"Du trenger ikke rope!"

Psykologisk forskning på kommunikasjon er spennende i seg selv, men også verdt å studere nærmere når man er interessert i en av de tingene jeg er interessert i: Hvordan stereotyper som ikke var sanne i utgangspunktet har en tendens til å oppleves sannere etter hvert.

Jeg leser en artikkel kommunikasjonsmodellen som forkortes CAT, dvs ”Communicative Accomodation Theory.” Kommunikativ akkomodering handler om hvordan man innretter seg etter hverandre når man kommuniserer. Det har noe med empati og å forklare underveis å gjøre, men også i hvor stor grad man tilpasser seg hverandres kommunikasjonsstil… etterligner hverandres kroppsspråk, dialekt, talerytme… både på det verbale og det nonverbale.

Dette gjør ikke bare kommunikasjonen enklere, men sier også noe om den sosiale underteksten. Hvis man innretter seg godt etter hverandre, sender man signaler om sosial nærhet og likeverd. Innretter man seg mindre, sender man signaler om avstand og statusforskjeller. Hvis jeg altså bruker noen ord fra din dialekt når vi snakker sammen, viser jeg at vi har mer til felles, enn det som skiller oss. Bruker jeg min egen dialekt, på sitt mest ekstreme, sier jeg noe om avstand. Men man risikerer også å overdrive, legge seg så tett opptil den andre at det blir påfallende. Dette oppfattes mer ironisk enn noe annet. (Hvis jeg etterligner dialekta di ord for ord, tror du kanskje jeg gjør narr av deg.)

Dette skjer delvis bevisst, i den forstand kognitiv psykologi snakker om ubevissthet – prosesser som altså ikke er direkte skjult for oss, men som foregår såpass i det små at vi ikke legger merke til dem. Vi kan bruke akkomodering (og ikke-akkomodering) bevisst, når vi vil understreke eller nedtone statusforskjeller. Men som regel tenker vi ikke på at det skjer. Vi er ikke klar over at vi gjør det, vi er ikke klar over at vi oppfatter det eller at det påvirker hvordan vi oppfører oss, tenker, og opplever samtalen videre.

En konsekvens av dette, er altså at stereotyper på denne måten kan komme til å bekrefte seg selv. I artikkelen jeg leser nevnes det i forbifarten, men resonnementet er dette: Det man prøver å innrette seg etter er nødvendigvis ikke hvordan de andre er, men hvordan man oppfatter de andre… og det er preget av hvilke stereotyper du har om dem. Hvis du for eksempel snakker med gamle mennesker, og tror at de hører dårligere enn de faktisk gjør, vil du nettopp overakkomodere, og snakke høyere. Du oppnår det motsatte av det du vil, du skaper avstand… og risikerer å få høre: ”Du trenger ikke rope, jeg er ikke døv!”

Vi har mange stereotyper, ikke bare mot eldre, og når vi snakker med mennesker vi ser stereotypt på, er sjansen stor for at vi skaper avstand på denne måten (og andre). Selv om det ikke er det vi prøver. Vi er ikke klar over hva vi gjør – men avstandsfølelsen merker vi oss, og tar med oss videre. Og det må jo være noe med den andre. Der ser vi hvordan de er. For vi har jo gjort så godt vi kunne for å være imøtekommende.



Litteratur:
Giles, H., Willemyns, M., Gallois, C., Anderson, M. C. (2007). Accommodating a New Frontier: The Context of Law Enforcement. In K. Fiedler (Ed.), Social communication (pp. 129-162). New York: Psychology Press.

Naturen

I følge Discovery News, har man omsider klart å ta bilder av det som så vidt jeg forstår er undersjøiske kjempebølger som brytes. Det har visstnok mye å si for havstrømmene og demed klimaforskningen.

Jeg kan nesten ingenting om dette, og vil ikke prøve å filosofere noe rundt det. Jeg legger ut linken fordi jeg synes det er noe poetisk både over naturfenomener i kjempeskala, og naturfenomener som er vanskelig å få øye på. Hvis det er noen oseanografer i salen tar jeg gjerne i mot utdypende kommentarer.

