lørdag 30. august 2008

Menneskets natur

Jeg har vel alt for lenge vært frem og tilbake på hvor mye natur jeg egentlig tror mennesker har. Sånn siden vi kan utvikle oss på så mange forskjellige måter, og til og med kan lage teknologi som på dramatiske måter forandrer på forholdet mellom oss og verden... man kan nesten si at det ligger i menneskets natur å forandre sin egen natur... Og så kan man jo spørre seg videre om natur er en normativ greie. Dvs, er det slik at det naturlige nødvendigvis er godt, det unaturlige nødvendigvis dårlig? (Nei.)

Vet ikke jeg, men jeg snublet nå over begrepet i denne kommentartråddebatten, som jeg har stukket snuten min oppi (er det naturlig for mennesket å ha snuter?). Jeg prøver meg på en påstand:

Menneskets natur (i den grad vi har noen) er de egenskapene som er de mest sannsynlige uttrykkene for godt utbredte gener.

Mange ting hos mennesker er dermed ikke en del av menneskenaturen... og de tingene som er det kan forandre seg med tid og stunder, enten ved at genene i seg selv blir annerledes, eller ved at betingelsene for at de uttrykker seg, blir det. Hvordan de har blitt en del av menneskenaturen (f eks at de har blitt skapt sånn, utviklet seg naturlig, en eller annen blanding) er i forhold til denne definisjonen et åpent spørsmål, så lenge man er med på forutsetningen om at gener eksisterer. Og dersom det skulle vise seg at en viss følelse for moral er tilstede hos ganske mange mennesker, må moral - uansett hvor det ellers måtte komme fra - kunne sies å være en del av denne menneskenaturen.

tirsdag 12. august 2008

Skilpaddespotting

Bjørn Are sendte meg en liten stafettpinne her en dag, hvor man

1. Rækker ud efter den nærmeste bog

2. Slår op på side 123

3. Finder den femte sætning på siden

4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne)

5. Kommenterer citatet

6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.


Jeg står over punkt 6 (av sjenanse, for det meste, de bloggerne jeg kjenner har hatt'n allerede), men tar gjerne for meg resten.

Nærmeste bok da jeg mottok utfordringen var - tro det eller ei - Bjørn Are Davidsens "Svar Skyldig". Femte setning på s. 123 dreier seg om Luther og fornuften.

Frelse handler om tillit til Gud, ikke til min fornuft eller mine følelser [mente Luther. Han] gikk dermed i kjent retorisk stil ut mot de som mente noe annet. Bare Guds nåde kan gi frelsende tro, ikke våre egne gjerninger.

Dette er svaret på et Luther-sitat Dawkins har trukket frem, hvor Luther skal ha stilt seg svært negativ til fornuften.

Vel, Luther og Dawkins skal jeg la være i fred for anledningen. Tro og fornuft er jeg mer interessert i.

Jeg gjør sjelden noen hemmelighet av at jeg er opptatt av fornuften. Jeg har grubling som hobby, rasjonalitet som et av fagområdene jeg liker, og mener at man skal tenke vitenskapelig på ting, i motsetning til å bare synse om dem, før man gjør moralsk viktige beslutninger.

Hva jeg mener med å tenke vitenskapelig på ting er... omfattende og uklart... jeg gir bare en kortversjon med rom for forbedring: Det handler om å undersøke tingene grundig, se dem fra flere synsvinkler, bruke metoder for å unngå å gjøre de feilslutningene og feilobservasjonene vi vet at mennesker er disponert for. Det handler også om å jobbe for at tingene man tror på skal være mer eller mindre logisk kompatible med hverandre. Det handler om å invitere til (saklig) motstand mot sine egne overbevisninger. Og det handler om å ha et åpent sinn: Det vil si, være åpen for at man kan ta feil.

Det handler om å gjøre beslutninger på et så sikkert som mulig grunnlag.

Alt dette bunner selvfølgelig i tro. Å gjøre observasjoner er å tro på sine sanser (noe vi vet vi ikke alltid har grunn til), altså at vi har observert noenlunde riktig. Videre analyser forutsetter også at vi har observert alt som er av interesse, og, på et mer grunnleggende plan, at i det hele tatt finnes regelmessigheter å analysere seg frem til. Med andre ord, alle bevisene har en hel del forutsetninger som ikke i seg selv kan bevises. De er i virkeligheten bare nesten-bevis.

