mandag 30. juni 2008

Sammenheng

Går det an å si:

Det som eksisterer (hvis noe gjør det) er atomer og måten de er satt sammen på, molekyler og måten de beveger seg sammen på, og samvariasjoner i informasjon; og at akkurat hvilke sammensetninger, sambevegelser, og samvariasjoner vi deler opp som objekter kommer an på forholdene, men at mulighetene langt fra er uendelige; og at når vi sier at to ting er det samme er det fordi komponentene i dem gjør ting sammen, på samme måte?

Jeg er ikke helt sikker på hva noe av dette betyr, men det var i hodet mitt og hørtes fornuftig ut, og jeg har følelsen av at hvis jeg forstår det vil en del andre ting også begynne å henge... vel, sammen.

fredag 20. juni 2008

ITRAS BY



(Inneholder sterke scener.)

Hjemmesiden til spillet er her.

Spillet kan kjøpes for kr. 299,- her.

Lanseringsfest på Cacadou tirsdag 24. juni kl. 1700.

Ole Peder Giæver og jeg har laget spillet. Thore Hansen har laget tegninger.

fredag 13. juni 2008

Sunkne riker

Det hender jeg er opptatt av min egen alder. Føler meg voksen, møter jevnaldrende som har fått seg kone, barn og måne osv., og synes at ting jeg husker klart begynner å bli så lenge siden. Jeg nærmer meg tredve. Nå til høsten vil de som begynner på ungdomsskolen, være det årskullet som ble født da jeg sluttet på ungdomsskolen.

En av fordelene med å være voksen, er at jeg har begynt å tilhøre en ganske kjøpesterk gruppe, og at folk dermed begynner å selge ting jeg er interessert i. Eller kanskje det faktisk er folk på min alder som selger dem også, fordi de er interessert i dem selv. Uansett, noe av dette må være forklaringen på at en del ting jeg så på TV som barn, plutselig er å få tak i på DVD. Jeg kjøpte Shagma på postkontoret i går, animasjonsserien om barna som reiser til jordens indre for å hjelpe til med å reparere en kunstig sol. Etter litt søking rundt på nettet klikker jeg over på the Mysterious Cities of Gold, som gikk på TV3 noen år senere (med svensk tale), den er også nylig sluppet på DVD (og det kan se ut til at de skal lage spillefilm av den). For noen år siden fikk jeg tak i Galaxy Express 999, og det var foranledningen til aller første post, gamle blogg.

Nå er jeg i utgangspunktet ingen dyrker av nostalgi, akkurat som jeg ikke dyrker ironi, eller andre ting som evt. slutter på -i og handler om en type blikk som distanserer. Det betyr ikke at jeg ikke har nostalgi, eller kan glede meg over det. Men jeg ser forskjell på at noe vekker minner, og at det er bra.

Shagma er bra.

Det vekker minner også. Selvfølgelig er det en sammenheng der... Shagma er blant annet bra fordi den har en stor evne til å vekke barns fantasi (i hvert fall hvis jeg som barn var representativ for barn). Det jeg husker best når jeg ser sangene, figurene, noen av historiene, er hvor ladede med mine egne utbroderinger de er. Hvor levende de var for meg. Skal jeg prøve å analysere vil jeg tippe det har noe med selvtilliten i det fantastiske å gjøre. De fantastiske elementene er presentert

- med selvfølgelighet
- med indre sammenheng (som ikke er eksplisitt utlagt)
- uten tant og fjas og bortforklaringer

man trenger ikke våkne og oppdage at alt bare er en drøm; dette er en fiktiv verden der det fantastiske er naturlig. Akkurat som Bob og Rebecca ikke stiller spørsmål når det kommer en dame og sier at hun er fra jordens indre og trenger hjelp med å redde sin verden (eller, bare spør: hvordan kan vi hjelpe?) stiller jeg som seer ingen spørsmål når sveveskipet deres, tett forfulgt av pirater, kommer til en krystallvegg han har evnen til å passere gjennom. Mens piratskipene ikke har det. Sånne ting går an i dette universet.

