lørdag 23. juli 2011

.

Den koselige lille hytta i sanddynene på sørvestkysten av Sverige har ikke strøm eller vann, men den har verden innenfor veggene. Og da jeg våknet i dag tidlig satt mamma alt på nettet, og fortalte at dødstallene på Utøya var steget fra ti bekreftet, men sannsynligvis mer, til forferdelige åtti ungdommer som var på sommerferie. Jeg hadde lagt meg med en slags ro, en vilje til å holde jævelskapen i verden på avstand, men roen ble brutt av kvalme – det er som det skal være, og nå har jeg mest lyst til å grave meg ned i sanden – det er som det skal være.

– og dette dramatiske høydepunktet i min personlige opplevelse, langt langt borte fra Utøya, betyr så jævlig lite når jeg leser bloggen til folk som var der – takk for at dere forteller – jeg sitter bare her trygg og god og kvalm på tv-rommet til en campingplass og prøver å finne ut hva jeg tenker – og min personlige opplevelse – vel, det kan jeg si – jeg har jo litt del i det, gjennom gruppefølelse. Mitt land, min by. Det var naboene mine som hørte drønnet, en i gården ringte i dag og lurte på om noen av vinduene hadde gått. – og gjennom allmennmenneskelig empati, som jeg deler med statsministere og presidenter overalt, men også for eksempel med Neil Gaiman , som på en eller annen måte betyr enda mer.

Jeg sa noe om å forstå det på twitter i dag.
“Jeg har ikke lyst til å prøve å forstå, jeg vet ikke om det lar seg gjøre heller, det hører hjemme i et univers der ting ikke er forståelig.”
Jeg kunne like gjerne ha sagt det motsatte. Det er fullt forståelig, alt for forståelig, det er menneskelig, men det er fullstendig uforståelig også.

Det er uforståelig fordi det ikke hører hjemme i verden. Men det er i verden. (Og det har skjedd før. Og det vil skje igjen.)

Det er uforståelig fordi det ligger en hendelseskjede bak – hvorfor akkurat ham, hvorfor ikke hvem som helst av oss? Det er for mange svar på det spørsmålet til at det får plass i en tanke. Det er egentlig sånn med alle enkelthendelser. (Men 1. det er ikke alle enkelthendelser som vi har det samme behovet for å forstå, og 2. når det skjer noe ekstremt, er det også flere ting som ligger bak, fordi det skal mer til for at noe ekstremt skal skje.)

De har pekt på faktorer. Hvem var han, hva stod han for, hva har han gitt uttrykk for offentlig? De har kalt ham kristenkonservativ, innvandringsfiendtlig, islamkritisk, nasjonalist, noe som høres ut som gode forklaringsmodeller, man vet jo hvordan de er – det hørtes også ut som gode forklaringsmodeller at det kunne være en islamist, med mørk hud og pussig aksent (man vet jo hvordan de er), som trakk en eller annen uforståelig linje mellom Afghanistan og norske politiske ungdommer. Det var det jeg trodde. Selvfølgelig er det det, trodde jeg. Og jeg er egentlig ganske avbalansert av meg.

Jeg gjør et lite tankesprang her, for jeg har i løpet av det siste døgnet tenkt ganske mye av det som er feil å tenke. Jeg tenkte det som stod over, at det måtte ha vært noe islamisme (men til mitt forsvar tenkte jeg ikke et øyeblikk på å legge skylda på religionen deres), jeg tenkte groteske vitser, jeg tenkte på å si noe klokt på twitter så folk skulle synes at jeg var klok, og da jeg stod opp i dag tidlig tenkte jeg noen korte sekunder på dødsstraff. Jeg har tenkt mye av det som er feil å tenke, noen av tingene blir man sosialt straffet for å tenke – men er det så rart at man tenker veldig mye rart, når det er noe som er så uforståelig? Adrenalinet spruter, tankene raser, og man har ingenting å gripe ordentlig tak i – så jeg ville ventet litt, jeg, før jeg kjeftet på noen for å ha sagt kjipe ting, vente til adrenalinet har brent seg ut, både hos dem, og meg.

