Nyttårsprosjekt

Jeg har et nyttårsforsett jeg ikke helt forstår. Men jeg vet at det har noe med hvordan jeg bruker tiden min å gjøre. Jeg er bare ikke sikker på om det har med å bruke tiden min bedre å gjøre. Jeg vet nemlig ikke så mye om hvordan jeg bruker tiden min. Det er en stor del av problemet. Kanskje jeg bruker den veldig bra, egentlig.

Jeg er mye frustrert over hvordan jeg bruker tiden min. Og nyttårsforsettet mitt kan begynne med et par gjenkjennbare scener. For det første når jeg sitter i sofaen, eller ligger i sofaen, men det er nesten alltid i sofaen, en sjelden gang i blant kanskje senga, og gruer meg til å sette i gang med å få noe gjort. Ofte bruker jeg internett eller mobilspill for å få tiden til å gå. Og da kjenner jeg ikke at jeg gruer meg. Men i blant kommer jeg på det, og tenker at nå burde jeg snart få satt i gang. Det er en frustrerende følelse.

Den andre er når jeg plukker frem noen punkter fra den lange lista over alt jeg burde har gjort. Den inneholder aktiviteter for både nytte og glede. Men jeg har ikke noen eksempler på hvilke, for den er så lang at jeg ikke husker langt nær hele på en gang. Men det dukker opp ting fra den stadig vekk. (Jeg må få kjøpt meg en ny gardinstang, fordi den gamle gikk i stykker i fjor, altså det nye fjor, eller kanskje året før.) De dukker opp og så forestiller jeg meg hvordan jeg skal få det gjort, eller ser for meg at jeg gjør det, men jeg får nesten aldri gjort det der og da. Enten dukker bildene opp når jeg holder på med noe annet, for eksempel å sove, eller så føler jeg at jeg ikke orker å sette i gang. Tilbake til scenen i sofaen.

På den ene siden har jeg altså masse somling. Og på den andre siden har jeg masse ugjort. Og det kunne vært så enkelt som at nyttårsforsettet er å somle mindre…

men man kan ikke bare drive å bli mer effektiv og mer effektiv og mer effektiv heller. Det vil alltid være mer man kunne få gjort

dessuten vet jeg ikke hvor mye jeg kommer til å orke. Det kan jo hende at somlingen min skyldes at jeg ikke har kapasitet til så mye annet.

Jeg vet nok at jeg har mindre kapasitet enn andre. Det er vel derfor jeg prøver å få delvis uføretrygd. Men det hjelper ikke så veldig å vite at jeg har mindre kapasitet enn andre så lenge jeg ikke vet hvor mye kapasitet andre har.

Folk kan si at jeg trenger ikke å sammenligne meg med alle andre, eller gå rundt å lure på hva som er normalt, men det er ikke helt det som er poenget. Poenget er at vil være normal men at jeg trenger et eller annet ankerfeste, et eller annet utgangspunkt, hvis jeg i det hele tatt skal klare å måle min egen kapasitet. En følelse av hva som var realistisk for andre ville ha blitt et utgangspunkt til å finne ut hva som hva var realistisk for meg.

Derfor er det ikke å få gjort så mye mer som er målet. Nødvendigvis. Kanskje er det det som er målet. Det vet jeg ikke ennå, for jeg har ikke begynt å undersøke. Det er jo det jeg sier. At jeg ikke helt forstår hva målet er. Det er derfor jeg må begynne et sted. Lete etter et sted å begynne.

Jeg vil at det skal være en bedre balanse mellom hvor mye kapasitet jeg har, hva jeg venter av meg selv, og hva jeg faktisk får gjort. Jeg vil være mindre frustrert over alt det ugjorte. Kanskje det er én side av det ubegripelige forsettet mitt: Jeg vil korte ned listen over ting jeg ikke får gjort, enten ved å gjøre flere av dem, eller ved å droppe noen av forventningene.

I løpet av den neste tiden skal jeg prøve å få bedre tak på hva som egentlig er forsettet mitt. Ikke nødvendigvis her – jeg kan ikke love bort en ny gjenoppblussing av bloggen. Men på blyant og papir i første omgang. Oppe i hodet mitt ligger nemlig det meste og venter, tror jeg. På samme sted som de liste jeg tar frem 3-4 punkter fra og grubler over når jeg ikke får gjort noe med det.

Så jeg kan lage lister over både det jeg ikke får gjort, det jeg faktisk gjør i løpet av dagen, og alt jeg tror kan være grunner til at det er vanskelig å få ting gjort.

Et annet navn på forsettet kan være at jeg vil prøve å strukturere fritiden min bedre, ved å lage meg til noen bedre vaner. Det første skrittet er å finne ut hvorfor. Hva jeg vil at dette forsettet skal føre til.

Profilbilde

Jeg pleier å få gode reaksjoner på innleggene jeg skriver om sex, at det er spennende og modig skrevet. Men mot? Vel, det har ikke skremt meg noe særlig siden i fjor vår. I det minste ikke på så abstrakt nivå. Jeg kan skrive om det å skrive om sex uten å bli noe særlig forstyrret av det.

Dette blir likevel et litt skumlere innlegg, for det går bort fra verbale beskrivelser, og over i visuelle. Jeg har kvaler for profilbildet mitt også. Flere forskjellige slags kvaler, som tar form av en spørsmålsfloke. Altså en sånn blanding av stress og forvirring hvor jeg ikke rekker å tenke over spørsmål 1 før jeg blir oppslukt av spørsmål 2, og glemmer begge deler når jeg ikke kan la spørsmål 3 ligge. Og en følelse av at alle svarene er forbundet med hverandre, hvert spørsmål inneholder noe av svaret på de andre, så det finnes ikke noe godt sted å begynne.

Jeg har spørsmål 1: om anonymitet. På stedet hvor jeg har profil er det vanlig med anonymitet. Det er få ansikter der. Noen ville i det hele tatt ikke stolt på en som viste ansiktet sitt. Men de er gjerne ute etter litt andre ting enn meg… Nå har jeg ingen sterk trang til å vise ansiktet, men så er ansiktet i det minste en del av kroppen som –

og uten at jeg får fullført den setningen, kommer spørsmålet 2: opp om kropp. Jeg har et litt rart forhold… kroppsbildet mitt er… vel, det er sånn, jeg har ikke noe direkte dårlig forhold til kroppen min. Det er bare ikke så veldig bevisst. Jeg vet ikke alltid hva den driver med, hvor jeg har kroppsdelene mine… jeg sliter med å gjøre to ting samtidig, som i bowling, om jeg både skal svinge armen og slippe taket i kula. Eller med en fotball, om jeg både skal kaste den i lufta og treffe den med panna.

Jeg må tenke for å vite forskjell på albue og skulder. Det var først mot slutten av tenårene at jeg lærte posisjonen til kroppsdeler som ankel, legg, underarm… først en gang i fjor lærte jeg at "rundt livet" betød et stykke under navlen, ikke helt nede på hoftene… og hvor er forresten anklene, egentlig?

