onsdag 31. oktober 2007

Empati

Hun ønsker seg en pus
et lite nøste
som hun kan gjøre vondt
og siden trøste







(dette diktet har jeg også lagt ut på poeten.no)

mandag 29. oktober 2007

En skjermet verden

Aftenposten skriver at vi stadig bruker mer tid foran skjermen – noen bruker så mye som åtte timer pr. dag, og mer tid enn de bruker på å sove. I og for seg ikke så fjernt fra det jeg spekulerte litt rundt i et tidligere innlegg, og jeg er slett ikke uenig i at for mye tide foran TV- og data-skjermer kan være bekymringsverdig. Blant annet er det en påkjenning for kropp, for øyne, og muligens for hjerne.

Min lille kommentar akkurat nå går på noe litt annet. Jeg noterer meg en liten setning blant flere under spørsmålet om hvor vi tar all tiden fra: ”Og i tillegg kommer at folk rett og slett har mer fritid. For menn har arbeidstiden sunket de siste årene. Og kanskje er vi mindre sosiale?” (Min utheving.)

Men er det å sitte foran en skjerm nødvendigvis mindre sosialt enn å omgås hverandre på samme fysiske sted? Ok, ikke ansiktsuttrykk og kroppsspråk, og vanskelig med klining og klemming og sånt. Man bruker også skjerm til andre ting enn kommunikasjon, men det gjør man da også med tiden borte fra skjerm … men motsetningen som angivelig skal være mellom den virtuelle verden og det ”virkelige liv” (som til og med har egen forkortelse, IRL,) har jeg vanskelig for å se.

For alt som foregår på internett, og mellom andre sammenkoblede datamaskiner, det er ikke noen avskygning av den ”virkelige verden,” intet alternativ til den, men en del av den. Vårt bilde av verden, som finnes i hjernene våre, er ingenting mer enn informasjon. Vår sosiale omgang med andre mennesker, er ingenting mer enn kommunikasjon. Informasjon er det datamaskiner behandler, og kommunikasjon er det vi gjør når datamaskinene våre sender ord til hverandre.

onsdag 24. oktober 2007

Gode sjanser for å rekke bussen

Når jeg vrir nøkkelen om i låsen på jobben, endrer du sannsynligheten for at døren er låst, fra så godt som 0 til så godt som 100.

Når du beveger deg mot trappa, endrer du sannsynligheten for å være på bakken innen et visst tidsrom fra litt over 0 til litt under 100. Litt over 0 fordi du kan komme ned på andre måter – jordskjelv, falle ut av vinduet... Litt under 100 fordi du kan bli forhindret fra å komme ned – plutselig få slag, bli knivstukket av naboen… eller, for å være mindre dramatisk: Du kan komme på noe du har glemt.

Når du går mot bussholdeplassen, endrer du sannsynligheten for å komme dit du skal på et bestemt tidspunkt til en del under 100. Ting som, vel, skjer oftere enn jordskjelv og knivdrap, kan komme i veien. Du kan for eksempel komme for sent til bussen, eller bussen kan være forsinket.

Om du ikke er fremme på det nøyaktige tidspunktet du hadde regnet med, er det likevel en viss sannsynlighet for at du vil være der på et tidspunkt som ikke er så langt unna, den ene eller andre veien. Jo nærmere tidspunkt, jo større sannsynlighet (sånn omtrent).

Når du stiller vekkerklokka, endrer du sannsynligheten for å våkne klokka sju fra en god del mer enn 0 (du kunne ha våknet på egen hånd selv uten klokke), til en god del mindre enn 100 (du kan komme til å forsove deg).

I faget jeg driver med, psykologi, er det ofte slike tall vi har å forholde oss til. Når du for eksempel kommuniserer med noen (verbalt eller non-verbalt,) øker du sannsynligheten for at de skal tenke på det du vil de skal tenke på, fra godt over 0, til godt under 100. Godt over 0 fordi de kanskje tenker på det allerede, særlig hvis dere er på samme sted. Godt under 100 fordi mennesker ofte misforstår hverandre.

Det er sjelden vi kan være veldig sikre på at A fører til B, (for eksempel at terapi fører til bedring, eller at reklame fører til kjøping,) vi kan bare si noe om sannsynligheten for det.

Folk kan bli bedre av seg selv, eller bestemme seg for å kjøpe ting helt på egen hånd. Men hvis sannsynligheten for disse tingene blir større når noen har blitt utsatt for terapi eller reklame, kan man – selvfølgelig – si at terapi og reklame har hatt en innvirkning på disse menneskenes liv.

