onsdag 5. november 2008

En av fordelene med å være oppe og kikke litt på valgsendinger i natt, var at jeg fikk med meg dette



som jo egentlig er innmari kult, særlig hvis man er en teknologiglad science fiction-fan som meg.

(Om hun faktisk var i studio som hologram, eller om hun ble projisert over på sendingen på en mye kulere måte enn man har gjort sånt før, fikk jeg ikke helt klart for meg.)

mandag 3. november 2008

Kategorier og stereotyper

Jeg leser ofte at fordommer og stereotyper bare er uheldige utslag av vår naturlige, nødvendige, tendens til å kategorisere ting i verden rundt oss for at den skal bli lettere å forholde seg til. Men forholdet mellom kategorier og stereotyper, er i virkeligheten mye av det samme som forholdet mellom forestillinger og vrangforestillinger.

Jeg fikk en idé!

Hva om man skjærer en vannmelon i passe tykke skiver og stikker ut morsomme figurer med pepperkakeformer?

onsdag 29. oktober 2008

I pakt med naturen?

Hvis natur er det motsatte av kultur, har menneskene nødvendigvis aldri levd et naturlig liv, vi kommer aldri til å gjøre det, og det er dermed heller ikke noe poeng i at vi skulle gjøre det.

tirsdag 7. oktober 2008

Eksistensiell boligjakt

Vel, kunne han tenke, verden er stor, større enn meg, faktisk større enn alle menneskene til sammen, så det er vel plass i den ennå. Og dette gjelder også kanskje på dypere plan enn det rent arealmessige?

søndag 5. oktober 2008

Jeg kjenner jo til alt dette om Hume, og om å ikke slutte fra er til bør. Men noen ganger skulle jeg ønske at folk også kunne være mer forbeholdne med å slutte fra bør til er.

søndag 28. september 2008

Aper med slips

Jeg skrev dette i sommer, men har hatt det liggende på harddisken for redigering frem til nå?

Fortsatt en tur innom Pinker og How the Mind Works… Når han argumenterer for at en eller annen egenskap er en adaptasjon for noe, viser han ofte til ganske spesifikke forhold i våre forfedres gjennomsnittsliv som vi kan være tilpasset til. Han viser også til eksempler fra antropologien: Hos stammer som lever isolert og med lite moderne teknologi, mener han at disse egenskapene og tendensene kommer mer til overflaten.

Vel, det slår meg at jeg kunne vært mer konkret med eksempler, men det er noen dager siden jeg la fra meg boka nå. Jeg nevner Pinker uansett som innledning til et par mer generelle spørsmål: 1) I hvor stor grad er vi egentlig savannedyr i litt rare omgivelser? 2) I hvor stor grad lever isolerte stammer i vår egen tid nærmere menneskets opprinnelige livsform enn oss? Begge disse spørsmålene er delvis testbare, og jeg har ikke kikket på empirien, men de teoretiske sidene ved det kan jeg spekulere i.

1. Menneskedyret
Er mennesket egentlig designet for et helt annet liv enn det vi lever i dag? Er vi ute av synk med vår egentlige natur? Vil både personlige og sosiale problemer kunne løses, hvis vi legger oss til levemåter som er nærmere våre forfedres, f eks når det gjelder kosthold eller innredning? Jeg har vært frem og tilbake på dette i mine amatørevolusjonistiske spekulasjoner[1].

Det er vanskelig å avvise helt. Tendensen vår til å like alt som smaker søtt, for eksempel, er nyttig i omgivelser der det er lite mat og sukker er kompakt energi, men mindre nyttig på steder der sukkerprodukter er i overflod. Det vil si at vi som lever med supermarkeder rundt hjørnet antageligvis tar skade av å leve forskjellig fra våre forfedre.

Men det virker på den andre siden urimelig at en art som kan leve i så forskjellige omgivelser som Svalbard og Sahara (for ikke å snakke om – i verdensrommet) skal være avhengig av såpass spesifikke betingelser for å trives. Man kan nesten lure på om ikke tilpasningsdyktighet i seg selv er en adaptasjon, for en art som oss. Hvis vi kan flytte fra savanne til ørken til skog til polarområder og likevel klare oss rimelig godt, burde vi også kunne flytte oss mellom ulike teknologiske og sosiale måter å leve på, uten nødvendigvis å ta skade av det[2].

Vel, når vi har eksempler på noen adaptasjoner som krever spesifikke forhold, og noen som ikke gjør det, har vi heldigvis lov til å konkludere med at begge deler er mulig, og det på en gang. (Jøsses. Går det an da? Vi kan vel ikke ha en skikkelig debatt uten å etterlate den ene siden død og begravet og dessuten skutt i fillebiter, vel?) Vi har mange forskjellige egenskaper – og noen kan være laget for steinalderliv og vanskelig å få til å fungere ordentlig i moderne sammenhenger, andre kan være fullt forenelige med maskiner, storbyer, mobiltelefoner og e-stoffer.

Til syvende og sist er det som sagt et empirisk spørsmål hvorvidt mennesker i vår tid er fisker på land eller i sitt rette element. Men i og med at vi ser ut til å være begge deler, bør man kanskje stille det spørsmålet litt mer spesifikt, før man forsøker å forske på det.

2. Det opprinnelige mennesket
Kan man lære noe om menneskets opprinnelige levemåter ved å studere folk som lever i isolerte stammer? Dette er et ubehagelig spørsmål å ta for seg, fordi man er fanget mellom den kultursjåvinistiske grøften på den ene siden, og den blindt politisk korrekte på den andre[6]. Men jeg går videre med en forsikring til mine lesere om at hvis jeg skulle snuble over i en av dem er det i vanvare; jeg ønsker ikke å markere noe annet enn det rent teoretiske.

For å begynne i en ende: Man kan ikke studere mennesker som lever i isolerte stammer, som om de har bevart en mer opprinnelig kultur, ubesmittet av vitenskap og teknologi. Kulturformer som er isolert fra resten av verden er ikke overlevninger fra en eldre tid; de har utviklet seg akkurat like lenge, og kan ha forandret seg akkurat like mye i løpet av de siste 10-20 000 årene. Man møter altså ikke steinaldermennesker, når man drar til Amazonas. For det måtte man hatt en tidsmaskin.

Det man imidlertid kan forestille seg, er at omgivelsene man lever i som samlere og sankere ligner på omgivelsene til våre gjennomsnittsforfedre – at man møter en del av de samme farene og utfordringene, de samme næringskildene, de samme betingelsene og begrensningene for sosial organisasjon. Det kan være en parallell mellom forholdene som formet menneskets utvikling, og de som har formet moderne jeger- og samler-kulturer. Sånn sett kan man kanskje få noen hint om det ene[7], ved å studere det andre.

Konklusjoner
I How the mind works bruker Pinker disse metodene ganske rundhåndet. Selv om det er en populærvitenskapelig bok, det er vanskelig å vite hvor mange nyanser, motargumenter, osv. som er overveid, men ikke fant plass mellom permene. Etter min mening skal man uansett ta en del forbehold når man bruker steinalderlivet som modell i et evolusjonsstudium av atferd. Et gen som påvirker atferd – og dermed tanke- og følelsesmønstre – kan ha blitt formet for å løse problemer som er spesifikke for et lavteknologisk jeger- og samlerliv. Men det er også fullt mulig at det ikke har det, eller at det kan uttrykkes på andre måter, som kan være vel så nyttige, i andre slags miljøer.

Det samme gjelder vel andre typer evolusjonspsykologisk evidens. Og, når jeg tenker meg om, for andre typer psykologisk evidens i det hele tatt. Evolusjonshistorien er vanskelig å få tak på, den ligger et godt stykke i fortiden og har etterlatt seg tvetydige spor. Alle metoder har styrker og svakheter, og det er først når mange forskjellige metoder peker i omtrent samme retning (og man har gjort en oppriktig innsats for å komme opp med motargumenter) at man kan konkludere med en viss sikkerhet. Også i populærvitenskapen burde man betone dette. (Særlig i populærvitenskapen.)








1) Jeg noterer meg at jeg er verre enn vanlig til å kringkaste min egen uvitenhet på området; en uvane jeg heller ellers ikke er ukjent med. Er dette bra eller dårlig? Tja! Ikke vet jeg!

2) Pinker nevner selv dette med fobier som eksempel på hvordan psyken vår er tilpasset et annet liv enn det vi lever. Han understreker at de fleste merkelige fobier vi hører om bare er oppspinn; folk går ikke rundt og er livredde for vind, kyllinger, eller det å gå (for å ta noen eksempler fra A på denne lista). Kanskje mer påfallende har vi heller ikke fobier for ting vi burde unngå i det moderne liv, som for eksempel skytevåpen, eller det å krysse gata. Vi kan være redde for det, men fobi er liksom en grad eller to verre enn redsel. Det vi har fobier for, er, i følge Pinker, utelukkende ting som var farlige for forfedrene våre: Slanger, edderkopper, høyder, ild, blod (som er en indikasjon på at noe skadelig er i nærheten) osv.

Pinker ser imidlertid ut til å ha glemt[3] fenomener som tannlegeskrekk, flyskrekk, og telefonskrekk. Verken tannleger, fly, eller telefoner forekom særlig hyppig i miljøet til våre gjennomsnittlige forfedre over noen tusen generasjoner. Man kan selvsagt innvende at dette er tillempinger av andre fobier (høydeskrekk, ha-noen-innenfor-intimsone-skrekk, skrekk for sosial prestasjon, smerteskrekk, osv)… men dette er egentlig ikke noen innvending. Det er tvert i mot sterke eksempler på tilpasningsdyktighet utenom det genetiske. Det er i så fall gamle adaptasjoner som er tilpasset det moderne liv.

3) I denne noten til en note[4] vil jeg nok en gang (forrige gang er her), gjøre den litt tvilsomme øvelsen å spekulere i andres motiver. Det kan kanskje… på en måte… virke som om Steven Pinker er styrt av en agenda om å vise at ikke alt ved mennesket kan forklares ved læring (noe vel ingen heller har påstått), og som om han kanskje… på en måte… om han nå er klar over det selv eller ikke… er disponert for å glemme innvendinger og moteksempler som virker ganske tydelige for oss uten en slik agenda.

4) Jeg skal imidlertid ikke rote mine lesere inn i noen endeløs metaspiral ved å fortsette å lage noter til noter til noter; dette er den aller siste[5] i kjeden.

5) Ok, det var den nest siste, da.

(Mens vi er inne på det… vet noen av mine medbrukere av blogger om noen bedre måter å lage fotnoter på enn dette?)

6) For å gjøre det klart: Forskjellen på den kultursjåvinistiske og den blindt politisk korrekte grøften er ikke at man kommer i den kultursjåvinistiske hvis man sier ”folk i isolerte stammer er noe dårlig” og den blindt politisk korrekte hvis man sier ”det er noe bra”. Disse standpunktene er ganske like hverandre sjåvinismemessig, fordi problemet med dem ikke er evalueringen, men det at de behandler eventuelle kulturelle forskjeller som om det skulle være noe essensielt. Om de er bra eller dårlig – oss tilhører de i hvert fall ikke. Det blindt politisk korrekte (jeg burde kanskje ha et annet navn på det, siden jeg mener politisk korrekthet har et ufortjent dårlig navn) er når man forkaster vitenskapelige data på grunnlag av moral, og ikke metode.

7) Jeg er, for nok en gang å bedyre min egen uvitenhet, ingen antropolog, og det kan godt hende man finner bedre svar på dette spørsmålet hos folk som jobber med det.

fredag 5. september 2008

lørdag 30. august 2008

Menneskets natur

Jeg har vel alt for lenge vært frem og tilbake på hvor mye natur jeg egentlig tror mennesker har. Sånn siden vi kan utvikle oss på så mange forskjellige måter, og til og med kan lage teknologi som på dramatiske måter forandrer på forholdet mellom oss og verden... man kan nesten si at det ligger i menneskets natur å forandre sin egen natur... Og så kan man jo spørre seg videre om natur er en normativ greie. Dvs, er det slik at det naturlige nødvendigvis er godt, det unaturlige nødvendigvis dårlig? (Nei.)

Vet ikke jeg, men jeg snublet nå over begrepet i denne kommentartråddebatten, som jeg har stukket snuten min oppi (er det naturlig for mennesket å ha snuter?). Jeg prøver meg på en påstand:

Menneskets natur (i den grad vi har noen) er de egenskapene som er de mest sannsynlige uttrykkene for godt utbredte gener.

