Riktig tempo

Erotikkprosjektet måtte bremses litt. All tankevirksomheten før påske, all selvransakelsen. Det tok meg ut av den behagelige, autistiske rytmen, det "innholdsløse, forutsigbare livet" jeg har skrytt på meg det siste året. Nå kommer jeg vel ikke utenom det, at flere elementer inn i livet betyr mindre forutsigbarhet også.

Jeg kan ikke pakke meg så godt inn som før hvis jeg skal prøve meg på et mer erotisk liv.

Men en viss rytme må jeg ha. Før påske – nå husker jeg ikke helt en gang, annet enn at tankene spriket, ansiktet glødet, og selvet begynte å tyte ut av porene. Det siste skjer jo ikke, men jeg får følelsen av det noen ganger, når hjernen kjører seg varm.

Alle hjerner har et favorittempo. Eller kall det sinnssystemer, for det dreier seg om mer enn hjernen. Disse tingene skjer også i ryggraden, i hormonkjertlene, i blodårene og i huden. Hele kroppen omsetter og utveksler informasjon, hjernen ligger i midten, men den duger ikke til mye alene. Og jo høyere tempo, jo mer merker vi til kroppen

Vi liker litt tempo. Vi liker litt kroppslig uro, vi liker når sansene skjerpes. Noen liker mer tempo også, tersklene varierer veldig mellom folk. Og fra dag til dag for den enkelte... Noen ganger får vi blodet i gang av en spennende film, eller en flørt. Noen ganger går vi i fornøyelsesparken og kjører loop. Noen ganger hopper vi ut av et fly, og satser livet på at fallskjermen virker.

Det går mye ut på ett, reaksjonene er de samme, det er tersklene som varierer.

Selv får jeg nok tempo av å sitte på i åpen bil. Uten tak til å stanse vinden, uten vegger til å skjerme sidesynet. Jeg må knipe sammen øynene først, dekke til ansiktet, få pusten under kontroll. Så blir det behagelig etterhvert. Sanselig. Som når man ligger lys våken etter en god døs.

Skulle jeg tatt loopen ville det blitt alt for mye. Selv pariserhjulet kan bli for mye noen ganger. Da kjenner jeg ikke spenning, stimulanse, jeg kjenner bare at det gnisser, det surkler og syder. Ikke behagelig rytme, men utakt.

Erotikken ligger vel på det samme vippepunktet, toppen av den samme kurven? Er det ikke best rett før det blir for mye? Muskelgruppene klare til å reagere på sekundet. Sansene strutter av mottagelighet. Hele kroppen omsetter og utveksler informasjon. Og da mener jeg ikke bare akten, erotikken begynner jo lenge før det. Jeg mener ikke en gang bare flørten, eller i det hele tatt noe som har med mennesker å gjøre.

Selve tilværelsen treffer av og til det punktet, legger seg så tett inntil at det vipper på kanten av ubehag, men foreløpig kjennes det veldig, veldig bra.

En sånn flørt, en flørt med tilværelsen, trenger ikke ha noe seksuelt i seg, men det kan lett gli over i hverandre. Man kan få blodtilførsel til strategiske kroppsdeler bare av ren begeistring. Man kan forelske seg i hele livet som når man tenner på et annet menneske.

Vi skal kanskje ikke snakke om erotikken som en egen form for stimulans. Den er heller en egenskap ved andre former for stimulans. Den dominerer kanskje ved visse ord, skildringer og fantasier, berøring. Men den henger over, som en stemning, alle de stundene når sansningen blir sterkt personlig. Kanskje man kunne si privat.

Nå har jeg brukt så mange ord på denne ikke helt seksuelle formen for erotikk... De fire siste avsnittene sier jo nesten det samme. De handler, tror jeg, om en del av den seksuelle viljen, om å forstå hva jeg er satt sammen av – en forutsetning, som jeg har skrevet mye om – for å handle.

Så hva kan jeg lære? At det jeg vil, erotisk, hører hjemme i en sammenheng. At det ideelle treffet begynner med å gå til helt andre former for stimulans. Skjønnhet, sansepirring, spenning. Altså skjønnhet: Gå en tur og se seg om, like gjerne i by som i natur, høre på fuglesang eller menneskemusikk... Sansepirring: Bade, sitte i sola og puste, ikke minst spise noe godt. Spenning kan det bli verre med, fordi jeg har såpass lav spenningsterskel... der andre vil ta loopen eller hoppe i strikk, klarer jeg med godt med å sitte i åpen bil...

Alt dette fantaserer jeg om som verdifullt i seg selv, eller som fint forspill, hvis man skulle ha lyst til å spille mer.

Og fra dette kan jeg igjen lære at

1: Det dreier om å dele, hele erotikken, fra fuglesang til utløsning, det dreier seg om å befinne seg sammen der det skjer noe godt. Resonans, kan man kanskje si, man går inn i en rytme hvor man forsterker hverandre

– og dette igjen betyr åpenhet, nærhet, kanskje varhet, en viss grad av et personlig forhold. Risikable ting for alle, med litt ekstra risiko på autismespekteret... der vippepunktet blir desto smalere... det er best rett før det blir alt for mye.

