Noen i rommet tente en sigarett, røyken spredde seg utover, og det vekket et slags minne i meg. Jeg husket ikke så mye annet enn lukten. Jeg husket ikke når, knapt nok hvor, knapt nok hva som skjedde (annet enn at det kanskje var noe med et dataspill). Likevel var jeg sikker på at minnet var spesifikt minne. Av alle de titusener ganger jeg har kjent lukten av en sigarett var det akkurat denne hendelsen jeg vendte tilbake til i tankene. Ikke en generell følelse av sigarettrøyken og dens betydning i mitt liv, men et bestemt, episodisk minne. Men gir det i det hele tatt noen mening? Kan en episode kalles bestemt, hvis den ikke har bestemmende detaljer? Et slags tomrom, som bare finnes fordi noen peker på det. Hukommelse virket en liten stund absurd, virkeligheten i beste fall tvilsom, men det varte ikke lenge. Refleksjonene sitter igjen, men selve følelsen tilhører, som så mye annet, forglemmelsen.
torsdag 24. juni 2010
onsdag 3. mars 2010
En glassbro i flere etasjer
Fra en bussholdeplass jeg pleier å sitte på, ser jeg en glassbro i flere etasjer. Det vil si at det er to høye bygninger, med glassbro mellom hver etasje. Eller kanskje det ikke heter glassbro da, bare at korridorene har gjennomsiktige vegger. Det ser litt sånn ut. Akkurat sånn, egentlig, jeg kom jo på at Oslo er lagt inn på gatevisning. Uansett er det morsomt å se når det går noen mellom flere etasjer samtidig. Over eller under hverandre, ofte i ulike tempo, noen ganger hver sin vei. Det kan ikke være noen samordning mellom dem. Det er lite trolig at de vet om hverandre, eller i det hele tatt tenker på hverandre. Men sett utenfra er de i samme bygning; i samme verden. Sånn som her. Jeg bor i en bygård og har naboer både over og under og til begge sider, og det er mer gips og litt treverk, enn den fysiske avstanden, som gjør leilighetene våre til atskilte, særegne steder. Sett innenfra. Sett utenfra er vi rader og kolonner med vinduer, noen mørke, andre lyser det i. Når jeg selv titter ut på de andre gårdene, ser jeg stuer og vinduspynt, og tv-apparater i hver etasje. Ofte på akkurat samme sted, som en søyle av fjernsendte bilder. Noen ganger blinker skjermene i takt, et tegn på at alle har på det samme. Andre ganger er bildene forskjellige. Og begge deler er på hver sin måte fint.
