lørdag 31. januar 2009

Blasfemi

Jeg somler ofte litt mye med å skrive om ting, og har ikke rukket å si noe om forslaget om å gjøre det straffbart med kvalifiserte angrep på religioner (om jeg har forstått det riktig) og oppropet mot det, som finnes her. Nå som jeg gjør det er det kanskje litt overflødig, siden de fleste etterhvert har fått med seg saken. (Hallo i uken hadde noen morsomme greier på det i dag, podkasten ligger her.)

Noe av problemet mitt, har å gjøre med å si to ting på en gang. Jeg mener ganske bestemt at det er en dårlig idé å gjøre det straffbart med usaklige angrep på livssyn og religioner. Jeg mener imidlertid også at usaklige angrep på livssyn og religioner i seg selv er en dårlig idé, og jeg har flere grunner til det, som jeg forhåpentligvis får kommet inn på en gang. Men ikke her, fordi språket fungerer sånn at når man sier to ting på en gang, kan det virke som det ene er et forbehold for det andre. Vel, på den annen side er vel noe av fordelen med denne ytringsfriheten at den ikke bare omfatter retten til å mene at noen burde holdt kjeft; den presser også folk til å tenke gjennom og begrunne hvorfor de mener det, i stedet for å lene seg på loven.

Men, uansett, man har spurt seg om hva som ville og ikke ville blitt rammet av denne loven, hvis den gikk igjennom. Hvordan ville det gått med denne, ikke helt uberømte denne episoden av South Park?

torsdag 29. januar 2009

Vitenskap og helbredelse

Sånn innimellom amigaemulering, lesing, sushi og søvn, har jeg visst tatt meg tid til å debattere helseministeren og alternativ medisin. Den følgende teksten er en mildt redigert utgave av et innlegg i en debatt som startet over hos den Tvilsomme Humanist, og har fortsatt på bloggen til en av hans kommentatorer, men det kan leses frittstående. Jeg lar vær å lenke direkte, fordi denne kommentatoren har gitt uttrykk for at vitenskapsdebatt er litt på siden av hva bloggen hennes egentlig handler om. Den som er interessert nok kan selvsagt likevel drive detektivarbeid.

Jeg begynner med det som har å gjøre med sannhet, det subjektive, uenighet, og ulike oppfatninger, fordi det i bunn og grunn er det alt det andre jeg har å si, bygger på. Min overbevisning er at det finnes ikke-subjektive sannheter om en del ting. Ikke alt, men ganske mange ting, egentlig, og særlig når det kommer til hvordan verden er skrudd sammen, årsak og virkning, hva som påvirker hva. Jeg tror ikke at noen kjenner den endelige sannheten, eller at den kan kjennes, det vil alltid være rom for usikkerhet. Men jeg tror at det går an å komme stadig nærmere disse sannhetene, og det er i dette prosjektet at vitenskap og filosofi, diskusjon og kritisk tenkning – skepsis – kan hjelpe oss.

Jeg mener at dette er et prosjekt for alle som er interessert i det, og jeg mener at man i utgangspunktet ikke skal komme til enighet om å være uenige. Når jeg diskuterer med noen setter jeg dem såpass høyt at jeg tror de tåler å høre at jeg tror de tar feil – og jeg stoler på at de vil hjelpe meg å innse det når jeg selv tar feil. For diskusjoner om de tingene der det finnes sannheter (eller noe som ligner på sannheter) mener jeg at enighet bør være målet. Om det kanskje ikke kan oppnås, så kommer man nærmere hvis man prøver. Men selvfølgelig, selv jeg er praktisk nok anlagt til å skjønne at det ikke nytter å styre med de samme diskusjonene til evig tid. Å legge uenighetene til side for en stund, og heller, jeg vet ikke, drikke øl sammen eller se på blomstene eller noe, er ofte en god idé. Og det er også lurt å velge sine slag. Ikke alle diskusjoner er nødvendig å ta, og ikke ved enhver anledning.

Men vitenskap kan beskrives som dette. Vitenskapelige metoder er (blant annet) nettopp et sett med spilleregler man har tenkt ut som gjør at de enkelte forskernes forskjellige perspektiver på ting kan sammenlignes og stilles opp mot hverandre. Man skal i teorien kunne bli enige om hva observasjonene betyr, og i samarbeid velge ut de forklaringene som ser ut til å passe best. Noe av det mest ærerike man kan gjøre i vitenskapen er å gå bort fra en teori man har holdt kjær, når man møter overbevisende argumenter for at en annen teori passer bedre. Når det kommer til teorier, bør man praktisere kompromissløst seriemonogami.

