Spilt melk (prosa av noe slag)

Mine venner er enige om at det spilles alt for mye melk under det gjennomsnittlige norske måltid. Melk, som er en begrenset, om enn fornybar, ressurs, bør ivaretas bedre. Jeg har tenkt å bygge egne sølesikre melkeglass. Jeg er bare ikke sikker på hvordan det skal gjøres. Ikke ennå. Men jeg kommer nok på noe etter hvert. Jeg må bare gi meg selv tid. Det gjør jeg ved å ta den gamle kjellernøkkelen, og vri litt på strømmåleren. Det får nemlig strømmen til å gå baklengs i systemet, og jeg er et elektron. Jo mer tid jeg bruker på å nå frem til mitt mål, jo mer tid har jeg til å utvikle rare ideer. Mange av de innretningene du finner i et passe makabert hjem, er mine.

Presidenten har en gang uttalt, at for å bake sjokoladekake, trenger du et helt spesielt pulver som bare er få kjøpt i pappkartonger. Det holder ikke med vanlig sjokolademelkpulver. Det må være ekte kakaopulver, laget av de beste kakaobønner, og malt under hovene til esler som ikke kan ha noe annet navn enn Sigurd. På dette tidspunktet begynte presidentens tale til nasjonen å få et noe komisk skjær. Han hadde tidligere vært en ganske høyt respektert mann, men etter at han avslørte sine manglende kunnskaper om sjokoladeproduksjon, var det mange som begynte å lure på hva annet han heller ikke kunne.

De påfølgende granskningene, foretatt av noen privatpersoner og en hel bøling med journalister (jeg mener det bokstavelig, de var genmodifiserte kveg), avslørte at presidenten også manglet kunnskap innen følgende områder: Hundehold, fluefiske, sjakk, hvordan man styrer en nasjon, fransk femtenhundretallslitteratur, produksjon av blokkfløyter, hvordan man spiller på blokkfløyter, barneoppdragelse, og helt vanlig folkeskikk. Det var imidlertid ikke noe å legge vekt på i dette strålende fremtidssamfunnet, hvor man for lengst hadde lagt fortidens barbari bak seg. Altså vår samtids sivilisasjon, jeg er sikker på at vi på vår side ville kalt deres måte barbari. Men en av de fine tingene med dette fremtidssamfunnet, er at politikken kommer til å ha langt mindre personfokus. Svertekampanjer vil fortsatt finnes, men de vil være svært lite effektive. Når de ikke går av moten, er det fordi ingen i dette samfunnet vil gi avkall på århundrer med retorisk utvikling og nydannelse. For før dette skjer, rakk svertekampanjen, som kunst, å bli perfeksjonert. Men det skal man ikke gråte over.