Og det å kjenne på kroppen – kroppsfornemmelsene mine har vært uklare. Noen ganger alt for sterke, derfor har jeg ikke likt å bruke kroppen noe særlig, nesten all anstrengelse har ført til ubehag og i opplevelse minnet mest om angst – noen ganger alt for svake, så jeg ikke har lært skillet mellom viktige signaler, som å vite forskjell på sulten og mett, sliten og understimulert… så jeg har ikke regulert meg selv så godt, har forspist meg og fått vondt i magen, eller holdt senga når det jeg tvert i mot burde ha kommet meg ut…

Diverse småplager også, som kommer og så blir borte igjen. I tiårsalderen hadde jeg vondt i den høyre hofta en periode, antagelig på grunn av en belastning som jeg ikke kunne merke eller korrigere. Da jeg var femten vokste jeg fra underbuksene mine uten å skjønne det, og hadde store gnagsår i dagevis før jeg fant en løsning. En lang stund hadde jeg problemer med kjeven. Den låste seg ofte om natta, jeg måtte slite med den om morran.

Og jeg var – ehem – mildt inkontinent en periode, slet med små drypp, fordi, oppdaget jeg, jeg hadde kommet i vane med å koble blæremusklene og magemusklene sammen, sånn lillefingeren og ringfingeren ofte er koblet sammen. Så snart jeg ble bevisst på koblingen, vente jeg meg av med den, da gikk det over.

Nå om dagen sliter jeg med å pusse tennene, fordi en eller annen sammenkobling – jeg vet ikke helt hvilken – gjør at jeg setter skum i halsen og brekker meg.

Jeg vet ikke om det er sånt alle har, om folk har det oftere eller sjeldnere enn meg, men det er nærliggende for meg å sette aspergerlappen på det. Jeg ser spor av autisme både i forløpet og i utviklingen bort fra det. Den delen av autismen som har med sanseforskjeller å gjøre.

Mange på autismespekteret har enten overfølsomme eller underfølsomme sanser, eller begge deler – det varierer fra person til person, fra sans til sans, fra tidspunkt til tidspunkt. Noen får med seg hver eneste lyd i omgivelsene, mens andre har problemer med å lytte. Noen er plaget av lukter, noen av bestemte visuelle mønstre.

Det er vanskelig å si noe sikkert om min egen sanseprofil, for jeg vet ikke hva jeg skal sammenligne med. Sine egne sanser tar man oftest for gitt, man tror at verden er full av høye lyder, eller skarpe lukter, til det faller en inn å spørre noen andre. Og hva skal man spørre om da? Det er det spørsmålet som vi egentlig vokser fra, som ofte ikke har noe å si i praksis – ser du og jeg det samme når vi ser på fargen rød? Et felles begrepsapparat kan være vanskelig å finne.

(Er det rart man lever i sin egen verden iblant?)

Men for meg er det så vidt jeg forstår nettopp kroppssansene som skiller seg mest ut. De som registrerer stimuli innenfra – opphisselse, smerte, sult, tretthet – de som registrerer kroppens positur og musklenes tilstand. Og de er overfølsomme noen ganger, underfølsomme andre ganger. Det kan gi meg glede iblant. Det kan være moro bare å holde armen i været. Det kan være opphissende bare å stramme musklene i bena. Men jeg var ikke akkurat den beste i gymmen. Jeg funker ikke noe særlig som fotballspiller heller.

Hvorfor skriver jeg egentlig om kropp?

Jo, det var profilbildet. 3: Hvordan skal jeg finne en ærlig, men smigrende, vinkel for kroppen min? Den er ikke veltrent – jeg har en synlig mage, og antagelig for mye svai i ryggen, et misfarget arr fra en brokkoperasjon i barndommen, mye hår på armer og ben – er det bra? Mer pjuskete hår på bryst og mage…

Som sagt så misliker jeg ikke egentlig kroppen min, det er mer at jeg ikke forstår den noe særlig. Det finnes sikkert smigrende vinkler. Men hjernen min… forestillingsevnen min… får ikke tak i dem, det preller av, den mentale modellen av kroppen min er som tåke

– jeg har begynt å bli kjent med den innenfra, men jeg har ikke trukket linjer derfra til utsiden. Jeg har begynt… over en periode på mange år har jeg lært meg å skifte sokker hver dag, skifte undertøy hver dag, veksle mellom to skjorter i stedet for å bare ha den ene, jeg bruker deodorant og børster håret, pusser tennene og bruker tanntråd… alt dette har jeg måtte øve meg på, en ting av gangen. Nå senest har jeg begynt å vaske meg i ansiktet. Det overrasket meg hvor godt det føltes. Det overrasket meg at de plagsomme kvisene plutselig bare kunne forsvinne.

Dette betyr at jeg tenker mer på kroppen min, føler meg mer hjemme i den – det hjelper på de indre kroppssansene også. Men jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal ta profilbilder av den.

Jeg kunne tatt en og annen isolert kroppsdel. Nei ikke den da vet du. Jeg tenker mer på hendene mine – de pleier å få komplimenter. Haka mi, så håret og skjegget synes, fordi det er flere som liker sånt. Men da ser det kanskje ut som jeg vil skjule noe? Hvorfor lar han fyren så uttrykkelig være med å vise frem kroppen i sin helhet, vil kanskje folk lure.

En innskutt tanke: På et nettsted med mye fysisk sjekking, er det egentlig rimelig at folk har fysiske preferanser.

Og så er det neste spørsmålet 4: om bakgrunn. For det blir lagt så godt merke til, står det overalt hvor jeg leser profilbildetips. Ikke ta bilde av deg selv på badet! Unngå rot og skittent sengetøy. Bakgrunnen gir så mange signaler om hvem du er – sier profilbildetipsene. Men jeg har aldri vært noe særlig flink med bakgrunn! Med kontekst, med helhet! Tror jeg… i det minste tilsier aspergerdiagnosen at jeg ikke er noe flink med bakgrunn, og det stemmer, så langt jeg kan se, med min egen erfaring.

Så jeg kan – her stotrer tanken igjen – jeg kan 5: spørre noen om hjelp men da kommer spørsmålet, hvor intimt… Liksom yttertøy og lene meg mot noen søyler, det har jeg bilder av allerede. Ålreit bilde, men kjedelig som selvpresentasjon… Nakenbilder vil jeg ikke ta, i det minste ikke først

– vil jeg ha nakenbilder i det hele tatt? Burde jeg, hvis noen skulle spørre? Da kunne jeg funnet en smigrende nok vinkel, kanskje, men 5: hvem skulle i så fall ha tatt det? Ingen jeg kan tenke meg som jeg kjenner i dag,

så springer hodet mitt tilbake til 1: ansiktsbilder, som jeg i hvert fall kan ta på egen hånd. Men anonymitet – og et spørsmål jeg har gått med lenge, 1b: hva har det å si at jeg har et – selv nå i dag – halvkjent ansikt? Jeg har lurt: Vil det føre til noen slags rykter, ha konsekvenser som jeg slett ikke overskuer? (Det bekymrer meg ikke like mye nå, det var verre da jeg var redd for å være seksuell.) Vil det øke sjansene mine hos noen, av riktige eller feile grunner? Minske sjansene mine hos andre… og en ting jeg lurer mest på, hvis jeg blir kjent med noen først, og så viser hvem jeg er etterpå… 1c: kan de ta det ille opp? At de har snakket med en de kanskje kjenner ansiktet til?

