fredag 29. januar 2010

En selvavkreftende profeti

For omtrent et år siden prøvde jeg å søke opp noen nonsensord som falt meg inn: "ubbeli gubbeli dim dam". Jeg ble ikke overrasket over at jeg ikke fikk noen treff, men syntes det virket spennende når google foreslo den alternative søketeksten "ubbeli grubbeli dim dam". Hadde jeg virkelig snublet over noe som faktisk eksisterte, noe som var verdt å søke på? Nei, da. Ingen treff der heller. Hvorfor søkemotoren likte grubbeli bedre enn gubbeli er jeg fremdeles ikke sikker på.

Jeg noterte meg søkeordene, fordi jeg syntes det var småmorsomt og hadde lyst til å skrive noe om det her. Men jeg lot være, av ulike grunner, litt fordi jeg er treig av meg, og litt fordi det gikk opp for meg at jeg ikke kunne skrive om det, uten å forandre det. Hvis du søker på ubbeli gubbeli dim dam i dag, kommer du... hit.

En innsikt fra kvantefysikken som har blitt plukket opp langt utenfor det faget (blant annet av meg) er, i muligens forenklet form, at man ikke kan observere noe uten å forandre det. Jeg forstår ikke hva dette innebærer i alle tilfeller, men jeg forstår det når det kommer til sosiale fenomener, og det samfunnsforskere driver med: Observasjonsakten er i seg selv en handling, som, i større eller mindre grad, vil bli en del av samhandlingene man prøver å observere. En bestemt type sosiale fenomener er kommunikasjon, og det belyser en annen side av forholdet mellom forskere og samfunn: Man forandrer også tingene ved å kommentere dem.

(Isaac Asimov og Stifelsestri-pluss-en-del-logien gjør et poeng av dette. Stiftelsen har fått sin fremtidige historie planlagt for seg, ved hjelp av matematiske formler som kan forutsi hvordan de vil reagere på de ulike utfordringene de vil møte på vei mot å bli det neste galaktiske imperiet. Problemet er at de ikke kan få vite noe om denne planen, fordi den kunnskapen vil gjøre at de reagerer annerledes og roter til alle de finstilte ligningene.)

I tilfellet med ubbeli gubbeli dim dam er det dette jeg gjør, jeg forandrer det ved å kommentere det. Og ikke bare forandrer jeg det: Jeg utsletter det fullstendig. Så lenge dette innlegget ligger ute og er søkbart, vil man slett ikke få svaret "ingen treff" når man søker på "ubbeli gubbeli dim dam". Først hvis innlegget blir slettet, og til og med en stund etter det igjen, vil ingen treff-fenomenet kunne gjennopstå. Med andre ord er kommentaren i dette innlegget, i seg selv, den logiske motsetningen til kommentarens innhold. De to kan ikke eksistere samtidig, den ene vil på den annen side begynne å eksistere så snart den andre slutter.

Da er det kanskje ikke så rart om jeg nølte? Her har man opplevd noe man vil dele, men man kan ikke dele det uten å ødelegge det, men men om man ikke deler det blir det liksom så bagatellmessig det hele. (For en samfunnsforsker vil jeg tro at trangen til å dele må være enda sterkere enn for en ringe nonsensordsøker.)

Selvfølgelig hadde det ikke vært noen sak å gjøre noen tilpasninger - skrive ordene litt annerledes, for eksempel, u b b e l i eller noe, gjøre et eller annet som sikkert går an for at google ikke skulle plukke opp innlegget - så jeg er ikke særlig filosofisk disiplinert når jeg sier at de aldri kunne eksistere sammen. Men på dette punktet i tankerekka begynte uansett det at kommentering forandrer på det som blir kommentert å interessere meg mer enn selve nonsensfrasen. Og da må vi tilbake til den andre grunnen til at det tok tid, som var treghet.

For noen dager siden søkte jeg på de samme ordene igjen. Da fantes ikke lenger anbefalningen om å prøve seg på ubbeli grubbeli dim dam. Hvis man venter for lenge med å få sagt det man har å si, blir med andre ord konsekvensene uansett uvesentlige. Leseren må selv få avgjøre om denne konklusjonen er beroligende, litt trist, eller kanskje en moral å ta med seg videre.

mandag 25. januar 2010

There is no spoon-spillet (rollespill)

et rollespill for opptil flere lesere
av Martin Bull Gudmundsen

Innledning
There is no spoon-spillet er laget for å leses, ikke spilles. Dette er ikke en oppfordring eller anbefalning, men en regel. Den er en sentral del av spillet, og hvis man bryter den vil alt falle fra hverandre.

