tirsdag 27. oktober 2009

The Gathering Storm

Wheel of Time nr. 12, The Gathering Storm, ble sluppet i dag, og jeg var og kjøpte den. Det er fire år siden forrige bok. Robert Jordan har gått bort i mellomtiden. Den unge fantasyforfatteren Brandon Sanderson har fått i oppgave å fullføre serien over tre bøker, på grunnlag av et halvskrevet manus og en god del etterlatte notater, mange av dem diktert fra sykesengen.

Jeg tror jeg er glad for valget av forfatter. Jeg har nettopp gjort meg ferdig med debutboka hans, og den var, på mange måter, ikke så verst. Litt for flink, kanskje, teknisk sett, og slutten fungerte(som i mange andre bøker) ikke helt; den var hektisk, oppstykket, og hadde litt for mye lysglimt og effekter. Men historien hadde mange spennende vendinger, og personene i den var fine, akkurat passe avmålt beskrevet. Og når man skal skjøte sitt eget arbeid inn i et univers som er så godt etablert, med lesere som antagelig har både store og spesifikke forventninger, er det kanskje likevel ikke noen ulempe å være teknisk dyktig.

Forholdet mitt til Wheel of Time har vært vekslende gjennom årene. Da jeg leste de første syv bøkene ble jeg fenget, på den spesielle måten man gjerne blir fenget på i den alderen. Senere trakk serien ut, og det gjorde også tålmodigheten til mange av leserne. Jeg begynte etter hvert å bli enig med dem. Bøkene føltes stillestående. Mye av handlingen besto i at hovedpersonene gikk frem og tilbake og snakket med folk. Mange ting man ventet på, så aldri ut til å skje. Da jeg tidligere i år begynte å lese serien på nytt igjen, så jeg også en del svakheter som jeg ikke hadde lagt merke til før, og tenkte litt på det som noe å få overstått. Men i løpet av året har også nye styrker ved serien kommet til syne for meg, og alt i alt, vel, så er den ikke så verst. Og jeg er fortsatt glad i den, man utvikler jo et forhold til sånne ting etterhvert.

The Gathering Storm kan gå mange veier. Det er en mulighet for at jeg blir skuffet, og i hvert fall en mulighet for at sjokket over å se noe jeg kjenner så godt i en så forskjellig drakt vil gi meg et førsteinntrykk av å være skuffet, for det er en annen drakt. Sanderson sier selv at han følger sin egen stil, ikke Jordans, riktignok tilpasset historiens krav, og blant annet språklig ser man godt forskjellen allerede på første side (jeg har smuglest). Men jeg kan også bli positivt overrasket, akkurat som jeg har blitt av å lese de senere bøkene om igjen, og jeg er uansett glad for at serien blir videreført og etter hvert avsluttet. Både fordi jeg gjerne vil vite hvordan det går, og fordi det var forfatterens eget ønske.

Som Sanderson sier i forordet, er The Gathering Storm ikke først og fremst hans bok, men Robert Jordans. Den er både bok og minnesmerke. Og Jordans ”om forfatteren”-tekst bakerst i boka har blitt passende skrevet om, (jeg har smuglest på den også,) fra hans opprinnelige erklæring om at han aktet å skrive videre til ”de satte spikeren i kista hans,” til en stadfestelse av at det nettopp var dette han gjorde.

mandag 12. oktober 2009

Samordning av tanker

Man er ikke alltid så original som man liker å tro. Sånn i begynnelsen av helgen følte jeg meg inspirert til å skrive noe vittig om Obama og fredsprisen, noe om at jeg håpet at jeg selv kunne huke inn en litteraturpris eller to hvis jeg bare fikk satt meg ned og laget et utkast til en genial roman. Men så gikk det opp for meg at akkurat den vitsen 1) antagelig ble dratt en tre-fire hundre ganger rundt om i verden allerede den første timen etter at prisen ble kunngjort, og 2) uansett ikke er så aktuell , hele tre dager etterpå.

Dette var en erkjennelse som ga meg en førstehånds observasjon av hvor lett det er å reagere forutsigbart på hendelser i massemedia. Siden jeg selv var en slik hendelse for noen år siden er det vel ikke noen overraskelse for meg. Da var det enkelte samtaler som gjentok seg så tilnærmet ordrett at jeg fikk følelsen av at vi fulgte et manus. Det var som om både den første, andre, og tredje tanken folk man fikk av å se noe på TV, ofte var like programfestede som sendingene i seg selv. (Da er det en trøst at den fjerde, femte, og sjette tanken kan være desto mer spennende.)

