onsdag 30. juni 2010

Det kan lønne seg å være snill

Min indre stråmann har nå fått en stemme og et navn. For å ta pulsen på hverandre har vi hatt en diskusjon om gode verdier. Sturla Stråmann prøver entusiastisk å overbevise meg om fortreffeligheten av å være snill. Nå er jeg jo ikke uenig i at det kan være fint, men jeg er likevel nysgjerrig på hvor han tar entusiasmen fra. "Jo," sier han…

STURLA STRÅMANN: Jeg har personlig foretatt en undersøkelse hvor jeg en gang for alle har bevist at noe så snilt som å hjelpe gamle damer over gata fører til lavere blodtrykk, høyere endorfinnivåer, kulere jobbtilbud, senere død, og tro det eller ei, 40% færre hull på sokkene.

Dette er selvfølgelig en parodi, jeg diskuterer tross alt med en stråmann. Men også i virkeligheten forskes det på hvordan verdier fører til helse, eller andre personlige fordeler. For eksempel fører delt husarbeid som vi tidligere har vært inne på til mere sex. (Det er for øvrig mye, eller i det minste google, som tyder på at sex i seg selv kan være sunt.) Snillhet fører til nedsatt risiko for tidlig død, i det minste hos eldre, jf nederst i dette avsnittet. I følge denne bokomtalen er et litt annerledes verdisett, jaget etter nytelse, også bra for helsa. Og jeg mener, uten å ha ført statistikk over det, at helsegevinster rett som det er har blitt listet opp i forbindelse med det ene eller andre av verdier, i psykologien.

Hvis det er helse man vil vite mer om, er jo dette vel og bra. All informasjon er av interesse, som i forskning ellers. Men er man opptatt av å fremme verdier, bør man kanskje argumentere ut fra andre ting. I tillegg til er at er-og-bør-slutninger vel alltid er problematiske, er helse og prestisje kanskje særlig tvilsomme som moralske argumenter.

STURLA STRÅMANN: Er det det? Kan man ikke ha det godt og være god på samme tid?

Jo, selvfølgelig kan man det. Det er jo ikke noe galt i det når det som er riktig å gjøre også er bra for deg. Tvert i mot, det er jo flott, det. Det er bare ikke alltid man er så heldig. Noen ganger koster det å gjøre de riktige valgene. Det blir de ikke mindre riktige av. Prinsipper trenger ikke å koste, men det er når det koster at vi trenger prinsipper.

STURLA STRÅMANN: Greit nok, så det er mer ved saken enn bare hva man kan tjene på det. Men det er da ikke noe grunn til ikke å drive med forskningen?

Nei, men det er grunn til å tolke den med en viss forsiktighet. Og det er ikke bare det, det er noe med selve forskningsprosessen også. Når man forsker på noe man setter høyt, er man gjerne ekstra motivert for å finne svar, og det er ofte ikke så lang vei fra det man ønsker å finne, til det man faktisk ender opp med. (Jf det psykologien kaller bekreftelsesbias.) Det fører vel sjelden til rent illusoriske forskningsresultater, sannsynligvis er det noe i koblingene mellom god oppførsel og langt liv og så videre. Men de kan fremstå som større enn de er… og man kan bli sittende med et litt snevert bilde av saken.

Hvis du begynner å gjøre din del av husarbeidet kan du for eksempel komme til å pådra deg belastningsskader, uten at forskningen nødvendigvis berører dette. Lever du for hardt etter nytelsesprinsippet kan du, om helsekonsekvensene er mer positive enn folkelig visdom vil ha det til, likevel for eksempel kunne pådra deg et tilfelle av sosial isolasjon. Og hjelper du stadig gamle damer over gata risikerer du å slite ut skoene dine. Og da nytter det vel fint lite med færre hull i sokkene.

STURLA STRÅMANN: ok, ja vel, jeg hører deg. Så du er med andre ord mot å hjelpe gamle damer over gata?

Nei. Det er jo det jeg nettopp har sagt.

STURLA STRÅMANN: Men argumentene dine slår jo grunnen under alt som er godt i verden. Du fremstår jo som en motstander av medmenneskelighet, likestilling, toleranse, og god konsumentatferd.

Nå synes jeg du tar av litt her, Sturla. Du er ikke noe troverdig stråmann mer, dette er ikke noen sannsynlig reaksjon på det jeg nettopp har sagt.

STURLA STRÅMANN: Pøh. Psykopat. Fascist.

Jeg tror bare ikke du takler nederlaget så godt, jeg. Men du, vet du hva jeg sitter med her? Jo, dette er data som viser at man kan få både helsemessige gevinster og økt personlig prestisje av å gi seg mens leken er god.