*

Nå tror jeg jeg har fått meg en slags oversikt over floka – over spørsmålene, 1 a-c, og så 2-5, over grunnene, at jeg ikke forstår kroppen min, at jeg ikke forstår identiteten min… for det handler ikke bare om profilbilder eller sex, det handler om selvpresentasjon også. Jeg har en oversikt over valgmulighetene, og over spørsmålene som svimler meg og får meg til å slippe tråden, vurdere de andre alternativene i stedet:

– et antydende, men anstendig bilde av kroppen min. Hvordan skal jeg i så fall få tatt det? Ikke vet jeg vinkel, ikke vet jeg bakgrunn, ikke har jeg noen greie på selvutløser heller. Det må en sosial handling til, og det –

– et ansiktsbilde, men kan det ha konsekvenser? Vil det bære undertekster, fordi ansiktet mitt er kjent. Sjekking er så fullt av undertekster, og det –

– en del av enten kropp eller ansikt? Men hvilken del, hvilken vinkel, og vil folk tro at det er noe jeg prøver å skjule… en tanke jeg i det minste klarer å tenke ferdig, så noe jeg kunne ha gjennomført, men antagelig det minst interessante av alternativene.

Dette handler om selvpresentasjon også, og om de gode gamle temaene. Å surre og rote med undertekst. Å snakke klart og tydelig om sin egen vilje.

Løsningen vil jeg tro at også går ut på det samme. Det jeg har gjort for å snakke mer aktivt om meg hva jeg vil (eller eventuelt ikke vet at jeg vil). Øvelse, rett og slett. Selvadministrert eksponeringsterapi. Oppdage nervene mine og trykke på dem. Legge ut bilder enten jeg er fornøyd med dem eller ikke.

Av tekst og bilde, hva er egentlig det skumleste? Å vise at jeg har en vilje, eller å vise at jeg har en kropp? De henger antagelig sammen, gjennom læring og erfaring, gjennom praksis. Når man ikke så ofte opplever at man har at man har en handlekraft som står til viljen, når man venner seg til å oppleve kroppen som vekselvis blendende og vag, da er det en overgang det å plutselig plassere seg i verden, det å plutselig skulle eksistere, ville, være, tilstede, blant alle de andre.

Profiltekst

Jeg vil heller skrive om sex enn om politikk. Vel så innviklet, men ikke like flaut.

Fordi jeg har lært meg det, å si høyt at jeg liker sex. Å si? Før klarte jeg så vidt å tenke det. At jeg har lyst på det og av og til savner det. Det kan jeg krysse av som "oppnådd i 2013", mye ved hjelp av innlegg i denne bloggen. Så unngår jeg visst ikke helt at det blir en blogg for dagbokskriving og terapi.

Så nå vet jeg at jeg gjerne vil ha sex, og jeg er litt bedre i stand til å uttrykke det, men "sex" er egentlig ikke så presist… Jeg mener, jo, hvis jeg spurte en bestemt person "skal vi ha sex," og den personen svarte" ja", da ville vi nok klart å finne ut resten også. Men hvis jeg stilte meg opp med et skilt hvor jeg spurte "er det noen som vil ha sex med meg," så ville jeg nok fått både få og ikke alltid så relevante svar. Svar fra ikke nødvendigvis de jeg var interessert i selv.

Med mindre jeg hadde gjort det på et særlig egnet sted ville jeg også fått en del misfornøyde blikk… og fortjent det, synes jeg egentlig…

Men det holder altså ikke å vite at jeg vil. Akkurat hva jeg vil vet jeg ennå ikke nok om.

Jeg har problemer med å skrive en profiltekst for nettsjekking. Jeg har en profil, jeg har hatt en stund, men teksten der, den er – har fått kommentarer om at den er – litt svevende. Folk får et inntrykk av hva slags person jeg er, men ikke av hva jeg leter etter, om kanskje jeg kan være noe for dem. Det blir litt den digitale versjonen av en sånn plakat: "Hei, jeg er hyggelig altså, er det noen som vil ha sex med meg?"

Forsøk på å skrive noe nytt stopper bare opp.  Jeg kommer ikke mer enn et par setninger i vei. Og jeg har jo snakket mye om at det betyr – ett eller annet – når skrivingen stopper på et bestemt sted. Det betyr at det er noe som er enten ukjent for meg, eller skummelt. Enten vet jeg ikke helt hva jeg vil, eller så har jeg fortsatt litt problemer med å uttrykke det, til og med for meg selv.

I mange tekster venter jeg nettopp på det punktet, når jeg ikke lenger vet hvor jeg skal videre. Så gjør jeg selve letingen og oppdagelsen til et tema. Men jeg vet ikke om den teknikken passer helt i en profiltekst…

For det første bygger teknikken på blottstilling. Jeg skriver at jeg ikke helt vet, jeg viser sårbarhet og uvisshet, og blottstilling kan være bra! Det kan vise en slags trygghet, at jeg tør å snakke om dette, det kan gi mottageren en slags trygghet, hun vet alt noe om meg, så kanskje det er lettere å vise svakhet tilbake. Og blottstilling kan være sexy, på riktig måte; blottstilling kan være sjarmerende, på riktig måte.

Det kan også ende opp som sutrete, kjedelig, til og med avskrekkende… viser jeg at jeg er for usikker, blir det opp til andre å ta vare på meg. Være forsiktige rundt meg. Jeg kan fremstå som krevende og lite raus som elsker.

Hvor ligger egentlig forskjellen mellom sjarmerende og avskrekkende uvisshet?

I selvtilliten, vil jeg tro. I modenheten. Hva man tar ansvar for selv, mot hvor mye man venter seg å bli tatt vare på av andre. Man kan være sårbar fordi man har tryggheten til det, eller man kan bruke sårbarheten til å beskytte seg bak.

Det er det ene problemet, det andre er å vite hvor jeg skal begynne. Hva skal jeg si om meg selv… hvor mye skal jeg si om meg selv?

Jeg skriver om meg selv på så omstendelige måter. Når jeg snakker også egentlig. Når jeg står i butikken kan jeg ta meg i å forklare hva jeg skal med det jeg kjøper. Hvorfor jeg har bruk for det. Gjerne med detaljer fra eget liv, fra barndom eller psykologiske krinkelkroker. I skranker på venterom og sånn er jeg så omstendelig at jeg knapt kommer inn på det jeg skal, før de avbryter og begynner å komme med egne forslag. Og det forvirrer meg jo enda mer…

Hvordan skal jeg beskrive ett personlighetstrekk uten å komme inn på fire andre? Hvordan kan jeg skrive noe positivt uten forbehold, eller noe negativt uten forklaring og analyse? På den måten skriver jeg meg utover og videre utover i periferien… det er sånn det blir svevende.

