Bisettelsen (boka)

Nå er jeg ferdig med Bisettelsen. Jeg sa jo, for noen dager siden, at jeg skulle ønske Kim Karlsen kunne finne igjen noen av de tingene han ikke fikk tak på. Men så fikk jeg plutselig følelsen at det nettopp var det han gjorde, at det var det han brukte den første halvdelen av boka på. Å finne igjen ting. Folk. Og i den andre halvdelen var det han selv som ble funnet.

Nei, jeg vet ikke. Det er liksom ikke så mye jeg kan si om den boka som ikke boka sier bedre selv.

Men jeg fikk meg en overraskelse da jeg undersøkte forsiden nærmere. Noe som burde demonstrere det psykologifolkene sier, at det man ser blir påvirket av det man forventer å se. For jeg har gått og trodd at forsiden hadde bilde av en buss som var på vei utfor et stup, det er nemlig en skråstilt buss der midt på en himmel, over noen trær. Men nå ser jeg at den ikke faller. Nei, fremsiden er i den andre enden. Bussen er på vei oppover.

Om været og døden

Himmelen da jeg satt på bussen i formiddag var blå i kantene nesten hele veien rundt, men ellers for det meste dekket av en grå sky. Det var ikke akkurat noen uværssky, bare et avstumpet skylag klemt inne mellom horisontene, bortsett fra en stripe bak meg hvor den forsvant utover, som om hele skyen var en halvøy med en tynn forbindelse til fastlandet. Sola, middagssola, stod lavt nok til å skinne likevel. Denne gråværsmonotone, men begrensede massen fikk meg til å se på hele himmelen som et objekt, en bestemt del av synsfeltet, og ikke bare som den selvfølgeligheten den jo ellers er.

Når jeg også starter dagen med å lese side 50 – 150, omtrent, av Lars Saabye Christensens Bisettelsen legger jeg opp til en ganske spesiell stemning. Jeg skal ikke si noe særlig (og vil ikke høre noe særlig om hva jeg har foran meg) annet enn at det er dystert, og uvirkelig, og vakkert. Ordene renner sammen til et nett for forfatterens verden å være i, og det som ikke sies rett ut er kanskje det tydeligste av alt. Men jeg tar meg i å ønske meg… jeg vet jo ikke om det ligger noe i de sidene jeg ikke har bladd om ennå, men jeg ønsker meg noe godt, for stakkars Kim Karlsen, at han i det minste skal finne noe av det som glipper sånn for ham hele tiden. Før det er for sent.

Og jeg skulle ønske, på mer selvisk grunnlag og uavhengig av Saabye Christensen, at jeg hadde flere bøker som var koselige og fortrøstningsfulle, i denne lyssvake høsten med det merkelige været. Det andre jeg leser er heller ikke så søtt, for eksempel The Gathering Storm, som jeg nettopp ble ferdig med, Engelens Spill av Zafón, Watchmen, og noen kortprosagreier fra søttitallet som foregår i skyggen av døden og i utkanten av fantasien. Forfatteren har selv vært død en stund nå. Det er sykdom og galskap, faenskap og svik og fortvilelse, og ikke minst er det død, ikke nødvendigvis i form av blodige lik, men som et nærvær, på samme måten som randen av klar himmel var et nærvær da jeg satt på bussen i formiddag.

Går det an at bøker, gode bøker, kan være koselige og fortrøstningsfulle, og ikke fullt så hjerteskjærende? Men det er jo det jeg driver og driller inn nå, ut fra mine egne skriveambisjoner, at det må være konflikt. Det må være overganger, fra godt til vondt, eller fra vondt til godt, men det kan ikke bare være koselig. Det må være tyngde. Det må være lidelse og prøvelse og man skal gjerne miste noe også, for å holde seg på den sikre siden, ellers blir det ikke ekte, det henger ikke sammen, det blir ikke troverdig.

For å virkelig holde seg på den sikre siden spilte de noe Orfeus og Evrydike-musikk på radioen i dag tidlig, og de gamle grekerne kunne i hvert fall sin dysterhet. Jeg kjenner ikke litteraturhistorien så godt, jeg vet ikke, er det der vi har det fra? Overbevisningen om hvordan det skal være? Eller bygger de videre på tradisjoner som ligger lengre tilbake i tid? Eller kanskje er det sånn at alle fortellere spiller på strenger som er i hodet vårt uansett hvilken tid og hvilket språk vi tilhører, at den menneskelige aktiviteten som blir til fortellinger rett og slett er å utrede en eller annen betydelig konflikt, og sånn er det med den saken…

Jeg fantaserer noen ganger om å gå inn i de greske greiene å skrive dem om. La Orfeus få Evrydike tilbake, la Ikaros nå opp til uante høyder og komme helskinnet hjem, grave en grop på toppen av bakken som Sisyfos kan legge fra seg steinen sin i, og Tantalos, da, la nå den mannen få et glass vann! En gang skrev meg selv inn i hovedrollen som den oppordnende kraft, (jeg steg ned i underverdenen med brask og bram og sa at, så så, nå skal det gå bedre,) en annen gang skrev jeg det inn i en dialog mellom to elskende. Men det henger aldri ordentlig sammen, det blir ikke helt troverdig. Ting funker bedre når jeg for eksempel prøver å skrive noe om døden, eller om den totale ensomhet.

At det vonde skal være en så stor nødvendighet, at det fine og gode så ofte er platt, og at det trygge ikke blir overbevisende, kommer jeg kanskje ikke utenom, men jeg synes det er urovekkende at vi tenker sånn, og på et dypere plan, ganske galt. Jeg ønsker meg litt en verden der man kan ønske seg en skyfri himmel en gang i blant, uten at det forringes til en klisjé.