søndag 28. mars 2010

Majones

Vel, så er det sent på natta og remuladen min har endelig fått skikk på seg. Majonesgreier er noe som tar litt øvelse å lage, har jeg funnet ut, etter tre-fire ikke helt vellykede forsøk. Men i det minste har jeg lært meg en nødløsning. Hvis det skulle skille seg (og det skal det gjerne) siler jeg først av en del av oljen gjennom et kaffefilter. Det som blir igjen rører jeg godt sammen, og så har jeg i resten av oljen på nytt, litt etter litt. Og da går det bra, så nå vet jeg det. Neste gang tror jeg forresten jeg dropper hele kjøkkenmaskinstyret og gjør det for hånd fra begynnelsen av. Er jo det jeg ender opp med likevel, så jeg kan like gjerne spare oppvaska.

lørdag 27. mars 2010

Klassisk musikk gir uventede muligheter (fiksjon)

– Og så kom jeg meg endelig på subwayen, da, men tror du ikke…
– Uhurm.
– … tror du ikke jeg oppdaget at jeg kjørte i feil retning, sånn at jeg måtte gå av igjen på…
– Uhurm. Hrrrm.
– På nesten holdeplass, og så gå helt opp og tilbake til…
– Uhht. Uhht. Uhht. Hurrrm.
– Ehm, prøver du å fortelle meg noe?
– Nei, ikke i det hele tatt, bare fortsatt med historien, du. Uhurm.
– Det høres ut som du prøver å fortelle meg noe…
– Nei da, jeg har bare fått noe i halsen.
– Ubehagelig?
– Ja, det stikker og klør.
– Da hjelper det vel ikke å sitter her og småkremte?
– Nei men det er så masse folk her.
– Jeg skjønner hva du mener. Blir litt ekkelt hvis du skal begynne å gurgle og harke.
– Ja, folk kommer hit lissom for å spise. Uhurm... uhurm…
– Men det høres ikke noe godt ut…
– Uhurm. Hrrrmm. Uhurm.
– Vent litt… hmm… ja, jo, jeg tror jeg har en idé. (Lener seg nærmere.) Mumlemumle. Mumlemumle.
– Mumlemumle. Mumlemumle.
– Mumlemumle.
– Ok, da prøver vi da…
– Ok. Beethoven.
– Bach.
– Beethoven.
– Bach.
– Beethoven.
– Bach.
– BEETHOVEN!
– BACH!
En servitør kommer bort.
– Unnskyld, kan jeg hjelpe dere med noe?
– Nei da, vi krangler bare om hvilken komponist som er best.
– Ja, min venn her blir litt entusiastisk, skjønner du.
– Ooookay….
– BEETHOVEN.
– BACH! BACH! BACH! BACHHHH! Hurm, hurm. Ah.
– Bedre nå?
– Ja. Puh. Off. Å ja! Takk for hjelpen.
– Jo bare hyggelig. Jo, og så måtte jeg gå over til andre siden, men da oppdaget jeg at holdeplassen var stengt i den retningen. Og så…

lørdag 20. mars 2010

Fordi det var på TV

Lyskasterne svir i øynene. Du svetter oppe på podiet, prøver å vri deg bort fra de krevende kameraene, fra programlederens harde formaninger: ”Du kan ikke gi deg nå. Du har ingen rett til å ta fra ham denne muligheten.” Du er med på et TV-show, og din oppgave er å dele ut elektriske støt til en annen av deltagerne. Støtene blir sterkere og sterkere. Du hører stakkaren hyle av smerte, trygle om nåde, og til slutt blir han stille, men du fortsetter, fortsetter å gi støt, helt til det blir klart at det er livet om å gjøre, og likevel fortsetter du. ”Du kan ikke gi deg nå!”

Det kan høres ut som en variasjon over Milgrams berømte lydighetseksperimenter, bare at laboratoriet er byttet ut med et studio, og den autoritære forskeren i hvit frakk er byttet ut med en pen programleder. Heldigvis er det akkurat det som er tilfellet. Støtene var falske, mannen som hylte av smerte var en skuespiller, og ingen kom fysisk til skade. Alt var, i følge ABC Nyheter, en del av en dokumentar om realityserier. Formålet var å undersøke hvor mange som under stort nok press var villige til å ta livet av et annet menneske. Svaret var: Sjokkerende mange. Over 80%. Så mange at også du, kjære leser (og attpåtil meg, kjære skribent) burde ta en titt i speilet. Det kunne like gjerne vært oss.