Det blir kanskje forsterket av autismen, den motviljen mot å utelate – noe, som kan være viktig. Noe som kan være sant. Som om jeg skjuler noe om meg selv, eller gjør meg til. Sånn har det kanskje litt felles med det jeg skrev om politikk, hvor jeg også var redd for å gi et galt inntrykk av meg selv. Kanskje det fremdeles har noe å gjøre med undertekster? I sex og sjekking er det jo enda mer undertekst enn i politikk.

Jeg turte jo nesten ikke å lage meg et profilnavn, i tilfelle det skulle vise seg å være kode for noen seksuell praksis. Og så kom noen til å tro at jeg var interessert i sånt, og så forvente det av meg, og så ville jeg ha lurt dem.

Kanskje det er noe av det skumle også med å formulere rett ut hva jeg vil… at det kan inneholde undertekster og skjulte koder og at noen kan forvente for mye… som om det skulle være så farlig, det er jo bare å oppklare det i så fall.

At det skal være så vanskelig å skrive en liten profil. Profilen er riktignok førsteinntrykket, men den er ikke det endelige ordet. I verste fall kan jeg gå glipp av kontakt med noen jeg egentlig ville likt å høre fra.

Men det handler vel ikke bare om en profiltekst, det handler også om hvordan jeg vil være. Jeg vil gjerne være sårbar, men ikke krevende, eller lite raus. Jeg trenger ikke å kjenne mine egne ønsker i detalj, men jeg må være i stand til å kjenne på dem. Jeg må ha nok vilje til å ta beslutninger, til å oppsøke det jeg kan stå for, si nei til det jeg ikke vil være med på, til å ta to skritt tilbake hvis jeg skulle ta ett skritt for langt.

Klarer jeg ikke å være tydelig i profilen, er jeg kanskje ikke noe tydelig ansikt til ansikt heller. Det var vel nettopp det jeg kom frem til i fjor. Hvis jeg ikke har peiling på hva jeg vil, da er det heller ikke noe særlig lett å handle. Jeg fikk jo ned noen konklusjoner, i en punktliste, det innlegget skulle jeg kanskje lese igjen… Der står det hva som tiltaler meg med erotikken.

Kanskje jeg vil flere forskjellige ting også… et elskerforhold som varer en stund, men også innslag av tilfeldige og der-og-da-ige, og kanskje noen som vil hjelpe en uerfaren fyr litt på vei… men nå begynner jeg nesten å skrive profilteksten min, det bør jeg kanskje heller spare.

For det å skrive teksten henger likevel sammen med å finne ut av innholdet – denne gangen også – med å tvinge frem det som er ukjent eller skummelt, med å kunne uttrykke hva jeg ønsker meg, i det minste for meg selv. Enten det passer til profilsjangeren eller ikke, kommer leting og oppdagelse til å bli et tema. Og det er kanskje ikke så veldig på siden heller? Jeg kommer jo dit fordi jeg leter etter noe.

Riktig tempo

Erotikkprosjektet måtte bremses litt. All tankevirksomheten før påske, all selvransakelsen. Det tok meg ut av den behagelige, autistiske rytmen, det "innholdsløse, forutsigbare livet" jeg har skrytt på meg det siste året. Nå kommer jeg vel ikke utenom det, at flere elementer inn i livet betyr mindre forutsigbarhet også.

Jeg kan ikke pakke meg så godt inn som før hvis jeg skal prøve meg på et mer erotisk liv.

Men en viss rytme må jeg ha. Før påske – nå husker jeg ikke helt en gang, annet enn at tankene spriket, ansiktet glødet, og selvet begynte å tyte ut av porene. Det siste skjer jo ikke, men jeg får følelsen av det noen ganger, når hjernen kjører seg varm.

Alle hjerner har et favorittempo. Eller kall det sinnssystemer, for det dreier seg om mer enn hjernen. Disse tingene skjer også i ryggraden, i hormonkjertlene, i blodårene og i huden. Hele kroppen omsetter og utveksler informasjon, hjernen ligger i midten, men den duger ikke til mye alene. Og jo høyere tempo, jo mer merker vi til kroppen

Vi liker litt tempo. Vi liker litt kroppslig uro, vi liker når sansene skjerpes. Noen liker mer tempo også, tersklene varierer veldig mellom folk. Og fra dag til dag for den enkelte... Noen ganger får vi blodet i gang av en spennende film, eller en flørt. Noen ganger går vi i fornøyelsesparken og kjører loop. Noen ganger hopper vi ut av et fly, og satser livet på at fallskjermen virker.

Det går mye ut på ett, reaksjonene er de samme, det er tersklene som varierer.

Selv får jeg nok tempo av å sitte på i åpen bil. Uten tak til å stanse vinden, uten vegger til å skjerme sidesynet. Jeg må knipe sammen øynene først, dekke til ansiktet, få pusten under kontroll. Så blir det behagelig etterhvert. Sanselig. Som når man ligger lys våken etter en god døs.

Skulle jeg tatt loopen ville det blitt alt for mye. Selv pariserhjulet kan bli for mye noen ganger. Da kjenner jeg ikke spenning, stimulanse, jeg kjenner bare at det gnisser, det surkler og syder. Ikke behagelig rytme, men utakt.

Erotikken ligger vel på det samme vippepunktet, toppen av den samme kurven? Er det ikke best rett før det blir for mye? Muskelgruppene klare til å reagere på sekundet. Sansene strutter av mottagelighet. Hele kroppen omsetter og utveksler informasjon. Og da mener jeg ikke bare akten, erotikken begynner jo lenge før det. Jeg mener ikke en gang bare flørten, eller i det hele tatt noe som har med mennesker å gjøre.

Selve tilværelsen treffer av og til det punktet, legger seg så tett inntil at det vipper på kanten av ubehag, men foreløpig kjennes det veldig, veldig bra.

En sånn flørt, en flørt med tilværelsen, trenger ikke ha noe seksuelt i seg, men det kan lett gli over i hverandre. Man kan få blodtilførsel til strategiske kroppsdeler bare av ren begeistring. Man kan forelske seg i hele livet som når man tenner på et annet menneske.

Vi skal kanskje ikke snakke om erotikken som en egen form for stimulans. Den er heller en egenskap ved andre former for stimulans. Den dominerer kanskje ved visse ord, skildringer og fantasier, berøring. Men den henger over, som en stemning, alle de stundene når sansningen blir sterkt personlig. Kanskje man kunne si privat.

Nå har jeg brukt så mange ord på denne ikke helt seksuelle formen for erotikk... De fire siste avsnittene sier jo nesten det samme. De handler, tror jeg, om en del av den seksuelle viljen, om å forstå hva jeg er satt sammen av – en forutsetning, som jeg har skrevet mye om – for å handle.