Poenget mitt med å si rare ting om noe så enkelt som å dra hjem fra jobb, er å understreke at dette med sannsynlighet og usikkerhet ikke er spesielt for psykologien. Alt vi vet om årsak og virkning, handler om å endre sannsynligheten for at noe skal skje. Spørsmålet er bare hvilke grader av sikkerhet og sannsynlighet vi snakker om.

Det vi finner ut med psykologisk forskning er mer usikkert enn i mange andre fag. Men det bygger på sannsynlighet, så vi har i det minste en anelse om hvor usikre - og dermed, hvor sikre - vi kan være.

tirsdag 23. oktober 2007

Dramatiske hendelser

Jeg så en episode av One Tree Hill, en ungdomsserie på TVNorge. Tydeligvis en nøkkelepisode i serien, høy dramatikk, en upopulær highschoolstudent med en pistol. Gisseldrama, en del tårer og frykt, og alle snakket sammen om røttene til slike tragedier. Det var også noen som døde.

(Pussig nok leste jeg en artikkel om highschoolskyting så sent som i går, men nok om det.)

Jeg satt ganske uberørt. Men serien virket ikke dårlig, og fortellerteknisk var episoden brukbar, ut fra det jeg vet om saken. Noen ting gjort litt vel tydelig, men slett ikke av det verste.

Men hva er det som gjør at jeg blir sittende ganske uberørt gjennom en såpass sterk episode? Det samme skjedde med en episode av Stargate, før jeg hadde sett så mye av serien. De var i en alternativ virkelighet, hvor to av vennene fra serien var bitre fiender og skjøt på hverandre, dette burde jo egentlig vært trist å se. Men jeg hadde jo ikke sett dem som venner, jeg bare skjønte at de var det. Jeg ble ikke så veldig beveget av det heller.

Når man lager film bør man ofte ta seg tid i begynnelsen til å presentere karakterene som er med. Hvem dette er – hva de selv bryr seg om – og hvorfor vi skal bry oss om dem. I en serie går presentasjonen mer over tid. Man blir kjent med figurene etter hvert og kan fokusere på dem en etter en.

Ofte går det greit å få taket på de viktigste karakterene når man hopper inn i en serie. Men så er det de sterke episodene som blir publikums yndlingsepisoder, hvor folk virkelig blir satt på prøve – såret, kanskje drept – må betale for gamle feil – osv. Sterke episoder, for den som kjenner bakgrunnen. Gjennomsiktige, hvis man ikke er inne i fortellingens univers.

Og nyttige – fordi de er gjennomsiktige – når man prøver å plukke opp noen hint om hvordan sånne ting er laget.

Dramatiske hendelser er dramatiske fordi man forstår meningen i dem. Fordi man vet hva som står på spill, vet hvem som er med og hva valgene deres koster. Det sier i hvert fall lærebøkene, de jeg prøver å lese.

Når noe er bra nok laget glemmer man læreboken samtidig som man ser på. Teknikken blir usynlig, bare bakteppe til innlevelsen. Dette skjer også med episoder som er så intense at de stiller ganske høye krav til teknikk. Men mangler man konteksten mister man innlevelsen. Da ser man tannhjulene.

Akkurat det kan være nyttig i mange sammenhenger, det spesielle blikket man får når konteksten blir fjernet eller endret. Meg selv som eksempel: Den personen jeg kjenner som meg selv, er den jeg er fra dag til dag, jeg sammenligner meg med i går, eller forgårs, eller kanskje forrige uke. Men når jeg er i situasjoner jeg ikke opplever så ofte, som for eksempel julefeiring eller tannlegebesøk, blir sammenligningsgrunnlaget et annet. Da blir de situasjonen et tverrsnitt i tiden, konteksten blir et mye lengre perspektiv, og jeg får et nytt overblikk over hvordan jeg forandrer meg – og hvordan jeg forblir den samme.

Dette er ikke ulikt bruken av statistikk i psykologisk metode (og i andre forskningmetoder). Null ut det som er skifter fra måling til måling, og du sitter igjen med et renere signal.

Men tilbake til TV-serier: Det jeg har lært om nå er, ikke minst, nettopp om kontekst. Betydningen av å se karakterer i en sammenheng for å skape innlevelse.

mandag 22. oktober 2007

En stor slurk med vann

Klokka var litt over ett om natta. Jeg hadde sittet i en tre-fire timer og spilt CivIV, men nå begynte jeg å få nok. Dessuten var jeg tørst. Med en liten viljesanstrengelse slo jeg av data’n. Deretter gikk jeg ut på kjøkkenet, skrudde på springen, og tappet meg et deilig, kaldt glass vann som jeg tømte i noen få slurker.