Men i saken er det også en liten ironi. Studiene til Milgram ble i sin tid sterkt kritisert. Ikke av vitenskapelige, men av etiske grunner. Deltagerne ble ført bak lyset, rent ut løyet for. I tillegg til at løgn i seg selv er problematisk, ble de fratatt muligheten til å vurdere risikoen i det de var med på. Situasjonen var fæl, selvinnsikten de endte opp med var kanskje enda verre. Selv om selvinnsikt kan være et gode, er det ikke helt forskerens plass å plage andre mennesker "til deres eget beste." Det var i hvert fall konklusjonen i de reviderte retningslinjene for forskningsetikk, som kom i kjølvannet av blant annet denne diskusjonen.

Når man likevel kunne gjøre dette i dag, var det fordi det var i en dokumentarfilm, ikke et forskningsprosjekt. Det er i og for seg greit at filmskapere og forskere har forskjellige etiske regler. Men i akkurat dette tilfellet handlet det nettopp om TV-mediets effekt på folks moralske standarder. På samme måte som Milgram i sin tid behandlet folk grusomt, for å bevise hvor grusomme folk kunne være.

80% av befolkningen er, med høy sannsynlighet, både deg og meg. Resultatene burde få tilskueren til å se seg selv i speilet. De burde kanskje ha fått filmskaperen til å gjøre det samme.

onsdag 17. mars 2010

Spilt melk (prosa av noe slag)

Mine venner er enige om at det spilles alt for mye melk under det gjennomsnittlige norske måltid. Melk, som er en begrenset, om enn fornybar, ressurs, bør ivaretas bedre. Jeg har tenkt å bygge egne sølesikre melkeglass. Jeg er bare ikke sikker på hvordan det skal gjøres. Ikke ennå. Men jeg kommer nok på noe etter hvert. Jeg må bare gi meg selv tid. Det gjør jeg ved å ta den gamle kjellernøkkelen, og vri litt på strømmåleren. Det får nemlig strømmen til å gå baklengs i systemet, og jeg er et elektron. Jo mer tid jeg bruker på å nå frem til mitt mål, jo mer tid har jeg til å utvikle rare ideer. Mange av de innretningene du finner i et passe makabert hjem, er mine.

Presidenten har en gang uttalt, at for å bake sjokoladekake, trenger du et helt spesielt pulver som bare er få kjøpt i pappkartonger. Det holder ikke med vanlig sjokolademelkpulver. Det må være ekte kakaopulver, laget av de beste kakaobønner, og malt under hovene til esler som ikke kan ha noe annet navn enn Sigurd. På dette tidspunktet begynte presidentens tale til nasjonen å få et noe komisk skjær. Han hadde tidligere vært en ganske høyt respektert mann, men etter at han avslørte sine manglende kunnskaper om sjokoladeproduksjon, var det mange som begynte å lure på hva annet han heller ikke kunne.

De påfølgende granskningene, foretatt av noen privatpersoner og en hel bøling med journalister (jeg mener det bokstavelig, de var genmodifiserte kveg), avslørte at presidenten også manglet kunnskap innen følgende områder: Hundehold, fluefiske, sjakk, hvordan man styrer en nasjon, fransk femtenhundretallslitteratur, produksjon av blokkfløyter, hvordan man spiller på blokkfløyter, barneoppdragelse, og helt vanlig folkeskikk. Det var imidlertid ikke noe å legge vekt på i dette strålende fremtidssamfunnet, hvor man for lengst hadde lagt fortidens barbari bak seg. Altså vår samtids sivilisasjon, jeg er sikker på at vi på vår side ville kalt deres måte barbari. Men en av de fine tingene med dette fremtidssamfunnet, er at politikken kommer til å ha langt mindre personfokus. Svertekampanjer vil fortsatt finnes, men de vil være svært lite effektive. Når de ikke går av moten, er det fordi ingen i dette samfunnet vil gi avkall på århundrer med retorisk utvikling og nydannelse. For før dette skjer, rakk svertekampanjen, som kunst, å bli perfeksjonert. Men det skal man ikke gråte over.

