tirsdag 18. mai 2010

Møt Sturla Stråmann

Jeg vet ikke alltid hvem jeg er uenig med. Jeg vet bare hva argumentene er. De har jeg gjentatt gang på gang, i samtaler i mitt eget hode. Det begynner gjerne med noe jeg har hørt, eller lest, eller på diskusjoner jeg har vært i, men jeg har bygget på dem, blandet kilder, glemt kilder, eller funnet på ting på egen hånd. Med andre ord tar jeg regien over mine egne motargumenter, og diskuterer med en slags stråmann, og det skal man jo helst la være med.

Når jeg likevel prøver å formulere noen ord om det, har jeg problemer med å komme i gang. Jeg kan begynne med et ”mange mener at,” eller ”noen har sagt at,” eller ”jeg var i en gang i en diskusjon hvor.” Men denne så ofte omtalte ”mange” er for vag til å sette et ansikt på. Er det deg jeg mener (som leser det)? Eller noen som mener noe av det samme som deg? Eller kanskje bare noen jeg setter deg i bås med? Uspesifikk kilder og stråmenn er vel uansett ganske nært beslektet.

Det er andre muligheter. Jeg kan selvfølgelig alltids holde kjeft. Eller jeg kan prøve å finne noe å knytte argumentene til. ”Jeg hørte i en samtale,” eller ”jeg var i en diskusjon om,” eller ”som vi har sett i nyhetene, har det og det fått ny aktualitet. Her er mine egne meninger om saken.” Men dessverre er det ikke alltid virkeligheten samarbeider. Samtalene, diskusjonene og nyhetssaken handler sjelden om akkurat det samme som mine indre dialoger, og så må jeg redigere litt, og gjøre noen omveier, og så er regien tilbake i mine hender. Et tredje alternativ hadde vært om jeg kunne bakt diskusjonen inn i selve teksten, bygget den opp sånn at det var jeg selv som presenterte motargumentene, i stedet for å legge dem i munnen på noen. Det er vel sånn man egentlig skal gjøre det. Problemet er at det krever bedre oversikt over problemstillingen enn jeg ofte har. Kanskje er det nettopp av den grunn jeg diskuterer så mye med meg selv.

Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre det litt enklere. Når det nå en gang er sånn at jeg har sittet på begge sider av bordet i mitt eget hode, kan jeg like gjerne la være å dekke over det. Jeg vil heller konfrontere min indre stråmann. Jeg vil bringe ham ut i lyset og gi ham en stemme og et navn. Kjære lesere, jeg vil presentere dere for et nytt alter ego, min nemesis og kamerat: Stråmannen Sturla.

STURLA STRÅMANN: Hei.

Han er ikke den verste av sitt slag, for å si det sånn. Han gjør seg ikke dummere enn han er. Han gir seg ikke ut for å representere noen andres meninger enn sine egne, vel, på sett og vis mine, da, og argumentene hans er ikke nødvendigvis det beste min hypotetiske motpart måtte ha å by på. Jeg bruker ham ikke for å gi meg selv en sikker seier, bare for å i det hele tatt få ballen i spill.

STURLA STRÅMANN: Men blir ikke dette litt for dumt, Martin? Komme trekkende med en stråmann i samme åndedrett som du innrømmer at det er problematisk? Blir ikke det en for enkel utvei?

Ja da, ja da. Som dere kan høre er han allerede godt i gang. Observant er han også, den lille flisespikkeren. Men ta nå uansett godt i mot ham, folkens, og vær snille med ham. Det er ikke hans skyld at han alltid tar feil.

2 kommentarer:

Arnfinn Pettersen sa...

Jeg bruker sånne stråmenn hele tiden, senest i dag. Som så ofte dreide det seg om argumenter presentert i ulike sosiale medier og annetsteds, som jeg ønsket å kondensere ned til et utgangspunkt for en reaksjon. Jeg synes det er helt greit, så lenge man er tydelig på at det er det man gjør.

Martinbg sa...

Kanskje nettopp kondensere er nøkkelordet for meg. Noe jeg ikke helt får til ennå, selv om jeg øver meg, å kondensere ned det jeg tenker til en god setning eller to. Og for ikke å snakke om det andre tenker. Kanskje det er derfor jeg føler trang til å gi stråmannen min en egen stemme, i hvert fall en av grunnene.