søndag 23. desember 2007

Juleferie

Fra og med i morgen tar jeg meg juleferie fra internett. Derfor ønsker jeg god jul til de som legger en eller annen rituell betydning i den neste uka, (jeg gjør det selv, men av pragmatiske grunner,) og en overkommelig uke til de som ikke gjør det.

torsdag 20. desember 2007

Sommerfugler om vinteren

Neil Gaiman har sommerfugler i huset sitt. Han vet ikke helt hvor de kommer fra. Men han har lagt ut bilde. Jeg syntes det var fint, og hadde lyst til å dele det.

tirsdag 18. desember 2007

Dawkins erindret

En bølge av Dawkinsdebatt har rullet over skjermen min de siste ukene, kanskje fordi jeg leser hos folk som mener noe om de samme tingene som Richard Dawkins mener noe om. Gud og livssyn og sånt. Personlig synes jeg det er forferdelig uinteressant med Dawkinsdebatt, men noe av debatten har heldigvis også handlet om boken hans, ”The God Delusion,” eller ”Gud, en vrangforestilling”.

Jeg leste den boken for en åtte måneders tid siden, og har gått gravid med en del tanker siden da. (Det blir med andre ord en litt prematur[1] fødsel.) Jeg baserer meg på det jeg mener å huske var forfatterens viktigste poenger. Å bygge på hukommelsen er et trefjerdedelsoverveid valg (og en fjerdedels latskap). Jeg satser på at det jeg husker etter såpass lang tid, vil representere det jeg sitter igjen med fra boka.

Ulempen med å bygge på hukommelsen, er jo at hukommelsen er feilbarlig. (Dette vet jeg, jeg har studert psykologi lenge.) Det er derfor ganske sannsynlig at jeg kommer til å huske noe feil, og for å komme med en DISCLAIMER med en gang: Det ligger ingen ond vilje bak. Med andre ord: Det sier ingenting om min personlige karakter. Med andre ord: Det innebærer ikke at alt annet som står i denne teksten, dermed er vist ugyldig.

Det ville det heller ikke innebåret dersom min personlige karakter hadde vært pill råtten.

Det samme går for eventuelle sarkastiske bemerkninger jeg måtte gjøre underveis. Mange av dem bygger på detaljer i tidligere innspill i debatten. Og, ja, det gjelder til og med for faktafeil!! Denne røvernes forbrytelse, denne ethvert arguments bane. Jeg kan ta feil i noen fakta, og likevel ha sterke argumenter på helt andre områder. Hvem skulle trodd.

Jeg tar heretter for meg det jeg husker som de viktigste av Dawkins' påstander.

Spørsmålet om eksistensen av høyere makter kan settes opp som en hypotese, og testes vitenskapelig.
Dette er jeg et stykke på vei enig i, fordi det er en konsekvens av at så godt som ingenting[2] som er av betydning for menneskene, er utilgjengelig for vitenskapelig testing. Dette er noe jeg har vært opptatt av det siste halvåret, og som jeg kanskje skriver noe om i et eget innlegg. Det begynte da jeg skulle prøvde å ta stilling til nettopp denne påstanden.

Dawkins selv utsetter imidlertid ikke hypotesen Gud for vitenskapelig testing (ut fra det jeg vet om vitenskap). Konklusjonen han trekker er basert på ren logikk, som i tillegg er tynn:

At universet på et tidspunkt skal ha begynt er svært usannsynlig, men også en kjensgjerning (vi er jo her). At universet skal ha blitt skapt er imidlertid enda mer usannsynlig, fordi skaperen av et univers, må være mer kompleks enn universet i seg selv; skaperen må inneholde kompleksiteten i universet og den kompleksiteten som skal til for å skape det.

Jeg er usikker på om det er selvinnlysende at forskjellen i kompleksitet mellom universet og dets hypotetiske skaper er stor nok til å gjøre noen betydelig forskjell i sannsynlighet, når usannsynligheten er såpass stor i utgangspunktet? (Hvis du får hundre tusen kroner i gave, men allerede har ti milliarder fra før, vil det gjøre noe særlig forskjell?) Og er det overhodet utenkelig at noe mindre komplekst kan gi opphav til noe mer komplekst? (Svaret er nei: Akkurat en slik prosess er velkjent innenfor naturvitenskapen og kalles evolusjon.) Og er det i det hele tatt noe logisk poeng i å spørre hva som skjedde forut for tiden, eller er spørsmålet i sin formulering nonsensisk? (Siden ”før” forutsetter ”tid”.)

Men uansett er vitenskapelig testing av hypoteser noe annet enn logisk argumentasjon. (Med mindre det er jeg som er farget her av min egen bakgrunn fra samfunnsvitenskapen, og at min forakt for naturvitenskapen – som man jo må forakte, hvis man skulle være uenig med Dawkins i noe – gjør meg blind for at man i naturvitenskap kanskje har et større register av metoder.[3])

Selv tror jeg altså at det ikke eksisterer høyere makter, men jeg tror det av andre grunner.

Religion fører til så mye ondskap at det må sies å være ondskap i seg selv.
Dette er også en påstand som kan formuleres som en hypotese, og testes empirisk[4]. Det har det ikke blitt gjort forsøk på i The God Delusion. Det er nemlig ikke nok å peke på eksempler på at mennesker med religion også har gjort onde ting.

For å se om det er noen sammenheng må man sammenligne andelen av onde og ikke-onde gjerninger hos både religiøse og ikke-religiøse mennesker. Aller helst bør nok gode gjerninger også være med i regnestykket. Med andre ord, fire variabler, seks kombinasjoner: 1) Gode gjerninger, 2) nøytrale gjerninger, 3) onde gjerninger – multiplisert med a) religiøse og b) ikke-religiøse mennesker. Jeg kan bare huske at boka viser til to av disse kombinasjonene: Onde handlinger hos religiøse mennesker, og nøytrale handlinger hos ikke-religiøse. Dette estimeres (se note 1) ved å peke på eksempler, ikke ved å utarbeide målbare begreper og gjennomføre pålitelige målinger.