Høh. Dette finner Sturla det vanskelig å argumentere videre mot, eller kanskje han bare ikke har lyst. Vi har dermed avsluttet vår første diskusjon, jeg har som forventet vunnet, og Sturla spanderer neste runde med øl.

Han sier det er en slags premie for diskusjonen. Men jeg tror nok han bare gjør det for å være snill.

torsdag 24. juni 2010

Et merkelig minne

Noen i rommet tente en sigarett, røyken spredde seg utover, og det vekket et slags minne i meg. Jeg husket ikke så mye annet enn lukten. Jeg husket ikke når, knapt nok hvor, knapt nok hva som skjedde (annet enn at det kanskje var noe med et dataspill). Likevel var jeg sikker på at minnet var spesifikt minne. Av alle de titusener ganger jeg har kjent lukten av en sigarett var det akkurat denne hendelsen jeg vendte tilbake til i tankene. Ikke en generell følelse av sigarettrøyken og dens betydning i mitt liv, men et bestemt, episodisk minne. Men gir det i det hele tatt noen mening? Kan en episode kalles bestemt, hvis den ikke har bestemmende detaljer? Et slags tomrom, som bare finnes fordi noen peker på det. Hukommelse virket en liten stund absurd, virkeligheten i beste fall tvilsom, men det varte ikke lenge. Refleksjonene sitter igjen, men selve følelsen tilhører, som så mye annet, forglemmelsen.

fredag 18. juni 2010

Imponer dine venner. Bli god i senga.

På instituttet der jeg studerer henger det av en eller annen grunn reklame for et kurs i avansert seksualitet. Det har visst noe med energier og sånn å gjøre. Jeg skal ikke vurdere det vitenskapelige, åndelige, eller energiske grunnlaget for det hele (for jeg ikke har satt meg inn i det), men jeg blir litt fascinert av garantien til deltagerne, innimellom løftene om større penis, bedre oralsex, og mange forskjellige slags orgasmer, om at de vil bli dyktigere seksuelt enn minst 98% av befolkningen.

Ved første øyekast skulle man kanskje tro at jeg ville applaudere dette. Jeg synes som kjent det er viktig å gjøre noe for å øke den seksuelle yteevnen i befolkningen, for eksempel ved hjelp av delt husarbeid, eller tilsetting av zink i drikkevannet. Jeg er imidlertid ikke sikker på om jeg kan støtte et tiltak som tilsynelatende hjelper såpass .

For at deltagerne virkelig skal bli seksuelt dyktigere enn minst 98% av befolkningen, må én av to forutsetninger være til stede:

1) Ikke mer enn 2% av befolkningen kan delta på kurset.

eller

2) En større andel av befolkningen kan delta, men kurset virker ikke like godt for alle.

Hadde det nemlig hadde vært slik at mange hadde deltatt, og at det samtidig hadde virket like godt for alle, ville rekkefølgen i det seksuelle prestasjonshierarkiet ikke ha forandret seg noe særlig. Alle vil bli dyktigere, men alle vil ha like mye fremgang, så de som var dyktigere enn deg før, vil være tilsvarende mye dyktigere enn deg nå.

Av disse mulighetene, bør vi raskt kunne legge bak oss alternativ 2). Hvis kurset ikke hadde virket like godt for alle, ville påstanden om at akkurat du ville bli seksuelt dyktigere enn mist 98% av befolkningen være vanskelig å forsvare. Siden man i utgangspunktet må gå ut fra at folk er ærlige, og siden de færreste strør om seg med statistikk uten å ha noe ordentlig grunnlag for det (eller i det hele tatt noen særlig forståelse av det), er det neppe dette som er forklaringen. (Kursholderne fastholder dessuten at det så langt ikke er noen som har benyttet seg av deres pengene tilbake-garanti.)

Jeg blir dermed desto mer nysgjerrig på hva som kan være grunnen til 1), at i hvert fall ikke mer enn 2% av befolkningen noen gang kan forventes å delta på dette kurset. Kan det være at de ikke vil? Av femti mennesker jeg møter på gata, eller på en litt for full buss, er det bare én som er veldig opptatt av å være seksuelt dyktigere enn de fleste andre? Det har jeg nesten vondt for å tro. Det finnes da ikke noe viktigere?

Kan det være prisen som er avskrekkende? Ett og et halvt tusen for et av kursene, to og et halvt tusen for to. Rabatt for studenter og par. For noen er det kanskje en høy pris å betale for å kunne imponere sine venner på soverommet. Men for hele 98% av befolkningen? Fullt så gjerrige kan vi da ikke være.

