Vendepunktene

Finnes virkelig vendepunktene i livet? Enkeltstående, eksistensielle opplevelser som gjør at vi forandrer kurs? Åpenbaringer og helbredelse? Jeg lurer på dette, for det høres rimelig ut, og tiltalende. Men de gangene jeg har opplevd det selv, har opplevelsen gått over ganske fort. Følelsen av åpenbaring har lagt seg, livet har fortsatt å være mye av det samme som før. De virkelige forandringene skjer mer i det stille. Og livet følger jo heller ikke én kurs, men flere parallelle veier, de fleste av oss har mange sider på en gang.

Fortellinger og drama har vendepunkter. Skjellsettende opplevelser er motoren i et drama. Fortellinger begynner ved, slutter med, og dreier seg om disse vendepunktene – lærer vi i hvert fall på skriveskolene. Og fortellinger er beslektet med livsløp, eller, hvordan vi ser på et livsløp… Vi husker utvilsomt enkelte hendelser som emosjonelle vendepunkter, den dagen vi innså noe om oss selv, overvant en indre demon, gjorde et avgjørende valg. Men så vet vi også at mye av hukommelsen er konstruert.

Jeg vil gjerne vite om disse vendepunktene faktisk finnes… fordi de er noe av det som virker mest tiltalende med terapeutrollen. Å være tilstede i klientenes mest skjellsettende øyeblikk, ta del i noe uvanlig viktig, kanskje til og med få litt av æren for det. Et samarbeid, om å skape noe av eksistensiell betydning. Som i en bok av Irvin Yalom. Jeg hadde ikke lest Yalom da jeg begynte på studiet, men ble likevel bekymret, kanskje skuffet, da jeg hørte rektors velkomsttale: At fremtidens psykoterapi kanskje ville være raskere, enklere, og mindre eksistensiell enn i alle filmer og bøker.

Ting har forandret seg. Jeg skal ikke bli terapeut likevel. Tvert i mot ligger jeg godt an til å bli klient. Dermed har interessene mine forandret seg noe. Jeg håper nå jeg kan finne en terapi som er raskere, enklere, og mindre eksistensiell enn i alle filmer og bøker. Skinnvendepunkter har jeg hatt mange av, men få, kanskje ingen, reelle. Jeg ønsker meg forandringer som skjer mer i det stille – men som jeg merker effektene av.

Her er det en interessemotsetning. Da jeg trodde jeg skulle bli psykolog, hadde jeg ikke lyst til å tenke at terapien kunne være enklere enn på TV, at betroelsene, åpenbaringene, og vendepunktene ikke var det viktigste, at jeg ikke nødvendigvis ville få oppfylt drømmen om å være deltager i andres mest eksistensielle øyeblikk. Kanskje alle som skal behandle noen burde se etter om de har denne drømmen. For det ville i grunnen være litt ekkelt – å skulle trekke ut noens lidelse for å øke gleden ved å se den gå over. ”Hun ønsket seg en pus, et lite nøste.”

Merkelig, kjære lesere, jeg skjønte ikke helt meningen med det diktet før akkurat nå, bare at det hadde noe å gjøre med hjelpetrang og at det var noe viktig i det. Det var en liten åpenbaring å se at det passet så godt inn i avslutningen på dette innlegget. Men noe vendepunkt var det neppe.

Empati

Hun ønsker seg en pus
et lite nøste
som hun kan gjøre vondt
og siden trøste







(dette diktet har jeg også lagt ut på poeten.no)