mandag 15. november 2010

En måte å våkne på

Jeg drømte at noen ringte, og spurte hvordan det gikk. Jeg fortalte om en krangel jeg nettopp hadde hatt. For å berolige henne la jeg til at det bare hadde vært en drøm. Jeg tenkte ikke så grundig over at samtalen var del av den samme drømmen. Men likevel må jeg ha skjønt det, for jeg kjente at det bleknet rundt meg og at jeg var i gang med å våkne. Og den siste tanken – eller om det var den aller første – var at jeg måtte holde fast i drømmen til jeg hadde fått ryddet opp i ting. Det klarte jeg ikke. Jeg ble heller liggende i senga med erfaringen av å ha brutt ned en illusjon ved å snakke høyt om den.

onsdag 10. november 2010

Tvangsfortolkning

Jeg synes jeg har hørt så mange radiodebatter (vel, to, de siste dagene) hvor mesteparten av debatten går ut på hva som egentlig har blitt sagt. Hvor den som har sagt noe hele tiden prøver å oppklare og utfylle, mens de innkalte motstanderne har én tolkning av utsagnet, som de fortsetter å insistere på. – Det var ikke helt det jeg mente, det har jeg faktisk understreket, det jeg prøver å si er at… – Ja, men det var det du sa. (Eller i en pelsdyrdebatt nå i ettermiddag: – Ja, men jeg føler at det var det du sa. Det føler jeg faktisk veldig sterkt.)

Det er i og for seg synd at det skal være mindre viktig hva folk mener, enn hva motstanderne deres synes de helst burde mene. (Selv om Sturla Stråmann kanskje synes noe annet.) Men en kanskje verre konsekvens av dette, er at all modererende informasjon blir skvist ut av debatten. Man får ikke sjanse til å fulle ut, begrunne, nyansere, tenke mer enn én tanke om gangen. Man må gjøre det så enkelt som mulig, aller helt pakke inn budskapet i en ferdiglevert overskrift. Hvis ikke er det fritt frem, og litt vel virkningsfullt, for motstanderne å vri det om til noe tullete.

Alt for informasjonstunge budskap er for så vidt ikke bedre. Man bør holde det rimelig enkelt. Ikke bare av hensyn til mottageren, men også for avsenderen selv. Å hamre ut det man vil si til en kortfattet oppsummering, kan være en nyttig øvelse. Man blir tvunget til å få oversikt.

Men mellom rimelig enkle budskap, og budskap så enkle at de umulig kan vris på, tror jeg avstand er betydelig, og jeg skulle ønske at man i det minste i noen debatter kunne bruke mindre tid på å tvangsfortolke hverandre, og mer tid på sine egne argumenter. Om ikke annet ville debattene blitt mer spennende.

fredag 5. november 2010

Stråmannbrenning

Denne dagen er det en britisk tradisjon at man brenner strådukker på bålet. Dukkene representerer kruttkonspiratøren Guy Fawkes, som for noe over 400 år siden ikke fikk til å sprenge det britiske parlamentet i luften. Forsøket hadde bakgrunn i konflikten mellom katolikker og protestanter, og var tydeligvis alvorlig nok til å bli husket i århundrer etterpå.

Selv er jeg verken katolikk, protestant, eller britisk, så jeg bryr meg ikke noe særlig om Guy Fawkes. Men det er likevel noe med det. Å brenne dukker av strå.

STURLA STRÅMANN: Hei, vent nå litt. Jeg tror ikke helt jeg liker det her.

Nemlig. Jeg synes det er litt for mange stråmenn ute og går. Ikke fordi jeg moraliserer over det, ikke så mye fordi de er ufine virkemidler og alt det der. Ofte tror jeg ikke en gang de er tilsiktede. Men vi har en tendens til å la stereotyper av folk vi er uenige med, og vi har en tendens til å undervurdere sjansen for at de faktisk har lagt en god del tanke i sine standpunkt. Og dette fører til at man snakker dårligere sammen, som noen ganger kan være helt greit, og andre ganger kan være litt synd.

Uansett synes jeg man kan bruke denne dagen til å sette fyr på en del stråmenn.

STURLA STRÅMANN: Hæ? Hva? Sette fyr på HVAFORNO?