Så hva kan jeg lære? At det jeg vil, erotisk, hører hjemme i en sammenheng. At det ideelle treffet begynner med å gå til helt andre former for stimulans. Skjønnhet, sansepirring, spenning. Altså skjønnhet: Gå en tur og se seg om, like gjerne i by som i natur, høre på fuglesang eller menneskemusikk... Sansepirring: Bade, sitte i sola og puste, ikke minst spise noe godt. Spenning kan det bli verre med, fordi jeg har såpass lav spenningsterskel... der andre vil ta loopen eller hoppe i strikk, klarer jeg med godt med å sitte i åpen bil...

Alt dette fantaserer jeg om som verdifullt i seg selv, eller som fint forspill, hvis man skulle ha lyst til å spille mer.

Og fra dette kan jeg igjen lære at

1: Det dreier om å dele, hele erotikken, fra fuglesang til utløsning, det dreier seg om å befinne seg sammen der det skjer noe godt. Resonans, kan man kanskje si, man går inn i en rytme hvor man forsterker hverandre

– og dette igjen betyr åpenhet, nærhet, kanskje varhet, en viss grad av et personlig forhold. Risikable ting for alle, med litt ekstra risiko på autismespekteret... der vippepunktet blir desto smalere... det er best rett før det blir alt for mye.

Så nærhet hører med, men hvordan rimer det med det at jeg helst ikke vil ha noen kjæreste? Det kan ha en del å gjøre med graden av nærhet, at jeg vil stanse litt før vippepunktet... før jeg får ansvar for noen og de ansvar for meg, før små ting jeg sier får kraft til å såre, før jeg må gi avkall på noe av tiden jeg trenger for meg selv, og i tillegg... når jeg kommer for nær innpå noen kan jeg miste jeg dem helt av syne, jeg opplever så mange detaljer at jeg glemmer å tenke på selve personen.

Men snakker jeg nå om forsiktighet eller feighet?

Jeg har skrevet om det før, at jeg strever med å få ut ordene når jeg skal si at jeg ikke helst ikke vil ha noen kjæreste. Kanskje fordi det smaker litt feigt... eller urimelig... at nærhet hører med, men ikke lenger enn til hit. Som om man kan sette et punkt på en skala, når det for det første finnes mer en én skala og man for det andre ikke står stille, følelser passer ikke inn i aspergerformede bokser. Jeg ber om noe spesifikt og ubestemmelig på en gang, ber om noe og føler meg usikker på om jeg kan gi tilbake.

På den annen side setter alle mennesker grenser, særlig rundt det aller innerste. Og det eksisterer da virkelig en god del tilfeller av erotikk+godt-samvær-men-ikke-kjærestelighet. Såpass mange tilfeller at det har vokst frem et begrepsapparat for det, med ulike graderinger, ulike krysninger. (Blir det ufint å si hybridformer?)

Kanskje det smaker feigt eller urimelig ikke fordi jeg har grenser og setter dem, men fordi jeg ikke forstår meg nok på de grensene, og ikke kan uttrykke meg tydelig om dem.

Nå har jeg visst snakket meg tilbake til begynnelsen. Det første jeg må gjøre er å bli kjent med meg selv. Det spiller desto større rolle å kjenne meg selv når intimgrenser av natur svinger, når følelser av natur skifter, når man ikke kan se til den kulturelle kunnskapen om parforhold hvis man kommer i tvil.

Det andre jeg kan lære,

2: går også ut på at intensiteten veksler. Terskelen, tålegrensen, veksler. Og

jeg tok feil der oppe, erotikken ligger ikke bare i bristepunktet. Jeg har skrevet noen ord her flere ganger – rytme, tempo, takt. Forspill, resonans. Fuglesang... Det har noe med musikk å gjøre. Om jeg bare kunne noe særlig om musikkteori.

Erotikken består ikke bare av bristepunkter. Den har sine symmetrier og kontraster, sine nøye tilpassede dissonanser, sine hektiske og rolige partier. Etter en varm dag i en gedigen by, full av folk, nesten smertelig intenst, kan det være deilig å ta en kald dusj, ligge slapp på hotellrommet og kanskje døse av før man går ut og spiser middag. Lavpunktene kan være akkurat like sansepirrende.

Som en flørt – ett skritt frem, ett til siden, men med den gode rytmen under. Som et forspill, som selve akten, hver anledning har sin rytme. Sitt klimaks. Sin nødvendige hvileperiode. Som hverdagslivet.

Erotikk kan stå som modell for aspergerhåndtering, og omvendt. Håndtering av en hverdag der den samlede intensiteten bestemmer hvor godt man fungerer, og hvor godt man har det – eller det gjør den vel utenfor autismespekteret også, så dropp aspergerhåndtering. Det er rett og slett hverdagshåndtering.

Å kjenne igjen intensitet. Kjenne når den synker og stiger, kjenne igjen tegnene på for lite og for mye. Bli kjent med dårlige og gode rytmer, hvor mye livet får plass til når man finner en ålreit rytme. Selv angst, selv fortvilelse og forvirring kan man tåle med en ålreit rytme.

Det jeg ønsker meg kan kalles et overfladisk liv – men med rynker og folder som menneskehjernen, som ethvert terreng. Hele verdenskartet er en overflate, og se hvor mye det får plass til likevel.

Jeg har kommet frem til en regel for erotikkprosjektet. Jeg skal bare holde på med det når det er gøy. Det å ta sjanser skal kjennes spennende ut, ikke farlig. Å ikke vite hva slags respons jeg vil få skal gjøre meg opprømt, ikke trist. Det skal synes utenpå meg, det skal være lett for andre å svare avvisende... eller bekreftende...

Følelsen av å ha det gøy er et signal. Hjernen går i riktig tempo. Ikke overbelastet, men stimulert. Og i et sånt humør vil jeg takle situasjoner som oppstår, takle tabbene, gjøre det mindre flaut for meg og mindre vanskelig for andre, ikke være så redd for å kjenne meg malplassert.

For å kjenne den erotiske siden av meg malplassert... Det er der jeg kommer fra. Der jeg kom fra før jeg begynte å ta det opp, før erotikkprosjektet, at den erotiske siden av meg bare ikke passet inn. Den passet ikke inn i situasjonene, eller i bildet av meg selv, og bare å nevne det føltes som å prøve å presse noe malplassert inn i verden. Eller som om selvet begynte å tyte ut av porene.

Å skrive om det her på bloggen, for hele verden hvis verden vil, har gitt en rask tilvenning til å vise at det fins erotikk i meg. Hjernen min tåler mer. Den har funnet et nytt favorittempo, en mer solid rytme med større plass til både de ubehagelige og de gode tingene.

Jeg tror jeg vet hva tiltrekning er

Jeg visste ikke at jeg fortsatt hadde så store ukjente områder igjen inni meg. Jeg har hatt innovertitting som hobby siden — årtusenskiftet, eller litt før, begynte på psykologi for at innsatsen skulle komme flere enn meg til nytte, snakker veldig gjerne om meg selv i godt lag. Navlebeskuende, men kanskje på en allmenngyldig måte. Og jeg har jo fått oversikt over den uoversiktlige delen, i små porsjoner, vips så kan jeg tegne, eller skrive dikt, og vips så forstår jeg meg på biljard.