Jeg vet ikke om det har blitt gjort mer systematiske undersøkelser av saken.

Hvis det viser seg at religiøse mennesker gjør flere onde ting, betyr ikke det automatisk at religion fører til ondskap. Det kan vel så gjerne være at årsaken går motsatt vei; at mennesker som har gjort mange onde ting, også har en tendens til å søke til religionen. Kanskje på grunn av dårlig samvittighet? Eller, det kan være andre, ukjente årsaker til ondskapen, noe som får mennesker til å søke mot både onde handlinger og religion. Rene statistiske sammenhenger sier aldri noe om årsaksretning. Dette er en grunnleggende regel. (I hvert fall i samfunnsvitenskapen, mulig at naturvitenskapen som jeg forakter sier noe annet, se note 3, osv.)

For å påvise en årsakssammenheng, må man gjøre et eksperiment. Konstruere to situasjoner, hvor den ene har noe med religion å gjøre, og den andre ikke har det. Se om folk i den første situasjonen har en større tendens til å gjøre småkjipe ting. (Ikke noe direkte ondt, siden vi helst skal ta godt vare på forsøkspersonene våre.)

Jeg vet ikke om noen har gjorte eksperimentelle undersøkelser av den hypotetiske sammenhengen mellom religion og ondskap. Jeg er ganske sikker på at Dawkins ikke har gjort det.

Inntil man har gjort vitenskapelige undersøkelser av denne hypotesen, står man fritt til å mene hva man vil. Alle synspunkter er like mye verdt, fordi alle synspunkter i bunn og grunn er verdiløse. Min personlige gjetning er at religion ikke direkte fører til ondskap. (Jeg tror kanskje andre ting som er beslektet med religion, f eks identitet, kan gjøre det. Under visse betingelser.)

Så lenge den ikke viser til annen støtte enn iøynefallende eksempler, som kanskje ikke en gang er korrekte, er dette kanskje den minst interessante påstanden i The God Delusion.

Religion er et ondartet mem![5]
Teorien om memer, er teorien om at ideer sprer seg og utvikler seg omtrent på samme måte som gener. Dawkins lanserte den selv som en vill hypotese for litt over tredve år siden, og den har fått en del tilhengere og en del motstandere siden det. Selve teorien er ikke så urimelig som den kan høres ut som. At ideer sprer seg er det ingen tvil om, at noen ideer sprer seg mer enn andre er også en rimelig antagelse; og nettopp dette er de viktigste betingelsene for genetisk evolusjon.

Hvis religion ikke er sant, er det et mysterium hvorfor så mange mennesker er religiøse. Noe som er såpass utbredt har, antageligvis, en eller annen grunn. Ut fra evolusjonsteori må det være godt for noe (eller en bivirkning av noe annet som er godt for noe, eller, i det minste, må det ikke være dårlig for noe).

Dawkins’ svar er at religion er godt for seg selv. Det er en mental struktur som lever i hjernene våre og fremmer sine egne interesser, på bekostning av våre. Litt som en parasitt kan leve i tarmene våre, på bekostning av vår egen helse.

Som sagt, sånne ting er ikke teoretisk utenkelig. Hvorvidt de er reelle, er et spørsmål for empirisk forskning. Det er mange ting som er teoretisk tenkelige, men som har vist seg å ikke eksistere. Det første spørsmålet må være om det eksisterer noe slikt som memer. Der vet jeg det er gjort forskning, men jeg har ikke oversikt over det. Deretter må man teste ut hvorvidt religion har de egenskapene man burde forvente, ut fra hva forskningen har fortalt oss om memer. Her aner jeg ikke hva som har blitt gjort. Til slutt må man finne ut hvorvidt religion i så fall er et ondartet mem. Betingelsene for å konstatere en sammenheng mellom religion og ondartethet har jeg dekket i et tidligere avsnitt.

Men for ordens skyld må jeg legge til at hvorvidt det finnes materielle forklaringer på hvorfor folk er religiøse, ikke er relevant i forhold til hypotesen om Gud. Hvis det ikke eksisterer høyere makter, vil de materielle forklaringene (religion som mem, religionssenter i hjernen, osv.) fortelle oss hvorfor folk likevel tror på dem. Hvis det eksisterer høyere makter, vil de samme forklaringene fortelle oss hvordan folk er utstyrt for å erkjenne dem. (Altså: Selvsagt har vi et religionssenter i hjernen, Gud har plassert det der sånn at vi kan få kontakt med ham.)

Jeg synes at teorien om religion som mem, er interessant og tankevekkende. Men jeg må vente på forskningen før jeg kan mene noe mer om saken enn det.

Religion gjør krav på en særskilt respekt i offentlig debatt. Dette er uberettiget.
Her er jeg langt på vei enig med det som står i The God Delusion, og jeg tror at det kan være noe i det. Altså at religion gjør krav på, ikke nødvendigvis får, en særskilt respekt. (Selv om det nok er en del variasjon i dette, og selv om en del nok vil begrense seg til å la det gjelde angrep på egen religion.) Alt dette er selvsagt løse påstander fra min side; jeg kan ikke underbygge dem, og det skal ikke så mye til før jeg går bort fra dem.

Jeg kan stå inne for den andre delen: Jeg synes ikke at religion skal ha krav på noen særskilt respekt.