Men tilbake til det uforståelige. Kan man forklare det med religion, fordi han var kristen, hvis han nå var det? Jeg kan ikke skjønne hvordan. Hvor mange religiøse mennesker er det i verden, hvor mange av dem blir mordere? Selv om religion skulle være et element, i hans personlige historie, den som ikke får plass i en tanke – må religion ha minimalt med forklaringskraft når man skal prøve å forstå, prøve å se det om har skjedd mot alt det man ellers vet om verden.

Kan det forklares med ideologi? Nei. Mange mennesker har en ideologi, osv. Kan det forklares med hverdagsrasisme? Nei. Samme hvor mye jeg skulle hatt noe på hverdagsrasistene, så er det for mange av dem, osv. Mange som sleiver med kjeften, så godt som ingen av dem myrder ungdommer. Danner det et bakteppe? Nja, kanskje. Men det danner i så fall et bakteppe for veldig mange, og så godt som ingen av dem osv.

Kan det forklares med ytterliggående holdninger, totalitære tanker, osv? Man begynner kanskje å nærme seg. Systematisk jævelskap, strategisk jævelskap, folkemord, politisk forfølgelse, kan forklares av sånne ting. Det kan kanskje også terror som fenomen. Men denne enkeltstående hendelsen, noen enkeltstående hendelse – nei ingenting er nok til å forklare det, det er alt for mange forklaringer, fler enn det får plass til i en tanke.

En annen måte å se det på er at det er alt for mange forklaringer som har noe for seg – alt. Alt, denne morderen var, alt, det han stod for, alle, som backet ham opp, alle, som evt. var sammen om selve terrordåden – det er så mange mulige forklaringer at det blir som et blankt lerret for nesten alle antipatier, nesten alt i samfunnet man er mot til vanlig, ja, det er de som legger skylda på innvandrerne også (hva nå de måtte ha med saken å gjøre), det er de som legger skylda på det politisk korrekte samfunnet, og alt kan antagelig begrunnet, og ingenting er nok til å forklare.

For det er uforståelig, og helt forståelig, det er umenneskelig – og det er kanskje allmennmenneskelig, eller kanskje er det bare jeg som er ute med mine egne antipatier på det der blanke lerretet? Det er et ord fra psykologien, dehumanisering, det er lettere å skade de vi ikke ser ansiktet på. Men det er verre, det er lettere å skade de vi ser bort fra ansiktet på. Det er to øyne, en nese, og en munn, men det er ikke helt et menneske. Jeg tror det også går inn i begrepet. Men jeg skal ikke påberope meg noen psykologisk autoritet, og ikke stå inne for at det jeg rasket sammen fra hukommelsen stemmer, annet enn én ting:

Da jeg først leste om Milgrameksperimentene i grunnfagsboka mi – om hva vi kan få oss til å gjøre mot hverandre – la jeg også merke til hvor få som i en separat undersøkelse erklærte at de kunne ha gått så langt som de over femti prosentene hos Milgram. Jeg la merke til det spriket. Mellom hvor mange som trodde de ville gjort det, og hvor mange som faktisk gjorde det, så stort sprik at jeg bare kom til én konklusjon: Vi er i stand til så mye mer enn vi aner. Det allmennmenneskelige. Viljen til å skade andre – kanskje ikke allmennmenneskelig i seg selv. Men at vi undervurderer viljen vår til det – veldig veldig utbredt.

Men jeg skal ikke påberope meg noen psykologisk autoritet, dette her er mer personlige refleksjoner: Jeg leste gjennom Hammurabis lover her om dagen. I sin tid var de en nyvinning for rettstanken. I våre dager virker det litt drøyt at hvis en mann bygger et hus, og det er en feil på det huset så det raser sammen, og mannen som bor i huset mister sin sønn, da skal sønnen til han som bygde det også dø. Det kan virke som forskjellige tider og forskjellige kulturer har forskjellige terskler for å ta menneskeliv. Men jeg har inntrykk av at terskelen går et sted for de aller aller fleste av oss.