På grunnlag av alt dette mener jeg altså at vitenskapelige metoder kan anvendes på så godt som alle spørsmål som er verdt å stille. Det finnes som sagt en fire-fem unntak, noen av dem svært viktige, men alternativ behandling er ikke et av dem.

Det er heller ikke eksempelet du nevner – som er et godt eksempel – nemlig følelser. [Hun jeg svarer brukte folks innerste følelser som eksempel på noe som strengt tatt ikke kunne bevises, fordi det alltid var mulighet for at de var skuespill.] Jeg kan, ganske riktig, ikke ”bevise” vitenskapelig hva du føler her og nå, men det er ikke fordi følelser ikke kan gripes av vitenskapen; det er fordi det dreier seg om et enkelttilfelle. Det jeg kan gjøre med vitenskap er, for det første, at jeg kan lage en god del teori om følelser sånn mer generelt. (Det trenger man ikke nødvendigvis vitenskap til heller, hvem som helst kan for eksempel skrive under på at folk ofte blir glade når de ser en blomstereng om våren, lei seg når de ser et oppriktig gråtende barn, eller at folk gjerne er triste selv om de sier at de er glade, dersom de henger med hodet mens de sier det. Ikke nødvendigvis noe av dette, men tendensene går i den retning.) For det andre kan jeg utarbeide metoder for å anslå hva folk føler på et bestemt tidspunkt, og jeg kan bruke vitenskap til å bevise at noen av disse metodene anslår folks følelser bedre enn andre. De er ikke på langt nær sikre, men på den annen side kan man også si noe om hvor usikre de er.

Hva du føler i ditt innerste indre kan være vanskelig å vite noe om. Det jeg kan si noe om er hvilken virkning dine følelser har på verden rundt deg, og på din egen synlige atferd. Og det er nettopp dette som er vitenskapens saksområde. Det man forsker på er ikke hvordan tingene dypest sett er, men hvordan de virker inn på hverandre.

På samme måte er det med medisinsk forskning – altså forskning på om det ene eller andre inngrepet påvirker folks helsetilstand. Nå er helse sånn generelt et problematisk begrep å definere, men spesifikke helseproblemer som for eksempel kolikk, bør være enklere. Nå har ikke jeg familie, men jeg har inntrykk av at man vet hvorvidt en unge har kolikk eller ikke. Kolikk (og en del andre helseplager) er heller ikke noe folk bare har i sitt innerste indre; det har også effekter på atferd som gjør det synlig for verden, og for forskere.

Dermed er det mulig å sette opp et forskningsprogram hvor man prøver ut den ene, andre og tredje måten å gripe inn på, og ender opp med data som sier en del om hvilken metode som har størst innvirkning på problemene. Skillet mellom skolemedisin og alternativ medisin er i prinsippet verken mer eller mindre enn at skolemedisinen er inngrep som har bestått disse testene.

Virkeligheten er noe annerledes enn prinsippene skulle tilsi, og det er begrensninger i denne måten å tenke på, du nevner flere av dem, men de begrensningene har i sin tur også sine begrensninger. For det første stemmer det at forskningen ikke er et avsluttet prosjekt. Det som er sannheter i dag, kan i teorien bli kastet om på i morgen. På den annen side er det forsket såpass mye etter hvert, at det er en rimelig sannsynlighet for at det ikke blir det. Tommelfingerregelen i forhold til vitenskap er som sagt at man forholder seg til de teoriene som er gyldige for øyeblikket, med mindre man har spesifikke argumenter mot dem. At de kan være feil, er ikke spesifikt argument.

For det andre er det utvilsomt flere krefter enn de rent rasjonelle som styrer vitenskapens fremgang, og ikke alle behandlingsformer har blitt forsket like mye på. Det kan i teorien tenkes at det er en eller annen behandlingsform som virker, men ikke har fått noen rettferdig vurdering. Men igjen, er dette noe som i så fall i seg selv må dokumenteres. Man må kunne demonstrere at det ikke er nok publiserte, solide, artikler om den ene eller andre behandlingsformen, hvis dette skal være et argument.