Men for å bevege meg bort fra Dawkins og boka hans noen sekunder, må jeg understreke at dette gjelder for særskilt respekt. Religion, og religiøse mennesker, har som andre mennesker krav på helt vanlig respekt. Det ligger ingen egenverdi i blasfemi. Snarere tvert i mot. Det er ikke noe beundringsverdig over religiøse fornærmelser. Snarere tvert i mot. (Jeg er ikke en gang sikker på om det er noen god idé å kalle religion for psykose.)

Det vesentlige med dette poenget må være at argumenter med henvisning til religion, ikke veier tyngre enn andre slags argumenter. Det er med andre ord ingen særskilt grunn til å akseptere nedrangering av, si, menn som forelsker seg i menn, eller kvinner som forelsker seg i kvinner, selv om det skulle stå noe om saken i Bibelen.

Det er et viktig poeng når The God Delusion hever bevisstheten om at ”særskilt respekt for religion” ikke har noe for seg.

Det er ingen grunn til å skamme seg over ateisme. Man kan faktisk være stolt av det.
Personlig har jeg aldri opplevd å bli direkte sett ned på på grunn av mitt livssyn. Det kan være fordi jeg har vært heldig, eller fordi jeg har vokst opp i kretser der ateisme ikke har vært noe særlig unormalt. Jeg vet for så vidt at det finnes situasjoner hvor man helst ikke skal si at man ikke tror på Gud, (presidentvalg i USA, for ekesmpel,) men jeg har ikke vært i dem. Hvorvidt ateister er så utsatt og latterliggjort som The God Delusion gir inntrykk av, er jeg derfor dårlig i stand til å vite noe om.

Sannsynligvis er imidlertid ”holdninger til ateister” et vitenskapelig spørsmål, som kan avgjøres empirisk.

Men jeg er helt enig i at det å ikke tro på Gud bør være noen ulempe i et politisk valg, noe man ikke sier så høyt i selskapslivet osv. Jeg støtter Dawkins og The God Delusion man ikke skal måtte skamme seg over å ikke tro på Gud.

Hva mer er, mener jeg at det er på dette området boka har noen sterke sider. Gyldigheten av ateisme blir langt bedre underbygget enn ugyldigheten av religion, og det å heve bevisstheten om ateisme som gangbart livssyn, er en viktig jobb å gjøre.

Mennesker kan være moralske uten å være religiøse.
Jeg er ganske enig med boka i dette prinsippet. Men jeg husker ikke helt argumentene for det. Jeg mener å ha det for meg at det var noe med altruisme og selviske gener, noe med memer og det å overvinne sin evolusjonære arv, og ikke noe av dette virker helt som gode nok grunner til at det å forholde seg moralsk, også overfor ganske fremmede, er så utbredt som det er.

Men jeg konstaterer at moral er et faktum. Altså, det finnes en del mennesker som oppfører seg ålreit mot hverandre, og en del begreper om hva ålreit oppførsel vil innebære. At moral er rimelig sikkert, i en verden der gyldigheten av religion ikke er det, er et midlertidig bevis på at det siste ikke er en forutsetning for det første.

Dette er bare kortversjonen. Jeg ønsker å gå dypere inn i saken i et senere innlegg. Egentlig er jeg i villrede når det kommer til moral, ut over å konstatere at jeg har det.

Spørsmålet om hvorvidt religion er en forutsetning for moral, eller omformulert, om religion fører til godhet, er for øvrig parallelt til spørsmålet om religion fører til ondskap, og kan utforskes – empirisk – med omtrent samme metoder.

* * *

Noen konklusjoner
På en måte har jeg ikke så lyst til å komme med noen helhetlige konklusjoner om boka (men jeg gjør det jo likevel). Noe av poenget med å skrive denne omtalen, er nettopp at Dawkins sier mer enn en ting, og at hver av påstandene kan evalueres separat. Hvis det skulle bli noen diskusjon i kommentarfeltet mitt, håper jeg derfor det kan ta utgangspunkt i direkte referanser til det jeg har skrevet over. (Og fortrinnsvis referanser til substansen i det, ikke til sarkasme, faktafeil, feilhukommelse, eller annen irrelevant skit.) Men jeg ser to hovedtrender i mine egne kommentarer.

The God Delusion har ikke overbevist meg om at religion egentlig er noe problem. Jeg ser ingen grunn til å være aktivt motstander av andres gudstro, misjonerende ateist, eller noe lignende.

(Jeg ser en grunn til å være motstander av mystikk, eller myten om at det finnes ting man aldri kan få svar på, men det blir noe litt annet.)

Siden jeg ikke har noen særskilt respekt for religion (takk for påminnelsen, Dawkins,) kan jeg finne på å si at religiøse argumenter ikke er tilstrekkelige, når ett eller annet moralsk spørsmål diskuteres. Altså: Også religiøse oppfatninger bør man stille spørsmål ved.

The God Delusion har styrket meg i min overbevisning om at ateisme heller ikke er noe problem – verken filosofisk eller moralsk. Dette mente jeg for så vidt fra før, men forfatterens prosjekt om å heve bevissthet rundt gyldigheten av ateisme har, for min del, vært vellykket.

Jeg har med andre ord ikke lært noe nytt av boka til Dawkins. Den stiller en del interessante spørsmål, som den ikke alltid gjør så god jobb med å besvare. (Særlig ikke ut fra vitenskapelige standarder.) Men jeg har lært en del av å prøve å besvare dem på egen hånd.










1) Jeg får bare beklage hvis noen mener jeg bedriver fremmedordonani (jf kommentaren til Anonym) når jeg bruker ord som prematur. Hva kan jeg si? Tanken på nakne damer gjør det ikke for alle. Jeg mener, premat-uuuuu-r. Kan man ikke bare høre erotikken i utpustet, dette bevrende åndedrag. Og så så yndig punktert av en rullende r?