– men det finnes flere kategorier over hvem og hva man kan skade. Og jeg innbiller meg: Det er mennesker (eller personer, borgere,) og dem skader man ikke. Det er ikke-mennesker (dyr, og hvem som helst som man ikke inkluderer i menneskeheten, det kan være alle utenfor gruppa eller nasjonen eller osv.), som man godt kan skade, hvis man absolutt er nødt. Og så er det fienden. Fienden er ikke et dyr. Man gjør ting mot fienden som man ikke ville gjort mot et dyr. Fienden er noe mindre enn et menneske, og det å skade ham eller henne er faktisk en god gjerning. (Og hvis fienden er en indre fiende og ikke en ytre har jeg følelsen av at det er en desto bedre gjerning, men det er basert på veldig løse observasjoner, og akkurat nå prøver jeg å finne ut hva jeg skal tenke, jeg går ikke tankene mine så godt etter i sømmene.)

Jeg snakket om empati i begynnelsen, og dette er empati snudd på hodet. Nettopp. Antipati. Jeg snakket om gruppetilhørighet, og dette er gruppetilhørighet på sitt verste. (Gruppetilhørighet på sitt beste har vi sett mange eksempler på i dag.)

Og det er allmennmenneskelig. Og vi undervurderer hvor mye vi har av det i oss.

Ville jeg trodd at jeg i fem sekunder skulle ønske meg dødsstraff?

Kanskje maler jeg bare på det samme lerretet? Men jeg lurer på om ikke fiendebilder i sin alminnelighet er en fellesfaktor for alle de andre forklaringene som har blitt trukket frem. Nettopp fordi de er så forbanna allmennmenneskelige. Men har alle som har fiendebilder da egentlig skylden? Nei, også fiendebildene må forsterkes av mange mange andre forhold, forsterket hinsides fatteevne. Hver gang noe som det her skjer.

Så det er uforståelig og skal være uforståelig. For vi kan ikke sette fingeren på en eneste årsak, uten å ta litt skyld av skuldrene til den faktiske gjerningsmannen. Og det er forståelig, og det skal være forståelig, for som jeg sa – jeg vil ikke leve i en verden hvor det kan være forståelig – men jeg lever i en verden hvor det skjer. Det skal være forståelig, for vi må ikke distansere oss helt for det, det må være langt langt unna hverdagen, men ikke så langt at vi slutter å tenke over implikasjonene av våre egne fiendebilder.

Si, hvis jeg hadde ønsket meg dødsstraff i for eksempel fem timer i stedet for fem sekunder, hvis jeg hadde pekt fingeren mot en eller annen gruppe mer enn bare i mine egne tanker, da ville jeg selvfølgelig ikke vært farlig for noen i verden. Men jeg ville følt meg bitte litte mindre akkurat nå. Og jeg vet ikke, jeg sitter her i en koselig liten hytte i Sverige på trygg avstand fra hele landet og aner ikke hva jeg skal tenke. Jeg har litt lyst til å føle meg større, jeg har lyst til å være stor sammen med andre.

tirsdag 19. juli 2011

Dessertrisotto med ingefærøl og mango

1,5 liter ingefærøl
2 mangoer
2 grønne epler
Jordbær
2 dl. risottoris
Litt olje
2 ss smør eller margarin


1. Skyll epler og mango godt, skrell dem, og ta vare på skallet. Kast mangostein og eplekjerner. Skjær fruktkjøttet, sammen med jordbærene, i passe store biter, som du setter til side.

2. Fres fruktskallet en liten stund i en stor kjele. Hell over ingefærøl og kok opp. Ta bort skummet på toppen når det koker, og fra tid til annen underveis. La det trekke i ca. 1 time

3. Når timen har gått, siler du ingefærølet, og kaster fruktskallet. Sett ingefærølet tilbake på plata, og hold det varmt. (Eller ta deg en pause og kok det opp igjen senere.)