Bakgrunn
Rollene befinner seg på en blek slette, og dette mener jeg ganske direkte. Himmelen er blek som et lik. En gang vokste det gress, men nå er alt gresset vasket bort, og leirjorden som er tilbake er grå. Det er fortsatt noen døde trær igjen. De er bleke og bladløse. En blek lukt stiger opp fra sletten, en blek krig har pågått der i to uker.

Denne sletten er slagmark for verdenshistoriens siste slag. Det er hele klodens befolkning som er delt opp i to jevnstore hærstyrker, ved hjelp av loddtrekning. (Hele klodens befolkning. De som er for små til å ta vare på seg selv, sitter på ryggen til sine foreldre eller eldre søsken.) De er kledd i høyteknologiske, nesten ugjennomtrengelige rustninger, men bare bevæpnet med flintøkser uten skaft, sånne som du må holde i håndflaten. Det tar langt tid å drepe hverandre på denne måten. Det menes bokstavelig når det sies at de hakker løs på hverandre.

I midten av dette slaget sitter rollene i ring rundt et leirbål, som det stiger blek røyk opp fra, og prøver å finne ut av noen viktige spørsmål. Rollene er de eneste på kloden som ikke ble skrevet inn i noen hær. De stridende parter går i en stor bue rundt leirbålet, av respekt for dette prosjektet. Med andre ord er rollene omgitt og beskyttet av en vegg som ikke er laget av materie, men av viljestyrke og et snev av blek medmenneskelighet. Men også på innsiden av denne veggen står det om livet.

Spillerne befinner seg hvorenn de befant seg da de satte seg ned for å (la være å) spille dette spillet. Antagelig foregår det neppe noen krigshandlinger der. Likevel er det deres oppgave å skrive ned hver sin beskrivelse av omgivelsene før de går videre. Beskrivelsen skal inneholde minst tre faktiske gjenstander de kan se rundt seg, og disse gjenstandene skal omtales som om de ville glidd rett inn i slagmarken rollene befinner seg på. Etterpå leser de det høyt.

Rollene og spillerne
Rollene er like sine spillere på alle måter, (i navn, alder utseende, og personlighet,) med unntak av at de befinner seg i litt forskjellige versjoner av kloden.

Babling og handling
Spillet begynner med at rollene og spillerne sitter i ring og babler monotont. Rolles og spillers replikker er her identiske. Bablingen skal bestå av grammatisk korrekte setninger uten umiddelbart meningsinnhold, som for eksempel ”klarheten skinner ikke så veldig, men det er fordi skoene mine er laget på et annet kontinent. Av dette kan vi slutte at demonenes horder vokser raskere enn drueranker”. De skal finnes på på stedet. Opp til to personer kan bable samtidig. Det oppfordres til å lage fortsettelser av hverandres setninger, men det bør ikke ha formen av spørsmål og svar, eller påstand og imøtegåelse, eller noe lignende. Det skal ikke være en dialog.

Når som helst kan en rolle eller en spiller avbryte bablingen med å erklære en handling. Det er to handlinger som er tilgjengelige i spillet.

Den ene mulige handlingen er at en spiller sier at hans eller hennes rolle reiser seg fra sirkelen og prøver å finne svaret på hvordan alt kunne gå så galt. For å se om rollen får til dette, må spilleren prøve å balansere en skje på nesa i seksti sekunder. Hvis skjeen faller ned, dør rollen.

Den andre mulige handlingen er at en rolle sier at hans eller hennes spiller reiser seg fra sirkelen og prøver å finne svaret på hvem av de to som er oppdiktet, og hvem av dem som er dikteren. For å se om spilleren får til dette, må rollen prøve å balansere en skje på nesa i seksti sekunder. Hvis skjeen faller ned, dør spilleren.

Etter at det er avgjort om vedkommende klarer handlingen eller ikke, setter de gjenværende rollene og spillerne i gang med å bable videre.

Avslutning
Spillet går mot slutten når en rolle eller en spiller har fått til en handling de har prøvd på, eller når ingen lenger er igjen i live. På dette tidspunktet skal en utenforstående avslutte spillet med å beskrive en av to ting, avhengig av utfallet.

Hvis en rolle eller spiller faktisk klarer å komme frem til en innsikt, skal det beskrives hvordan denne innsikten løser opp i situasjonen og skaper nytt håp, men det skal også gis en beskrivelse av alt som har blitt ødelagt i mellomtiden – på rollenes slagmark, og i spillernes liv.

Hvis det ender med at ingen av rollene eller spillerne er igjen i live, skal det beskrives hvordan de to siste menneskene på jorden fire måneder senere hakker hverandre til døde mens solen står opp mellom horisonten og skylaget og for ti minutter bryter opp i den altomseggripende blekheten.