2) De eneste unntakene jeg kommer på i farta, er hva som foregår inni et sort hull, og hva som eventuelt foregår etter at man er død. Med andre ord, barrierer man kan passere den ene veien, men ikke sende noe informasjon som helst tilbake fra.

3) Ikke noe tilleggsinformasjon i denne noten, jeg ville bare være helt sikker på at folk skjønte at jeg var sarkastisk. For all del, det regner jeg med dere skjønner uansett, men jeg ville bare trekke ekstra oppmerksomhet til det; det var en fin sarkasme. Om sammenhengen mellom sarkasme og den generelle gyldigheten av argumentene mine (oops, nå var jeg visst sarkastisk enda en gang), se innledningen.

4) Forutsatt at man blir enige om en brukbar definisjon av ondskap.

5) Egentlig tror jeg meme, ikke mem, er den mest brukte entallsformen av dette ordet på norsk. Men ordet er laget for å være en parallell til gen. Derfor dropper jeg e’en til slutt. I entall.

fredag 14. desember 2007

Dataspill og vold

Mens jeg pusler med et noe lengre og tyngre innlegg, kan jeg jo legge ut lenke til et litt langt og tungt innlegg jeg har lagt ut et annet sted. Tråden begynner med denne artikkelen i nettavisen, og handler om sammenhengen dataspill og vold (som eksisterer, men er relativt svak).

Jeg har skrevet flere innlegg i tråden, men det innlegget jeg viser til er det mest omfattende og oppsummerende. Det tar også for seg en del av den vitenskapsteorien som ligger til grunn, når man kan uttale seg med såpass stor grad av sikkerhet, om saksforhold som i utgangspunktet er ganske vriene.

Om sammenhengen mellom vold i media, og vold i virkeligheten.

onsdag 5. desember 2007

Film: Beowulf

Beowulf er et gammelengelsk heltedikt, og engelsk nasjonalepos, som jeg ikke har lest. Men jeg har sett filmversjonen, som Neil Gaiman har vært med å skrive manus til. Jeg så den faktisk i dag.

Det begynner som historien om en skikkelig tøffing, som reiser fra sted til sted og dreper monstre, mest for å vise at han kan. Men etter å ha drept det litt stakkarslige monsteret Grendel, som ikke liker at andre fester og har det gøy, får han en langt vanskeligere utfordring å håndtere: Monsterets demoniske mor, i skikkelsen til en vakker kvinne. (Dette siste er tydeligvis noe de har funnet på i filmen.)

Selv om den helten vi møter i siste halvdel av filmen er eldre og klokere, og derfor passer bedre med moderne helteforestillinger, er han kanskje vel så interessant i begynnelsen av historien. Der er han lite ettertenksom, men både snarrådig og handlekraftig; en idealtype fra en litt annen tid. Men jeg blir likevel engasjert i ham, og det er det som er det interessante. Det kan hende at Gaiman skal ha noe av æren for dette. To av de tingene han kan godt er nettopp levende skildringer – av karakterer, og av mytologier. Han ser ut til å ha en forståelse av disse tingene, som gir seg utslag i subtile nyanser i beskrivelsene, som igjen skaper følelsen av å se på noe levende.

Jeg så også filmen i 3D-versjon, og for meg er dette første gangen jeg har sett noen bruke 3D-teknikker til annet enn å vise frem 3D-teknikker. Det vil si at innholdet som regel stod i fokus, at bare noen få av scenene var laget spesielt med tanke på teknikken. (Noen var det, og de var fine.)

Beowulf-filmen forteller en relativt enkel historie, som jeg levde meg godt inn i. Jeg ser den gjerne om igjen.

søndag 2. desember 2007

Sterke inntrykk

Jeg kikket litt på åpningen av NRK Super, den nye barnekanalen, og ble litt slått av hvor fort, tett, og intenst alt sammen var. Det var håndholdte kameraer, mye veldig nærbilder, og andre filmtekniske ting jeg ikke vet så mye om. På innholdssiden var det derimot bra, men slitsomt å se på, og man kan spørre seg: Hva skal vi nå med så mange inntrykk?

Men jeg har vel fått med meg at det nærmest er en leveregel for de som produserer for barn, at det skal være mange inntrykk. Det er det barna forventer i dag, hvis ikke skifter de bare kanal. Og på de andre kanalene er kvaliteten enda dårligere.

Det jeg skulle ønske man kunne stoppe opp å spørre seg, midt mellom alle inntrykkene, er: Hvor kommer disse forventningene fra? Hva er grunnen til at barn, om de nå er det, er mer utålmodige foran TV-skjermen i dag, enn… vel, da jeg var på deres alder? Forskjellen på da og nå må da være en kulturell forskjell, og en av de viktigste formidlerne av kultur er nettopp – TV-kanalene.

Nå var vel ikke alt så mye bedre før. Og det blir ganske sikkert ikke så mye verre i morgen. Men det har vært en slags kjepphest for meg i mange år, denne spiralen jeg tror oppstår mellom formidlere og publikum, hvor formidlerne må ta i bruk sterke virkemidler for å vinne mottagernes oppmerksomhet, og mottagerne dermed blir enda mer innstilt på at virkemidlene skal være sterke.

Og noen ganger er det et problem. Det er et problem når spiralen ikke bare går på intensitet, men på forenkling, at ting må fremstilles stadig enklere for å bli lagt merke til i det hele tatt. I en ganske komplisert verden når man fort et punkt der enklere budskap betyr svakere forståelse. Som vitenskapsinteressert skulle jeg for eksempel ønske at vanskelighetsgraden på den bredeste populærvitenskapen kunne ligge bare litte grann høyere. I formidling av politikk ville det også vært en fordel.