Fornuftssynet mitt raser ikke sammen på grunn av dette, på noen måter er det motsatt. Å være åpen for at man kan ta feil er, som sagt, et av fundamentene. Det er aksepten for usikkerhet som er nøkkelen til størst mulig sikkerhet. Jeg håper å gå mest mulig til bunns i det, når jeg først skal utforme noen grunnleggende gjetninger... om jeg ikke får øye på den aller nederste skilpadden, prøver jeg i det minste å skue så langt ned som synet rekker. (Jf. dette prosjektet.)

Vel, det var mitt om hvordan bevissthet om hva man tror kan hjelpe den fornuftsorienterte til innsikt. Hvorvidt fornuften på sin side kan hjelpe den troende til frelse har jeg ingen formening om. Men Bjørn Ares prosjekt om å bringe litt mer fornuft inn i livssynsdebatten støtter jeg hjertelig.

mandag 4. august 2008

Mørk ridder i grått landskap

Er det ikke fascinerende med moralske gråsoner? Viktig er det også, at folk endelig lærer seg at ikke alt er svart-hvitt. Det er i hvert fall en viss enighet om dette mange steder, for eksempel på panelet av fantasyforfattere jeg var tilskuer til på Oslo science fiction-festival i helgen, hvor alle var lei av rent onde skurker, Sauron et hederlig (og under tvil) unntak fordi Tolkien er stor. Jeg nikket gjenkjennende fordi jeg har brukt noen timer på moralske funderinger selv, lissom, og rynket pannen, fordi jeg nylig fikk grunn til å tenke at: Det er ikke fullt så enkelt som å si at ting ikke er fullt så enkelt. For en ukes tid siden så jeg den nye Batman-filmen.

Det var en film som fikk meg til å tenke. Deretter fikk den meg til å stoppe brått, se tilbake på det jeg nettopp hadde tenkt, og spørre hvorfor jeg egentlig tenkte akkurat det. Den siste fasen var forsåvidt den nyttigste... men filmen var på mange måter bra, den.

Det å ta opp seriøse problemstillinger innenfor superheltrammer er forsåvidt ikke noe nytt, hverken i tegneserieformat, eller her som i film. Men der man - særlig i filmen - noen ganger kan få følelsen av at det som virker som dybde egentlig er staffasje, er The Dark Knight skrudd sammen slik at den tankevekkende siden av saken går like til kjernen av historien. Hver eneste karakter har sin moralfilosofi - Jokeren har til og med ekstreme moralske tilemmaer som hobby. Og hovedpersonen selv befinner seg altså i en av disse moralske gråsonene.

Han er - understrekes det i filmen - ikke en helt. Han er ikke en god mann. Og dermed kan han tillate seg å bekjempe ondskapen med ondskapens egne midler - uten å forringe det gode han oppnår med det. De blir ikke helliget av målet, de midlene, men så har han da også gitt opp håpet om å være hellig. Dette er prisen han må betale for å følge sin samvittighet. For der snillere (og mer bortskjemte?) helter må gjøre valget mellom det som er enkelt og det som er riktig, må Lynvingen velge mellom det som er riktig og det som er nødvendig.

I slutten av filmen ser vi ham enda mer hatet enn før. På grunn av et valg vi, som så hva som egentlig hendte, jeg skal ikke si nøyaktig hva det var, med det var jo det edleste av alle offer.

Og det er jo akkurat sånn det er! Det er de valgene man møter i den virkelige verden. Dette er et viktig budskap... tenker vi når vi går ut av salen. (Jeg kan nesten høre ekkoet av mine egne tanker i alle rundt meg...) Endelig er det noen som lærer oss at ikke alt er svart-hvitt, at det også finnes moralske gråsoner.

