Da jeg var yngre hendte det at jeg la meg ned på bakken eller på gulvet, fordi jeg syntes at det var en naturlig ting å gjøre, og fordi jeg hadde en litt klossete motorikk, så det var mer avslappende med den kroppen min når jeg ikke måtte tenke på å holde den oppreist. Da pleide de andre å stå i ring og dulte borti meg med føttene, de sparket ikke hardt, men såpass at det ble ubehagelig. Jeg syntes det var litt rart at de skulle holde på sånn, og spurte om hvorfor. Det jeg fikk til svar var at det var unormalt å ligge på gulvet. De ville oppdra meg.
I våre dager er den samme oppførselen noe man tar bilde av og legger ut på facebook.
Det sier noe om styrken i en trend, og hvor lite som skal til før rare ting blir akseptabelt, men det sier også noe om den viktige forskjellen mellom det som er påtatt rart, her leker vi bare surrealisme, og det som er rart sånn ufrivillig og helt av seg selv. Det påtatte er – tryggere, kanskje? Fordi det ikke er ekte galskap? Det er mindre av individets fingervisning til kollektivet (eller “tro at man er noe” som de kaller det)? Jeg vet ikke. Selvfølgelig er sosiale normer resultatet av kollektiv enighet. Det er det som gjør dem sosiale; det er det som gjør dem til normer.
For min egen del ble livet enklere da jeg omkring femtenårsalderen bestemte meg for å rendyrke min egen eksentrisitet, sånn at jeg ble mer påtatt rar, men i det minste på mine egne premisser.
lørdag 2. juli 2011
Merkelig oppførsel
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Bra strategi- å ta styringa. Syns ellers at å legge seg flatt ned på den måten er en fin øvelse. De som sier at de legger seg flat , står jo alltid oppreist.
Alltid og alltid... det kommer vel an på motviasjonen, som det så ofte gjør når man snakker om karakterstyrke... Hvis man legger seg flat fordi man angrer på noe er det noe veldig rakrygget over det. Hvis man legger seg flat for at det skal ta seg ut er det... noe annet. Hvis man blir tvunget i kne fordi noen journalister har orkestrert det sånn, er det egentlig litt synd.
Ydmykhet - er en tveegget greie for meg, veldig viktig når det er oppriktig, men jeg liker det ikke som samfunnsnorm, i hvert fall ikke hvis det skal være enerådende.
Men man får jo spennende perspektiver på ting, da, når man legger seg ned på gulvet.
I minst en av sine bøker har Chesterton en figur som ofte befinner seg liggende i gresset, for da tenker han bedre.
Det høres fornuftig ut. Og det høres fornuftig å lese Chesterton. Skal jeg tro de som har gjort det fører det også til at man tenker bedre.
Legg inn en kommentar