Mange ting hos mennesker er dermed ikke en del av menneskenaturen... og de tingene som er det kan forandre seg med tid og stunder, enten ved at genene i seg selv blir annerledes, eller ved at betingelsene for at de uttrykker seg, blir det. Hvordan de har blitt en del av menneskenaturen (f eks at de har blitt skapt sånn, utviklet seg naturlig, en eller annen blanding) er i forhold til denne definisjonen et åpent spørsmål, så lenge man er med på forutsetningen om at gener eksisterer. Og dersom det skulle vise seg at en viss følelse for moral er tilstede hos ganske mange mennesker, må moral - uansett hvor det ellers måtte komme fra - kunne sies å være en del av denne menneskenaturen.

tirsdag 12. august 2008

Skilpaddespotting

Bjørn Are sendte meg en liten stafettpinne her en dag, hvor man

1. Rækker ud efter den nærmeste bog

2. Slår op på side 123

3. Finder den femte sætning på siden

4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne)

5. Kommenterer citatet

6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.


Jeg står over punkt 6 (av sjenanse, for det meste, de bloggerne jeg kjenner har hatt'n allerede), men tar gjerne for meg resten.

Nærmeste bok da jeg mottok utfordringen var - tro det eller ei - Bjørn Are Davidsens "Svar Skyldig". Femte setning på s. 123 dreier seg om Luther og fornuften.

Frelse handler om tillit til Gud, ikke til min fornuft eller mine følelser [mente Luther. Han] gikk dermed i kjent retorisk stil ut mot de som mente noe annet. Bare Guds nåde kan gi frelsende tro, ikke våre egne gjerninger.

Dette er svaret på et Luther-sitat Dawkins har trukket frem, hvor Luther skal ha stilt seg svært negativ til fornuften.

Vel, Luther og Dawkins skal jeg la være i fred for anledningen. Tro og fornuft er jeg mer interessert i.

Jeg gjør sjelden noen hemmelighet av at jeg er opptatt av fornuften. Jeg har grubling som hobby, rasjonalitet som et av fagområdene jeg liker, og mener at man skal tenke vitenskapelig på ting, i motsetning til å bare synse om dem, før man gjør moralsk viktige beslutninger.

Hva jeg mener med å tenke vitenskapelig på ting er... omfattende og uklart... jeg gir bare en kortversjon med rom for forbedring: Det handler om å undersøke tingene grundig, se dem fra flere synsvinkler, bruke metoder for å unngå å gjøre de feilslutningene og feilobservasjonene vi vet at mennesker er disponert for. Det handler også om å jobbe for at tingene man tror på skal være mer eller mindre logisk kompatible med hverandre. Det handler om å invitere til (saklig) motstand mot sine egne overbevisninger. Og det handler om å ha et åpent sinn: Det vil si, være åpen for at man kan ta feil.

Det handler om å gjøre beslutninger på et så sikkert som mulig grunnlag.

Alt dette bunner selvfølgelig i tro. Å gjøre observasjoner er å tro på sine sanser (noe vi vet vi ikke alltid har grunn til), altså at vi har observert noenlunde riktig. Videre analyser forutsetter også at vi har observert alt som er av interesse, og, på et mer grunnleggende plan, at i det hele tatt finnes regelmessigheter å analysere seg frem til. Med andre ord, alle bevisene har en hel del forutsetninger som ikke i seg selv kan bevises. De er i virkeligheten bare nesten-bevis.

Fornuftssynet mitt raser ikke sammen på grunn av dette, på noen måter er det motsatt. Å være åpen for at man kan ta feil er, som sagt, et av fundamentene. Det er aksepten for usikkerhet som er nøkkelen til størst mulig sikkerhet. Jeg håper å gå mest mulig til bunns i det, når jeg først skal utforme noen grunnleggende gjetninger... om jeg ikke får øye på den aller nederste skilpadden, prøver jeg i det minste å skue så langt ned som synet rekker. (Jf. dette prosjektet.)

Vel, det var mitt om hvordan bevissthet om hva man tror kan hjelpe den fornuftsorienterte til innsikt. Hvorvidt fornuften på sin side kan hjelpe den troende til frelse har jeg ingen formening om. Men Bjørn Ares prosjekt om å bringe litt mer fornuft inn i livssynsdebatten støtter jeg hjertelig.

mandag 4. august 2008

Mørk ridder i grått landskap

Er det ikke fascinerende med moralske gråsoner? Viktig er det også, at folk endelig lærer seg at ikke alt er svart-hvitt. Det er i hvert fall en viss enighet om dette mange steder, for eksempel på panelet av fantasyforfattere jeg var tilskuer til på Oslo science fiction-festival i helgen, hvor alle var lei av rent onde skurker, Sauron et hederlig (og under tvil) unntak fordi Tolkien er stor. Jeg nikket gjenkjennende fordi jeg har brukt noen timer på moralske funderinger selv, lissom, og rynket pannen, fordi jeg nylig fikk grunn til å tenke at: Det er ikke fullt så enkelt som å si at ting ikke er fullt så enkelt. For en ukes tid siden så jeg den nye Batman-filmen.

Det var en film som fikk meg til å tenke. Deretter fikk den meg til å stoppe brått, se tilbake på det jeg nettopp hadde tenkt, og spørre hvorfor jeg egentlig tenkte akkurat det. Den siste fasen var forsåvidt den nyttigste... men filmen var på mange måter bra, den.

Det å ta opp seriøse problemstillinger innenfor superheltrammer er forsåvidt ikke noe nytt, hverken i tegneserieformat, eller her som i film. Men der man - særlig i filmen - noen ganger kan få følelsen av at det som virker som dybde egentlig er staffasje, er The Dark Knight skrudd sammen slik at den tankevekkende siden av saken går like til kjernen av historien. Hver eneste karakter har sin moralfilosofi - Jokeren har til og med ekstreme moralske tilemmaer som hobby. Og hovedpersonen selv befinner seg altså i en av disse moralske gråsonene.

Han er - understrekes det i filmen - ikke en helt. Han er ikke en god mann. Og dermed kan han tillate seg å bekjempe ondskapen med ondskapens egne midler - uten å forringe det gode han oppnår med det. De blir ikke helliget av målet, de midlene, men så har han da også gitt opp håpet om å være hellig. Dette er prisen han må betale for å følge sin samvittighet. For der snillere (og mer bortskjemte?) helter må gjøre valget mellom det som er enkelt og det som er riktig, må Lynvingen velge mellom det som er riktig og det som er nødvendig.

I slutten av filmen ser vi ham enda mer hatet enn før. På grunn av et valg vi, som så hva som egentlig hendte, jeg skal ikke si nøyaktig hva det var, med det var jo det edleste av alle offer.

Og det er jo akkurat sånn det er! Det er de valgene man møter i den virkelige verden. Dette er et viktig budskap... tenker vi når vi går ut av salen. (Jeg kan nesten høre ekkoet av mine egne tanker i alle rundt meg...) Endelig er det noen som lærer oss at ikke alt er svart-hvitt, at det også finnes moralske gråsoner.

Er alt dette riktig? Tingene er verdt å tenke over. Men man gjør godt i å huske at det er en film man har vært på... og filmens virkemidler er enkle og intense. Høyt tempo, sterke sanseinntrykk, mørk sal, perfeksjonert fortellerteknikk - når en dyr film er riktig laget, er det lett å bli fascinert.

Fascinasjon kan føles litt som innsikt, men er ikke det samme. Filmen kan se ut til å stille spørsmål ved vigilantens rolle, men serverer i virkeligheten et svar. Fordi sympatien vår blir uvergerlig trukket i vigilantens retning. Han som fordømmes... men vi vet jo hva som egentlig hendte.

Vel.

Det er to konklusjoner man står i fare for å trekke for langt, her. Den første, i selve filmen: Vi vet at Lynvingen blir anklaget for noe han egentlig er uskyldig i. Det gir oss en sterk følelse av urettferdighet. Dette betyr ikke nødvendigvis at han er uskyldig i alt han kan anklages for. Det er ikke nødvendigvis urettferdig å fordømme noen for å ta loven i egne hender, selv om det er urettferdig å fordømme dem for det ene de ikke har gjort.

Men The Dark Knights kommentarer til vigilantens rolle hviler selvsagt mer enn dette ene sluttpoenget, det hviler på hele den utlegningen av moralske gråsoner og vanskelige valg som går igjen i handling, dialog, og dramaturgi gjennom hele filmen. Den andre konklusjonen man står i fare for å trekke for langt, bygger på fascinasjonen for moralske gråsoner. Det eksisterer en del av dem, og man kan bli fascinert av å oppdage dem, men fascinasjon er ikke det samme som innsikt.

At noen problemstillinger befinner seg i moralske gråsoner, betyr ikke at all moral er grå. At noen gråsoner er reelle, betyr ikke at alle påståtte gråsoner er det. Det finnes for eksempel situasjoner der det er vanskelig å finne klare svar. (Hvor går grensa mellom eggcelle og individ?) Det finnes kanskje også gjerninger man kan argumentere overbevisende for ut fra et moralsk fundament, og like overbevisende mot ut fra et annet (for Djengis Khan var det, i følge en av fantasyforfatterne våre, stor dyd i å slakte sine fiender) – ingenting av dette betyr at all moral er vilkårlig, eller at man med god samvittighet kan gjøre akkurat hva man vil.

I Gotham City ser vi at loven står maktesløs mot råttenskap og korrupsjon. Man kan, som flertallet, resignere – det vil være galt, man kan velge den sterke manns byrde, å sette seg over loven – det vil være galt. Her er vi i enda en moralsk gråsone: Noen ganger er det lett å se forskjell på rett og galt, men alt er så galt fatt at det ikke finnes noen riktige valg. Som skrivebordsmoralist vil jeg påstå at mangel på riktige valg i virkeligheten ofte er mangel på fantasi. Men i virkelighetens verden er fantasi og tid en knapp ressurs, og det kan godt hende at valget mellom to onder er det vanligste moralske dilemma av alle.

Men at man noen ganger velger noe galt fordi alternativet er verre, betyr ikke at man har gjort noe edelt valg. Man er ikke dristig, eller modig, bare avmektig. (I tillegg til at jeg, vel, rent personlig, tror at når man tvinges til å velge mellom gode midler og gode mål, så er det ikke nødvendigvis de gode midlene som må vike. Altså, at de ikke nødvendigvis blir helliget av aldri så gode mål - selv om en figur i en film personlig skulle ha noen sympatiske trekk.)

Noen ganger bør man stoppe opp og tenke. Andre ganger bør man stoppe opp og tenke over hvorfor man tenker.

Når man føler noe for et argument, er det lett å trekke konklusjonene over til lignende - men ikke identiske - områder. Moralske gråsoner er fascinerende fordi de er noe å tenke over. De er kanskje også betryggende fordi de betyr at alle disse moralistene kanskje ikke er bedre mennesker enn oss likevel (i virkeligheten er de kanskje verre). Men la ikke fascinasjonen over det tankevekkende og tankekrevende, forføre oss til å slutte å tenke! La oss ikke, i rusen over å gjenoppdage at noen ting ikke kan kalles hverken rett eller galt, glemme at noen ting etter alt å dømme kan det.

torsdag 10. juli 2008

Sport

"Den grønne ledertrøya er på norske hender," hørte jeg en nyhetsoppleser si. Nå har ikke jeg så mye greie på sykkelsport, men jeg trodde da ikke de trøyene hadde fullt så lange ermer?

onsdag 9. juli 2008

Arv vs. miljø

Mye kan tyde på at man fremdeles heftig diskuterer hvorvidt det er arv, miljø, eller en eller annen slags mikstur av dem, som danner grunnlaget for menneskets natur. Selv om det har blitt gjort en del teoretisk og empirisk fremgang på feltet (som mange debattanter forbeholder seg retten til å overse av overbevisningsgrunner) er ikke jeg smart nok til å ha god nok oversikt til å banne på noen konklusjoner, selv om jeg heller til en eller annen slags mikstur, med vekt på "eller annen"... men jeg kan i det minste sette av noen minutter til å besvare det langt viktigere spørsmålet. I det følgende skal jeg redegjøre for hvilke vesentlige moralske implikasjoner som hviler på utfallet av denne debatten:



























































Nå som det er overstått, ønsker jeg alle mine lesere en fortsatt god sommer. (Evt i samsvar med sin natur.)

mandag 30. juni 2008

Sammenheng

Går det an å si:

Det som eksisterer (hvis noe gjør det) er atomer og måten de er satt sammen på, molekyler og måten de beveger seg sammen på, og samvariasjoner i informasjon; og at akkurat hvilke sammensetninger, sambevegelser, og samvariasjoner vi deler opp som objekter kommer an på forholdene, men at mulighetene langt fra er uendelige; og at når vi sier at to ting er det samme er det fordi komponentene i dem gjør ting sammen, på samme måte?