 

Men erotikken, den tar det lengre tid med. Forrige uke kommet et stykke på vei, tror jeg, denne uka har jeg kjent meg helt i villrede. Mer i villrede enn på lenge. Hvordan skal jeg beskrive det? Omtumlet, desorientert, asosial, nesten fysisk svimmel, omgitt av spørsmål som jager hverandre, dynget ned av halvveissvar, tankerekker som begynner som tilløp og så blir der.

 

Dette var normaltilstanden min en gang i tiden, og da likte jeg det ikke noe særlig. Sånn som nå har det en slags fascinasjon i seg selv. Og jeg tror at det fører noen vei nå, det gjorde det ikke før.

 

Selv i forvirringstilstanden legger jeg merke til informasjon, har en følelse for hva som kan få meg litt videre.

 

Forvirringen la seg litt i går, og et par nye ting gikk opp for meg:

• Erotikkens krummelurer lar seg ikke fullt så lett håndtere som jeg hadde tenkt meg. Den har en mellommenneskelig side, og det mellommenneskelige er ikke noe man håndterer. Ikke noe man styrer med og ordner opp i alene. Det kommer alltid an på den andre også.

Ikke at jeg ikke visste dette, men jeg så kanskje ikke helt klart for meg konsekvensen, at livet VIL bli mer komplisert med erotikk inne i bildet enn uten, selv om jeg skulle holde meg til de minst kompliserte måtene å gjøre det på. Og dessuten — vil jeg det? Det er vel for den mellommenneskelige siden, nødvendigvis, at jeg ønsker meg et sånt sexliv som involverer flere enn bare meg selv.

 

Den står i hvert fall som et av de fire punktene i forrige innlegg. Og mens jeg snakker om forrige innlegg, 

• tilfeldig sex, nå tror jeg endelig jeg har klart å plassere det som fantasi.

Jeg la det jo inn under det narrative, og jeg tror nettopp det har ligget der, i hodet mitt, ikke som et allment behov, men som et bestemt scenario. Ville fortsatt vært hyggelig om omtrent det jeg så for meg skjedde, men det er nok ikke hovedønsket mitt. Ikke den viljen som jeg har prøvd hele veien å definere. Tvert i mot. Når jeg får dette i hjørnet for fantasi, da kjenner jeg at resten av landskapet klarner enda litt mer opp.

 

Faktisk er det ikke så forvirrende mer med alle disse navnene på ting, alle disse ordningene, som ligger mellom punktene bare-meg-selv og etablert-og-definert-forhold. Jeg forstår mer at tingene glir over i hverandre. At det uansett vil ha med seg komplikasjoner, og komme inn under det mellommenneskelige, og at man må finne ut av det på nytt, gang for gang.

 

— at jeg med asperger eller ikke stiller på linje med alle andre der.

 

Men jeg har først og fremst forstått en ting om tiltrekning, om ulik smak. Jeg leste noe på nettet, om noen som foretrakk én egenskap i en mann framfor en annen, og jeg koblet det med hun i forrige uke, som kom frem til at jeg ikke var hennes type, fysisk. Hva skrev jeg om det igjen, at jeg regner med at jeg er noens type, fysisk?

 

Det hender jo jeg ser folk hånd i hånd med andre som ligner på meg.

 

Jeg følger denne tanken nå, skritt for skritt, fordi det stod så tydelig for meg i går: 1) Det som gjør meg ikke-så-interessant i noens øyne, kan være nettopp det samme som gjør meg tiltrekkende for andre. 2) Derfor trenger jeg ikke være så veldig bekymret for hvordan jeg fremstår. De særtrekkene som kommer frem når jeg senker skuldrene kan like gjerne tale til min fordel som motsatt. 3) Antagelig er jeg selv mest interessert i de som interesserer seg for sånne som meg. Ikke bare fordi det gir meg sjansen til senke skuldrene mer; også fordi særtrekkene mine og min egen smak henger sammen. Og da kommer jeg til punkt 4) jeg har en smak. Det er en slags oppdagelse.

 

Ikke å forstå det — selvfølgelig har jeg en smak — men det å kjenne det på kroppen! Det å kjenne forskjell på hvem jeg er tiltrukket av og ikke, det å vite hvordan tiltrekning kjennes ut i det hele tatt. Å kunne plukke ut den-og-den fornemmelsen når jeg tenker på noen og forstå at, å ja, det er det som er tiltrekning.

 

Alle fornemmelsene mine gled mer over i hverandre før. Jeg pleier å si at jeg ikke visst forskjell på om jeg var sulten, søvnig, eller svett. Alt kjentes likt ut. Det kan være en paradoksal konsekvens av at jeg mottar så mange inntrykk fra min egen kropp. Jeg klarer ikke holde alle fra hverandre. Når det gjelder fornemmelsen av å være seksuelt tiltrukket av noen, så ligner det veldig på

 

det å sette pris på noen uten at det er noe mer

det å lure på om noen andre er tiltrukket av meg
spenningen og nysgjerrigheten ved å finne det ut
risikoen for å ta seg dårlig ut
risikoen for å bli avvist
den autistiske uroen som kommer med for mange variabler
og først og fremst så kjennes alt dette veldig ut som angst.

 

Jeg har faktisk gått en god del ned i vekt i det siste. Det har nok noe å gjøre med at jeg trener, men det har også noe å gjøre med at jeg ikke like ofte forspiser meg som før. Jeg pleide å ha en del vondt i magen, kvalme, fordi det gikk litt for lang tid før jeg skjønte at jeg var mett, men nå klarer jeg å plukke ut metthetsfølelsen fra alle de andre følelsene.

 

Jeg begynner også å kunne plukke ut tiltrekningsfølelsen fra alle de andre følelsene, og det tror jeg nok jeg trenger hvis jeg skal prøve å finne rundt i dette uventet omfattende landskapet.

Erotisk vilje, presentert som punktliste

Dette begynner jo å virke som en sexblogg. Men jeg har ikke noe særlig eskapader å fortelle om, ennå. Jeg tror ikke jeg ville ha fortalt om dem heller. Selv om det har blitt stadig mer personlig preg på denne bloggen min, så tror jeg ikke det er blogg om den festen jeg gikk på i går. Tja, hvem vet... Det kan virke som bloggen bestemmer like mye som meg, eller sagt mindre overtrolydende, som om innleggene henger mer sammen enn jeg styrer, at kursen videre bestemmes av det jeg har skrevet før.

 

Det jeg prøver, er vel å ta fatt i ting fra meg selv, og så jobbe meg inn til en eller annen oppdagelse... Det gjelder nesten all skrivevirksomhet, kanskje. Det har virket nå de siste innleggene, de om seksualtankene mine, ikke bare har jeg skjønt en del nytt, jeg har fått meldinger fra andre som også har det, så det kan virke som jeg skriver allmenngyldig.

 

Se, hva har jeg skrevet før, i akkurat denne lille serien om erotikkprosjektet mitt? På bare fem dager. Først viljen, at jeg ikke ser for meg hva jeg vil, annet enn vagt. Så om hvordan jeg kanskje overvurderer faren ved å foreta meg noe likevel.