Å, Sturla, da. Ikke på ordentlig, skjønner du. Bare symbolsk.

STURLA STRÅMANN: Ja… ha?

Nei, jeg tenkte at vi kunne samle opp noen stråmenn på siden her, også før kvelden er over si noe sånt som VOOOOSJ. Bare for å vise at nå er de ute av verden for en stund. Men ikke du da, Sturla. Du er en hyggelig stråmann, du.

STURLA STRÅMANN: Å, jo, vel. Man gjør da sitt beste.

Vel, jeg tenkte jeg skulle bidra med et par stråmenn selv, og så se om det dukker opp noen flere i kommentarfeltet. Jeg har en sånn ti-tjue lesere, forteller google-statistikken meg, og noen av dem har kanskje også noen stråmenn de vil bli kvitt. Men man bør passe på kanskje, så man ikke er alt for forurettet, og ikke bare skaper nye stråmenn i forsøket på å bli kvitt de gamle. En god idé kan jo være å legge ut stråmannversjonen av standpunkter man egentlig er uenig i.

STURLA STRÅMANN: Ok. Så hva er dine bidrag?

To stykker. De som vil bruke mer kvantitativ metode i samfunnsvitenskapene (og de er jeg enig med), og de som mener at sannhet må sees på som noe relativt (de er jeg ikke så veldig enig med).

La oss gå i gang:

POSITIVISTEN
Hei. Jeg synes at samfunnsvitenskapelige påstander skal prøves ut med kvantitative metoder før man hevder at de sier noe allment om verden. Dette mener jeg fordi jeg er positivist. Jeg har en naiv tro på at alt kan måles og veies – og det mener jeg rent bokstavelig. Kjærlighet for eksempel, det kan faktisk suges ut av forsøkspersonen med en sprøyte, puttes på en skålvekt, veies, og sprøytes inn igjen. Enten det, eller så finnes ikke kjærlighet. Det tror jeg på, det er så kørka jeg er. Og hvis noen sier meg at jeg ved å forske på samfunnet både tar del i det og vil forandre det, bare ler jeg av dem, for jeg er trygg i min opphøyde posisjon på kunnskapens tinder. Jeg er hevet over dere alle, ha ha ha.

RELATIVISTEN
Hei. Jeg er en relativist. Det er jeg fordi jeg er litt naiv, og synes at toleranse høres koselig ut. Det er undertrykkende å være uenig med noen. Derfor sier jeg at alle sannheter er relative. De eksisterer bare i den subjektive bevissthet, og bare innenfor den spesielle situasjonen de erkjennes i. Noe jeg synes er litt koselig er at dette også gjelder verdier. Det som virker rent barbarisk for meg er det egentlig ikke, det har full gyldighet i sin egen kulturelle kontekst. Hvis noen sier at de regner utstrakt tortur av kattunger som et gode tar jeg med en pose popkorn til neste torturkveld og gleder meg over hvor åpen jeg er. Så gjennomført ond og følelseskald er jeg faktisk. Det som er litt rart er at jeg slett ikke skjønner paradokset i denne ekstreme formen for relativisme – at den også rammer relativismen i seg selv, og at jeg derfor ikke har noe grunnlag for å mene at andre bør innta samme holdning. Ja, det er egentlig pussig, for det er ikke akkurat noe som er vanskelig å få øye på. Men hei, alt er relativt, så det spiller kanskje ikke noen rolle.



Der har du dem, positivisten og relativisten. Jeg tror ikke at noen av dem eksisterer. Jeg tror relativisten, uenig som jeg er med ham, har tenkt et par skritt lengre enn dette, og jeg tror at positivisten ikke har noe påfallende nærvær i samfunnsvitenskapene i dag. Kvantitative metoder er ikke synonymt med positivisme. Senere i kveld tar Sturla og jeg en fyrstikk og setter symbolsk fyr på disse rare fyrene. Etterpå klarer vi kanskje å glemme dem for en stund. Er det noen som har flere til meg?



Oppdatering: Ser ikke ut som det kommer noen fler, så da får vi nøye oss med de to vi har. Postivisten, relativisten: VOOOOSJ. (Kanskje vi kan få litt fyrverkeri også?)