Jeg er ikke helt sikker på hva noe av dette betyr, men det var i hodet mitt og hørtes fornuftig ut, og jeg har følelsen av at hvis jeg forstår det vil en del andre ting også begynne å henge... vel, sammen.

fredag 20. juni 2008

ITRAS BY



(Inneholder sterke scener.)

Hjemmesiden til spillet er her.

Spillet kan kjøpes for kr. 299,- her.

Lanseringsfest på Cacadou tirsdag 24. juni kl. 1700.

Ole Peder Giæver og jeg har laget spillet. Thore Hansen har laget tegninger.

fredag 13. juni 2008

Sunkne riker

Det hender jeg er opptatt av min egen alder. Føler meg voksen, møter jevnaldrende som har fått seg kone, barn og måne osv., og synes at ting jeg husker klart begynner å bli så lenge siden. Jeg nærmer meg tredve. Nå til høsten vil de som begynner på ungdomsskolen, være det årskullet som ble født da jeg sluttet på ungdomsskolen.

En av fordelene med å være voksen, er at jeg har begynt å tilhøre en ganske kjøpesterk gruppe, og at folk dermed begynner å selge ting jeg er interessert i. Eller kanskje det faktisk er folk på min alder som selger dem også, fordi de er interessert i dem selv. Uansett, noe av dette må være forklaringen på at en del ting jeg så på TV som barn, plutselig er å få tak i på DVD. Jeg kjøpte Shagma på postkontoret i går, animasjonsserien om barna som reiser til jordens indre for å hjelpe til med å reparere en kunstig sol. Etter litt søking rundt på nettet klikker jeg over på the Mysterious Cities of Gold, som gikk på TV3 noen år senere (med svensk tale), den er også nylig sluppet på DVD (og det kan se ut til at de skal lage spillefilm av den). For noen år siden fikk jeg tak i Galaxy Express 999, og det var foranledningen til aller første post, gamle blogg.

Nå er jeg i utgangspunktet ingen dyrker av nostalgi, akkurat som jeg ikke dyrker ironi, eller andre ting som evt. slutter på -i og handler om en type blikk som distanserer. Det betyr ikke at jeg ikke har nostalgi, eller kan glede meg over det. Men jeg ser forskjell på at noe vekker minner, og at det er bra.

Shagma er bra.

Det vekker minner også. Selvfølgelig er det en sammenheng der... Shagma er blant annet bra fordi den har en stor evne til å vekke barns fantasi (i hvert fall hvis jeg som barn var representativ for barn). Det jeg husker best når jeg ser sangene, figurene, noen av historiene, er hvor ladede med mine egne utbroderinger de er. Hvor levende de var for meg. Skal jeg prøve å analysere vil jeg tippe det har noe med selvtilliten i det fantastiske å gjøre. De fantastiske elementene er presentert

- med selvfølgelighet
- med indre sammenheng (som ikke er eksplisitt utlagt)
- uten tant og fjas og bortforklaringer

man trenger ikke våkne og oppdage at alt bare er en drøm; dette er en fiktiv verden der det fantastiske er naturlig. Akkurat som Bob og Rebecca ikke stiller spørsmål når det kommer en dame og sier at hun er fra jordens indre og trenger hjelp med å redde sin verden (eller, bare spør: hvordan kan vi hjelpe?) stiller jeg som seer ingen spørsmål når sveveskipet deres, tett forfulgt av pirater, kommer til en krystallvegg han har evnen til å passere gjennom. Mens piratskipene ikke har det. Sånne ting går an i dette universet.

Akkurat nå er disse tingene ekstra interessant for meg fordi jeg er interessert i hvilke stemninger som ligger bak mine egne skriveinteresser. Der ser man kanskje også et kvalitetsskille. Jeg så og leste mye som barn, men det er lett å plukke ut hva av det som inspirerer meg ennå i dag.

Vel, høres ut som jeg kanskje er nostalgiker likevel. Shagma er bra og vekker minner.

onsdag 4. juni 2008

What a piece of work

Mer Pinker og evolusjon. (Jeg har ikke tenkt å gifte meg med mannen, men jeg føler meg skrivefør for tiden, inspirert av ting jeg leser, og det er tilfeldigvis boka hans jeg leser på [1].)

En rød tråd i evolusjonskapittelet hans er jakten på intelligent liv utenfor Jorden. Altså sannsynligheten for at gitt så og så mange planeter, så og så mange livsstartende hendelser osv, vil det oppstå andre sivilisasjoner vi mennesker kan leke med. (Eller krige med, alt ettersom hvordan man ser på den menneskelige tilstand.)

Feilen med disse beregningene, sier Pinker, er at man gjerne overvurderer sannsynligheten for at (menneskelignende) intelligens skal oppstå på en planet der det finnes liv. Grunnen til at man gjør denne feilen er at man er i overkant antroposentriske; selv om man prøver å la vær, tror man gjerne at mennesket er malen for evolusjon, at menneskelighet er en egenskap som nærmest ligger som et uforløst potensial i livets natur, og bare venter på sjansen til å oppstå.

Noe som, selvfølgelig, stemmer dårlig med det vi vet om livets utvikling, nemlig at det er en prosess som er styrt av årsaker, ikke virkninger; eller rettere sagt, det er en prosess som bare er styrt av virkninger i den grad virkningene i seg selv kan bli årsaker. Det er med andre ord ikke en målrettet prosess: Evolusjonen streber ikke mot å utvikle ting som ligner på menneskehjerner. Eller for den saks skyld (Pinkers eget eksempel), elefantsnabler.

Pinker går videre med å legge ut det han regner med er betingelsene for evolusjonen av menneskelig intelligens. Noen av dem er ganske generelle: At intelligens på tross av kostnadene (stort hode, vanskelig fødsel, behov for en god del mat osv.) er temmelig forbanna [i]nyttig [/i]for en organisme; at ting som kan læres har lettere for å oppstå i evolusjonen enn ting som ikke kan det, pga den riktignok kontroversielle Baldwin-effekten. Noen av dem er spesifikke for mennesket: At vi har en kompleks synssans, som kan bestemme ikke bare konturer, men også farger, posisjon, og bevegelse; at vi lever i et komplekst sosialt miljø; at vi har hender som kan lage kompliserte verktøy; og at vi har en diett som gjør det mulig å holde en såpass krevende hjerne gående.

Hva er så sannsynligheten, spør Pinker, for at alle disse spesifikke faktorene skal oppstå samtidig, og i den nødvendige rekkefølgen, som skulle til for at menneskene skulle bli det de ble? Jeg er enig med ham, den er skikkelig lav. Godt mulig lavere enn antall planeter i galaksen som kan ha en eller annen form for liv. Men når han konkluderer med at sjansen for å finne forståeligkommuniserende, intelligent liv i vårt nabolag er tilsvarende lav, virker han like antroposentrisk som han anklager SETI-optimistene for å være:

Han går ut fra at den eneste prosessen som kan føre til intelligens, er den prosessen menneskets genom har vært gjennom.

Men hvorfor skulle det være det, så lenge man går ut fra at de egenskapene vi forbinder med intelligens er temmelig forbanna nyttige, enten det nå måtte være sosial eller teknologisk intelligens, eller bare evnen til å lære språk i en hel rekke modaliteter… Mye mer universelt nyttig enn for eksempel en snabel.

I hvert fall hvis vi skal tro Pinker selv, når han skryter av menneskets evne til å leve en enorm spennvidde forskjellige slags liv, i en enorm spennvidde av miljøer (i motsetning til hva en snabel kunne hjulpet oss med). Og i hvert fall hvis man skal tro Pinker selv, når han argumenterer for at temmelig forbanna nyttige ting som for eksempel øyne har en sterk tendens til å oppstå fra svært enkle begynnelser, selv om det ferdige produktet forutsetter enn langt-mer-enn-heldig kombinasjon av mange forskjellige betingelser. Og i hvert fall hvis man skal tro Pinker selv, når han til forsvar for den datamaskinlignende modellen for menneskelig intelligens argumenterer for at det slett ikke er noen grunn til å tro at bare karbonbaserte nevronklumper kan være grunnlag for intelligente prosesser.

Et argument som har en viss relevans, er at intelligens neppe har skjedd mer enn en gang i jordens levetid. I motsetning til utviklingen av andre forbanna nyttige ting, som f eks øyne eller huggtenner. Dette argumentet forutsetter noen variabler vi i og for seg ikke kan være sikre på[2]. Det forutsetter at jorden er representativ for planeter som kan ha liv i en eller annen form (og jorden er den eneste planeten vi har undersøkt, litt tynt å generalisere ut fra). Det forutsetter også at oddsene for at en eller annen form for menneskekompatibel intelligens skal oppstå – på en bestemt planet – i løpet av noen milliarder år – er relativt lave i forhold til hvor mange planet/år som finnes i universet. Alt vi vet så langt er at oddsene (hvis Jorden er representativ) er minst 1:ca fire milliarder planet/år. De kan være omtrent i det området, de kan være vesentlig mindre.

Hvis de er vesentlig mindre, er det et argument for at menneskekompatibel intelligens er en rimelig unik egenskap. Det er i så fall også et (riktignok noe svakere) argument mot at både intelligens og snabler er rene produkter av evolusjon. Noe både jeg og Pinker vel tror at de er.

Det kan godt hende det er gode grunner til å ikke forvente for mye av SETI. Men det unektelig riktige faktum at det var en lang rekke av (for oss) heldige omstendigheter som førte til utviklingen av menneskehjernen sier ingenting om hvor mange andre rekker av (for dem) heldige omstendigheter som kan føre til utviklingen av andre informasjonsprosessorer med sammenlignbare egenskaper. Man må ikke nødvendigvis være menneske for å være menneskelig.

*

Når det gjelder Pinker selv, som har vist seg å vekke en viss kontrovers i kommentarfeltet mitt, kan man gjøre seg noen spekulasjoner om hans faglige blindsoner. Det forblir selvsagt spekulasjoner, fordi det er veldig vanskelig å gjette seg til andres skjulte motiver, vi er (muligens pga vår evolusjon som sosiale dyr) særlig flinke til å skjule våre motiver ved behov, selv for oss selv. Og det er egentlig urettferdig å spekulere i at noen har en egenskap de ikke kunne motbevist at de hadde selv om de ikke hadde det. Men men, jeg, Martinbg, er neppe noe meteornedslag på det evolusjonspsykologiske feltet uansett.

Altså, man kan lure på om ikke Pinker nettopp har en i overkant antroposentrisk agenda. At han sterkt ønsker å vise at mennesket har en særstilling i universet. Man kan lure på det ut fra noen av teoriene han tar åpenlyst til orde mot, noen av de mer skjulte sleivsparkene han kommer med, noen av måtene han velger å tolke flertydige data på… og i dette tilfellet at han virker såpass blind for at det han selv kommer med vel så gjerne kan være argumenter for, som mot, utenommenneskelig intelligens.

I så fall er det en intellektuell utfordring å lese ham med forbehold. Det er en like viktig utfordring å plukke opp barnet før man kaster ut badevannet.




1) Jeg kunne evt latt meg inspirere av Night’s Dawn-trilogien til Hamilton, men der er det litt for store spoilere til at jeg i det hele tatt vil begynne. Og sånn apropos: Jeg har ikke kommet langt selv heller, så jeg klarer meg godt uten å høre hva som skjer.

