene jeg syntes det var for lite av…

Og det å skrive fort og kort, som jeg holder på med akkurat nå, har vist seg å virke og har vist seg å hjelpe. Det er litt lettere å fyre av sosial skriving på sparket… når jeg bare kommer i gang med det.

Og bortsett fra forrige uke hvor hodet mitt var så opptatt, har jeg fått til å ta kontakt med folk jeg kjenner minst en gang per uke, og det har vært godt.

Så jeg har merket noen gode endringer, som har hatt mindre å gjøre med viljestyrke… har hatt litt å gjøre med prioritering, og litt med strenge vaner jeg har strenge regler på. Det siste er kanskje ikke levedyktig i lengden. For det kommer an på viljestyrke igjen.

Å jo, en ting… det lille følelsesutbruddet og den søvnløse natten ga meg et inntrykk av hvordan jeg reagerer på å være sliten, og det har i sin tur har gjort meg litt mindre redd for å trappe opp til fire timer om dagen. Jeg tror fortsatt ikke jeg vil takle det i lengden, men nå vet jeg hvordan det føles å ikke takle det. Det er ubehagelig på kort sikt, men det raser ikke nødvendigvis fullstendig sammen for meg. Jeg vil klare å hente meg inn igjen.

Så det er jo fint.

Men jeg skriver litt bort fra nyttårsprosjektet mitt. Hvordan skal jeg finne meg bedre vaner og er bedre vaner egentlig det jeg trenger? Jeg vet ikke helt hva det vil si, tror jeg, bedre vaner… det sklir litt bort fra meg, jeg tenker i ring rundt det.

Kanskje jeg skal konsentrere meg om somlingen jeg er så lei av. Om hva det nå er som skjer i sofaen… når jeg sitter der og er redd for å sette i gang med ting.

For det er jo redsel, det er angst, unngåelsesangst. Den typen angst man vanligvis ikke føler, fordi man er så flink til å unngå alt som vekker den.

Bortsett fra… at jeg følte det tilfeldigvis akkurat i dag. Rett før jeg satte meg ned for å skrive dette. Mens jeg tenkte på å skrive dette. Jeg var kanskje redd for å ikke få det til, at denne måten å skrive kort og fort på plutselig skulle slutte å funke? Eller kanskje jeg var redd for at hvis jeg bare brukte tjue minutter på å skrive dette kunne jeg ikke kalle det en full skriveøkt, og da ville jeg begynne å slåss med meg selv om belønningen for en full skriveøkt (dataspill), og egentlig har jeg ikke så lyst til å spille heller, jeg har mer lyst til å lese, men når jeg har gjort jobben føler jeg meg noen ganger tvunget til å ta belønningen også.

Men jeg kunne ikke la vær å ta en skriveøkt heller, for jeg ville få skrevet ned dette i dag, og tror dessuten jeg har falt litt etter med skrivingen i det siste, eller er i hvert fall redd for å gjøre det. Så her sitter jeg.

Jeg tenker alt for mange tanker rundt ting jeg skal gjøre. Finner på alt for mange eventualiteter. Hva kan det føre til hvis jeg setter i gang med å skrive, hva kan det føre til hvis jeg lar vær? Og det er nok en av de tingene som holder meg i sofaen. Frykt for at jeg starter noe jeg ikke har en fullstendig plan for. Hvor de uante konsekvensene bare grener seg utover og grener seg utover. Hvor jeg ikke klarer å forestille meg slutten. Det er enorme konsekvenser av trivielle ting jeg ser for meg – og det er jo hele poenget med angst.

Jeg er redd for å bli stående midt på gulvet med et brød i hånda og plutselig glemme hvordan jeg skal skjære en brødskive. Og for å rydde plass til det må jeg skyve til side noe annet, som for eksempel hvordan jeg skjærer ost. Jeg er redd for å bli stående i fullstendig villrede, et slags vakuum. Jeg har ikke plass til hele arbeidsplanen i arbeidsminnet, og det skremmer meg.

Men hva hjelper det å vite hva som skremmer meg? Hva hjelper det med innsikt i angsten? Vel, hvis jeg skal trene meg opp gjennom eksponering må jeg ha et fornuftig sted å begynne…