Sinna og liker det

I følge Scientific Americans 60 Second Science, har man gjort funn som tyder på at rotter liker å krangle. Hvis det er riktig, vil det kanskje være med å besvare noen andre spørsmål også.

Når mennesker krangler, kaller vi det fra tid til annen for en utblåsning. Vi snakker om å lette på trykket, om oppsamlet sinne, om å få utløp for aggresjon. Alle disse metaforene fremstiller sinne (og i noen grad, andre følelser) som damp i en trykkoker; noe som samler seg opp, skaper trykk, og ikke forsvinner igjen før det har kommet til en eller annen form for uttrykk. Freud snakket i sin tid om seksualdrift på samme måten, og jeg kan gjette, uten å sverge på min vitenskapshistorie-bok, at disse forståelsesmodellene har samme opphav.

Denne billedbruken kan høres riktig (og gjenkjennelig) ut, men antageligvis stemmer den ikke. Av flere grunner. For det første, og mer på det teoretiske plan: Følelser er ikke krefter. På samme måte som mental aktivitet generelt kan følelser beskrives som skiftende tilstander i kroppen[1], ikke som krefter som styrer den. Det er med andre ord ingen nødvendighet i å se på følelser som noe som ”verken kan oppstå eller forsvinne, bare gå over i andre former”. Som psykologistudent og rollespiller Erling Rognli formulerer det: Menneskepsyken er nok ikke hydraulisk. På den annen side har vi jo hukommelse, og teknisk sett er det ikke umulig at minnet om å holde følelser tilbake, skaper et økende behov for å uttrykke dem. Vi kommer med andre ord (og som vanlig) ikke så langt med å se på teorien alene.

Hva sier empirien? På et generelt plan vet man at i hvor stor grad man uttrykker følelser, er kulturelt variabelt. Jeg husker vagt å ha lest artikler om kulturer der man omtrent ikke uttrykker for eksempel sinne, uten at det får så store negative konsekvenser – altså, uten at noe tyder på at sinnet skaper noe trykk. Men igjen, jeg husker ikke så mye om dette stoffet; et mer solid argument kommer fra forskningen på Katharsishypotesen, innenfor medievoldfeltet. Katharsis betyr renselse, og Katharsishypotesen sier at det å uttrykke aggresjon (ved å spille dataspill, skrive sinte brev, osv.), vil føre til at man får lettet på trykket. Dermed vil man bli mindre aggressiv i senere situasjoner. Forskningen på denne hypotesen viser imidlertid det motsatte. Man blir faktisk mer disponert for aggresjon[2], ved å uttrykke det. Og dette er ikke forenelig med noe bilde av trykk og ventil.

Men hvorfor kan man likevel sitte med fornemmelsen av at det å holde sinnet i sjakk er slitsomt og stressende, og at det kan være en lettelse og en tilfredsstillelse med en skikkelig ”utblåsning”? Bortsett fra muligheten for at all forskningen på Katharsishypotesen er feil (og den muligheten er liten) finnes det flere forklaringer, og mange av dem spiller nok inn. Ting har som regel mer enn en årsak. Å vise sinne er blant annet en sosial handling, som kan henge sammen med dominans og underkastelse, og underkastelse kan være strevsomt. Et raseriutbrudd kan ha konsekvenser som noen ganger oppleves positivt: Det kan frembringe alt fra respekt til frykt hos andre, det kan i noen sammenhenger overvinne hindringer og løse problemer. (Det kan selvfølgelig også ha negative konsekvenser.) Og det kan se ut til at sinne er sin egen belønning.

I følge 60 Second Science har man altså forsket på rotter. Man har gitt og så tatt bort muligheten til å utøve aggresjon (= en annen rotte å slåss med), og oppdaget at rotta lærer å trykke på knapper hvis det fører til at muligheten kommer tilbake. Muligheten til å utøve aggresjon ser med andre ord ut til å fungere som belønning for rotta. Dette støttes opp av å studere dopamin i rottehjernene; dopamin er det hjernestoffet som særlig er forbundet med belønningsmekanismer. Rottene får frigjort dopamin når de slåss, rotter som på den annen side får dopaminreduserende medisiner, lærer ikke å trykke på knapper for å få sparringpartnere.