2) Med forbehold om at jeg ikke tenker helt feil om statistikk akkurat nå. At jeg bommer på statistikk er en hendelse som har vært dokumentert ved flere tidligere anledninger, men jeg har ikke noe mål på hvor representativt det er.

torsdag 22. mai 2008

Evolusjonspsykologi og sirkularitet

Et forbehold det hender jeg tar når jeg skriver eller snakker om evolusjonspsykologi, er at det er en del spørsmål i psykologien evolusjonsperspektivet ikke kan brukes til å belyse. Jeg har hatt sterk følelse av hva det har vært, men ikke helt klart å artikulere det, det har hatt noe med sirkelargumentasjon å gjøre. Men det er også en god del i psykologien man kan få større klarhet i ved hjelp av evolusjonsperspektivet.

Når har jeg klart å artikulere det.

Pinker igjen, i How the Mind Works, har jo det at vi er naturligselektert som grunnlag for sitt eget prosjekt, å reverse engineere menneskepsyken. (Jeg har det for meg at det finnes et norsk ord for reverse engineering.) Derfor bruker han et halvt kapittel på å forsvare evolusjonspsykologien mot vanlig, men i følge ham fattig, kritikk. Kort oppsummert: Naturlig seleksjon har en ypperlig evne til å lage velfungerende, kompliserte systemer. Ingen andre kjente prosesser har den evnen[1]. Dermed er det rimelig å anta at velfungerende, kompliserte systemer er naturlig selektert – jo mer kompliserte, jo mer rimelig. Vi kan lære nye ting om dem hvis vi spør: ”Hva er de for?” Og det er dette evolusjonspsykologiske forskere driver med.

Dette er jeg ikke uenig i (selv om kultur gjør bildet litt mer rotete). Hvordan mentale egenskaper fungerer er imidlertid ikke de eneste spørsmålene i psykologien; like ofte spør vi om hvilke mentale egenskaper vi i egentlig har. Og det hender man prøver å bruke evolusjonsperspektivet til å avklare disse spørsmålene også, for eksempel jeg selv, når jeg synes det er merkelig at vi skal ha et iboende behov for selvbedrag, fordi det jeg har vanskelig for å se hvordan dette skal tjene oss.

Dette er evolusjonsperspektivet ikke egnet til. Det er mange egenskaper vi kan forestille oss at ville vært nyttige, som vi rent faktisk ikke har. Altså kan vi ikke konkludere med at det at vi kan forestille oss noe, betyr at vi har det. Omvendt kan det godt hende at vi har egenskaper vi ikke umiddelbart ser nytteverdien med, ganske enkelt fordi vi ikke har nok informasjon. Tilgangen til informasjon om menneskets fjerne forhistorie er lissom litt laber.

Det sirkulære i det blir at enhver evolusjonsforklaring tar utgangspunkt i at en egenskap allerede eksisterer. Dermed kan man ikke bruke den samme forklaringen som argument for at den eksisterer.

For å oppsummere: Hvis vi (på andre måter) vet at vi har en egenskap, er vi nødt til å forestille oss at den er en adaptasjon, og kan spørre til hva; hvis vi kan (evt. ikke kan) forestille oss at vi kunne hatt en adaptasjon, betyr ikke det nødvendigvis at vi har (evt. ikke har) egenskapen.

I tillegg dette kan evolusjonspsykologien hjelpe til å gjøre oss nysgjerrige når noe virker litt merkelig skrudd sammen.




1) For de av mine lesere som her vil svare at høyere makter har denne evnen, kan jeg legge til at så lenge vi antar at de velfungerende, kompliserte systemene i så fall er gitt oss av en grunn, og ikke bare tilfeldig klasket på, er det fremdeles rimelig å analysere dem ut fra et reverseengineerisk utgangspunkt. Man kan fremdeles forstå mer av systemet ved å finne ut hva det er for. Det eneste er evt. at repertoaret av mulige grunner blir større; vi kan i så fall ha fått disse systemene av andre grunner enn at det øker barnebarnproduksjonen vår.

tirsdag 20. mai 2008

Ulempen med individualitet



Jeg leser Steven Pinker: How the Mind Works, og jeg har kommet til kapittelet om hjernen som datamaskin. Han er, der jeg har kommet, på hvorfor en rent konneksjonistisk modell av psyken – dvs at all tenkning består av et snedig nettverk av assosiasjoner mellom elementer av ting man har lært seg å se likhetstrekk i – ikke er i stand til å gjøre en del av de tingene menneskepsyken unektelig kan. På sidene 114-119 kommer han inn på evnen til å skjelne individualitet. Vi ser tydelig forskjell på to ting som ligner hverandre, sier han, og det kan ikke helt forklares ut fra en modell som sier at alt vi vet om ting, vet vi ut fra hvordan det ligner på andre ting.

Vel, argumentet er mer presist enn som så, jeg har ikke forstått det godt nok eller satt av plass nok til å gjengi det ordentlig, boka i seg selv er verdt å lese. I hvert fall deler av den. Poenget her er Pinkers påstand om at mennesker (og en del andre organismer med hjerne) har utviklet et eget apparat for å håndtere individualitet, og at det er gode grunner til at et slikt apparat vil være nyttig.

For det første, for sosiale dyr, kan man anta at ulike individer er mer forskjellige mentalt enn de er fysisk (fordi hjernen er laget for å lære), med andre ord vil det være en del kunnskap om å omgås bestemte individer man ikke nødvendigvis kan slutte seg til ved å se på dem. Man trenger altså et system for å lagre informasjon om den enkelte. For det andre har man et særlig behov for å ha rimelig god rede på hvem som er ens nære slektninger, siden man har større genetisk interesse av deres velferd, enn av artsmedlemmers velferd generelt (slektskapsaltruisme). For det tredje er det lurt for rovdyr som spiser flokkdyr, å kunne blinke ut et bestemt dyr som bytte. Både det å jage og det å flykte krever energi, men hvis man jager samme dyr, blir energiregnskapet på begge sider det samme. Skifter man potensielt bytte for ofte, vil man ende som en sliten løve som jager dusinvis av uthvilte… for eksempel zebraer.

Og ikke et tilfeldig eksempel; Pinker nevner nettopp zebraens striper som en adaptasjon som ikke nødvendigvis hjelper dyret til å gjemme seg i naturen, men som hjelper det til å gjemme seg blant andre zebraer. Han forteller også om den observasjonen at forskere som setter fargemerker på individuelle gnuer i en flokk for å studere dem nærmere, ofte til sin frustrasjon opplever at dyret blir temmelig fort spist – nettopp fordi det blir enklere for rovdyrene å blinke dem ut.

Dette kan kanskje gjøre et par ting mennesker driver med, mer forståelig.

Eller vel, evolusjonspsykologi på roteloftet er og blir en svært spekulativ affære. Å tenke opp gode evolusjonshistorier er lett, jobben er å finne måter å teste dem på, og den jobben har ikke jeg tenkt å ta her. Men litt evolusjonstenkning kan også åpne fantasien for å teste andre hypoteser om et fenomen enn dets eventuelle evolusjonære status. Den fantasien har jeg lyst til å utforske.

For det første, det som, med et liberalt forhold til litteraturhistorien, kan kalles beslektet med janteloven, at kollektivet straffer de som stikker seg for mye ut, kan det forstås ved å se på skjebnen til den fargemerkede gnuen? Et scenario er at hvis det å skade folk er noe man (av en eller annen grunn) er motivert for – da vil man få mer utbytte nettopp av å blinke ut ett offer, enn å bare være kjip mot alle som kommer forbi. Og det er jo lettere å blinke ut de som skiller seg ut fra før.

Mer komplisert: Hva om man er motivert for å hindre folk i å skille seg ut, fordi, hvis alle i flokken er for mye individer, blir det vanskelig å kamuflere seg blant dem? (At jeg har skal ha hørt en slik teori, klinger i bakhodet mitt også.) En svakhet her, er at du vel vil være enda mer interessert i at noen skiller seg ekstremt ut, og resten – deriblant deg – utgjør en grå masse. Men de som er mest lettvintkanonføde, blir spist ganske fort. Og så er det opp til resten av oss, den halvgrå massen, å gjemme seg blant hverandre, samtidig som man blir gjenkjent hvis man trenger hjelp av slektningene, blir kjent igjen av flokken hvis man er høyt oppe i hierarkiet, osv.

Poenget her er ikke å tenke veldig dypt eller tette alle skott, men å antyde at både det å stikke seg ut og det å gli inn har sine fordeler og ulemper, og at menneskelivet kanskje er en avveining mellom disse, også på et biologisk plan. At det å ivareta både individualitet og konformitet i passende mengder er en dyp del av menneskers natur. Og at vi kan være motivert for å bry oss om andres grad av individualitet og konformitet også.

(En prediksjon som følger av dette, er at individer med høy status i en flokk vil være mer interessert i å vise sin individualitet, mens individer med lav status vil være mer interesser å vise sin konformitet; det er en fordel å bli kjent igjen hvis man kan kreve privilegier, men en større fordel å gli inn i massen hvis man kan bli avkrevd dem. En videre prediksjon er at et og samme individ vil skille seg mer ut når man er omgitt med noen av lavere status, være mer konform når man er omgitt av noen med høyere.)

For det tredje, og for min del kanskje det mest interessante, blir jeg nysgjerrig på enkelte mellomgruppe-fenomener. (For noen flere ord om mellomgruppe-psykologi, ta en kikk på forrige post.) Som mennesker er vi ikke bare utsatt for rovdyr, men også for andre mennesker; særlig for mennesker i andre grupper. Et kjent mellomgruppefenomen er ”de ser alle like ut”-effekten, tendensen til å se mindre forskjell på individer i andre grupper. Stort sett sett på som nedverdigende, til og med dehumaniserende.

Hypotesen det kunne vært gøy om noen formaliserte og testet ut, er: Kan det hende at du, i konflikt med ønsket om å fremstå som et individ, på andre måter arbeider ubevisst, men aktivt for å forsterke denne effekten – altså jobber for å gjøre det vanskeligere for folk fra de andre gruppene å skille dere ut som individer, og dermed blinke ut akkurat deg på slagmarken?

I så fall kan dere jo gjerne være unike dere hvis dere vil... men ikke jeg, nei!

søndag 18. mai 2008

Kultur og kritikk

Når Bjørn Are skriver om kulturrelativisme, samtidig som jeg leser om grupperelasjoner og stereotyper på pensum, er det fristende å si noen egne ord om kultur og kritikk. Selv om det for så vidt betyr at jeg beveger meg ut av det relativt trygge blågglandskapet jeg vanligvis legger meg i, ved å si ting jeg kan risikere at folk er uenige i. Og noen av tingene har jeg ikke nødvendigvis greie på.

En ting jeg ikke har veldig greie på, er hva kulturrelativisme egentlig er. Men så vidt jeg forstår handler det om at verdier nødvendigvis eksisterer i en kulturell sammenheng, og derfor bare kan forstås i lys av kulturen de kommer fra… evt. at de av samme grunn bare kan bedømmes i lys av kulturen de kommer fra.

Litt søking på nettet, og jeg finner ut at Dagens ateist har skrevet ganske inngående om denne forskjellen på deskriptiv og normativ kulturrelativisme. Der sier han at verken han eller så mange andre er uenige i den deskriptive kulturrelativismen, men at når det kommer til det normative, forbeholder han seg retten til å kritisere verdier andre har, selv om det skulle ligge kulturelle forhold bak dem. (Han understreker også at kulturer ikke kan ses på som ensartede størrelser.)

En annen ting jeg ikke har fullt og helt greie på, er nyansene i den norske debatten om kritikk av andre verdier fra andre kulturer og religioner. Jeg holder meg stort sett utenfor slike debatter, litt på grunn av feighet (jeg liker det ikke når det blir for hett om øra), litt fordi jeg har grunn til å ikke stole helt på min egen dømmekraft.

Sosiale grupper
Noe jeg imidlertid har litt greie på, er sosiale grupper: Hva en sosial gruppe er og ikke er, hva som skjer med tankene og følelsene våre når vi hører om folk fra andre grupper, hva som skjer med relasjonene mellom folk som oppfatter at de representerer ulike grupper.

Andre mennesker kan være enten innenfor eller utenfor din sosiale gruppe, de er, med et velkjent begrepsapparat, enten en av ”oss” eller en av ”dem”. Og gruppene kan ha alle størrelser, og kjennetegnes av stort sett hva som helst. Det kan være alt fra ”Science fiction-fans fra Oslo (i motsetning til Trondheim)”, til ”alle som bor i Afrika”. Eller, rett og slett ”menneskeheten”.