Alt dette er i og for seg et stykke unna NRK Super, det var dette med kjepphester og økseskaft. Men uansett, når det gjelder påstanden om en spiral, kan jeg foreslå følgende eksperiment for den som har tilgang til en 20-30 unger og tillatelse til å forske på dem (hvis det ikke har blitt gjort allerede da, uten at jeg har fått det med meg):

Vis et femten minutters TV-program med relativt høyt tempo til halvparten av dem. Vis et like langt program med relativt lavt tempo til den andre halvparten. Gi dem en pustepause. La alle få se et nytt program, med lavt tempo, og mål hvor mye de kjeder seg. Min hypotese er at ungene ikke vil kjede seg like mye, hvis de har fått sett noen langsomme programmer fra før.

tirsdag 27. november 2007

Fra selvfølelse til andre verdenskrig

I tillegg til å skrive her, hender det jeg skriver bokomtaler for bokavisen.no. Jeg tenkte jeg skulle legge ut lenker til de jeg har sendt inn så langt. Jeg legger ut nye anmeldelser etterhvert.

Å bekjempe lav selvfølelse - en selvhjelpsbok i kognitiv terapi.

Danteklubben - en bok om historiske personer som løser krimgåter og oversatter Dante om hverandre. Og en innføring i den Guddommelige komedie.

Harry Potter and the Deathly Hallows - det er kanskje ingen overraskelse at det er siste boka i Rowlings serie, og ikke en helt annen bok med samme navn.

Shopenhauerkuren - Irvin Yaloms nyeste. Om psykoterapi, filosofi, og alt det andre Irvin Yalom pleier å skrive om.

Den guddommelige komedie - av Dante.

og Møte ved milepælen - av Sigurd Hoel, et oppgjør med både det ene og det andre i kjølvannet av andre verdenskrig.

onsdag 21. november 2007

God dag, mann!

Jeg rir en del kjepphester om dagen.

Det slo meg plutselig at kjepphester nesten er som økseskaft, bare at det er et hestehode foran.

mandag 19. november 2007

Umålbarhet: En myte?

Jeg leste nettopp i en lærebok: ”Hvis vi går med på at bevissthet ikke er fysisk, kan det antageligvis ikke måles. Hvordan kan man i så fall studere det?” Det er ikke det eneste stedet i psykologien hvor man snakker om ting som ikke kan måles. Effekter av terapi er en annen kandidat for umålbarhet, særlig når man kommer inn på terapiformer hvor man ikke kan måle særlig imponerende effekter. I verden utenfor laboratoriet er det en kjent frase at ”det er ikke alt som kan måles og veies”.

Men hvordan kan noe som helst av interesse være umålbart i prinsippet? Et måleinstrument trenger ikke være en skålvekt, eller et målebånd, eller en elektronisk dings med knotter og visere. Det eneste man trenger er et eller annet som det vi skal måle, la oss kalle det X, har en mer eller mindre systematisk effekt på. I psykologien bruker vi for eksempel spørreskjemaer en del.

At noe er umålbart i prinsippet betyr at man ikke i sin villeste fantasi kan forestille seg et instrument som kan måle det. Det vil si at man ikke i sin villeste fantasi kan lage et instrument det har en mer eller mindre systematisk effekt på. Men hvis det ikke finnes noe instrument det kan ha systematisk effekt på… kan det da på noen måte påvirke noe annet? Er det i så fall overhodet av interesse?

Jeg kan tenke meg to eller tre tilfeller hvor svaret er ja. Men i all hovedsak virker det som den logiske sammenhengen mellom eksistens og målbarhet er såpass sterk at jeg ikke uten videre ville råde noen til å endre sin virkelighetsoppfatning på grunn av noen hypotetisk størrelse som påstås å unndra seg enhver systematisk undersøkelse.



(Dette er en kjepphest jeg har, og en tanke jeg jobber med både utviklingen og formuleringen av. Det kan hende det kommer nye versjoner av den etterhvert. Jeg skal prøve å ta i mot saklige innvendinger med et strålende smil.)

søndag 18. november 2007

Vendepunktene

Finnes virkelig vendepunktene i livet? Enkeltstående, eksistensielle opplevelser som gjør at vi forandrer kurs? Åpenbaringer og helbredelse? Jeg lurer på dette, for det høres rimelig ut, og tiltalende. Men de gangene jeg har opplevd det selv, har opplevelsen gått over ganske fort. Følelsen av åpenbaring har lagt seg, livet har fortsatt å være mye av det samme som før. De virkelige forandringene skjer mer i det stille. Og livet følger jo heller ikke én kurs, men flere parallelle veier, de fleste av oss har mange sider på en gang.

Fortellinger og drama har vendepunkter. Skjellsettende opplevelser er motoren i et drama. Fortellinger begynner ved, slutter med, og dreier seg om disse vendepunktene – lærer vi i hvert fall på skriveskolene. Og fortellinger er beslektet med livsløp, eller, hvordan vi ser på et livsløp… Vi husker utvilsomt enkelte hendelser som emosjonelle vendepunkter, den dagen vi innså noe om oss selv, overvant en indre demon, gjorde et avgjørende valg. Men så vet vi også at mye av hukommelsen er konstruert.

Jeg vil gjerne vite om disse vendepunktene faktisk finnes… fordi de er noe av det som virker mest tiltalende med terapeutrollen. Å være tilstede i klientenes mest skjellsettende øyeblikk, ta del i noe uvanlig viktig, kanskje til og med få litt av æren for det. Et samarbeid, om å skape noe av eksistensiell betydning. Som i en bok av Irvin Yalom. Jeg hadde ikke lest Yalom da jeg begynte på studiet, men ble likevel bekymret, kanskje skuffet, da jeg hørte rektors velkomsttale: At fremtidens psykoterapi kanskje ville være raskere, enklere, og mindre eksistensiell enn i alle filmer og bøker.