Hvis dette stemmer, og hvis det også stemmer for mennesker, kan det altså være med på å forklare hvorfor menneskepsyken kan virke hydraulisk, uten at den nødvendigvis er det. Vi har ikke noe innebygd behov for å uttrykke sinne. Det kan være skikkelig deilig å gi noen en skyllebøtte (eller skyte i stykker zombier på dataskjermen), og ofte kan det være helt greit. Men det er ikke nødvendigvis godt for noe annet enn selve tilfredsstillelsen.







1) Og da først og fremst hjernen; en bemerkelsesverdig del av menneskekroppen.

2) Det kan være et poeng å bemerke at denne forskningen, og disse konklusjonene, gjelder for sinne. Det betyr ikke automatisk at det gjelder for alle følelser, eller alle måter å uttrykke dem på. Jeg har for eksempel hørt ett eller annet sted at det å gråte kan føles som en lettelse, fordi man skiller ut stresshormoner sammen med tårene. Om det er noe hold i dette vet jeg ikke, kunne vært spennende å få vite mer om.

Placebo

Placeboeffekten er egentlig en ganske imponerende greie; kroppen kan gjøre seg selv en god del friskere for en del sykdommer bare ved å tro at den bør bli friskere. (Ja da. Det er kroppen som tror. Den bruker hjernen, på mange måter et spennende organ.) Ofte i medisinsk forskning er placeboeffekten et problem, fordi den kan forveksles med andre slags effekter. Men den kan selvfølgelig også være en ressurs i seg selv.

Jeg er usikker på hvor mye forskning som er lagt ned i mulighetene for å utnytte effektene av kontrollert placebo. Men i følge Scientific Americans 60 Second Science-podcast blir det i det minste gjort i praksis.

(Så kan bør man kanskje diskutere etikken i det. Det innebærer jo at man fører pasientene det gjelder bak lyset.)




EDIT: Ser ut til at flere enn meg har skrevet om kontrollert placeboeffekt i det siste.

En skjermet verden

Aftenposten skriver at vi stadig bruker mer tid foran skjermen – noen bruker så mye som åtte timer pr. dag, og mer tid enn de bruker på å sove. I og for seg ikke så fjernt fra det jeg spekulerte litt rundt i et tidligere innlegg, og jeg er slett ikke uenig i at for mye tide foran TV- og data-skjermer kan være bekymringsverdig. Blant annet er det en påkjenning for kropp, for øyne, og muligens for hjerne.

Min lille kommentar akkurat nå går på noe litt annet. Jeg noterer meg en liten setning blant flere under spørsmålet om hvor vi tar all tiden fra: ”Og i tillegg kommer at folk rett og slett har mer fritid. For menn har arbeidstiden sunket de siste årene. Og kanskje er vi mindre sosiale?” (Min utheving.)

Men er det å sitte foran en skjerm nødvendigvis mindre sosialt enn å omgås hverandre på samme fysiske sted? Ok, ikke ansiktsuttrykk og kroppsspråk, og vanskelig med klining og klemming og sånt. Man bruker også skjerm til andre ting enn kommunikasjon, men det gjør man da også med tiden borte fra skjerm … men motsetningen som angivelig skal være mellom den virtuelle verden og det ”virkelige liv” (som til og med har egen forkortelse, IRL,) har jeg vanskelig for å se.

For alt som foregår på internett, og mellom andre sammenkoblede datamaskiner, det er ikke noen avskygning av den ”virkelige verden,” intet alternativ til den, men en del av den. Vårt bilde av verden, som finnes i hjernene våre, er ingenting mer enn informasjon. Vår sosiale omgang med andre mennesker, er ingenting mer enn kommunikasjon. Informasjon er det datamaskiner behandler, og kommunikasjon er det vi gjør når datamaskinene våre sender ord til hverandre.