Hvorvidt noen tilhører en annen gruppe eller ikke, er et psykologisk spørsmål. I interaksjoner med hverandre kan vi tenke på hverandre som representanter for ulike grupper, medlemmer av samme gruppe, eller ikke tenke noe særlig på gruppe i det hele tatt. Dette kommer an på hva vi oppfatter som relevante trekk ved hverandre, og viktige føringer i situasjonen. Vi har altså flere identiteter på en gang; et og samme menneske kan være enten en av ”oss,” eller en av ”dem,” avhengig av hvilke sosiale forskjeller som er relevante for situasjonen.

Noen ganger kan jeg og Mona være ”oss studenter” som snakker med professor Lisa; andre ganger kan jeg og Lisa være ”oss science fiction-entusiaster” som kjekler med krimelskeren Mona. (Eller kanskje Lisa liker både krim og sf, jeg liker Mona, og alt til slutt ender i forvirring.)

Enkelte sosiale kjennetegn legger vi imidlertid oftere merke til enn andre. Kjønn, alder og etnisitet blir (i det minste av nordamerikanske forskere) omtalt som særlig kroniske skillelinjer, og begrepet kultur – som jo egentlig er det jeg tar opp – overlapper i denne betydningen ganske godt med etnisitet. Å sette til side oppfattelsen av at disse tingene er viktige forskjeller er mulig, men krever tid og ressurser, både på individuelt og samfunnsmessig plan.

Jeg skal nå si noe om hvorfor vi bør bruke legge tid og ressurser i det.

Konsekvensen av å oppfatte folk som fremmede
Når vi oppfatter at det å tilhøre andre grupper er en viktig egenskap hos noen, vil vi tenke, føle, og handle annerledes i forhold til dem. Kort oppsummert: Vi legger lettere merke til det som gjør folk forskjellige fra oss enn det som gjør dem like, vi legger lettere merke til negative enn positive ting de gjør[1], og vi husker disse tingene bedre. Dette skjer ofte automatisk, vi har lite kontroll over det, og trenger ikke en gang være klar over det.

Sammen med en del andre prosesser, fører dette til at selv når man prøver å unngå det, vil man få et bilde av folk fra andre grupper som mer fremmedartede, ekstreme på enkelte områder, og negative i sin atferd, enn hva de faktisk er.

Jeg sa at jeg ikke stoler på min egen dømmekraft, og dette er grunnen. Jeg mener at andre bør være tilsvarende skeptiske til sin dømmekraft, når de skal evaluere noen de selv oppfatter som utenfor sin egen gruppe – egen kultur, subkultur, etnisitet, religion, eller hva forskjellen måtte være.

Selvfølgelig finnes det folk i verden som oppfører seg fremmedartet, eller gjør negative ting… men tendensen til å overvurdere disse egenskapene er så stor at man bør finne mer objektive kilder enn sine egne sanser og minner – og selv da være en liten smule skeptisk.

Vi blir også annerledes i atferd mot hverandre, når vi oppfatter at vi representerer forskjellige grupper. I dagliglivet tar dette form av alt fra subtile og gjerne nonverbale tegn på misbilligelse, til ubevisst eller åpen diskriminering, men det kan også få mer alvorlige konsekvenser: I verste fall kan vi begynne å se på ”de andre” som litt mindre menneskelige… og dermed ha litt mindre hemninger mot for eksempel å gjøre ting som skader ”dem”… gå til krig mot ”dem”… mishandle krigsfangene ”deres”, osv[2].

Nå forlater jeg den trygge sosialpsykologien og går over i det som for min del blir mer spekulativt. Men den som vil vite mer om hvordan tanker og atferd blir påvirket av fremmedhet uten at vi vet det, kan følge med på etiketten ubevisste stereotyper. Dette er et tema jeg ganske sikkert kommer tilbake til.

Kulturrelativisme
Ut fra det jeg vet om sosiale grupper, stereotyper, og konsekvensene av oppfattet fremmedhet, er jeg ganske sikker på at kulturrelativisme, i hvert fall i sin normative form, er en dårlig idé. Forstår jeg kulturrelativismen riktig er utgangspunktet nettopp at folks kultur er en viktig egenskap ved dem, og at folk fra ”andre kulturer” er grunnleggende fremmede for oss. Akkurat hva slags konsekvenser det vil ha for tanker og følelser vet jeg ikke, men det kunne vært interessant å se forskning på det.

(Noen hypoteser: Hvis har et kulturrelativistisk grunnsyn når man møter noen vil man i mindre grad overvurdere negative trekk, men i større grad overvurdere forskjeller; man vil i mindre grad møte folk på fiendtlige måter, men kanskje være litt mer nedlatende.)

Den normative kulturrelativismen strider også mot et annet syn jeg har, nemlig at hva som er rett og galt ikke er helt tilfeldig. Akkurat hva jeg mener er fasiten og hvordan man kommer frem til den, er et spørsmål jeg bare kan svare langt og vagt på (og denne posten er lang og vag nok fra før), men jeg tror altså at det finnes… en slags… fasit[3].

I så fall har jeg noe å lære bort til andre. Men tar jeg prinsippet hele veien… risikerer jeg å få korrigert noen av mine egne verdioppfatninger også. Man kan selvsagt velge om man vil se på dette som en risiko eller en bonus. Selv ser jeg på det som en bonus. Hvis det nå finnes en fasit for rett og galt… er det faktisk en mulighet for at jeg selv også kan ta feil på enkelte punkter, for at jeg selv også har noe å lære.

Kritikk og verdier
Når man systematisk lar være å kritisere noen for handlinger og verdier man er selv er uenig i, er det nødvendigvis ekskluderende. Velger man å kritisere, kan man gjøre det inkluderende, eller antagonistisk og ekskluderende måter. Man kan møte hverandre som likeverdige mennesker, som har en felles interesse i å gjøre det rette… eller man kan møte hverandre som motstandere, som må sette hverandre på plass.

Å kritisere hverandre som likeverdige kan, som vi var inne på i forrige avsnitt, føre to bra ting med seg. For det første vil man kunne inkludere, ikke ekskludere, folk langs en innenfor-utenfor-dimensjon – og folk som er innenfor vil man stort sett behandle bedre. For det andre risikerer man at alle som er involvert lærer noe nytt om rett og galt. Vi er alle medlemmer av menneskeheten; vi har en felles interesse av dette.

Hvis du derimot kritiserer noen på en slik måte at de, du selv, eller eventuelle tilskuere oppfatter at du betrakter dem som representanter for en annen gruppe er det mindre sjanse for at det blir fruktbart. Sjansen for at du selv lærer noe nytt om rett og galt, er liten. Sjansen for at du lærer bort noe om rett og galt er enda mindre. Folk er ofte lite villige til å tenke grundig over kritikk fra noen de oppfatter som motstandere.

Fra et sosialpsykologisk perspektiv, vil forskjellen mellom gruppene nok en gang være demonstrert for de som har vært med, og sannsynligheten for feiloppfatninger, urettferdig behandling, osv. vil vokse.

Det er også fare for enda en utilsiktet virkning. Jeg er ikke sikker på om jeg har lest noe direkte, eller om jeg spekulerer litt fritt, men jeg bygger uansett på kjente teorier. Hvis man knytter kritikk til gruppetilhørighet, knytter man det man kritiserer for, til identitet – i både egne, og andres øyne. Men når man opplever at gruppa man tilhører kommer under press, vil man samle seg mer om gruppas identitet. Man blir mer overbevist om at det man kritiseres for, i virkeligheten er gode verdier.

(Hvis denne mekanismen er reell, vil antagonistisk kritikk virke direkte mot sin hensikt, dersom hensikten å forandre på det du kritiserer. Hvis hensikten imidlertid er å tegne et bilde av din egen gruppes moralske overlegenhet i en stadig farligere verden har du lyktes aldeles utmerket. Særlig i det med en stadig farligere verden. Det er alt i alt en viss mulighet for at om kulturrelativisme er dårlig, er antagonistisk kritikk av ”andre kulturer” enda verre, på de samme dimensjonene.)

Måter å diskutere på
Det er to måter å diskutere verdier på, en bra og en dårlig. Jeg har noen tanker om hva som skiller dem i konsekvens, men ikke i form… hvordan man snur en verdidiskusjon til å bli fruktbar for alle som er med, vet jeg ikke nok om.

Jeg tror det har noe å gjøre med tone og innstilling, antageligvis noe med ordvalg, men det har nok også noe å gjøre med hvor godt man tilrettelegger for hverandre. Anstrenger man seg for å finne en felles plattform, et utgangspunkt for videre samtale? Har man i det hele tatt en samtale… eller går kritikken mer ut på provokasjoner, markeringer, å ta stilling, å holde stand?

Noen av prinsippene fra kulturrelativismen – fra den deskriptive siden av den – kan kanskje også være til hjelp. Det er feil at man umulig kan forstå hverandre, og ikke har noe å lære hverandre; det skaper muligens mer fellesskapsinnstilling å vise at man er villig til å forstå hverandre ut fra hverandres forskjellige bakgrunn… og at man er villig til… som jeg har nevnt tidligere… å korrigere sine egne verdier og ikke bare andres. Eller i det minste lytte.

Men konkrete grep for å snakke sammen på det jeg tror er den riktige måten… har jeg ikke eller kjenner jeg ikke til ennå. Og det er mulig at det må være relativt sterke grep, det er fare for at tendensen til å møte hverandre som representanter for ulike grupper – og ikke for menneskeheten som sådan – er en tildragelse som må overvinnes. Jeg vet ikke. Men personlig har jeg såpass lite oversikt over hva som aktiverer gruppeforestillingene, og misforståelsene som hører til, at jeg nok, som jeg sa i innledningen, holder meg litt på utsiden av selve diskusjonen. Ikke fordi jeg er redd for å si hva jeg mener, men fordi jeg er redd for å si noe jeg ikke mener.

Jeg får heller prøve å bidra sterkere til metadiskusjonen






1) Når det gjelder kjønn og alder, er ikke tendensen på samme måte at vi overvurderer negative trekk, der er bildet er mer komplisert. Men det ligger et stykke (et enda lengre stykke) utenfor tematikken i dag.

2) Dehumanisering, som det kalles, er også en viktig ingrediens i de aller verste tingene vi finner på, utrenskninger og rene folkemord. Men den glatte utforbakken fra å kritisere folk fra ”andre kulturer” til å utrydde dem er såpass lang og krokete at jeg bare nevner sammenhengen som fotnote, ikke som argument.

3) Jeg tror også – men er villig til å bøye meg hvis evidens fra sosialantropologien sier noe annet – at de viktigste, allmennmenneskelige verdiene er til stede i alle hjørner av verden. Men tendensen til å overvurdere annerledeshet kan gjøre oss blind for det… og jeg har altså en hypotese om at en kulturrelativistisk innstilling vil gjøre oss blindere for det.

torsdag 8. mai 2008

Verdien av selvbedrag

En løs tanke, jeg leser på sosial kognisjon: Faget om hvordan mennesker prosesserer sosial informasjon, legger blant annet vekt på at vi i flere situasjoner opererer med bilder av virkeligheten som er skjeve, når vi sammenligner med mer ”objektive” perspektiver, men nyttige, sett fra situasjonen. For eksempel at vi har en tendens til å legge mer merke til at ting er unormalt enn at de er normalt, og dermed får et skjevt bilde av hvor ofte det skjer unormale ting. Dette er selvsagt nyttig… fordi det er viktigere å vite om det når ting ikke er som de skal være. (Altså unormale.)

En klasse av slike skjevoppfatninger (biases) er de som går på selvet. Kort oppsummert, vi har en tendens til å behandle informasjon om oss selv i verden slik at vi kommer godt ut av det. De fleste[1] tror for eksempel at de har flere positive egenskaper (og et stykke på vei færre negative) enn de fleste andre. De fleste tror at de oppfatter verden mer korrekt enn det andre gjør. Når man skal forklare utfallet av handlinger, tror man at positive ting i større grad skyldes personlige egenskaper (i motsetning til f eks flaks) når det er ens egne handlinger.