Eller kanskje ikke så mange har hørt om det? Nei, med en så mirakuløs metode å selge (større penis, mann, jeg sier større penis, eller om du er kvinne, trangere skjede står visstnok også på menyen) ville det vært rart om de ikke hadde markedsføringsbudsjett nok til å nå ut til flere enn som så. Demper de kanskje markedsføringen med vilje? Holder seg til oppslagstavlene på institutter og sånt? De satser kanskje på at det dermed vil begrense seg av seg selv. Men kan en så fantastisk hemmelighet holdes under lokk? Vil ikke for eksempel kursets tidligere deltagere være ivrige etter å lære bort disse nye teknikkene? I det minste til sine egne partnere? Jeg mener, her deler man ut av det aller fremste innen seksuell dyktighet, ønsker man ikke da å få det samme tilbake?

Akkurat hvordan de setter begrensninger for hvor mange medlemmer av befolkningen som får adgang til å bli blant de 2% dyktigste i senga, er med andre ord vanskelig å få tak på, men ett eller annet må vel det være. De lover det jo på plakatene sine. For de to prosentene som dermed kan baske seg i sin seksuelle dyktighet, er dette sikkert strålende. På vegne av resten av befolkningen vil jeg likevel legge inn en protest. Forbløffende kunnskaper som dette burde absolutt få være allment tilgjengelige. Vi kan ikke la trange skjeder, store peniser og eksotisk hypnoseorgasme være forbeholdt de få prosentene av befolkningen som skulle være så heldige å komme forbi en luguber oppslagstavle på et eller annet institutt.

torsdag 17. juni 2010

Å tenke seg om

Trafikketaten har nylig hatt ute noen plakater om pakrering. Slagordet var "tenk deg om før du feilparkerer". Jeg får da en forestilling om en bilist som stanser opp midt i et trikkespor, tenker seg om en liten stund, og feilparkerer. Det er muligens ikke dette trafikketaten ville oppfordre til.

En bilist som tolket kampanjen slik, måtte nok vært i overkant kverulantisk, eller tatt ting veldig bokstavelig. Ordet "før" sier riktignok noe om rekkefølgen ting skjer i, men i uttrykket "tenk deg om før," betyr det tradisjonelt at det er beslutningen om å handle, ikke handlingen i seg selv, som bør komme i etterkant av tenkningen.

Noe er det likevel som skurrer i setningen, nok til at den tøyeste tolkningen får tid til å melde seg. Om det ikke er ordet før, tror jeg heller det kan være ordet "feil". Det er nemlig sjeldent, om ikke uhørt, at man tenker over om man skal gjøre en feil eller ikke. Merkelappen "feil" er snarere noe man kommer frem til etter at man har gjort en vurdering.

Fra perspektivet til en mottager som ennå ikke har tenkt seg om, er det ganske uklart hvorvidt handlingen kan betraktes som feil, selv om den sikkert åpenbart er det sett med trafikketatens øyne.

Det blir med andre ord et spørsmål om kolliderende perspektiver. Snakker man som om bestemte perspektiver må tas for gitt, kan man ikke regne med at mottageren vil bry seg så veldig. Du kaller det feil, jeg er ikke en gang sikker på om det er feil, så da kan det neppe være til meg du snakker. (Og det samme gjelder for så vidt i politisk språkbruk. Insisterer man, som man noen ganger gjør, på å bruke ord med en tydelig ladning, snakker man i all hovedsak til de man allerede er enig med.)

I tilfellet med trafikketatens slagord skjønner nok den hypotetiske bilisten hva som er greia. Dette er for så vidt et unntakstilfelle, hvor ordet "feilparkering" er innarbeidet sånn at det nettopp inkluderer de tilfellene hvor det gjøres med overlegg. Kampanjen handler da også mest om folks unnskyldninger for å gjøre det likevel, "skulle bare en liten tur," osv.