For det tredje er det riktig at det sjeldne er vanskeligere å forske på enn det vanlige. Hvis dette er noe bare noen få kan, er det selvfølgelig de få som i så fall må testes. I hvert fall så lenge hensikten er å mot”bevise” at de kan det. (God vitenskap er å gjøre det vanskelig for sine egne teorier.) Det er synd at Gjerstad ikke vil delta i et sånt prosjekt, og jeg har forståelse for at han ikke vil det; jeg kan bekrefte plutselig og enorm medieoppmerksomhet kan være en ganske ekstrem opplevelse, og det er normalt å ville trekke seg unna det. Men så lenge det ikke lar seg gjøre å teste evnene til eventuelt få, er det er tilbake til den vitenskapelige tommelfingerregelen om å forholde seg til det som er gyldig for øyeblikket.

Og der kommer vi frem til grunnlaget for min innstilling til alternativ behandling, helseministerens uttalelser, og det å bli enige om å være uenige: Jeg mener på grunnlag av dette at medisinsk forskning er den beste måten å komme frem til de beste behandlingsformene på. Langt fra perfekt, men den beste (så lenge man holder et svært kritisk øye med hvordan folk definerer ”helse”). Jeg mener at i og for seg alle som tar mennesker i behandling har en forpliktelse til å tilby den beste behandlingen de har til rådighet, men det gjelder særlig for det offentlige. Hva slags behandling privatpersoner ønsker for seg selv synes jeg at ikke er min sak; jeg mener at noen valg er dårligere enn andre, men kan liksom ikke nekte folk å gjøre dårligere valg. Dermed synes jeg også at det skal være et tilbud til de som ønsker den ene eller andre alternative behandlingen. Jeg mener at betalingen skal stå i samsvar med hva man kan garantere av resultater, og at det ikke skal gå på bekostning av konvensjonell behandling – og disse tingene er noe Gjerstad også understreker. Derfor har jeg ingen problemer med ham, jeg tror kanskje jeg liker ham. (Men jeg har litt problemer med de mekanismene i samfunn og media som har prøvd å gjøre en sirkusfigur ut av ham.)

Men det offentlige har som sagt et spesielt ansvar for hvilke helsetjenester de tilbyr, og offentlige helsetjenester bør i all hovedsak bygge på de behandlingsformene som for øyeblikket ser ut til å være de beste, altså de som står seg i møte med systematisk forskning. Derfor har jeg problemer med at ministeren for dette feltet, som den offentlige personen han uunngåelig er når han uttaler offentlig seg om helsespørsmål, ikke stiller strengere krav til vurdering av en behandlingsform enn at han tror det når han ser det.

Demokrati er mye rart, men noe av kjernen i det er at man står fritt til å kritisere makta. Og det er også noe av kjernen i mitt eget forhold til sannhet; som jeg sa helt i begynnelsen, at man kan komme nærmere den ved hjelp av kritisk diskusjon. Derfor kan jeg til syvende og sist bli enig om å være uenig med folk jeg diskuterer med på blogger (eller i det minste, om å legge uenigheten til side), men jeg kan ikke være enig om å være uenig med en minister. Jobben hans er å bli kritisert, og det er min og alle andres ansvar å kritisere.

onsdag 28. januar 2009

PC og Amiga

Jeg ble aldri noen datanerd. Det var en av de interessene jeg ikke forfulgte da jeg ble sånn 19-20 (tegneserier var desverre en annen av dem). Jeg var glad nok i dataspill, lekte litt rundt med tegneprogrammer, var stolt av den gamle kassa mi, forsvarte den mot de andre datamerkene... jeg hadde en Amiga, og var overbevist om at det var en mye bedre maskin enn en vanlig PC. Mest av alt fordi de i omgangskretsen min jeg diltet etter sånn datamessig, en fetter, en så godt som inngiftet fetter, et par klassekamerater, alle hadde en Amiga og stod på barrikadene for den. Men jeg manglet den tekniske kunnskapen, forstår meg fortsatt ikke på innmaten i en datamaskin, og jeg kunne ikke sagt så mye om hvorfor Amiga på det tidspunktet faktisk var bedre enn PC.

Vel, noen ganger blir man grepet av trangen til å gjenutforske fortiden, og for noen dager siden gjorde jeg et nytt forsøk på å finne noen av spillene jeg drev på med i gamle dager. Jeg har prøvd meg litt rundt tidligere også, og funnet ut at programmer som får data'n til å funke som en Amiga er litt kinkigere enn programmer som får den til å funke som en gammel PC, på grunn av noen opphavsrettsgreier. Så jeg bestemte meg for å gjøre det enkelt og finne PC-versjonen av spillene.