Opprinnelig publisert på rollespill.net.

onsdag 20. januar 2010

Hytta til Baba Yaga

I følge NRKs Mytekalender er det bestemorsdagen i Bulgaria i dag. Programmet trekker linjene derfra til sagnskikkelsen Baba Yaga, som jeg selv bare kjenner fra et par referanser. Hun dukker opp i Sandman-historien The Hunt, hvor hun gir skyss til en ung varulv i sin flyvende morter. Der er hun, i motsetning til i sagnet, ikke mager. Men hun har også en hytte - på hønseben - som er et av portrettene i Mussorgskys Bilder fra en utstilling. Som var den andre CDplata jeg noen gang kjøpte, fordi jeg kjente musikken fra dataspillet Frontier: Elite II, hvor man flyr rundt i galaksen i romskip og i prinsippet kan reise nesten hvorsomhelst. Om man dermed kommer seg lenger enn med flyvende morter vet jeg ikke. Orkesterversjonen er uansett finere enn den elektroniske versjonen i dataspillet. Derfor legger jeg ut en youtube-lenke til den, i anledning det som visstnok er dagen.

tirsdag 19. januar 2010

Takras

Nå som det har blitt mildere igjen kommer snøen ned fra takene, og på bygninger der den kan komme til å gjøre det i alle nærmeste fremtid, setter man opp sånne røde eller oransje stenger som det henger strimler fra. (Avvisere, fant jeg i dag ut at de kalles.) Så vidt jeg forstår er vel noe av poenget med disse strimlene at folk som ikke kan se dem, likevel skal merke dem når de passerer under. Da er det litt underlig at så mange er hengt opp et godt stykke over hodehøyde. Hva som er grunnen til akkurat det er jeg ikke sikker, men det er både ganske dumt og litt fascinerende. Fascinerende fordi det sier noe om symboler og assosiasjoner. Disse strimlene har blitt forbundet med rasfare på samme måte som ding-ding, ding-ding har blitt forbundet med isbilen, de er et relativt veletablert symbol, og nå har de tydeligvis blitt så vel etablerte at man har begynt å glemme hva som var deres opprinnelige funksjon. Dette er kanskje ikke en uvanlig måte for ting å få mening på. Dumt, selvfølgelig, fordi disse samme strimlene tross alt har en funksjon, som kanskje burde ivaretas bedre.

torsdag 7. januar 2010

Overskrift sexantydninggjort

Jeg er glad i ordspill. Noen ganger tenker jeg kanskje litt for glad. Og det er ikke en gang noe dårlig ordspill. Men jeg har gått rundt med en oppfatning av at Aftenposten prøver å være noe litt annet enn de andre avisene, og den oppfatningen brister litt når en sak om bredden på skisporene i Sørkedalen får overskriften Hvor mange cm vil du ha mellom bena.

mandag 4. januar 2010

Ikke et nyttårsforsett

Før jul fikk jeg en temmelig oppmuntrende påminnelse (under listen over kriterier og i begrunnelsen for at det var et av dem jeg ikke tilfredsstilte) om at jeg kanskje burde skrive mer enn det jeg gjør, og i løpet av årene som kommer har jeg lyst til å øke produksjonen. Dette er bare et av flere punkter på en liste som ikke akkurat er nyttårsforsetter. Ikke øyeblikkelige tiltak, men noe jeg langsomt skal ta for meg. Jeg er allerede i bevegelse: Jeg har begynt å gjøre regelmessige skriveøvelser.

Når det gjelder det å legge ut ting, på forumer, blogger, kommentarfelter og sånt, er det fremdeles et par hindre i veien. Det har litt å gjøre med teknikk og ferdighet, men aller mest med selvtillit; selvtilliten vakler både som skribent og som sosial aktør. Noe av det jeg skriver er jeg temmelig fornøyd med. Mye av det er jeg ikke så fornøyd med, og da legger jeg det heller ikke ut. En del gjør jeg ikke en gang ferdig. En del gidder jeg ikke en gang å begynne på fordi jeg ikke regner med å få gjort det ferdig.

Både fullføring og publisering har jeg noen planer om hvordan jeg skal jobbe med. Men fordi det har en del med selvtillit å gjøre, og selvtilliten ennå er skjør, vil jeg ikke prøve på for mye på en gang. Derfor kommer det ikke noe nyttårsforsett, og ingen særlig etterprøvbare målsetninger. Jeg lar det inntil videre være med denne halvoffentlige, halvforpliktende erklæringen. I år skal jeg prøve å få til mer enn jeg gjorde i fjor, og når jeg har en følelse av at jeg kan følge det opp, skal jeg gå inn for å bli aktiv på ordentlig.