Ting har forandret seg. Jeg skal ikke bli terapeut likevel. Tvert i mot ligger jeg godt an til å bli klient. Dermed har interessene mine forandret seg noe. Jeg håper nå jeg kan finne en terapi som er raskere, enklere, og mindre eksistensiell enn i alle filmer og bøker. Skinnvendepunkter har jeg hatt mange av, men få, kanskje ingen, reelle. Jeg ønsker meg forandringer som skjer mer i det stille – men som jeg merker effektene av.

Her er det en interessemotsetning. Da jeg trodde jeg skulle bli psykolog, hadde jeg ikke lyst til å tenke at terapien kunne være enklere enn på TV, at betroelsene, åpenbaringene, og vendepunktene ikke var det viktigste, at jeg ikke nødvendigvis ville få oppfylt drømmen om å være deltager i andres mest eksistensielle øyeblikk. Kanskje alle som skal behandle noen burde se etter om de har denne drømmen. For det ville i grunnen være litt ekkelt – å skulle trekke ut noens lidelse for å øke gleden ved å se den gå over. ”Hun ønsket seg en pus, et lite nøste.”

Merkelig, kjære lesere, jeg skjønte ikke helt meningen med det diktet før akkurat nå, bare at det hadde noe å gjøre med hjelpetrang og at det var noe viktig i det. Det var en liten åpenbaring å se at det passet så godt inn i avslutningen på dette innlegget. Men noe vendepunkt var det neppe.

fredag 16. november 2007

Statistikk som er sann for en populasjon, sier noe om hvert av individene i den populasjonen.

fredag 9. november 2007

Nostalgi


Husker du den gangen vi bare hadde to fjernkontroller?

tirsdag 6. november 2007

Fri vilje

Jeg snakket med en medstudent som fortalte at det snart ville være mulig å teste hypotesen om fri vilje, ved å se direkte på nevroner.

Tidligere på kvelden hadde hun spurt om jeg egentlig hadde plass til fri vilje i dette verdensbildet mitt som holdt på å vokse frem.

Jeg er ikke sikker på svaret, fordi jeg ikke helt forstår hva fri vilje er. Eller, hva viljen skulle være fri fra, for frihet alltid er i forhold til noe? Og aldeles fri vil viljen uansett ikke kunne være. Det vil alltid være valg vi ikke kan gjøre, fordi de pr. dags dato er umulige å gjennomføre. (Men for all del, vi kan jo ønske.) Det vil alltid være vel så mange valg vi ikke kan gjøre, fordi de ikke faller oss inn.

Men hva er vilje, hva er det å velge? Hva er den filosofiske definisjonen av fri vilje? For ikke å snakke om den vitenskapelige, operasjonelle definisjonen. Hvilken observasjon vil kunne enten demonstrere eller falsifisere at viljen er fri? Dette trenger jeg å vite for videre tenkning, og jeg tar gjerne i mot opplysninger om det.

lørdag 3. november 2007

Indexed

Jeg kom over denne grafiske bloggen, og har lyst til å dele den med eventuelle lesere jeg har som ikke har oppdaget den på egen hånd. Den består av diagrammer over ulike ideer og begreper, og er ikke så tørt som det kanskje høres ut som: Forfatteren har både humor og innsikt. Noen av dem er morsomme, noen er søte, noen er slående, noen tar litt tid å forstå…

… og stort mer enn det er det vanskelig å si. Hele poenget med bloggen er tross alt at den viser ting med grafikk som ville vært vanskelig å få frem med bare ord. Så gå heller dit selv. Indexed.blogspot.com.

onsdag 31. oktober 2007

Empati

Hun ønsker seg en pus
et lite nøste
som hun kan gjøre vondt
og siden trøste







(dette diktet har jeg også lagt ut på poeten.no)

mandag 29. oktober 2007

En skjermet verden

Aftenposten skriver at vi stadig bruker mer tid foran skjermen – noen bruker så mye som åtte timer pr. dag, og mer tid enn de bruker på å sove. I og for seg ikke så fjernt fra det jeg spekulerte litt rundt i et tidligere innlegg, og jeg er slett ikke uenig i at for mye tide foran TV- og data-skjermer kan være bekymringsverdig. Blant annet er det en påkjenning for kropp, for øyne, og muligens for hjerne.

Min lille kommentar akkurat nå går på noe litt annet. Jeg noterer meg en liten setning blant flere under spørsmålet om hvor vi tar all tiden fra: ”Og i tillegg kommer at folk rett og slett har mer fritid. For menn har arbeidstiden sunket de siste årene. Og kanskje er vi mindre sosiale?” (Min utheving.)

Men er det å sitte foran en skjerm nødvendigvis mindre sosialt enn å omgås hverandre på samme fysiske sted? Ok, ikke ansiktsuttrykk og kroppsspråk, og vanskelig med klining og klemming og sånt. Man bruker også skjerm til andre ting enn kommunikasjon, men det gjør man da også med tiden borte fra skjerm … men motsetningen som angivelig skal være mellom den virtuelle verden og det ”virkelige liv” (som til og med har egen forkortelse, IRL,) har jeg vanskelig for å se.

For alt som foregår på internett, og mellom andre sammenkoblede datamaskiner, det er ikke noen avskygning av den ”virkelige verden,” intet alternativ til den, men en del av den. Vårt bilde av verden, som finnes i hjernene våre, er ingenting mer enn informasjon. Vår sosiale omgang med andre mennesker, er ingenting mer enn kommunikasjon. Informasjon er det datamaskiner behandler, og kommunikasjon er det vi gjør når datamaskinene våre sender ord til hverandre.

onsdag 24. oktober 2007

Gode sjanser for å rekke bussen

Når jeg vrir nøkkelen om i låsen på jobben, endrer du sannsynligheten for at døren er låst, fra så godt som 0 til så godt som 100.

