Dramatiske hendelser

Jeg så en episode av One Tree Hill, en ungdomsserie på TVNorge. Tydeligvis en nøkkelepisode i serien, høy dramatikk, en upopulær highschoolstudent med en pistol. Gisseldrama, en del tårer og frykt, og alle snakket sammen om røttene til slike tragedier. Det var også noen som døde.

(Pussig nok leste jeg en artikkel om highschoolskyting så sent som i går, men nok om det.)

Jeg satt ganske uberørt. Men serien virket ikke dårlig, og fortellerteknisk var episoden brukbar, ut fra det jeg vet om saken. Noen ting gjort litt vel tydelig, men slett ikke av det verste.

Men hva er det som gjør at jeg blir sittende ganske uberørt gjennom en såpass sterk episode? Det samme skjedde med en episode av Stargate, før jeg hadde sett så mye av serien. De var i en alternativ virkelighet, hvor to av vennene fra serien var bitre fiender og skjøt på hverandre, dette burde jo egentlig vært trist å se. Men jeg hadde jo ikke sett dem som venner, jeg bare skjønte at de var det. Jeg ble ikke så veldig beveget av det heller.

Når man lager film bør man ofte ta seg tid i begynnelsen til å presentere karakterene som er med. Hvem dette er – hva de selv bryr seg om – og hvorfor vi skal bry oss om dem. I en serie går presentasjonen mer over tid. Man blir kjent med figurene etter hvert og kan fokusere på dem en etter en.

Ofte går det greit å få taket på de viktigste karakterene når man hopper inn i en serie. Men så er det de sterke episodene som blir publikums yndlingsepisoder, hvor folk virkelig blir satt på prøve – såret, kanskje drept – må betale for gamle feil – osv. Sterke episoder, for den som kjenner bakgrunnen. Gjennomsiktige, hvis man ikke er inne i fortellingens univers.

Og nyttige – fordi de er gjennomsiktige – når man prøver å plukke opp noen hint om hvordan sånne ting er laget.

Dramatiske hendelser er dramatiske fordi man forstår meningen i dem. Fordi man vet hva som står på spill, vet hvem som er med og hva valgene deres koster. Det sier i hvert fall lærebøkene, de jeg prøver å lese.

Når noe er bra nok laget glemmer man læreboken samtidig som man ser på. Teknikken blir usynlig, bare bakteppe til innlevelsen. Dette skjer også med episoder som er så intense at de stiller ganske høye krav til teknikk. Men mangler man konteksten mister man innlevelsen. Da ser man tannhjulene.

Akkurat det kan være nyttig i mange sammenhenger, det spesielle blikket man får når konteksten blir fjernet eller endret. Meg selv som eksempel: Den personen jeg kjenner som meg selv, er den jeg er fra dag til dag, jeg sammenligner meg med i går, eller forgårs, eller kanskje forrige uke. Men når jeg er i situasjoner jeg ikke opplever så ofte, som for eksempel julefeiring eller tannlegebesøk, blir sammenligningsgrunnlaget et annet. Da blir de situasjonen et tverrsnitt i tiden, konteksten blir et mye lengre perspektiv, og jeg får et nytt overblikk over hvordan jeg forandrer meg – og hvordan jeg forblir den samme.

Dette er ikke ulikt bruken av statistikk i psykologisk metode (og i andre forskningmetoder). Null ut det som er skifter fra måling til måling, og du sitter igjen med et renere signal.

Men tilbake til TV-serier: Det jeg har lært om nå er, ikke minst, nettopp om kontekst. Betydningen av å se karakterer i en sammenheng for å skape innlevelse.