4. Smelt smør eller margarin i en annen kjele. Ha i risen, og rør rundt til riskornene har blitt varme. Spe i med 1-2 øser ingefærøl, og rør rundt til væsken er absorbert. Gjenta med ikke for mye væske av gangen, til risen er passe myk (det bør være etter ca 8 dl. ingefærøl). Blir det for lite væske, kan du spe i med kokende vann.

5. Ta kjelen av platen, og la risen kjøle seg ned. Bland inn fruktbitene, og sett det i kjøleskapet. Serveres kaldt.

mandag 18. juli 2011

Vi skal alle dø, og livet er fullt av smerte.

Vi skal alle dø, og livet er fullt av smerte.

Og vi finner på så mye bullshitt for å late som at det ikke er sånn. Det fordunkler vi smerten med, og utvanner livet. Hverken smerten eller døden blir borte, men så har vi rotet bort den mulige meningen i det også.

Det er det som er problemet med “tenk positivt”. Ikke at Barbara Ehrenreich fikk noen dårlige og mildt sagt usmakelige råd da hun var syk, selv om det var ille nok, ikke at kriger har blitt startet og store ting kjørt i grøfta fordi negative stemmer ble hysjet ned eller frosset ut, ikke all den ringeakt den positive personlighet viser for all den rent faktiske lidelse – for jeg sier ikke her, dropp det positie, elsk det negative, jeg snakker hverken om nihilisme eller negasjon, man taper like mye på å avsverge det gode i livet i stedet.

Og det er masse ting i verden som bare er feil. Som er vondt, og fælt, og feil. Og som man viser en nesten unevnelig ringeakt for hvis man disiplinerer seg til å se på det som skjønnhetspletter i den beste av mulige verdener, og hvis vi bare tenker konstruktivt i stedet for å klage så kan vi skylle det bort med et smil og litt gode gjerninger.

Men den mest grunnleggende perversiteten å bannlyse tanken på det negative er at det negative vil fortsette å spille en rolle i livet ditt, og kanskje til og med en viktig rolle. Du blir ikke kvitt det. Du gjør det bare så dunkelt at det ikke en gang har kraft til å gi mening til det korte livet du nå en gang har. Du lar det vonde i livet råtne på rot. Kanskje merker du det ikke – det funker for deg – det driter jeg i – eller kanskje synes du at det fortsatt er noe som er galt? Du innbiller deg kanskje at du ikke har tenkt positivt nok? Hvis du bare utøver litt mer selvdisiplin, tenker du, kanskje.

Vekk med de negative tankene. Rens livet ditt for negative mennesker. Gi til en god sak, rop høyt om det som engasjerer deg, ta sjanser, angre ingenting, hopp i strikk, dra på ferie til ukomfortable steder med mennesker som er så snille og positive av seg at de oppfører seg autentisk noen dager bare for din skyld. Bullshitt! Om hundre år er du like dau som en dvask og halvråtten sild, og hvis noen binder en strikk til foten din og dytter deg utfor en klippe da, ja, da løsner resten av deg ved fotleddet og du blir en dvask liten pytt på bunnen av stupet.

Men kanskje er det også mening i bullshitt.

Vi skal alle dø, livet er fullt av smerte, og vi finner på noe utrolig masse bullshitt å fylle det med. Så egentlig burde all bullshiten møtes med samme åpne favn, den også, som smerten og døden. Man blir ikke kvitt det bare ved å stå opp med feil fot en dag, rekke tunge til verden og vise fingeren til menneskene, så man tror at man har skjønt noe særlig mer.

Så der går jeg jammen i grøfta jeg også, med denne hverken positive eller negative livsfilosofien jeg prøver å sette ord på, hvor man skal omfavne ting og rase mot dem og alt sammen gir mening – for jeg vet ikke hvor jeg skal sette grensene, og man kan for faen ikke omfavne alt, det blir jo som å omfavne ingenting, og ingenting er jo nettopp det tomme og dvaske som både smerten og døden tross alt er mye bedre enn.