Det er to delvis konkurrerende, delvis forenelige forklaringer på dette. Det kan enten skyldes en asymmetri i informasjonstilgang. Man vet rett og slett mer om seg selv enn andre, og trekker derfor andre slutninger. Eller det kan skyldes at man har et dypereliggende motiv om å tenke godt om seg selv. God selvfølelse har da også, i følge en del forskning, vist seg å være tjenelig[2]… og forskningen tyder også på at det i hvert fall et stykke på vei er et spørsmål om motivasjon. Folks skjevoppfatninger ser ut til å bli større, jo lettere de kan brukes til å bedre selvfølelsen.

Så langt har jeg raskt og uten referanser og sånt oppsummert forskningen. Men det jeg har lurt en del på en stund, er hvordan et godt selvbilde – når det står i motsetning til et realistisk – kan være adaptivt. Positive illusjoner gjør at man blir mindre deprimert over sine feil… men fra et evolusjonsperspektiv er det ingen automatisk grunn til at det å bli deprimert over sine feil skulle være adaptivt. Med mindre det da var som en spore til å rette på dem, men i så fall kommer vel positive illusjoner i veien… osv. Jeg forklarer det ikke så godt her, jeg skal gå mer i dybden på det en annen gang. Poenget er at man kan forestille seg scenarier der man både utvikler realistiske selvforståelsesmekanismer og et behov for å kompensere for dem, men slike scenarier er mer humpete enn f eks scenarier der man utvikler et behov for mat.

Vel, en av disse selvforherligende skjevoppfatningene jeg leser om, er at man bidrar mer enn andre til fellesskapet. (Self centered bias, kalles det.) Hvis man spør to som bor sammen hvor mye de bidrar til husarbeidet, vil hver av dem typisk svare at de bidrar mer enn den andre. Og dette skyldes altså enten at de legger bedre merke til det når de gjør noe selv – eller at det hjelper på selvfølelsen deres å tenke på den måten. Men er det ikke en side av saken som mangler i disse to alternativene?

Når man krangler om hvem som skal vaske gulvet neste gang, da er det definitivt en fordel å kunne vise til hvem som tok oppvaska sist.

Denne mulige forklaringen på et såpass daglignært fenomen som fordeling av husarbeid, kan kanskje trekkes videre ut i sosialpsykologien, og si noe om hva som kan være fordelen med selvforherligende skjevoppfatninger… fordi det bør minne oss på at hensikten med sosial kognisjon… er å håndtere sosiale situasjoner. Relasjoner, som når man bor sammen. Fordelene ved selvbedrag, i motsetning til mer presise oppfatninger, er i beste fall kompliserte… fordelene med å bedra andre (og det er lettere å lyve hvis man tror på det selv) er imidlertid tydeligere. Det gir verbal ammunisjon, sosial innflytelse, status, MAKT.

I andre deler av sosialpsykologien er maktperspektivet viktig, men i sosial kognisjonsboka så langt (jeg har kommet halvveis) har det knapt blitt nevnt. Spekulasjonen i dette innlegget er at dette er en uheldig utelatelse. Sosial innflytelse over andre – statusforskjell i interaksjoner – burde lett kunne formuleres i sosialkognitive termer. Og siden innflytelse i fellesskapet ser ut til å være såpass umiddelbart nyttig, burde dette perspektivet kunne være med å forklare en god del mysterier, ikke bare verdien av selvbedrag.






1) Et interessant unntak er personer som er diagnostisert med depresjon. Noen har tatt dette til inntekt for at et realistisk syn på verden er patologisk. Tendensen er for øvrig også kulturbetinget, mer utbredt i det såkalte Vesten, hvor vi har mer individ- og uavhengighetsorienterte kulturelle verdier.

2) Selv om andre stiller spørsmål ved dette, for eksempel Robyn Dawes i boka House of Cards. Det er vel delvis noe normativt som henger over vurderingen av både denne og forrige note: Man er enige om at det er en viss motsetning mellom å føle seg vel, og å se verden som den er – verdispørsmålet er hvilket av alternativene som er å foretrekke.

tirsdag 15. april 2008

"Du trenger ikke rope!"

Psykologisk forskning på kommunikasjon er spennende i seg selv, men også verdt å studere nærmere når man er interessert i en av de tingene jeg er interessert i: Hvordan stereotyper som ikke var sanne i utgangspunktet har en tendens til å oppleves sannere etter hvert.

Jeg leser en artikkel kommunikasjonsmodellen som forkortes CAT, dvs ”Communicative Accomodation Theory.” Kommunikativ akkomodering handler om hvordan man innretter seg etter hverandre når man kommuniserer. Det har noe med empati og å forklare underveis å gjøre, men også i hvor stor grad man tilpasser seg hverandres kommunikasjonsstil… etterligner hverandres kroppsspråk, dialekt, talerytme… både på det verbale og det nonverbale.

Dette gjør ikke bare kommunikasjonen enklere, men sier også noe om den sosiale underteksten. Hvis man innretter seg godt etter hverandre, sender man signaler om sosial nærhet og likeverd. Innretter man seg mindre, sender man signaler om avstand og statusforskjeller. Hvis jeg altså bruker noen ord fra din dialekt når vi snakker sammen, viser jeg at vi har mer til felles, enn det som skiller oss. Bruker jeg min egen dialekt, på sitt mest ekstreme, sier jeg noe om avstand. Men man risikerer også å overdrive, legge seg så tett opptil den andre at det blir påfallende. Dette oppfattes mer ironisk enn noe annet. (Hvis jeg etterligner dialekta di ord for ord, tror du kanskje jeg gjør narr av deg.)

Dette skjer delvis bevisst, i den forstand kognitiv psykologi snakker om ubevissthet – prosesser som altså ikke er direkte skjult for oss, men som foregår såpass i det små at vi ikke legger merke til dem. Vi kan bruke akkomodering (og ikke-akkomodering) bevisst, når vi vil understreke eller nedtone statusforskjeller. Men som regel tenker vi ikke på at det skjer. Vi er ikke klar over at vi gjør det, vi er ikke klar over at vi oppfatter det eller at det påvirker hvordan vi oppfører oss, tenker, og opplever samtalen videre.

En konsekvens av dette, er altså at stereotyper på denne måten kan komme til å bekrefte seg selv. I artikkelen jeg leser nevnes det i forbifarten, men resonnementet er dette: Det man prøver å innrette seg etter er nødvendigvis ikke hvordan de andre er, men hvordan man oppfatter de andre… og det er preget av hvilke stereotyper du har om dem. Hvis du for eksempel snakker med gamle mennesker, og tror at de hører dårligere enn de faktisk gjør, vil du nettopp overakkomodere, og snakke høyere. Du oppnår det motsatte av det du vil, du skaper avstand… og risikerer å få høre: ”Du trenger ikke rope, jeg er ikke døv!”

Vi har mange stereotyper, ikke bare mot eldre, og når vi snakker med mennesker vi ser stereotypt på, er sjansen stor for at vi skaper avstand på denne måten (og andre). Selv om det ikke er det vi prøver. Vi er ikke klar over hva vi gjør – men avstandsfølelsen merker vi oss, og tar med oss videre. Og det må jo være noe med den andre. Der ser vi hvordan de er. For vi har jo gjort så godt vi kunne for å være imøtekommende.



Litteratur:
Giles, H., Willemyns, M., Gallois, C., Anderson, M. C. (2007). Accommodating a New Frontier: The Context of Law Enforcement. In K. Fiedler (Ed.), Social communication (pp. 129-162). New York: Psychology Press.

mandag 7. april 2008

Bloggrenovasjon

Jeg har nå gjort et forsøk på å rydde opp litt i bloggen min. Sortert etiketter, byttet ut noen, osv. Jeg tenkte det kunne være lurt å gjøre noe sånt når jeg hadde holdt på en stund, så jeg så hva som virket, og hva slags kategorier jeg egentlig skrev i. Vel.

Har også laget liste over blogger jeg leser selv. Ikke mange, men en del av dem. De ligger til høyre der.

Og siden jeg for en gangs skyld skriver om selve bloggen... er det noen som kan tipse meg på bruk av illustrasjoner i blogg? Opphavsrett, type illustrasjoner, og sånn? Og er det noen som vet hvordan jeg gjør den greia hvor andre blogger jeg lenker til automatisk får beskjed om at jeg har gjort det?

Vel. Kommer forhåpentligvis andre ting snart. Jeg har blant annet lest Bjørn Are Davidsens "Svar skyldig," og gjort meg noen notater.

mandag 31. mars 2008

Den endeløse metaspiralen

Min prisbelønte rollespillpoesi "Den endeløse metaspiralen" er lagt ut på rollespill.net i norsk utgave, og på Nørwegian Style i engelsk oversettelse... for den som måtte være interessert.

Rollespillpoesier er Tomas Mørkrids oppfinnelse, de er rollespill man kan plukke opp og spille i løpet av femten minutter.

søndag 30. mars 2008

Flere grunnleggende antagelser, og skisse til et prosjekt

I et tidligere innlegg kom jeg med noen grunnleggende gjetninger om verden, og fikk noen interessante kommentarer tilbake. Denne gangen skal jeg prøve å si noe av det samme, på en litt annen måte.

Det dreier seg altså om rene gjetninger. Det er antagelser jeg ikke kan være sikker på om stemmer, men som, dersom de gjør det, gir meg en viss sikkerhet om at andre ting også er riktig.

1. Det finnes observasjoner.
2. Det finnes handlinger.
3. Det et visst samsvar mellom observasjoner og handlinger.

Igjen så vet jeg ikke akkurat hva observasjoner er, eller handlinger. Observasjoner har noe med informasjon å gjøre. Altså, at av alt som kunne vært observert, skiller det som faktisk observeres seg fra det som ikke observeres. Men hva er i så fall informasjon? Handlinger er det som går ut av hva det nå er som observasjoner går inn i.

Jeg burde kanskje kalt observasjoner for innkommende og handlinger for utgående informasjon. Men da blir inn og ut av hva? et ubesvart spørsmål. Jeg har nemlig ennå ikke påstått at det finnes noe selv. Eller jeg kunne kalle det sensorisk og motorisk informasjon. Fraværet av et selv er fremdeles plagsomt… men i det minste får jeg en terminologi som er lettere å forene med psykologi, som jeg forhåpentligvis behersker noe bedre enn filosofi.

Hva man nå kaller det… Den tredje antagelsen, at det er et samsvar mellom 1 og 2, betyr i denne sammenhengen at når noe går ut, kommer noe annet inn, og hva som kommer inn til en viss grad kan forutsies ut fra hva som gikk ut. Vel vel.

Skisse til et prosjekt
For øyeblikket er dette altså ikke noe forsøk på å lage et (vitenskaps)filosofisk byggverk.

Jeg har et byggverk i meg. Det vil si, jeg har en del tanker, premisser, og forutsetninger i hodet som henger sammen på ett eller annet vis, og som støtter opp under de mer overfladiske og bastante kommentarene jeg kan komme til å lire av meg om liv, moral, og vitenskap. Men jeg er ikke filosof. Og det jeg likevel har av filosofi, er ikke artikulert klart nok til at jeg kan gjøre verbale ytringer ut av dem. Og dermed heller ikke klart nok til at jeg selv kan analysere dem fullstendig.

Skal vi holde oss i familienærværet av byggverksmetaforen, er innleggene i denne serien et forsøk på å kaste noen planker i vannet og se om de flyter.

lørdag 29. mars 2008

Trikk og blikk

Jeg nøs på trikken. Etterpå snudde jeg meg mot damen ved siden av hverandre. Vi hadde opprettet en kontakt, og begynte å prate sammen om hvor synd det var at folk pratet så lite sammen på trikken. Det var ganske hyggelig.

Trivielt nok, og et par trivielle tanker som følger.

Det var kombinasjonen av to ting som gjorde at kontakten var der. Hadde det bare vært nyset, ville ingen ha brydd seg. Nysing er påfallende, men ikke særlig sjeldent. Det hadde ikke skjedd så mye om jeg bare snudde meg i hennes retning. At folk ser på hverandre, vel, er heller ikke så sjeldent.

Å se på noen etter å ha gjort noe påfallende, som å nyse - er å be om en kommentar. Og når man først har bedt om en kommentar, er det lov å snakke. Og når man først har begynt å snakke, er det lov å fortsette. (I det minste hvis man ikke venter for lenge etter forrige replikk, det betyr at samtalen er over igjen.)

