Kreativ på do

Det begynner å bli vanskelig å vite hvor man skal gå på do når man er ute og spiser. Eller rettere sagt, ikke om det er i blomsterpotta eller bak døren ute ved garderoben, men om det er damer eller herrer man har kommer til. Skiltene viser ikke lenger stiliserte figurer i skjørt eller bukse, og de færreste bruker noe så simpelt som det latinske alfabetet, nei, det skal være en opplevelse å tømme blæra i våre dager, og det skal begynne alt før du har fått opp smekken.

Et bilde av et menneske, det ser for så vidt ut som en mann, men du må se på damen på døra ved siden av for å være sikker på at det har noe med kjønn å gjøre, noe med do å gjøre, at du ikke ender opp i bøttekottet, som ærlig talt ikke egner seg noe særlig bedre enn det blomsterpotta ville ha gjort. Og det er bare den kjedelige sorten. På de virkelig moderne stedene må du løse en liten gåte. To dører, to klesplagg… Litt hjernetrim på fredagskvelden. Aha, det ene er en flosshatt. Hva det andre er vet da pokker, jeg har et mer presserende ærend.

Det ser ut til å bli stadig mer populært for alle som vil uttrykke spisestedets egenart.

Litt som jeg synes at ulike geografiske steder burde uttrykke sin egenart: “Farlig sving”-skiltene langs veien for eksempel. Er stedet kjent for sin flotte natur, burde man bruke prangende nasjonalmalerier som på en eller annen måte hadde en sving i seg, er det beryktet for hjemmebrenning burde det være en vitsetegning av noen som prøvde å sjangle hjem – ikke å forveksle med “kjør forsiktig, fylliker i veien”. Og apropos: “Barn leker” blir for enkelt. Nei, sett heller opp en rebus i tre deler: En baby, forsiden på et bestemt pornoblad, og det matematiske tegnet =. (Eller kanskje bare bokstaven R. Men da er vi tilbake til det latinske alfabetet igjen.) Da skal de få noe å tenke på.

Takk og lov at jeg ikke kjører. Det hender imidlertid at jeg tisser, så det med doskiltene ligger meg tettere innpå livet.

Jeg er en av de som sliter litt med sosiale koder. Det er derfor jeg blir stående og lure og gjette gåter, litt som bilistene ville blitt nødt til hvis de kom til et sted der skiltene ikke var standardiserte. – med litt mindre alvorlige konsekvenser for min del, men for de av oss som sliter med sosiale koder kan det være ille nok om vi ender opp på damedo – Men så gjør det ikke så fryktelig mye, det tar meg noen sekunder kanskje, det blir bare en av de små humpene i hverdagen.

Apropos, noen burde ta et av skiltene for fartshumper og bytte det ut med et fotografi av kvinnebryster. Det ville gjort kjøringen mer spennende, ville det ikke? I hvert fall mer original.

Og det er det med originalitet, at jeg får følelsen av at man skal være kreativ, original, uttrykke egenart – men det er omtrent like originalt som en fantasybok der det er alvene som har skjegg, en vampyrroman der vampyrene er ofre for rasisme, eller er vegetarianere med høy seksualmoral, eller en ny vits om engleskolen til prinsessa – alle skal være med, alle skal si sin mening, på sin egen måte –

Det er jo egentlig en helt vanlig greie. Originalitet er det knapt nok med uansett, det blir neppe noe verre med en farsott eller to. Tilhørighet er egentlig ganske ålreit, ære være oss mennesker som søker det.

Men jeg vet ikke, jeg føler meg litt surmaga i dag. Eller noe med magen i hvert fall. Det er kanskje derfor jeg er så ivrig på å få vite hvilken forbanna dør jeg skal gå inn.

Imponer dine venner. Bli god i senga.

På instituttet der jeg studerer henger det av en eller annen grunn reklame for et kurs i avansert seksualitet. Det har visst noe med energier og sånn å gjøre. Jeg skal ikke vurdere det vitenskapelige, åndelige, eller energiske grunnlaget for det hele (for jeg ikke har satt meg inn i det), men jeg blir litt fascinert av garantien til deltagerne, innimellom løftene om større penis, bedre oralsex, og mange forskjellige slags orgasmer, om at de vil bli dyktigere seksuelt enn minst 98% av befolkningen.

Ved første øyekast skulle man kanskje tro at jeg ville applaudere dette. Jeg synes som kjent det er viktig å gjøre noe for å øke den seksuelle yteevnen i befolkningen, for eksempel ved hjelp av delt husarbeid, eller tilsetting av zink i drikkevannet. Jeg er imidlertid ikke sikker på om jeg kan støtte et tiltak som tilsynelatende hjelper såpass få.

For at deltagerne virkelig skal bli seksuelt dyktigere enn minst 98% av befolkningen, må én av to forutsetninger være til stede:

1) Ikke mer enn 2% av befolkningen kan delta på kurset.

eller

2) En større andel av befolkningen kan delta, men kurset virker ikke like godt for alle.

Hadde det nemlig hadde vært slik at mange hadde deltatt, og at det samtidig hadde virket like godt for alle, ville rekkefølgen i det seksuelle prestasjonshierarkiet ikke ha forandret seg noe særlig. Alle vil bli dyktigere, men alle vil ha like mye fremgang, så de som var dyktigere enn deg før, vil være tilsvarende mye dyktigere enn deg nå.