tirsdag 16. mars 2010

Fanget av situasjonen

De som har greie på det, forteller at hukommelsen blir påvirket av hvor vi er. Jeg husker et morsomt lite forsøk som jeg leste om allerede på grunnfag, hvor deltagerne skulle ta på seg dykkerdrakt, hoppe uti et basseng, og pugge ett eller annet. Ved senere testing klarte de seg bedre tilbake i bassenget, enn på tørt land. Hukommelsen er bygget opp som et nettverk av assosiasjoner: En ting minner oss på en annen, som bringer oss til en tredje. Skal man lære seg noe, trenger man gode knagger å feste det til, og i omgivelser og situasjoner er det rikelig med slike knagger. Dette kan i seg selv være nyttig å vite. Jeg liker dessuten tanken på undervannspugging i vitenskapens navn.

Jeg opplever dette fenomenet når jeg trener, noe jeg har kommet i gang med nå siden i fjor høst.
Ikke noe veldig, bare sånn en gang i uka, jeg løper på et bånd, som en maskin prøver å rive bort under føttene mine. Og mens jeg løper hører jeg på lydbok. Det er nesten en forutsetning, for at jeg skal distrahere meg selv, for at jeg ikke skal begynne å telle sekunder. Kroppen min er ikke noe glad i å bli brukt. Den forteller meg at jeg skal stoppe, stoppe, stoppe. Hvis jeg prøver å parere med at det bare er tre, eller to, eller et halvt minutt igjen, sier den at det er likevel for mye, og på den måten blir sekundene lengre… og lengre… og lengre... og jeg blir nesten fanget i midten av et eneste sekund, og lurer på om jeg i det hele tatt vil komme ut igjen. På den måten funker det ikke, da holder jeg kanskje ut noen uker, og så finner jeg på unnskyldninger for å droppe treninga, og til slutt slutter jeg. Som, jeg tipper, at mange andre også gjør. Så jeg trenger noe å konsentrere meg om. Ikke bare musikk, for det går over i bakgrunnen, jeg trenger ord som jeg må følge med på, ord som interesserer meg, en lydbok.

Men meg og trening, greit det, hurra for meg. Poenget er at jeg knapt kan fortelle hva lydboka handler om. Ikke her og nå. Vel, det er krim, narkotika, Spania, Solkysten, en journalist. (Og altså, for den som måtte følge med, En plass i solen, av Liza Marklund.) Jeg husker de grove trekkene. Men når jeg sitter hjemme hos meg selv, er detaljene nesten borte.

I treningslokalet har jeg imidlertid oversikt. Historien, det som har skjedd før, karakterene, deres problemer og særegenheter, og stemningen i boka. Det kommer tilbake når jeg omgir meg med bestemte lyder og lukter, bestemte farger, bestemte apparater, og bestemte rutiner. Og ikke minst av impulser fra kroppen min. En god takt under føttene. Litt smerte i låret. En annen slags smerte i siden. Varme i kinnet og svette i panna. De forskjellige inntrykkene av pust. I munnen noe litt kjølig som passerer over tunga, nedover halsen noe sårt som møter, i brystet et press men også en tilfredsstillelse. Lungene har fått sitt. Og så ut med det igjen. Minnene fester seg til alt dette, hvert eneste av de intense inntrykkene, som om de var klister, og slipper ikke ut igjen. De blir fanget, av omgivelse og situasjon.

På mange måter blir tilværelsen på løpebåndet en tilværelse for seg selv, en lukket, liten verden. Hvis hukommelsen også ellers blir påvirket av hvor vi er, er vi kanskje alltid på tur mellom verdenene, mellom forskjellige tankesett, forskjellige væremåter, opplevelser som blir forskjellige fordi de står mot forskjellige baktepper, og det eneste som binder oss sammen er bevegelsen.

onsdag 10. mars 2010

Sandman og idelogiske briller

The Sandman Papers, en samling akademiske tekster om tegneserien Sandman, har en artikkel som sier at de tilsynelatende sterke kvinneskikkelsene i seriens nest siste historie i virkeligheten ikke symboliserer annet enn kvinnelig avmakt. Grunnen er først og fremst at de alle bare er brikker i et komplisert spill satt i verk av Drøm, seriens mannlige hovedperson. Artikkelen legger også vekt på mer spesifikke momenter. Hevnersken Lytas raseri er for eksempel som det blir påpekt knyttet til hennes moderskap, og fremstilles dermed innen en av de få rammer hvor bildet av en rasende kvinne ikke bare er godtatt, men nærmest forventet, av den mannsdominerte kulturen. Heksa Larissa ser en stund ut til å ha overtaket på sin tidligere elsker, men må til slutt innrømme at også hun har blitt brukt. Selv furiene må til slutt bøye av når Drøm storesøster Døden ber dem ryke og reise. Og Døden er der bare fordi han ikke har gitt henne noe valg.