Så nærhet hører med, men hvordan rimer det med det at jeg helst ikke vil ha noen kjæreste? Det kan ha en del å gjøre med graden av nærhet, at jeg vil stanse litt før vippepunktet... før jeg får ansvar for noen og de ansvar for meg, før små ting jeg sier får kraft til å såre, før jeg må gi avkall på noe av tiden jeg trenger for meg selv, og i tillegg... når jeg kommer for nær innpå noen kan jeg miste jeg dem helt av syne, jeg opplever så mange detaljer at jeg glemmer å tenke på selve personen.

Men snakker jeg nå om forsiktighet eller feighet?

Jeg har skrevet om det før, at jeg strever med å få ut ordene når jeg skal si at jeg ikke helst ikke vil ha noen kjæreste. Kanskje fordi det smaker litt feigt... eller urimelig... at nærhet hører med, men ikke lenger enn til hit. Som om man kan sette et punkt på en skala, når det for det første finnes mer en én skala og man for det andre ikke står stille, følelser passer ikke inn i aspergerformede bokser. Jeg ber om noe spesifikt og ubestemmelig på en gang, ber om noe og føler meg usikker på om jeg kan gi tilbake.

På den annen side setter alle mennesker grenser, særlig rundt det aller innerste. Og det eksisterer da virkelig en god del tilfeller av erotikk+godt-samvær-men-ikke-kjærestelighet. Såpass mange tilfeller at det har vokst frem et begrepsapparat for det, med ulike graderinger, ulike krysninger. (Blir det ufint å si hybridformer?)

Kanskje det smaker feigt eller urimelig ikke fordi jeg har grenser og setter dem, men fordi jeg ikke forstår meg nok på de grensene, og ikke kan uttrykke meg tydelig om dem.

Nå har jeg visst snakket meg tilbake til begynnelsen. Det første jeg må gjøre er å bli kjent med meg selv. Det spiller desto større rolle å kjenne meg selv når intimgrenser av natur svinger, når følelser av natur skifter, når man ikke kan se til den kulturelle kunnskapen om parforhold hvis man kommer i tvil.

Det andre jeg kan lære,

2: går også ut på at intensiteten veksler. Terskelen, tålegrensen, veksler. Og

jeg tok feil der oppe, erotikken ligger ikke bare i bristepunktet. Jeg har skrevet noen ord her flere ganger – rytme, tempo, takt. Forspill, resonans. Fuglesang... Det har noe med musikk å gjøre. Om jeg bare kunne noe særlig om musikkteori.

Erotikken består ikke bare av bristepunkter. Den har sine symmetrier og kontraster, sine nøye tilpassede dissonanser, sine hektiske og rolige partier. Etter en varm dag i en gedigen by, full av folk, nesten smertelig intenst, kan det være deilig å ta en kald dusj, ligge slapp på hotellrommet og kanskje døse av før man går ut og spiser middag. Lavpunktene kan være akkurat like sansepirrende.

Som en flørt – ett skritt frem, ett til siden, men med den gode rytmen under. Som et forspill, som selve akten, hver anledning har sin rytme. Sitt klimaks. Sin nødvendige hvileperiode. Som hverdagslivet.

Erotikk kan stå som modell for aspergerhåndtering, og omvendt. Håndtering av en hverdag der den samlede intensiteten bestemmer hvor godt man fungerer, og hvor godt man har det – eller det gjør den vel utenfor autismespekteret også, så dropp aspergerhåndtering. Det er rett og slett hverdagshåndtering.

Å kjenne igjen intensitet. Kjenne når den synker og stiger, kjenne igjen tegnene på for lite og for mye. Bli kjent med dårlige og gode rytmer, hvor mye livet får plass til når man finner en ålreit rytme. Selv angst, selv fortvilelse og forvirring kan man tåle med en ålreit rytme.

Det jeg ønsker meg kan kalles et overfladisk liv – men med rynker og folder som menneskehjernen, som ethvert terreng. Hele verdenskartet er en overflate, og se hvor mye det får plass til likevel.

Jeg har kommet frem til en regel for erotikkprosjektet. Jeg skal bare holde på med det når det er gøy. Det å ta sjanser skal kjennes spennende ut, ikke farlig. Å ikke vite hva slags respons jeg vil få skal gjøre meg opprømt, ikke trist. Det skal synes utenpå meg, det skal være lett for andre å svare avvisende... eller bekreftende...

Følelsen av å ha det gøy er et signal. Hjernen går i riktig tempo. Ikke overbelastet, men stimulert. Og i et sånt humør vil jeg takle situasjoner som oppstår, takle tabbene, gjøre det mindre flaut for meg og mindre vanskelig for andre, ikke være så redd for å kjenne meg malplassert.

For å kjenne den erotiske siden av meg malplassert... Det er der jeg kommer fra. Der jeg kom fra før jeg begynte å ta det opp, før erotikkprosjektet, at den erotiske siden av meg bare ikke passet inn. Den passet ikke inn i situasjonene, eller i bildet av meg selv, og bare å nevne det føltes som å prøve å presse noe malplassert inn i verden. Eller som om selvet begynte å tyte ut av porene.

Å skrive om det her på bloggen, for hele verden hvis verden vil, har gitt en rask tilvenning til å vise at det fins erotikk i meg. Hjernen min tåler mer. Den har funnet et nytt favorittempo, en mer solid rytme med større plass til både de ubehagelige og de gode tingene.