Sandman og idelogiske briller

The Sandman Papers, en samling akademiske tekster om tegneserien Sandman, har en artikkel som sier at de tilsynelatende sterke kvinneskikkelsene i seriens nest siste historie i virkeligheten ikke symboliserer annet enn kvinnelig avmakt. Grunnen er først og fremst at de alle bare er brikker i et komplisert spill satt i verk av Drøm, seriens mannlige hovedperson. Artikkelen legger også vekt på mer spesifikke momenter. Hevnersken Lytas raseri er for eksempel som det blir påpekt knyttet til hennes moderskap, og fremstilles dermed innen en av de få rammer hvor bildet av en rasende kvinne ikke bare er godtatt, men nærmest forventet, av den mannsdominerte kulturen. Heksa Larissa ser en stund ut til å ha overtaket på sin tidligere elsker, men må til slutt innrømme at også hun har blitt brukt. Selv furiene må til slutt bøye av når Drøm storesøster Døden ber dem ryke og reise. Og Døden er der bare fordi han ikke har gitt henne noe valg.

Vel, ja. Jeg går ut fra at man kan se det på den måten. Dette er slett ikke alt som er å si om den serien, men det er nok én, blant flere, ting man kan legge vekt på. Og jeg utelukker ikke at analysen kan ha noe for seg. Fra mitt eget fag vet jeg at stereotypiske forestillinger kan være robuste, og vanskelige å få øye på, jeg vet at selv velmente forsøk på å bryte med stereotyper kan ende med å stadfeste dem i stedet. Jeg har det inntrykk fra fag og forskning, at folk ser ut til å ha en preferanse for å se dem bekreftet. Men faget mitt er ikke litteraturvitenskap.

Jeg sitter derfor igjen litt i villrede når jeg forholder meg til sånne analyser. Jeg vet for lite om litteraturkritikk, for lite om den akademiske tradisjonen som nettopp går på å avsløre stereotyper i kulturen, som går på å lese en tekst og vise, med eksempler, at den kan se grei ut på overflaten, men i virkeligheten er en gjenfortelling av den dominerende kulturens verdensbilde. Jeg er ikke en gang sikker på om det egentlig er en tradisjon for det. Jeg skulle gjerne ha visst hvilket navn den i så fall hadde, og hvilke metoder man benyttet seg av; min egen erfaring med å fortolke noe er at det ofte er så mangetydig at hva som helst egentlig kan bevises. Jeg skulle gjerne ha visst hva som skulle til for å ikke få den dommen over seg. Kanskje jeg har noen informerte lesere som kan hjelpe? Eller kanskje flire litt av at jeg i det hele tatt bryr meg… Jeg vet ikke, jeg liker bare ikke når det er ting som berører meg som jeg ikke har oversikt over.

I den grad noe eventuelt måtte kunne reduseres til en repetisjon av stereotyper, er det på en måte problematisk. Kanskje ikke først og fremst i ideologisk forstand. Jeg synes tross alt man skal være forsiktig med å fortelle andre hva slags budskap de får lov til å formidle i sin kunst (selv om jeg ikke synes man skal gå av veien for å kommentere noe hvis man er uenig i det). Jeg synes også man skal være forsiktig med å gjøre moralen-i-soga til det sentrale i en fortelling, da blir resultatet som regel pussig. Det problematiske er mer estetisk: Det blir rett og slett bedre kunst av det når man sørger for å styre klar av gamle klisjeer. Eller kanskje man kan si at det estetiske og det ideologiske, akkurat når det kommer til stereotyper, går i samme retning.