Så jeg søkte litt rundt, fant etterhvert spillene jeg var ute etter, og fant ut hvordan jeg skulle bruke DOSBox... selv om, igjen, noe av det er vrient, fordi alle som driver på med sånt ser ut til å ha en del mer teknisk peiling enn meg, så alle forumer og andre steder hvor spørsmål blir besvart, forutsetter en del forhåndskunnskap jeg ikke har. Men etterhvert fikk jeg ting opp og gå, i hvert fall selve programmene. Det var bare lyden det var noe i veien med.

På det første spillet hørtes lyden helt merkelig ut. Det var som om noe manglet... jeg hørte brokker av de melodiene jeg hadde så klart for meg i hodet, men det var noe innmari skurrete over det hele. Så jeg satte meg ned som den diagnostikeren jeg er, eller i det minste har i magen. Først prøvde jeg med andre spill, samme problemet med lyden. Jeg prøvde meg på andre innstillinger, samme sak. Andre innstillinger på andre spill, igjen samme sak. Eldre versjoner av DOSBox, og andre late som de er PC-programmer, problemen var der fortsatt. Søkte rundt på navnet på spillet, navnet på emulatoren, og nøkkelord som "sound," "problems," "issues," fikk en del treff, en del teknisk prat som gikk forbi meg, men ingen antydning til at det var vanlig å ha problemer med lyden på disse spillene. Jeg kom til slutt frem til at det måtte være et eller annet med min egen maskin, det eneste jeg ikke kunne variere, og jeg ikke visste hvor jeg skulle gå videre.

Jeg kunne gitt opp der, men prøvde for sikkerhets skyld enda et spill, og der hørtes musikken sånn noenlunde ut som den skulle, bare at den var flatere. Etterhvert begynte det å demre for meg, særlig når jeg så noen beklage seg over at lyden på PC-versjonen av det spillet var så mye dårligere enn på Amiga-versjonen. Jeg gikk på Youtube, søkte på de andre spillene jeg hadde lastet ned, og fant ut at lyden faktisk skulle være sånn som jeg hadde hørt den, i PC-versjon.

Vel, den beskjeden skulle jeg gjerne ha gitt til Martin, 15, som kastet seg inn i diskusjonen om hva slags merke som var best, uten å forstå seg noe særlig på det. Eller kanskje Martin, 15, burde prøvd PC-spill for sammenligning, for å få et bedre grunnlag for å uttale seg - noe som vel kan sies å være et godt råd også rent allment.

Jeg har nå kjøpt Amiga Forever, som er en gjør-det-enkelt-pakke for Amigaemulering. Jeg tenker sånn på tampen at noen burde skrive noe som satte gamle dataspill i sammenheng med kulturminneåret 2009, men jeg tror kanskje ikke det blir meg... jeg kommer til å være litt opptatt sånn utover kvelden.

lørdag 3. januar 2009

Napoleon på vidvanke og verdensbildet som raknet

TV3 sender for tiden episoder fra gode gamle Northern Exposure for tiden. Jeg så den i gode gamle dager, har gode minner, og den ser ut til å funke med nåtidens blikk også. Men likevel har de den gode gamle fremstillingen av ”vitenskapsdisippelen som er fanget av sin fornuft,” en figur jeg visstnok burde identifisere meg med, men det klarer jeg ikke helt.

I fredagens episode fant de en gammel franskmann frosset fast i en isblokk, med en dagbok som tyder på at han var en venn av Napoleon, og at de begge befant seg i Alaska på den tiden slaget ved Waterloo fant sted. Både franskmannen og dagboken ser ut til å være ekte vare.

Seriens residerende rasjonalist, legen fra New York, får dermed sitt verdensbilde utfordret. All historieskriving forteller jo at Napoleon, vel, deltok i slaget ved Waterloo, og hvis vi ikke kan stole på lærebøkene, hva har vi da å støtte oss til i livet? Han reagerer i faser. 1) Han nekter for alt. Det må være en forfalskning, eller dagbokskriveren må ha vært gal. 2) Han innser at bevisene må være ekte, (noe jeg innenfor rammene av fiksjonen går med på,) og blir rammet av den dypeste angst og fortvilelse. En lærebok har sagt noe som ikke stemte! Alt faller i grus. 3) Når han først har akseptert dette, aksepterer han det med konvertittens glød. Denne historien må ut, for enhver pris. Sannheten skal frem. Så har han i det minste det å forholde seg til: Fakta forandrer seg, men sannheten er urokkelig. 4) Så har han en religiøs opplevelse, han slapper mer av, og har lært noe viktig om livet.