Akkurat nå er disse tingene ekstra interessant for meg fordi jeg er interessert i hvilke stemninger som ligger bak mine egne skriveinteresser. Der ser man kanskje også et kvalitetsskille. Jeg så og leste mye som barn, men det er lett å plukke ut hva av det som inspirerer meg ennå i dag.

Vel, høres ut som jeg kanskje er nostalgiker likevel. Shagma er bra og vekker minner.

onsdag 4. juni 2008

What a piece of work

Mer Pinker og evolusjon. (Jeg har ikke tenkt å gifte meg med mannen, men jeg føler meg skrivefør for tiden, inspirert av ting jeg leser, og det er tilfeldigvis boka hans jeg leser på [1].)

En rød tråd i evolusjonskapittelet hans er jakten på intelligent liv utenfor Jorden. Altså sannsynligheten for at gitt så og så mange planeter, så og så mange livsstartende hendelser osv, vil det oppstå andre sivilisasjoner vi mennesker kan leke med. (Eller krige med, alt ettersom hvordan man ser på den menneskelige tilstand.)

Feilen med disse beregningene, sier Pinker, er at man gjerne overvurderer sannsynligheten for at (menneskelignende) intelligens skal oppstå på en planet der det finnes liv. Grunnen til at man gjør denne feilen er at man er i overkant antroposentriske; selv om man prøver å la vær, tror man gjerne at mennesket er malen for evolusjon, at menneskelighet er en egenskap som nærmest ligger som et uforløst potensial i livets natur, og bare venter på sjansen til å oppstå.

Noe som, selvfølgelig, stemmer dårlig med det vi vet om livets utvikling, nemlig at det er en prosess som er styrt av årsaker, ikke virkninger; eller rettere sagt, det er en prosess som bare er styrt av virkninger i den grad virkningene i seg selv kan bli årsaker. Det er med andre ord ikke en målrettet prosess: Evolusjonen streber ikke mot å utvikle ting som ligner på menneskehjerner. Eller for den saks skyld (Pinkers eget eksempel), elefantsnabler.

Pinker går videre med å legge ut det han regner med er betingelsene for evolusjonen av menneskelig intelligens. Noen av dem er ganske generelle: At intelligens på tross av kostnadene (stort hode, vanskelig fødsel, behov for en god del mat osv.) er temmelig forbanna [i]nyttig [/i]for en organisme; at ting som kan læres har lettere for å oppstå i evolusjonen enn ting som ikke kan det, pga den riktignok kontroversielle Baldwin-effekten. Noen av dem er spesifikke for mennesket: At vi har en kompleks synssans, som kan bestemme ikke bare konturer, men også farger, posisjon, og bevegelse; at vi lever i et komplekst sosialt miljø; at vi har hender som kan lage kompliserte verktøy; og at vi har en diett som gjør det mulig å holde en såpass krevende hjerne gående.

Hva er så sannsynligheten, spør Pinker, for at alle disse spesifikke faktorene skal oppstå samtidig, og i den nødvendige rekkefølgen, som skulle til for at menneskene skulle bli det de ble? Jeg er enig med ham, den er skikkelig lav. Godt mulig lavere enn antall planeter i galaksen som kan ha en eller annen form for liv. Men når han konkluderer med at sjansen for å finne forståeligkommuniserende, intelligent liv i vårt nabolag er tilsvarende lav, virker han like antroposentrisk som han anklager SETI-optimistene for å være:

Han går ut fra at den eneste prosessen som kan føre til intelligens, er den prosessen menneskets genom har vært gjennom.

Men hvorfor skulle det være det, så lenge man går ut fra at de egenskapene vi forbinder med intelligens er temmelig forbanna nyttige, enten det nå måtte være sosial eller teknologisk intelligens, eller bare evnen til å lære språk i en hel rekke modaliteter… Mye mer universelt nyttig enn for eksempel en snabel.