Det er noe med blikk. Hvor mye underliggende kommunikasjon som forgår i blikk. Og det er noe med alle disse prosedyrene vi har i hjernen vår, som vi ofte ikke merker en gang. Når man har lov til å snakke. Når man kan skifte tema. Hvilke temaer som går an. Alt dette kan vi like automatisk som for eksempel å knytte skolissene våre. Bortsett fra at noen ganger blir man veldig oppmerksom på det, og verden fortoner seg gjennomsiktig.

Vel, det andre er hvor forutsigbart det likevel er i sånne situasjoner. Nettopp på grunn av disse prosedyrene. Kanskje en av (de mange) grunnene til at mye i livet virker som det umulig kan være tilfeldig, er at det ikke er tilfeldig. Ikke styrt av skjebne eller mystisk korrespondanse eller noe... men rett og slett av at selve handlingsrepertoaret vårt er mer begrenset enn vi tror.

fredag 14. mars 2008

To av mine fundamentale gjetninger

Når jeg diskuterer vitenskap og sånn hender det[1] folk forteller meg hvorfor man i virkeligheten ikke kan vite noe om noen objektiv sannhet. Som om det var det som var utgangspunkt for den forståelsen jeg har av vitenskap. Men det er det jo ikke. Jeg vet godt at den eneste måten man kan underbygge en antagelse om verden, er ved hjelp av påstander som i seg selv er antagelser. Og så videre.

Så alt det jeg tror på, bygger på gjetninger, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Men jeg kan prøve å finne frem til noen av de mest fundamentale gjetningene.

Noen av mine mest fundamentale gjetninger, egentlig ganske radikale greier, er:

1. Når man sier en ting to ganger, har man snakket om noe av det samme.
2. Når to personer sier en ting to ganger, har de snakket om noe av det samme.

Og dette er, og det mener jeg faktisk, påstander jeg ikke kan bevise, og som egentlig er litt mystiske for meg også. Jeg forstår ikke alt hva de innebærer, for eksempel hva det betyr å snakke "om" noe.

Men hvis disse to tingene stemmer, er det med ett mye annet som også må være sant. Litt som når man finner et avgjørende tall i sudoku, og plutselig kan fylle ut halve resten av brettet.






1) Tilfeldigvis fikk jeg inspirasjonen til å skrive dette etter en samtale med en som ikke trodde at jeg prøvde å si noe om noen objektiv sannhet, så innledningen er kanskje malplassert.

onsdag 12. mars 2008

Vitenskap og ideologi

Over på Ars Ethica (som jeg referer mye til for tiden fordi det er bra saker) har det vært noen innlegg om forholdet mellom er og bør, mellom vitenskap og politisk korrekthet, og dette er ting jeg tenker en del om. Det ene av innleggene handler om kjønn og fødselspermisjon, hvor det skal være vitenskapelige argumenter for at kvinner er de beste omsorgspersonene i den første delen av barnets liv.

Og der får jeg en utfordring selv, for jeg har ikke lyst til at det skal være sånn, så jeg finleter litt ekstra etter feil i innlegget. Men når psykolog og bekjent Lindgren også nevner saken, og dessuten linker til en artikkel om forskningen på det, så må jeg kanskje myke opp litt. Og så appellerer forklaringen om at barn bør få være sammen med sin nærmeste omsorgsperson, og at den nærmeste omsorgspersonen ofte er moren på grunn av amming og sånn, mer til meg enn evolusjon akkurat i dette tilfellet[1].

Vel, men jeg skriver altså egentlig om vitenskap og ideologi. Bør vitenskapelige funn holdes kjeft om, overses, eller settes til side, hvis de kommer i konflikt med en eller annen politisk agenda? For eksempel, sammenheng mellom barnets helse og omsorgspersonens kjønn… Eller, for å ta andre eksempler, statistiske forskjeller mellom sosiale grupper, for eksempel i IQ?

Det korte svaret er nei. Det lange svaret er… langt.

Det korte svaret
Nei.

Det lange svaret
Det ville vært fint om man kunne legge ideologi til side, rapportere om verden slik den var, og dermed gi folk bedre grunnlag for viktige beslutninger, men det lar seg ikke helt gjøre. Verken forskeren eller den som hører om forskningsresultatene er i stand til å legge ideologi til side.

Man vet at ideologi påvirker oss på måter vi ikke helt rår over, blant annet gjennom holdninger og stereotyper. Og denne testen er en god demonstrasjon på automatiske stereotyper. (Selv om det sikkert er ting den kan kritiseres for. Men det ble i hvert fall påstått på en forelesning at den predikerer en god del atferd, og gjør det bedre enn mer eksplisitte holdningsmål.)

Man vet også at man har en tendens til å oppsøke informasjon som stemmer med det man tror på fra før (det kalles confirmation bias eller bekreftelsesbias). Og man vet at slike forventninger kan ha merkbare effekter på forskningen man gjør. Man blir påvirket av forventninger – og man kan aldri være helt fri fra forventninger. I ideologier er en del forventninger implisitte.

Hvis det stemmer at man ikke kan gjøre helt seg uavhengig av ideologi, er alternativet at man prøver å kompensere for virkningene av det. For eksempel at man bringer folk med forskjellige ideologiske utganspunkt på banen, og at fagkritikken også føres på et ideologisk nivå. Altså, man bør spørre: Kan ideologi ha påvirket forskningen, og i så fall hvordan?

Dette er nettopp et av de tilfellene hvor man må supplere sine ønsker om hvordan ting burde være (uhildede forskere), med hvordan ting faktisk viser seg å være.

Når det gjelder mottagelsen av funnene: Gode vitenskapelige funn er ikke bare et resultat av hvordan verden er, de er også med på å forårsake hvordan verden blir. Hvis myndighetene for eksempel endrer politikk ut fra vitenskap, eller hvis enkeltindivider endrer holdninger og dermed atferd.

Å formidle vitenskap er en handling med konsekvenser. Og konsekvensene er ikke nødvendigvis at mottageren får bedre grunnlag for viktige avgjørelser.

Vitenskapelige funn (og særlig når det kommer til mennesker og atferd og sånn) tar ofte en del forbehold, og bygger ofte på statistikk… og både forbehold og statistikk er vanskelig for menneskehjernen å forstå sånn på sparket. (Man finner massevis av forskning på dette hvis man søker rundt på heuristikker og kognitiv bias.) Jeg har også en viss grunn til å tro at ting som ideologi, holdninger og stereotyper er særlig forstyrrende for presis forståelse.

Det hjelper ikke så mye at det man rapporterer faktisk er sant, hvis mottageren misforstår. Og hvis man vet at noe vil bli misforstått i en viss retning, har man et visst ansvar for hva misforståelsen fører til.

Men selvfølgelig er det korte svaret på det opprinnelige spørsmålet fortsatt nei! Man skal ikke holde kjeft om det man har funnet. Man bør bare legge litt ekstra i å bli forstått riktig. Selv om det skulle bety at man må snakke mindre fra den metaforiske levra enn man skulle ha lyst til.

For det er heller ikke uproblematisk å unngå kontroversielle emner, eller å tie om kontroversielle resultater. Om ikke annet, fordi… det vi finner ut om hvordan ting er, ikke trenger å si noe om hvordan de bør være. Snarere tvert i mot! Hvis man har en formening om hvordan ting burde ha vært, er det vesentlig å finne ut om de faktisk er sånn eller ikke. Det er da man vet om man bør forandre dem eller ikke.







1) Misforstå ikke, jeg er glad i evolusjon, og evolusjonspsykologi er spennende. Men jeg er ikke sikker på om det kan anvendes akkurat her, og jeg har noen tanker om hvorfor som jeg kanskje skal skrive noe om.

2) Å finne ut mer om dette er en av målsetningene for våren. Jeg tar gjerne i mot lesetips, både for og i mot.

fredag 22. februar 2008

Spam spam spam!

Reklamesystemet til google er intelligent, blir påvirket av stikkord i mail og det man surfer på osv, og det er sikkert skummelt, men diskret nok til å ikke irritere så veldig.

Men det er noe elegant over oppskriftnettstedet som tydeligvis har fått lov til å legge inn reklame i gmailens spamboks... slik at man får link til oppskrifter på

... og det er tydeligvis nok av spamoppskrifter å ta av.

Så jeg håper mine lesere tilgir dette innslaget av spam i bloggen min, jeg ble bare litt sjarmert.

mandag 11. februar 2008

En drømmehypotese

Ars Ethica plukker opp en artikkel fra Dagbla', om hvordan en drøm om en bombe muligens satte i gang en serie hendelser som førte til at man evakuerte en hel oljeplatform. Han sier vel at man ikke kan vite at sanndrømthet er umulig, men at historiene man har hørt som skal "bevise" sanndrømthet ikke holder som bevis. Jeg ble inspirert til å utdype, og siden jeg ikke har skrevet her på evigheter tok jeg utdypingen her i stedet for i kommentarfeltet til Nicolas.

Så altså:

Man kan ikke være 100% sikker på at sanndrømthet er umulig... men det er alltids mulig å være 95% sikker på at det ikke virker særlig godt (eller evt. at det gjør det).

Kanskje litt vanskelig når det gjelder hendelser i dagliglivet. For da må man si noe om hvor mye en hendelse i en drøm ligner på en hendelse i dagliglivet, og hva den i så fall skulle ligne på, for å kunne fastslå om en drøm har predikert noe som har skjedd eller ikke over sjansenivå... og man må kunne si noe om hvor mange hendelser det er i dagliglivet totalt, og hvor forskjellig de er fra hverandre, for å kunne ha grunnlag for å si hva sjansenivå er. Men hva i all verden er egentlig en "hendelse"?

("Over sjansenivå" - altså at forutsigelsene slår til oftere enn om man hadde lagt alle mulige hendelser i en hatt, trukket lodd, og forutsagt det som kom opp.)

Litt enklere dersom noen påstår at de kan styre sin sanndrømthet. Da kan man bli enige med dem om kriterier for treff og bom (hvis de er modige nok til å ville settes på prøve), og så styrer de etter det.

Men åh! ting som dette - drømmer om katastrofer - det burde være gourmetmat for en parapsykolog som er sulten på å bruke sitt åpne sinn avvise hypoteser selv om de kan virke besnærende. For katastrofer kan defineres i hvert fall sånn passe godt, katastrofer totalt kan telles med en viss grad av enighet mellom de som teller (interraterreliabilitet), katastrofedrømmer-man-tror-er-sanne bør kunne skilles fra andre drømmer, forutsagte katastrofer som faktisk inntreffer bør kunne skilles fra katastrofer som ikke gjør det, osv.

Hvis treffprosenten på katastrofedrømmer ikke er høyere enn om man hadde trukket lodd... kan man ikke si noe om hvorvidt sanndrømthet er mulig... men man kan si med rimelig sikkerhet at det ikke virker. I hvert fall ikke når det virkelig gjelder.

torsdag 24. januar 2008

Naturen

I følge Discovery News, har man omsider klart å ta bilder av det som så vidt jeg forstår er undersjøiske kjempebølger som brytes. Det har visstnok mye å si for havstrømmene og demed klimaforskningen.

Jeg kan nesten ingenting om dette, og vil ikke prøve å filosofere noe rundt det. Jeg legger ut linken fordi jeg synes det er noe poetisk både over naturfenomener i kjempeskala, og naturfenomener som er vanskelig å få øye på. Hvis det er noen oseanografer i salen tar jeg gjerne i mot utdypende kommentarer.

fredag 18. januar 2008

Sinna og liker det

I følge Scientific Americans 60 Second Science, har man gjort funn som tyder på at rotter liker å krangle. Hvis det er riktig, vil det kanskje være med å besvare noen andre spørsmål også.

Når mennesker krangler, kaller vi det fra tid til annen for en utblåsning. Vi snakker om å lette på trykket, om oppsamlet sinne, om å få utløp for aggresjon. Alle disse metaforene fremstiller sinne (og i noen grad, andre følelser) som damp i en trykkoker; noe som samler seg opp, skaper trykk, og ikke forsvinner igjen før det har kommet til en eller annen form for uttrykk. Freud snakket i sin tid om seksualdrift på samme måten, og jeg kan gjette, uten å sverge på min vitenskapshistorie-bok, at disse forståelsesmodellene har samme opphav.