Jeg innbiller meg, med den kraft som gjerne ligger i innbilninger om stereotyper man selv faller under, at dette i og for seg er en velbrukt historie. Når den beinharde rasjonalisten nekter for alt som ikke står i lærebøkene i møte med noen overveldende vitnesbyrd om det motsatte, er det fordi hans vitenskap er et blendverk, et velbygd korthus han har bygget opp som en forskansning mot det ukjente. Han tåler ikke det han ikke kan forklare! I bunn og grunn er det nok sine egne følelser han frykter mest…

Som litterært virkemiddel er jo dette ypperlig! Et gjennomgripende karaktertrekk som samtidig er skjørt; det kan rokkes ved; helten kan utfordres, gjennomgå sine prøvelser, og vinne erkjennelse. Som psykologisk forklaringsmodell er det… vel, jeg vet ikke, det høres ut som en av de såkalte forsvarsmekanismene det er tvilsomt om vi egentlig har, men det er bedre å dømme noe ut fra hva det er, enn ut fra hva det høres ut som. Så vel, det kan jo godt hende det, at det er mennesker som tenker sånn. Men noe særlig med vitenskap å gjøre, har det ikke! Det er faktisk snarere et bilde av hvordan en vitenskapelig grunnholdning ville tatt seg ut, om man snudde den fullstendig på hodet.

Nysgjerrighet på det ukjente, ikke frykt for det. Mot og åpenhet til å gi slipp på teorier man ikke finner hold for, ikke New York-legens nevrotiske rigiditet. Evnen til å tåle at noe kan være uforklarlig for en stund, i stedet for å henfalle til det overnaturlige, når det såkalt naturlige ikke gir noen åpenbare svar. En brennende lidenskap for de ofte ganske obskure eller abstrakte tingene man har viet livet sitt til. Dette er egenskapene man må dyrke for å drive med god og fruktbar vitenskap.

Rasjonalitet og irrasjonalitet! En viktig myte i vårt moderne selvbilde er, om man skal tro skribent og bloggenminleser Davidsen, at nåtidens mennesker har overvunnet middelalderens religiøse irrasjonalitet. Samtidig kan man få følelsen[1] av at vrengebildet av vitenskapsfanatikeren kan være like fremtredende i populærkulturen som det motsatte vrengebildet av den gjennomforvirrede kirkerepresentanten!

Det kan være at de stammer fra forskjellige tider og tankeretninger… eller at de begge er ment å representere ekstreme avvik fra en mer gyllen middelvei… eller kanskje det at de begge blir sett på som institusjonaliserte og maktpåtvungne separasjoner fra det intuitive menneskets mer umiddelbare åndelige erkjennelser. Før jeg roter meg bort i enda flere spekulasjoner og ord, får jeg bare si et uforpliktende lite: Ikke vet jeg. Men legge til at jeg tror noe av problemet ligger i selve begrepet om rasjonalitet, eller vitenskap, som altså ikke er en katalog over etablerte sannheter; det er en familie av tilnærminger til erkjennelse.

Jeg liker Northern Exposure, dr. Fleishman, og de stadige utfordringene mot sitt verdensbilde som han blir utsatt for, men som fremstilling av å bygge på vitenskap, er det altså ikke så imponerende. En riktigere historie ville vært: Den nevrotiske nerden som nekter blankt for paranormale fenomener, men som er litt redd for at det kan være noe han ikke har fått med seg. Han blir konfrontert med tilsynelatende evidens for at, si, spøkelser, eksisterer. Etter en kritisk gjennomgang kommer han frem til at observasjonene er til å stole på (noe leseren bare må akseptere innenfor rammene av fiksjonen). Han tar en tur i skogen for å gjøre det harde arbeidet med å omstille sitt verdensbilde etter den nye informasjonen. Spøkelser tilhører nå ikke lenger det paranormale; det må, på et eller annet vis han ikke helt har oversikt over, kunne passes inn i de andre teoriene hans om virkeligheten. Han kommer hjem med et stort smil om munnen. Han har fått en nyttig erfaring med vitenskapelige tankemåter, og er styrket i sin overbevisning om at ingen av de andre fenomenene som pakkes inn i sekkebetegnelsen overnaturligheter, så langt ser ut til å eksistere.

En historie over denne modellen ville passe bedre med virkeligheten; den ville vri litt rundt på en klisjé, og den ville være vel så dramatisk som noe annet – om man bare kunne ha frigjort seg fra den gamle forestillingen om at vitenskap var kjedelig.





1) Vel vitende om at hva man kan få følelsen av og ikke når det gjelder hvordan menneskegrupper blir fremstilt, ikke er særlig god empiri, og at menneskegruppene i seg selv i de færreste tilfeller er særlig egnet som kategorier.