I hvert fall hvis vi skal tro Pinker selv, når han skryter av menneskets evne til å leve en enorm spennvidde forskjellige slags liv, i en enorm spennvidde av miljøer (i motsetning til hva en snabel kunne hjulpet oss med). Og i hvert fall hvis man skal tro Pinker selv, når han argumenterer for at temmelig forbanna nyttige ting som for eksempel øyne har en sterk tendens til å oppstå fra svært enkle begynnelser, selv om det ferdige produktet forutsetter enn langt-mer-enn-heldig kombinasjon av mange forskjellige betingelser. Og i hvert fall hvis man skal tro Pinker selv, når han til forsvar for den datamaskinlignende modellen for menneskelig intelligens argumenterer for at det slett ikke er noen grunn til å tro at bare karbonbaserte nevronklumper kan være grunnlag for intelligente prosesser.

Et argument som har en viss relevans, er at intelligens neppe har skjedd mer enn en gang i jordens levetid. I motsetning til utviklingen av andre forbanna nyttige ting, som f eks øyne eller huggtenner. Dette argumentet forutsetter noen variabler vi i og for seg ikke kan være sikre på[2]. Det forutsetter at jorden er representativ for planeter som kan ha liv i en eller annen form (og jorden er den eneste planeten vi har undersøkt, litt tynt å generalisere ut fra). Det forutsetter også at oddsene for at en eller annen form for menneskekompatibel intelligens skal oppstå – på en bestemt planet – i løpet av noen milliarder år – er relativt lave i forhold til hvor mange planet/år som finnes i universet. Alt vi vet så langt er at oddsene (hvis Jorden er representativ) er minst 1:ca fire milliarder planet/år. De kan være omtrent i det området, de kan være vesentlig mindre.

Hvis de er vesentlig mindre, er det et argument for at menneskekompatibel intelligens er en rimelig unik egenskap. Det er i så fall også et (riktignok noe svakere) argument mot at både intelligens og snabler er rene produkter av evolusjon. Noe både jeg og Pinker vel tror at de er.

Det kan godt hende det er gode grunner til å ikke forvente for mye av SETI. Men det unektelig riktige faktum at det var en lang rekke av (for oss) heldige omstendigheter som førte til utviklingen av menneskehjernen sier ingenting om hvor mange andre rekker av (for dem) heldige omstendigheter som kan føre til utviklingen av andre informasjonsprosessorer med sammenlignbare egenskaper. Man må ikke nødvendigvis være menneske for å være menneskelig.

*

Når det gjelder Pinker selv, som har vist seg å vekke en viss kontrovers i kommentarfeltet mitt, kan man gjøre seg noen spekulasjoner om hans faglige blindsoner. Det forblir selvsagt spekulasjoner, fordi det er veldig vanskelig å gjette seg til andres skjulte motiver, vi er (muligens pga vår evolusjon som sosiale dyr) særlig flinke til å skjule våre motiver ved behov, selv for oss selv. Og det er egentlig urettferdig å spekulere i at noen har en egenskap de ikke kunne motbevist at de hadde selv om de ikke hadde det. Men men, jeg, Martinbg, er neppe noe meteornedslag på det evolusjonspsykologiske feltet uansett.

Altså, man kan lure på om ikke Pinker nettopp har en i overkant antroposentrisk agenda. At han sterkt ønsker å vise at mennesket har en særstilling i universet. Man kan lure på det ut fra noen av teoriene han tar åpenlyst til orde mot, noen av de mer skjulte sleivsparkene han kommer med, noen av måtene han velger å tolke flertydige data på… og i dette tilfellet at han virker såpass blind for at det han selv kommer med vel så gjerne kan være argumenter for, som mot, utenommenneskelig intelligens.

I så fall er det en intellektuell utfordring å lese ham med forbehold. Det er en like viktig utfordring å plukke opp barnet før man kaster ut badevannet.




1) Jeg kunne evt latt meg inspirere av Night’s Dawn-trilogien til Hamilton, men der er det litt for store spoilere til at jeg i det hele tatt vil begynne. Og sånn apropos: Jeg har ikke kommet langt selv heller, så jeg klarer meg godt uten å høre hva som skjer.

2) Med forbehold om at jeg ikke tenker helt feil om statistikk akkurat nå. At jeg bommer på statistikk er en hendelse som har vært dokumentert ved flere tidligere anledninger, men jeg har ikke noe mål på hvor representativt det er.