Vel, ja. Jeg går ut fra at man kan se det på den måten. Dette er slett ikke alt som er å si om den serien, men det er nok én, blant flere, ting man kan legge vekt på. Og jeg utelukker ikke at analysen kan ha noe for seg. Fra mitt eget fag vet jeg at stereotypiske forestillinger kan være robuste, og vanskelige å få øye på, jeg vet at selv velmente forsøk på å bryte med stereotyper kan ende med å stadfeste dem i stedet. Jeg har det inntrykk fra fag og forskning, at folk ser ut til å ha en preferanse for å se dem bekreftet. Men faget mitt er ikke litteraturvitenskap.

Jeg sitter derfor igjen litt i villrede når jeg forholder meg til sånne analyser. Jeg vet for lite om litteraturkritikk, for lite om den akademiske tradisjonen som nettopp går på å avsløre stereotyper i kulturen, som går på å lese en tekst og vise, med eksempler, at den kan se grei ut på overflaten, men i virkeligheten er en gjenfortelling av den dominerende kulturens verdensbilde. Jeg er ikke en gang sikker på om det egentlig er en tradisjon for det. Jeg skulle gjerne ha visst hvilket navn den i så fall hadde, og hvilke metoder man benyttet seg av; min egen erfaring med å fortolke noe er at det ofte er så mangetydig at hva som helst egentlig kan bevises. Jeg skulle gjerne ha visst hva som skulle til for å ikke få den dommen over seg. Kanskje jeg har noen informerte lesere som kan hjelpe? Eller kanskje flire litt av at jeg i det hele tatt bryr meg… Jeg vet ikke, jeg liker bare ikke når det er ting som berører meg som jeg ikke har oversikt over.

I den grad noe eventuelt måtte kunne reduseres til en repetisjon av stereotyper, er det på en måte problematisk. Kanskje ikke først og fremst i ideologisk forstand. Jeg synes tross alt man skal være forsiktig med å fortelle andre hva slags budskap de får lov til å formidle i sin kunst (selv om jeg ikke synes man skal gå av veien for å kommentere noe hvis man er uenig i det). Jeg synes også man skal være forsiktig med å gjøre moralen-i-soga til det sentrale i en fortelling, da blir resultatet som regel pussig. Det problematiske er mer estetisk: Det blir rett og slett bedre kunst av det når man sørger for å styre klar av gamle klisjeer. Eller kanskje man kan si at det estetiske og det ideologiske, akkurat når det kommer til stereotyper, går i samme retning.

onsdag 3. mars 2010

En glassbro i flere etasjer

Fra en bussholdeplass jeg pleier å sitte på, ser jeg en glassbro i flere etasjer. Det vil si at det er to høye bygninger, med glassbro mellom hver etasje. Eller kanskje det ikke heter glassbro da, bare at korridorene har gjennomsiktige vegger. Det ser litt sånn ut. Akkurat sånn, egentlig, jeg kom jo på at Oslo er lagt inn på gatevisning. Uansett er det morsomt å se når det går noen mellom flere etasjer samtidig. Over eller under hverandre, ofte i ulike tempo, noen ganger hver sin vei. Det kan ikke være noen samordning mellom dem. Det er lite trolig at de vet om hverandre, eller i det hele tatt tenker på hverandre. Men sett utenfra er de i samme bygning; i samme verden. Sånn som her. Jeg bor i en bygård og har naboer både over og under og til begge sider, og det er mer gips og litt treverk, enn den fysiske avstanden, som gjør leilighetene våre til atskilte, særegne steder. Sett innenfra. Sett utenfra er vi rader og kolonner med vinduer, noen mørke, andre lyser det i. Når jeg selv titter ut på de andre gårdene, ser jeg stuer og vinduspynt, og tv-apparater i hver etasje. Ofte på akkurat samme sted, som en søyle av fjernsendte bilder. Noen ganger blinker skjermene i takt, et tegn på at alle har på det samme. Andre ganger er bildene forskjellige. Og begge deler er på hver sin måte fint.