Så jeg bullshiter ikke noe særlig mindre selv. Ikke hør på meg egentlig. Bare slutt å tenke positivt hele tiden, vær så snill, men ikke hør på meg noe mer enn det. Ikke ennå i hvert fall. Men når da? Er det sjansespillet verdt å vente på at jeg skal lete videre, lete, lete, lete! Kanskje dør jeg først. Jeg har toppen en femti-seksti år på meg. Og hva faen gjør vel det?

fredag 15. juli 2011

Martin stikker en blyant i rompa

En gang da jeg var liten hadde vi en flue i leiligheten vår. I begynnelsen syntes jeg den var plagsom med den surringen sin, men etter som dagene gikk ble jeg vant til den. Etter hvert lot jeg den sitte på hånden min og jeg matet den med sukker. Det var egentlig litt koselig å ha den der mens mamma var på jobb. Men fluer lever ikke noe særlig lenge, og en dag lå den på ryggen i vinduskarmen og surret ikke mer.

Jeg var enda mindre på denne tiden enn i den forrige historien fra da jeg var liten. Dette var mens jeg ennå gikk på barneskolen, i en klasse som sett med de fleste øyne var ganske rølpete – vi hadde skiftet lærer veldig ofte, hadde blitt splittet opp og satt sammen på nytt på et tidspunkt, og det var nok noen av ungene der som hadde sitt eget å slite med. Jeg hadde en slags rolle i denne klassen, og en slags tilhørighet, men det var konflikter også, sær og hissig som jeg var, uregjerlige som de andre var.

En stund etter at fluen min døde, kom det en annen flue inn i klasserommet, og jeg ble veldig begeistret. Jeg skulle fange den og ta den med hjem, og så ville jeg ha et husdyr igjen. Jeg prøvde å dra med meg hele klassen på dette. Nei, ikke slå den i hjel, hjelp meg å finne noe jeg kan ha den i. Det gikk flere timer og friminutter med dette. Til slutt fant jeg ut en plan, noe med å bruke en tom kartong etter skolemelken. Men akkurat da… var det noen som drepte flua til Martin. Jeg ble skikkelig forbanna, og ganske fortvilet, og jeg tror hverken de andre skjønte seg noe særlig på meg, eller jeg på dem, akkurat da.

En annen gang oppdaget jeg at det var ganske interessant om jeg prøve å lirke en blyant inn mellom stolsetet og baken min. Hvis jeg siktet den inn riktig fikk jeg den akkurat til å følge rompesprekken min, som riktignok ikke var så fremtredende siden jeg hadde buksene på, men kanskje var det nettopp det som var utfordringen? Jeg husker ikke helt. Jeg husker at jeg likte følelsen, men ikke på en seksuell måte, bare rent taktilt. Det var noe tilfredsstillende riktig med måten den passet inn på. Jeg satt oppslukt av den blyanten ganske lenge.

Men dette var også i klasserommet, og resten av dagen var det “Martin stikker en blyant i rompa si”. Jeg ble sinna, de andre lo, og så var det “Martin stikker en blyant i rompa si” en gang til. Jeg fikk dem ikke til å stoppe bare fordi jeg ble sint.

Jeg skjønte ikke helt hva som var så galt med å leke med den blyanten, bare at nå hadde de funnet på enda en ting å gjøre narr av meg for. Og hva var det de snakket om, jeg hadde ikke stukket den i rompa i det hele tatt. Jeg hadde ikke en gang tenkt på at det var akkurat rompa mi, det var bare et sted hvor det var interessant å ha den. Men selvfølgelig er det ikke så vanlig å utforske kroppen sin når man sitter med gruppearbeid på skolen, jeg har begynt å skjønne det etter hvert.

