Tvangsfortolkning

Jeg synes jeg har hørt så mange radiodebatter (vel, to, de siste dagene) hvor mesteparten av debatten går ut på hva som egentlig har blitt sagt. Hvor den som har sagt noe hele tiden prøver å oppklare og utfylle, mens de innkalte motstanderne har én tolkning av utsagnet, som de fortsetter å insistere på. – Det var ikke helt det jeg mente, det har jeg faktisk understreket, det jeg prøver å si er at… – Ja, men det var det du sa. (Eller i en pelsdyrdebatt nå i ettermiddag: – Ja, men jeg føler at det var det du sa. Det føler jeg faktisk veldig sterkt.)

Det er i og for seg synd at det skal være mindre viktig hva folk mener, enn hva motstanderne deres synes de helst burde mene. (Selv om Sturla Stråmann kanskje synes noe annet.) Men en kanskje verre konsekvens av dette, er at all modererende informasjon blir skvist ut av debatten. Man får ikke sjanse til å fulle ut, begrunne, nyansere, tenke mer enn én tanke om gangen. Man må gjøre det så enkelt som mulig, aller helt pakke inn budskapet i en ferdiglevert overskrift. Hvis ikke er det fritt frem, og litt vel virkningsfullt, for motstanderne å vri det om til noe tullete.

Alt for informasjonstunge budskap er for så vidt ikke bedre. Man bør holde det rimelig enkelt. Ikke bare av hensyn til mottageren, men også for avsenderen selv. Å hamre ut det man vil si til en kortfattet oppsummering, kan være en nyttig øvelse. Man blir tvunget til å få oversikt.

Men mellom rimelig enkle budskap, og budskap så enkle at de umulig kan vris på, tror jeg avstand er betydelig, og jeg skulle ønske at man i det minste i noen debatter kunne bruke mindre tid på å tvangsfortolke hverandre, og mer tid på sine egne argumenter. Om ikke annet ville debattene blitt mer spennende.