Denne billedbruken kan høres riktig (og gjenkjennelig) ut, men antageligvis stemmer den ikke. Av flere grunner. For det første, og mer på det teoretiske plan: Følelser er ikke krefter. På samme måte som mental aktivitet generelt kan følelser beskrives som skiftende tilstander i kroppen[1], ikke som krefter som styrer den. Det er med andre ord ingen nødvendighet i å se på følelser som noe som ”verken kan oppstå eller forsvinne, bare gå over i andre former”. Som psykologistudent og rollespiller Erling Rognli formulerer det: Menneskepsyken er nok ikke hydraulisk. På den annen side har vi jo hukommelse, og teknisk sett er det ikke umulig at minnet om å holde følelser tilbake, skaper et økende behov for å uttrykke dem. Vi kommer med andre ord (og som vanlig) ikke så langt med å se på teorien alene.

Hva sier empirien? På et generelt plan vet man at i hvor stor grad man uttrykker følelser, er kulturelt variabelt. Jeg husker vagt å ha lest artikler om kulturer der man omtrent ikke uttrykker for eksempel sinne, uten at det får så store negative konsekvenser – altså, uten at noe tyder på at sinnet skaper noe trykk. Men igjen, jeg husker ikke så mye om dette stoffet; et mer solid argument kommer fra forskningen på Katharsishypotesen, innenfor medievoldfeltet. Katharsis betyr renselse, og Katharsishypotesen sier at det å uttrykke aggresjon (ved å spille dataspill, skrive sinte brev, osv.), vil føre til at man får lettet på trykket. Dermed vil man bli mindre aggressiv i senere situasjoner. Forskningen på denne hypotesen viser imidlertid det motsatte. Man blir faktisk mer disponert for aggresjon[2], ved å uttrykke det. Og dette er ikke forenelig med noe bilde av trykk og ventil.

Men hvorfor kan man likevel sitte med fornemmelsen av at det å holde sinnet i sjakk er slitsomt og stressende, og at det kan være en lettelse og en tilfredsstillelse med en skikkelig ”utblåsning”? Bortsett fra muligheten for at all forskningen på Katharsishypotesen er feil (og den muligheten er liten) finnes det flere forklaringer, og mange av dem spiller nok inn. Ting har som regel mer enn en årsak. Å vise sinne er blant annet en sosial handling, som kan henge sammen med dominans og underkastelse, og underkastelse kan være strevsomt. Et raseriutbrudd kan ha konsekvenser som noen ganger oppleves positivt: Det kan frembringe alt fra respekt til frykt hos andre, det kan i noen sammenhenger overvinne hindringer og løse problemer. (Det kan selvfølgelig også ha negative konsekvenser.) Og det kan se ut til at sinne er sin egen belønning.

I følge 60 Second Science har man altså forsket på rotter. Man har gitt og så tatt bort muligheten til å utøve aggresjon (= en annen rotte å slåss med), og oppdaget at rotta lærer å trykke på knapper hvis det fører til at muligheten kommer tilbake. Muligheten til å utøve aggresjon ser med andre ord ut til å fungere som belønning for rotta. Dette støttes opp av å studere dopamin i rottehjernene; dopamin er det hjernestoffet som særlig er forbundet med belønningsmekanismer. Rottene får frigjort dopamin når de slåss, rotter som på den annen side får dopaminreduserende medisiner, lærer ikke å trykke på knapper for å få sparringpartnere.

Hvis dette stemmer, og hvis det også stemmer for mennesker, kan det altså være med på å forklare hvorfor menneskepsyken kan virke hydraulisk, uten at den nødvendigvis er det. Vi har ikke noe innebygd behov for å uttrykke sinne. Det kan være skikkelig deilig å gi noen en skyllebøtte (eller skyte i stykker zombier på dataskjermen), og ofte kan det være helt greit. Men det er ikke nødvendigvis godt for noe annet enn selve tilfredsstillelsen.







1) Og da først og fremst hjernen; en bemerkelsesverdig del av menneskekroppen.

2) Det kan være et poeng å bemerke at denne forskningen, og disse konklusjonene, gjelder for sinne. Det betyr ikke automatisk at det gjelder for alle følelser, eller alle måter å uttrykke dem på. Jeg har for eksempel hørt ett eller annet sted at det å gråte kan føles som en lettelse, fordi man skiller ut stresshormoner sammen med tårene. Om det er noe hold i dette vet jeg ikke, kunne vært spennende å få vite mer om.

lørdag 12. januar 2008

House of Cards, og verdien av personlig erfaring

For tiden leser jeg House of Cards – Psychology and Psychotherapy built on myth. Boka handler om psykolog-profesjonen i USA, som er i gang med å fjerne seg mer og mer fra psykologien som vitenskap. Kliniske psykologer – de eneste som har lov til å kalle seg psykologer – driver i følge Robyn Dawes terapi, tar beslutninger om behandling og innleggelse, og kommer med ekspertuttalelser i retten. Ikke på grunnlag av vitenskapelige funn, men heller basert på en slags mystisk, personlig innsikt, og langvarig erfaring med mennesker.

Dette mener han at er et problem. Hvis beskrivelsen stemmer, er jeg enig.

Men vitenskap, kan man spørre… er nå egentlig det den beste måten å finne frem til gode behandlingsformer på? Kanskje dreier psykoterapi seg om noe dypere enn det som kan defineres, måles, og kvantifiseres… Eller, selv om man skulle godta at man kan måle og kvantifisere hva det skulle være – hvilken nytte gjør det, når man ikke vet hva man skal lete etter i første omgang? Oppleves kanskje en psykisk lidelse så forskjellig for det enkelte individ, at det er vanskelig å definere lidelsen i det hele tatt?[1]

Dawes skriver boka i sinne, det sier han selv i forordet. I hvert fall i de første kapitlene viser han dermed at det er mulig å føre en god argumentasjon selv om man er sint. Metodisk plukker han fra hverandre denne forestillingen om spesiell innsikt. Er magefølelsen bedre enn statistiske modeller når det kommer til å finne ut hvordan det går med folk (om de vil komme ut i arbeid, er skikket til å ta seg av barn, bør løslates på prøve, osv.)? Nei, sier forskningen, og teorien forklarer hvorfor. Er en terapeut med mange års erfaring bedre enn en nybegynner med bare noen år på baken? Nei, sier forskningen, og teorien forklarer hvorfor.

Det er dette med erfaring jeg vil snakke videre om, for det fikk meg først til å stusse. For man kan da ikke ha mennesker i terapi i år etter år, uten å bli flinkere til det? Man må jo kunne lære av erfaring!

Å lære av erfaring?
For å si at noen lærer av erfaring må man forestille seg at de utfører en og samme oppgave mange ganger. (Hvis ikke rekker man ikke å lære noe.) Og at noen handlinger fører til bedre resultater enn andre. (Hvis man oppnår det beste mulige resultatet hver gang trenger har man ikke noe å lære.) Til slutt må man forestille seg at måten man utfører oppgaven på forandrer seg. Etter å ha lært av erfaring, gjør man flere handlinger som fører til gode resultater, enn det man gjorde tidligere. (Hvis ikke har man ikke lært noe.) Man kan dermed anta at den som lærer, har fått en eller annen tilbakemelding på om handlingene deres har ført til bra eller dårlige resultater. Og man trenger i så fall tilbakemelding om både bra og dårlig, og det er også mye som tyder på at man må få den tilbakemeldingen ganske raskt.

Og så er vi tilbake til spørsmålet: Hvem kan si hva oppgaven egentlig er, innenfor psykoterapi? Hvem kan si noe om hva som er bra og dårlige resultater? Dawes innrømmer at det ikke alltid er lett. At klienten får færre symptomer bør riktignok kunne være et godt nok svar på spørsmålet om resultater. Hvis man ikke har symptomer, har man heller ikke noe presserende behov for terapi. Men hva om symptomene kommer tilbake? For at man skal snakke om ”bra resultater” av terapi må i det minste symptomene være borte i mer enn noen uker, eller til og med måneder.

Når det gjelder hva oppgaven er, kommer det an på hva lidelsen er. I følge Dawes er noen psykiske lidelser mer håndgripelige enn andre, de har altså mer til felles med somatiske lidelser. Det er lidelser hvor det er mulig å si noe (selv om det kanskje ikke er så mye ennå) om symptomer, årsak, fysiologi, og forløp, kriterier som i følge boka skal til for å definere noe som en sykdom. Andre psykiske lidelser ser ikke ut til å følge disse kriteriene. De utgjør med andre ord ikke noen enhetlig kategori. Og i hvert fall en del av de oppgavene terapeuter har, vil være vanskelige å definere, og vanskelige å evaluere.

Nettopp dette er, i følge Dawes, en del av problemet. Hvis man ikke har noen god formening om hva som er bra og dårlige resultater er det vanskelig å få evaluere det man har gjort. Hvis man ikke en gang vet sikkert hva man har gjort, er det vanskelig å vite hva de evalueringene man har tilgang på, gjelder. (Dette gjelder enten læringen skjer bevisst eller mer automatisk.) De tilbakemeldingene man kan basere seg på, som fornøyde/misfornøyde pasienter, eller følelsen av at det går bra eller dårlig, er sårbare for feilslutninger, og for urepresentative utvalg.

Selv om det virker merkelig ved første øyekast, kan man altså forestille seg at det finnes ting å drive med, hvor man ikke har så god tilgang på den type erfaringer man lærer av. At det å lære av erfaring, ikke er universelt, kan i seg selv være lurt å ta med seg.

Erfaring og psykoterapi
Er psykoterapi en av disse tingene, hvor erfaringene man gjør seg er vanskelige å lære av? Dawes viser til en lang serie studier som tyder på dette. Det viser seg at gjennomsnittsklienten ikke får færre symptomer over tid når de går til erfarne psykoterapeuter, enn når terapeutene er nyutdannede. Erfaring ser, med andre ord, ikke ut til å være en del av ligningen. (Det virker som vi likevel lærer av erfaring av flere grunner, blant annet fordi vi har en tendens til å huske fortiden i lys av nåtiden, ikke i lys av hvordan den var.)

Når det gjelder innvendingene mot vitenskapelig undersøkelse, virker det for meg som om de er litt rimelige. Det er ikke umulig å finne ut ting om menneskepsyken (og psykiske lidelser) ved hjelp av strengt kvantitative vitenskapelige metoder… men prosjektet har sine begrensninger. Problemet er at alternativet – å gå på instinkt, magefølelse, skjønn, erfaring… har akkurat de samme begrensningene.

For å lære av erfaring må man også ha en viss forestilling om hva man skal lære noe om (det vil si, en brukbar definisjon). For å lære av erfaring må man også ha en viss mulighet til å vite om resultatene er bra eller dårlige (det vil si, måle resultatene). Dette forutsetter selvfølgelig at man har en formening om hva som er bra og dårlig (en målestokk). Statistikk betyr ikke at man er nødt til å fjerne informasjon som finnes i mer intuitiv kunnskap, eller at man overser alt som ikke er informasjon: Informasjon er informasjon er informasjon, enten den eksisterer som ubevisst kunnskap, eller tall i et regneark.

Men menneskehjernen har en del svakheter i tillegg til mangelen på definisjoner og kriterier. Vi er utstyrt for å vurdere verden raskt, snarere enn presist, og av den grunn gjør vi en del systematiske feilslutninger[2]. Vitenskapelige metoder er, blant annet, nettopp designet for å omgås, eller kompensere for, disse feilslutningene. De lykkes – til en viss grad. Noe som er bedre enn ingenting.

Det er med andre ord grunn til å anta at psykologisk vitenskap har sine svakheter, og ikke er veldig presis. Men personlig utvikling og erfaring, der man ser mennesker som individer, ser på variasjon som en kilde til skjønnhet, ikke støy, og all den andre retorikken… Denne kilden til kunnskap og ferdigheter har de samme svakhetene – og noen til. Det kan dermed se ut til at forskningsbasert kunnskap likevel er det beste av to langt fra perfekte alternativer.











Noter
1) Dette er innvendinger jeg ikke er helt enig i selv, og som jeg senere skal argumentere mot. Jeg kan derfor ikke stå inne for at de er korrekt gjengitt – bare at jeg har gjort så godt jeg kan.

2) Illusjonen av at vi lærer av erfaring også når vi i virkeligheten ikke har gjort det, er nettopp resultatet av slike feilslutninger. Jeg har for øvrig anmeldt en bok som handler om dem, og anmeldelsen finner du her.