Når du beveger deg mot trappa, endrer du sannsynligheten for å være på bakken innen et visst tidsrom fra litt over 0 til litt under 100. Litt over 0 fordi du kan komme ned på andre måter – jordskjelv, falle ut av vinduet... Litt under 100 fordi du kan bli forhindret fra å komme ned – plutselig få slag, bli knivstukket av naboen… eller, for å være mindre dramatisk: Du kan komme på noe du har glemt.

Når du går mot bussholdeplassen, endrer du sannsynligheten for å komme dit du skal på et bestemt tidspunkt til en del under 100. Ting som, vel, skjer oftere enn jordskjelv og knivdrap, kan komme i veien. Du kan for eksempel komme for sent til bussen, eller bussen kan være forsinket.

Om du ikke er fremme på det nøyaktige tidspunktet du hadde regnet med, er det likevel en viss sannsynlighet for at du vil være der på et tidspunkt som ikke er så langt unna, den ene eller andre veien. Jo nærmere tidspunkt, jo større sannsynlighet (sånn omtrent).

Når du stiller vekkerklokka, endrer du sannsynligheten for å våkne klokka sju fra en god del mer enn 0 (du kunne ha våknet på egen hånd selv uten klokke), til en god del mindre enn 100 (du kan komme til å forsove deg).

I faget jeg driver med, psykologi, er det ofte slike tall vi har å forholde oss til. Når du for eksempel kommuniserer med noen (verbalt eller non-verbalt,) øker du sannsynligheten for at de skal tenke på det du vil de skal tenke på, fra godt over 0, til godt under 100. Godt over 0 fordi de kanskje tenker på det allerede, særlig hvis dere er på samme sted. Godt under 100 fordi mennesker ofte misforstår hverandre.

Det er sjelden vi kan være veldig sikre på at A fører til B, (for eksempel at terapi fører til bedring, eller at reklame fører til kjøping,) vi kan bare si noe om sannsynligheten for det.

Folk kan bli bedre av seg selv, eller bestemme seg for å kjøpe ting helt på egen hånd. Men hvis sannsynligheten for disse tingene blir større når noen har blitt utsatt for terapi eller reklame, kan man – selvfølgelig – si at terapi og reklame har hatt en innvirkning på disse menneskenes liv.

Poenget mitt med å si rare ting om noe så enkelt som å dra hjem fra jobb, er å understreke at dette med sannsynlighet og usikkerhet ikke er spesielt for psykologien. Alt vi vet om årsak og virkning, handler om å endre sannsynligheten for at noe skal skje. Spørsmålet er bare hvilke grader av sikkerhet og sannsynlighet vi snakker om.

Det vi finner ut med psykologisk forskning er mer usikkert enn i mange andre fag. Men det bygger på sannsynlighet, så vi har i det minste en anelse om hvor usikre - og dermed, hvor sikre - vi kan være.

tirsdag 23. oktober 2007

Dramatiske hendelser

Jeg så en episode av One Tree Hill, en ungdomsserie på TVNorge. Tydeligvis en nøkkelepisode i serien, høy dramatikk, en upopulær highschoolstudent med en pistol. Gisseldrama, en del tårer og frykt, og alle snakket sammen om røttene til slike tragedier. Det var også noen som døde.

(Pussig nok leste jeg en artikkel om highschoolskyting så sent som i går, men nok om det.)

Jeg satt ganske uberørt. Men serien virket ikke dårlig, og fortellerteknisk var episoden brukbar, ut fra det jeg vet om saken. Noen ting gjort litt vel tydelig, men slett ikke av det verste.

Men hva er det som gjør at jeg blir sittende ganske uberørt gjennom en såpass sterk episode? Det samme skjedde med en episode av Stargate, før jeg hadde sett så mye av serien. De var i en alternativ virkelighet, hvor to av vennene fra serien var bitre fiender og skjøt på hverandre, dette burde jo egentlig vært trist å se. Men jeg hadde jo ikke sett dem som venner, jeg bare skjønte at de var det. Jeg ble ikke så veldig beveget av det heller.

Når man lager film bør man ofte ta seg tid i begynnelsen til å presentere karakterene som er med. Hvem dette er – hva de selv bryr seg om – og hvorfor vi skal bry oss om dem. I en serie går presentasjonen mer over tid. Man blir kjent med figurene etter hvert og kan fokusere på dem en etter en.

Ofte går det greit å få taket på de viktigste karakterene når man hopper inn i en serie. Men så er det de sterke episodene som blir publikums yndlingsepisoder, hvor folk virkelig blir satt på prøve – såret, kanskje drept – må betale for gamle feil – osv. Sterke episoder, for den som kjenner bakgrunnen. Gjennomsiktige, hvis man ikke er inne i fortellingens univers.

Og nyttige – fordi de er gjennomsiktige – når man prøver å plukke opp noen hint om hvordan sånne ting er laget.

Dramatiske hendelser er dramatiske fordi man forstår meningen i dem. Fordi man vet hva som står på spill, vet hvem som er med og hva valgene deres koster. Det sier i hvert fall lærebøkene, de jeg prøver å lese.

Når noe er bra nok laget glemmer man læreboken samtidig som man ser på. Teknikken blir usynlig, bare bakteppe til innlevelsen. Dette skjer også med episoder som er så intense at de stiller ganske høye krav til teknikk. Men mangler man konteksten mister man innlevelsen. Da ser man tannhjulene.

