lørdag 3. januar 2009

Napoleon på vidvanke og verdensbildet som raknet

TV3 sender for tiden episoder fra gode gamle Northern Exposure for tiden. Jeg så den i gode gamle dager, har gode minner, og den ser ut til å funke med nåtidens blikk også. Men likevel har de den gode gamle fremstillingen av ”vitenskapsdisippelen som er fanget av sin fornuft,” en figur jeg visstnok burde identifisere meg med, men det klarer jeg ikke helt.

I fredagens episode fant de en gammel franskmann frosset fast i en isblokk, med en dagbok som tyder på at han var en venn av Napoleon, og at de begge befant seg i Alaska på den tiden slaget ved Waterloo fant sted. Både franskmannen og dagboken ser ut til å være ekte vare.

Seriens residerende rasjonalist, legen fra New York, får dermed sitt verdensbilde utfordret. All historieskriving forteller jo at Napoleon, vel, deltok i slaget ved Waterloo, og hvis vi ikke kan stole på lærebøkene, hva har vi da å støtte oss til i livet? Han reagerer i faser. 1) Han nekter for alt. Det må være en forfalskning, eller dagbokskriveren må ha vært gal. 2) Han innser at bevisene må være ekte, (noe jeg innenfor rammene av fiksjonen går med på,) og blir rammet av den dypeste angst og fortvilelse. En lærebok har sagt noe som ikke stemte! Alt faller i grus. 3) Når han først har akseptert dette, aksepterer han det med konvertittens glød. Denne historien må ut, for enhver pris. Sannheten skal frem. Så har han i det minste det å forholde seg til: Fakta forandrer seg, men sannheten er urokkelig. 4) Så har han en religiøs opplevelse, han slapper mer av, og har lært noe viktig om livet.

Jeg innbiller meg, med den kraft som gjerne ligger i innbilninger om stereotyper man selv faller under, at dette i og for seg er en velbrukt historie. Når den beinharde rasjonalisten nekter for alt som ikke står i lærebøkene i møte med noen overveldende vitnesbyrd om det motsatte, er det fordi hans vitenskap er et blendverk, et velbygd korthus han har bygget opp som en forskansning mot det ukjente. Han tåler ikke det han ikke kan forklare! I bunn og grunn er det nok sine egne følelser han frykter mest…

Som litterært virkemiddel er jo dette ypperlig! Et gjennomgripende karaktertrekk som samtidig er skjørt; det kan rokkes ved; helten kan utfordres, gjennomgå sine prøvelser, og vinne erkjennelse. Som psykologisk forklaringsmodell er det… vel, jeg vet ikke, det høres ut som en av de såkalte forsvarsmekanismene det er tvilsomt om vi egentlig har, men det er bedre å dømme noe ut fra hva det er, enn ut fra hva det høres ut som. Så vel, det kan jo godt hende det, at det er mennesker som tenker sånn. Men noe særlig med vitenskap å gjøre, har det ikke! Det er faktisk snarere et bilde av hvordan en vitenskapelig grunnholdning ville tatt seg ut, om man snudde den fullstendig på hodet.

Nysgjerrighet på det ukjente, ikke frykt for det. Mot og åpenhet til å gi slipp på teorier man ikke finner hold for, ikke New York-legens nevrotiske rigiditet. Evnen til å tåle at noe kan være uforklarlig for en stund, i stedet for å henfalle til det overnaturlige, når det såkalt naturlige ikke gir noen åpenbare svar. En brennende lidenskap for de ofte ganske obskure eller abstrakte tingene man har viet livet sitt til. Dette er egenskapene man må dyrke for å drive med god og fruktbar vitenskap.

Rasjonalitet og irrasjonalitet! En viktig myte i vårt moderne selvbilde er, om man skal tro skribent og bloggenminleser Davidsen, at nåtidens mennesker har overvunnet middelalderens religiøse irrasjonalitet. Samtidig kan man få følelsen[1] av at vrengebildet av vitenskapsfanatikeren kan være like fremtredende i populærkulturen som det motsatte vrengebildet av den gjennomforvirrede kirkerepresentanten!

Det kan være at de stammer fra forskjellige tider og tankeretninger… eller at de begge er ment å representere ekstreme avvik fra en mer gyllen middelvei… eller kanskje det at de begge blir sett på som institusjonaliserte og maktpåtvungne separasjoner fra det intuitive menneskets mer umiddelbare åndelige erkjennelser. Før jeg roter meg bort i enda flere spekulasjoner og ord, får jeg bare si et uforpliktende lite: Ikke vet jeg. Men legge til at jeg tror noe av problemet ligger i selve begrepet om rasjonalitet, eller vitenskap, som altså ikke er en katalog over etablerte sannheter; det er en familie av tilnærminger til erkjennelse.

Jeg liker Northern Exposure, dr. Fleishman, og de stadige utfordringene mot sitt verdensbilde som han blir utsatt for, men som fremstilling av å bygge på vitenskap, er det altså ikke så imponerende. En riktigere historie ville vært: Den nevrotiske nerden som nekter blankt for paranormale fenomener, men som er litt redd for at det kan være noe han ikke har fått med seg. Han blir konfrontert med tilsynelatende evidens for at, si, spøkelser, eksisterer. Etter en kritisk gjennomgang kommer han frem til at observasjonene er til å stole på (noe leseren bare må akseptere innenfor rammene av fiksjonen). Han tar en tur i skogen for å gjøre det harde arbeidet med å omstille sitt verdensbilde etter den nye informasjonen. Spøkelser tilhører nå ikke lenger det paranormale; det må, på et eller annet vis han ikke helt har oversikt over, kunne passes inn i de andre teoriene hans om virkeligheten. Han kommer hjem med et stort smil om munnen. Han har fått en nyttig erfaring med vitenskapelige tankemåter, og er styrket i sin overbevisning om at ingen av de andre fenomenene som pakkes inn i sekkebetegnelsen overnaturligheter, så langt ser ut til å eksistere.

En historie over denne modellen ville passe bedre med virkeligheten; den ville vri litt rundt på en klisjé, og den ville være vel så dramatisk som noe annet – om man bare kunne ha frigjort seg fra den gamle forestillingen om at vitenskap var kjedelig.





1) Vel vitende om at hva man kan få følelsen av og ikke når det gjelder hvordan menneskegrupper blir fremstilt, ikke er særlig god empiri, og at menneskegruppene i seg selv i de færreste tilfeller er særlig egnet som kategorier.

1 kommentar:

Vivi's Verden sa...

Hei Martin! Det tok litt tid med meg i dag, har vært på NTNU, men nå ligger det et svar på kommentaren din inne hos meg :-)