 

Der oppdager jeg akkurat nå en tilbakekobling, litt forsterkende feedback: Å sette seg ned og formulere hva jeg vil, det kjennes også som å foreta seg noe – som å brennmerke verden med noe, det kan ikke omgjøres – så da forblir viljen min vag - så da våger jeg ikke å sette meg ned og formulere hva jeg vil. Typisk, som man sier om sånt.

 

Men det klarner for meg, jeg har begynt å skrive om det, snakke med venner om det... gjøre littegrann med det...

 

Jeg har en profil, på et sted der ute på nettet, og jeg har vekslet et par privatmeldinger. Sendt bilder – helt anstendige altså. Lært masse, fra få ord, om hvordan man snakker sammen om sånt. Det endte med at jeg ikke var hennes type, fysisk. Og sånt skjer... Jeg går nesten ut fra at jeg er noens type, fysisk.

 

Hele utvekslingen var så spennende å være med på. Fra jeg våget meg på å si hei, og frem til konklusjonen, selv konklusjonen hørte med til spenningen. Det ga meg en god følelse å sjekke innboksen etter svar, god følelse å måtte vente, en god følelse samtidig som ikke mye fare - fordi, nettopp fordi sjansen for avvisning var så stor. Da står det jo ikke så mye på spill.

 

Sist jeg gjorde noe av dette - det må være for mange mange år siden, da tolket jeg spenningen som angst, og avvisningen som risiko, nesten som å bli avvist av erotikken i seg selv, jeg tok det temmelig tungt.

• Erfaring 1: Det er mye morsommere med flørt, sjekking når man klarer å skjelne mellom kriblefølelse og angst.

Om jeg bare kunne gi noen tips om hvordan... Jeg vet bare at jeg ikke er like redd for angst som før... Sist jeg hadde mye av det, da tvang jeg meg til å dvele ved angsten i stedet for å prøve å jage den bort, og etter det så har det liksom blitt noe velkjent med kroppslig uro. Alle disse ulike typene: Trening, frykt, opphisselse, og også kriblefølelsen, de går ikke over i hverandre, overvelder meg ikke, jeg tror jeg har hatt et veldig hell med akkurat det.

 

Kriblingen sier meg noe om viljen min også, oppklarer én av alle de uklare tingene, noe av det jeg aldri har fått grep om. At jeg har vært – eller er – så opptatt av det med kortvarige forbindelser, muligheten til å treffe mange partnere.

 

Jøss, det kom lett. Les gjennom de tidligere innleggene jeg har merket sex, og se hvor lang tid jeg brukte på det da. Det kommer plutselig lett nå som jeg forstår det.

 

Jeg vil gjerne ha tilfeldig sex. Jeg ønsker det ikke bare som substitutt for et fast forhold. Jeg ønsker det på bekostning av et fast forhold. Det er én av grunnene til at jeg helst ikke vil ha noen kjæreste, at det enten stanser eller begrenser mulighetene for tilfeldig sex.

 

Jeg har trodd at det hadde noe med et ønske om å bli valgt, valgt mer enn én eller noen få ganger, få bevis på at jeg var verdt det, ikke bare for én person men sånn allment.

 

Kjærlighetsfantasiene mine gjennom oppveksten, de handlet nesten bare om å bli valgt. De handlet om en fiktiv person (med ganske mange av mine trekk, må jeg si) som gikk med en langvarig avstandsforelskelse, og så førte omstendighetene til at hemmeligheten kom frem, og det ble omfavnelser og kyssing, og så – stanset det der, for jeg visste ikke hva som skulle hende etterpå.

 

Det der har nok hengt med meg... Selv om det på den tiden handlet om den mer forpliktende formen for kjærlighet.

 

Litt senere i livet, da jeg drev på med sånne kjærlighetsgreier, befant jeg meg i et nominelt åpent forhold. Jeg hadde lov til å treffe andre. Men jeg fikk det aldri helt til. Litt klining, mye fomling, det rant ut i sanden... Og det frustrerte meg veldig, fordi det lå så langt utenfor rekkevidde... Frustrasjonen varte mye lengre enn forholdet gjorde.

 

Det ble sittende i som fiksering, som hovedsymbolet på alle de andre sosiale og seksuelle frustrasjonene mine.

 

Etter en del år avtok det, sammen med alle de andre sosiale og seksuelle frustrasjonene, havnet på hylla, dukket bare opp en gang i blant

 

men bygget nok opp under den seksuelle handlingslammelsen. Fordi 1) Vanskelig å handle når man tror at så veldig mye står på spill. Jeg ønsker jo ikke å bli avvist av erotikken i seg selv, 2) Sjekking er jo den mest uoversiktlige delen av hele forløpet, alle antydningene og de subtile grenseoppgangene som presser sånn på autismen min, 3) det hørtes rett og slett litt teit ut i mine egne ører at tilfeldig sex var det jeg ville mest av alt, og kanskje

 

4) jeg ønsket meg det ikke så utvetydig som jeg trodde, det kan ha ligget andre ønsker der også, som jeg ikke har visst helt om og i hvert fall ikke kunnet plassere. Jeg ønsker meg, også, tror jeg, den personlige dimensjonen, å komme innpå, bli fascinert av, kjent med.

 

Komme akkurat passe tett inn på, tett nok til at jeg ser skjønnheten, ikke så tett at jeg blir blendet, med andre ord ikke så tett som i et langvarig, daglig, forhold.

 

Men å kunne gnistre litt sammen også, ikke bare fylle opp svamplegemene og sette hoftemusklene på auto.

 

Det er vel ikke direkte motstridende. Men det er to forskjellige ønsker, to ulike former for begjær, og ut av det kan jeg formulere

• Erfaring 2: Det er mange, delvis uavhengige ting som jeg vil, de hører alle til i fornemmelsen min av det erotiske. Enda flere enn de to.
• Det åpenbare, det instinktive, lystprinsippet: Rett og slett stikke den inn i noe. (Det har nok mye å si, men jeg trenger strengt tatt ikke en partner for det.)
• Det - hva skal jeg kalle det - det narrative? Å gå gjennom fasene med å finne og bli funnet av en partner, sirkle oss inn på emnet, oppleve å velge å bli valgt... dette har en verdi for meg i seg selv, det er noe jeg vil tilegne meg og praktisere flere ganger, ikke bare knipe sammen tenna og få det unna.
• Det personlige: Å fordype meg i et menneske jeg fascineres av, gode og dårlige sider, det er den samme skjønnheten, det rått unike, personlige, ta over meg så mye av den skjønnheten som jeg klarer.
• Det estetiske, som jeg har nevnt før. Alle inntrykkene, rytmene, og dissonansene som hører til akten. Særlig nå, som jeg har så mye bedre grep om sansene, som jeg forstår det visuelle og musikalske, det taktile, og ikke minst det innomkroppslige - denne forskjellen på opphisselse, trening og angst.