Jeg fikk en Aspergerdiagnose for noen uker siden, etter å ha gått med mistanken i noen år. Det er alle tingene med meg som jeg bare halvveis har vært oppmerksom på. Det er det hissige temperamentet, uroen når ting ikke går som planlagt, den motoriske småklossetheten og den eksentriske tankegangen, det er de sosiale ferdighetene og de små avvikene. Det er de påfallende motsetningene i personligheten min. Som at jeg er like pr-kåt som jeg er folkesky, som at jeg er språkmektig, men sliter med å kommunisere, at jeg er ressurssterk, men ikke klarer meg ordentlig i voksenlivet. Med en diagnose omkring seg henger det mye bedre sammen.

Jeg føler sterkt for å si at det bygger på et diagnostisk intervju, ikke en nevropsykologisk utredning, som ville gitt sikrere konklusjoner. Jeg føler symptomatisk nok sterkt for å si det fordi jeg synes det er tryggere når jeg tar forbehold. Det har med identitet å gjøre. Jeg vil ikke gjøre uberettiget krav på noen tilhørighet, om det nå er for at rett skal være rett, eller for at jeg har bommet på kodene ofte nok til å lære at tilhørighet ofte går sammen med det motsatte. Det nesten motsatte da, ikke akkurat avvisning heller, men en uklar følelse av å ha trengt seg inn på feil sted. Ikke akkurat utfrysning, men heller ikke å være ordentlig velkommen.

Har andre Aspergere vært gjennom strengere tester, tenker jeg, en overgangsrite jeg ikke skal komme her og påberope meg? Kanskje jeg skulle vente med å slå det ordentlig fast til jeg har kommet meg til en nevropsykolog? Kanskje det kan være helt andre grunner til at jeg opplever noen av de så Aspergertypiske tingene.

Men det er i hvert fall den lille gutten på begynnelsen av nittitallet. Han som vil ha husfluer med seg hjem og gjør rare ting med blyanter. Han stikker dem ikke akkurat inn i rompa, bare inn mellom rompa og setet, og han kan ikke skjønne hvorfor de sier at han stikker en blyant i rompa, for det er jo feil. Og han kan ikke skjønne hvorfor de ikke vil hjelpe ham med flueprosjektene. Så det er det, med de sosiale normene og hele den kollisjonen.

Det aller mest talende er likevel fascinasjonen min. At jeg kunne bli så oppslukt av taktiliteten i en blyant. Av repetisjonen, av presisjonen som måtte til for å finne det akkurat riktige sporet mellom buksa mi og skolepulten.

Det er den intense fascinasjonen. Det er den som er topografien i Martins verden, teksturen i de spesielle replikkene mine. Vridningen i verdensbildet mitt, i Martins verden.

Jeg tenker først og fremst med varme på den lille gutten, når jeg ser bøyd omkring seg selv med blyanten innunder rompa. Jeg ser for meg at han har de krokete bevegelsene, som pappaen min hadde og som jeg har arvet. (Det hender ennå man sier hans navn når det er meg man snakker til.)

Ja, jeg liker ham faktisk, sånn som han holder på. Jeg kunne hatt lyst til å rufse ham i håret. Men da ville nærheten gjort oss begge utilpass – heller en blyant i rompa enn en vennlig gest, vel, det var den gang, i dag ville jeg vel spent meg, men tatt det i mot med et smil. Jeg har bedre selvkontroll i dag, og en levemåte jeg kan forstå meg på, jeg har venner som jeg ikke slipper alt for nær, og jeg prøver å finne glede i alt det som blir for mye for meg.