Dette ville vært mindre oppsiktsvekkende hvis det ikke hadde vært for parasittene som muligens var i drikkevannet på den tiden, og oppfordringen om å koke vann.

Så veldig bekymret for ekle parasitter etter det lille glasset er jeg egentlig ikke. Jeg er mer interessert i hvorfor jeg glemte hele kokingen, hvorfor denne saken som har dominert både nyhetsbildet og hverdagslivet de siste dagene plutselig var helt ute av hodet mitt.

Det har selvfølgelig noe med automatikk å gjøre, noe med vaner og rutiner. I psykologien lærer vi hva som skjer når man blir vant til å gjøre noe på en spesiell måte, for eksempel bruke springen, når man skal drikke. Slike rutiner kan vi gjennomføre mer eller mindre automatisk, uten at vi egentlig trenger å tenke på det.

Fordelen med dette er nettopp at man slipper å tenke på det. Vi kan bruke oppmerksomheten på andre ting. Ulempen er at vi får mindre frihet til å justere oss etter omstendighetene. Noen ganger kan det være vanskelig å gå utenom rutinen, selv om man konsentrerer seg brukbart underveis. Da jeg tappet meg det vannglasset tenkte jeg ikke en gang over hva jeg gjorde.

Altså, det psykologiske nøkkelordet er automatisering. Øver man lenge nok på å gjøre noe, kan man etter hvert gjennomføre det uten å konsentrere seg noe særlig – men man lærer seg også å gjøre det akkurat på den måten. Er det en eller to upraktiske omveier i rutinen, synd. Man kan legge om, men det er vanskelig. Oppstår det uforutsette omstendigheter, synd. Du legger selvfølgelig om, men det tar lengre tid. Noen ganger glipper det. Tannpuss. Påkledning. Bilkjøring. Og… det å tappe vann.

*

For viderekommende kan jeg stille spørsmålet: Hvorfor skjedde det akkurat da, og ikke før eller etterpå? Var det fordi jeg var trøtt? Fordi jeg var så tørst… eller kan det ha hatt noe direkte med dataspillet å gjøre?

Personlig observasjon: Jeg opplever ofte å bli helt oppslukt av dataskjermen, enten jeg sitter på nettet eller spiller et spill. Folk kan snakke til meg uten at jeg hører det. Timer kan gå uten at jeg tenker på å reise meg, eller en gang skifte stilling. Jeg vet at andre har det på samme måten. Jeg har også hørt at data, særlig dataspill, er satt i forbindelse med begrepet flow, eller flyt, fra positiv psykologi: Den tilstanden man kommer i når man er så interessert i noe at man går helt opp i det.

Selv om ikke jeg er avhengig av datating, blir jeg kanskje oppslukt litt på samme måten… Det kan uansett være nærliggende å tenke seg at dataavhengighet har noe med flyt å gjøre, og et kjapt google scholar-søk på nøkkelordene ”computer” ”addiction” ”flow” tyder på at det er tilfelle; flere studier som kommer opp peker på at nettopp en sterkere opplevelse av flyt er en av de tingene som skiller tilfeller av dataavhengighet fra ikke-tilfeller.

Men var det timene med dataspill, eller noe helt annet, som fikk meg til å skru på autopiloten før jeg hentet meg vann den gangen? Og hvis det var timene med dataspill: Var det fordi jeg var sliten i hodet og hadde mindre ressurser til å tenke? Eller var det fordi det å sitte foran skjermen setter meg i en slags automatikk-modus… at jeg ikke skrudde på autopiloten i det hele tatt, jeg hadde bare ikke rukket å skru den av.

Jeg har følelsen av at det er et eller annet interessant her. At det ville være spennende hvis dette med automatisering hadde noe å gjøre med hvorfor sånne som meg noen ganger ble oppslukt av dataskjermen – og hvorfor en del andre blir rent avhengige.

Å gjøre et overfladisk søk på sammenhenger mellom 1) Flyt, 2) Databruk, og 3) Automatisering var ikke fullt så enkelt, siden både flyt og automatisering kan bety en del andre ting. Jeg er ikke fullt så interessert at jeg begynner med mer dyptgående søking. Men hvis noen skulle kjenne til slik forskning kunne det vært interessant å få høre et sammendrag. (Antageligvis er jeg slett ikke den første som har vært inne på denne tanken.) Og hvis noen skulle få lyst til å drive med sånn forskning – kunne det vært interessant å få vite resultatene.