Av disse mulighetene, bør vi raskt kunne legge bak oss alternativ 2). Hvis kurset ikke hadde virket like godt for alle, ville påstanden om at akkurat du ville bli seksuelt dyktigere enn mist 98% av befolkningen være vanskelig å forsvare. Siden man i utgangspunktet må gå ut fra at folk er ærlige, og siden de færreste strør om seg med statistikk uten å ha noe ordentlig grunnlag for det (eller i det hele tatt noen særlig forståelse av det), er det neppe dette som er forklaringen. (Kursholderne fastholder dessuten at det så langt ikke er noen som har benyttet seg av deres pengene tilbake-garanti.)

Jeg blir dermed desto mer nysgjerrig på hva som kan være grunnen til 1), at i hvert fall ikke mer enn 2% av befolkningen noen gang kan forventes å delta på dette kurset. Kan det være at de ikke vil? Av femti mennesker jeg møter på gata, eller på en litt for full buss, er det bare én som er veldig opptatt av å være seksuelt dyktigere enn de fleste andre? Det har jeg nesten vondt for å tro. Det finnes da ikke noe viktigere?

Kan det være prisen som er avskrekkende? Ett og et halvt tusen for et av kursene, to og et halvt tusen for to. Rabatt for studenter og par. For noen er det kanskje en høy pris å betale for å kunne imponere sine venner på soverommet. Men for hele 98% av befolkningen? Fullt så gjerrige kan vi da ikke være.

Eller kanskje ikke så mange har hørt om det? Nei, med en så mirakuløs metode å selge (større penis, mann, jeg sier større penis, eller om du er kvinne, trangere skjede står visstnok også på menyen) ville det vært rart om de ikke hadde markedsføringsbudsjett nok til å nå ut til flere enn som så. Demper de kanskje markedsføringen med vilje? Holder seg til oppslagstavlene på institutter og sånt? De satser kanskje på at det dermed vil begrense seg av seg selv. Men kan en så fantastisk hemmelighet holdes under lokk? Vil ikke for eksempel kursets tidligere deltagere være ivrige etter å lære bort disse nye teknikkene? I det minste til sine egne partnere? Jeg mener, her deler man ut av det aller fremste innen seksuell dyktighet, ønsker man ikke da å få det samme tilbake?

Akkurat hvordan de setter begrensninger for hvor mange medlemmer av befolkningen som får adgang til å bli blant de 2% dyktigste i senga, er med andre ord vanskelig å få tak på, men ett eller annet må vel det være. De lover det jo på plakatene sine. For de to prosentene som dermed kan baske seg i sin seksuelle dyktighet, er dette sikkert strålende. På vegne av resten av befolkningen vil jeg likevel legge inn en protest. Forbløffende kunnskaper som dette burde absolutt få være allment tilgjengelige. Vi kan ikke la trange skjeder, store peniser og eksotisk hypnoseorgasme være forbeholdt de få prosentene av befolkningen som skulle være så heldige å komme forbi en luguber oppslagstavle på et eller annet institutt.

Jeg krever talent, nå!

Nå om dagen er jeg skikkelig sinna, fordi jeg leser så mye bra litteratur. China Mievilles The City and the City er for eksempel absolutt en av hans bedre, Neal Stephensons Anathem har gitt meg flere eksistensielle sjokkopplevelser og jeg er ikke en gang ferdig med den, og både Sandman og Isaac Asimovs tidligste bøker er enda bedre enn jeg husker. For noen drittsekker.

Når disse folka skriver skikkelig bra, er det i strid med mine rettigheter som talentbruker. Jeg har alltid hatt mine egne litterære ambisjoner, og skriver kanskje ikke så verst, men det kunne vært så mye bedre, og det er jeg frustrert over. De siste par årene har jeg jobbet intenst for å lære. Jeg trodde egentlig dette skulle øke leseropplevelsen for meg. At det å lese glimrende litteratur i tillegg til å være til glede, også var til inspirasjon, og en kilde til nye tips og triks. Men den aktuelle debatten om bredde opp mot elite i musikkundervisningen i Oslo har satt meg på andre tanker.

Majorstua skole vil at talentfulle musikere i barneskolealder skal få tilbud om ekstra undervisning, og dermed få ødelegge for alle andre ved å spille enda bedre enn før! Men kunnskapsdepartementet mener at tilbudet kan være lovstridig. Jeg fikk med meg debatten på P2 i ettermiddag, og ble tvunget til å innse at også jeg kunne ha oppfylt mine drømmer og selvrealisert meg selv for lenge siden, hvis ikke egoister som Mieville, Gaiman og Stephenson hadde grafset til seg så mye av talentet i verden.

Vi må ikke la vår verdsettelse av disse bøkene få dekke over det faktum at både ferdighet og talent er begrensede ressurser, hvor kvoten er fastsatt en gang for alle. På vegne av alle oss som har en drøm om å skrive, fremsetter jeg derfor det følgende kravet: Forfattere som Mieville, Gaiman og Stephenson må umiddelbart gå i gang med å skrive dårlige bøker, og Asimovs beste må redigeres om og gjøres dårligere enn de er nå. Bare på denne måten kan vi endelig få en rettferdig fordeling av verdens talent.