Tenker jeg meg om litt først, lurer jeg likevel på om det ikke kunne finnes bedre formuleringer. "Ikke feilparker, er du snill" for eksempel. Eller litt mer slagferdig, "feilparkering har konsekvenser". Eller hva med rett og slett "tenk deg om før du parkerer ulovlig"? Jeg kjører ikke bil, men går ut fra at feil- og ulovlig parkering er det samme. I så fall ville man sluppet unna hele utydeligheten, og attpåtil gjort livet mindre underholdende for kverulantiske bilister som bare skal en liten tur innom vaskeriet.

mandag 14. juni 2010

Kykelikysangen

Kyykeliky
jeg er redd jeg har blitt en hane
kyykeliky
det kan komme til å bli en vane
gale ved morgengry
midt i en by
da kan de som bor rundt omkring meg bli ganske sure
og de begynner vel kanskje rett som det er å lure
men jeg håper jeg får beholde mitt gode ry

(Melodi: Vals 2, Shostakovich)

lørdag 12. juni 2010

Sensur og skandale som salgsargument

Hva er det første du ser etter i en film? For noen dager siden kom jeg over en DVD-utgivelse av Lolita (1997). På forsiden ble den solgt under slagordet "den forbudte romanen som ble boykottet (sic) i USA og England". Baksideteksten fokuserte for det meste på det samme. Hulter til bulter mellom alt det andre var det riktignok noen ord om selve historien, men hovedvekten var på hvor kontroversiell den var. Og ikke bare denne filmatiseringen, heller ikke bare boka, som de også nevnte på forsiden… For å være på den sikre siden fikk vi vite at også Stanley Kubricks filmatisering fra 1962 var, vel, den var kontroversiell den også. En ganske kontroversiell sak, med andre ord.

Det er nok en viss fare for at dette, som salgsstrategi, fungerer helt umerket. At noe har vært boikottet, sensurert, og direkte forbudt kan nok ha sin appell. Av flere grunner, vil jeg tro. For det første er det vel noe i det at sjokk og skandale interesserer (og man kan sikkert si mye frydefullindignert om den menneskelige tilstand ut fra dette, men det gidder ikke jeg). Det kan videre være en sosial dimensjon, det retter seg jo mot "moralistene", en gruppe vi gjerne er negative til. Det er de som tror de er så mye bedre enn oss, de som vil bestemme hvordan vi skal leve. Vi jekker dem ned litt, ser filmene på hatlista deres, det er en trasshandling. Og til slutt er kanskje baksidetekstens oppfordring om å "se den og gjøre seg opp sin egen mening" også et brukbart motiv.

Fortellinger får liv utenfor sine egne permer, omtalen og mottagelsen en bok (og filmatiseringene av den) har fått er en del av bokas historie. Det kan være gode grunner til å interessere seg for det, og det kan være gode grunner til å si noen ord om det på baksiden av en DVD. Men i baksideteksten jeg snublet over har kontroversen blitt selve hovedsaken, det store salgsargumentet. Det handler mer om skandale enn om Lolita.

Problemet med akkurat denne teksten er kanskje mest slepphendthet (den var dårlig skrevet ellers også, og litt for mange andre DVD-baksider lider av det samme). Men kontrovers som salgsargument er uansett ikke uproblematisk, det handler om å flytte oppmerksomheten bort fra hva man diskuterer, til det å diskutere, og det er en viss fare for at det fungerer helt utmerket.

Siste ord er sjelden sagt, enighet kan være alt fra kjedelig til skadelig, og et stykke på vei er det en egenverdi i diskusjon. Men den er neppe så stor at den bør få overskygge diskusjonens substans.

torsdag 10. juni 2010

Udødelighetens pris

Udødelighetens pris er kr. 6,50. Man skulle tro det var en grei pris å betale. Men ingen udødelighet er uten unntaksregler. For Akilles var det hælen. For Balder var det misteltein. For deg er det prislapplim. Det er dermed en situasjon hvor du ikke kan vinne, det er nok bedre å holde godt på sine tilmålte år.

mandag 7. juni 2010

Jeger og bytte

Jeg noterer meg når jeg ser naturprogrammer hvordan ”hovedpersonen” i filmen som vises sjelden dør under jakt. Følger vi jegeren kan det enten lykkes eller ikke, og det å ikke få mat kan være farlig nok. Men det er på lengre sikt, vanligvis hinsides begynnelse og slutt og dermed virkelighet. Når det er det utvalgte byttet vi følger, kan vi nesten være trygge på at det ender godt (tilsier mine uformelle observasjoner). Naturprogramprodusentene ser ut til å ville skåne oss for de tristeste av naturens realiteter.

Nå eksisterer vel disse realitetene enten kamera er av eller på. Jeg burde sikkert vært villig til å se dem i øynene. Men det er likevel takknemlighet jeg føler. Og hvorfor ikke? Rollene som jeger og bytte er dramatiske nok, og sikkert ille for de det gjelder, men det er liksom en konstant, noe av det mest konstante av alt. Og det gjør ingen forskjell hvem som blir utnevnt til hovedperson på klipperommet, verken for jeger eller bytte. Forskjellen ligger i meg. Og for min del er det egentlig helt greit å bli skånet for sorger jeg har laget meg selv.