Massemedia ser ut til å ha en evne til å ensrette tankegods som kan være problematisk sånn politisk sett, og kan bidra til en overfladigjøring på det estetiske området, men det kan også stikke dypere enn dette. Det er jo unektelig slik at en del av det vi tenker bygger på (eller i det minste er reaksjoner på) ting vi får utenfra, og det er ikke bare en dårlig ting. I den grad flere mennesker får de samme tingene utenfra, og dermed tenker en del av de samme tankene, har de en form for fellesskap. Noe av det som knytter elskere, venner og bekjente til hverandre, er nettopp at de deler erfaringer. Noe av det som knytter folk til hverandre i kulturer et nettopp at de deler tankemønstre. Og noe av det som definerer oss som mennesker er at vi har muligheten til å dele av våre egne tanker, og trekke hverandre et aldri så lite stykke inn i våre egne private verdener. Vi blir alle en liten utvidelse av hverandre.

Det kunne ha vært interessant å se noen mer filosofiske betraktninger om hva det vil si for oss, på godt, vondt, og nøytralt, at måten vi deler eksistens på blir forandret av nye former for kommunikasjon. Hva vil det si at tidsperspektivet forandrer seg på veldig rare måter? (På den ene side, at opplevelsen av ”nå”, som i sin tid må ha gjeldt landsbyen, eller i høyden landsdelen, nå har utvidet seg til å gjelde hele kloden. På den annen side, at ”aktualitet” har gjennomgått en tilsvarende innskrenkning, sånn at jeg allerede nå vil være for sent ute med å vitse om Obama.) Hva vil det si at tankene våre har blitt stadig mer velkoordinerte etter hvert som ”media” har blitt mer ”masse”? Hva vil det si hvis jeg har rett i min kjypotesehest om at vi er i en trend hvor budskapene i massemedia stadig blir enklere?

Og dette er bare før internett, som visstnok gjør noen av de samme tingene med sted og identitet, som telegraf, radio, og sånt, i sin tid gjorde med tid. Om hvordan disse tingene blir oppløst på internett er den første, andre, og tredje tanken man kan tenke allerede uttalt, repetert, parodiert, og laget t-skjorte av, men, igjen, hva med den fjerde, femte, og sjette? Når vi er ferdige med å være fremmedgjorte og identitetsløse og skjønner at vi har jo fortsatt identitet, det betyr bare noe litt annet… hva vil det egentlig si at så mye mer enn før av det som er inni oss gjøres om til tekst og fordeles såpass jevnt utover menneskeheten? Hvordan omformer det det psykologiske ved å være menneske?

De som skulle skrevet en slik måtte antagelig ha hatt mer filosofisk erfaring enn meg. Og de måtte ha voktet seg for å bli for pessimistiske, ikke fordi utsiktene ikke kan være skremmende nok, men fordi de mest skremmende sidene av det som nevnt allerede er omfattet av den første, andre, og tredje tanken rundt spørsmålene. Og de måtte nok gått mye grundigere til verks enn jeg gjør i dette innlegget. Jeg legger det likevel ut på nett, i håp om at noen skal synes det er så lovende at de graver frem en eller annen nobelpris til meg som takk for gode intensjoner.

onsdag 7. oktober 2009

Språkets rolle i en fortelling

Språket utgjør overflaten i en fortelling på samme måte som at en marmorbyste med lukkede øyne ikke har øyeepler under.

tirsdag 6. oktober 2009

Life on Mars

Life on Mars, den britiske utgaven, siste episode på nrk i dag, og jeg skal ikke si for mye her (men vil holde mindre tilbake i kommentarfeltet, hvis det skulle bli aktuelt). Så altså, fin serie, mye bra denne gangen også, men har jeg misforstått noe, eller går moralen i siste episode, og hele serien, ut på at ansvarlighet er et annet ord for impotens, at det er viktigere å være lojal enn å følge prosedyrer, at litt tortur i ny og ne bare beviser at man er i live, og, i et noe større perspektiv, at etisk refleksjon er den verst tenkelige form for livsfornektelse, fordi det hindrer oss i å bare handle? For de tingene får jeg ikke helt til å stemme.