Formulert som punktliste, metodisk av meg som jeg er: Her ligger noen av komponentene i den - ikke lenger like - diffuse viljen min, forskjellige retninger som jeg har prøvd å gå i, ikke rart at jeg har snublet fortere enn jeg har kommet meg på bena.

 

Det klarner så fort at det nesten overlesser meg – jeg skjønner én ting klart, men det viker unna for det neste, og det neste – jeg har hatt følelsen av at sånt har skjedd tidligere, og det er enda en grunn til å skrive ned, bloggfeste. Det kan komme mer om dette, eller jeg kan bli opptatt av andre ting igjen, det får vi se.

Et innlegg om vilje

De hadde kanskje rett. De på twitter som kommenterte forrige innlegg. Det innlegget som handlet om å ikke forstå hva man ville. Men trenger du å forstå alt da? spurte den ene. Den andre anbefalte en mellomting mellom handling og analyse.

Som regel snakker jeg ikke egentlig om analyse når jeg sier at jeg sliter med å forstå ett eller annet, at aspergeren min tåkelegger et eller annet viktig. Jeg snakker ikke om at jeg trenger en dypere analyse. Tvert i mot. Verden kommer allerede til meg for dypt analysert, jeg oppfatter ting litt mer stykkevis enn godt er. Jeg ser ikke skogen for alt som rører seg i barken. Det er ikke analyse jeg trenger, men tvert i mot syntese, noen prinsipper som kan hjelpe meg å få småstykkene til å henge sammen.

 

Jeg strekker meg ikke etter noen absolutt forståelse, tvert i mot etter et minimum av overblikk

 

– vanligvis, men kanskje ikke når det kommer til seksualitet og min egen vilje. Jeg har tenkt litt mer på det, det som jeg avrundet med forrige gang. Hvorfor jeg ikke klarer å handle, når jeg ikke forstår min egen vilje?

 

Jeg tror jeg kan ha tenkt på det å uttrykke vilje som nesten likt med å avgi et løfte. Hvis jeg sier at jeg vil noe, da forplikter jeg meg til å gjøre det. Hvis jeg sier at jeg ønsker noe, da forplikter jeg meg til å ta det i mot og det på andres premisser, kan jeg ha tenkt. – på den svarthvittmåten autismen noen ganger får meg til å tenke.

 

(Og som ikkeautister nok også preges av iblant, som det meste med meg. Det gjelder sjelden bare for de med diagnose.)

 

Det høres riktig ut at jeg kan ha det med å tenke sånn. Og hvis jeg tenker sånn: Da betyr det å ville noe som jeg ikke forstår, eller kan utrykke klart… at jeg forplikter meg til hva enn andre måtte oppfatte at jeg vil…

 

at når jeg uttrykker et uklart ønske, da stenger jeg brått mange dører for meg selv, da kan jeg hverken oppklare eller gå tilbake, jeg har lagt ut veien for fremtiden. Jeg kan kanskje si "nei takk likevel," men i hvert fall ikke "men da kan vi kanskje prøve noe annet?"

 

Hvis det å famle hadde vært likt med å avgi et soleklart løfte, hadde man selvfølgelig gjort lurt i å holde munnen lukket, eller vente til man forsto alt.

 

Men så har vel ingen andre heller den fullkomne innsikten i hva de vil. Enda mindre når det gjelder seksualitet – med så mange motstridende ønsker, redsler, drifter, håp, mellom det øyeblikkelige og det langvarige og det tøffe og det nakne.

 

Hvordan i all verden skal man vite hva man egentlig vil? Man vil vel ofte flere ting samtidig…

 

Nå er det de som nettopp ser på hva som helst av signaler som et løfte. Blir sinte, eller verre, når de tror de har krav på noe og de ikke får det. Der er i hvert fall ikke jeg. Jeg tror ikke at jeg har krav på så mye. Jeg er bare redd for at andre skal gjøre krav på meg.

 

Både jeg har lov, og andre har selvfølgelig lov, til å trekke seg et skritt tilbake. Ta et pusterom midt oppi hastige beslutninger.

 

Med tillatelsen til å ta et skritt tilbake, kommer kanskje motet til å ta enkelte andre skritt frem.

Et nytt innlegg om sex

Jeg forstår meg ikke noe særlig på sex.

 

Jeg mener, jeg har jo hatt det, jeg vet jeg liker det… jeg liker det veldig godt, og ikke bare for kriblefølelsen nedentil, det tiltaler meg også estetisk. Som en fredfull utsikt, en avsindig symfoni, et måltid med fremmedartede smaker og teksturer, alt sammen i ett, men… men…

 

alt det der henger bare og flagrer, løse tråder, jeg forstår ikke hva som knytter det sammen for meg

 

forstår meg ikke på lengselen som legger seg inntil den mentale grunnlinja, murrer i bakgrunnen så jeg venner meg til den og lever godt med den. Forstår meg ikke på frustrasjonen som blusser opp en gang i blant, når jeg kommer på at noe – ett eller annet – finnes. Hva for noe "noe" er det jeg lurer på, hva er det jeg ikke har, som jeg vil ha?

 

Sex, så klart, med flere enn bare meg selv. Jeg har kommet så langt, men så stanser det ved detaljene. Som for eksempel med hvem, hvordan, under hvilke omstendigheter.

 

det personlige nivået, man blir jo berørt av det. Det er ikke bare fingrene og tunga og de private delene som berøres, på innsiden er det også berøring. Sinn, sjel, følelser, berøring av selvet, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, psykologisk eller metafysisk.

 

Forstår meg ikke på hvor langt inn jeg vil berøres Hvor langt inn jeg våger å berøre andre. Fomlepave, kløne, som å gå med full oppakning mellom to vaklevorne reoler av glass. Og dessuten gammel bagasje.

 

Jeg klarer ikke formulere noe så enkelt som at jeg helst ikke vil ha noen kjæreste, vel, jeg klarte det nå, men det tok meg tre hundre ord, jeg klarte det ikke uten ekstraordet "helst", og hva vil jeg ha i stedet? Der kommer det ennå ikke noen ord.

 

Der ligger jeg langt bak mitt eget språk, jeg må bare gape og gape som en gullfisk.

 

Det kan vel sammenfattes med ordet vilje, et spørsmål om hva jeg vil – med denne seksualiteten som jeg har arvet fra alle disse menneskene, pelsdyrene, fiskene og så videre som har gått før meg, sprut for sprut.

 

Denne viljen. Det satt langt inne å innrømme at jeg hadde en seksuell vilje – at også det var – en del av meg – men nå har jeg tråkket over den terskelen. Og hva ser jeg?

 

Jeg aner nesten ikke. Jeg klarer endelig å holde frem denne viljen og se på den, men nå forstår jeg ikke hva jeg ser. Det blir det neste jeg må finne ut av. Jeg lurer på hvor og hvordan jeg skal begynne?

 

Så lenge jeg ikke forstår og ikke kan formulere så mye som en flik av min egen vilje, er det vel ikke rart det må tilfeldigheter til for at jeg skal havne i senga med noen som helst andre enn meg selv.