Og jeg bruker fortsatt blyanten til rare ting. Mer verbalt nå enn taktilt, og tastatur mer enn blyant og papir. Men jeg tror det er mye av det samme. Mye av den samme fascinasjonen.

tirsdag 12. juli 2011

Når jeg har sittet med morgenkaffen og lest i Myrbråtenfortellingene -

Når jeg har sittet med morgenkaffen og lest i Myrbråtenfortellingene, om Thomas Olsen Myrbråten og fremveksten av hans verdensteori, og stikker innom Jernia på vei hjem, og ser geometriske former i hyllene i stedet for nyttegjenstander, former jeg kunne tenke meg å omgi meg med på grunn av deres rent språklige egenskaper –

– eller mer generelt, når jeg i det hele tatt stanser opp i lesingen av en forfatter som Thure Erik Lund for å tenke: Ja, men det er jo sånn det er

– er det da jeg bør ta en pause, gå meg en tur, spise meg et knekkebrød, og prøve å roe ned knotten igjen?

Eller i hvert fall komme meg noe lynkjapt vekk fra Jernia?

Eller bør jeg tvert i mot intensivere lesingen og ta i mot det som kommer til meg, fordi det faktisk er sånn det er?

tirsdag 5. juli 2011

Han foretrekker å lytte

Han elsker språk han ikke forstår. Det er lyden av det han elsker. Så lenge han ikke skjønner ordene, kommer selve stemmen så mye klarere frem. Han liker kvinnestemmer og barnestemmer, han nyter stemmen til gamle mennesker og blir over seg av en klar mannsrøst; han skjelner de ulike stemmene fra hverandre når han står i et folksomt rom, har han på radioen slår han takten med pekefingeren mot høyttalermembranen. Men han må flytte mye rundt på seg, for snart så begynner han å lære de vanligste ordene. Det er språkinstinktet som slår inn. Det er menneskenes smålig produserte mening som trenger seg på. Derfor kan han nesten ikke høre stemmene lenger. Det er ikke så rart. Hvor ofte pleier kanskje du å se på armaturen i stedet for på tv-skjermen? Meningen trenger seg på, vi kan ikke hjelpe for det, vi lærer å lytte til meningen foran alt annet – til klamme og klossete menneskers små og halvprivate ytringer, rett fra den grå gugga de har oppi huet sitt. Heller ville han ha stukket hånda ned i underbuksene deres, om han måtte velge mellom det og å på høre alle meningene deres. Det ville være på samme måten, men i det minste kunne han vaske hendene etterpå. Om det så skulle være en ekstra varm og trykkende dag som gjør at de svetter enda mer nedentil, og om det var menn eller kvinner ville hatt lite å si, han tenner ikke seksuelt på noen av delene.

lørdag 2. juli 2011

Merkelig oppførsel

Da jeg var yngre hendte det at jeg la meg ned på bakken eller på gulvet, fordi jeg syntes at det var en naturlig ting å gjøre, og fordi jeg hadde en litt klossete motorikk, så det var mer avslappende med den kroppen min når jeg ikke måtte tenke på å holde den oppreist. Da pleide de andre å stå i ring og dulte borti meg med føttene, de sparket ikke hardt, men såpass at det ble ubehagelig. Jeg syntes det var litt rart at de skulle holde på sånn, og spurte om hvorfor. Det jeg fikk til svar var at det var unormalt å ligge på gulvet. De ville oppdra meg.

I våre dager er den samme oppførselen noe man tar bilde av og legger ut på facebook.

Det sier noe om styrken i en trend, og hvor lite som skal til før rare ting blir akseptabelt, men det sier også noe om den viktige forskjellen mellom det som er påtatt rart, her leker vi bare surrealisme, og det som er rart sånn ufrivillig og helt av seg selv. Det påtatte er – tryggere, kanskje? Fordi det ikke er ekte galskap? Det er mindre av individets fingervisning til kollektivet (eller “tro at man er noe” som de kaller det)? Jeg vet ikke. Selvfølgelig er sosiale normer resultatet av kollektiv enighet. Det er det som gjør dem sosiale; det er det som gjør dem til normer.

For min egen del ble livet enklere da jeg omkring femtenårsalderen bestemte meg for å rendyrke min egen eksentrisitet, sånn at jeg ble mer påtatt rar, men i det minste på mine egne premisser.