Akkurat det kan være nyttig i mange sammenhenger, det spesielle blikket man får når konteksten blir fjernet eller endret. Meg selv som eksempel: Den personen jeg kjenner som meg selv, er den jeg er fra dag til dag, jeg sammenligner meg med i går, eller forgårs, eller kanskje forrige uke. Men når jeg er i situasjoner jeg ikke opplever så ofte, som for eksempel julefeiring eller tannlegebesøk, blir sammenligningsgrunnlaget et annet. Da blir de situasjonen et tverrsnitt i tiden, konteksten blir et mye lengre perspektiv, og jeg får et nytt overblikk over hvordan jeg forandrer meg – og hvordan jeg forblir den samme.

Dette er ikke ulikt bruken av statistikk i psykologisk metode (og i andre forskningmetoder). Null ut det som er skifter fra måling til måling, og du sitter igjen med et renere signal.

Men tilbake til TV-serier: Det jeg har lært om nå er, ikke minst, nettopp om kontekst. Betydningen av å se karakterer i en sammenheng for å skape innlevelse.

mandag 22. oktober 2007

En stor slurk med vann

Klokka var litt over ett om natta. Jeg hadde sittet i en tre-fire timer og spilt CivIV, men nå begynte jeg å få nok. Dessuten var jeg tørst. Med en liten viljesanstrengelse slo jeg av data’n. Deretter gikk jeg ut på kjøkkenet, skrudde på springen, og tappet meg et deilig, kaldt glass vann som jeg tømte i noen få slurker.

Dette ville vært mindre oppsiktsvekkende hvis det ikke hadde vært for parasittene som muligens var i drikkevannet på den tiden, og oppfordringen om å koke vann.

Så veldig bekymret for ekle parasitter etter det lille glasset er jeg egentlig ikke. Jeg er mer interessert i hvorfor jeg glemte hele kokingen, hvorfor denne saken som har dominert både nyhetsbildet og hverdagslivet de siste dagene plutselig var helt ute av hodet mitt.

Det har selvfølgelig noe med automatikk å gjøre, noe med vaner og rutiner. I psykologien lærer vi hva som skjer når man blir vant til å gjøre noe på en spesiell måte, for eksempel bruke springen, når man skal drikke. Slike rutiner kan vi gjennomføre mer eller mindre automatisk, uten at vi egentlig trenger å tenke på det.

Fordelen med dette er nettopp at man slipper å tenke på det. Vi kan bruke oppmerksomheten på andre ting. Ulempen er at vi får mindre frihet til å justere oss etter omstendighetene. Noen ganger kan det være vanskelig å gå utenom rutinen, selv om man konsentrerer seg brukbart underveis. Da jeg tappet meg det vannglasset tenkte jeg ikke en gang over hva jeg gjorde.

Altså, det psykologiske nøkkelordet er automatisering. Øver man lenge nok på å gjøre noe, kan man etter hvert gjennomføre det uten å konsentrere seg noe særlig – men man lærer seg også å gjøre det akkurat på den måten. Er det en eller to upraktiske omveier i rutinen, synd. Man kan legge om, men det er vanskelig. Oppstår det uforutsette omstendigheter, synd. Du legger selvfølgelig om, men det tar lengre tid. Noen ganger glipper det. Tannpuss. Påkledning. Bilkjøring. Og… det å tappe vann.

*

For viderekommende kan jeg stille spørsmålet: Hvorfor skjedde det akkurat da, og ikke før eller etterpå? Var det fordi jeg var trøtt? Fordi jeg var så tørst… eller kan det ha hatt noe direkte med dataspillet å gjøre?

Personlig observasjon: Jeg opplever ofte å bli helt oppslukt av dataskjermen, enten jeg sitter på nettet eller spiller et spill. Folk kan snakke til meg uten at jeg hører det. Timer kan gå uten at jeg tenker på å reise meg, eller en gang skifte stilling. Jeg vet at andre har det på samme måten. Jeg har også hørt at data, særlig dataspill, er satt i forbindelse med begrepet flow, eller flyt, fra positiv psykologi: Den tilstanden man kommer i når man er så interessert i noe at man går helt opp i det.

Selv om ikke jeg er avhengig av datating, blir jeg kanskje oppslukt litt på samme måten… Det kan uansett være nærliggende å tenke seg at dataavhengighet har noe med flyt å gjøre, og et kjapt google scholar-søk på nøkkelordene ”computer” ”addiction” ”flow” tyder på at det er tilfelle; flere studier som kommer opp peker på at nettopp en sterkere opplevelse av flyt er en av de tingene som skiller tilfeller av dataavhengighet fra ikke-tilfeller.

Men var det timene med dataspill, eller noe helt annet, som fikk meg til å skru på autopiloten før jeg hentet meg vann den gangen? Og hvis det var timene med dataspill: Var det fordi jeg var sliten i hodet og hadde mindre ressurser til å tenke? Eller var det fordi det å sitte foran skjermen setter meg i en slags automatikk-modus… at jeg ikke skrudde på autopiloten i det hele tatt, jeg hadde bare ikke rukket å skru den av.

Jeg har følelsen av at det er et eller annet interessant her. At det ville være spennende hvis dette med automatisering hadde noe å gjøre med hvorfor sånne som meg noen ganger ble oppslukt av dataskjermen – og hvorfor en del andre blir rent avhengige.

Å gjøre et overfladisk søk på sammenhenger mellom 1) Flyt, 2) Databruk, og 3) Automatisering var ikke fullt så enkelt, siden både flyt og automatisering kan bety en del andre ting. Jeg er ikke fullt så interessert at jeg begynner med mer dyptgående søking. Men hvis noen skulle kjenne til slik forskning kunne det vært interessant å få høre et sammendrag. (Antageligvis er jeg slett ikke den første som har vært inne på denne tanken.) Og hvis noen skulle få lyst til å drive med sånn forskning – kunne det vært interessant å få vite resultatene.