Er alt dette riktig? Tingene er verdt å tenke over. Men man gjør godt i å huske at det er en film man har vært på... og filmens virkemidler er enkle og intense. Høyt tempo, sterke sanseinntrykk, mørk sal, perfeksjonert fortellerteknikk - når en dyr film er riktig laget, er det lett å bli fascinert.

Fascinasjon kan føles litt som innsikt, men er ikke det samme. Filmen kan se ut til å stille spørsmål ved vigilantens rolle, men serverer i virkeligheten et svar. Fordi sympatien vår blir uvergerlig trukket i vigilantens retning. Han som fordømmes... men vi vet jo hva som egentlig hendte.

Vel.

Det er to konklusjoner man står i fare for å trekke for langt, her. Den første, i selve filmen: Vi vet at Lynvingen blir anklaget for noe han egentlig er uskyldig i. Det gir oss en sterk følelse av urettferdighet. Dette betyr ikke nødvendigvis at han er uskyldig i alt han kan anklages for. Det er ikke nødvendigvis urettferdig å fordømme noen for å ta loven i egne hender, selv om det er urettferdig å fordømme dem for det ene de ikke har gjort.

Men The Dark Knights kommentarer til vigilantens rolle hviler selvsagt mer enn dette ene sluttpoenget, det hviler på hele den utlegningen av moralske gråsoner og vanskelige valg som går igjen i handling, dialog, og dramaturgi gjennom hele filmen. Den andre konklusjonen man står i fare for å trekke for langt, bygger på fascinasjonen for moralske gråsoner. Det eksisterer en del av dem, og man kan bli fascinert av å oppdage dem, men fascinasjon er ikke det samme som innsikt.

At noen problemstillinger befinner seg i moralske gråsoner, betyr ikke at all moral er grå. At noen gråsoner er reelle, betyr ikke at alle påståtte gråsoner er det. Det finnes for eksempel situasjoner der det er vanskelig å finne klare svar. (Hvor går grensa mellom eggcelle og individ?) Det finnes kanskje også gjerninger man kan argumentere overbevisende for ut fra et moralsk fundament, og like overbevisende mot ut fra et annet (for Djengis Khan var det, i følge en av fantasyforfatterne våre, stor dyd i å slakte sine fiender) – ingenting av dette betyr at all moral er vilkårlig, eller at man med god samvittighet kan gjøre akkurat hva man vil.

I Gotham City ser vi at loven står maktesløs mot råttenskap og korrupsjon. Man kan, som flertallet, resignere – det vil være galt, man kan velge den sterke manns byrde, å sette seg over loven – det vil være galt. Her er vi i enda en moralsk gråsone: Noen ganger er det lett å se forskjell på rett og galt, men alt er så galt fatt at det ikke finnes noen riktige valg. Som skrivebordsmoralist vil jeg påstå at mangel på riktige valg i virkeligheten ofte er mangel på fantasi. Men i virkelighetens verden er fantasi og tid en knapp ressurs, og det kan godt hende at valget mellom to onder er det vanligste moralske dilemma av alle.

Men at man noen ganger velger noe galt fordi alternativet er verre, betyr ikke at man har gjort noe edelt valg. Man er ikke dristig, eller modig, bare avmektig. (I tillegg til at jeg, vel, rent personlig, tror at når man tvinges til å velge mellom gode midler og gode mål, så er det ikke nødvendigvis de gode midlene som må vike. Altså, at de ikke nødvendigvis blir helliget av aldri så gode mål - selv om en figur i en film personlig skulle ha noen sympatiske trekk.)

Noen ganger bør man stoppe opp og tenke. Andre ganger bør man stoppe opp og tenke over hvorfor man tenker.

Når man føler noe for et argument, er det lett å trekke konklusjonene over til lignende - men ikke identiske - områder. Moralske gråsoner er fascinerende fordi de er noe å tenke over. De er kanskje også betryggende fordi de betyr at alle disse moralistene kanskje ikke er bedre mennesker enn oss likevel (i virkeligheten er de kanskje verre). Men la ikke fascinasjonen over det tankevekkende og tankekrevende, forføre oss til å slutte å tenke! La oss ikke, i rusen over å gjenoppdage at noen ting ikke kan kalles hverken rett eller galt, glemme at noen ting etter alt å dømme kan det.